MOTBYDELIG TANNKOST

 

I går kveld kom jeg i skade for å gjøre noe heslig. Noe som absolutt alltid, så lenge jeg kan huske, har vært et eneste grøss i meg: frykten for å ta feil tannkost. Men nå skjedde det altså. Det var bare min ektemanns, og det burde jo ikke være så ille i og med at vi - la oss være ærlig - har kysset et par-tre ganger opp gjennom tidene.

 

Har du vært på overnatting hos slike en eller annen gang? Som omtrent før du har informert dem om at du har glemt tannkosten hjem innstendig ber deg, aggressivt formanende, om å låne bort sin. LÅN MIN! DU KAN FÅ LÅNE TANNKOSTEN MIN! VIRKELIG! JEG MENER DET! DU MÅ FÅ LOV! HER! TA DEN! Som om de er besatt av å spre sine egne bakterier. Kunne ikke bare et nys i retning gjestens ansikt være bevis nok på vertens gjestfrihet? Beklager å måtte si det, men noe så motbydelig. Usj.

 

Straks jeg oppdaget blunderen (ja, du leste riktig: det sjeldne ordet blunderen!) regelrett kastet jeg tannkosten fra meg. Helt instinktivt. Og så skylte jeg og skylte jeg munnen. Gurglet. Og pusset og pusset tennene med min egen tannkost. Men fortsatt følte jeg meg uggen i munnen. Veldig skitten på en ekkel måte.

 

Hvordan overkomme denne følelsen av at det var noe alvorlig galt med munnen min? Tenkte jeg. Hm, tenkte jeg. Hva skulle jeg gjøre? Etter svært kort betenkningstid hadde jeg allerede funnet løsningen. Et noe snodig valg, det skal sies. Likevel det eneste rette: jeg snek meg inn på kontoret til Olav. Pikket ham på skulderen, han snudde seg mot meg. Kan jeg få et lite kyss? Spurte jeg. Ok, svarte han.

 

Og så fikk han en smask midt på truten. Ahhhh! Deilig! Endelig bakterier som ble overlevert galant: når man kysser lar man i det minste alskens munnbasselusker være et symbol på kjærlighet eller lignende. Til motsetning fra tannkostenes streptokokkbefengte ondskap. 

 

Og plutselig føltes alt helt bra igjen. Pluss pluss.

 

dokumentasjons-selfie. 

 

Om også du synes det er heslig å ta feil tannkost, blir du nødt til å følge Kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#tannkost #tannhelse #munnhygiene #munn #tenner #sjokk #sjokkskadet #feil #blunder #kyss #bakterier #munnbakterier #ekkelt #kjærlighet

240 VOLT GJENNOM KROPPEN OG EKG

 

I går skulle vi bare fikse litt, jeg og Olav. Det vil si: JEG ville fikse litt og ba ham om å ordne noen lampegreier. Jeg var nok litt masete, om jeg skal få lov til å disse meg selv: «Kan du ikke gjøre det, nå har det stått sånn lenge nok, det er jo bare en liten fillejobb!» Joda. Han skulle gjøre det.

 

Jeg er nokså nevenyttig og unngår så langt det lar seg gjøre å kommandere rundt, og det jeg ikke kan av praktiske gjøremål prøver jeg å lære meg Jeg synes det er så dumt at kvinner i vår generasjon ofte blir så passive når det kommer til sånt! Mannen skal gjøre femti prosent av alle de såkalt «kvinnelige» syslene i hjemmet ? men så skal de da også gjøre alle såkalt «mannegjøremål», som det tydeligvis ofte er uaktuelt for kvinner å engang prøve seg på å gjøre. Som for eksempel noe så enkelt som å skifte en lyspære. Skru opp noen IKEA-skap. Eller skru opp en hylle. Det er faktisk ikke sånn at man ikke er praktisk anlagt bare fordi man er kvinne! BAH! Det var dagens lille belærende tone.

 

Nå snakket jeg meg som vanlig bort. For egentlig handler jo dette innlegget om noe langt alvorligere: Da Olav hadde tatt til på oppdraget, og jeg var i stuen og gjorde andre ting, hørte jeg plutselig et BRØØØØØL! Jeg har aldri noensinne hørt en lignende lyd. Det var som et hundebjeff som kom fra en ti meter høy hund. Jeg kjente at alt blodet liksom forsvant fra kroppen. Og ilte selvfølgelig til. Og der satt han, på gulvet, og hendene og føttene bare ristet og ristet og ristet. «Går det bra????» ropte jeg. «Det går bra!», svarte han. Om igjen og om igjen. Som om det var lett å tro på når det så ut som om han hadde et farlig stort epileptisk anfall. Det gikk over i løpet av en ti sekunder, men herregud, så skummelt det var! Han hadde da altså rotet litt borti noen ledninger inni veggen, sånt man strengt tatt (veldig, veldig strengt tatt!) ikke skal gjøre.

 

Etter samtale med legevakt, ble det bestemt at han skulle inn til EKG for å sjekke om alt var i orden med hjertet. Og det var det jo. Heldigvis! Takk og pris! For en forferdelig opplevelse det var. Normalt er vi nokså tilbakelente når det kommer til det å oppsøke legevakt, men denne gangen føltes det virkelig nødvendig å få en bekreftelse på at alt var ok. Hvis ikke hadde jeg nok bekymret meg fortsatt, uansett hvor lite drastisk et sånt støt visstnok er. Og likevel ... Blogginnleggets budskap: IKKE fikle inni veggen. Strøm er skummelt! Pass på! Grøsser når jeg tenker på hva en slik mengde volt må gjøre med en liten kropp. Så man skal jammen meg ikke ha sånt hengende løst. 

 

Budskap nummer to: Herregud. Som man av og til får en påminnelse om at liv og død virkelig bor tett i tett. Det brølet ... Som kunne ha markert overgangen fra liv til død ... Å bli frarøvet en av de kjæreste man har. At det kan skje. Med alle. En sånn oppvekker ... Som gjør at alt annet av sorger og bekymringer forsvinner. At alt handler om å ta vare på hverandre. Elske hverandre. Virkelig! Bare så synd at man ofte må oppleve en sånn støkk for å ta det innover seg, helt og fullt.

 

KJÆRLIGHET.

 

 

 

PS: Vi måtte le litt i etterkant. Jeg som hadde gneldret, sagt at det hele bare var en liten fillejobb som ville ta fem minutter og at det ikke var noe å okke og stønne for. Vel ... Så endte det altså med et kraftig støt, risting i lemmer som sikkert gjorde utslag på en seismograf et eller annet sted i nærheten, legevakttur og EKG. Haha!

 

Jeg gjentar: KJÆRLIGHET. 

 

 

EDIT: Sikringen skulle selvfølgelig være av! Men noe misvisende kurser på ytterentre/mellomgang førte altså til STRØM 

 

 

følg meg på Facebook

 

 

PÅ VISNING

 

I dag var jeg på visning. Jeg snek meg inn i fremmede menneskers liv; studerte sporene etter dem. Huset. Som et slags velduftende ekskrement.

 

Jeg ville bort fra mitt eget hjem og fra meg. Jeg orket ikke gå i regnet. Jeg kom på at jeg hadde sett et visningsskilt ikke langt fra her vi bor. Og vips, så var jeg der. I hodene deres. Liksom midt i livsanskuelsen deres, som akkurat nå var helt på stell; alt av betydning var ryddet bort. Bare den vinylaktige atmosfæren og de mest nødvendige møblene var igjen. Den dyre slaskesofaen. Det enorme sofabordet. Spisebordet i glass, de lyseblå spisestolene. Settekassereolen. Samt noen røde roser på bordet; kjøpt natur som smisk. Jeg likte ingenting av det som var der. Det var deilig. Jeg trengte ikke engang å like dem, selgerne: De var der ikke. Livene deres hørte ikke hjemme her, de hørte mindre hjemme her enn mitt akkurat da.

 

Så godt det var å komme seg vekk fra sitt eget rot! Det kunne vært topp å være i et ryddig døgn. Men de ryddige døgnene stikker liksom bare av hver gang jeg kommer.

 

Tenk om jeg hadde med meg take away. Thai. Satte meg ned i sofaen og gaflet. Tenk om jeg gikk på do. Låste døren, tisset. Pusset tennene. Gurglet. GUUUURGL!

 

Jeg gjorde det jo ikke. Jeg bare dagdrømte. Tankesvermeri. Når det er sagt, er jeg ennå ikke utlært når det kommer til konvensjoner. Vet for eksempel ikke om man bør smile overlykkelig til en bil som stopper for en ved et fotgjengerfelt. Bør man?

 

Om jeg en gang dør (?) skal jeg oppføre meg ytterst høflig. Helt korrekt. Jeg skal ikke selge noen noe som helst. «Jeg dør. Kjøper du den? Du kjøper den, ikke sant? Hæ Ikke sant?». Masing på dødsleiet, grøss og gru.

 

Ble dette litt rotete? Jeg er visst ikke så flink til å sjaue, gjøre tankene klar til visning. Men ok. Jeg gikk i alle fall hjem til slutt. Jeg kjøpte ingenting, la ikke engang inn lurebud på kroner hundre tusen mens jeg lo godt av meg selv.

 

Men så var det deilig å komme hjem til sitt eget rot; det var jo fortsatt liv der. Sokker, puter, leker, tegninger, piano og instrumenter overalt. Så bra! Må jeg konkludere. For livet mitt er visst fortsatt bebodd. 

 

 

 

Knekkebrød i håret finner jeg visst også av og til. 

 

 

følg Snok på facebook

 

 

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot ekspeditrisen.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler til seg selv .

 

Jeg sitter på en kafe, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

 

 

 

 

Facebooksiden til kvinnen som prøver å snekre seg et fint liv

 

#mennesker #verdighet #godhet #skjørhet #vidunderlig #magisk #liv #øyeblikk #menneskemøter

 


 

#mennesker #menneskeheten #vidunderlig #søt #sårbar #nydelig #hender #forretningsmann #bole #gammel #gud #blikk

 

I DAG HAR JEG BURSDAG

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke en helt udelt positiv greie, som jeg skrev om i DETTE innlegget fra bursdagen min i fjor. Hver gang jeg ser datoen på telefonen, så kvepper jeg liksom litt. Den er så skjør, denne dagen. Den er jo min!

 

Men i dag bestemte jeg meg for å mimre litt ... Her er en sammenligning av en bursdag for, la oss si femten år siden og bursdagen min i dag.

 

For femten år siden:

-Våknet jeg klokken 13 og spiste salmiakk til frokost fra en godtepose som lå på nattbordet.

-Stakk jeg på kafe med kjæresten min (som for øvrig er den samme kjæresten som jeg har i dag, tenk det!) for å drikke dagens første, andre, tredje og fjerde kopp kaffe.

-Hadde jeg audiens på den samme kafeen, hvor venner som heller ikke hadde noe obligatorisk sted å være, kom og gikk for å slå av en prat med jubilanten. Fikk gratis påfyll av (ubegrensede mengder kopper) kaffe av baristaen siden jeg tilbrakte minst en time der hver dag, og dermed var en ytterst innbringende kunde (hvordan er det mulig å tillate seg å bruke fem tusen kroner på kaffe i året når man er helt rakafant?)

-Irriterte jeg meg synlig over mammaene og puppene og de skrikende ungene deres på den samme stamkafeen - i fire timer.

-Gikk jeg hjem til «grotten» (den bitte lille altfor ekle leiligheten) og lette etter mynter under sofaputene for å få råd til dagens «middag»; et pizzastykke på 7eleven.

-Klinte jeg og min nåværende ektemann i full offentlighet - og var stolte av å gjøre det.

-Sjekke jeg saldoen på kontoen minst ti ganger for å se om det hadde kommet inn fem hundre bursdagspenger fra min far (ikke via sms - jeg måtte oppsøke minibanken hver eneste gang, så jeg tilbrakte vel nærmere en fjerdedel av bursdagen min der).

-Ble jeg nærmest patologisk fortvilet da jeg forstod at pengene ikke ville ankomme tidsnok til at jeg ville få råd til å ta meg en velfortjent bursdagsettermiddagsøl.

-Ringte jeg rundt for å forhøre meg om det var noen som kunne låne vekk en femhundrelapp til et stakkars bursdagsbarn - uten at noen av dem hadde råd.

-Kom jeg på at det fantes en nokså brun pub med offline betalingsterminal. Jublet og fikk med meg kjæreste og tre venner for å drikke øl.

-Drakk jeg og bursdagslaget øl til en euforisk brisen bekjent tok oss med på Garage og spantet øl på hele gjengen helt til det stengte.

-Gikk jeg hjem med kjæreste og så en episode av «7th heaven» (som jeg for øvrig hadde sett før).

 

 

Det var den gang.

 

Og så. Femten år senere:

-Våknet jeg til at en liten, varm bylt møtte øynene mine og smilte. «Pappa?» «Henne (hvor) er pappa»?

-Tok jeg ungen med meg inn til Olav, som skulle stå opp med henne og storebror.

-Fikk jeg gratulasjoner og klapp og klem og gikk og la meg igjen.

-Våknet jeg halv ti (patologisk), det var stille i huset, ungene hadde gått i barnehagen og ektemann var på jobb.

-Spiste jeg frokost bestående av hjemmelagde knekkebrød med alle de sunneste frø som fantes. Yndlingsmaten min for tiden.

-Gikk jeg på kafe for å møte en nydelig en, vi ble sittende to timer ute i varm høstsol.

-Kjøpte jeg sårt tiltrengte votter til gutten og en strengt tatt ikke tiltrengt bukse til lillesøster. Samt tiltrengte, men fancy barnetannkoster. OG gave til meg selv, for det har jeg alltid unnet meg selv på bursdagen min; en ny, ekstra lang dyne! Mamma er også en person som vil ha tiltrengte og utiltrengte ting, nemlig!

-Kom jeg hjem til fire kjærlige øyne som rakte frem hjemmelagde gaver og hadde ordnet med taco- og sjokoladekakekalas.

-Fikk jeg en kunstbok jeg hadde ønsket meg av mannen. Fin, den skal jeg bla i når jeg drikker god, dyr vin!

-Satte jeg meg sammen med ungene og så på barne-tv for å kunne snikkose litt på femåringen min.

-Pustet jeg inn lukten av den lille kroppen mens jeg smugtittet på den lille, kule Pippien min som satt like ved.

-La jeg den lille, kule Pippien min og nøt nærheten av den lille klumpen og lesestunden og den typiske treåringshumoren (BÆSJ! PROMP! HAHA!!! DEN VAR GOD!!!)-

Skrev/skriver jeg litt på bloggen, som jeg for femten år siden hadde ledd av at jeg hadde (og fortsatt ler litt flau over at jeg har. På den tiden het for øvrig ikke slikt noe blogg, men hjemmeside, som jeg blir litt mindre flau av å tenke på at jeg har, når jeg tenker meg om).

-Sitter jeg i sofaen nydusjet og gleder meg til jeg skal ta en iskald Corona etter å ha skrevet ferdig dette.

-Stillhet. Tanker. Fred.

-Snart skal jeg sjekke inn på Netflix og se en fantastisk, tsjekkisk (!) serie ved navn Wasteland - mens ektemann må jobbe ferdig noe filmmusikk på kontoret (og vi ikke har klint én eneste gang offentlig i løpet av dagen - for øvrig uten å være flaue av det). Det føles for øvrig helt utrolig greit å tilbringe en god del av kvelden i eget selskap.

 

Et kjedelig liv, synes du? På en måte har det jo blitt det. Samtidig er det ikke det: Jeg ønsket meg jo alltid en familie. Barn. Gjorde jeg ikke det ..? En liten tvil var det nok. Men jo. Innerst inne gjorde jeg nok det. Det var bare det at jeg var så livredd for å miste meg selv. Livredd for å måtte oppgi drømmene mine. Livredd for å bare skulle leve for ungene mine. Det var nok derfor det var så viktig for meg å debutere med en bok før jeg fikk barn - da var det liksom ingen vei tilbake, da hadde jeg allerede viklet meg inn i forfatterlivet og var tilknyttet et forlag. Og oppnådd en veldig viktig drøm.  

 

Men nå ... Huff, når jeg tenker tilbake! Jeg savner egentlig ikke det livet i det hele tatt.  Jeg slipper å spise 7eleven pizza (urk!!!!) Jeg tåler ikke kaffe lenger, men drikker rød te med like stor glede.  Salmiakk liker jeg dog fortsatt, og skal nok unne meg et skjeletthode i løpet av kvelden. Jeg ser på kvalitetsserier jeg liker og blir inspirert av - i stedet for å se på en reprise av en såpeserie jeg ikke engang liker. Jeg gidder ikke å irritere meg over andre mennesker enn meg selv og ektemannen lenger (hehe). Jeg tilbringer bare tid med folk jeg virkelig liker (jeg tilbringer for lite tid med folk jeg virkelig liker - men det er bare slik det er akkurat nå og ikke slik det kommer til å være for alltid). Jeg klarer helt fint å snakke med andre om annet enn barna mine - og foretrekker faktisk det! Jeg er KJEMPEfornøyd med at jeg ikke bare lever for og gjennom dem, men fortsatt har interesser (behov) som betyr dønn ufattelig mye for meg (som å skrive) Og jeg har ikke den samme uroen og higen etter ... "Livet"?

 

Mye, mye er annerledes, også på vondt. Sånn virkelig, virkelig, virkelig. Det finnes ting jeg er sjeleglad for at jeg ikke visste noe om den gangen. Men dette er min dag. Dette har vært min dag. En temmelig fin en, også. Så det snakker vi ikke om akkurat nå.

 

S-E-L-F-I-L-I-E!

 

TRE MISTEDE FORTENNER. FORGUDET.

 

Slik ser jeg ut når jeg har mistet tre fortenner. Det var en grusom ulykke. Det forstår alle straks de får tenkt seg litt om. Den drømmen de fleste vel en eller annen gang har hatt ... Den forferdelige drømmen: At man mister tenner. At man kjenner etter med tungen, og så er de ikke der. Akkurat slik var det. Akkurat slik føltes det. Et komplett, grusomt mareritt. Men etter dette har jeg faktisk ikke drømt en eneste gang at jeg har mistet tenner, slik jeg faktisk nokså ofte gjorde før. Er ikke det rart? Nok selvmedlidenhet for nå. Nå er uansett gapet i tannraden byttet ut med tre porselenstenner.

 

(den observante leser ser at det bare er to fortenner som mangler her - men at den tredje (den helt døde, gule, skakke), ikke var mye å samle på, den heller)

 

Her de nye tennene. Det kjæreste jeg eier, faktisk.

 

Det var bakgrunnshistorien. Nå skal jeg fortelle dere om noe som skjedde. Her kommer det: Jeg spradet rundt i verden en helt vanlig dag. Etter litt gåing la jeg merke til at det var mange menn som smilte til meg. Jeg hadde ikke pyntet meg eller noe, så det kunne ikke være årsaken ...

 

(bilde lånt fra fødsel nummer to, men det var vel omtrent slik jeg så ut, bortsett fra helseskjorten (hadde på meg andre klær, da!!) og knekkebrødet)

 

Kanskje de så den vakre sjelen min tvers gjennom mitt ustriglede ytre? Tenkte jeg. For jeg var virkelig så hinsides populær! Det var nemlig ikke sånn at de bare tittet på meg i smug, eller ga meg et forsiktig smil på bybanen. Nei, noen av dem hilste til og med! Og andre ga meg et lite nikk! Det kunne vel være snakk om en åtte-ti stykker totalt. De fleste mennene var i aldersgruppen femti til sekstifem år. Men hei, tenkte jeg - jeg begynner jo å bli en moden kvinne nå. Det er vel ikke så rart om de plutselig får opp øynene for meg? På samme måte som tjuefemåringer plutselig får øynene opp for tjuefemåringer når de ikke lenger er seksten og nettopp har fått øynene opp for sekstenåringer? Hm. Jeg skjønte virkelig INGENTING. Hva er det med verden i dag? Tenkte jeg. Men den pleier nå å oppføre seg nokså mystisk iblant. Så det var vel bare en sånn dag i universet, konkluderte jeg.

 

Historien kunne ha endt nokså gåtefullt her. Men det gjorde den ikke. En liten uke senere var jeg nemlig hos tannlegen min, engelen som har hjulpet meg gjennom årevis av tannoperasjoner, og som faktisk bærer det passende navnet Engelsen. Og så viste det seg altså at jeg nå, her i tannlegestolen, skulle få svar på de middelaldrene mennenes nesegruse beundring. Plutselig, midt i sjekken av porselenstennene, sa han: Forresten, vet du, jeg var på tannlegekongress her om dagen. Og plutselig dukket det opp et stort bilde av deg på powerpointen. Altså over hele det gigantiske lerretet! Foreleseren hadde da altså tatt meg frem som et eksempel på (delvis manglende) refusjonsordning for alvorlige tannskader. Og jeg, sa tannlegen, jeg reiste meg opp, jeg! Og sa HUN ER MIN! Haha. Altså som i «jeg er tannlegen hennes» om noen lesere skulle finne på å misforstå. Kanskje ikke så rart at vi har så god kontakt, for noe så misforstått kunne jeg utmerket ha plumpet ut med selv.

 

Men så fikk jeg jo litt tid til å tenke der jeg lå i tannlegestolen (slik jeg har fått tid til i hundrevis av timer i den samme stolen, det er derfor jeg har blitt så smart). Og så gikk det opp for meg: Det var naturligvis alle byens tannleger, som nå altså gjenkjente meg, som hadde hilst på meg der jeg flanerte rundt i byens kjerne. Haha! Og jeg som hadde trodd meg attraktiv for en hel horv med uinteressante menn denne dagen? Sånn var det altså ikke. Så jeg er visst ikke en gudinne for sekstiåringer, likevel. På en måte er jeg litt lettet; jeg er ikke helt klar for at pensjonister skal se på meg som en potensiell kjæreste, merker jeg.

 

Denne historien er ment som en liten advarsel til deg som plutselig tror du er helt ufattelig fin en dag. Det er ikke sikkert du er det: For alt du vet har bare trynet ditt, fotografert på en virkelig dårlig dag, fylt hele lerretet i en stor sal på en nisjekongress - uten ditt samtykke - denne dagen.

 

God helg!

 

 

KVINNEN SOM SNEKRER ALVORLIG TANNFELLING OG ALVORLIG GRAD AV SELVINNSIKT

 

#tannskade #fortenner #mareritt #tannfelling #tannlege #refusjon #helfo #nav

PATOLOGI. TILBAKE

 

Her er jeg igjen. Jeg har vært borte fra bloggen i en uke. Har jeg ikke? Som alltid har jeg en tendens til å forsvinne fra omverdenen iblant. Det er nødvendig. Det skjer av seg selv. Det er som om pusten bare må trekkes inn og inn og inn i lungene. Og at ikke noe oksygen kan få slippe ut. Det er nok noe patologisk. Jeg skal innrømme det. Hodet blir for slitent av for mange inntrykk nå om dagen. Hodet orker ikke folk. Kroppen orker ikke folk. Det handler ikke om depresjon, egentlig. Det er ikke slik. I alle fall ikke alltid. Det handler om at hjernen går amok. At den blir både fiende og offer på en og samme tid. Det er for mange symptomer som må holdes tilbake. Som jeg ikke orker å vise frem. Og stikk i strid med hva jeg har hørt folk erfare, og profesjonelle si - at man blir deprimert og nedfor av å være for mye i eget selskap, for da begynner hodet å kverne rundt alt negativt i livet - så er denne tilbaketrekningen for min del med på å bygge meg opp. Jeg blir ikke nedfor av det. Jeg blir restituert. Dette har jeg sikkert snakket om før. Men det er jo så utrolig interessant for andre å lese om, så det kan aldri sies for ofte!!!! Men jeg aner altså hvor mange ting jeg har trukket meg fra. Uten engang å gi beskjed. Avtaler. Jobboppdrag. Vennetreff. Sånn er det. Unnskyld: Igjen sier jeg unnskyld. Jeg må alltid si unnskyld med jevne mellomrom.

 

Jeg ligger på sofaen. Har endelig funnet en god stilling. Vet du hvor lenge man kan styre på for å få hodet til å hvile godt på puten, helt uten at man kjenner ubehag? Lenge er svaret. Å, så perfekt svar!! Nesten søtt, så perfekt er det. Jeg har ristet puten og omformet den og omformet den igjen. Når man i perioder ligger mye, så føles det å få feil støtte i kroppen helt uutholdelig. Ikke fordi det er vondt. Men fordi ubehaget blir så stort: Kroppen får tid til å kjenne på de minste nyanser. Alt som trykker mot huden blir lagt merke til. Dere kan gjerne le av eventyret om prinsessen på erten. Men hun er meg!!!! Det er nemlig akkurat slik det føles når tyngdekraften drar kroppen ned i sofaen. Den minste rynke, den minste krøll, den minste ert blir en utålelig plage.

 

Vel. Jeg har ikke egentlig lagt så uforskammet mye i denne fraværsperioden. Det gjelder egentlig bare de par siste dagene. Sånn litt ekstra mye. Men nå skal jeg snart røske sammen litt energi og møte en venninne. Endelig føler jeg meg klar for litt sosialt liv hodemessig. Det er altså ikke fatiguen som i denne perioden har gjort meg isolert. Bare hodet. Er det ikke rart? Men nå gleder jeg meg til å være bitte litt sosial igjen og møte en fin en. Ja. Denne dagen kommer til å bli fin. Å, den følelsen ... Av på forhånd å tro dette. Selv om dagen kan ende litt skakt og dumt, så er troen så god og restituerende!

 

 

Ha det.

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#livet #isolasjon #patologi #fatigue #tilbaketrekning #sofa #pute #restitusjon #sosial #introvert #fatigue #alene #einstøing

UTE

Hei! Stikker innom for å gi en bitteliten lyd fra meg. Jeg er litt ute om dagen. Trenger å skjerme meg selv fra ståk og kjas. Tilbake i neste uke!

 

Sånn. Et meningsløst innlegg fra denne kanten. ENDELIG!!!!! Blogger i blodet. Sant!

 

... og for å toppe det hele: Sjølvfi. Tatt med nyeste Canon Super DXXXXFSSSS2020.

 

Adjø.

JEG HAR FÅTT ET FANTASTISK GRIPETAK

 

Nå har jeg snart vært gravid fem år i strekk. Det er ikke mulig, tenker du kanskje. Men jo. Det er i aller høyeste grad mulig! For et svangerskap varer ikke i ni måneder, slik rykter skal ha det til: Det er ikke slik at man får kroppen sin tilbake selv om ungen er ute. For det er så mye bæring at man knapt merker forskjell - annet enn når det kommer til at det at man nå, til forskjell fra da barnet lå i magen, ikke har en eneste hånd fri til å gjøre noe som helst av finmotorisk verdi. For det er bæring og byssing og pupping. Det er trassanfallutløst bæring. Det er nå-må-du-bli-med-meg-vi-har-dårlig-tid-bæring. Det er skill-søsken-fra-hverandre-så-de-ikke-dreper-hverandre-bæring. Og så blir det naturligvis litt kosebæring, også. Et cetera.

 

Men! I dag slo det meg hvilke geniale ferdigheter jeg har utviklet i løpet av disse årene. Det er som om jeg egenhendig - helt, helt alene - rett og slett har utviklet en livsnødvendig egenskap som diverse arter gjerne bruker et par millioner år på å utvikle (mønster som ser ut som gigantiske øyne på rumpen til frosken gjør krokodiller livredd, bedre torner skal gjøre at rosene kan holde finheten sin enda mer for seg selv, etc).

 

Nytt avsnitt. Det handler om tærne. Det er tærne jeg har evolusjonert. For i sted da jeg skulle løfte opp noe fra gulvet, så la jeg merke til det, dette som i årevis har skjedd helt på automatikk: Jeg brukte ikke hendene. Jeg gadd ikke bøye meg ned. Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, når føttene mine gjør jobben bedre? Det er bare å krumme tærne rundt gjenstanden som skal opp, løfte den ... Og vips! Så er den løftet. Dette altså en ferdighet jeg ene og alene kan takke svangerskap og bæring for å ha utviklet. Derfor går jeg alltid barføtt innendørs. Å være genial med tærne er mye, mye vanskeligere med sokker på.

 

Jeg har naturligvis sett denne enestående egenskapen før. Hos apene. De er like flinke som meg til å bære ting etter føttene. Tror jeg da ...? Eller er de kanskje ikke det? I så fall: WOW! Men det viktigste er uansett at de klatrer i trær. For nå nærmer jeg meg poenget med innlegget her: Om noen år, nærmere bestemt femten, når bavianer og sjimpanser og eksotiske trær og blomster og lianer og kokospalmer har kommet til Norge grunnet miljøkatastrofe og forhøyede temperaturer, vil jeg være grundig forberedt. Da vil jeg dytte apene kjapt og effektivt til side og klatre opp i nærmeste kokospalmefor med tærne mine for å livnære meg og overleve. Helt uten problemer.

 

Måtte du som leser dette også vite å øve opp tærne dine til den dagen de virkelig skal tildeles stjernerollen blant ekstremiteter på kroppen. Kanskje hjelper det ikke på klimakrise. Men da blir du i alle fall selvberget. Sånn cirka. Kokosnøtter øverst i trærne og klatring med tærne FTW!

 

 

 

 

 

 

#gripetak #tær #graviditet #svangerskap #bæring #bysse #mor #barn #klimakrise #kokospalmer #kokosnøtt #trær #sjimpanse #bavian #klatring #vellykket #evolusjon #selvskryt

TERRORMISTENKT EKTEMANN: OPPDATERING

 

Nå har det seg jo slik at mannen min ikke var langt ifra å bli terrormistenkt for noen dager siden. Slik du helt sikkert (HELT! SIKKERT!) leste om i dette innlegget. Kort oppsummert: Utenfor barnehagen til ungene kom det lyder fra et søppelspann. De hørtes ut som lyder fra en bombe som går av: PIP - PIP - PIIIIIP! Og for å redde verden, så ringte han ditt og datt og så hørte han plutselig hvor suspekt han hørtes ut og måtte prøve å spille uskyldig over telefonen for ikke å bli fengslet for terrorforsøk.

 

Vel. Her kommer oppdateringen: Senere den dagen fikk han det som kalles «føling». Han har diabetes type 1 og trengte sukker umiddelbart. Han har lenge klaget over dårlig insulinpumpe (som gir tilførsel av insulin via magen), og har ønsket seg et nymotens vidunder av en pumpe som, ifølge staten, koster så akkurat passe med penger at han ikke er den verdig. Og som kunne ha gjort følingsfrekvensen noe lavere. Men altså. Han leitet etter sukker, men hadde ingenting på seg. Gikk dermed bort til XXX, venn som bor i nærheten av barnehagen, for å få i seg litt sukker. Han fikk litt sukker. Hvorpå begge gikk til barnehagen for å hente barn. Og der, i søppelspannet, så var det noe som fortsatt pep. PIP - PIP - PIIIIP! I all verden, hvor lang tid skal det ta før denne bomben går av? Tenkte han. For nå som VM i sykkel straks skulle ta til, var det vel jammen på tide at verden gikk under.

 

Vennen kom til unnsetning. Vennen var villig til å ofre begges liv for å finne ut hva dette var. Han løftet opp lokket. Og der - der i søppelspannet, så lå det altså en ødelagt INSULINPUMPE! Av nettopp den typen Olav har ønsket seg i årevis. Som ville gjort livet hans lettere. Så det ikke ville bestått av så mange følinger. Hahaha! Hva er oddsen for at noe slikt skal skje? Temmelig høy for en absurdistisk forfatter (som han er) å være, skulle man tro. Insulinpumpen var dog - og dessverre - og typisk nok - ødelagt. Så det var jo derfor noen bare hadde kastet den fra seg. Og nå er det bare å vente på at det skal begynne å pipe fra spannet igjen. Og håpe på at det er en splitter ny og fungerende pumpe som ligger der.  

 

Men nå blir det altså ingen bombemoro denne gangen heller. Og kjendis som terrormistenkt ser det jo heller ikke ut til at en ektemann av meg blir med det første.

 

Da hjelper det vel at kone nummer en, altså temmelig bestemt deres blogger, Kvinnesnekkeren, altså jeg, fra nå av kommer til å gjøre mitt for å komme i avisene. Eller på en ipad nær deg. For nå har jeg fått blod på smak, eller hva det heter. Jeg vil også bli kjendis!!! Om det så innebærer at jeg må fyre opp en tidsinnstilt bombe. Må bare lese meg litt opp på koblinger og ta noen kurs i faget «Suspekt Elektronikk» først.

 

Tipper det holder lenge med et bilde som dette, så går jeg vel inn i Norgeshistorien av mistenkelige mordere (?) for godt.

 

SKUMMELT!!!

 

Ha det.

EN MERKVERDIG INNSIKT

 

I dag hørte jeg rop. Jeg hørte mengden rope. Det var sykkel-VM og publikummerne hadde stilt seg opp langs veien. Jeg gikk ut på altanen, så ikke ansiktene, bare flaggene som vinket over hodene deres. Et helikopter nærmet seg, stoppet på himmelen, der, tjue meter over meg. Eller var det tjuefem? Eller kanskje bare ti ...? Jeg er visst ikke så god til å regne avstander i luft. Spesielt ikke vertikale avstander, viser deg seg.

 

Helikopteret ... Hvordan kan noe menneskelagd bare stå slik, brummende, helt stille på himmelen? Plutselig fikk jeg en slags følelse av hvordan det må være å være superstjerne. Stjerne på jorden. Med et motormonster svevende i luften over en, slik må det være; å bli leitet etter med en telelinse med en gang man befinner seg i verden og ikke hjemme, innendørs.

 

Jeg gikk ned i hagen. La meg i hengekøyen. Solen lukket øynene mine. Hoiingen der nede ... Hurraropene til et for meg totalt ubetydelig sykkelsirkus. En vegg av liv, tenkte jeg. En vegg av liv mellom meg og andre siden av veien. Nei, tenkte jeg: Liv på rekke og rad kan vel aldri danne en vegg? Nei. En åpning. En åpning av liv må slikt kunne kalles. Og så. Akkurat der, så tiltrengt, så kjærkomment: En malplassert ro. Sjelden i meg. Utelukkende vanlig i liv som ligger horisontalt en halvmeter over bakken, skulle man tro: Det er vel slikt man plutselig kan ta seg i å oppleve om man henger i luften med bare et tøystykke mellom seg og jorden.

 

Ja. En ro som kom syklende inn i meg utenfra. Liksom ut fra en syklist på avveie; syklende inn i lokalgaten min, opp trappen min, sykkelhoppende opp i hengekøyen min, sykkelsmettende inn i kroppen min. Mens verdensmestrene peste seg konkurrerende forbi verdenen min til stormende jubel der nede.

 

 

Facebook

 

#sykkel-VM #Bergen #innsikt #sol #syklister #hengekøye #liv #fred #ro #heia #hurra

 

SYKKEL-VM OG TERRORMISTENKT EKTEMANN

For et par timer siden fikk jeg vite at det skal arrangeres sykkel-VM i Bergen (hvor jeg bor). Sant? Nå rigges det virkelig til. Vi bor langs traseen ? men heldigvis har vi en lokalgate mellom oss og veien. Å herre min, hvor irriterende det kommer til å bli! Veien er stengt og vi er isolerte. Tror ikke vi kommer til å oppleve noe som helst annet enn oss selv de neste ti dagene.

 

I dag da Olav nettopp hadde levert ungene, oppdaget han et søppelspann like ved utgangen. Den er grei, søppelspann oppdages jo gjerne i forbifarten. Men! Det pep fra det! Pip-pip-pip-PIIIIIIP! En sånn bombeaktig lyd, sant? Rett før bomben går av. Olav ble paff, slik man gjerne blir når man tror man skal dø. Og så ? I ren dødsfrykt ? Så ringte han til VEIVESENET! Ja ? Her i familien vår er det nemlig dit vi ringer når livet passerer i revy. Veivesenet tok ham straks ikke på alvor, og gjorde hva de kunne for å legge på. Men nå som det er sykkel-VM og alt, er det jo ikke utenkelig at vi opplever et lite terrorangrep eller to. Veivesenet gjespet og ba ham ringe til politiet om det virkelig var så ille fatt at søppelspannet ikke terroreksploderte. Så da gjorde Olav det i stedet: «Hei, det er politiet!» «Ehh ? Eg er Olav. Eg vil rapportere om ein pipelyd. «Å ja?» «Nemlig heilt sikkert bestemt ja. Ein pipelyd». Og så forklarte han. Hva han hadde sett og hørt. Og på et tidspunkt, nøyaktig ti sekunder inn i samtalen, forstod han at han holdt på å virke suspekt. «Kva hvis dei trur at det er eg som står bak» ?? Tenkte han. Og når slikt skjer, så prøve man jo å spille uskyldig, da. Så man ikke skal høres helt gjerningsmann ut. Men det gjør man jo gjerne når man ikke akkurat er skuespiller headhuntet til en Cannes-gullpalmeverdig spillefilm.

 

Så nå er det jo bare å vente på at politiet skal knakke på døren. Ja, knakke: Ringeklokken vår er nemlig ødelagt. Vi får vente og se. Jeg har i alle fall gjort et forsøk på å stelle meg. Så får man jo håpe at et øyevippsblafrende, middelaldrende og flørtende rynketrynefjes imponerer PST nok til at det ikke blir ektemannsfengsling i løpet av dagen.

 

Får være lekkert nok.

 

TVI TVI!

DAGEN DERPÅ

 

Jeg er dønn kaputt, jeg prøver å hente meg inn igjen. Etter en hektisk helg etterfulgt av planleggingsdag (og skjærekrise jamfør forrige innlegg). Jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil ikke tenke noe. Det vil si: Blogge har jeg visst tydeligvis lyst til å gjøre! Så det dementerer vel fint de forrige setningene.

 

Jeg har overhodet ikke fulgt med på valget i år. Har ikke orket, det drar meg for mye ned og sånt kan jeg bare ikke ha noe av! Men likevel har det nok ? utvilsomt - vært med på å gjøre meg bitte litt fjern i dag. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg stemmer mer mot venstre enn mot høyre. Det har jeg alltid gjort, selv om jeg vel ikke har pleid å være blant de mest ekstreme. Så jeg er ikke helt fornøyd med utfallet av valget, kan man si. Først og fremst ? eller over alt - er det FrP som plager meg. «Morna Jeeeeeeens!» Jeg kommer aldri til å glemme sånt, for det sier egentlig alt. Bortsett fra FrP kan jeg egentlig - om jeg absolutt MÅ - tåle det meste. Selv om jeg er uenig i et partis politikk. Sånn i all hovedsak. Men FrP i regjering ?? Fy F sier jeg bare!

 

For noen dager siden tok jeg en såkalt partitest. Og jeg var så livredd! Kjente meg helt skjelven der jeg satt og svarte så ærlig jeg kunne på spørsmålene. For hva om det viste seg å være FrP som egentlig var mitt parti? Som var det partiet meningene mine stemte best overens med? Jeg hadde vel troen på at det ikke ville bli slik, for å si det ekstremt mildt. Egentlig visste jeg jo, så det var et fiktivt scenario. Men sånn hypotetisk: Hva om ?? Å hjelpes, det hadde vært en identitetskrise! For da hadde jo alt jeg føler jeg står for, alle fanesaker, bare vært løgn og fanteri. Da hadde jeg ikke vært den jeg til nå har trodd at jeg har vært. Da måtte jeg ha blitt en egoistisk slamp på flekken. Haha!

 

Men så kom altså FrP dårligst ut med tanke på hvilke partier jeg er mest enig med. Og det er i alle fall en slags trøst i dag. En bitteliten trøst.

 

Dessuten: Det går seg vel til denne gangen, også. Når noe blir for skakt, så snur vinden. Det er i alle fall slik det ofte har vist seg å være. Jeg orker bare å være optimist.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

 

#valg #valg2017 #partitest #valgvake #FrP #identitetskrise #dagenderpå

 

 

 

 

 

Å VÆRE LIVREDD FORAN BARNA SINE: SÅ UTROLIG FÆLT!

 

I dag opplevde jeg å bli vettskremt for første gang på så lenge jeg kan huske. Og ikke nok med det: Jeg ble det med barna som vitne. Vi var på kjøkkenet, jeg og toåringen og fireåringen. På stuen stod altandøren på vidt gap. Plutselig hørte vi en svusjelyd - etterfulgt av krafse- og flakselyder i stuen. Jeg hørte med en gang at det var en stor fugl som hadde funnet veien inn. En skjære, nærmere bestemt. Min første reaksjon? Det var å sette i et hyl. Ikke et sånt hvin, men et sånt hyl som varte og varte og varte. For er det noe som fremstår som det fødte i-landsmareritt for meg, så er det å være fanget i et hus med en stor fugl flygende rundt. Ikke en helt uvanlig frykt, vil jeg tro. Skjønner godt hvorfor Hitchcocks film Fugler er en skrekkfilm, for å si det sånn. Ungene begynte straks å vræle, de også. Jeg ropte OLAV! OLAV! OLAV! I håp om at ektemannen skulle kom til unnsetning. Han befant seg nemlig i underetasjen. Men han hørte oss ikke. Vi gjemte oss under kjøkkenbordet, som om det var noe virkelig grusomt som skjedde. Og vi skrek og vi skrek og vi skrek. Fuglen bakset, den ble naturligvis livredd, stanget mot vinduet og veltet lysestaker og bæsjet (naturligvis) i sofaen. Før den endelig fant veien ut gjennom den samme døren den hadde kommet inn.

 

Det var så utrolig fælt! Først i ettertid forstod jeg hvor fælt det var. For som mor er man jo - og skal være - den som beskytter barna mot farer. Og trygge dem og prøve å berolige dem om det er noe skummelt som skjer. Det er i alle fall sånn jeg ønsker å være med hodet. Og heldigvis er det egentlig ikke så mye som skremmer meg og setter meg helt ut. Om ungene plutselig løper ut i trafikken eller den slags, naturligvis. Men da er jeg jo nettopp der for å geleide dem inn på «rett spor» igjen. Da er jeg jo nettopp en voksen som har kontroll.

 

Men nå ...? Nå forlot jeg hodet mitt totalt. Jeg ble omgjort til pur frykt. Det å føle at man helt forsvinner ... Det å føle at man ikke har det spor bedre kontroll over situasjonen enn barna sine. Det å føle at man selv blir et forsvarsløst barn igjen - helt uten evne til å ha et overblikk over situasjonen. Først da fuglen hadde funnet veien ut igjen, gjenfant jeg roen (om enn fortsatt med galopperende hjerte). Men ungene - og spesielt minste - var fortsatt rimelig oppskaket, for å si det mildt. Toåringen gråt og gråt og gråt. Men så var det som om den som alltid pleier å være der for å trøste henne, hun hadde ikke kunnet trøste henne når hun selv var livredd. Og å se sine foreldre reagere sånn må da være direkte usunt for barna ...? Jeg har hatt så dårlig samvittighet etterpå. De første timene i etterkant ville ungen bare til pappa. Hun klamret seg til ham. Plutselig ble jeg liksom selv redusert til å være en fare. Som om barnet mitt trenger å få bekreftelse på at jeg representerer noe trygt på ny.

 

Så nå er jeg helt på alerten her. Ikke fordi jeg er redd for at en fugl skal finne veien inn nok en gang (men altandøren er lukket!!). Men fordi jeg er redd for at ungen min skal føle at om en virkelig «krise» inntreffer senere; at hun da vil bli minnet på denne hendelsen og føle at jeg er en upålitelig voksenperson/en hun ikke kan søke tilflukt hos.

 

Heldigvis krøp vi godt inntil hverandre ved leggetid i går kveld - og sov sammen hele natten. I en trygg seng. I et trygt hus. I et trygt land. Men denne hendelsen fikk meg til å tenke ... I dag har tankene dreiet seg rundt alle de mødre og fedre som blir stående ansikt til ansikt med forferdelsen. Som er dødsens redde av en grunn. Sammen med sine egne barn. Som ikke bare er satt ut av en ytterst ufarlig skjære. Men er livredde på grunn av krig, naturkatastrofer, nød. Som opplever bombing og henrettelser på nært hold. At landsbyen ens blir jevnet med jorden. Helt uten at mammas fang kan trøste. Hva slikt må forvolde av uopprettelig skade i et sårbart barnesinn ... Dersom det ikke finnes noen trygghet i verden. Dersom selv ikke den som står en nærmest er i stand til å betrygge fordi betryggelsen mangler feste i virkeligheten. Gang på gang på gang. Disse skadene får nok verre konsekvenser om barnet blir værende i denne permanente frykten. Fanget i den. Sammen med sin mor og far. En hel barndom. Enn om vedkommende tas varmt i mot av et land der trygghet, stabilitet, omsorg - og ikke minst grundig traumebehandling og langvarig oppfølging - er en selvfølge. Så hun/han ikke automatisk er på alerten og mistror alles intensjoner. Fordi hun må det. Være på vakt. Alltid. Fordi det ikke er noen som er der til å trygge og passe på. Kanskje - kanskje kan dette gjøre arrene mindre. Muligens noe naivt ... Men kanskje - kanskje - er dette mer terrorforebyggende enn om man nok en gang blir avvist av noen som egentlig burde ta imot en med åpne armer. Når hele ens liv til nå har vært en eneste lang avkreftelse på at det finnes en beskyttende favn.

 

Kanskje en litt merkverdig sammenligning. Men kanskje ikke så helt usaklig, når alt kommer til alt ...? Bare som et sånt bittelite PS på valgdagen.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#livredd #følelser#skjære #frykt #sårbarhet #mor #barn #tilknytning #katastrofe #i-land #u-land #terror #terrorisme #medmenneskelighet #traumer #traumebehandling #åpenhet #innvandring #innvandringspolitikk #valg2017

SIGARETTENE

 

I dag går alle mine tanker til sigarettene. Hvorfor? Fordi jeg minnes. Mimrer: Det fantes en gang et femtitall og et sekstitall og et syttitall og et åttitall. Hvem vet, kanskje fantes det et førtitall en gang, også. Denne svunne tid ... Hvor helseministeren røykte på TV. Den gang det fantes lekesigaretter som glødet i lekebutikkene og som så ut som helt ekte sigaretter. Den gang det fantes askebegre på fly, på busser, på toaletter, på tog. Ja. Det fantes askebegre overalt. På alle stuebord. På alle kafebord. Det fantes sigaretter overalt. Enkeltvis, tivis, tjuevis, førtivis, hundrevis.

 

Kvelden før forbudet av røyk på kafeer, puber og restauranter inntraff, var jeg og noen venner på en såkalt brun kafé. Da klokken passerte midnatt, tok kafeeieren en anarkistisk en og ropte ut i lokalet at nå var det bare å forsyne seg med resten av sigarettene fra baren. «Her skal dere lov til å røyke til jeg stenger for natten selv om det ikke er lov!» Sa han med klump i halsen, rørt over egen evne til selvoppofrelse. Og så KASTET han pakkene ut i lokalet. Folk ble helt ville! Tror noen gråt mens de tok sin siste sigarett innendørs, også. Nå hadde det vel vekket mer furore om noen hadde tent opp en sigg på kafeen enn om vedkommende hadde vist fram tissen sin. Ja, selv om tissen ikke var glattbarbert.

 

Usaklig bilde, men en selfie må med.

Vel. Altså. I pur helsefremmende, kjernesunn nostalgi (nostalgi er vel ikke påvist kreftfremkallende ennå, vel...?): Denne boken fant jeg i dag. En eksperimentbok for barn og unge. Se her:

 

"Vil du tro det var mulig å slå knute på en sigarett? Pakk sigaretten inn i cellofanen fra esken og vri endene godt om ..."

 

"Legg et kronestykke under et lommetørkle av bomull, og be en voksen person slokke sigaretten mot mynten".

 

Ah ha ha ha ha!

 

Nå - det var alt.

 

Eller forresten. En ting til:

 

Uovertruffen eleganse.

 

Ha det!

 

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#sigaretter #nostalgi #askebeger #kreftfremkallende #røykelov #røykeforbud

SKAMLØST TAKKNEMLIG

 

I dag kjente jeg på en nærmest merkverdig følelse. Jeg følte meg plutselig så takknemlig. Så heldig. Ikke en sånn nå-må-du-vite-hva-du-har og så-mye-verre-mange-andre-har-det-takknemlighet. Denne påtvungne takknemligheten ... Som man liksom bør føle på selv om man har sine utfordringer her i livet (det har vi vel egentlig alle, når alt kommer til alt ...?). Den som egentlig bare får en til å føle skam. Den som tvinger en til å kvitte seg med «feile følelser». Hm Hvordan kan egentlig følelser være feile? De er vel egentlig det eneste sanne i verden, tror jeg. Følelser kan aldri lyge.

 

Jeg snakker meg bort. Men altså: Når denne takknemmeligheten helt plutselig kommer smygende av seg selv ... Helt oppriktig. Helt utvungent.  Og jeg liksom for et øyeblikk igjen blir barnet  og ungdommen som drømmer om sin egen fremtid. Med kriblende, forventningsfullt og håpefullt hjerte ... Alle disse tingene jeg ønsket så inderlig at jeg skulle få oppleve at jeg nesten ikke turte drømme om at virkelig ville skje. Men så mange av drømmene fra den gang som faktisk gikk i oppfyllelse! Nesten alle, når jeg tenker meg om. Jeg ble gift, og det i tillegg med en fantastisk mann. Jeg fikk to barn, de nydeligste menneskene jeg vet om. Jeg ble forfatter; min den gang største drøm for fremtiden. Jeg har vært vokalist, låtskriver og frontfigur i mitt eget band. En nesten like stor drøm. Jeg har reist mye. Jeg har opplevd så mye! Jeg er omgitt av landets fineste folk (når formen tillater det så klart - og nokså altfor lite om dagen, det skal sies). Vi bor på et sted vi elsker. Vi eier et hus som vi elsker. En hage vi elsker. En utsikt mot verden vi elsker.

 

Ja. Jeg har så utrolig mye fint i livet mitt. Det følte jeg på i dag. Sånn helt inderlig. Sånn helt innenfra og ut. Det er takknemlighet, det. Sånn helt, helt på uobligatorisk, vidunderlig ekte.

 

 

 

følg meg på Facebook

 

#takknemlighet #glede #vidunderlig #drømmer #håp #dagdrømmer #barndom #familie #ektemann #hus #venner #forfatter #skam

 

NY SYKDOMSRUNDE OG BØTING AV SOKKER

 

Så ble det ny sykdomsrunde på minste. Sånn cirka to uker etter forrige gang. Ikke noe infeksjon, bare ubestemmelig febersykdom. Jeg er sliten. Jeg er ennå ikke i form. Gud, som jeg hater dette uttrykket: «Jeg er ikke i form» ... Som om jeg egentlig er en slags pepperkakeaktig form. En geitebukkform, regner jeg med. Som støtt får bulker og ser mer ut som en amøbe etter steking. Før man klarer å hamre formen på plass og man igjen er en ... geitebukk.

 

I går kveld stoppet jeg hull i strømpebukser. Sanne mine ord! En sånn idiotisk ting å gjøre. Eller ...? Nei. En ikke-obligatorisk hussyssel. En sånn greie kommer aldri til å føles obligatorisk igjen noensinne. Slik det plutselig, i vår tid, nærmest er blitt obligatorisk å dyrke grønnsaker i hagen igjen. Stelle godt med urtene i vinduskarmen. Plukke heggebær og lage likør av dem. Slitsomt obligatorisk. Dårlig samvittighets-fremmende. Men dette er jo helt annerledes; om jeg plutselig ikke gidder å stoppe dem, er det bare å kaste dem i søppelet med - om ikke god samvittighet -  så i alle fall med likegyldig samvittighet. Så premieidiotisk, egentlig: Å gå fra barnesykdom til sykhetssykdom. Sykhetssyssel. Men jeg fant en ro. Jeg har aldri likt sånne fargeleggingsbøker. Det blir liksom så obligatorisk når fargene skal innenfor strekene. Haha, selvopphøyet rebell! Yoga elsker jeg å praktisere. Men det er ikke alltid kroppen min orker det. Men dette, å stoppe. Å bøte. Egentlig helt uten mening i vår tid, men likevel med et mål. Det føltes bare så godt!

 

... Og nå gjenstår det bare å bli vant til å gå med klumpete sømmer langs tærne igjen. Hvem vet, kanskje det føles fint, det også. Etter hvert.

 

 

 

 

#barnesykdom #sykdom #familie #mamma #barn #sokker #bøting #stopping #absurd #lykke #meditasjon #merkverdig

DET ER IKKE JEG SOM ER BORTE. DET ER VERDEN

 

Livet glir sløvt over tastaturet. Jeg orker egentlig ikke å skrive. Jeg orker ingenting. Har sovet i fjorten timer, men det hjelper ikke. Jeg er ikke flink til å løpe. Sekstimeteren var aldri noe for meg. Men fingrene ...? Oioioi! Vanligvis spurter de jo når jeg skriver. Men altså ikke akkurat nå. Forresten. En gang kom jeg på 589. plass i slags verdensmesterskap i touchmetode. Haha! Min største bragd noensinne. Helt, helt utvilsomt! Litt stusselig skryting; det må til. Men akkurat nå hadde jeg ikke klart å komme på 2074. plass engang. Touchmetode ... Er det ikke rart, hvordan det å skrive endret seg helt fundamentalt etter at den ble tatt i bruk? Før dette brukte man bare pekefinger og tommel. Nå er alle fingrene involvert i det som kommer ut av tanker. De gode, gode fingrene. Er det ikke noe fint med det?

 

I helgen var det full fart. Fint vær. Man vet at man bor i Bergen når man våkner, helt på gråten av glede, når man innser at det er sol. Og man vet at man bor i Bergen når man snufser helt på ekte når det igjen blir regn. Ja. Nå er det regn igjen og helgens hyperaktivitet i solen er definitivt et tilbakelagt stadium for denne gang. I alle fall i dag. Jeg kjente at jeg ble sliten, men jeg kollapser ikke før etterpå. Slik pleier det å være. Egentlig heldigvis: Der og da flyter jeg på en slags aktivitetsrus. Men nå er rusen over.

 

Jeg er selvopptatt. Inni meg finnes jeg som før, ingenting i meg er annerledes. Jeg har det ikke spesielt dårlig som meg, selv om jeg nå har sovet i fjorten timer uten at det har hjulpet det spor. Jeg har det bare spesielt dårlig som kropp. Tårene renner fra øynene uten at det har med følelser å gjøre. De bare renner fordi nervesystemet har gått amok. En utrolig merkelig følelse. Men det er bare meg her. Inni meg er det bare meg. Jeg har ikke krefter til å bry meg om verden (bortsett fra familie og venner, så klart). Det har jeg ikke hatt på flere år. Den finnes ikke; den må være langt, langt borte. Jeg henger overhodet ikke med. Valget ...? Jeg vet hva jeg skal stemme, i år som alle andre år, men jeg aner ikke hva politikerne snakker om. Kan ingen paroler, ingenting om hvilke saker som fremmes. Jeg vet ingenting om politikk slik jeg pleide å gjøre før. Jeg vet ingenting om verden. Ingenting om hva som skjer i utlandet. Det finnes ingen ytre katastrofer. Det finnes ingen visshet om flom, om krig, om nød. Forferdelig, forferdelig synd. Men jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Jeg må beskytte meg selv. Noe av det som er fælt med å være syk, og i alle fall så syk som jeg er innimellom, er at jeg ikke har ork til å bry meg. Heller ikke når jeg har bedre perioder, når jeg tenker meg om: Da må jeg hegne om det fine. Finnes i det for min egen skyld. Og ikke minst for den lille familien min sin skyld.

 

Jeg drar meg selv etter meg selv. Sleper meg selv etter meg selv. Det høres kanskje mystisk ut, men det er slik det er; jeg er en liten brummende bil som sleper rundt på en gigantisk campingvogn, som også er meg selv. Egentlig burde jeg ha stilt meg i veikanten med denne campingvognen. Latt en tilfeldig og godsinnet sjåfør hjulpet meg med å dra meg. Haiket. Haha, det hadde vært noe! Haike med campingvogn; litt spesielt.

 

Men jeg er i hvert fall ingen Fritzl. Jeg prøver å være god mot meg selv, der jeg, som er meg, er fanget av meg, som er meg, nede i kjelleren min. Forresten, helt på siden: Da bilder fra Fritzl-ofrenes skjulested ble offentliggjort ... Husker du det? Tor Erling Staff sa: «Jeg synes det ser ut som en litt lavtaket leilighet med adskillig rom for hygge». Haha, er det mulig? Jeg ler. Forresten igjen: Ofrene, da de ble reddet, da de kom opp i lyset igjen, hadde de i følge helsepersonalet som tok hånd om dem helt porselensaktig hud. Helt, helt rynkefri. Nok en påminnelse om at det er viktig å bruke høy solfaktor i ansiktet hele året for å forbli rynkefri. Huff. Jeg ler igjen. Herre. Hører du hvor rått uempatisk jeg har blitt? Unnskylder meg med at saken tross alt er gammelgammelgammel.

 

 Vel. Nå er nok et blogginnlegg over og jeg skal ta meg en klype salt før mann og barn kommer hjem. Takk for at du leser, lille venn!

 

Dagens utsikt 1: Pledd, pledd, pledd

 

Dagens utsikt 2: Plantetrøst. Hviletrøst.

 

Dagens utsikt 3: Elsket cello ikledd mystisk sokk

 

Dagens utsikt 4: Et trøstens bilde. En påminnelse om at det bare for litt siden var bedre dager. En påminnelse om at de bedre dagene også finnes, der inne i fremtiden et sted

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

 #sykdom #fatigue #helse #nåtid #håp #regn #sol #cello #alene #stillhet #isolasjon

 

 

DERE HJELPER MEG

 

Jeg blogger. Sannheten er at jeg ikke klarer å gjøre så mye annet om dagen. Har ikke fokus noe sted - annet enn på mine egne ord. Ahhhh, så deilig selvsentrert! Haha! Klarer ikke å se på en tv-serie i fem minutter, engang - før jeg blir så sliten i tankene at jeg bare må sette på pause. Alt handler om å sette alt på pause. Klarer ikke google. Ikke lese. Ikke male eller tegne (som jeg elsker). Kan ikke trene. Ikke løpe. Kroppen vil ikke. Tåler ikke. Jeg kan ikke snekre, sage og hamre (som jeg også elsker). Orker ikke treffe folk. Klarer ikke henge med i samtaler. Tåkehode. Så om du kjenner meg, og lurer på hvor jeg blir av: Hei - jeg er her. I sofaen i verden. I sofaen i min egen verden. På bloggen. Hodet har ikke plass til andre folk enn meg om dagen. Det er fælt. Jeg føler meg ensom. Isolert. Men det går over. Før eller senere. Det vet jeg.

 

I mellomtiden er dette stedet min kontakt med omverdenen. Jeg vil bare skrive. Det er det eneste jeg klarer å gjøre. Men det er vel noe? Få ut tanker. Bare bli kvitt litt rask og rot. Hodet går i ett. Hele tiden. Jeg kjeder meg aldri. Har aldri skjønt at folk bruker uttrykket «stirre i veggen» for å beskrive det mest intetsigende og ubrukelige et menneske kan gjøre. For meg er det konstruktivt. Det nærmeste jeg kommer JOBB for tiden. Hehe. Å tenke. Ikke gruble. Men tenke; på verden, Skandinavia, Scandinavian walking, vaskebjørner, fenomener, krakker, saker, sakser, tran . Prøve å finne sammenhenger. Hele tiden. I ett og alt. Ofte helt uten å klare det, engang. Men ingen skal si at jeg ikke prøver. Og samtidig vet jeg at det å utelukkende skulle prøve aldri føles helt godt nok.

 

Men DETTE er viktig for meg. Å blogge. Kanskje er det det lureste jeg kan gjøre akkurat nå. I et forsøk på å skyve oppmerksomheten over på noe annet enn meg selv. Symptomer. Fraværet. Hodetåken. Skranglekroppen. Merkverdig nok - i og med at det å blogge sannsynligvis er noe av det mest egosentriske man kan finne på her i verden.

 

Nå var det godt å "lette seg litt". Bare flyte litt passivt av gårde gjennom setningene. Det føles litt som å tisse, egentlig. Og å tisse er vel bra? I hvert fall er det bra for den som tisser. Hehe.

 

 

Her har vi for øvrig hatt en fin og rolig ettermiddag. Familiekjærlighet hjelper på humøret. Toåringen har danset hip-hop inspirert til en melodi fra Schindlers liste. Fireåringen har skrevet beskjeder jeg ikke helt forstår. Kanskje jeg bare må bli smartere først. Kanskje forstår jeg dem en annen dag.  

 


TEFBOLT ...

 

Takk for at du titter innom! Du hjelper meg. Du er med på å gi dagen min mening (og ikke er du et nettroll, heller, tusen takk!!).

 

 

følg meg gjerne på facebook

GULLKORN FRA DAMEMUNN

 
Hei. Stikker bare innom for å dumme meg en anelse veldig ut i all offentlighet igjen. Her kommer det: Jeg og en ektemann av meg var en tur på torget. Ja, torget. Vent litt: En del vesentlige opplysninger må til først for at det hele skal gi mening. Vi, altså jeg og en ektemann av meg, pleide en stund, det vil si da førstemann nettopp hadde blitt storebror, å kalle nevnte førstemann for «den gamle babyen». Fordi vi nettopp hadde fått en ny baby ? som altså ble kalt for «den nye babyen». Det gikk som det måtte gå: «Den gamle babyen» ble etter hvert bare kalt for «den gamle». Mens «den nye babyen» bare ble kalt for «den nye». Etter hvert utartet det seg selvfølgelig enda mer, og nå ble «den gamle» plutselig bare kalt for «gamlingen». Vi har etter hvert gått bort fra disse betegnelsene, men av og til sniker de seg likevel inn igjen i ordforrådet, sånn av gammel vane.

 

Og nå kommer det altså: Vi gikk forbi en kafe. Og plutselig kom jeg på at her, ja nettopp her, pleide vi ofte å sitte mens vår førstefødte var født. Vi satt der og var lykkelige førstegangsforeldre. Mens jeg ammet og ammet og ammet. Og dette kom jeg altså på nå. Hvorpå jeg utbrøt høyt, kanskje akkurat litt for høyt, i begeistring, i vemodig glede: «Å ...!!! Husker du, her pleide jeg å sitte og amme gamlingen!!».

 

Tror du jeg fikk noen blikk, eller? Godt mulig. Meget, meget godt mulig.  

 

 

følg meg på Facebook. Eller vær som alle de andre.

 

#babyer #småbarnsliv #fadese #tabbe #tabbetryne #mor #mamma #idiot #tosk #kastrertihodet

TO TETTE ANBEFALES IKKE!

 

Det begynte så bra. Det gjorde jo det. Da vi var førstegangsforeldre, var vi BEST.I.VERDEN. på å oppdra. Olav har jo også hele tiden hatt hjemmekontor og er fleksibel med tanke på når han må jobbe, så vi kunne avlaste hverandre når som helst. Dermed virket det så utrolig lurt å få barn nummer to, da ... Veldig, veldig kort tid etter at førstemann kom. Andremann ble født nøyaktig tjuetre måneder etter førstemann. For jeg har dessverre en lei tendens til ikke å tro på sånt man egentlig burde tro på. Klisjeer. Ordhell. Som for eksempel dette: Én er som en - to er som ti. Hahaha, tenkte jeg: «føkk en hel verdenshistorie av visdom!»

 

Ja vel. Barn nummer to kom. Og plutselig hadde vi to bittesmå unger som begge egentlig trengte oss like mye; som var avhengige av oss, men på hvert sitt vis. Med helt ulike behov. Nå skal ikke jeg fremstille det å ha tvillinger som en lek til sammenligning. For det vet jeg jo egentlig ingenting om hvordan er. Dessuten er jo det å få tvillinger ikke noe man velger selv. Mens det å få to tette er noe man helt og holdent har valgt. Så da kan man jo egentlig bare skylde på seg selv.  

 

Men dette var det jeg etter hvert fikk vite, og som andre også kan bekrefte (i alle fall de som har pseudotvillinger selv og ikke tvillinger, høh!): Med tvillinger går man bare gravid en gang. Begge kommer ut samtidig og har nøyaktig de samme behovene. Etter hvert blir de vel også så samkjørte at de blir hverandres beste lekekamerater ...? Haha, det er vel kanskje ikke slik. Men det er i alle fall noe jeg innbiller meg akkurat nå i all min uempatiske og slitne selvsentrerthet (forresten, tar naturligvis høyde for at tvillingene blir de to eneste barna i familien, orker ikke engang tenke på hvordan det må være å få tvillinger tjuetre måneder etter nummer en!!!)

 

Men altså ... Å gå høygravid med en totalt trengende ett og et halvt-åring på armen... Å være gravid for andre gang så nært opptil første graviditet - med alt det medfører av slitasje på kroppen. Det å føde under to år etter man sist fødte. Et nytt fysisk traume (som jo en fødsel udiskutabelt er) så nært opp til et annet. Å komme hjem med en nyfødt baby med mørbanket underliv og brystbetennelse og skulle etablere amming, sørge for ro og harmoni til en liten bylt som er helt ny i verden. Mens 23-månedersungen trenger ekstra oppmerksomhet for ikke å føle seg tilsidesatt og for ikke å utvikle sjalusi. Og den minste ungen bæsjer og bæsjer med sitt umodne fordøyelsessystem. Og eldste skal skiftes bleie på med det lille nurket på armen. Tolv til seksten bleieskift i døgnet totalt (drømmen om å bruke tøybleier gikk raskt dukken, for å si det sånn). Og eldste må få utfolde seg, aktiviseres og stimuleres. Og så har man overvurdert seg selv igjen, da ... For det viser seg fort at man er så DRITLEI spebarns og småbarnstid (noe man først innser når barn nummer to har rundet året), at man knapt orker å se for seg hvordan man skal komme seg gjennom de nærmeste årene.

 

Og så blir det jo faktisk verre ... For det å ha en baby er jo egentlig mye mindre krevende enn det er å ha en ettåring og en ennå ikke fylt treåring. For nå er begge mobile. Mer og mer. Og de blir ordentlige søsken. Og de vil leke med de samme lekene. Og de krangler. Og de krever. Og de maser. Og man må forklare. I hytt og pine. Herregud, så lei jeg blir min egen stemme i løpet av en dag!

 

For tiden er det nærmest umulig å få tid til å skrive noe som helst i helgene. Selv om barna nå nærmer seg fem og tre år, er det fortsatt nok å henge fingrene i. Akkurat nå har det vært sykdomsrunder igjen - med dertil hørende dårlig søvn. Lungebetennelse hos ene. Falsk krupp hos den andre. Vindu som må åpnes om natten. Pleie. Omsorg. En liten kropp som vil sitte i mammas fang. En annen som vil stå opp klokken fem. Så denne helgen - blant mange andre - har vi sett oss nødt til å dele opp dagen i «vakter», jeg og Olav (det er ikke alltid det er slik, altså!). I dag var min vakt fra elleve til fire. Ett minutt på elleve hører jeg fra den ene ungen: «Mamma!!!! Det er pappa sin pause!!!» Haha, huff! Og så ... Vel ... Her er et lite minutt for minutt-utdrag. Altså utelukkende fra tidsrommet elleve til tolv. Bare sånn at innlegget ikke skal bli altfor, altfor langt. Merk: Jeg kunne virkelig aldri stilt til valg som leder for «Særdeles Sørvisinnstilte Mødres Parti». Jeg lar (og må!) mye skure og gå på halv åtte helt for seg selv. Og likevel ... Så ufattelig mye man må gjøre av obligatoriske sysler!

 

11.00: Bestemmer at det blir innetid på grunn av småsyke barn. Det høljer ned og er surt og kaldt.

11.01: Den ene ungen skal ha medisin. Stor ståhei for ingenting. Liker egentlig medisinen, men nekter å ta den fordi det er obligatorisk.

11.10: Medisin inntatt etter ni minutters lokking og luring. Den andre ungen: Mammmaaaa! Jeg må på do!! Siden vedkommende unge ikke tør gå på do alene, blir jeg med, da med en motvillig andremann på armen, så ikke denne skal finne på noe lureri i mellomtiden.  

11.13: Toalettbesøk overstått. Barn nummer to har utmerket godt klart å finne på noe lureri likevel: Ungen har bak ryggen min tisset i potten og faktisk rukket å finne frem både ketsjup og appelsinjus for å lage "suppe" (det å klare å få til noe slikt på tre minutter er jo faktisk en bragd, da!!) Jeg heller ut innholdet og ... Vel - rister smått oppgitt på hodet, kan man nok si.

11.15: Sånn. Potteinnhold helt i do og ketsjup og appelsinjus satt tilbake i kjøleskapet (etter litt antibacing på emballasjen for sikkerhets skyld).

11.16: Den uskyldige hva pottesuppemakeri angår, vil aktiviseres: Kan vi pusleeee? Jeg: Bare finn frem et puslespill, du!

11.17: Mammaaaa! Det mangler en brikke!!! Uhu, snufst og vræl. Jeg: Hva skal du gjøre da (prøver meg alltid på å la de løse problemer selv) ...? Ungen tenker seg litt om. Før vedkommende begynner å kaste de andre brikkene mot den andre ungen med et lite kjedsomhetssmil rundt munnen. Ok. KJEMPEGOD problemløsningsstrategi!!

11.17: Det andre barnet: VRÆÆÆL! Jeg trenger plaster på genseren!!! Greit. Jeg ber synderen om å si fint unnskyld og finne (egentlig unødvendig) plaster til offeret mens jeg trøster sistnevnte. Plasterpakken er visst tom.

11.18: Må i stedet blåse på genseren med det for øye å oppnå en for avkommet perfekt smertelindring.

11.19: Smertelindring av genser har hatt god effekt og ungen går for å leke med søskenet sitt.

11.20: Sammen får de endelig dukken "Lilletå" til å sove, og mens de begge hysjer på hverandre for at ikke "babyen" skal våkne, nyter jeg endelig «mitt eget selskap» og spiser litt og drikker en kopp te. Helt vidunderlig, magisk stillhet!

11.25: "Babyen" "våkner". Den ene ungen: Mammaaaa! Babyen vår trenger mat!!! Jeg: «Du får lage litt, da». Den andre ungen: Mammaaaa! Babyen vår trenger bleie!!!» Jeg: Da får du prøve å finne en og så skifte (ler skadefro: Nå kan de saktens få se hvor mye styr det er med babyer).

11.27: Begge er lei av mor og far og unge-leken. Siden det er lørdag og jeg vil at de skal ha det litt koselig og at vi skal finne på noe fint sammen (jeg prøver jo faktisk å finne frem det beste i meg selv, selv om det i blant er umulig!), bestemmer jeg meg for at det er en kjempegod ide å bake boller ...

 

Huff, jeg merker at jeg ikke orker å skrive ferdig loggen. Lider vel av en mild form for PTSD, tror jeg.

 

Dette høres ut som et klageinnlegg, jeg vet. Hm. Det ER det jo også, virkelig! Men gud, så deilig ulovlig og vidunderlig egosentrisk det er å okke og stønne seg over hvor hardt det er å være pseudotvillingmor. For akkurat i går ... Så var det ikke særlig gøy. To tette. En rett og en vrang. En vrang og en rett.

 

Men så er det jo bare det: Plutselig så er det en helt annen dag. Plutselig så går alt på skinner, selv om to egentlig er ti. Plutselig er alt bare harmoni og stas. Og det egosentriske får igjen helt glatt vike. Uten at noe av det travle er glemt, det må sies. Men travelheten blir liksom bare et symbol på hvor travelt også tiden har det; snart er de store. Snart er de deilig lubne armene blitt til keitete, lange lemmer på tenåringskropper. En gang skal de være vesener jeg ikke vet alt om. Vesener som har vokst seg langt utover min egen intimsone og helt har forsvunnet over i sitt totalt selvstendige selv.

                                              

Så hvordan i alle dager kommer man seg gjennom det? Alt maset? All disharmonien? Å få to tette: Er det virkelig til å anbefale? Nei. Om jeg hadde visst hva som ventet, hadde jeg aldri gjort det igjen. Virkelig. Helt dønn ærlig og oppriktig: ALDRI! Og aldri om jeg kan anbefale det til andre.

 

Men så er det jo det ... At logikken får heldigvis ikke noen taletid når det kommer til slikt. Ikke egentlig. Et sannhetens ord vinner aldri debatten når det kommer til for og imot i denne sammenhengen. Ikke når det først har skjedd. At de er her i verden. De bittesmå barna som nesten bruker samme klesstørrelse. For det finnes jo heldigvis noe som utkonkurrerer både logikk og sannhet og konklusjoner angående virkelighet: Kjærligheten. Den vidunderlige, uintelligente kjærligheten. Som er så sterk at du, mens du betrakter barna som har sovnet tett, tett inntil hverandre, plutselig lurer på om det kanskje kunne være smart å få et tredje barn.

 

 

 

 

 

PS: Jeg har fått de barna jeg skal ha, altså.

 

PPS: Om du er tvillingforelder: Ikke ta dette innlegget ille opp! Du har garantert hatt dine utfordringer og vel så det.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#familie #pseudotvillinger #småbarnsliv #småbarn #trøbbel #mamma #sliten #hektisk #rampestreker

JEG ORKER IKKE KYLLINGKADAVRE

 Alt føles meningsfullt uvesentlig om dagen. Uvesentlig og meningsfullt.

 

Jeg har aversjon mot kyllingkjøtt. Blir smått uvel bare av tanken. I går lå det et dyr på kjøkkenbenken. Et dødt dyr. Et ovnsgrillet dyr. Ungene hadde forsynt seg rikelig, nå var de lagt, jeg var alene i stuen. Og utpå kvelden, så begynte jeg liksom å bli redd. Litt sånn ... Koseredd? For her satt jeg i stuen i morgenkåpe og tøfler. Og der på kjøkkenet, der inne lå det et LIK. Tenk om ... Tenk om kyllinggjenferdet nå flakset uhumsk usynlig rundt i stuen ...?

 

Å spise hele kyllingen opp ... Alene. Det går faktisk an å gjøre det. Spise vinger, lår, bryst, rubb og stubb. Være årsak til kyllingens grufulle skjebne helt alene. Slik at dyrets liv - og død - BARE ER TIL FOR MEG.

 

Nei. Bedre å spise deler av dyret. Da føler jeg meg ikke så ond. Jeg er en vegetarianer som spiser kjøtt. Jeg elsker når jeg glemmer at jeg er vegetarianer. Og spiser okser. Sauer. Lam. BÆÆÆ! Svin. Det får meg til å føle at jeg deler litt av den dårlige samvittigheten med en rekke andre mennesker. Det er jo tross alt sjelden at man ender opp med å spise et helt kveg alene. Selv om en grandonkel en gang ... Nei, forresten, ikke la meg begynne.  

 

Jeg elsker det jo ... At jeg får frysninger av tanken på kyllinggjenferd i stuen. Det betyr at jeg har det så bra at bagatellene lusker seg frem fra skyggene. Jo. Alt føles meningsfullt uvesentlig. Sinnet har det bra. Kroppen har det bra. Ingen smerter. Ikke lykke; ikke noen plagsom eufori. Bare ro. Fred. Velvære.

 

Det er faktisk helt vidunderlig. Jeg orker ikke kyllingkadavre. For jeg har overskudd til å tenke på dem.

 

 Og vidunderligheten bare: BØØØØØØ!

 

 

 

 

 

DU SOM HAR VIPPEEXTENSIONS: DU DREPER USKYLDIGE MENNESKER!

 

Det er så lett å tenke at de valgene man tar ikke får konsekvenser ... Uansett hvor små de er. Men det gjør de jo faktisk. De gjør selvfølgelig det!

 

Dere med vippeextensions ... Er dere klar over hvilke katastrofale følger forfengeligheten deres får for verden ...? For nå må du høre godt etter, du som føler deg truffet av dette innlegget: Du har vel hørt om sommerfugleffekten ...? Det er visst til og med laget en film om dette fenomenet. Du har sikkert sett den. En romantisk film om hvordan selv det minste slag fra en sommerfuglvinge kan få store globale ringvirkninger; et lite vingeslag fra en sommerfugl kan for eksempel skape orkan på andre siden av verden. Og det er jo sant.

 

Men hva da når øyevippene dine utkonkurrerer sommerfuglvinger suverent, både med tanke på antall slag og kraft? Naturkatastrofer skjer jo titt på andre siden av verden. Flomkatastrofer ... Orkankatastrofer ... Har du noensinne tenkt litt på det? At det kanskje er din feil? Ønsker du virkelig å stå til ansvar for naturdrapet på fem hundre tusen amerikanere bare for din egen forfengelighets skyld?

 

Måtte du virkelig få noe å tenke på nå, du vippefrøken. Måtte du sperre dine dådyrblafrende øyne opp et lite øyeblikk når du leser dette. Og la den evinnelige fatale flørteblafringen din gi orkaner og flommer en velfortjent pause.  

 

... Og Gud, så deilig det er å ligge her i sofaen og være meg. Med en popkornbolle på magen på en tirsdag. Blafre mot Laptop-skjermen med mine akkurat passe slunkne og suverent naturlige øyevipper. Og vite at jeg bare tar livet av en bitte liten meningsløs sjømann eller to.

 

HER SER DU RESULTATET AV DIN FORFENGELIGHET.

(bilde lånt av Google)

 

for flere tragedier, følg meg på facebook

 

 

#vippeextentions #øyevipper #forfengelighet #naturkatastrofer #blafring #blunking #forstillelse #Bergen #Oslo #Østlandet #Vestlandet #orkan #flom #død #sommerfugleffekten

SIDEN SIST

 

Jeg har vært opptatt med mitt i det siste. Det begynte så herlig bra i forrige uke: Jeg gikk inn på nettbanken min, så skjelven at jeg knapt klarte å taste inn koden, for å se om jeg hadde fått sykepenger fra NAV (som jeg av noe uforståelige grunner altså ikke har fått utbetalt på tre og en halv måned). Men så HADDE jeg fått penger! Helt sånn plutselig, liksom helt ut av det blå, liksom helt uventet! For jeg hadde regnet med å måtte gå en god stund til. Bare fordi det er slik det kan være. Og redselen for å ha oversett noen regler som gjorde at jeg likevel ikke ville få etterbetalt beløpet (NAV-systemet er så komplekst at det fort kan skje, selv for meg som dessverre har lang erfaring i det samme systemet). MEN! Så fikk jeg altså penger! Og ikke nok med det: Jeg fikk akkurat det beløpet jeg skulle ha! Hurra! Jeg er så lettet. Jeg er så ubeskrivelig lettet. Jeg har merket det nå i ettertid: Hvor mye krefter denne påkjenningen faktisk har kostet meg. Krefter jeg skulle ha brukt på å bli frisk. For de fleste er det jo nokså dramatisk når den ene i husholdningen mister inntekten sin brått og over tid. Det skjedde altså her denne gangen ... Og den følelsen av ikke å vite når man får penger ... Å ikke orke åpne regninger fordi man allerede vet at man skylder kemneren nitti tusen i restskatt ... Og dermed frykter at hele familieøkonomien står på spill ... Sånt er bare helt forferdelig! Sånn er det jo. Og sånn var det. Vel. Det var dagens sladder om familiesituasjonen min.

 

... Men så blir det visst enda mer sladder. For gjett hva ...? Jeg sa det til Olav etter at vi kom tilbake fra ferien og ungene begynte i barnehagen igjen for to uker siden: Bare vent. Jeg gir det maks to uker. Så er en av dem syke igjen. Og onsdag kveld ble en av dem brennende varm. Det er rart ... Jeg kjenner nesten eksakt hvilke febergrad det er snakk om når jeg legger hånden mot pannen på ungen. Denne gangen "målte" jeg feberen til å være rundt 39,2 (det stemte på desimalet). Sånn er det når man har lang erfaring i å stelle syke barn. Så da fikk jeg altså rett med god margin: Det gikk en og en halv uke før basselusker bestemte seg for å marsjere resolutt inn i hjemmet vårt og okkupere det igjen (merk: Vedkommende unge var også syk onsdag og torsdag før ferien startet).

 

Og så ble det pleie og omsorg. Barnet ble naturligvis prioritert over alt annet. Først antok vi at det bare dreide seg om en helt vanlig febersykdom. Sånt som barn bare skal gjennom uten at man trenger å oppsøke legen. For det var jo bare feber og slapphet. Ingen andre symptomer. Men så sa Olav plutselig: Nei NÅ, nå oppsøker vi legevakten. Og så gjorde han det. Og så var det altså en bakteriell luftveisinfeksjon som krevde antibiotika. Helt merkelig, for barnet hadde absolutt ingen symptomer fra luftveiene. Et utmerket eksempel på hvordan mors- og farsinstinktet virker. For det har hendt mange ganger at vi har oppsøkt lege (barnet er såkalt ørebarn), og legen har himlet med øynene når vi har kommet inn på kontoret. For ungen har jo nærmest oppført seg helt frisk! Men vi som kjenner barnet bare vet at det bør undersøkes likevel ... Og alltid, hver eneste gang vi har oppsøkt lege av de utallige gangene det har vært sykt (cirka fjorten (!) sykdomsepisoder til nå i år, hvor vi har oppsøkt lege cirka en av tre ganger, vil jeg tro) - så har vi alltid endt opp med antibiotikakur (dette til tross for at vi prøver å unngå det så langt det går, og ikke ønsker behandling av barnet om det likevel kommer til å bli frisk av seg selv). Så heia mors - og farsinstinktet!

 

Men i dag var altså begge ungene tilbake i barnehagen igjen. Og da jeg stod opp i dag, sminket jeg meg litt i overkant mye og tok på meg finstasen og subbet rundt i huset i festkjole. Bare for å feire at det var en helt aldeles normal dag. En slags hverdag. Haha! Det føltes helt aldeles suverent bra.

 

Nå ligger jeg her. På internett. Og pjatter, som seg hør og bør i eteren. Ungene er lagt. Jeg orker ikke bekymre meg for garantert nært forestående sykdomsrunder, engang. Bekymringene får bli til en annen gang. Akkurat nå er det bare jeg som finnes. Her. Hjemme. Akkurat nå er det bare suselyden av det litt for gamle kjøleskapet som får dominere. Og klimpringen på tastaturet. Det føles beroligende. Trygt. Normalt på et kanskje noe aparte vis.

 

 

Snakkes snart igjen, godtfolk!

 

 

TIL MINNE OM PÅL NORHEIM

 

På lørdag fikk jeg vite at en kjær forfatterkollega er død. Pål Norheim er død. Brått og uventet. Pål skrev særegne, vakre og finurlige bøker. Mitt første bekjentskap med forfatterskapet hans var gjennom hans debut fra 1998; den herlig aparte romanen Gottfried von Baaders dagbok, som handler om den 97 (!) år gamle boktyven, immigranten og tenkeren Gottfried von Baader.

 

Siden leste jeg den bittelille boken Z (Gasspedal 2005); en hybrid mellom essay, roman og reiseskildring bestående av en rekke opptegnelser fra en reise til Tanzania og Påls barndoms Etiopia. Z handler kanskje først og fremst om et annerledes jeg - hvor annerledesheten gjør jeg-et til en fremmed. Og fremmedheten gjør jeget til et jeg. Og Påls oppvekst i en helt annen verden var nok også nettopp med på å gjøre blikket hans fremmed årvåkent og lite selvsentrert norsk.

 

Tomas Espedal sier i Bergeners: «Han er den av oss det er mest interessant og givende å lytte til». Og: «Pål snakker med få, men de han snakker med, snakker han med i mange timer, ofte i flere dager.» Jeg var en av de heldige dette skjedde med noen ganger; Pål snakket og snakket inn i natten. Kong alkohol måtte abdisere. For trass en promille en forfatter verdig, klarte ikke vinen å knekke koden når det kom til å innsnevre Påls intellekt. Han ble liksom bare kvikkere og villere utover natten, der vi andre ble stadig sløvere og dummere. En gang han var på nachspiel i leiligheten vår (i et for meg annet liv), ble han sittende mens de andre gjestene en etter en sjanglet hjernetrøtte hjem. Han og broren. Til slutt ga jeg og ektemann Olav opp; klokken var blitt fire og vi snakket bare vrøvl. Men Pål ble sittende og snakke sant. Som en nåtidens punker av en Heidegger med nyslipt ljå. Han snakket og han snakket og han snakket sant. Og da vi våknet dagen etter, i ettiden, satt han fortsatt der og snakket merkverdig og litt skrudd og nokså insisterende sant.

 

De siste årene har Pål gjort seg fortjent synlig som debattant på Facebook. Sjelden har vel dette navlebeskuende blårammede mediet blitt utnyttet til det fulle med den slagferdigheten som Pål utviste. Disse statusene utgjør også grunnlaget for boken Oppdateringer (Kolon forlag 2014) - som også ble nominert til Brageprisen.

 

Her noen utdrag fra samme bok - en bok som for øvrig tematisk strekker seg langt utenfor disse bittesmå notisene (og som aller helst bør leses i sin helhet):  

 

Kairo 25. april 2012

FACEBOOK TROR VISST at jeg er egypter. All reklame på veggen min er på arabisk, som jeg skjønner lite og ingenting av. Godt.

 

Eidsvågneset 29. november 2012

HADDE SOKRATES VÆRT på Facebook, ville det ikke gått lang tid før flertallet hadde blokkert og strøket ham fra vennelisten sin. Klegg! Kverulant! Nettroll»!

 

Nå er nachspielene over - og det er en stemme mindre som snakker finurlig sant i verden. Men måtte det likevel finnes mennesker i dette land som også fremover finner glede, undring og ettertenksomhet i Påls bøker! 

 

Og jeg løfter glasset opp i en siste hilsen og sier: Skål inn i natten, Pål!

 

 

(bilde lånt av Kolon)

 

#litteratur #kultur #Pål Norheim

SKAMFER MEG!

 

Unnskyld. Jeg må gråte. Nei vent. Jeg gidder ikke unnskylde meg likevel. Det er jo meg jeg gråter av. Den eneste personen i hele verden jeg kan gråte av akkurat så mye som jeg både vil og ikke vil. Bortsett fra Lill Babs da, så klart.

 

Helt siden jeg var liten, les: Tjueen, har jeg stort sett klippet meg selv. Med mer eller mindre hell. Stort sett mindre. Det begynte - og endte - med at jeg hadde hår til litt nedenfor livet (grøss!) Denne manken klippet jeg av like over skuldrene etter en fuktig natt i Bergen by. Kastet alle flokene i restavfallet. Min far, som var på besøk, hylte til da han skulle ut med bosset morgenen etter - han trodde jeg hadde kastet et marsvin. Det ble jo fort litt ekstra suspekt i og med at jeg da altså ikke eide noe marsvin. Hehe! Men det var altså bare håret mitt.

 

 

Etter dette fikk jeg raskt en genial idé. Hver gang jeg våknet med sovehår, eller om det stakk noen fjon ut på feil sted i den ellers så plettfrie pulesveisen, så bare klippet jeg dem av. Haha, skamklipt til slutt! Og slik har det fortsatt. Og på et eller annet selvinnsiktstidspunkt, forstod jeg at for meg og håret mitt, gjelder bare fortrengingens metode. Den går som følger: Jeg innbiller meg at jeg bare finnes forfra, og ikke bakfra. Det innebærer igjen at jeg er fin på håret så lenge jeg ikke ser meg selv i det store speilet i det lille speilet.

 

Men så skjedde det ... En dag, en hine hård en, tok jeg meg en titt i det lille speilet som speilet det store speilet. OG HERREGUD! Hva i alle dager ...? Se på meg!!

 

 

Men altså, oi i helvete og skjærsild, er det virkelig mulig? Slik har jeg altså gått rundt i nærmere en måned nå. Etter en litt utålmodig klippeseanse da jeg hadde det litt travelt til bussen (rakk den for øvrig ikke). Men likevel er det jo ingen som har sett rart på meg, så jeg har liksom ikke tenkt noe over det. Men nå skjønner jeg det: De har jo ikke sett rart på meg ansikt til ansikt. De har selvfølgelig sett rart på meg bak ryggen min! Haha.

 

Dette er altså sannheten om mitt hår. Det er lengre på venstre side enn høyre side, ser du det, du også ...? Legg også merke til krøllene midt på der om du gidder. Altså ... Jeg vet: Det ser ut som om en sibirsk bjørn har revet av seg fitten sin og bare KASTET den mot hodet mitt. Men bjørnekjønnshårimitasjonen er altså ekte. På en måte.

 

Vel. Svigerfaren min. Det er han som pleier å ta saksen fatt når det blir for ille. Han fikk klippet av lengden, så da ble det jo litt bedre. Og det føltes faktisk veldig bra med horisontalt hår! Hvem skulle trodd.

 

Men så er det bare det ... At så går dagene ... Og så våkner man jo på et tidspunkt opp med sovesveis igjen. Og så befinner man seg plutselig foran speilet på badet med saksen i hånden og vasken full av fjon. Og vips, en liten uke senere, så:

 

 

 

Avhengighetsskapende er det. Skamklipping: Avhengighetsskapende. Klarer ikke slutte. Jeg har nå tatt et valg: Jeg skal få lov til å skamklippe meg. Men også her, som når det kommer til alt annet som er bra i livet, gjelder det å ikke overdrive. Så nå har jeg endelig funnet løsningen. Jeg skal få lov til å skamklippe bort sovesveisen på fredager og lørdager. Og gud, som jeg gleder meg til helgen.

 

 

 

 

DET SKULLE HA BEGYNT SÅ BRA

 

Vi kom tilbake fra ferie. Fra en helt fantastisk ferie. Da vi var hjemme etter en lang båttur og gikk oppover trappene til huset vårt, sa Olav: Dette har vært den beste ferien noensinne. Og jeg svarte: Ja! Dette har vært den beste ferien noensinne! Men så skjedde det noe. For BAAAAAM! Der, på selveste trappen vår, lå det en stor død fugl. Ikke kan jeg noe om fugler - og særdeles ikke noe om døde fugler. Men den var ENORM. Ørneaktig i størrelsen, spør du meg. Vi skrek og hylte og kvapp alle som en. BAAAAM! Der var liksom den vidunderlige ferien brått over. Jeg hater å bruke uttrykket "typisk meg" - "typisk meg" gjelder for absolutt alle uansett. Og jeg pleier egentlig ikke å ta enorme døde fugler som et tegn på kommende ulykker fra himmel eller helvete. Men litt symbolsk var det jo, det må jeg si. For det var vanskelig å komme tilbake. Plutselig skulle ungene begynne på førskolen og storbarnsavdeling. Vanskelig nok for dem. Og plutselig skulle jeg åpne brev jeg ikke har åpnet på ... tjue dager? Jeg har rett og slett utviklet en rimelig sterk angst for å åpne brev. Og for å åpne e-post. Spesielt etter utallige både ventede og uventede spillopper fra NAV. Jeg er for tiden sykemeldt. Fortsatt. Fra NAV sin side er det ingen tvil om at jeg har rett på sykepenger, bare for å ha det sagt. Likevel har jeg altså nå gått i TRE! MÅNEDER! Uten å få utbetalt penger - av mer eller mindre mystiske grunner (brev som "aldri har kommet frem", "forsinkelser grunnet ferie", "problemer med at legen har hjulpet meg med å utfylle skjema" (kom i skade for å si dette i en telefonsamtale)-  selv om jeg altså underskrev erklæringsskjemaet helt selv). Hei hvor det går!

 

Så nå. Nå er ferien helt tydelig over. Og da jeg åpnet brev etter brev i går, var det med skyhøy puls, brekningsfornemmelse og magesyre i munnen. Det høres kanskje bagatellmessig ut. Men det er det ikke. Tidligere har jeg alltid vært lettet etter at jeg har gjort sånne obligatoriske og ulidelig fæle ting. Men denne gangen er det annerledes. For angsten har blitt så dyptpløyende. Brev vil fortsatt komme. Brev tar aldri slutt. Angsten murrer og lurer som et lokk oppå alt det andre jeg prøver å holde i sjakk. Og brevene blir bare en påminnelse om at jeg kanskje bare blir dårligere av å være sykemeldt. Og hva er vitsen da ...? Skal jeg liksom ikke bruke denne tiden til å bli friskere ...? Men jeg trenger det jo. Om jeg skulle late meg "frisk" akkurat nå, blir jeg heller ikke bedre. Så da blir jeg per definisjon ikke bedre akkurat nå.  

 

Sånn. Ååå, klaging er så bra! For det hjelper jo ikke engang! Dermed kan man jo bare klage og klage i det uendelige. Perfekt! Nå har jeg lagt meg på sofaen. Min egen lille - egentlig altfor harde - festning. Den burde vært mykere. Som et hoppeslott, egentlig. Kanskje jeg burde investere i det? Haha. Det kunne være akkurat temmelig "typisk meg".

 

Ja. Jeg drikker i alle fall en kopp "kafa" - en drikk oppfunnet av meg og Olav, som altså er kakaopulver blandet med kokende varmt vann. To små teskjeer i en kopp. Det aldrende menneskets svar på kakao. Det burde det i alle fall være. Du burde prøve! Jeg skal drikke kafao til døyand dag. Mine siste ord har jeg allerede klar: «JEG ELSKER KAFAO!» Men: Måtte jeg ha mange år igjen med klaging og surmuling før tiden er inne. 

 

Snakkes kjære guder.

 

Oui, c'est moi!

 

#problemer #angst #epost #ferie #høst #nav #sykdom #sykemeldt #syk #kronisk #

 

ORKER IKKE

 

Jeg orker ikke, jeg gjemmer meg i livet. Hjernen er avlang på sofaen. I sengen. På stranden. Men av og til blir den loddrett og strekker seg mot himmelen. Stråler nedover kroppen, blir til føtter som tråkker på den vidunderlige jorden. Jeg blir en totalt tilstedeværende mor. Og noen ganger går jeg turer i ulendt terreng!

 

Det er sommer. Vi har dratt på ferie til svigerfamilien min og jeg er omgitt av noen av de fineste folkene jeg vet om. Vi har ikke dratt bort. Ikke til legoland eller til syden eller sånt man kanskje skal gjøre for å oppnå god samvittighet som foreldre; vi har dratt hjem. Hjem fra hjemmet vårt. Det er bare her vi vil være. Minutt for minutt. Sommerdag for sommerdag. Vi vi være i en bitteliten dråpe regn på tungen. I nyperoselukten. Ved det magiske hullet i grøftekanten. I sanden på stranden i det vidunderligste som finnes; vestlandsk finvær. All tid går med til å være med ungene, være sammen som familie. Så langt det lar seg gjøre for den stakkars, slitne kroppen min. Det har faktisk gått overraskende bra og jeg er så lettet!

 

Men å ha det bra er det eneste jeg orker ... Er det ikke fint? Bloggen har vært borte fordi jeg har vært til stede i det mystiske, tredimensjonale opplegget som, om jeg ikke tar helt feil, fortsatt blir kalt for virkeligheten. Jeg orker ikke annet. Orker ikke ord innenfra, orker bare ord som kommer utenfra. Men akkurat nå er jeg helt alene for første gang på fjorten dager. Og da melder behovet for å skrive seg øyeblikkelig! Jeg merker at stillheten gjør meg godt. At jeg bør begynne å savne den ganske straks. Og snart er ferien over og barna skal i barnehagen igjen. Da blir det enda flere ord. Horisontal hjerne som surfer bortover bokstavene på tastaturet. Blir dere med meg igjen da ...? Her ...? Å, jeg håper det! Kjære fine elsklinger. Smask!

 

 

Selv i familieoppgang


Bloggposør-selv i gravemaskinnedgang



Selv i sauenedgang
 


Selv i skrotnedgang
 

 


 

 

 

DAGENS PROBLEM

Jeg har det ikke særskilt bra akkurat nå. Solen angrep meg og de få øynene mine. Først var det godt med sol, så solte jeg meg, så koste jeg meg - og så ble øyene sure. De er hovne, helt røde, det gjør vondt å ha dem åpne, vondt å ha dem lukket. Og det høres ut som kastanjetter hver gang jeg blunker. Med andre ord ... Du vet - den følelsen du får når du har hengt etter en semitrailer etter hendene med eksosrøret rett i fleisen fra Mexico City til Kansas ...? Jepp, akkurat slik føles det. Sikkert noe psykosomatiske greier. Eventuelt en bivirkning av noen sleskhetsmedisiner jeg går på. Så nå har Olav dratt til apoteket for å skaffe meg noe øyefjernende.

 

Egentlig burde jeg IKKE sitte på dataen akkurat nå. Men jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for å oppdatere dere om meg og mitt!! Dessuten har jeg tro på at selvforskyldt øyevondt føles bedre enn ufortjent øyevondt. Og det gjør det! Så nå bare pøbler jeg det til for meg selv. Har iført meg to par solbriller, da, så jeg er i alle fall rimelig sexy her jeg ligger i mørket. Har dessuten innvilget meg en sminkefri kveld. Huden trenger å få puste en gang iblant - glem ikke det!

 


NB: Husk å kommentere på en ondskapsfull måte hvor buskete øyebryn jeg ikke burde ha.

LILLE GUD AV ET MENNESKE

 

Jeg klarer ikke å la være å tenke på den akkurat nå, alt jeg vil er å  myse mot solen, tenke på den; denne vidunderlige solen. Hvordan den omfavner meg i lys, fra langt, langt fra der ute i mørket et sted. Solen. Alle rynker, alle fine linjer i ansiktet kommer frem. Selv på alle. Slik at mennesker ikke trenger å fortelle de gode historiene sine; de forteller seg selv likevel. Av og til glir jeg inn og ut av smilene. Ser dem, føler dem. Det er så godt! Det fremmede blikket som møter mitt på gaten ... Ansiktet som smiler mot meg, akkurat der og da helt uvitende om alt som er ondt. Sorgene våre finnes et annet sted, er i møtet lånt bort til noe vi ikke vet hva er. Noe vi ikke trenger å vite hva er.

 

En sommer sørget jeg. Voldsomt, voldsomt. Solen etset, den tok ikke hensyn. Den tørket ut tårene uten at jeg ville. Uten at jeg egentlig orket. Jeg ville ikke bort; jeg ville inn. Inn i kroppen min, svømme i sorgen i cellene. I de sytti prosentene vann vi alle trenger å bestå av. Jeg kjenner igjen mennesker som selv er der nå. Det er ikke sant at det er i rynkene sorgen finnes; den finnes mellom rynkene. Sorgen glatter ut ansiktet. Så den ikke skal finnes for tydelig i verden, så man kan gjemme dem i rynkene langt, langt der inne et sted. I fred fra alt. Fra alle. Den må uansett være altfor personlig, den kan aldri lekke helt ut. Vi har det vel sånn, alle sammen. Vi strever alle med vårt. Er små guder som gjør hva vi kan for å finne det gode.

 

Lille gud av et menneske; måtte også du myse mot solen innimellom. Uten solbriller. Så de gode historiene får slippe til i ansiktet ditt i alle fall iblant. Lille gud av et menneske; jeg håper også du er en som har myst mot solen i dag.

 



 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits