EN MOTBYDELIG GJEST

 

Så støkk man til i går kveld, nøyaktig klokken elleve. Irritert gråt fra barnerommet. Ikke sånn sår gråt, ikke sånn jeg har hatt mareritt-gråt eller jeg må på do-gråt eller jeg er syk-gråt. Men sånn IRRITERT gråt. Ok, inn på rommet og så bare ... «Mammaaaa, det kløøøøør!» akkompagnert av synet av en barnekropp som stod i bro samtidig som den vrengte seg som en ... Mark ...?

 

Javel ja. Dette har man jo vitterlig opplevd før. Så da vet man. Med en eneste gang. At dette er tegn på BARNEMARK. Den motbydelige gjest. Og marken, den har funnet ut, at sånn i ellevetiden, det er den perfekte tid å komme ut og "hilse på verden" og legge fra seg noen egg. Sannsynligvis fordi den innser at dette er det verst tenkelige tidspunktet for en familie å bli plaget ¨på. For da KLØR det!

 

Jeg hentet en ektemann og en lommelykt. For markene søker seg visst til lyset om man lyser et visst sted ...? Og vi lyste. Og joda. Som antatt: Der kom den. Snoende, dansende, som en idiotisk slange som FØLER til orientalsk musikk. Vi manglet bare litt fløytetoner på mistenkelige skalaer, så hadde vi vært helt i mål, tenker jeg.

 

Å, herregud så ekkelt. Dette er kanskje ikke noe man skal snakke om ...? Men det rammer vel de fleste barnefamilier på ett eller annet tidspunkt. Så jeg tar sjansen. Uansett: Vi slukket lommelykten fort straks vi hadde fått øye på representanten for våre asylanter - og trålte gjennom hele medisinskapet på jakt etter Vermox. Ja, for det heter det man skal bruke (og ja - vi har hatt bruk for det før). Men det fant vi ikke. Og ikke hadde vi Eurax eller noe annet kløestillende (det hjelper vel egentlig ikke, men litt placebo kan man vel alltids håpe på?). Det ble en noe søvnløs natt.

 

Jeg googlet fenomenet barnemark, sånn i et forsøk på å gjøre parasittmareritt om til nysgjerrighet, og kom naturligvis inn på en spørsmål/svar side hos lommelegen.no. En kvinne lufter sin fortvilelse: Hvordan bli kvitt barnemark som kommer tilbake gjentatte ganger? Lommelegenden Brynjulf Barexstein informerer: Han viser også til en amerikansk lærebok han nettopp har kommet over. Her står det at for å bli totalt kvitt barnemark må følgende prosedyrer gjennomføres:

1) Alle familiemedlemmer må gjennomgå behandling.
2) Familien flytter ut av huset i en 3 ukers periode, f.eks. en ferie, OG:
3) Bor på et nytt sted hver natt (!).
4) Ny runde med behandling 2 uker etter første kuren.

 

Haha, bo på et nytt sted hver natt i tre uker?!! Tenker vi gjør landstrykere av oss nå, følg min nye blogg «barnemarknomadene.blogg.no». Oppe om litt!

 

Foreløpig er utelukkende punkt 1 på listen utført. VERMOX. Så får vi se. Nyter kanskje den siste kvelden hjemme før det blir nomadeliv på oss.



Det klør OVERALT! Innbilte symptomer som psykisk terror. For kun en av husstandens medlemmer er rammet. Men se ... Har jeg fått barnemark på øyet ...? I øret? I hodet? I sjelen? DET KLØR SÅNN! OVERALT!

 

USJ.

 

Oppdatering: Beklager at overskriften på et tidspunkt var feil på dette innlegget. En gammel overskrift følte visst for å okkupere.

 

følg meg gjerne på Facebook for flere oppdateringer fra et til tider tarvelig familieliv

 

 

#barnemark #vermox #mark #ekkelt #barnesykdom #parasitt #kløe #familie #familieliv #småbarnsliv #hverdagsliv


 

 

 

 

 

MIN HEMMELIGE FORTID SOM TAPER OG MIN HEMMELIGE NÅTID SOM VINNER

 

TUSEN TAKK for respons på forrige innlegg! Og til alle dere som det siste døgnet har hevet dere rundt og kjøpte boken min, ikke minst: et STORT smask fra meg! Jeg må jo faktisk innrømme at jeg blir litt glad, det må det vel være lov til å si? Eller er det sånt man helst bør holde for seg selv, liksom?  *oppriktig glede, det siste tabu*

 

 

Herregud. Har ikke reklamert så mye for meg selv siden jeg kjøpte navnet mitt inn i førti kolonner à 2 kroner pr stykk i en loddbok for I. A. Skulemusikk i 1994: Jeg SKULLE vinne, ikke fordi jeg på død og liv trengte verken en Elton John-kassett (4. premie) eller et rosa dosete (2.premie), men fordi kjekkas1, den übernydelige tenorsaksofonisten i mitt liv, skulle FÅ ØYE PÅ MEG i det jeg skred opp på scenen for å hente min premie. Den gang vant jeg ulykksaligvis ikke - og kjekkas1 fikk dermed heller ikke sett hvor HOT jeg var med papegøyeøredobb i det ene øret, og en tupert lugg så full av hårspray at hele Ådnamarka gymsal ville ha sprengt i luften om noen hadde funnet på å fikle med en lighter.

 

Men nå har jeg altså gjort et forsøk på å reklamere for meg selv igjen. Ikke for min egen nittitallspersonlighet denne gangen - men for min egen bok. Så nå kom jeg meg liksom endelig opp på scenen, da. På egen blogg, liksom. TA-DA! Ikke med tenorsaksofonisten i mitt liv i salen, nødvendigvis ...? (hallo, er du der ute, S.P...?) men forhåpentligvis med noen nye lesere rundt omkring. Og hei, hva skal jeg med en tenorsaksofonist da, liksom? Godt gift er jeg. Ikke bare med min egen mann, men med dere fine lesere, attpåtil.

 



 

Sees, fininger!

 

Hvis du ønsker å kjøpe boken Mine tabber, omhandlende mine mange feiltrinn og blemmer her i verden: Send meg en melding på 91 18 55 71 eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Så sender jeg deg bok. Betal via Vipps eller via konto. F eks. Januarsalg nå: 180 kroner (inkl. frakt) mot tidligere 280! Magisk.

 

 

 

MIN ALLER VERSTE EGENSKAP

 

Så var det dette med å fungere optimalt her i livet, da. Det gjør jo ikke jeg. MEN. Jeg skrev altså en bok i høst. Det klarte jeg faktisk. Gadd ikke vente lenger på at mitt indre geni skulle våkne til live og gjøre min neste roman ferdig for utgivelse på real-stuff-forlaget mitt, Aschehoug. Så da skapte jeg mitt eget forlag. Og ga rett og slett ut den noe selvbiografiske, nokså ikke-genierklærte boken Mine tabber der. I håp om at mitt sørgelige liv i hvert fall skulle kunne være litt INNBRINGENDE. Hahaha. Jeg ler.

 

For hva skjedde så? Jo. Samme dag som jeg annonserte at boken var kommet fra trykken, og linket til nettbutikk og greier, så forsvant jeg altså fra jordens overflate (om nå bloggen min kan kalles for jordens overflate) i en måned. POFF. Vekke. Og har jeg link til nettbutikken min her på bloggen? Nei. Har jeg promotert boken på noen som helst måte? Neisann. Har jeg sendt boken til aviser og tidsskrifter? Oppsøkt bokhandlere og tryglet dem om å selge mitt liv mellom permer? Gitt gratiseksemplar til de tjue kuleste, mest populære av vennene mine, så de kan lese boken og får lyst til å kjøpe den og gi den til minst tjue av de überkuleste vennene sine etc etc? Nei.

             

Straks jeg fant ut at prosjekt «bok på eget forlag» gikk i pluss, og at jeg altså ikke måtte BETALE for å få lov til å jobbe litt - ja, så senket jeg ganske enkelt skuldrene og tenkte: SÅNN JA. Det var bra. Gi ut en bok uten at det koster penger. KJEMPEHYGGELIG!!

 

Og så glemte jeg nesten helt av det. For jeg vil jo egentlig ikke bli lest. Eller vent, jeg vil bli lest. Eller altså nei, jeg vil jo ikke bli lest, ikke EGENTLIG. Jeg vil jo bare skrive. Etc. Noen som forstår at jeg kanskje hører mer hjemme på et ordentlig forlag med ordentlige jobbefolk som i det minste sørger for å få kastet boken ut til landets biblioteker? Egen makuleringsavdeling har de, også. GULP. Hva skal jeg gjøre når jeg må makulere mine egne bøker, liksom? Klippe dem opp manuelt? *ser for meg vannblemme på tommelen allerede*

 

Blant mine dårligste egenskaper hører definitivt evnen til å markedsføre seg selv. Og DET har jeg altså tenkt å gjøre noe med her og nå.

 

For her er det altså. ANSTØTET. Reklame fra sjelen. For sjelen. JEG VIL SELGE SJELEN MIN! JEG VIL SELGE BOKEN MIN! MINE TABBER, HETER DEN! DEN BLE GITT UT PÅ EGET FORLAG I DESEMBER! BOKEN HANDLER OM, HVA SKAL JEG SI, TJA, DUMME TING JEG HAR GJORT/OPPLEVD HER I LIVET! ALTSÅ, SOM I SELVFORSKYLDTE TABBER! FLAUSER, FADESER, BLEMMER OM DU VIL!

 

Har du lyst til å kjøpe den? Glem nettbutikken min. Utrolig omfattende greie. Bare kjøp den. Send meg en SMS på 91 18 55 71. Eller en melding på facebooksiden min. Eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Skriv f eks og adresse og ønsket betalingsmåte. Det være seg via VIPPS, overføring mellom konti, (elsker når jeg kan bruke ordet konti) eller enda smartere måter jeg kanskje ikke har hørt om engang. Jeg kan også hente sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i Bergen sentrum, i Årstad bydel, på Landås og i Fana bydel. Jeg henter ikke sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i følgende bydeler: Fyllingsdalen, Åsane, Arna. Jeg er heller ikke i stand til / vil ikke / orker ikke å hente sedler i hemmelige sprekker og kriker i resten av landet, så om du bor rundt omkring, får du bruke VIPPS eller overføring mellom KONTI el.

 

NB! Det er SALG på boken. Det er jo januar og jeg er PROFF!

Før kostet den 280. Nå koster den 180! (inkludert frakt)

 

UTROLIG LITE SALGBAR SJEL.

 

 



... Fra et mytisk liv som forfatter på befaring i herskapelig seng i Aschehougs eminentpompøse villa ... Fotografert med digitalkamera med 3000 Megapixler!

 



... Til et fullsørgelig liv på gulvet hjemme. Pengene i hodeputen er byttet ut med x antall eksemplarer av egen bok ... Og selfiekameraet har bare 450 mpxls!

 

ALTSÅ. MINE TABBER. Boken om fadesene i mitt liv. Rett og slett. Verre enn Larry David. Kanskje like ille som Klovn. Opp til deg å vurdere.


DEL GJERNE.

 

 

 

 

FLYKTE OVER I LIVET SELV ...?

 

Jeg vil helst bare forsvinne for tiden. Forsvinne og forsvinne. Forsvinne bort fra mening, krav, plikter. Forsvinne bort fra tanker, forsvinne bort fra ord. Å, ORD ... Jeg blir så dønn sliten, så dønn oppriktig lei av ord. Tenke, tenke, tenke ... Analysere ... Få ord til å søke sammen, danne mening, virkelighet. Et forsøk på å forklare omverdenen for en selv. Omsette den fra væren til språk. Hele tiden. Døgnet rundt. I våken tilstand. I drømmene. Alltid. Utrolig slitsomt. En yrkesskade, jeg vet. Forfattere sliter i hodet. Haha.

 

Heldigvis finnes det et sted jeg kan forsvinne. Foran pianoet. Jeg setter meg foran pianoet og forsvinner. Flykter inn i et landskap hvor alt er rytme, følelser, stemning. Tangentene kan ikke ord. Det finnes ingen ord i musikken for meg. Det er rart. Jeg hørte på Joni Mitchell sammen med ungene i går (jeg prøver å snikkultivere dem ved å spille min egen ungdomstids klassiskere): Jeg sang med. Jeg kan sangtekstene utenat etter atskillige gjennomlyttinger. Men så slo det meg: Jeg vet likevel ikke hva sangene handler om. Ikke egentlig. Bare bruddstykker. Har ikke tatt til meg meningen, på en måte. Jeg synger med på teksten, ord for ord, men ordene forblir bare rytme for meg i musikken. Det er rart at det er slik. Jeg som er så besatt av ord. De fleste forfattere jeg kjenner, hører tekst like mye som de hører musikk i musikken. De jubler når Bob Dylan får Nobels litteraturpris. Jeg har også hørt på Bob Dylan. Jeg kjenner sounden, stemningen. Men jeg aner ikke hva han synger om. Hehe!

 

Frem fra hendene mine, fingrene over tangentene, vokser det frem et helt nytt språk. Et kroppens språk. MITT språk. Å kjenne musikken strømme UT av kroppen, gjennom fingrene og ut. Hvor fint er ikke det? Da jeg begynte å spille piano igjen i høst (etter en pause på nærmere ti år), tok jeg et valg: Å IKKE begynne med noter igjen. FØKK noter! Det er så hemmende. Om man øver seg opp, skala for skala, så kan man jo etter hvert spille HVA som helst! Det passer meg så mye bedre. Å ikke være avhengig av et system.

 

VEL. Det var ord om musikk. Og nå: Bort med ordene. Frem med tangentene. En timinutter fra selveste livet. Eller en flukt over i livet selv, alt ettersom.

 

 

Glo på himmelskjermen mens man tar seg en trall ...

 


 

... Må bare flytte bort en monstertruck fra tangentene først.

 

 

Håper du har en fin start på uken!

 

HAGL-AVHENGIG

 

Oi, oi, oi og herregud. Dette er bare så ufattelig utrolig typisk meg og Olav! For en måneds tid siden opplevde vi nemlig tidenes haglskur her rundt huset vårt. Vi løp naturligvis bort til vinduet for å se, begge to. Heldigvis var ungene lagt, så vi hadde mer enn nok av tid til å bruke på nitid haglstudering. Og så var det jo slik at disse haglene her, de var de største vi NOENSINNE hadde sett. Både jeg og han. Altså, jeg mener:

 

SKJØNNER du, eller ...? (den observante leser ser vel også at vi denne kvelden ble nødt til å  fokusere på hagl fremfor opprydding av leker)

 

Og så gjorde Olav noe som altså skulle vise seg å bli banen til vår verdighet: Han heiv innpå et hagl. Knasket det. Og så bare ... "Nam! UTROLIG godt!". Jeg fant fort ut at han hadde gått foran som et godt eksempel, og heiv innpå et hagl selv. Men altså ... NAM! Isbiter, det er jo godt. Det vet alle. Men av og til kan de bli for store ...? Ja ...? Altfor vanskelige å tygge? Altfor kalde i munnen? Men disse ... Å, disse. De var bare helt perfekt i størrelse. Helt perfekt i konsistens. Husker du godteriet "Salte ufo"?Sånn var det. Samme størrelse. Samme konsistens. Bare uten sukker og E-stoffer. Vi så på hverandre ... Nikket. Trengte ikke si noe mer: Vi visste begge hva som måtte gjøres.

 

Så var det å hente noen fryseposer i kjøkkenskapet. Og så gikk vi altså på innhøsting av hagl i egen hage. Hagl-sanking. Vips - en fin liten forsyning hagl i vår egen fryser. Haha! I utgangspunktet tenkte vi at haglet skulle være til gjester. Dét er vel fint vertskap det, som stiller med hagl til høytidelige anledninger. Men Neida ...

 

"Min mann gikk foran som et godt eksempel. Og nå inntar også jeg hagl!"

 

... Det er vi som knasker, ikke gjestene. Siden har vi tatt oss et hagl sånn når anledningen har bydd seg. I dann og vann. Porsjonert det litt utover - for herregud, hagl er tross alt ikke noe man spiser hver dag. Men av og til. Spare. Må jo ha litt hagl til sommeren, også ...? Men. Det ene tar det andre, og plutselig har man spist både tre, fire og fem hagl for mye. Beholdningen minker, og så ... I dag tidlig, da jeg søvndrukken og haglhungrig puttet hånden ned i fryseboksen, så bare ... IKKE SI DET ER SANT!!!  Tomt for hagl. Lette desperat etter "krutt", men ikke ett eneste igjen. Bare noen små tarvelige isflak nederst i posen.

 



 

Som du ser av denne selfien er jeg tydelig frustrert. Bildene er for øvrig grovkornet som en hommage til hagl.


 

Hva gjør vi nå? Åpner haglstøperi? Jeg kjenner suget etter hagl mens jeg skriver dette. Nå har vi blitt avhengige. BEGGE TO. Har ett tips til deg: IKKE begynn med dette elementet!! Det er vanedannende. Og utrolig, utrolig godt.

 

 

DEL GJERNE OM DU KJENNER NOEN DU TROR STÅR I FARE FOR Å BLI HAGLAVHENGIGE.

 

Epilog: Jeg kommer etter hvert til å opprette en telefonlinje for haglavhengige. Den kommer til å være døgnåpen. Jeg kjemper også nå for å få innført en de haglavhengiges dag.

 

følg meg gjerne på Facebook, men det er en grunn til at dette står med liten skrift

 

ALENE. ALLTID ALENE.

 

Erfaringsmessig er vinteren min verste tid sånn helsemessig. Det gjelder vel for de aller fleste sykdomstilstander, at de forverres da? Selv de sprekeste av de friskeste kjenner vel litt på at vinteren og mørket ikke akkurat er en intravenøs vitaminboost for kropp og sinn. Jeg kan gjerne tro på at det finnes utenomjordlig liv. At mennesket kanskje en gang i fjern fremtid vil kunne bosette seg på andre planeter og klare seg helt fint der. Men at mennesker en gang i fordums tid valgte å bosette seg så langt nord som i Norge ...? Med mørketid, kulde og alt? Når de ikke hadde varmekabler, engang? Og ikke varmtvannsbereder? Og ikke elektrisitet? Når de måtte fryse året rundt i hulene sine? Nei, det er for meg en uløselig gåte. Tenk å være frostig huleboer, da. Å herregud for en skjebne. Men, men. Nå er de jo for lengst døde likevel.

 

Men nå snakker jeg meg vekk her. Poenget var jo altså at nå nærmer vi oss midten av januar ... Og de siste månedene har jeg knapt sett andre mennesker enn nærmeste familie, samt behandler 1 og behandler 2. Senest i dag måtte jeg avlyse en avtale jeg hadde gledet meg veldig til. Skikkelig, skikkelig kjipt. Apropos huleboer ... Jeg har visst blitt en. Midt i byen. Alene. Alltid alene.

 

Heldigvis er jeg inne i en periode der jeg ofte innbiller meg at jeg er syk. Har snakket med behandlerne mine, og vi har kommet frem til at det kan være en god ting; en livsløgn eller to kan vel ikke skade ...? Haha! Men altså: Det fine med dette, er at jeg tror at jeg når som helst «kan skjerpe meg og bli frisk» - bare jeg vil det hardt nok. Og det føles godt når jeg kan tenke at helseplagene mine er selvvalgte, på en måte. Da slipper jeg å ta inn over meg omfanget av sykdommene, hvor mye de faktisk påvirker alt jeg er og alt jeg gjør. Det dumme med dette, er at jeg sliter mye med dårlig samvittighet for at jeg «tillater meg selv å være syk». Så vinningen går vel litt opp i spinningen, når jeg tenker meg om.

 

MEN! Uansett. Jeg håper på bedre tider. Jeg gjør faktisk det. Solen har for lengst snudd. Jeg ligger på sofaen (eller sitter faktisk!!) og håper på bedre tider.  Det er liksom her man gjør nettopp sånt. Håper. Håpet tilhører sofaen. Skal vi si det sånn? Det høres liksom litt flott ut. Litt som florlette, hvite tyllgardiner i en mørk jordhule, liksom.

 

Sånn omvendt pariserflette har jeg lært meg å lage, da.

 

HÅPET ... Se på dette bildet. Sommer og sol. En helt annen verden. Et helt annet liv. Det vi gleder oss til. Men om sommeren er det jo bare drittvær, likevel. Lol. Kanskje det å leve i håpet duger tålelig, når alt kommer til alt?


 

følg meg på facebook

 

#sykdom #syk #vinter #mørke #årstid #januar #håp #livsløgn #helse

 

MODERNE ONDSKAP

 

I går heiv vi ut en sympatisk husokkupant: Det som vel egentlig har rukket å bli en god, kjær venn i løpet av kort tid. Juletreet vårt. Vi har ingenting imot trær, altså. I vår familie er vi veldig bevisste på å være grantrevennlige. Dette er verdier både jeg og min mann ønsker å videreføre til våre barn: Vi står opp for både gran, furu og lerk. Men nå var det liksom nok. Det må det vel gå an å si uten å støte noen? Eller er det en form for moderne ondskap vi nå har bedrevet?! "De kastet ut et uskyldig tre bare fordi det drysset og bare fordi det var januar, som om det ikke var nok at det avdøde treet opplevde å bli HUGGET for en måneds tid siden, liksom" #journalført.

 

Men altså. I dag var jeg, illojal som alltid, på jakt etter en ny grønn venn for å fylle tomrommet etter det store, grønne beistet. En litt nettere venn (og det betyr IKKE at jeg oppmoder til slanking!!!)

Med andre ord dro jeg innom min lokale florist for å kjøp meg litt vår. En ny Monsteraplante, måtte det bli. Den nye evigheten, screw eføy! Tok ikke bilde, da. Du får google om du gidder. Tok et bilde av floristen i stedet, for han ville gjerne på blogg (vi snakker selvfølgelig om alt, floristen min og jeg). Men det bildet klarte jeg altså å slette.

 

«Min lokale florist», ja ... Haha, hvor gammel er jeg ...? QUIZ: Den som tipper rett får en pakke moccabønner i posten. Samt et års forbruk av Dispril.

 

Var det virkelig alt jeg hadde å si i dag ...?

Ja, det var det visst. Forresten, er det tirsdag i dag eller onsdag ...? Tror jeg må avslutte her for å høre med min mann. Kjenner jeg dere rett gidder dere vel ikke kommentere likevel.

 

 

 



Her et kraftig redigert bilde av Yours Truly. Gjorde så godt jeg kunne for å yte det stakkars prangløse juletreet, som nå ligger og slenger på altanen uten verken glitter, lys eller stas, rettferdighet.

 

SNAKKES!

EKTESKAPETS GLEDER

 

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre som har vært gift eller samboere en stund. Men her er det altså sånn at vi for lengst har utviklet vårt eget språk etter en del år under samme tak. En merkelig sammensausing av kaudervelsk og logikk som vel ingen andre enn oss to har forutsetning til å forstå.

 

Når jeg tenker på eldre ektepar jeg har hatt gleden av å få et innblikk i hverdagen til, kan jeg likevel ikke huske å ha følt meg utestengt av et internt språk. Hvordan gjør de det ...? Kanskje holder de inne helt til barnebarn og grandtantebarn og tantebarn har gått hjem. Bare holder det inne og holder det inne ... Og så sier de ha det, lukker ytterdøren lettet etter seg og så EKSPLODERER den ekteskapelige sjargongen igjen ...?  

 

Tur du opp killingen, Magda? (Fyr i ovnen!, Magda!)

Jau, krøtter over øer, Leif! (Skal bli i mitt neste liv, Leif!)

REIK, Magda! (Nå henter du lommekammen min og grer meg før jeg gjør det selv, Magda!!!)

Jepp, Juster! (Hahaha, du har jo humor, jo, gamle gubben min!)

 

Ikke vet jeg ...

Men altså. Her er en liten ordliste fra vårt ekteskap:

 

MOFFAMOFF = Da går jeg.

SJU = Vi sees om litt.

YOKO = I dag blir det vegetartaco til middag.

MIKKE = Jeg føler meg faktisk ganske glad i dag!

JAO = Kan du lage litt kafao til meg?

KAFAO = Kakaopulver blandet ut i tevarmt vann.

JUKKEL = Skal vi ikke ta og rydde litt .?

LUNKAFAO = Denne koppen, inneholdende en deilig blanding av kakaopulver og vann er ikke varm nok, kan du hente meg en ny?

EKKENEKKE! = Vi er tom for knekkebrød.

DANNE = Lage middag.

BAHT = Jeg er jo veldig glad i deg, da!

TAKE ME SON TO BARRA! = Skal vi se på tv ...?

 

Haha, noen av disse begrepene aner jeg egentlig ikke forhistorien til, engang. Har for lengst glemt. Innser for øvrig  t det nesten ser litt ille ut, når jeg leser over det sånn svart på hvitt. Litt kosepsykotisk, liksom ...?

 

 

Men så lenge det ikke blir sånn som dette:

YAKAYAKA = JEG SKAL DENGE DEG HELSELØS!!!

BU = Nå orker jeg ikke mer av deg.

TSJEKK!!! = Jeg vil skilles!! !

FUFF! = Jeg har pakket kofferten din - nå er det UT!

GARTOFFEL! = Hvis jeg ser deg søle spaghetti på den hvite skjorten din, én gang til, så KLIKKER DET FOR MEG!!!!

 

 ... Så er det vel mer kos enn psykotisk. Faktisk.

 



 

Lette som en GAL for å finne et bilde av meg og Monsieur til dette innlegget. Men fant ikke ett eneste. Jeg har visst sluttet å ta bilde av ham (før vi fikk unger gjorde jeg jo liksom BARE det! - Eller vi tok samselfie (heter det virkelig det? SAMSELFIE?).

Det nærmeste jeg kom var liksom en SELFIE, da ... (Les: Bilde av en representant for ekteparet!) Haha. Huff.

Beskjed til selvet: Ta flere bilder av ektemann, eller selfie med ektemann som linselus.

 

LYS. MØRKE.

 

Nå som det dunkle desembermørket er i ferd med å trekke seg tilbake, er det som om jeg endelig kan krype inn i det. Endelig lar det omfavne meg. Det er ikke obligatorisk lenger; snart sniker solen seg inn i livene våre igjen. Så nå er det bare kos. Jeg tenner stearinlys. Tviholder på julestjernene - slik man bare kan tviholde på stjerner. Løser kryssord. De levende lysene kaster skygger over bokstaver og blanke ruter i Kranglefanten. Jeg går i store, romslige tøfler. Morgenkåpe selv om det er kveld. Drikker glovarm kamillete. Slår av varmepumpen bare for å nyte stillheten litt ekstra: Høre veggklokken som tikker. Er det ikke rart hvordan det kan være beroligende å bare kjenne på lyden av tid som går? Det moderne menneskets tid. Uret. Tikkingen. Liksom så arkaisk. Helt uten å være det.  

 

Litt nostalgisk er det alltid når julen forsvinner og det nye året overtar. Men mest bra. Lyset over himmelen som varer lenger enn til middagstider. DET vitner om fremtidig lykke, det.

 



Fra dette ...

Til DETTE:



Utsikt fra nærområdet mitt. Paradis. For det heter det faktisk her vi bor! Sånn helt på ekte. Med god grunn.

Ha en fin kveld, kjære leser!

 

 

#nyttår #mørke #lys #kryssord #vinter #stjerner #utsikt #stearinlys #morgenkåpe #tøfler

 

 

FORSVINNINGEN

 

Plutselig forsvant jeg. Bort fra verden. Bort fra tiden, bort fra bloggen. Bort fra eposter, bort fra Facebook. Bort fra Instagram. Jeg forsvant nærmest bort for meg selv; fra det å skrive. Fra det å tenke. Fra det å skulle prestere. Jeg kjente det med hele meg: At nå var det på tide å roe kraftig ned. Når det kom til ALT. Ikke yte overhodet. Kanskje ikke helt forenlig med de krav vi stiller til oss selv når det kommer til juleforberedelser ... Eller hva?

 

Her er en liste over alt jeg tenke vi skulle rekke før jul. Det som IKKE er strøket ut er det jeg/vi fikk til.

 

Lage syv sorter kompliserte julekaker.

Lage tre sorter julekaker av enkleste sort.

Lage meiseboller til viktige venner i hagen.  

Lage hjemmelaget pakkekalender.

Kysse, kose, klemme.

Lage julekuler av gamle lyspærer som vi har spart på i ETT! År! med dette som formål.

Lage krans til ytterdøren.

Henge opp lys i det gamle, skakke plommetreet i hagen.  

Besøke pepperkakebyen.

Leke, tøyse, tulle.

Invitere små venner til juleverksted med pepperkakebaking.

Høre på julemusikk.

Tenne lys på en kjær grav.

Spise pinnekjøtt på julaften og på nyttårsaften (det MÅ man jo bare!!)

Få besøk av nissefar med fantastisk troverdig kostyme.

Åpne gaver og se gleden og takknemligheten lyse i fire små barneøyne.

Gå julebukk.

Invitere gode venner på middag 2. juledag, servere kalkun med hjemmelaget saus og hjemmelaget waldorfsalat og hjemmelaget rødkål og hjemmelaget ripsbærsaft og hjemmelaget sorbet til dessert og hjemmelaget jeg vet ikke hva.

Stresse.

Kjøre på akebrett (ikke vår feil, det var uansett ikke snø, da!)

Danse, le.

Luske rundt på biblioteket og late som om vi var dinosaurer som forsøkte å låne bøker.

 

Utfyllende informasjon: den 14. desember kjøpte vi SJOKOLADEKALENDERE på Coop. Til herlige tre kroner og åtti øre per stykk. Altså, æresord: 3, 80 per stykk. Haha! Ikke for å spare penger, da. Men fordi det bare ble slik i år. Vi foreldre bare: NÅ ER DET JULEKALENDERTID! Hjemmelaget pakkekalender, som vi har hatt de siste årene, ble altså totalt nedprioritert denne gangen. Tipper også det er siste året vi kommer unna med å starte så sent. Men vet du hva? Det gikk helt fint, altså! Her tok vi i igjen med å åpne TO LUKER PER DAG FREM TIL JULAFTEN! Det totale adventsanarki, med andre ord. Bonus på en skrudd måte. Og ungene var storfornøyde. I hvert fall for denne gang.

 

Konklusjon sånn nå i starten på et nytt år: Alt det man liksom SKAL gjøre før jul ... Akkurat denne gangen føltes det bare litt som omveier. Rundt alt det som egentlig er viktig. Rundt alt det som ikke handler om stress. Men bare om JUL; det å vise omtanke for hverandre. Legge bort mobil og blogg og internett. La julegaveshoppingen gå litt sånn på halv åtte. Og bare VÆRE. Se på lillesøster som danser rundt og rundt på gulvet til storebrors noe egenkomponerte versjon av «På låven sitter nissen». Kanskje gi et ekstra kyss til «julenissen», som har vært utkledd som ektemann hele julen (!!) Jeg skal ikke si at det ikke gjør litt vondt når jeg tenker på noen av de tingene vi ikke fikk gjort. Som å gå på graven, for eksempel. Men sånn stort sett, når alt kommer til alt, så har vi vel fått gjort det aller viktigste på listen. Eller ...?

 

Tipper du som leser dette har kunnet krysse av hakket mer på listen over enn det vi har klart. Bare sånn for å gi deg litt bedre samvittighet. Denne julen har jeg rett og slett klart å legge bort den dårlige samvittigheten - sånn med visse unntak - og la alt bare skure og gå. Det har vært deilig - men også nødvendig.

Og vet du hva? Det føles som om det har vært jul, likevel! Sånn på ekte! Og et nytt år ble det visst også attpåtil.

 

I midten av desember: TOTALT kaputt. Herregud.

 



Nå: Hakket bedre.

 

 

Forresten: Tusen millioner takk til alle som har tittet innom nettbutikken min og kjøpt den nyeste boken min med mer! Helt overveldende, faktisk. Jeg planlegger også et aldri så lite nyttårssalg med umenneskelig gode rabatter. Så vet du dét.

 

For øvrig kommer jeg sterkere tilbake på bloggfronten. Jeg trenger bare å ta det litt i mitt eget tempo (eller egentlig IKKE mitt eget tempo, rettere sagt. Et roligere, mer bedagelig tempo som egentlig passer meg nokså dårlig. Men er strengt nødvendig).

 

#utslitt #sykdom #advent #familie #syk #nede #jul #julaften #gjøremål #obligatorisk #stress #nyttår #bok

 

FRA NÅ AV KAN DET VIRKELIG GÅ TIL HELVETE

 

Denne dagen har jeg gruet meg til LENGE. Har jeg gjort noe fryktelig dumt nå ...? Jeg vet ikke.

Altså, å si at jeg bare har gruet meg er vel feil: Jeg har GLEDEGRUET meg. For selvfølgelig har jeg gledet meg, også: I dag kom nemlig min tredje bok, MINE TABBER, fra trykken! Helt rykende fersk. Og jeg har vært så utrolig spent på resultatet. For jeg har gjort alt HELT selv denne gangen.

Frykt nummer en: Jeg har vært livredd for å få tilsendt en bok som bare bestod av krypterte tegn. A-er og å-er som ser ut som de driter ø-er og b-er (?) Bilder trykket opp ned etc. OG HUSKET JEG NÅ VIRKELIG Å GI BESKJED OM AT BOKEN IKKE SKULLE TRYKKES I BLINDESKRIFT, LIKSOM???! Det ville jo nettopp være så utrolig avgjort typisk at forfatteren bak en bok med tittelen MINE TABBER, klarer å klusse det til, liksom.

Men gjett hva? Boken ser ut AKKURAT slik jeg håpet at den skulle bli! Jeg kan nesten ikke tro det. Haha!

 

Og så har vi frykt nummer to, da ... Jeg har jo brukt penger på dette. Denne gangen har jeg ikke noe forlag i ryggen som tar kostnader og markedsføring. Denne gangen er det JEG som taper alt om ingen kjøper. Men at denne boken blir kjøpt representerer så mye mer for meg enn de pengene jeg eventuelt måtte tjene på dette.

For denne høsten har jeg sannsynligvis gjort noe forferdelig dumt. Jeg innser det nå: Det er ekstremsport det jeg har bedrevet. Jeg har ikke blitt basehopper. Jeg har ikke engang bedrevet strikkhopping.

Nei, jeg har gjort noe, for meg, vel så farlig: Jeg har friskemeldt meg. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å stå på egne ben. Egentlig helt uten å ha den helsen som skal til for å gjøre den slags. Og det har egentlig gått greit sånn rent økonomisk. Men jeg innser det nå; at jeg nok har drevet rovdrift på egen kropp. Og de siste ukene har jeg vært verre enn på lenge. Her snakker vi liggende posisjon opptil tjuetre timer i døgnet. Derfor handler det å bli lest, å bli kjøpt, å bli sett, denne gangen om MESTRING. Det handler om å føle at man klarer å bidra med noe - tross alt!

Og om de to små kassene med bøker jeg har investert i å skrive og trykke bare blir stående her hjemme uten å bli solgt ...? Vel så blir de liksom et helt konkret bevis på min udugelighet her i verden.

 

Jeg har vært heldig: I løpet av den tiden jeg har blogget, har jeg stort sett vært blant de mest leste bloggene i landet. Egentlig helt uten å ha hatt noe særlig overskudd til å markedsføre den.

Og det er deres fortjeneste, det! Takk! Hver og en av dere lesere. Virkelig. Fra dypet av min skakkjørte sjel og byrde av en kropp!

Dere har gitt meg tilbake troen. På at verden kan finnes - også for slike som meg.

På at verden kan komme til meg. På at jeg kan bety noe - trass alle utfordringer.

Og på bakgrunn av dette har jeg altså samlet sammen alt jeg har hatt av krefter og skrevet denne boken.

Jeg er sliten nå.

Men jeg kjemper så lenge det går.

Jeg kjemper. Med nebb og klør og tanker og tekst og alt jeg har.

Og om dere som liker bloggen min, som jeg tross alt bruker nokså mange av mine ytterst begrensede krefter på, kjøper boken min, så blir jeg altså så utrolig GLAD! Da er liksom forverringen jeg nå opplever verdt noe, om dere skjønner?

Mitt ønske er jo dessuten at dette skal være en blogg fri for reklameinnlegg. Så langt det lar seg gjøre.

 

Men over til noe litt lystigere: nemlig BOKEN. For dette er altså et selvbiografiske dypdykk ned i noen av mine største fadeser her i livet! Og gud, jeg håper at disse ytterst drøye tabbene ENDELIG kan være verdt "bryet". Lol.

Jeg skal ikke røpe for mye - men her får du blant annet lese om da en klovn trodde jeg forsøkte å kjøpe sex av ham ... Og andre tabber som rett og slett er for drøye til at jeg har turt å trykke dem her på bloggen.

Synes du Klovn er pinlig? Rødmegrøsser du av Larry Davids blemmer i Curb Your Enthusiasm? Jeg kan love deg at dette er like ille. OG desto sannere.

 Dette er altså den MINST perfekte julegaven noensinne. Perfekt å gi bort til både dem du elsker - og dem du innerst inne forakter.

 

I løpet av morgendagen er den vel å finne til salgs på bokhandelen på Litteraturhuset i Bergen. Den ligger også til salgs på min egen nettbutikk.

 

HER KOMMER DU TIL NETTBUTIKKEN MIN

KJØP BOKEN - ELLER DØ!!!! (og del gjerne. sikkert veldig fristende etter en trussel om avlivning, liksom)

 







Sinnsykt dårlig oppløsning på bildene. Vi tar det som et tegn på at det snart er JUL! (og bestiller du boken nå får du den i god tid til gavene skal pakkes opp).

 

 

 

TULL OG TØYS. OG OMSORGSSVIKT?

 

Jeg har gjort mye ufornuftig her i livet. Snusfornuft? Not so much. La oss heller kalle det snusidioti! Ta bare en titt på denne mesterhjernen her:

 


(Bilde hentet fra min kommende bok Mine tabber)
 

Det er mange ting her i livet som jeg sånn i utgangspunktet har tenkt på som en VELDIG god idé. Når den egentlig, i beste fall, er ... URTÅPELIG? Før jeg fikk barn satte jeg dem ofte ut i livet, også. Som den gang jeg bestemte meg for at det var en god idé å kjøpe en dør på Maxbo (holdt på å pusse opp en leilighet). Helt uten transport tilgjengelig. Et skikkelig impulsivt dørkjøp! Endte opp med å stille meg i veikanten og HAIKE, du vet - sånn med tommelen ut og opp og greier ...? Haha! Endte faktisk bra, da. En snill mann med tilhenger stoppet. Og jammen kom både jeg og døren oss helskinnet hjem helt uten å bli verken kidnappet eller makulert.

 

MEN TILBAKE TIL NÅTIDEN. Og sånne innfall jeg fortsatt kan få.

 

Eksempel nummer 1:

Vi har ikke bil. Vi har ikke sertifikat, heller, verken jeg eller Olav. Tapere, jeg vet.

En dag jeg var jeg på Toys R Us med ungene (går det AN å starte en lekebutikk med dette navnet, og faktisk ende opp som internasjonalt ledende leverandør av leker? Svaret er visst JA).   

Jeg fikk øye på en sånn pedaldrevet lekebil. Nærmere bestemt denne:

 



 

 Mitt første innfall var som følger, helt, helt oppriktig: WTF?!!!! Koster den bare 4000?!! Det er jo sånn cirka bare EN HUNDREDEDEL av hva en vanlig koster bil, liksom! Jeg kunne jo faktisk kjøpe en sånn og kjøre rundt med den ..? De dagene jeg føler meg for dårlig i kroppen til å gå ...? Haha - SE det for deg, da - hvordan det hadde sett ut om jeg kom og hentet sønnen i barnehagen med en slik en. Tipper jeg hadde fått stempelet tidenes mamma blant ungene. Men blant de andre foreldrene? Heller tvilsomt. Og det er jo naturligvis dem jeg er ute etter å imponere. Så da ble det naturligvis bare med tanken.  

 

Eksempel nummer 2:

Om jeg hadde frosset sterkt en vinterdag og ikke fant noe å ta på hodet - så hadde det ikke direkte bydd meg imot å gå med en afroparykk. Godt og varmt er det! Se på meg her, da!

 



Litt dårlig bilde, jeg vet. Fikk naturligvis Olav til å smøre inn linsen med vaselin, da jeg syntes jeg så så sexy ut.

 

Egentlig er det en gåte for meg hvorfor det nesten bare er folk sør for ekvator som er født med tjukt, krøllet afrohår på hodet. Og hvorfor INGEN av dem har måne. Det er jo her nord vi virkelig kunne trenge litt ekstra polstring på hodet. Urettferdig er det - ikke minst for alle menn med nordiske gener som sliter med hårtap og måne. For en ting er sikkert - hentesveis har ALDRI vært annet enn et «estetisk fenomen». Lol men sant! Jeg har i hvert fall fortsatt til gode å høre menn med hentesveis forklare sveisvalget med at de ønsker å være varme på issen. Selv om hentesveisen nok, totalt uintendert, har denne effekten. Her er det jo et enormt potensiale - det hadde jo kunne gjøre hentesveisen - om ikke mer hipster - så i hvert fall mer LOGISK! Tenk litt på det alle mannlige lesere.

 

Men nå snakker jeg meg helt vekk her. Poenget var at sånt, å gå med afroparykk for å varme hodet, får jeg meg rett og slett ikke til å gjøre lenger. Det blir liksom så trist når mamma oppfører seg barnsligere enn selv toåringen. Eller hva?

 

Eksempel nummer 3:

Jeg hadde lett kunnet sette meg på et busstopp og brukt det som kontor på fine sommerkvelder. Ta med seg et campingbord, laptopen, en termos med peppermyntete. Og bare JOBBE i skuret. Tenk å sitte ute i frisk luft, men likevel være forskånet fra bergensk sommerregn ... Se trafikken bare fare forbi mens man skrev på sin nyeste roman ...

Men om jeg hadde gjort det? Byens største byoriginal, sier jeg bare. Det hadde vel heller ikke tatt lange tiden før mammapolitiet hadde kommet på døren og arrestert meg for useriøs oppførsel! Så da ble det å okkupere DUKKEHUSET i stedet. MYE mer voksent. Eller i hvert fall diskret. Så lenge ikke mammapolitiet (hvem de nå enn måtte være) snoker rundt huset.

 

Poenget? Gud, jeg er altså så glad for at jeg fikk barn. Da blir jeg nesten nødt til å moderere meg litt. For deres skyld. Og det tror jeg er like greit. Og eksemplene nevnt ovenfor kan jeg helt fint avstå fra å sette ut i livet, altså.

 

Likevel skal det jo altså så forsvinnende lite til for å bli oppfattet som både sær og uskikket som foreldre i våre dager. Bare det å ikke eie en bil når man har barn, for eksempel? TOTALT UANSVARLIG. Og å droppe hjemmelaget julekalender? KRISE. Og å unnlate å sende med ungene nusselige matpakker hvor det står skrevet med løkkeskrift på silkepapir at I LOVE YOU. SMASK!! Altså ... ER DU IKKE GLAD I UNGENE DIN, ELLER?? 

Jo. Det er jeg. Så glad at jeg helt fint gir avkall på den råkule lekebilen. Uansett hvor überstas jeg hadde syntes det var å råne ut i en sånn doning. For jeg innser jo at sånt ville bli litt overkill.

 

 

... Men LITT må det vel gå an å tøyse, likevel ...? Og dumme seg ut? Selv om man har blitt mor, liksom? DET kan de vel ikke ta skade av.

 



 



 

 



 

MÅ bare!

 

... Og snart vil det også stå svart på hvitt. At jeg kanskje ikke er HELT riktig navlet. Boken Mine tabber, inneholdende noen av mine største tabber her i livet, er snart ute i verden. Følg med, følg med! Egenreklame, jeg vet, skyt meg (men skyt meg skånsomt. Nakkeskudd foretrekkes. Eventuelt forfra, med en miljøvennlig papirpose tredd godt nedover hodet mitt - for jeg er faktisk veldig opptatt av miljø! Elektrolekebil fremfor bensinbil. Sier ikke mer.)

 

 

følg hjernen på facebook

 

 

 

IKKE FRISK

 

Det er dårlig fatt. Alt om å forsøke å stable seg litt på beina igjen om dagen. Og ? for alt i verden ? å unngå en forverring. For det ville rett og slett være KRISE, så dårlig som jeg er nå. Alt handler om å hvile, hvile, hvile. I helgen har vi tatt det helt med ro. Tror det var godt for ungene, også. Etter mye bursdagsfokus og julemarked og hurlumhei den siste tiden (som definitivt har vært med på å forverre mine egne symptomer). Heldigvis synes jeg det er en uting at det MÅ skje noe bestandig. Stillstand er bra for barn, tror jeg. Det motsatte av stress. Så det slipper jeg i hvert fall å ha dårlig samvittighet for.

Snart kommer ungene hjem. Olav både henter og bringer når det er slik som det er nå. Og hjemmet er TOTALT kaos. Men jeg har mine metoder: det å rydde var uaktuelt. Orket ikke bøye meg ned, reise meg opp, sortere, bevege meg mer enn nødvendig. Så da får man bruke de skitneste triksene man har. Bokstavelig talt. For litt siden tok jeg feiekosten og bare SOPET alt rotet inn mot veggene. Litt som man ville gjort i en jordhule i steinalderen (?). Så det ikke skal se helt grufullt ut her når ungene kommer hjem.

Ellers er de nokså flinke til å hjelpe til med å rydde på plass leker og å rydde av bordet etter seg. Sortere klær og legge på plass. De MÅ faktisk hjelpe til litt; jeg har rett og slett ikke mulighet til å varte dem opp på alle mulige måter. Jeg gjør altså alt jeg kan for ikke å bli en tjener. Og det tror jeg heller ikke de har noe vondt av. Jeg ser snarere på akkurat dette som en fordel, det er så naturlig at vi må samarbeide som familie for å få hverdagen til å gå rundt. Det kunne liksom ikke vært annerledes.

Dette var dagens lille tankerekke. Synes det handler i overkant mye om svekket helse her på bloggen om dagen, men det er vanskelig å unngå det, når dagene stort sett går med til restitusjon. Nå har jeg nettopp snudd meg i sofaen her og hviler nå med kroppen ANDRE VEIEN for å få litt variasjon. Skikkelig revolusjonerende. Dagens lille frekke.

Heldigvis er det ikke alltid slik. Det er godt å vite. Før jeg vet ordet av det har jeg karret meg sånn noenlunde på beina igjen. I hvert fall opp i krypende stilling. Egentlig burde jeg vel tatt meg en tur på Lagunen for å låne meg en sånn KOLS-rullestol som man kan råne rundt med. Når man nå først har en god grunn til å be om en, liksom. For en sånn har jeg alltid hatt lyst til å prøve!

Men jeg er dessverre for dårlig akkurat nå. Haha! «for skrøpelig for rullestol».

 

Vel. Selv om jeg er nede er det fortsatt action i livet mitt, da! BOKEN min. Den totalt uperfekte julegaven for alle og enhver, Mine tabber: en selvbiografisk reise i mine fadeser. Ikke så rent få. Snart kommer den i posten.

Klarer ikke å tenke på så mye annet. Tenk om det har skjedd noen grove feil som gjør at hele opplaget bare må gå rett i bosset? Jeg var typisk nok så rastløs at jeg ikke gadd å bestille en prøvebok.

Så jeg er SPENT.

 

 

Her fra en dag jeg var i et PRØVEROM! FOR en eventyrlig reise det var. L.O.L.

 

Ha en fin dag, kjære du!

 


 

HELT UTENFOR SAMFUNNET

 

Jeg har alltid følt meg litt i periferien av samfunnet; jeg har vel hatt det som kan betegnes som nokså smale og rimelig sære interesser. Filmene jeg likte å se på kino (jeg går egentlig aldri på kino lenger) ble stort sett alltid vist i de aller minste salene - og de ble tatt av plakaten etter et par-tre stusselige visningsdager. Om de ble vist her i Norge overhodet.

Bøkene jeg ønsker å lese, er enten bare å få kjøpt i bokhandelen et par måneders tid før de blir borte - om de nå i det hele tatt blir solgt over disk. Og på biblioteket har jeg ofte pent måttet be personalet hente frem romaner og diktsamlinger fra magasinet. Fordelen er at de sjelden er utlånt, da!

Også i tv-ens storhetstid har sendeskjemaet bare i små gløtt vært til for meg: Det har vært sport, sport. Og atter sport. Jeg har ofte misunt folk med interesse for sånt - for dere var jo helgen helt spikret, uansett hvor lite som ellers skulle skje; fotball eller friidrett eller langrenn eller utfor på tv-en dagen lang! Noe tv-maraton innen sjangrene kultur, vitenskap, litteratur, musikk og filosofi, har jeg ALDRI opplevd. Det nærmeste var vel «Hurtigruten minutt for minutt». Haha!

Og så, når det kommer til musikk ... Herregud. Da man fortsatt måtte ta seg en tur i butikken for å kjøpe et fysisk objekt, CD-en, for å få seg noe musikk i øret, så kunne utvalget være nokså begredelig begrenset. Aldri har jeg kunnet svippe en tur innom bensinstasjonen for å raske med meg en CD til roadtripen, for å si det slik.

 

Men nå? De siste fem årene har det jo skjedd en REVOLUSJON for sånne særinger som meg. Fortsatt har jeg vel ikke klart å venne meg til å lese e-bøker. Og bokhandlene blir jo dessverre bare smalere og smalere (jeg bare FATTER ikke hvorfor de bøkene jeg liker å lese kan gå under betegnelsen smal ...? Det er jo den smale litteraturen som er den virkelig VIDSYNTE! For de bøkene som til enhver tid ligger på bestselgerlisten handler jo sjelden eller aldri om noe annet enn kjærlighet eller mord - smal, smal tematikk med andre ord. ). Men likevel gjør mitt elskede internett det mulig for meg å bestille gull på originalspråket (svensk og dansk og engelsk litteratur)!

 

Og når det kommer til film og musikk og tv-programmer har det jo skjedd MYE. TV-tid er jo ikke en obligatorisk reise fra A til Å lenger. Netflix gjør det mulig for meg å se på akkurat det jeg vil, når jeg vil. Endelig kan jeg følge sære serier! Man trenger ikke engang bekymre seg for om de i det hele tatt finner veien til Norge: Internett har gjort det mulig å få tilgang til det beste av det beste, umiddelbart, likevel! Serier jeg liker kan nok ha en tendens til å bli tatt av før jeg egentlig vil det, men det får være greit. Enlightened, har du sett den? HERREGUD, for en fantastisk serie! Bare to sesonger, naturligvis. Men den ligger nå der ute i eteren. Og finnes og finnes. For sånne skrullinger som meg.

 

Og så har du Spotify, da. Det er jo bare helt utrolig hvor mye SMALT man kan finne, også der! For tiden hører jeg mye på Patti Smith sin plate BANGA. Det har jeg for øvrig gjort en stund. Men den er så fin! Kanskje ikke av det smaleste jeg hører på. Men jeg liker ikke BARE smale ting, altså!

Og så har du ektemannen min, da.  Han er vel egentlig helt likedan. Han snoker seg frem til alskens podcaster. Hører alltid på et eller annet program om vitenskap eller penger (?) Rimelig smal musikk lager han, også. Men den finnes der ute likevel. Nå. Og nå. Og nå. På Spotify.

Olav har blant annet laget musikken til Døden - a series about life. Og Fjorden Cowboys. Til sammen fire plater med filmmusikk ligger tilgjengelig på Spotify. Musikk som ALDRI hadde funnet veien til musikkhyllen på OBS eller Hydro Texaco, for å si det sånn.

Hør for eksempel den nydelig western-inspirerte Lothepus theme fra Fjorden Cowboys (Søk på Olav Øyehaug på Spotify, fikk ikke link til å fungere). Resten av platen er også verdt litt lyttetid - de andre platene likeså (inhabil og stolt!!)

Selv kjøpte jeg for en tid siden opp restopplaget til bøkene mine. Hadde ikke hjerte til å makulere dem! Snart finner du dem i min egen nettbutikk. Sammen med min splitter nye bok Mine tabber - som snart kommer helt rykende fersk fra trykkeriet.

ENDELIG føler vi oss innlemmet i samfunnet! Sånn virkelig! Eller, det vil si: Vi ER det vel egentlig ikke. Men det FØLES i hvert fall sånn. Haha!

 

INTEGRERT: CHECK!

 

ser vi ikke innlemmet ut, kanskje?!

 

 

følg særingen på Facebook, da!

 

LIVET ER ET ANNET STED

Hei på seg! Er det noe liv der ute? Det er vel kvelden for den slags. Vin, kos, fest, julebord, glede. Her har jeg nettopp sendt mannen av gårde, han tok seg en velfortjent tur til en kamerat i kveld. Det er virkelig ikke sjelden han jobber også i helgene - som selvstendig næringsdrivende har man jo ingen 37,5 timers uke, akkurat. Liv og arbeid flyter galant over i hverandre. Kanskje spesielt om man er kunstner: sansene er skrudd på for inspirasjon til alle døgnets tider. Slik har jeg det heldigvis også selv. Med heldigvis mener jeg at jeg, til tross for at jeg er syk, har noe som er så stort i livet mitt at også alle nederlag, alle motbakker og alt det vonde fungerer som en slags kreativ kraft.

Den siste tiden, og kanskje spesielt etter bursdagsfeiringen på onsdag, har jeg altså vært så helt og holdent dønn ferdig kaputt. Det har rett og slett vært litt for mye av alt i det siste. I går hadde jeg herlige én time i løpet av dagen hvor jeg ikke lå helt flatt ut. Det inkluderer en tur til fastlegen - som jeg heldigvis får pasienttransport til og fra på de verste dagene. På legekontoret var det å legge seg på undersøkelsesbenken, du vet - der man ligger for gynekologiske undersøkelser, blant annet? Vel, der lå jeg altså, ikke for å blotte meg nedentil, men for å blottlegge meg mentalt. Til en som kjenner meg godt og som det føles trygt og fint å åpne seg for. SA BRURA! Haha.

Nei, men altså: Det er jo ikke sånn at jeg IKKE synes det er vanskelig, dette. Å iblant ha en kropp som fungerer som en nittiåring når den egentlig bare befinner seg i midten av trettiårene. Men det hjelper å få grine litt fra seg. Det gjorde jeg i går. Og så dro jeg hjem. Og sov i seksten timer. Det gjorde godt.

Men likevel, så har jeg altså denne grunnleggende følelsen, som alltid følger meg: Uansett hvor utslått jeg er, hvor mange symptomer jeg sliter med, hvor lite virksom kroppen min er; tankene mine, følelsene mine, sansene mine: De er jo på jobb uansett! Sånt hadde vært vanskeligere om jeg var for eksempel en rørlegger, føler jeg. Men hva vet jeg: Kanskje en kronisk syk rørlegger også tenker slik, når han ligger i mørket under dynen hjemme, helt lammet i kroppen og ute av stand til å jobbe fysisk: "angående toalettet, hm ... Hva om jeg finner opp en patent som gjør at dasspapiret ikke tetter seg så raskt i den idiotiske svingen røret tar fra doen og ned i gulvet ...? DET skal jeg jammen meg gjøre!" Og så føles dagen plutselig litt mer meningsfull likevel.

Jeg vet ikke om tankene mine, de jeg har når jeg ligger sånn helt ute av verden, gjør meg det grann viktigere i livet. Men det FØLES litt slik. Lenge leve livsløgnen! Og fordi jeg befinner meg karrieremessig der jeg også befant meg den tiden jeg var frisk og rask, det vil si, i mitt eget hode, kan jeg også nå tenke at jeg er direkte ARBEIDSNARKOMAN! For behovet og ønsket om å formidle, å se, å tolke, reflektere, sanse, det er det også nå. Og den delen av meg er i aller høyeste grad fungerende, selv nå.

Ergo: Sengeliggende forfatter = virksom forfatter! Selv når det ikke kommer så mange geniale ord ut på papiret. Men akkurat nå koser jeg meg med at jeg har hatt krefter til å skrive dette innlegget! Sannsynligvis ikke så stort for verden - men en fin seier for meg. Sånn fungerer jo denne bloggen helt definitivt som en slags erkjennelsesprosess for meg selv. En mulighet for å få sortert litt i sine egne tanker - og granske dem litt utenfra. På et  mer fornuftsmessig plan enn når jeg ligger hulkende på "gynekologbenken" på legekontoret. Hehe!

Kunne jo sikkert ha skrevet dagbok, også. Sånn som jeg gjorde gjennom hele ungdomstiden. Men hei - det er jo så kjedelig: Da får man jo ikke ETT eneste like, engang!!

Dagens nødoptimisme: jeg er oftere i kontakt med Jehovas Vitner enn de fleste andre: Jeg er jo stort sett hjemme når de kommer på dør! Jehovas Vitner og dere. Det er liksom "samfunnet mitt", det. Rofl.



Hviletid, gråtetid, medisintid ... og SELFIETID!



 



De to siste bildene sånn cirka det eneste jeg så av verden i går. Tatt gjennom vinduet på vei hjem fra legen. Men i dag har jeg til gjengjeld opplevd dette: En liten familie som har sunget julesanger, puslet puslespill og tegnet. Sammen. Min egen lille familie.

Så summa summarum ... Kanskje jeg befinner meg der livet er, ut ifra mine skarve forutsetninger - når alt kommer til alt ...?

Og, å, forresten: Min nyeste bok, Mine tabber, kommer jo snart i posten, rykende fersk fra trykkeriet! Sannsynligvis i løpet av neste uke en gang. DET gleder jeg meg til, det!

 

BARNEBURSDAG ER INGEN KONKURRANSE MED VINNERE OG TAPERE!

Puh! Her er en intens og fin fireårsbursdag nettopp vel overstått. Herregud, altså, fireåringer FTW! De er bare så skjønne, så reflekterte, så veslevoksne  - og likevel så SMÅ! Tenker nok det er siste gang jeg opplever at gutten min underveis i selskapet kommer løpende bort til meg, kaster seg rundt halsen på meg, vil sitte på fanget mitt mellom kakespising og godterifisking og, i full offentlighet, gir meg et digert, kjærlig smask på kinnet!

 

Men tilbake til overskriften ... Jeg merket det selv underveis i planleggingen av kalaset, at det er så lett for å tenke at man vil kjøre på litt ekstra! Smelle til med en helt VANVITTIG fin bursdag, liksom. I stedet for en helt ordinær. Kjøre på med innleid klovn (han må MINST ha fått fem av fem mulige stjerner av pålitelige kjenninger), hoppeslott (helst i flere etasjer) og bordkort laget av en barnevennlig interiørkonsulent. For man vil jo at barnet skal huske tilbake på det hele som noe helt fantastisk og storslått ...?

Men så kom vi vel frem til samme konklusjon, både Olav og jeg: En bursdagsfeiring er i seg selv helt magisk for de små. Det som for oss voksne liksom bare er et helt ordinært selskap, blir for barna en HELT magisk feiring, uansett! Så lenge det blir litt enkel servering i form av for eksempel pølser  - og litt kake. I dette tilfellet ikke tredimensjonal dinosaurkake - som jeg må innrømme at jeg EGENTLIG dagdrømte litt om å lage - men en helt vanlig todimensjonal en. Pyntet med Non Stop. Etterfulgt av fisking av godteposer. Her havnet både en bleie og et bananskall og en truse på kroken sånn innimellom ...  Det var visst mer enn nok underholdning. Litt gaver hører naturligvis også med. Men til neste år vurderer vi å arrangere bursdag hvor gjestene får beskjed om å ta med leker de selv har gått lei som gave. Tror ikke det er noe mindre stas å få brukte gjenstander i presang, altså!

 

Poenget ...?  Bursdagsfester skal aldri påmeldes den store, norske KALAS GRAND PRIX - konkurransen uansett. Semifinalister, delfinalister og finalister skal aldri kåres. Ei heller noen vinner! Heldigvis.

Så HIPP, HIPP HURRA - for traust, vanlig, lavambisiøst og tradisjonelt!

 



Dette lille gullet mitt, her en dag gammel, fortjener ikke han DET BESTE AV DET BESTE, liksom ...?

JO. Det gjør han. Og det beste kan helt fint være det helt vanlige.

 



Her er bursdagsbarnet selv avbildet i "diskoteket" - det hjemmelagde pappeskehuset som ble en stor slager hos gjestene.

 

Hurra! Jeg er så lettet og glad for at det ble en så fin dag. Marerittet er jo virkelig at ingen dukker opp. DET er forferdelig, det.

følg gjerne den uambisiøse mammaen på facebook

 

REALITETEN

Etter å ha vært på Litteraturhuset i går for å snakke om hvordan det er å være kronisk syk mor, er jeg nå dønn kaputt. Helt aldeles ferdig. En time på scenen, etterfulgt av kaffedate med venninne, ble litt i mest laget. Jeg er glad for at jeg klarte å stille, for at samtalen gikk så fint og for at opptil flere kjente, kjære ansikter ble observert blant publikum. Men nå surrer kropp og hode fælt.

Egentlig var planen å dra ut for å ordne med de siste forberedelsene til fireåringens barnebursdag i morgen. Men det måtte jeg bare glemme. Så akkurat nå skjønner jeg ikke helt hvordan vi skal klare å dra festen i havn. Det blir i alle fall å prioritere å få i stand alt det som er gøy for bursdagsbarnet spesielt og de små gjestene generelt - og nedprioritere alt slikt som vi voksne gjerne ønsker å ha på stell når vi får besøk. Sagt med andre ord: Jeg ber til sofagudene om at det ikke skjer noe som krever at sofaen må flyttes frem - eller at sofaputer må løftes opp i morgen. For her er det virkelig ikke vasket til jul på en stund, for å si det sånn.

Men bursdagsfest må det bli. Og om antall gjester blir trippelt opp av tidligere antatt, i form av tretti ekstra hybelkaniner i lokalet, så er vel det bare stas ...? Så lenge jeg setter partyhatter på dem (og kaken ser ut som en langhals), har jeg heldigvis mistanke om at bursdagsbarnet kommer til å bli fornøyd uansett.

Og mor også - for da vet vi jo allerede nå på forhånd at langt over halvparten av gjestene kommer til å opptre eksemplarisk:Hybelkaniner har det vel gjerne med å fremstå hakket stillere og mindre krevende enn en gjeng med fireåringer, haha! Så det går nok helst bra.

"nødoptimisme".

 

 



 



 

 

 

 

 

 

FOR SLIK ER DET Å VÆRE EN MOR


Kjære lille barnet mitt: Har du det bra? Sånn egentlig? Kan jeg egentlig noensinne vite ...? Hver kveld før jeg legger meg, lister jeg meg inn på rommet ditt for å se til at dynen er pakket godt rundt deg. For slik er det å være en mor. Og der ligger du: Så helt i din egen kropp. Allerede langt unna den livmoren du en gang var trygt omgitt av. Jeg løfter deg opp og tar deg med på do før jeg skal legge meg. Kroppen din er tung mot min. Og jeg blir minnet på at du en dag vil være for tung til at jeg vil kunne bære deg. En dag vil du ha vokst deg ut av favnen min, så jeg ikke lenger, helt fysisk, vil være i stand til å  løfte deg bort fra konkrete farer i denne verden. Men det skal være min smerte, ikke din. For slik er det å være en mor.

 

I dag er det nøyaktig fire år siden vi fikk hilse på deg for aller første gang. Jeg husker da jeg fikk deg opp på brystet: Er du min? tenkte jeg. Er du virkelig min? Er du mammaen og pappaen din sin? Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Kanskje hadde jeg tenkt at jeg skulle kjenne deg igjen, på et eller annet vis. At du skulle være ...  En tydelig kopi av en av oss? Men du var ikke det. Det var mye større, atskillig mer ufattelig og vidunderlig enn som så: Du var jo din helt egen! Du var en personifisering av kjærligheten mellom meg og pappaen din. Og likevel var du bare DEG. Et ansikt med et helt eget blikk. Det nydeligste vesenet jeg noensinne hadde møtt. For slik føles det å være en mor.

 

Og jeg husker det, da jeg, like etter at du var født, strøk deg over kinn og ansikt og rygg. Hvordan det var som om jeg strøk over min egen, helt nyoppdagede, men plutselig liksom livsnødvendige, kroppsdel. Og det var så merkelig. For denne følelsen gjorde jo at dine behov liksom ble til MINE behov.

For slik er det å være en mor: Gråter du, kjenner jeg smerten din. Er du syk, føler jeg feberen din. Er du lei deg, er JEG lei meg. Og fra tid til annen blir jeg redd for dette: At denne fysiske forlengelsen du utgjør av min egen kropp skal føre til at jeg mistolker dine behov. Fordi jeg misoppfatter mine egne følelser som dine. Det er vel slikt som kan skje nærmest uten at man er klar over det. For slik er det å være en mor: Man ønsker at ens eget barn skal slippe å oppleve de sorger man selv har kjent på her i livet. Man ønsker at ungen skal bli jurist eller professor eller profesjonell sanger - alt slikt man selv hadde planer om å bli her i livet, men av en eller annen grunn ikke ble. Det er så mye man kan tenke vil være bra for ens eget barn - fordi det ville ha vært bra for en selv. Men som ikke nødvendigvis er det. Fordi barnet nettopp først og fremst er SIN HELT EGEN.

 

Det hviler et enormt ansvar - ikke bare i det å være foreldre  men også i det å være BARN av foreldre.  Og jeg er nok i overkant sårbar når det kommer til dette, det må jeg innrømme: For i kraft av å til tider være kronisk syk mor, er jeg livredd for at dette skal skje på et mer eksistensielt nivå: At dine behov settes til side for mine egne. At mine utfordringer blir DINE utfordringer. Helt uten at jeg klarer å se det. Kanskje skriver jeg dette som en påminnelse til meg selv, som ord jeg kan lete meg tilbake til også i årene som kommer. For å unngå å gå i nettopp denne fellen som jeg er så redd for å havne i.

 

Da jeg la deg til brystet for første gang, og innså at du var din egen person, ikke MIN person, ga jeg meg selv et løfte: Jeg skal alltid være ydmyk for det du føler. For det du ser. Jeg skal alltid tro på deg. Du skal aldri trenge å tenke på at du er MIN, tenkte jeg. For jeg skal alltid være DIN.

Og tiden går. Og du forsvinner lenger og lenger bort fra det trygge utgangspunktet ditt; livmoren min. Men fortsatt føles du like nær som du alltid har gjort den tiden du har eksistert på denne jorden. Jeg vil så gjerne beskytte deg mot alt som er ondt her i verden. Men jeg må slippe deg. Du må få være deg. En smerte innbakt i en grenseløs kjærlighet: For slik er det å være mor.

 

Og etter hvert er det verden som skal omfavne deg; etter hvert som du vokser til er det den som skal innhylle deg. Jeg ser det allerede; gradvis åpner du opp, utforsker, utvider din egen virkelighet til også å gjelde andre enn mamma og pappa og lillesøster og hjemmet vårt. Du har allerede ditt helt eget liv i barnehagen; livet ditt strekker allerede lenger enn øynene til mammaen og pappaen din er i stand til å se. Og fortsatt vil jeg bare beskytte deg og holde deg inntil meg for alltid. For så vanskelig, og så vidunderlig, er det å være en mor.

 

Kjære, gode gutten min. En sånn som deg fortjener at verden legger seg trygt og varsomt rundt deg; gir deg næring når du trenger det, varme når du søker det, omsorg når du er svak og jubel når du kjenner glede. Slik tenker jeg. For slik er det å være en mor. Men sånn er det ikke nødvendigvis. Livet har mye å fare med, både på godt og på ondt - og sistenevnte vil jeg på et eller annet tidspunkt heller ikke være i stand til å fjerne deg fra ved å holde deg i favnen min.

 

Men måtte den kjærligheten jeg føler for deg likevel sørge for at du føler deg omfavnet her i verden! Og måtte du aldri føle at jeg trenger deg mer enn du trenger meg!

 

Jeg har nettopp vært inne hos deg. Du sov. Jeg pakket dynen rundt deg, som i et forsøk på å gjenskape en trygg, omfavnende livmor på utsiden av min egen kropp. For slik er det å være en mor.

 

Jeg elsker deg. Måtte du også føle det, hver eneste dag på denne jorden: At du fortsatt er omfavnet av dem som var så heldige å få bli mammaen og pappaen din. Så lenge vi lever, jeg og din far. Hvem du nå enn måtte ønske å være. Hva du nå enn skulle råke utfor.

Uansett.

Ikke fordi du er min. Ikke fordi du er vår.

Men fordi du er DEG!

Så vidunderlig, så vanskelig, så altomfattende, så skjellsettende, så fortvilt ukontrollerbart. Og helt ubegripelig stort.

 


 

 

følg gjerne meg og tankene mine på facebook

I MORGEN

 

Det er ikke så ofte jeg beveger meg utenfor hjemmet før klokken tolv på dagen. Men det skal jeg altså prøve meg på i morgen. Så nå lader jeg opp til nettopp det: I morgen skal jeg nemlig på Litteraturhuset i Bergen for å snakke om det å være kronisk syk forelder sammen med Jan Grue. Fine Silje Stavrum leder samtalen. Og jeg gleder meg! En ting er å sitte her hjemme og skrive om sykdom. Det er liksom noe smått skremmende når det man formidler skal stå på trykk for alltid. Noe helt annet vil det bli å samtale om det. Det blir interessant å høre hva min samtalepartner har å si. Selv har jeg mye på hjertet når det kommer til dette, og det kan nok være at selvsensuren ikke er like påslått i en samtale som det jeg er vant til at den har vært - i hvert fall frem til nå - her på bloggen. Kanskje fører denne samtalen til at jeg tør å åpne opp litt mer også her?

 

Det blir spesielt å snakke om dette på akkurat denne dagen, det skal sies: Min nydelige gutt, det lille vesenet som gjorde meg til mamma, fyller nemlig fire i morgen! Tenk, på akkurat denne tiden, for fire år siden, satt jeg hjemme i lenestolen med varmeflaske på magen og hard musikk på øret for å lindre rier som hadde begynt å ta seg kraftig opp. Og så sitter man plutselig her, fire år senere, og tenker tilbake på det som nå virker nesten ufattelig lenge siden.

 

Det er rørende å se hvor stor en bursdag er for en fireåring. I dag våknet han klokken fem, og jeg måtte inn og ligge sammen med ham i den bitte lille sengen i håp om at han skulle sovne igjen. Søvndrukken og, det skal sies, en anelse irritert over å bli vekket så tidlig. Det var inntil jeg så hvordan han holdt fire fingre opp foran seg og liksom bare beundret dem ... Og da ble jeg bare helt varm om hjertet. Tenk å ha en liten gutt som så tydelig gleder seg over å finnes i verden!

 

I dag har vi hatt bursdagsbesøk med familien. I morgen blir det, tradisjonen tro, sjokoladekake til frokost - og på onsdag blir det barnebursdag med dinosaurer som tema! Hans aller største interesse på denne jord er nemlig dinosaurer. For å være ærlig digger jeg det! Frem til i høst var det nemlig BARE traktorer, bossbiler og brannbiler som gjaldt. Helt greit, det, men å lære om dinosaurer er jo virkelig SPENNENDE! Vi har vel latt oss rive litt med, både jeg og Olav, og det hender at vi blir sittende og snakke om dinosaurer etter at ungene er lagt. "Herregud, tenk, de levde for seksti til hundreogtjue millioner år siden." "Det vil jo si at de fantes i seksti millioner år. I SEKSTI MILLIONER ÅR!" "Det er jo helt SYKT!» «Ja, det er jo faktisk HELT sykt!!" Haha. Men det fine med en sånn interesse, er jo at den skaper en ekte glede over det å lære. En nysgjerrighet for verden og mennesker og levende liv som går litt dypere enn bossbiler med kul farge vel kan sies å gjøre ...? Et godt grunnlag for de mange årene med skolegang en liten gutt har foran seg, tenker jeg.

 Vel. Jeg skal prøve å holde meg til tema på Litteraturhuset i morgen - og ikke kuppe samtalen og styre den inn på dinosaurer. Vanskelig. Men slett ikke umulig. Hehe!

 

En fin søndagskveld til alle! Dere er så godthjertede og så rause og så støttende. Jeg føler meg direkte beæret over å ha så mange kloke og fine lesere i ryggen, det skal dere vite. Det er altså SÅ sjeldent jeg opplever drittslenging og netthets! Det betyr mye  - den heldigste bloggeren i landet må jeg være! Og kanskje ser jeg noen av dere i morgen ...?

En anelse sentimental og emosjonell her i dag, altså. Hjertet svulmer liksom litt over når man tenker seg tilbake til den dagen man fødte sitt eget barn, noen som kjenner seg igjen?

 

 



... Slik så han ut, gutten min, noen måneder før fødselen. 3D ultralyd er bare helt utrolig magisk! Lik seg selv er han, også: Jeg syntes han så så snill og godhjertet ut her, husker jeg. Man ser jo så tydelig for seg hvordan ens eget barn skal bli når man bærer på det. Men snill og godhjertet er NETTOPP det han er, også nå, ute i livet, fire år senere. (og fødselshistorien kommer sikkert nokså snart).

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

FORSLAG TIL NYMOTENS NAVN

 

Lurer du på hva ditt avkom skal hete? Din altruistisk anlagte moder Holck er alltid behjelpelig.

Disse navnene vil garantert bli lagt merke til - og gjøre arvingen helt unik i sitt slag. Vær så god, det er bare å forsyne seg! Her er navn jeg aldri fikk brukt på ungene mine selv.  

 

 

Guttenavn:

 

Akk-Ove

Nokas

Tor-Pedro

Grei

Åme

Alvor.

Og så, min personlige favoritt: KNEIK.

 

Jentenavn (jentenavn synes jeg er vanskeligere, det blir mest å hente inspirasjon fra sykdommer og krig, liksom):

 

Gerilja

Giardia

Clamydia

Alka Ida

Og til sist min personlige favoritt: TILTE!

 

Tvillingnavn:

 

Alibi og Aliba

Innveig og Utveig. Uttalt Inn - og Utveig, for enkelthets skyld.

 

Håper dette var inspirerende. Hvis det ikke var det, ja, så er det jo heller ikke sikkert at du bør få barn.

 

 

Ellers avslutter jeg med følgende sjarmøruttrykk fra Arna på nittitallet:

Sug og svelg, ha en god helg!  

 



 

På jakt etter ny mentor når det kommer til livets små og store valg? Følg meg på Facebook, da vel! Som du ser av bildet, utstråler jeg veiledertrang og innovativ klokskap.

 

 

VONDE FØLELSER OG HJELP FRA HELSEVESENET

 

Dette innlegget ble visst nokså personlig og alvorlig. Men sånn måtte det nesten bli, kjenner jeg!

 

Jeg var hos fastlegen min i dag. Hvor mange timer jeg har tilbragt på dette kontoret, sammen med dette nydelige mennesket, aner jeg ikke. Men i løpet av de syv årene han har vært legen min, er det sikkert snakk om hundrevis. Og i løpet av denne tiden har han virkelig vist meg hvordan leger ikke bare kan sørge for fysisk helbred, men også psykisk sådan.

 

Jeg må innrømme at jeg, før jeg fant frem til dette kuppet av en alliert, har gjort meg mange rare erfaringer i helsevesenet. Det toppet seg vel litt da jeg, noen dager etter at min far var død, og jeg hadde dedikert nærmere et år av livet mitt til å pleie ham helt til det siste, oppsøkte min daværende lege for å få en sykemelding. I dyp sorg. Jeg var så sliten og gåen etter lang tids påkjenning at jeg ikke klarte å se hva som stod på sykemeldingsskjemaet jeg skulle fylle ut. Jeg forstår ikke hva som står her, sa jeg. Jeg forstår INGENTING av det som står her! Da får du nesten bare sette deg ut på venteværelset og gjøre resten der, for dette har jeg ikke tid til, svarte hun. Altså ... Når man møter et menneske som er så nedbrutt, og i dyp sorg, så TAR man seg vel tid? Det burde vel være en selvfølge? Eller ikke ...?

 

Livskriser handler ikke om sykdom, får man høre. Å være i livskrise er IKKE patologisk! Det er ikke patologisk å miste noen, det er ikke patologisk å sørge, det er ikke patologisk å FØLE! Det er selvfølgelig sant. Likevel er ikke dette ensbetydende med at man ikke trenger noen SOM SER EN! Å ha en fastlege å snakke med; noen ganger kan det være det som skal til for å hjelpe en gjennom en sorgprosess. Uten at vanskelige følelser BLIR nettopp patologiske. For det er ikke alle som har noen å snakke med på privaten. Og det er heller ikke alt det er like lett og naturlig å snakke med selv sine aller nærmeste om.

Jeg skjønner godt hvorfor den katolske skriftetradisjonen oppstod, for å si det sånn. Eller for en utrolig viktig rolle presten tidligere hadde som sjelesørger i et lokalsamfunn. Men slik er det jo dessverre ikke nå; de fleste av oss har vel ikke den typen tilhørighet til en menighet med dertil hørende sjelesørger.

Men den gang, når slikt var vanlig, tipper jeg presten ikke engang ville fått seg til å tenke tanken på å dele sine kirkegjengeres lidelser inn i patologisk eller ikke-patologisk; han var der vel for å lytte og ta imot det som ble sagt, uansett ...?

 

Jeg har inntrykk av at fastleger ofte er så travle at de først og fremst blir brukt for å utrede og behandle akutt fysisk sykdom. Ikke først og fremst fordi de ønsker dette selv, men fordi de allerede i utgangspunktet er overarbeidet.

Men i mitt tilfelle har jeg altså fått den tiden jeg har trengt på legekontoret. Og i mitt tilfelle har jeg trengt denne støtten over år. Først som et helt vanlig menneske med en viss bagasje. Deretter som kronisk sykt menneske. Men SAMTALEN mellom oss har ALLTID stått i fokus.

Det at han har tatt seg TID til meg; det har vært helt uvurderlig.  For min del tror jeg garantert at fastlegen min har vært med på å avverge en akutt krise eller tjue. Han har kjent meg i syv år, han har sett meg på mitt aller svakeste, han har holdt meg i hendene når jeg har grått. Han har gitt meg en følelse av å bli sett. Av å være ivaretatt. Når det har sett som mørkest ut har han vært der for meg. Støttet, forstått, lyttet, gitt meg følelsen av å ikke være alene. Jeg har vel tidligere vært åpen om at jeg også har en psykolog å gå til her i livet (hvor ellers skulle man gå til en, liksom, haha)? Og en psykolog er vel og bra. Men dette mennesket her? Han er bare helt unik. Han ser helheten - og han ser ikke bare det som er sykt. Men også det som er friskt. Det har gitt meg håpet tilbake gang på gang.

Ventetiden for å få tildelt en psykolog er uhørt lang - og i køen er det mange som blir betraktelig dårligere. Samtidig skal man liksom være VELDIG dårlig om man få en henvisning i utgangspunktet. Da skal det som kanskje bare var naturlig vonde følelser som reaksjon på en livskrise ha ballet godt på seg og blitt nærmest umulig å reparere.

 

Jeg er overbevist om at mange kriser kunne vært avverget dersom flere folk hadde et godt forhold til fastlegen sin. Dersom kontoret hos fastlegen kunne være et sted man kunne bli møtt på psykiske helseplager, ikke bare de fysiske. Der man ble møtt nettopp slik man i tidligere tider ble møtt på sine bekymringer og følelser av en SJELESØRGER; en person som er der - helst før krisen blir for uttalt. For fysisk helse, som en fastlege vel først og fremst skal ivareta, handler om så mye mer enn konkrete fysiske symptomer som skal behandles eller holdes i sjakk. Selv fysisk sykdom handler, naturligvis, også om psyke; om tanker, om sorg, om fortvilelse. Med mer.

 

Alle medisiner fastlegen foreskriver burde ikke kunne hentes ut på nærmeste apotek, er min konklusjon.

For min del har noen av de «reseptene» jeg har fått hos min lege vært «resepter» jeg har kunnet «hente ut» UNDER konsultasjonen. Med nokså umiddelbar - men også forbausende varig - virkning.

Og de reseptene har vært foreskrevne medisiner som heter følgende: Forståelse. Imøtekommenhet. Omtanke. Støtte. Og medmenneskelighet.

 



 

følg gjerne meg og livet mitt på facebook

 

#fastlege #sykdom #kronisk #møte #omsorg #sjelesørger #syktvelkommen

 

GYNEKOLOGTIME OG JOGGESKO

 

 Gradvis somler jeg meg visst inn i livet igjen. I dag var jeg ute av huset for første gang på noen dager. Selv om det bare var for å stikke innom butikken og deretter hente ungene i barnehagen, føltes det helt FANTASTISK! Du vet ... Som når man tar på seg joggesko for første gang om våren ...? Slik. En helt vidunderlig følelse. Likevel kjenner jeg på en slags følelse av kaos for tiden. En slags ... forvirrende følelse av å ikke være helt på plass ...? Jeg vet ikke.

Etter at ungene var lagt gjorde jeg derfor noe lettere meningsløst: Jeg bladde gjennom min debutbok, Norg. Noen som har lest denne? Ikke det nei. Hehe! For en utrolig merkelig bok! Det må det vel være lov å si ...?

 

MEN! Så fikk jeg altså lyst til å dele et lite utdrag med dere. En tekst basert på en sann historie fra en gynekologtime. Den sanne historien forsvant vel mer eller mindre på veien. Men her er den nå uansett:

 

 

DISTRAKSJONSVÆREN

 

Legen ba meg ta av meg klærne, legge meg til rette.

               Jeg brettet skjørt og undertøy pent sammen og gikk bort til gynekologstolen. Jeg dyttet i distraksjonsværen. Ikke hardt, men jeg ga den et lite puff bak.

              Den nektet å flytte på seg.

              Heldigvis var den lavere enn en gjennomsnittlig distraksjonsvær. Jeg klatret over den, rullet meg rundt og plasserte leggene i stålbøylene.

              Væren ble stående. Den stirret nysgjerrig på meg.

              Legen ba den gjentatte ganger om å flytte seg.

              Da den til slutt gikk bort til trauet for å drikke litt, påbegynte hun undersøkelsen.

              Men så veltet distraksjonsværen trauet!

              Straks den hørte latteren min, kom den plaskende over gulvet og slikket meg i ansiktet.

              Legen klapset til den. Da bykset den bort til vinduet og tittet over mot plenen foran Statforsk, hvor en fire-fem distraksjosnværer beitet.

              Er du glad i dyr? Spurte gynekologen.

              Til dette kunne jeg nikke bekreftende.

              Det er jo egentlig jeg også, sa hun. Men denne væren er ikke som den skal.

              Hun forklarte at den forrige, som hadde sovnet inn av alderdom dagen før, hadde vært av et helt annet slag.

              Idet jeg kondolerte gjorde rabagasten fra seg på gulvet.

              Mens legen tørket opp, understreket hun ettertrykkelig at dette ikke kom til å gjenta seg. Jeg kunne være trygg på at denne væren straks ville erstattes av en veldressert.

              Det syntes jeg var sørgelig. Personlig hadde jeg møtt mang en vær i møte med offentlige etater.

              Men ingen kunne måle seg med denne.

 

 

 

SLIK SÅ JEG UT FØR JEG LESTE I MIN EGEN DEBUTBOK:




OG SLIK SÅ JEG UT LIKE ETTERPÅ!



 

Eller vent ... Var det omvendt?

Uansett. HUSK: Snart feirer vi at det er 24. november 2016. Bare litt over en time igjen nå, så er vi der. En helt super hverdag skal det bli; slik får man vel tenke.

 

LUKSUSVANER MOT ALVORLIG SYKDOM


Hei på dere! Her snegler tiden seg fremover i en hastighet på om lag femten sekunder per time kjennes det ut som. Men jeg tror likevel jeg skal prøve å komme meg en liten tur ut i dag. En busstur strake veien til nærmeste kjøpesenter, det kan kanskje gå! Tusen takk for innspill på forrige innlegg. Det er utrolig kjipt at pengene bare forsvinner ut av kontoen min, men jeg skal prøve å få tatt en telefon til Forbrukerrådet for å få noen tips til hva jeg kan gjøre. Det er bare så møkk å måtte bruke krefter på sånt når man egentlig ikke har krefter til å gjøre selv de mest dagligdagse ting, engang!

 

Men nok om det. Her følger heller en liste over tarvelige uvaner jeg tillater meg for tiden, nå som både hode og kropp har tatt seg et lite dypdykk ned i den helseløse elendigheten. Strømsparing for kropper med defekt dynamo, kunne man kanskje kalle det. Eventuelt luksusvaner for syklinger. Det kjennes i alle fall ut som om jeg virkelig SLÅR MEG LØS når jeg praktiserer følgende. Og det er jo faktisk en ytterst god følelse å kjenne på når man føler seg så til de grader fanget i egen kropp. Det gir meg liksom litt av kontrollen tilbake, i kraft av å ha valgmuligheter. Altså:

 

#        Jeg lar være å lukke kjøkkenskapdøren etter meg når jeg henter ned yndlingskoppen min.

#        Jeg mauler ruccola uten å vaske den først - selv om det STÅR PÅ PAKKEN at man skal gjøre det! GULP!

#        Jeg bruker tørkepapir om jeg mot formodning skulle befinne meg på et publikumstoalett - selv om det er mer miljøvennlig med håndtørker.

#        Jeg kaster dorullene i restavfallet på badet i stedet for å kildesortere dem i papirbosset.

#           Jeg lar være å skru av lyset når jeg forlater et rom.

#        Jeg spytter tyggisklyser på gaten. På en skikkelig MØKK dag kan det være jeg kaster snytepapir i grøftekanten også. Haha, anarki!

#        Jeg koster opp smålego og kaster dem rett fra feiebrettet og i bosset. I stedet for å bøye meg ned, plukke dem opp og legge dem tilbake i legokassen.

 

Hvilke konklusjoner kan vi så trekke ut av dette ...? Vel, kort og godt: NÅDE miljøet om jeg har en dårlig dag eller tre. Så kom igjen, verden. BRING IT ON. Gode dager. Til meg. FOR THE SAKE OF THE WORLD!!

Lol.

 



 

Lag deg en fin dag, som vi bloggere sier.

 

følg meg gjerne på Facebook!

 

 

EN MENINGSLØS DAG

 

Også i dag ligger jeg som et halvråttent kadaver på sofaen. Sjarmerende! Jeg klør i kroppen etter å jobbe, har blant annet flere innlegg jeg ønsker å ferdigstille. Jeg venter på at min tredje bok, Mine tabber, skal komme fra trykken. Og i den forbindelse holder jeg på å utforme en nettbutikk, hvor nyeboken, samt tidligere bøker (pluss litt mer) skal legges ut for salg. Og egentlig burde jeg vel være i full gang med å markedsføre det hele. Men det har jeg altså overhodet ikke kapasitet til. Nå er alt satt på vent; nå er det helsen som må prioriteres først og fremst. Og akkurat nå er det bare én ting som gjelder for at jeg ikke skal bli verre: å hvile. Hvile. Og hvile. Helst mye mer enn det kjennes ut som om kroppen trenger. Det er IKKE lett for et rastløst sinn som helst vil være arbeidsnarkoman!

 

Men nå ligger jeg altså her med laptopen på fanget. Fortsatt i morgenkåpe. Totalt ustelt og med flokete hår. Jeg burde vel ha brukt dette lille ti minutters avbrekket fra hvilen til å sminke meg eller gjøre noe annet fornuftig. Men så måtte jeg bare snike meg til en liten jobbøkt og altså oppdatere dere om ståa i stedet.

 



 

Håper du har en fin dag! Forhåpentligvis en litt mer aktiv og interessant en enn det jeg kan skryte på meg.

 

Følg skrøplingen på Facebook, da vel!

 

 

 

Å VÆRE KRONISK SYK ER SOM Å VÆRE PÅ BADEFERIE KONSTANT. PUNKTUM!

 

Ja. Du leste overskriften: Å være kronisk syk er som å være på badeferie konstant. PUNKTUM.

... Eller?

 

Den siste tiden har jeg drevet rovdrift på egen kropp. Jeg bestemte meg på et eller annet tidspunkt for at nå skal jeg gjøre hva jeg kan for å fremstå som FRISK! Legg merke til ordet «fremstå» her; ikke «være frisk» - men fremstå slik.

For noen måneder siden friskmeldte jeg meg. Helt og fullt. Jeg tenkte at det skulle la seg gjøre å arbeide - selv om jeg egentlig er syk. Jeg er ikke det spor bedre av den utmattelsen jeg er plaget av, enn si andre minst like plagsomme symptomer - men jeg har tenkt at i og med at jeg har en jobb som er fleksibel; at jeg er forfatter og kan styre litt hvilke oppdrag jeg sier ja og nei til, ut ifra hvordan formen er, så skulle det likevel gå.

Jeg skulle bli den første sengeliggende karrierekvinnen i landet, bestemte jeg meg for.

For alt jeg vil er å jobbe. Å jobbe er for meg livet; med andre ord kan det å innrømme seg syk nok til å IKKE jobbe, sidestilles med døden, om man tar sammenligningen sånn helt på alvor.

 

I helgen har det vært stille herfra. De siste dagene har jeg kjent at kroppen bare kollapset. Nå har jeg sovet i atten timer. Det hjalp, men jeg innser at jeg blir nødt til å ta noen grep. For det er ikke første gang dette har skjedd siden jeg friskmeldte meg. Det skjer med jevne mellomrom. Og den siste tiden oftere og oftere.  

Hver gang jeg opplever sånne kollapser, innser jeg hvor skjør jeg faktisk er. Og blir bevisst hvor lite det egentlig skal til før det blir for mye. Og det får meg alltid til å tenke på hva alskens «sykdomshatere» mener om sånne som meg: At syke folk som ikke er totalt sengeliggende eller lam fra hodet og ned, eller aller helst halshugd, burde kunne jobbe LITT. «Har du krefter til å gå på butikken, har du krefter til å ha en liten deltidsjobb», liksom. Men det de sjelden vet noe om, det er at en sykemelding, eller AAP, eller uføretrygd, er det som gjør at man, så vidt det er, rekker å komme seg opp over vannoverflaten for å kunne klare å snappe i seg litt luft før det igjen er å dykke ned i vannet.

Slik er det å være syk. Man lever i et element man egentlig ikke er ment å leve i som menneske. De lover som gjelder for vanlige, funksjonsfriske mennesker, fungerer ikke for oss som har en sykdom liksom lenket til foten over lenger tid; en stor betongklump festet i kjetting til begge ankler, som presser en nedover og som en, med hele kroppen og hele hodet, kjemper for å holde flytende, så man ikke skal forsvinne helt ned på havbunnen og forbli der.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     

Det man ser, utenfra, er ansiktet i det øyeblikket det kommer til syne over vann; i de få øyeblikkene man bare later til å svømme en helt herlig, oppkvikkende tur i vannet. Det ser utrolig forfriskende ut, ikke sant?

Å være i vann er jo aldri å jobbe. Å befinne seg i vann, er synonymt med å være på badeferie, det! Tenk å kunne nyte livet, kose seg i vannet, helt uten arbeidsmoral og samfunnsansvar!

Men at du strever under vann, og gjør hva du kan for å holde deg nær vannoverflaten, så du innimellom får gispet til deg litt luft, det er det jo ingen som ser. De ser ikke betongklumpene du har festet til føttene. Som du kjemper og kaver for å holde i sjakk under vannet; de ser ikke at alle bevegelser du foretar deg gjøres i et forsøk på å holde deg flytende. I live.

 

Den siste tiden har jeg forsøkt å kjempe meg inn til land. Med betongbiter festet til begge føtter. Og jeg klarte det; jeg har klart det på pur vilje: å dra meg i land. Og med ett har disse byrdene mine blitt så synlige for folk. Jeg skal ikke legge skjul på det: det har vært godt. For folk har sett hvordan jeg har kjempet. Og betongklumpene har vært synlige for alle som kjenner meg; hallo, har du de greiene der festet til føttene, og så prøver du likevel å jobbe?! Det er jo GALSKAP, INGEN jobber jo med sånt hengende på slep!

 

Men ikke hadde jeg regnet med hvor mye tyngre betong er på land enn til vanns.

Som syk «til vanns» fungerer jeg visst greit nok til at jeg akkurat klarer å gispe i meg den luften som skal til for at jeg klarer å overleve fra dag til dag.

Men nå som jeg har forsøkt å dra meg opp på land, kjenner jeg det: jeg er dønn sliten.

Jeg orker ikke mer.

Det går nok mot sykemelding igjen nokså snart.

Ingen skal si at jeg ikke har prøvd.

Og ingen som har vært der, kjempende for livet i vann, kan med hånden på hjertet si at de ønsker seg tilbake til den såkalte «badeferien»; der ingen egentlig kan se kampen du kjemper. Der ingen egentlig, fra land, kan forestille seg hva som skjuler seg av noen betongklumper festet til dine egne føtter under vann.  

Vi vil vel alle at noen skal se at vi kjemper. Sånn helt på ekte. Både friske som syke: Vi vil bli SETT. For det arbeidet vi gjør her på jorden.

Men som sykemeldt blir man dessverre ikke det.

Selv om denne jobben er blant de tyngste av dem alle.

Vit det, alle dere som er friske og som iblant tviler på motivene til «baderne» der på sjøen; deilig ser det ut å duppe der i vannet, sånn på en helt vanlig tirsdag.

Men det er det ikke. Det er helt forferdelig.

Og jeg gruer meg til å dukke ut i det igjen.

 

 


 

Følg meg gjerne på Facebook
 

 

 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: "DEN TRISTE KVINNEN"

 

Jeg måtte i noen ærender på yndlingskjøpesenteret i dag. Etter å ha hentet ut en resept på apoteket, ruslet jeg litt omkring med tankene på vidvanke slik jeg pleier - for den slags får jeg visst alltid tid til uansett hvor travelt jeg måtte ha det.

Plutselig så jeg en kvinne noen meter bortenfor meg: Selv på denne avstanden syntes jeg hun så merkbart trist ut. Hun liksom søkte seg mot blikket mitt og jeg tenkte som følger: Hun der ser da virkelig ut til å trenge en liten oppmuntring i en trøstesløs hverdag.

Så jeg smilte til henne, jeg! *god hele veien inn*

Men gjett hvem det var, da ...?

Jo, det var jo ... Altså: det var jo speilbildet mitt!

 

Hahaha!

Snakk om fjols.

 

 

Men jeg ble faktisk oppmuntret da.

 

 

 

 

 


 

Her får du en selfie - tatt helt uten at selvet godkjente den. En perle av et portrett.

 

 

PS: Min tredje bok, "Mine tabber", kommer for salg i begynnelsen av desember. En grufullt selvbiografisk bok bestående av et utvalg av mine verste fadeser.

(Merk: fadesen nevnt i dette innlegget er ikke drøy nok til at den ville fått bli med i boken. Ler.)

 

 

følg smartingen på facebook

 

Å ELSKE EN SOM ER DØD

 

Sønnen min var ikke gammel da han var med meg på kirkegården for aller første gang. Og opplevde at jeg holdt ham frem mot gravsteinen mens jeg lot tårene renne og sa: "Her er han! Her er han, pappa! Her er den lille gutten din!"

 

Barna mine har en morfar de aldri har møtt. Og som de heller aldri noensinne skal få møte: Pappa døde for ni år siden. Jeg merker nå at jeg vegrer meg litt for å skrive hvor lenge det er siden. NI ÅR SIDEN, ja ... Sorgen virker så oppbrukt da. For utenforstående. Sørger du over det fortsatt, liksom ...? Men ja, det gjør jeg faktisk. Ikke like intenst som i den første tiden etterpå, naturligvis. Men sorgen har endret form siden den gang; da var det mitt eget tap som stod i fokus. Men etter at jeg ble mor, har sorgen vel så mye handlet om det barna mine går glipp av, i kraft av å mangle en morfar. På noen måter har den altså blitt sterkere ettersom tiden har gått.

Fra de var bittesmå, har jeg passet på å nevne morfar med jevne mellomrom for ungene. Men nå som fireåringen begynner å forstå konseptet død, kjennes det på et vis vanskeligere, ikke lettere. For det er snakk om en person de aldri har møtt, og heller aldri kommer til å møte. Jeg ser at gutten tenker MYE når jeg nevner morfar nå. Spesielt når jeg påpeker at han er død.

Det nesten absurd umulige i dette: Å liksom skulle få barna til å elske et menneske som de aldri noensinne kommer til å ha et forhold til, i levende live. Men jeg har tro på at det lar seg gjøre.

 

Olav ga meg en veldig fin bursdagsgave året etter at pappa døde: et album smekkfullt med bilder av ham. Jeg skal ikke legge skjul på at det fortsatt gjør vondt å se disse fotografiene; det gjør meg så bevisst på hva det er jeg savner.  

Men jeg har bestemt meg for å jobbe for at begge ungene skal føle at de på et vis kjenner morfaren sin likevel.

Så i kveld hentet jeg altså frem det fine albumet med pappabilder. Satte meg i sofaen med en unge i hver armkrok. Og så bladde vi oss gjennom. Og det var så godt! Så utrolig fint. Men også utrolig vondt. For der var han; pappaen min. Med øynene som så inn i kameralinsen. Øyne som liksom nå så rett på de barnebarna han aldri fikk bli kjent med.

Og ungene søkte seg mot disse øynene. Toåringen for første gang. Og det var som om jeg viste henne frem for ham for første gang, om du skjønner?

Der og da så jeg henne liksom utenfra, med min avdøde fars øyne. Slik jeg gjorde den gang jeg stod på graven med min førstefødte sønn. Den lille jenten hans. Slik jeg selv en gang var hans lille jente.

Alt det han gikk glipp av i kraft av å aldri få oppleve det å være bestefar!

Barna mine kommer naturligvis ikke til å kjenne noen sorg over det å mangle en morfar: de kjenner jo ikke til noe annet, likevel. På en måte er det fint, det også. Det gjør liksom at han kan få lov til å være levende for dem - så godt det lar seg gjøre. På en GOD måte. Liksom helt fritatt fra sorgen min. Som om fortellingen om ham kan få finnes i verden gjennom dem, helt uten at det er en sørgelig fortelling om hans altfor tidlige død.

 

For ja, han er død. Men han skal vel få lov til å være en del av livet vårt, likevel?

Målet mitt er at barna skal føle en oppriktig kjærlighet for denne bestefaren selv om han er borte.

Det nærmeste jeg kommer det å la ham få møte dem, er å la dem få bli kjent med ham gjennom meg: ved at jeg levendegjør ham for dem.  

Jeg vet at han ville satt pris på dette.

Og det gjør godt. For meg.

Men jeg tror dette vil gjøre dem også godt. På et eller annet vis.

For jeg har tro på at det å føle kjærlighet som mangler mottaker, i form av at mottakeren er død, også kan være en vidunderlig kraft.

Om enn på en litt annen måte enn kjærligheten man føler til de man fortsatt er så heldige å ha i livet sitt.

 

Og det tror jeg gjelder uansett hvem det er man har elsket, og fortsatt elsker, men som er død: som man forteller ungene sine om. Og som man lar dem få lov til å elske.

Om det nå, som i mitt tilfelle, er en far - eller om det er en mor, et barn, en bestefar, en venn, en onkel.

 

Videreført kjærlighet er også kjærlighet.

 

Ikke sant vel, pappa ...?

 

 

 


 

 

følg meg på facebook

 

MENINGSLØST BEFRIENDE

 

Hei kjære folk - og vel møtt til nok et blogginnlegg! Ja, for å være nøyaktig: innlegg nummer 224 siden midten av april. Hvilket betyr i overkant av ett innlegg publisert om dagen sånn i gjennomsnitt! Det var egentlig mer enn jeg hadde trodd, til og med, for jeg har jo tatt meg et par fridager i ny og ne.

Men. Over til den egentlige grunnen til at jeg stikker innom. Nemlig for å prate om ... Hold deg fast ... INGENTING! Som oftest så har jeg et mål og en mening med det som skal publiseres. Men det kan fort bli litt skummelt og uinspirerende, og til og med prestasjonsangstfremmende, når jeg i alle blogginnlegg liksom ønsker å oppfinne, om ikke kruttet, så i alle fall bakepulveret. Men det klarer jeg jo ikke, i hvert fall ikke når jeg publiserer så godt som hver eneste dag.

 

Men det er vel helt ok å bare tørrprate litt innimellom, også? Det er nemlig ikke alltid jeg har så mange å slå av noen trivialiteter med; jeg tilbringer mye tid i eget selskap, for det krever den litt skrantne helsen min at jeg gjør. Så da skal dere få æren av å være mine småpratmottagere, sånn en gang i blant. GRATULERER!

 

Forresten. De siste nettene har vært forferdelige. Jeg har vel knapt sovet en time i strekk før jeg har blitt vekket av enten storebror eller lillesøster. Hele natten gjennom. Og plutselig vil de stå opp mellom 05-06 igjen. Altså ... %»¤¤%&=?)&!!

Jeg vet ikke hva det skyldes, for vi har egentlig hatt lite av nattevåk de siste månedene - etter flere års søvnproblemer. Men nå er det ille igjen.

Så nå tar jeg meg en liten rast på sofaen før det bærer til en legetime. Rast = jobbing med blogg i liggende stilling. Haha!

 

 

Forresten. I går dannet den lave, tette skyhimmelen en rund sprekk, akkurat stor nok til at solen skinte gjennom. Magisk! Mye mer magisk enn bildet klarer å formidle. Minner meg på at jeg må få reparert speilreflekskameraet. Arg.

 

 

... Og nå: en knekk "Selskaps sjokolade". Særskrivingsfeil orker vi ikke kommentere. Sant vel? Jeg skal i alle fall ta meg en irritasjonsfri dag i dag. Kanskje du henger deg på ...?

 

 

Sees senere, jeg stikker nok innom til kvelden. Kanskje med et litt mer innholdsrikt innlegg, hvem vet ..?

... Og ja, det var som jeg tenkte noe liksom meningsløst befriende med å skrive dette nokså uambisiøse blogginnlegget.

 

IDIOT!

 

Denne dagen har virkelig stått i idiotiens tegn - om det finnes den slags astrologiske fenomener. Åpnet så herlig med å ta en morgenselfie:

 



Så ikke før nå i kveld, da jeg la inn bildene, at jeg har vært ute i samfunnet i dag med tidenes pulesveis. Dødsdigg!
 

Men ja: Jeg og herr ektemann dro altså for å storhandle på Rema 1000. MYE handlet vi! Gikk rundt i butikken i kvarter etter kvarter. Jadda ... Kvarter etter kvarter? Hvem er det som uttrykker seg slik, egentlig? Skulle ikke forundre meg om det var en idiot. FOR: Etter en stund ble jeg så vant til at Olav gikk like bak meg. Derfor sluttet jeg på et tidspunkt å sjekke om han var der. For det var han jo ...? Og så bare: Så KASTET jeg en tomatpuré over skulderen. Tror du den landet i handlevognen?

Nei:

 


 

 

Hadde jeg jobbet på Seinfeld, så hadde det sikkert vært et greit nok slapstick-triks. I overkant billig, men helt ok dersom Kramer hadde utført det, liksom.

"Jobbet på Seinfeld", faktisk.

Men det gjør jeg jo ikke.

Og butikkbetjeningen, i dette tilfellet representert av mutt kvinne utstrålende bunnløs skepsis til idioter, ble ikke akkurat imponert; det var i hvert fall ikke sånn at hun plutselig og helt akutt nå fikk en dyp og ektefølt forkjærlighet for stakkars slepphendte vandaler, for å si det slik. Sukk.

 

Vel hjemme etter henting i barnehagen stilte vi oss foran vinduet for å se på ruskeværet som herjet utenfor, jeg og familiens ENESTE pertentlige alibi; sønnen. Sikkert i et underbevisst forsøk på å ignorere synet av kaos i stue og omegn, jeg må tilstå såpass.

 

... Som om det å se UTOVER, var det spor bedre, liksom:

 



 

Sønn, snart fire: «Mamma, se så skitten himmelen er!!

Mor, trettisyv: Øh ... Hæ ...? Eh ...? Å, JA VISST!! HIMMELEN er skitten ja, det var DET du sa!

Sønn,snart fire: «Jeg tror vi må vaske den snart!»

Mor, trettisyv: Sukker lettet, og svarer så belærende og selvsikkert som bare en mor som nesten har blitt fersket i mangelfull vindusvask kan gjøre: «Det går faktisk ikke. Vi mennesker kan rett og slett ikke vaske himmelen, skjønner du.

 

HURRA! For tenk, det slipper vi!!

... Og det er jo ikke slik at jeg har tenkt å vaske vinduene før konfirmasjonen til min førstefødte likevel, liksom. Som du ser. Så det slipper jeg, også.

 

... Og rotet i hjemmet ...? Jeg skal nok få bukt med det. Snart. Noen som nevnte uttrykket "få ut fingeren ..."? NOPE. Det stemmer ikke her. Her er det mer følgende uttrykk som gjelder:

 

"må bare få ut storetåen fra neglelakkfjerneren, som den sitter helt mutters fast i, først."

 

 

En helt aldeles vanlig dag, med andre ord.

Skaff meg et liv!

 

 

følg idioten på Facebook

 

 

 

 

 

 

SLUTT Å GI MEG FØLELSEN AV Å VÆRE EN DÅRLIG MOR!

 

Noe av det som har overrasket meg mest med å bli mamma, overrasket meg egentlig ikke før jeg hadde vært mor en stund. Det var nemlig følgende: At man tappes for superforeldrekrefter i takt med at årene som småbarnsforeldre skrangler seg av gårde.

Det pågangsmotet jeg gikk inn i rollen som nybakt mor med; vel - det har fått seg noen kraftige riper siden da, for å si det forsiktig.

Her i gården begynte det så bra med nummer en: Han sov godt om natten. Og han sov om dagen - selv om det bare var i tre kvarters- intervaller, det skal sies. Men vi var jo også to foreldre om én - noe som gjorde det mulig å få hentet seg litt inn igjen både støtt og stadig.

Energien jeg hadde til overs den gang, ny i gamet og full av prinsipper som jeg var, brukte jeg naturligvis på å gjøre slikt jeg hadde sett for meg at jeg skulle gjøre også før jeg ble mor: slikt en GOD mor skal gjøre. Jeg laget all babymat fra bunnen. Gjerne økologisk. Gutten fikk ikke smake godteri før han var passert i hvert fall halvannet. På ettårsdagen sin fikk han endatil servert hjemmelaget fiskekake med lys på. Og naturligvis en sunn, hjemmelaget sorbet av banan og bær til dessert. Haha!

Men tiden gikk. Jeg ble gravid igjen. Med dertil hørende svangerskapsplager - som måtte fortrenges fordi jeg allerede hadde en unge som krevde sitt.

Så ble gutten storebror i en alder av tjuetre måneder; den ene babyperioden ble avløst av den andre. Men lillesøster sov ikke særlig bra, verken om dagen eller om natten.

Og så fortsetter det. Søsknene smitter hverandre med alskens basselusker. Etter hvert begynner de jammen å krangle, også. Og vilje har de visst greit med, begge to.

 

Etter hvert kollapset det nennsomt stablede korthuset, bestående av prinsipper og tanker om hvordan en GOD MOR SKAL VÆRE.

Men du vet: eksperter som uttaler seg på feltet ( og som sikkert for lengst er sluppet fri, LES: HAR VOKSNE BARN), er både kategoriske og helt bestemte i sin sak: IKKE gi etter for barnas ønsker! Barn av i dag er bortskjemte! Det gjelder å stå på sitt! Barna spiser det de får servert om de bare er sultne nok! Og så videre.

Jepp. Det var nok slik jeg tenkte, jeg også, før jeg selv fikk barn. Før jeg stod midt oppi det - og skjønte at en sulten unge som ikke spiser blir forvandlet til et UDYR AV ET TROLL!

 Krisen avverger man ved å tilby ungen en alternativ middag. Fordi man ikke ORKER tre timer ekstra med skrik og skrål.

Og så har man det gående.

Og plutselig tar man seg selv i å, som en selvfølge, servere unge nummer to all den sjokoladekaken hun makter å spise på ettårsdagen sin!

 

Men det skulle naturligvis bli enda verre enn som så. For dag for dag, måned for måned, kjente jeg hvordan jeg ble tappet for «supermammakrefter». At jeg hadde stadig mindre energi til å møte mine barns resolutte vilje med.

For det er dette enorme ansvaret. Som hviler på en konstant. At man alltid må være parat til å takle nok en runde med sykdom, selv om man ikke egentlig orker mer av slikt. At man alltid må være parat til å tåle våkenetter. At man alltid må være til stede for barnet. Hele døgnet gjennom. Alltid, alltid.

 

Da prinsippene tok til å falle til bakken som råtnende nedfallsfrukter, ble jeg først overrasket over at jeg PLUTSELIG VAR EN HELT ANNEN MOR ENN DET JEG HADDE SETT FOR MEG AT JEG SKULLE VÆRE. Les: DEN MOREN EKSPERTENE HEVDER AT MAN BØR VÆRE.

For om jeg hadde sett for meg for fire år siden at jeg både skulle komme til å bestikke ungene med is på en helt vanlig onsdag ettermiddag, la eldstemann få bruke smokk iblant, selv om han nærmer seg fire, og at jeg fortsatt samsover med toåringen - som for øvrig heller ikke legger seg til å sove HELT AV SEG SELV - ja, så hadde jeg LEDD.

Hånlig oppgitt, til og med. Jeg hadde ristet foraktfullt på hodet og tenkt at: DU KLARER JO IKKE Å VÆRE EN GOD MOR, DU!

 

I en overgangsfase slet jeg rett og slett med dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å holde fast ved disse prinsippene som tidligere var så viktige for meg.

Men den siste tiden har jeg rett og slett bestemt meg for å legge den dårlige samvittigheten til side.

JA, JEG FEILER SOM MOR. Hver bidige dag, til og med.

Men jeg har innsett at for å overleve, blir jeg nødt til å gjøre det som gagner MEG. I hvert fall en gang i blant.  Og altså tillate meg selv å gjøre alle disse tingene som overhodet ikke er forenelig med å være en konstant konsekvent og prinsippfast, GOD mor. Om det så innebærer at jeg bestikker en hylende unge på bussen med en knekk sjokolade i dann og vann.

Rett og slett for at jeg skal kunne klare å stå i denne ytterst intense unntakstilstanden som livet som småbarnsforelder representerer.  

 

Jeg har bestemt for meg at livet som småbarnsmor først og fremst handler om en eneste fundamental ting: Å OVERLEVE.

Om det så må innebære at jeg til og med er en «dårlig mor» iblant.

 

«LAR DU BARNA DINE BESTEMME HVA DE SKAL SPISE TIL MIDDAG, OG OM DE I DET HELE TATT KAN VELGE OM DE ØNSKER Å SITTE VED MIDDAGSBORDET - JA, SÅ HAR DU TAPT FOR ALLTID!»

HUFF.

Noen andre enn meg som hører gjenklangen av alskens ekspertråd liksom hele dagen gjennom, i ett og alt man gjør som forelder?

 Det er så mange krav fra alle hold. Jeg blir helt matt. Om du ikke gjør slik og slik, og om du dessuten gjør slik og slik, så kommer det til å gå barna dine ille her i livet, må vite!

MEN NEI- JEG ER IKKE EN DÅRLIG MOR BARE FORDI JEG IKKE GJØR ALT RIKTIG, ABSOLUTT HELE TIDEN! Kan ikke bare eksperter slutte å herse med oss småbarnsforeldre, med å gi oss dårlig samvittighet og drive med skremselspropaganda?

Er det RART småbarnsforeldre skorer lavt i undersøkelser som omhandler livskvalitet?

 

Men hva gagner det barna mine om jeg kollapser helt, liksom?

Om jeg skal klare å stå i dette - for det må jeg faktisk innrømme: det er ikke alltid jeg LIKER å være småbarnsmor, engang - krever det at jeg må kaste prinsippene i restavfallet iblant, sammen med ispapiret, for å si det litt skånsomt.

Og dette, at jeg ikke er så prinsippfast i ett og alt lenger, gjør at jeg summa summarum er en mye mer ok og tilstedeværende mor enn jeg ellers ville vært. Tror jeg.

Det gjør nemlig at jeg klarer å HOLDE UT!

Det gjør at jeg klarer å KOSE meg i rollen som småbarnsmor.

I alle fall iblant.

 

 
Og heldigvis, HELDIGVIS - så har man faktisk atten år på seg til å oppdra et barn til å bli et myndig, velfungerende, skikket menneske her i verden.

Så det går seg nok til, i de aller fleste tilfeller, til slutt.

Trøster jeg meg med.

 

 



 

 

følg den uskikkede moren på facebook

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
CESILIE HOLCK

CESILIE HOLCK

37, Bergen

Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits