hits

GUD BEDRE. HVA ER DET NÅ JEG HAR FUNNET PÅ?

Det har vært taust fra denne kanten i to dager, og det har sine grunner. Jeg har nemlig et prosjekt på gang her som tar mye tid og som jeg koser meg glugg ihjel med!

 

For å begynne i en litt annen endre: Noen av dere har kanskje fulgt meg siden jeg startet opp denne bloggen for tre og et halvt år siden. Noen av dere har kommet til underveis. Jeg har satt pris på hver eneste av dere som titter innom. Virkelig! Mange vil nok kanskje tro at dette stedet fungerer som en markedsføringskanal for meg selv i og med at jeg er forfatter. Sannheten er en helt annen. For min del går det et veldig tydelig skille mellom det å drive en blogg som folk kan titte innom om de vil, samt å publisere linker til oppdateringer via en Facebook-side folk aktivt har blitt del av - og å aktivt promotere seg selv og sine egne prosjekter. Jeg hater - tro det eller ei - å prakke meg selv på folk! 

 

Denne bloggen har gitt meg mye, men ikke fordi jeg har tjent penger på den. Dessuten: Uansett om man har få lesere eller mange lesere, er det forsvinnende lite konkrete tilbakemeldinger man får. Man kan ikke skrive med det for øye å dyrke eget selvbilde, for å si det mildt. Selv på mine mest leste innlegg, som har 10 000-15 000 visninger, har jeg om lag tretti kommentarer (!) på hvert av dem. Tretti! Det er nokså sprøtt. Jeg har selv vært en sånn som har lest blogger i årevis uten å kommentere. Og jeg forventer heller ikke at noen skal gjøre det. Dette er jo den lille, gode boltreplassen min!

 

MEN! Nå har det seg som sagt sånn at jeg har drevet på med litt andre ting for tiden ... Jeg designer egne barneplakater! Jeg har tegnet i årevis, men ingen har visst om det. Jeg har bare måttet gjøre det for fjerne ordene helt fra hjernen. Det har vært veldig, veldig viktig for meg! Og nå har jeg altså meldt meg på julemarkedet i Bergen, det som er på festplassen. I morgen, tirsdag og onsdag. Fra klokken 10-21. Hele bidige dagen, med andre ord. Og så tenkte jeg ... At jeg skulle si dette til dere. Selv om jeg synes det er vanskelig og litt pinlig. Dessuten vil jeg jo faktisk gå i null på dette prosjektet, om ikke annet. 

 

Om du hadde kommet innom hilst på og kanskje støttet meg med å kjøpe en plakat eller to, om ikke annet, så av medlidenhet, så hadde det vært helt supert (stjeling er også kjærkomment)! Jeg ser ikke forskjell på beundring og medlidenhet. Æres ord. 

 

Tenk så glad jeg hadde blitt. Helt usannsynlig glad, faktisk.

 

Jeg har også bøker for voksne til salgs såkalt "under disken". De har atten års aldersgrense. Signaliser ønsket kjøp ved å legge en pekefinger på bordet. Dette var visstnok det hemmelige tegnet for at man ønsket å kjøpe kondomer på apoteket før. Kordong, som man kalte det, "dong" på folkemunne. Hvorfor det var slik, aner jeg ikke, men om jeg skulle våge meg på en gjetning var det vel hakket mer diskret å gjøre det på denne måten enn om man la en kuk på disken ...?

 

Kom og si hei til isbjørn, katt, panda, rakett, ape med flere!

 

   

 edf

edf

edf

 

edf

 

edf

 

SNAKKES!

 

 

#julemarked #bergenjulemarked #minimalistisk #barn #barneplakater #kvinnesnekkeren #cesilieholck #rakett #katt #panda #isbjørn #plakater

 

 

 

 

 

 

 

7 TING JEG IKKE VISSTE FØR JEG FIKK BARN

 

Det finnes en helt annen verden langt der bake i tiden et sted; den som fantes før jeg fikk barn. Den som handlet om alle forestillingene jeg gjorde meg om hvordan det var. ... Og så finnes det denne andre verden. Nå. Hvor ungene okkuperer hele livet vårt.

 

Dette visste jeg ikke før jeg fikk barn:

 

1        At jeg elsker leggetid! Før jeg fikk barn var jeg hundre prosent sikker på at var det én ting vi ville oppnå, så var det å få ungene til å sovne av seg selv. Nå leser jeg og synger og snakker på sengekanten med stor glede! Jeg føler aldri at vi oppnår en så fin kontakt som akkurat da (til en viss grad, dog. Om det tar akkurat fem minutter for lang tid å legge etter at lyset er slått av, endrer jeg nokså straks mening).

 

2        At det å legge seg inntil en liten, varm, sovende bylt er noe av det aller beste som finnes!

 

3       At lyden av barne-TV ikke lenger regnes som støy, men er det samme som dyp, indre harmoni

 

4       At lyden av fremmedes barn som gråter i offentlige rom, ikke lenger er enerverende; man blir    bare sjeleglad for at det ikke er ens egen treåring som trasser i kafeen så alle andre glor foraktfullt. 

 

5      At prinsippene ryker til tross for at man skulle bli de eneste foreldrene i verden som ikke lot dem gjøre det. Prinsipp nr 1: Man lar ikke kresne barn spise en tredjedel av det som blir servert: «er de sultne, så spiser de det de får servert». Vel, det gjør de nok etter å ha hatt lavt blodsukker og vrælt og torturert foreldrene i to timer først. Men det er det ikke alltid man orker å utsette seg selv for. Spesielt når ungen også vrælte og torturerte i to timer før forrige måltid. Prinsipp nr 2: «man kler ikke på ungen, den skal selvstendiggjøres, den skal kle på seg selv». Si det til ungen når bussen går om to minutter og det ikke går en ny før om en time. Konklusjon om prinsipper som ryker: Om man var perfeksjonistisk hushjelp som hadde jobbet 24 timer i døgnet i seks år, hadde man heller ikke giddet å tørke støv bak sofaen hver eneste dag (tenk litt på dette, du som ikke har barn, men sterke prinsipper hva oppdragelse angår).

 

6       At man faktisk, helt oppriktig, tror at ens egne barn er særdeles interessante for andre foreldre og at andre foreldre ser på dem som små mirakler de gjerne skulle ha byttet bort sine egne barn med.

 

7       At å ha barn er som å gjøre kjedelige ting med en man er forelsket i.

 

 

 

 

 

 

 

#familieliv #prinsipper #barn #leggetid #sliten #barne-TV #harmoni #kaos #småbarn

ENDELIG SKJEDDE DET

 

Noen ganger ønsker man at en i utgangspunktet negativ hendelse skal inntreffe. Helt uten at det handler om selvdestruktivitet. Skjønner du hva jeg mener ...? Og det gjorde det altså i dag.

 

La meg forklare: For tre måneder siden kjøpte jeg et halvårskort for bybane og buss. Dette fordi jeg ved to anledninger tidligere denne høsten ble tatt uten billett. Jeg snek. Nok om den saken: Jeg bestemte meg for å gjøre busslivet trygt. Slippe hjerteflimmer hver gang bussen stoppet av frykt for at kontrollørene skulle komme på og ydmyke meg og gjøre meg blakk.

 

Halvårsbilletten var dyr. VELDIG dyr. Men de første dagene kjentes det bare deilig verdt det. Jeg satt og så ut av vinduet og nøt tilværelsen som lovlydig borgerske. Men så gikk det en uke. Og så gikk det en uke til. Enda en uke. Ingen kontrollører. Aldri! Det var da jeg begynte å bli furten. For hva er vitsen med å være lovlydig om man ikke tjener penger på det? Jeg regnet meg fort frem til følgende: Om det skulle lønne seg å ha kjøpt dette halvårskortet og jeg bare tok bussen en gang i uken (tur/retur), ville jeg ha kunnet sneket så godt som HVER ENESTE GANG uten å gå i minus. Det var da jeg innså det: jeg måtte trappe opp busskjøringen. Jeg begynte å kjøre buss hver dag. På måfå! Hvor som helst! Til sentrum! Til Sørås! Til Laksevåg! Jeg dro til og med helt til Åsane i et forsøk på å bli fakket! Selv om jeg ikke hadde noe der å gjøre (hvem har vel det?). Jeg ble som besatt! Men nei. Ingen kontroller. Aldri. 

 

Men så hadde du i dag. Tre måneder og tre dager etter kjøpet ... Gud ... Jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette. I dag kom det altså kontrollører på bussen. For første gang på tre måneder. Jeg ble så glad! Jeg ble så ufattelig, ufattelig glad.

 

Nå har jeg bare tre kontroller igjen før halvårsbilletten har lønnet seg. Fem om vi regner med de to tidligere i høst. Men sånn er jo faktisk verden; man blir aldri utsatt for billettkontroll og katastrofer når det virkelig, virkelig trengs.

 

 

 

 

 

 

 

#buss #snike #billett #kontroll #kontrollør #skyss #bergen #tur #besettelse #uflaks #flaks 

 

DISSE FOLKENE MÅ DU IKKE STOLE PÅ

 

Det finnes dessverre noen allmenngyldige regler for hvem man ikke bør stole på. På grunn av min mastergrad i filosofi, har jeg kommet frem til dette ved et helt livs grubling. 

 

Her er listen: 

 

-       Folk som har med seg asparges i termos på tur

-       Folk som fryser ned kaffe som er til overs og tiner den opp igjen for å spare

        penger

-       Folk som skriver «skole» på nynorsk, ikkje «skule»

-        Folk som trekker te på varmt vann fra springen

-       Folk som ikke liker pizza

-        Folk som ikke vet hva en kurong er

-       Folk som ikke vet hva en polett er

-       Folk som har med seg take away i begravelse

-       Folk som transplanterer kjønnshår fra skrevet og opp på hodet når de har fått

        måne

-      Folk som ikke synes Vladimir Putin er søt

 

 

 

 

 

 

 

#tillit #kurong #polett #putin #asparges #termos #begravelse #pizza #takeaway #te #krav #nynorsk #kjønnshår

 

DET HELLIGE BARNET MITT

 

Han fylte år. Gutten som gjorde meg til mamma og mannen min til pappa. Han ble født om natten etter et heller grufullt svangerskap, men så kom han ut. «Der er du jo»! Det var det første jeg sa til ham. Da vi våknet neste dag, var landskapet utenfor helt dekket av snø. Stille dag. Alle lyder dempet så følelsene kunne få rope alene.

 

Dagen vi tok ham med oss hjem fra sykehuset; det var den lykkeligste dagen i mitt liv (den andre lykkeligste av de i alt seks lykkeligste, var den dagen jeg testet positivt to år etter med lillesøster, men det er en annen historie). Jeg kjente ingen forvirring. Ingen redsel. Ingen usikkerhet. Ingen uro slik jeg har hørt fra de aller fleste andre førstegangsforeldre at de har følt. Jeg kjente på en total indre harmoni. Alt var riktig. Alt var trygt. Han var der han skulle være. Den han måtte være. Og vi; vi var også det.

 

Lyden av spedbarn som ligger ved brystet og svelger melk ...

 

Da vi kom inn med ham i leiligheten ... Satte bagen med den vidunderlige, lille bylten på gulvet ... Satte på radioen, og der! Der spilte de den fineste sangen vi, den nybakte mammaen og den nybakte pappaen, vet om. Og vi gråt og vi gråt og vi gråt. Mens det hellige barnet sov. Svangerskapet var over. Alt fælt ble skylt ut med fostervannet. Bare det gode var tilbake. Sangen snakket om dette. Barnet. Om oss. Sangen er hemmelig. Foreløpig bare meg og min manns. Senere skal den bli hans. Kanskje han kan få den når han flytter hjemmefra ... ? Jeg klarer fortatt ikke å høre på den. Det er for skjørt, for stort, jeg er redd for å ødelegge den. Få andre, mindre vidunderlige assosiasjoner til den. Jeg tror han må arve den og skape sine egne. 

 

Jeg laget en portal kvelden før dagen. Portalen var bygget av all Duploen vi har i hus. Et femtall viste vei til et sekstall. Skakke tall skriblet ned av en utålmodig og ivrig mor. Og nå har han vært gjennom overgangsritualet fra småbarn til storbarn. I alle fall føles det sånn; dette var høsten han begynte på skole.

 

... Men portalen står fortsatt i døråpningen inn til stuen; som om vi alle fire fortsatt tviholder litt på det forrige året. Det er jo sånt man gjør. 

 

Nostalgi er vel først og fremst det en bursdag er.

 

SAMSUNG CSC

 

edf

 

 

 

HEKTET PÅ LIV

 

Det er som om jeg er litt hektet på liv for tiden. Jeg innrømmer det, men det er ikke helt uten skam. For det er altså plantelivet som har gått meg til hodet. Mao: Planteliv=hode. Trist. Vegetabilsk tilstand.

 

Dette plantelivet, dette plantelivet ... I går kveld ga jeg Substral til fikentreet mitt; det var lørdag. Jeg kjenner - unnskyld meg - nærmest ingen som har så god folkeskikk som dette treet. Meg selv som hederlig unntak. Jeg har begynt å snakke med det. Merker at jeg banner litt mindre enn jeg gjør ellers. Det sies at folk som snakker med seg selv har høyere intelligens enn andre. Det er bevist: "Derfor er folk som snakker med seg selv mer intelligente enn andre". Men folk som snakker med fikentreet sitt står det dessverre ingenting om. Typisk forskere å ikke se lenger enn til sin egen navle.

 

Fortsatt står fikentreet på kjøkkenbenken og koser seg (der er det masse lys). Nå er det liten plass til å skjære opp grønnsaker. Derfor blir det ikke noen søndagsmiddag på oss fire andre i husstanden. Men hva gjør vel det så lenge fikentreet, alias FIKNA, har det bra? Fiskepudding står på menyen i dag. Kanskje blir det en juleøl på oss foreldre og ungene. På deling. Eneste diskriminering her i hus: Fikentreet får ikke alkohol. Ingen berusede planter her i hus! Jeg har for øvrig alltid lurt på hva som skjer med jordsmonnet og livet i bedet når man heller drinker eller vin i det. NOE promilleaktig må vel skje? Jeg gjør det med jevne mellomrom i håp om å finne ut av det. Årets første utepils og så videre.

 

Nå skal første søndag i advent snart feires med husbrann forårsaket av lys i adventsstaken. Husk å ta frem de ti centimeter høye lysmansjettene i plast fra åttitallet, folkens!!

 

 

 

edf

 

 

#advent #fikentre #planteliv #vegetativ #substral #fikentre #stearinlys #lysmansjetter #husbrann #familie #fiskepudding #alkohol #juleøl #bed #middag

SLIK LAGER DU JULEKALENDER FOR BARNA SOM LAT, INTELLIGENT OG VELDEDIG

 

 

Puh. Har du hørt den om ungen som fikk kikhoste og søskenet som skulle feire bursdag og julemarkedet som fant sted samme uke og en forelder som måtte jobbe maks antall timer i døgnet for å ferdigstille et prosjekt? Det har jeg.

 

Vel. Med andre ord: Dette året har verken jeg eller min mann så mye som tenkt på hvilken julekalender ungene skulle få. Vi har rett og slett ikke orket. I fjor hadde vi hjemmelaget kalender hvor ungene fikk trekke annenhver dag. Det var fint! Jeg koste meg med å lage den. Det var ikke mye vi hadde i "lukene", og ikke var det dyrt det vi kjøpte. Men likevel ... I år fristet det å tenke annerledes. Merket jeg i dag. Ha ha! Og så kom jeg på en sånn genial idé som bare late mennesker kan komme opp med! Og som i tillegg virker både intelligent og miljøvennlig og pedagogisk riktig! Og som er veldedig! For her hjemme har barna, som de aller fleste barn, VELDIG mye leker slengende rundt omkring. Dette til tross for at vi gir mye bort til Fretex og UFF. Men så! Kom jeg på jeg bare kunne gå rundt i huset og sanke sammen leker de ikke vet om at de har/som de har glemt at de har! I tillegg fant jeg frem litt hobbysaker, som ispinner, piperensere, etc. Ting vi ikke har syslet med på en stund. En utspekulert form for gjenbruk, haha! Innimellom blir det noen rosiner eller noen sjokoladebiter eller opplevelser vi sikkert likevel hadde unnet oss (men det er vel gøyere å få det i overraskelse i en julekalender, er det ikke?) F eks blir en av gavene tur til pepperkakebyen.

 

Og på julaften? Da deler ungene luken: Det blir en geit gjennom "gi en geit"-prosjektet til www.strommestiftelsen.no (dette er ikke sponset/reklame!). Ikke en geit til dem, men til noen som trenger det. Den eneste luken vi bruker penger på.

 

Lat, smart og veldedig. 

 

fbt

 

edfedfedfedf

 

Oppfordrer for øvrig alle andre til å kjøpe en geit til noen som trenger det i en annen del av verden hvor ordet "julekalender" garantert ikke eksisterer, engang. 

 

#julekalender #lat #intelligent #smart #barn #advent #geit #strømmestiftelsen #veldedighet #gjenbruk

 

 

BLANT ANNET MISUNNELSE SOM ETSER

 

Hver eneste morgen våkner jeg med en ny sang på hjernen. Den kverner og den kverner i hodet hele dagen. Hver dag er det en ny sang. Jeg vet aldri hva som venter meg. I dag våknet jeg til «I dont feel like dancing» av Scissors sisters. Da blir det ikke helt den samme dagen som om man har Lacrimosa fra Mozarts Requiem på hjernen, for å si det lett kokett. 

 

På grunn av at dansefoten svinget seg under dynen i morges, altså allerede før den hadde stått opp, grep jeg tak i telefonen min for å forevige den gode starten på dagen. Frem med selfie-stangen. Klikk! Et bilde tatt. Jeg ville se hvordan jeg ser ut når jeg er i godt humør altfor tidlig på morgenen. Dette dannet imidlertid et godt utgangspunkt for å bli i dårlig humør igjen. Det er alltid så deilig når man har en grunn til å være i dårlig humør og man ikke bare er det!

 

For så kom det ... Jeg kjente at den sedvanlige misunnelsen på dem som får røde øyne på bilder, etset sjelen min i stykker. Jeg har ALDRI, jeg gjentar: ikke siden 1999 - hatt røde øyne på et bilde. Det var til gjengjeld på et fotografi tatt av (bla) meg på scenen i kirken (er det det ikke det heter, der fremme som alteret er? Kommer ikke på det i farten). Jeg var fadder for en nydelig baby og hele familien stod rundt den og skulle ... forevige den? (er det ikke det man gjør under dåpen?) Jeg holdt babyen frem mot presten så han skulle kunne holde hodet dens under vann eller noe. Men på bildet som ble fremkalt (ja, fremkalt!) så jeg på ham med de ondeste øynene jeg har sett på noe menneske. Helt sprengrøde, djevelske øyne. Presten holdt hendene utstrakt mot barnet. Som om han prøvde å rive det ut av hendene på meg og redde det fra meg. Som om han hadde følgende beskjed til meg: «Vik fra meg satan!»

 

Nok om guddommelig forevigelse av barn. Her er det egentlige poenget: Jeg har aldri fått bruke røde øyne-funksjonen på redigeringsprogrammet på en eneste selfie, og det er sårt. Jeg forsker nå på hva det er som gjør at man ender opp med røde øyne på kamera. Eller riktigere: hvilke egenskaper man må besitte som person for å klare å oppnå dette. Stikker bare innom for å formidle det før jeg igjen skal fordype meg videre i denne utforskningen.

 

btf

 

Ser du? Ikke et rødt øye så langt øyet kan se. 

 

 

 

#misunnelse #sang #dans #scissorssisters #mozart #lacrimosa #requiem #morgen #misunnelse #dåp #foto #1999 #satan #rødeøyne

JEG SKAL PUSTE

 

Av og til må jeg puste inn, og da kan jeg ikke skrive her. Men så må jeg puste ut igjen. Og da er jeg tilbake.

 

Dette med mening. Igjen, akkurat som før, tror jeg, blir jeg irritert på ordet «meningsfullhet». FOR! For ordet meningsløst, betyr ikke mening, sant? Mens meningsfullt er noe annet enn bare "mening" Noe høyere, noe mer vidunderlig enn mening? Mening får liksom ikke lov til å være noenting. 

 

 

Det er mye styr med unger. Konstant småsyke. Barnehageunge som fortsatt er liten. Og når eldste har begynt på skolen er det kaos. Barnebursdager, fritidsaktiviteter, foreldremøter, elevsamtaler ... Når ungen går på Steinerskolen attpåtil, hvor det er mye dugnader, er det ekstra intenst. I dag er det julemarked, vi skal straks bake sjokoladekake til kafeen og pinnebrød til bålpannen og så skal vi komme oss av gårde og selge pølser i to-tre timer. I vanvittig skyfritt, krystallklart kaldt novembervær, det skal sies! Mange fine folk skal vi også møte på. 

 

Alt styret på Steinerskolen til tross ... Så verdt det! Ukeplan for førsteklassingene en vilkårlig uke: Tegne i aktivitetsboken. Tur til xxx-marken. Lage lysholdere i keramikk. Frilek. Dramatisering av eventyr. Tur til ditt. Tur til datt. Gjøre opp bål. Litt dansing. Male litt. Bake litt. Tegne i aktivitetsboken igjen. Ingen lekser!

 

Men folk, folk, folk. Venner, barn, barnas venner, kollegaer, bekjente. Jeg forsøker å bli stille i hodet når jeg kan. Innimellom samvær med alle de nydelige folkene jeg og familien min omgir oss med (det er nesten for mange å rullere mellom, så det ender ofte opp med at vi ser samtlige av dem for sjelden). Det virker kanskje som om jeg bare henger rundt for meg selv. Men det gjør jeg altså ikke. Når jeg skriver her; det er da jeg er godslig alene.

 

Jeg så et opptak av en Joni Mitchel-konsert utendørs. Fem hundre tusen tilskuere. Alle helt vanvittig neddopet. Joni avbrøt konserten midt i og kjeftet på dem fordi de ikke hørte etter. Deretter spilte hun en sang om Woodstock (den er fin, da!). I løpet av sangen klarte to hippier å komme seg opp på scenen. Den ene gikk lydig ned på rolig oppfordring fra arrangøren. Den andre ropte utover folkemengden: «I belive this is MY festival!!!» Haha. En konstabel kom og bar ham ned fra scenen. Så da fikk jeg formidlet dét.

 

Jeg ser på fikentreet mitt. Jeg har pleiet det i to måneder nå og det er med på å gi livet mitt mening. Det er ikke meningsfullt. Det er ikke meningsløst. Det er bare fikentreet mittDa jeg kjøpte det var det perfekt. Det var dessuten på tilbud. Så falt alle bladene av fordi jeg maktet å vanskjøtte det helt ufrivillig. Men jeg ga det en sjanse. Det vil si: jeg ga meg selv en sjanse. Klippet litt ned, vannet litt. Og så kom det skudd! Nye, skjøre, forsiktige skudd. På to måneder har de nye grenene allerede rukket å vokse en halv meter (!)

 

edf

Fikentreet erstatter Facebook for nå. Sjekker innom det tre-fire ganger om dagen for å se om det har kommet nye skudd. Og det har det jammen annenhver dag!!

 

Skjønt: Samtidig et annet sted ...

edf

Et litt tristere liv som plante. Men det bryr vi oss ikke noe om, jeg og fikentreet. 

 

Jeg leste noe en gang. Det var garantert i en bok på grunnfag i psykologi. «Forskerne» (som det jo heter) sammenlignet to aldershjem. Det ene fikk blomster og planter som beboerne skulle ha ansvar for. Det andre fortsatte som før. Uten noe i vinduskarmene. Det man opplevde var en markant forskjell i antall dødsfall i denne perioden. Blomstergamlingene holdt rett og slett ut lenger i dette skjøre livet.

 

Hm. Hvilken konklusjon kan jeg trekke ut av dette innlegget? Kanskje bare at det finnes et fikentre som er mitt og bare mitt her i verden. Og som jeg, helt, helt på skikkelig, har blitt inderlig glad i.

 

Jeg kommer til å skrive mer her fremover nå. 

 

TOTALE SANNHETER

 

I går kveld gikk jeg til sengs da det luktet hjortetakksalt i huset. Ektemannen laget kaker som han trykket ut i små stjerneformer klokken tolv om kvelden. Det er vel sånt som skjer iblant. Før det fotfilte jeg føttene (ja, føttene!) til musikk av Ravel. Det gikk ikke særlig bra. 

 

I natt drømte jeg at jeg laget kaviarsuppe. Jeg brukte tre tuber, kokte det opp. Den ble servert med majones. Det smakte grusomt!

 

I dag har jeg tenkt litt på at "angstskrik" egentlig er et ganske kult ord. Syv konsonanter etter hverandre uten at det blir tungekrøll er ikke verst!

 

Under lunsjen fant jeg ut at de brukte sæd som usynlig blekk under krigen. Den blir visstnok synlig på papiret når man varmer den opp eller noe? Jeg synes det er trist at kvinner ikke kan skrive hemmelige beskjeder under kriger på samme vis. 

 

 

Endelig ble det en ordentlig selfie. Hurra!! Jeg ser skummel ut. Og jeg er det. 

 

fbt

 

 

 

Så lenge er det siden jeg kokte egg sist: 

 

 

 

 

Men DETTE! Dét var det som gjorde dagen: 

 

 

 

 

 

 

#sannheten #sannheter #hjortetakksalt #fotfil #ravel #åsekleveland #egg #stoppeklokke #google #sæd #angstskrik

 

DERFOR BLIR DU ELDRE - ALDRINGENS GRUFULLHET DEL 3

Jeg har svaret

 

 

Du vet det garantert ikke. Men jeg vet. Jeg har svaret på hvorfor du blir eldre. Hør bare her: når du er baby må du ligge på rygg, sant? Du får ikke lov til å ligge på mage. Du ser opp på moren din som pupper deg, et cetera, absolutt alt ser du opp på der du ligger i den fancy barnevognen din. 

 

 

Senere er du nysgjerrig og kontaktsøkende. Og så er tiden inne for å være ung og pen og deilig: du gjør ikke lekser, du ser ut av vinduet i timene. Du titter på gutter og jenter og du gjør alt du kan for å møte blikket deres. Du vil bli sett, og om du skal bli sett, og om det fine ansiktet ditt skal bli sett, så må du vise det frem. Sant? Du ser rett frem, eller du har hodet litt hevet, ikke for å virke arrogant, bare for å fremheve kinnbeina og hakepartiet akkurat passe kokett. Eller, forresten, du gjør det for å virke arrogant, også. For jo deiligere du er, jo mer uoppnåelig er du.

 

 

MEN! Så skjer det noe. Plutselig begynner du å forstå at du ikke bare vil være pen, men pen og SMART! Samtidig! Det er da det virkelig begynner å gå utforbakke med deg; du har rukket å bli tjueåtte og de første antydningene til linjer i ansiktet har begynt å vise seg. Sjarmrynker, kunne man kalle det. Men det er fatalt det som skjer! Du begynner å bøye ansiktet nedover for å kunne lese studiebøkene dine. Du går ut av jusstudiet med beste karakterer! Du begynner å jobbe på et kjempeinteressant kontor og ser ned og ned og ned på sakspapirene!

 

 

Og så finner du en mann du liker og som liker deg tilbake, og så trenger du egentlig ikke å se på ansiktet hans noe mer, for du trenger ikke lenger å flørte med øynene nå som du likevel er gift. For eksempel.

 

 

SÅ! Så begynner huden din virkelig å kollapse. Du får et hastebarn like før eggene dine begynner å råtne. Og så må du få kontakt med ungen, se ned på den når den skal ha pupp.

 

 

Det blir bare verre og verre. For du blir nødt til å oppdra ungen! Og ungen vil ha oppmerksomheten din hele tiden! Og den sover ikke to dupper à to timer om dagen lenger! Den drar deg i skjørtet! Du må leke med den! Kort og godt vender ansiktet ditt nedover absolutt hele tiden. For når du ikke leker med ungen, eller studerer sakspapirene på arbeidet, så må du se ned på ipaden din!

 

 

Og før du vet ordet av det må du hjelpe ungen med lekser. Du må administrere familien. Du gjør ikke noe annet enn å organisere! Betale regninger! Se ned når du bretter sammen klær! Når du skjærer opp grønnsaker til middag! Når du begynner å løse kryssord!

 

 

Alle tror at ansiktsagging og aldring er naturens verk. Men det er det altså ikke. 

 

 

Se ned, øynene ser ned. Hele tiden ser de ned. Huden sagger og nærmer seg bakken mer og mer. Den blir tyngre og tyngre og slappere og slappere. Ungen begynner å bade i ansiktet ditt. Hamsterkjakene ... Øyelokkene som siger så mye nedover øynene at det er rett før du må lære deg blindeskrift. De enorme weekendbagene av noen poser under øynene. Etc etc.  

 

 

 

Og så, en dag i femtiårene, opplever du å snuble i din egen ansiktshud. Lurer på hvorfor. 

 

 

Det er din feil. Alt er din feil. 

 

 

 

 

Den eneste løsningen når det allerede er for sent: å henge opp ned. 

 

 

 

Hilsen saggetryne

 

 

 

saggetryne på facebook

 

 

 

 

 

#aldring #ansikt #alder #alderdom #rynker #barndom #ungdom #organisering #administrering #sagge #hamsterkjaker #øyelokk #kinnbein #huff

 

JEG. HER

 

Jeg har tiden med meg overalt. Eller med meg? Foran meg, er det jo riktigere å si. Noen ganger lunter jeg etter den. Og ganske ofte løper jeg etter den. Prøver å nå den igjen uansett hvilke tempo jeg velger. Alltid. Jeg må rekke den, det er så mye den skal være for meg. Det er jo selvfølgelig helt håpløst, for det kommer aldri til å skje. At vi forenes, jeg og fremtiden. Som noe annet enn en illusjon. 

 

Altandøren er åpen og det lukter brent kaffe. Vi bor i nærheten av Friele-fabrikken. Akkurat langt nok unna til at vi slipper å se den. Akkurat nærme nok til at vi vet når pipene er i bruk. Lukten minner meg om barndommen min. Farmoren min bodde også nær denne lukten og faren min vokste opp i den. Det er fem minutter med bil herfra. 

 

Vi har utsikt i retning barndomsstedet mitt, Fana, men selve området er skjult bak et lite fjell. Vi ser det ikke. Vi bare vet at det finnes. 

 

I ryggen har jeg byen min. Vestlandsfjellene jeg må ha for å kunne føle meg trygg. Fjellene er dyner!!

 

Langt, langt borte et helt usynlig sted; bydelen jeg flyttet til da jeg var elleve. Arna. Livets svar på døden. Det er ikke det som har gjemt seg for meg. Det er jeg som har gjemt meg for det. 

 

Jeg kunne aldri ha flyttet tilbake. Jeg blir stresset bare av tanken. Jeg kan ikke dra tilbake! Aldri, aldri tilbake. Ikke noe sted. 

 

btf

 

Så nå: Her. Jeg gjør meg klar til å spise makrell i tomat. Et gammelt håndkle rundt halsen. Som alltid når jeg ser bilde av meg selv, blir jeg overrasket over hvor rødhåret jeg faktisk er. Jeg tror jeg er blond.

 

btf

Sånn! (ustelt hår. Leppestift på halve munnen. Rot i bakgrunnen. Det er nåtiden sin, det!)

 

edf

På veien ut til varm høst, ser jeg på blomsten eller planten eller busken eller hva det nå er, som jeg nettopp har plukket i hagen. 

 

edf

Jeg gleder meg over at jeg snubler i alt popkornet jeg nettopp har kjøpt. Fem kilo!! På tilbud, sant? Jeg er i hvert fall opptatt av popkorn.

 

edf

Jeg mister hårstrikken jeg har festet makrell-i-tomat-håndkleet i oppi en barnestøvel, og det er ikke verst. 

 

Og så er jeg ute på altanen. Jeg spiser maten og drikker en kopp kaffe uten å ta bilde av det. 

 

edf

MEN! Jeg rakk selvfølgelig å ta bilde av det hele FØR jeg spiste. Her er maten sammen med mitt kjære bord med håndtak. Jeg har det med meg overalt! Så jeg vet akkurat hvordan det er å ha litt trøbbel med å bevege seg. En åndelig bekkenløsning kunne man vel kanskje kalle det.

 

Herfra. Den varme, gode følelsen av å ha et eget sted. Et eget rom med utsikt, som man lett kan finne på å si. Jeg er så opptatt av å bo. Det aller viktigste jeg vet om er å bo. Jeg har et barn som er redd for å være i underetasjen alene. Jeg sa: huset passer på oss. Det er det fineste jeg noensinne har sagt (selv om det ikke hjalp helt).  

 

Lukten av brente bønner forsvinner og erstattes av høstlukt og lunken Bergenssol. Kanskje er jeg ikke så langt borte som jeg tror. Kanskje er jeg egentlig her. Akkurat, akkurat nå. 

 

 

tekst skrevet i historisk presens

IRRITASJONEN

 

Det er viktig å irritere seg over ting her i livet. Både små og store ting. Men jeg har nå kommet til det punktet at jeg trenger noe nytt å irritere meg over. Og en ting vet jeg: om det er noe jeg virkelig, virkelig vil, så får jeg det til! Jeg har en vilje av stål!

 

De siste dagene har jeg med andre ord forsøkt å finne frem til nye irritasjonsmomenter. Men straks jeg har trodd jeg har funnet et, har det revet seg løs fra meg og pilt av gårde til en person som allerede har nok å irritere seg over. Det er jo sånn livet er.

 

I går forsøkte jeg å irritere meg over en narkoman som nesten datt ned i fanget mitt på bybanen på grunn av denne rusen sin. Men så smilte han unnskyldende til meg, og da var hele opplegget ødelagt.

 

Senere samme dag skulle jeg spise litt sen lunsj. Jeg forsøkte å tenke ut noe jeg hadde veldig, veldig lyst på, men som etter all sannsynlighet ikke fantes i kjøkkenskapene. Elgpølse, måtte det bli. Elgpølse på frøknekkebrød. Perfekt! Men så viste det seg altså at vi hadde både elgpølse og frøknekkebrød. Det er bare så typisk. Jeg har flaks hele tiden! Og spesielt akkurat når jeg ikke vil ha det.

 

Men igjen: denne viljen av stål. Jeg nektet å gi opp. Jeg sjekket været for det neste døgnet. Nei. Gode prognoser for skyfri himmel. Så ingenting å hente der.

 

Jeg prøvde å finne en hårbørste, men fant den.

 

Jeg forsøkte å irritere meg over senhøstfluen, men straks den satte seg på nesen min, virket den bare søt. 

 

Men så Aha! Så fant jeg heldigvis ut av det til slutt. For. Jeg kan jo irritere meg over at jeg ikke har noe å irritere meg over?

 

Jeg gjentar: Vilje av stål. Vilje av stål.

 

 

 

 

 

 

Vi bloggere liker å publisere femten bilder av samme motiv i et blogginnlegg, men jeg fant dessverre ikke det. Bildene har heller ingenting med hverandre å gjøre. Og de har dårlig kvalitet. Vær så god, min lille gave til deg, for da har du også noe du kan irritere deg over!!

 

følg meg på facebook

 

 

#irritasjon #irritasjonsmomenter #livet #blogg #blogger #elgpølse #frøknekkebrød #bybane #narkoman #vilje #stål #flue #hårbørste #skyfri #vilje #stål 

 

MÅ MAN VIRKELIG VÆRE RIK FOR Å KUNNE VÆRE MILJØVENNLIG?

 

Jeg har grublet en del på dette med miljøvern i det siste. Ganske mye, faktisk. Sagt først: det er naturligvis en skam at mye av ansvaret for å leve miljøvennlig må bæres av den enkelte forbruker: enten så er man for å redde kloden og gjør alt man kan for å skåne miljøet. Eller man orker ikke bry seg. Dette er i alle fall den gjengse holdningen når det kommer til forbrukeres miljøbevissthet. 

 

Det finnes åpenbart fortsatt altfor få regler og lover for å pålegge og tilrettelegge for at individer skal kunne leve bærekraftig. Det er fortsatt veldig tungvint å resirkulere avfall (i Bergen har vi heller ingen ordning for henting av kompost). Det er et ork å levere inn elektronisk søppel (i alle fall større ting). Det finnes ingen regler for dårlig kvalitet på hvitevarer og brunevarer. Mange mener jo til og med at dette er en bevisst strategi fra produsentenes side - i alle fall er det påfallende hvor mye dårligere kvalitet nye elektroniske artikler (med mer) har enn tjue-tretti år gamle modeller, som fortsatt kan virke helt utmerket. 

 

 

Som forbruker har man et valg mellom miljøvennlige (for eksempel svanemerkede produkter) og miljøskadelige midler. Hvordan i huleste skal man orke å lese bakpå ethvert produkt for å finne ut av om det er det ene eller det andre? Det burde være en selvfølge at alle produkter som kan være det, er miljøvennlige. Samtidig er det fortsatt en helt avsindig bruk av emballasje fra spesielt matvareprodusentenes side - noe som heller ikke reguleres statlig i form av et tydeligere lovverk. Og man kan kjøre bil så mye man bare makter. Og man kan spise så mye kjøtt man bare vil. Jeg kunne ha fortsatt med å nevne eksempler i det uendelige. 

 

Det som er ekstra sørgelig her, er at man ikke nødvendigvis VIL velge bort et miljømessig bærekraftig liv. Men at man rett og slett MÅ velge det bort. Dette innebærer at man nærmest må være rik - eller i alle fall har en noen lunde anstendig inntekt - for å kunne være såkalt "miljøbevisst" (for et trist ord!). I grunnen trenger man ikke engang å være fattig/lavtlønnet for å måtte velge bort for eksempel økologiske produkter. Man merker det fort på økonomien om man skal bidra bærekraftig. Å kjøpe økologiske produkter er DYRT! Det er også kortreist mat. Fortsatt er sånne alternativer i svært liten grad subsidiert av staten. 

 

Og da stiller jeg følgende spørsmål: er det virkelig sånn at man må være rik for å kunne bidra til å "sette færre miljøavtrykk"? Man kjøper seg til god samvittighet. For paradoksalt nok er det kanskje de mest bemidlede som setter størst miljøavtrykk etter seg. De har to biler, alle som en, og de har sannsynligvis også råd til å reise utenlands med fly en fire ganger i året. I tillegg til de femten flygningene de har i forbindelse med møter i hovedstaten, så klart. 

 

Dermed blir altså resultatet følgende: man kjøper økologisk og kortreist. Man handler fairtrade. Selvfølgelig gjør man det! For det er så viktig å tenke i et langsiktig perspektiv! Når det gjelder kloden! Vår kjære jords fremtid! Men sannheten er at man likevel går kraftig i minus: det hjelper ikke mye å handle økologisk når man har fem reiser til eksotiske reisemål i året. Selv om man får au pairen til å levere inn det elektronisk avfallet for en innimellom all kloringen av badet. 

 

Mange av de som vil leve bærekraftig, har ikke mulighet. Skal det virkelig være slik at miljøengasjement skal være forbeholdt de bemidlede? At såkalt miljøbevissthet skal danne et klasseskille mellom de som kan og de som ikke kan? At de som vil, men ikke kan, automatisk blir regnet som miljøsyndere?

 

Heldigvis kan lavtlønnede bruke tiden på å fly rundt og levere farlig avfall på femten forskjellige avfallsstasjoner i kommunen. Levere inn den eneste bærbare PC-en de hadde råd til og som sluttet å virke etter to år. Om man ønsker å bidra. For dårlig samvittighet som lavtlønnet miljøbevisst kan man jo alltids ha. 

 

 

 

 

 

 

#miljø #bærekraftig #miljøbevissthet #forbruker #subsidiering #resirkulering #avfall #kompost #miljøavtrykk #fattig #rik #økologisk #fairtraide #kortreist

 

 

 

 

ALDRINGENS FORBANNELSE, DEL 2

Ingen fortjener å bli eldre

 

Det er dette med aldringen. Aldringen tar knekken på meg! Jeg forsøker så godt jeg kan å virke ungdommelig. "Sprek", som man sier om folk som er "godt modne" om de "holder seg godt". Jeg forsøker å ikke stresse når jeg skal ta frem mynter fra portemoneen min. Å skjelve på hendene er ikke bra om man prøver å virke ung (man passer selvfølgelig også på å ikke bevege seg altfor sakte, sånn at man blir tatt for å være en sliten pillemisbruker i stedet).

 

I dag har jeg vært i noen ærender: Jeg skulle selge en kåpe jeg la ut på Finn forleden. Jeg skulle møte den potensielle selgeren i byen og jeg staset meg opp litt, jeg må innrømme det: sånn at hun skulle se at denne jakken hadde tilhørt en person som hadde teft for klær. Men så innså jeg det: dette var trolig siste gang jeg solgte en jakke på Finn, sånn ansikt til ansikt. For ingen ungdommelig person vil vel kjøpe en kåpe av en aldrende dame ..? Jeg glemte nesten vantene under handelen fordi jeg var så opptatt av å se ungdommelig ut. Men hun endte i alle fall opp med å kjøpe den. 

 

Jeg gjør virkelig alt for å virke ungdommelig. ALT! Jeg nedverdiger meg selv på det groveste, og jeg vet det. Jeg gikk innom vinmonopolet. Kanskje mer i håp om å bli spurt om legitimasjon enn fordi jeg på jakt etter fyrrig rødvin. Også denne gang. Lenge ble jeg spurt. Lenge! Men så. Ved påsketider. Så skjedde det noe. En dag ble jeg ikke spurt lenger. Det sa bare stopp. Helt, helt brått. Og så aldri mer. Etter dette ble jeg desperat! Jeg vurderte å kjøpe Peach Canei for å øke sjansen for å bli spurt!  Jeg gjorde det ikke, men jeg merket at jeg gjorde stemmen min litt lysere når jeg snakket med ekspeditrisen. For å se om det kanskje kunne hjelpe. Men nei. Det er slutt. Det kommer aldri mer til å skje. Og jeg er sur. Ingenting hjelper. Så nå vurderer jeg å slutte å gå på polet. Så kan de bare ha det så godt.

 

Vel Nå er jeg på vei hjem. Det skal bli godt med litt toddy foran peisen. 

 

 

Så nydelig!!!

 

#alderdom #aldring #forbannelse #forråtnelse #peachcanei #vinmonopolet #nedverdigende #legitimasjon #vin #ung #sprek #moden #kåpe #finn 

 

 

 

DETTE MÅ DU VITE OM "JEG LUGGET MEG I DRØVELEN"

Dette er skremmende

 

Jeg lugget meg i drøvelen i sted. Det var som om noe var malplassert i halsen, et hår liksom bakerst på tungen, du vet akkurat hva jeg mener! Og så tok jeg det pinsettgrepet man da tar, et litt sånt smalt ett, når man skal grafse rundt i sin egen hals. Men. Det var jo ikke noe fremmedlegeme der. Det var jo en drøvel! Er du med? Jeg har ikke brekningsrefleks, da. Kanskje det var derfor det gikk så langt som det gjorde. Å lugge seg selv på denne måten Som om jeg forsøkte å nøkke hjernen min ut via halsen. Skremmende.

 

Men hjernen min ville tydeligvis ikke ut via halsen. Den om det.

 

Ektemennesket - som for tiden da altså lager filmmusikk til den kommende spillefilmen om Aurora - verken mer eller mindre - er på jobbjobbjobb. Skremmende mye, faktisk.

 

Og da følger jeg opp med noe mer skremmende: Jeg ser på serien "Bates hotel" basert på Psycho om Norman Bates.

 

OG det kanskje aller mest skremmende av alt: Jeg venter på en kvinne som skal kjøpe et dosete av oss (ubrukt, altså). Hun insisterte på å komme i kveld klokken 21! For å hente dosetet til 100 kr! Nå har hun fortsatt ikke kommet, og jeg begynner for alvor å bli redd.

 

Jeg sier som før: Ta vare på hverandre, folkens! 

 

(Jeg har ikke fått svart hår oppå det hele, jeg har bare øreklokker med Heavy metal inni fordi jeg er så redd)

HORING I BOKBRANSJEN

Er du ikke klok?

 

For litt siden var jeg på et såkalt innsalgsmøte til bokhandlerne i Bergen i regi av forlaget mitt Aschehoug. Dette for å markedsføre boken min, og kanskje få noen flere bokhandlere til å anbefale den/ha den utstilt i butikklokalet/ta den inn overhodet, jeg vet ikke.

 

Det var omtrent utelukkende krimforfattere som var der. Og herregud, som de hadde forberedt seg på å selge inn bøkene sine. Og som de klarte det! Når de snakket om mursteinen de holdt i hånden, var det som om de hadde doktorgrad i markedsføring og seg selv på en og samme tid. De fortalte anekdoter fra barndommen sin, de var morsomme, karismatiske, tok lokalet med storm. De snakket i ti minutter og leste i ett minutt.

 

Det er for så vidt ikke noe galt i dette i seg selv. Men disse forfatterne selger likevel i bøtter i spann. Dette er likevel bøker som bokhandlerne tar inn. Og som bokhandlene likevel legger i stabler så høye at lokalet sannsynligvis ikke trenger støttebjelker for å holde taket oppe engang. Og grunnen til at bøkene ligger i stabler? Det er selvfølgelig fordi de selges av seg selv. Fordi det er underholdende bøker som de fleste kan like. 

 

Og så har du meg og mine kollegaer. Som skriver såkalt «smal» litteratur. Den litteraturen som ikke ligger i stabler i butikken. Men som folk kanskje likevel hadde lest mer av om det var slike bøker bokhandlere av og til trakk frem fra støvet i reolen innerst i lokalet. For det er nesten ingen som finner frem til bøkene som bare er på nitti sider av seg selv. Selv om det er mange, mange som kan like dem!

 

Vi har totalt forskjellige karrierer, jeg og mine «smale» kollegaer på den ene siden og de «tjukke» forfatterne på den andre siden. De skriver de bøkene de vil skrive. Og vi skriver de bøkene vi vil skrive. Problemet her, er at det ikke er den smale litteraturen som er smal. Dét er det nemlig salgssuksessene som er! De handler stort sett alle om det samme: mord, kjærlighet, lidenskap. Den såkalt smale litteraturen er egentlig VIDSYNT. For den omhandler andre ting enn storselgernes temaer - eller belyser de samme temaene på en annen måte; den vidsynte litteraturen er grensesprengende, utfordrer språket, utfordrer tankesettet vårt, ser, er stillstand eller bevegelse, er øyne eller hender. Er ord og ikke handling drevet frem av mord. Er handling drevet frem av tanker.

 

Vi «smale» forfattere har et helt annet yrke enn tjukkasene. Salgsinntektene er ikke akkurat en fast post på debit-kontoen, for å si det sånn. Men det hadde jo vært gøy å selge BITTELITT, også? Ikke bare fordi man ønsker kroner på kontoen. Men fordi man virkelig tror på det man holder på med. Fordi mangfold i litteraturen virkelig trengs. 

 

Du blir sikkert sjarmert i hjel av storselgeren, kjære bokhandler. Men det er den vidsynte litteraturen som utfordrer samtidens måte å tenke på. Som danner avtrykk av nåtiden for fremtiden. Som er i stand til å sette filosofisk nærmest livsviktige spor. Og det kan til og med være at disse bøkene ikke er dørgende kjedelige som langt på vei de fleste tror - men attpåtil morsomme og rørende og spennende bøker. 

 

NB: det finnes SELVFØLGELIG bøker som både selger, er fantastisk god litteratur, vidsynt og viktig på en og samme tid. Ta Tomas Espedals og Kjersti Annesdatter Skomsvolds bøker som eksempel. Dessuten finnes det naturligvis smale bøker som IKKE er gode. Uten at jeg skal nevne navn. Hehe!

 

Her har du noen eksempler på fantastiske, norske smale bøker (bare noen veldig, veldig få som jeg kommer på i farten):

 

Cathrine Knudsen: Manuell

Pål Norheim:   Oppdateringer

Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes

Eldrid Lunden: Det er berre eit spørsmål om tid 

Ingvild Lothe: Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt

Inghill Johansen: Klage

 

 

FORSTÅTT?

 

GIFTERING ELLER SPISEBORD?

Giftering er bra, men innleggsklaff er kanskje enda bedre?

 

Nå har jo jeg, som viden kjent, hatt bursdag. Og "bursdagsprosessen" fortsetter. For å gå rett på sak: Jeg har lenge tenkt at jeg ønsker meg en giftering. Og det kan jeg si i den forstand at jeg har vært gift i syv (?) år (vi giftet oss i hvert fall i 2011), uten at noen av oss - altså verken meg eller min mann - har båret en. Vi orket bare ikke bruke penger på ringer, vi orket bare å bruke penger på selve giftemålet, vi måtte ha en stor fest, en veldig, veldig stor fest. Vi ville samle absolutt alle de beste folkene i verden rundt oss i stedet for å samle litt gull rundt ringfingrene våre. Det er jo fint, da ...? Dessuten mister jeg alt som er av verdi, derfor er det lurt å ikke ha noe av verdi. Heller ikke menneskeverd. For hadde jeg hatt det, hadde jeg trolig mistet det i gulvet, det også. 

 

MEN! Så fant jeg ut at jeg kunne ønske meg en giftering til bursdagen. For det virker jo egentlig vidunderlig med giftering? Jo. Jeg vil virkelig, virkelig ha en. Det ser så samholdsproft ut. "Dette er ingen lek, Jeg er GIFT". Det blir ikke proffere enn det? Og jeg må vel klare å ta vare på den? Nå som jeg har blitt gammel og fingrene er i ferd med å ese ut, er det vel mindre og mindre sjanse for at ringen sklir av en slank ringfinger? Så altså: God idé. En giftering måtte det bli. Jeg informerte ektemann: "jeg tror jeg ønsker meg en giftering til bursdagen". Romantisk. Ektemann, som er nesten uhyggelig flink til å finne gode gaver, noterte seg bursdagsønsket med hele selvet.

 

Men så, etter litt tilfeldig googling, hvor jeg "siklet" på diverse fine ting (det er sånn vi bloggere uttrykker oss når vi ønsker å vise at vi er svært materialistiske på en sjarmerende søt og barnslig naiv måte) ... Så bare: Kanskje var det et vanvittig nydelig spisebord jeg ønsket meg og ikke en giftering? Jeg huket tak i ektemann: "Eeeeh. Det kan være jeg trekker det jeg sa i går. Det om gifteringen Hm. Altså. Jeg vil ha en, MEN! Så ønsker jeg meg plutselig dette spisebordet her!" Jeg pekte med andektig finger mot kvalitetsmøbelet som fylte hele skjermen. Vi trenger vel og merke nytt spisebord, men å kjøpe et så fint som dette - bare fordi man trenger det - føltes forbudt. Men kanskjekanskje om noen spytter i litt? At det kunne ha gått da?

 

"Du mener at du heller vil ha en innleggsklaff til bursdagen enn en giftering"?

"Ehhh. Ja. Det er vel så godt som akkurat det jeg mener, ja". 

 

Han så på meg. Misbilligende ...? Bebreidende? Nei. "Hm", sa han: "Det er jo egentlig en god idé. Det ser ut som et godt bord. Et sånt vi kan ha resten av livet og som har plass til barn og barnebarn. Og alt". 

 

DÅN! SMASK!!!!!

 

Heller en fantastisk mann enn en fantastisk giftering, får man si. Samt et fantastisk spisebord, da. 

 

 

 

 

Vi hører sammen, uansett. 

 

 

#giftering #gift #bursdag #bursdagsgave #presang #bursdagsønske #ektemann #kone #ekteskap #spisebord #innleggsklaff #penger

 

SVELE OG MENING

 

Vi stakk. Vi tok båt. Dette må du vite! Vi dro hjem til Bergen fra høstferie på Sunnmøre. «Snøggbåt ploget i helvete» erstattet «Elg i solnedgang». Så utrolig trollete det er på Vestlandet! "Utaskjærs"! Herregud! Om bord var det obligatorisk høy sveleføring. Meningen med livet nord for Sognefjorden, er svele og kaffi. Merk: KAFFE er IKKE meningen med livet. KAFFI er det!

 

Jeg kan ikke spise gluten og oppfører meg som bestemor på syre om jeg får i meg koffein, så sånn sett er livet mitt meningsløst når jeg er i Ørsta. Sagt på en annen måte: jeg er meningsløs når jeg er i Ørsta. Og på snøggbåt. Men så er jeg plutselig tilbake i hjembyen hvor jeg drikker koffeinfri kaffe fri for både kaffe og kaffi og spiser glutenfritt brød uten gluten. Og er totalt meningsfull person. 

 

Hm Hva var det jeg skulle si nå igjen? Glemte det helt. Det var noe viktig. Master i filosofi og det. Et eller annet med Foucault? 

 

edf

mENING. og vI mENN!

 

Latskap på båt i storm, nær forlis: blogger trenger internett, men orker ikke reise seg for å se wi-fi-koden på plakaten. Tar bilde og zoomer inn i stedet. 

 

 

"Find are bloggers on this page". 

 

 

Men altså: 

edf

Et sted i hjertet. 

 

edf

Et annet sted inni meg.

 

Så jeg har jo tydeligvis en sjel, da!!! Jeg har vel det???!

 

 

#mening #svele #kaffe #kaffi #Sunnmøre #vestlandet #snøggbåt #båt #hjerte #sjel #koffein #glutenfri #blogger #bloggere #master #filosofi #meningsfull #smart

OM FOTOGRAFI OG DØD

 

 

Herregud, for en fin dag jeg hadde i går! Vi er på høstferie hos bestemor og bestefar sammen med en helt herlig gjeng andre nære slektninger, og vi hadde FEST! Med partyhatter og kaker og gaver. Det var bursdagen sin, det!

 

Men selve «bursdagsprosessen», som man kunne kalle det, får frem veldig blandede følelser i meg. Man må justere seg, man skal bli en annen person, et nytt år har gått; vips, fra den ene dagen til den andre. På nyttårsaften blir livet nytt for alle. Men på bursdagen er det som om man selv forflytter seg til et nytt nivå helt alene.

 

Et stort sprang i tankerekken, kanskje, men dette er i alle fall dette denne «bursdagsprosessen» får frem i meg: følelsen av sårbarhet. Hvor sårbar man er med tanke på fortiden. Øyeblikk. Savn. Død. 

 

Pappa: han døde. Han bodde hjemme hos meg og min ektemann til han døde. Jeg hadde så lite bilder av ham! Han flyttet fra Bergen da mamma og pappa skilte seg da jeg var ti-elleve år. Så da han endte opp med å flytte til Bergen for å være nær oss, så ble jeg helt desperat etter å skape minner. Det vil si: dokumentere ham, mens jeg fortsatt kunne, for å ha bilder for ettertiden. Nå, i det såkalte ettertiden, blir jeg jo bare uvel av å se på disse bildene. Den langsomme forråtnelsesprosessen ... Det tok syv måneder fra han fikk kreftdiagnosen til han døde. Og jeg tok bilder og tok bilder og tok bilder. Hver eneste dag. Nå orker jeg ikke å se på dem. Det er helt grusomt. Jeg tenkte på det nå i sted: med så mange nærme rundt meg. Vi er borte fra huset vårt, men likevel hjemme. Og ungene Hvordan de elsker å være her. Være i barndommen sin, i de gode minnene. Jeg har fått et annet forhold til bilder nå. Der jeg før tenkte at det er noe falskt ved å ta bilder av de gode dagene, og attpåtil velge ut de beste til å representere ettertiden, kjenner jeg nå at det føles vidunderlig. Disse bildene som speiler følelsen i kroppen da man tok dem. Herregud, som jeg angrer på at jeg ikke tok mer bilder av min far. Ikke mens han var langsomt døende. Men på de gode dagene, da han fortsatt var pur levende.

 

Nå har jeg sertifikatet hans hengt opp på kjøkkenveggen. Et enslig lite bilde. Blikket hans som skjeler mot linsen. Sertifikatet finnes fortsatt i verden; det er gyldig til 2054.

 

dav

Kokosnøttåpning med drill - og dinosaur som vitne! Og dermed er bursdagsfesten også erklært for åpnet!

 

edf

KJEMPEBRA bilde av bursdagsfeiring. Dårlig foto, men god stemning. 

 

edf

God fest skaper oppvask, da. 

 

TA VARE PÅ HVERANDRE

 

 

kvinnesnekkerenpåfacebook

 

 

#bursdag #fødselsdag #feiring #selskap #fotografi #bilde #sorg #savn #øyeblikk #hurra #kokosnøtt ##blinkskudd #glede #høstferie #familie #slekt #samhold 

BURSDAGEN MIN

Å ha bursdag er bedrøvelig

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke bra. Jeg har alltid syntes det er vanskelig med denne dagen, jeg føler jeg må være en perfekt utgave av meg selv, og det er jo helt umulig. Jeg synes også synd på folk rundt meg som må huske dagen min, fordi jeg selv blir helt nervevrak hvis jeg oppdager at jeg har glemt noen andres. Dette har selvfølgelig med manglende Facebook-etikette å gjøre: Jeg har aldri registrert datoen min på Facebook. Så sjansen for å bli gratulert er minimal. Det er egentlig deilig, for da slipper jeg å gratulere alle andre folk hver bidige dag på Facebook for å få noen hilsener tilbake. Det er da man oppretter en blogg, for da kan jeg gå ut offentlig med at det er min dag i dag, samtidig som jeg slipper unna å gratulere deg tilbake! Helt genialt.

 

Jeg har blitt gammel nå, og det er ikke lurt. Det er kanskje relativt normalt, men det er ikke innforstått med at det er bra. Desto eldre jeg blir, jo mer desperat blir jeg, ikke bare av å være en perfekt utgave av meg selv, men av å være god mot meg selv. Gjøre noe som jeg selv har glede av. Problemet er bare at desto mer obligatorisk noe føles, jo mindre er sjansen for at jeg liker å gjøre det. Derfor ble jeg så glad i sted, da jeg kjente at jeg virkelig klødde på mage og rygg. Jeg tok en hårbørste og bare børstet og børstet. Så skjønt! Etterpå fikk jeg dog en ekkel følelse av at jeg hadde påført hårbørsten døde mage- og ryggceller. Jeg begynte dermed å børste håret helt frenetisk for å erstatte de døde kroppscellene med døde hjerneceller, eller døde hodebunnsceller heter det vel kanskje? Det ble også viktig å erstatte dem med alle rester fra skittent hår og hårprodukter. Selv om de døde mage- og ryggcellene nok er reinere, i og med at jeg dusjet kroppen i går, men ikke håret. Hårbørster skal nå en gang være skitne på riktig måte. 

 

Men det jeg lurer mest på i dag, som alle bursdager tidligere, er dette: Da jeg ble født, i setefødsel, kom baken min til syne litt før tolv om kvelden 08.10. Resten av meg kom først ut 09.10. Det jeg spør meg om da, er om jeg ikke burde ha feiret meg selv i to omganger? Baken først, og hodet dagen etter? Det føles jo egentlig helt absurd å feire seg selv bare én av disse dagene, da det rett og slett ikke stemmer at jeg bare ble født da. Men jeg tror ikke det ville virke spesielt sosialt sivilisert å be folk i bursdag for å feire et anus. 

 

Men i dag er det altså hodet mitt som har bursdag. Gratulerer!

 

btf

Bilde tatt av fireårig datter. Det er ikke akkurat elg i solnedgang, men person i livets høst er det i alle fall. 39!!

 

#bursdag #fødselsdag #feiring #ulykke #aldring #alderdom #mage #rygg #hårbørste #hodebunn #hår #celler #solnedgang #kløe #perfekt #uperfekt

 

 

HÅP ER OVERVURDERT

Til helvete med håpet

 

Det er altfor mye håp i verden. Alltid dette håpet. Man skal håpe på ditt og i hvert fall på datt. Mye av ønskedrømmene er det noe passivt ved; "jeg håper at jeg vinner i lotto". "Vi kan jo bare håpe på at klimaendringene ikke blir altfor store". Jeg er egentlig nokså lei av alt dette obligatoriske fremtidstyranniet. Håp er bra, men ikke i altfor store doser. For det betyr egentlig bare at man har tankene sine i en (uoppnåelig?) fremtid og ikke her. Det er jo selvfølgelig fint å tenke på at alt skal bli bedre, langt der fremme i livet et sted, spesielt når man har det HELTFORJÆVLIG. Nåtiden kan jo ofte være nokså oppskrytt, den også. Kanskje enda mer enn fremtiden, forståelig nok. Og da - det er da, kjære folkens, at jeg har selveste løsningen på ALT!

 

Dagdrømming! Dagdrømming er nedskrytt. Dagdrømming er den kognitive terapiens perfekte kusine. Den kognitive tilnærmingen til menneskesinnets muligheter, er ofte skamfullhetsfremmende. MAN SKAL HA DET BRA SELV OM MAN EGENTLIG HAR DET FÆLT, OM MAN HAR DET DRITT ER DET BARE FORDI MAN SER BEGRENSNINGER DER MAN EGENTLIG SKAL SE MULIGHETER. DU ER KJEMPEHELDIG SOM ER DØDSSYK, FOR DET GJØR AT DU SETTER MER PRIS PÅ DE SMÅ TINGENE I LIVET!!!! Det kan ofte føles nedverdigende å skulle tenke sånn. For ingen klarer vel å tenke seg lykkelig sånn helt på ekte alltid? Og i alle fall ikke om det egentlig er litt synd på en? 

 

Jeg elsker å dagdrømme. Man trenger ikke å få dårlig samvittighet fordi man ikke «dagdrømmer på riktig måte». Dagdrømmene er ikke bitterhet. Innimellom, kanskje når det er som viktigst, gjør den nåtiden lunere. Dagdrømmen finnes i øyeblikket. Bare i en parallell nåtid. Man vet det er en drøm, ikke urealisert virkelighet. Den er det motsatte av stress. Et tankespa. Dagdrømmer er ufarlige. De er urisikable. Man trenger ikke presse seg til å føle seg heldig straks man blir lam fra hodet og ned. Man kan tenke at man bare stuper og tar salto og piruetter. Om innholdet i dagdrømmene ikke går i oppfyllelse, har man likevel hatt følelsen av at det fineste av alt i hele verden skjer her og nå. Man kan leve et helt liv i dagdrømmen, når jeg tenker meg om. Bare man sørger for å stikke innom livet og få seg en matbit, innimellom. 

 

 

 

 

Den perfekte dagdrømmen om å være en afghansk mynde med filosofisk perfekt logisk trukne konklusjoner

 

 

#håp #dagdrøm #tro #nåtid #virkelighet #livet #kognititerapi #afghansk mynde #menneskesinnet #filosofi #pseudofilosofi #skamfølelse #skam #glede #øyeblikk

"ALT DE TENKER PÅ ER Å SE UT SOM EN PORNOSTJERNE MED SEX-DUKKEMUNN"

Det er ikke bare unge som bør lynsjes for at design-vaginaer" er kult.

 

Vi er smarte, vi foreldre. Vi ser ned på de unge, med god grunn: Vi har for lengst konkludert med at alt de tenker på er å se ut som pornostjerner med sex-dukkemunn, silikonpupper og såkalte "design-vaginaer". Vi sier: «det er jo nesten ingenting ekte igjen på dem»!

 

Det er sant. Og det er fælt; mange unge ville nok være pene heller enn smarte om de fikk velge. Mange. Ikke alle. Kanskje bare noen få ...? Uansett gir man pornoindustrien og de glossy magasinene, som det heter, skylden. Ansvarsfraskrivelse, kunne man kanskje også kalle det. For hvor ligger vårt eget ansvar oppi dette, vi som er foreldre til disse unge menneskene?

 

Fortsatt er mine unger småbarn. Men de begynner jo å gro til. Kanskje er det derfor jeg har begynt å tenke mer og mer på dette: Jeg tenker tilbake på min egen barndom. Og de fleste av de kommentarene som har gått på utseende, og som virkelig har brent seg fast i meg, kom fra voksne. Kanskje fordi de var nettopp voksne. Det er disse kommentarene jeg husker, ikke kommentarer fra jevnaldrende (selv om de jo må ha fantes?). 

 

I tiårsalderen overhørte jeg en dame på bussen: hun møtte en bekjent som hadde en liten jente på en to-tre år. Ungen hadde nydelig, såkalt «gulrotfarget» hår. Den bekjente forskte å trøste moren: «det blir jo gjerne mørkere med alderen, da »

 

Moren til en venninne: «Hun er jo virkelig ikke noe pen, hun nyhetsoppleseren».

 

En kvinne som skulle ta mål av meg for å sy sammen bunaden min: «har du brystene så langt oppe, da?» Jeg hadde knapt fått pupper på den tiden.

 

En jazzdanslærer: «du har jo litt rund rygg, du».

 

En gymlærer som, i en time hvor vi skulle ha «massasje», viste en øvelse for oss andre på en medelev, hun var så spinkel at skulderbladene ble svært synlige når hun lå på magen og han bøyde armen oppover ryggen. «Sjå! Nett som ein Afrika-baby», uttalte han, begeistret; sånn var det liksom burde være. 

 

At noen uvettige voksne lirer av seg sånne kommentarer er greit nok. Men mange voksne? Alle disse kommentarene som jeg husker? Jeg kunne sikkert ha ramset opp en god del til. 

 

Man kan gjerne skylde på glossy magasiner og pornoindustrien, for all del. Men vi må ikke tro at vi ikke har skyld i dette, vi også. Komplekser kommer som oftest ikke over natten, de kommer snikende over mange år. En unge på fem år har ingen befatning med disse bransjene. Med andre ord burde vi skjerpe oss ganske greit selv, i alle fall mange av oss. For øvrig er det vel godt voksne som driver med plastikkirurgi og overivrig reklamerer for hvordan man kan fremstå som den «perfekte» utgaven av seg selv? Det er ikke attenårige leger som opererer silikon inn i brystene til en jevnaldrende. Det er godt voksne folk.

 

Alle i foreldregenerasjonen - og i særdeleshet de som "okker seg over de unge" - har et ansvar for å danne et motvekt til det såkalte kroppshysteriet. Livet ut. For øvrig tenker jeg at man sikkert kan klare å tenke noen vettuge tanker selv med dobbelt så store lepper enn hva har fra naturens side. Om nå skaden først hadde skjedd og kirurgen med klorhvite tenner hadde klart å fakke en og stikke noen sprøyter i en for å omgjøre en til en knulledukke.  

Nei, nå skal jeg ta og lese litt Jean Paul Sartre her. Kvalmen. Silikonpuppene mine fungerer ypperlig som bokstativ. 

 

 

 

 

følg meg på facebook

 

 

#ungdom #unge #voksne #kjønnsrollemønster #utseende #utseendefiksert #silikon #silikonpupper #botox #kropp #sexindustri #glossy

HJEMMET

 

 

Jeg har forsøkt å ta tidlig høstferie. Jeg trenger det. Det har skjedd så mye i høst, det har vært intenst, det er så mye tyngde i kroppen som slipper taket når en bok er ute. Ferdig. Tanker som ikke trenger å tenkes mer. Og så erstattes tankene med gjøremål: opplesninger, anmeldelser, intervjuer, diverse oppdrag. Jeg har gjort mer enn jeg egentlig orker. Nå er jeg dønn. Jeg forsøker å nullstille kroppen. Hodet. Jeg vil være tankeløs, jeg vil bare være i fred. Fra meg. Jeg kjenner den nye boken presse seg på, men jeg vil ikke. Orker ikke.

 

SÅ. Hva gjør man da? Man forsøker å gjøre annet enn å skrive. Jeg forsøker å slappe av. Man prøver å være i fred i sitt eget hjem, sant? Men det hender jo alltid noe også der (og da snakker jeg ikke om to småunger som lager liv, for det er jeg jo vant til). 

 

Jeg har snakket på finn med to menn som skal tapetsere mellomgangen vår. Den er altfor gammel. Slitt. Jeg ventet dem i dag, de skulle på befaring, de må fjerne noe panel, det er høyt under taket, gamle lister, osv osv. Kjedelige fakta. Så ringte det på døren. Det stod to menn der, de så veldig proffe ut - og det pleier aldri å være noen som ringer på døren vår uanmeldt, for huset vårt ligger langt inne i en hage. 

 

Jeg sa: hei! Bare kom inn! Viste dem inn til mellomgangen, stoppet foran veggen. Pekte og forklarte: veggen er sånn og sånn, inni er det sånn og sånn, der er stikkontakt, der er det Osv, osv. Og så spurte jeg om hva de trodde om den saken: «eeeeh vi kommer fra Amnesty international», svarte de. 

 

Som den andre gangen (eller den aller første gangen) noen ringte på her, noensinne, i sommer, da en utenlandsk mann plutselig ringte på døren og spurte på gebrokkent engelsk om han kunne komme inn i huset og ta et bilde fra stuevinduet vårt. Hm. Er sånt normalt? Han kunne for dårlig norsk til at jeg klarte å få ut av ham hvorfor, men han fikk i alle fall lov. Blir vi bortført snart nå??

 

Så får jeg vel late som om jeg er turist i eget hjem og se litt ut av vinduet, jeg også da. 

 

 

"#fred #ro #hjem #bok #stress #vegg #tapet #amnesty #vindu #mysterium

SÅNN ER LIVET

 

Plutselig ville jeg skrive til dere, og ikke bare for meg selv. En liten pause i nåtiden, bare. 

 

 

 

Her er jeg akkurat nå. Og jobber med ny bok (og ja, om du synes du skimter ordet "mantelen", så stemmer det. 

 

sdr

 

Skeidar. De sponser virkelig kortprosa. Og gud, som det er skjønt! Det er lenge siden jeg har vært på en møbelbutikk for å ha det bra nå. Det suser i vifter, eller ett eller annet. Høres ut som kaskader. Sånne de har på hotell for at folk skal leve lykkelig i tre dager. Jeg gikk rett til den avdelingen som har de aller styggeste stolene. En sånn enorm Stressless som aldri kommer til å slippe inn i mitt hjem. Jo styggere stolene er, desto bedre er de å sitte i. Ifølge min forstand, vil dette si at jo dårligere smak man har, desto bedre slapper man av når man er hjemme; de med aller, aller verst smak bare synker ned i svart skinn og lær og blir lykkelige. 

 

Steinalderen. Jeg synes så synd på menneskene som aldri kunne få prøve stresslesser på møbelbutikk. Det er litt trist å synes synd på folk som er døde av denne grunn, men.

 

Jeg synes ofte synd på mennesker i «steinalderen», som jeg kaller det. Det innbefatter alle folk som bodde i huler og frøs. Livet uten varme dusjer ville ikke ha vært noe liv. Det er bare én ting som er verre: å være iskald i nåtiden, hoppe inn i dusjen for å gjøre seg kokvarm, og oppleve at det går tomt for varmevann etter tre minutter. 

 

Tenk å føde i steinalderen. Føde i hulen!! Og så har du født for første gang, og du er i barsel. Du har blødende brystvorter og brystbetennelse. Og er nybakt mor og aner ikke hvordan du skal håndtere ungen. I HULEN!! For ikke å snakke om å ha influensa i steinalderen. Og å ha kreft i steinalderen. 

 

Gru (avsnittet over ble rødt av seg selv. Visste ikke hvordan jeg skulle endre det og orket ikke å finne ut av det). 

 

Tilbake til stresslessen nå. 

 

DETTE MÅ DU VITE OM SNARVEIEN

 

I dag vanket jeg nok en gang i samfunnet. Vanket! Dette må du vite om meg: jeg gikk rundt omkring i dag. Sant? Rotet meg vekk i byen min i regnstorm, det er noe jeg liker. Det er så utrolig deilig å oppdage at byen min fortsatt har noen skjulte veier å by på. Men så ble jeg lei og ville finne frem. Visste ikke helt hva jeg ville finne frem til, men noe måtte det vel være jeg ville langt der inne i kroppen et sted?

 

Og så stod jeg der plutselig: i en blindvei. Søren. Hm. Jeg ble stående. Kikket litt opp i vilden sky. VILDEN! Og der var det: skiltet. En juksevei med navnet SNARVEIEN. DETTE MÅ DU VITE OM MEG: Jeg gikk oppover, men kom bare gjennom en hage som så privat ut og så kom jeg frem til et mer forfallent hus. Haha! Genialt! Lage sitt eget skilt. En utspekulert måte å komme seg frem til sitt eget hus på når man må gjennom naboens tomt. «Jeg går ikke over tomten din, for dette er faktisk en VEI, nærmere bestemt en vei med navnet SNARVEIEN, derfor kan jeg danne en sti gjennom hagen din helt lovlig. Bare spør purken. 

 

Så gikk jeg rundt på måfå igjen. MÅFÅ! Ruslet bort til bybanen, som jeg bruker som kontor for tiden. Når jeg møter unødvendige folk, sier jeg at jeg "jobber som konsulent i staten i åpent kontorlandskap" Det høres proft ut.

 

På vei hjem møtte jeg på et Jehovas Vitne som ville gi meg et «flygeblad». DETTE MÅ DU VITE OM MEG: Jeg elsker når noen bruker dette ordet. Flygeblad. Og jeg tok imot. Det gjør jeg alltid: for jeg vil faktisk finne meningen med livet, og hver gang håper jeg at det i flygebladet skal stå svaret på de store spørsmålene i livet.

 

Jeg har ennå ikke funnet svaret. Kanskje det er derfor jeg skriver denne bloggen.

 

btf

Hadde visst ikke tatt bilde av skiltet. Er så vant til at kameraet står på selfiefunksjon. Beklager meg egentlig ikke. Men dette bildet er til mitt forsvar nokså gammelt. 

 

 

vanke

 

 

 

#snarvei #vill #omvei #hverdag #tur #gå #vanke #samfunnet #jehovasvitne #flygeblad #livet #mening

 

RØRT

Snufs! Jeg hadde en helt fantastisk kveld i går. Lanseringsfest av Besserwisser. Fullt hus. Omgitt av de aller, aller beste. Magisk. Jeg føler meg så utrolig heldig! Og arrangør Henning Bergsvåg, selveste Poesidigg-geniet bak Poesidigg-geniet Henning Bergsvåg, er den som skal ha den aller største takken. Henning, du er virkelig suveren! 

Ett av de korteste innleggene jeg har skrevet noensinne. Glede har sjelden så veldig mange ord. 

 

Det eneste bildet jeg tok. Da vet man at man har hatt det gøy. 

 

#lanseringsfest #cafeopera #poesidigg #henningbergsvåg #amalielerstang #besserwisser #vårs #bergen #venner #fest #kollegaer #opplesning #litteratur

MIN VERSTE FIENDE

 

Noe av det aller mest irriterende med å være forfatter, er at man kan bli misunnelig - direkte svartsyk - på seg selv. På sine egne tidligere bøker. I går fikk jeg en ok anmeldelse i BT. Fire av seks hjerter. Det er vel godkjent? Jo. Det er vel det. I forkant av denne utgivelsen, tenkte jeg at anmeldelser ikke betyr så mye denne gangen.  For mine tidligere bøker har blitt godt mottatt. Så "heldig" har jeg vært. Heldig i betydningen: selv om boken er bra, er det slett ikke sikkert at den blir lest av en anmelder på en god dag. Og motsatt om boken er dårlig. Den første gangen jeg ga ut en bok, var det HELT umulig å vite hvordan jeg ville bli mottatt som forfatter. Mye fordi jeg skriver det mange nok vil betegne som nokså skrullete? Så nervøs jeg var!

 

MEN! Så kom altså denne anmeldelsen i går i BT (på abonnementsidene til BT). Skrevet av en god anmelder på en God dag ...? Tenk om! Tenk om hun hadde skrevet den på en dårlig dag, da! Grøss! Jeg vet at hun har lest mine tidligere bøker og likt dem over middels godt. Hun sammenlignet denne med de forrige. Og så tok jeg meg i å bli - nettopp - litt svartsyk på mitt fortidige jeg. Hva er det hun, Cesilie Holck har som i så fall jeg ikke har? Hva er det hun kan som ikke jeg kan?? Er hun smartere enn meg? Mer intelligent? BRILLIANTERE????! FØKK HENNE, sier jeg bare.

 

Å, Så deilig det er å kunne være et nettroll med god samvittighet! Jeg er jo faktisk den eneste som kan trakassere Cesilie Holck med fullt navn uten å bli uthengt som drittsekk. 

 

Slik er forfatterlivet ved nåtidig utgivelse. Besserwisser overfor sauer. Perfekt. 

 

Sånn så jeg ut da jeg ga ut bok nummer to. Posering. Skrukkete, ustrøket kjole, selvfølgelig.

 

Er usikker på om selfie med sau er en oppgradering fra fotografknipset bilde på en kirkegård. Kanskje ..?

 

For øvrig er lanseringsfesten på Café Opera i kveld kl 20 ikke avlyst til tross for at den fortidige Cesilie Holck skoggler av det mislykkede "talentet" til sitt fremtidige jeg. Og i kveld skal det feires! Selv om folk later til å ha reist til både Katalonia, Andorra, Myanmar, Alaska med mer for å slippe unna meg og mine medbrakte sauer. 

 

#bok #anmeldelse #firer #bt #konkurrent #fiende #selv #cesilieholck #besserwisser #kirkegård #sauer

BOK!!

 

Endelig. Der var den. Boken! Akkurat i den fargen jeg hadde ønsket at den skulle være i. Med en lykkelig midd som preger hele forsiden. Jeg er skikkelig fornøyd. Omslagsdesign av Johanne Hjorthol. Straks jeg holdt den i hendene for første gang forstod jeg at jeg måtte prøve å ligge i stabilt sideleie over de tjuefem forfattereksemplarene. Olav forsøkte å fortelle meg hvordan man legger seg til rette når man skal dø i stedet for å fysisk legge meg i det. Det hadde han sikkert gjort om jeg var halvkvestet også: «Eg trur du lyt leggje deg i stabilt sideleie, du verkar dauande. Litt opp med handa. Litt ut. Bøy den. Opp med det eine kneet. Opp, opp opp! Over på sida. Skund deg, du døyr, det hastar!!!»

 

Men her er vi, altså; jeg og boken. I stabilt sideleie etter hukommelsen.

 

sdr

 

dav

Og her er bok som bruksgjenstand

 

sdr

Man må alltid gå på bokhandelen for å sjekke om boken har ankommet. Og det hadde den!

 

dav

Besserwisser!

 

For øvrig er det lanseringsfest i morgen 14.09 på Opera. Poesidigg. Kl 20. Sammen med Amalie Kasin Lerstang, som har gitt ut boken Vårs. Jeg blir utrolig, utrolig glad for hvert eneste menneske som dukker opp! Så kom da, vel ..? Kanskje vanker det til og med gratis bok eller to. 

 

 

#bok #litteratur #cesilieholck #besserwisser #aschehoug #poesidigg #lanseringsfest #lerstang #vårs 

 

BLOGGING SOM SYKDOM

 

Som mine faste lesere kanskje husker, hadde jeg et halvt års pause fra bloggingen i vinter. Det var ikke frivillig, men høyst nødvendig. For jeg liker faktisk å blogge, uansett hvor nedverdigende det er! Haha. Men jeg må innrømme at det begynte å tære på meg når det plutselig, helt uventet, ble så voldsomt stort på så utrolig kort tid. Plutselig lå jeg på tiende plass på listen over alle blogger i Norge. Da jeg fant ut at det ville være som å fylle hele Oslo Spektrum hver eneste dag, begynte jeg å skjelve (plasseringen var stort sett aldri så høy, jeg lå stort sett «bare» inne blant de hundre mest leste bloggene i landet, altså). Men jeg fatter fortsatt ikke hvordan denne smått idiotiske bloggen kunne føre til så mye leven. Man skulle tro det ville være helt fantastisk å oppleve dette, og det var det også. Helt berusende! Men også veldig, veldig stressende.

 

Å være en godt lest blogger, krever uhørt mye mot og styrke. Standhaftighet. Jeg er ikke så sterk. Jeg tåler åpenbart ikke så mye som de gjør. All ære til dem, de er virkelig hardtarbeidende forretningskvinner! De jobber garantert døgnet rundt. De har bein i nesen! Og er monstrøst gode markedsførere! De tåler å bli hetset og trakassert hver eneste dag året rundt. Det er jo gjerne da man får høye lesertall; når de som leser deg, hater deg. Å være toppblogger må være landets verste yrke. Og om du lurer: det finnes mange veldig, veldig fine folk som skriver interessant om viktige temaer, og ikke bare markedsfører silikonbedrifter, blant de som er blant topp hundre! 

 

... Så nå skriver jeg pseudobøker og jalla-blogger litt igjen. Passer meg utmerket! Savner godene, da. Hø. Men det hjelper ikke når man ikke er frisk nok til å nyte dem. Nå har jeg få lesere. Men dere er til gjengjeld de aller, aller beste. ...  Bloggingen har igjen blitt terapi i stedet for ødeleggelse. Det hjelper ikke å være kul om man blir syk av det. Man må prøve å gjøre sånt som bygger en opp i stedet for å bryte en ned. Men det er ikke alltid det er lett, sant? De fleste vil vel være konge på haugen ...???!

 

Dere får prøve å minne meg på det; om jeg plutselig skulle bli uhørt kul. Om det i det hele tatt fortsatt er noen lesere her inne som gidder å følge en ukul, gammel dame.  

 

'

Ikke sånn. 

 

... Men sånn. 

 

Og sånn. 

Og sånn. 

 

Og sånn. 

 

 

 

 

#blogging #blogg #blogglisten #toppblogger #forretningskvinne #syk #sykdom #stress #kul #ukul

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

38, Bergen

CESILIE HOLCK, veldig bra person. Menneske, forfatter, seriemorder. Klok. Mor til to små eksistenser, kone til god komponist. Vil bli husket for ikke å bli husket. Siste bok ute: Besserwisser, Aschehoug forlag (2018)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker