JEG ORKER IKKE KYLLINGKADAVRE

 Alt føles meningsfullt uvesentlig om dagen. Uvesentlig og meningsfullt.

 

Jeg har aversjon mot kyllingkjøtt. Blir smått uvel bare av tanken. I går lå det et dyr på kjøkkenbenken. Et dødt dyr. Et ovnsgrillet dyr. Ungene hadde forsynt seg rikelig, nå var de lagt, jeg var alene i stuen. Og utpå kvelden, så begynte jeg liksom å bli redd. Litt sånn ... Koseredd? For her satt jeg i stuen i morgenkåpe og tøfler. Og der på kjøkkenet, der inne lå det et LIK. Tenk om ... Tenk om kyllinggjenferdet nå flakset uhumsk usynlig rundt i stuen ...?

 

Å spise hele kyllingen opp ... Alene. Det går faktisk an å gjøre det. Spise vinger, lår, bryst, rubb og stubb. Være årsak til kyllingens grufulle skjebne helt alene. Slik at dyrets liv - og død - BARE ER TIL FOR MEG.

 

Nei. Bedre å spise deler av dyret. Da føler jeg meg ikke så ond. Jeg er en vegetarianer som spiser kjøtt. Jeg elsker når jeg glemmer at jeg er vegetarianer. Og spiser okser. Sauer. Lam. BÆÆÆ! Svin. Det får meg til å føle at jeg deler litt av den dårlige samvittigheten med en rekke andre mennesker. Det er jo tross alt sjelden at man ender opp med å spise et helt kveg alene. Selv om en grandonkel en gang ... Nei, forresten, ikke la meg begynne.  

 

Jeg elsker det jo ... At jeg får frysninger av tanken på kyllinggjenferd i stuen. Det betyr at jeg har det så bra at bagatellene lusker seg frem fra skyggene. Jo. Alt føles meningsfullt uvesentlig. Sinnet har det bra. Kroppen har det bra. Ingen smerter. Ikke lykke; ikke noen plagsom eufori. Bare ro. Fred. Velvære.

 

Det er faktisk helt vidunderlig. Jeg orker ikke kyllingkadavre. For jeg har overskudd til å tenke på dem.

 

 Og vidunderligheten bare: BØØØØØØ!

 

 

 

 

 

DU SOM HAR VIPPEEXTENSIONS: DU DREPER USKYLDIGE MENNESKER!

 

Det er så lett å tenke at de valgene man tar ikke får konsekvenser ... Uansett hvor små de er. Men det gjør de jo faktisk. De gjør selvfølgelig det!

 

Dere med vippeextensions ... Er dere klar over hvilke katastrofale følger forfengeligheten deres får for verden ...? For nå må du høre godt etter, du som føler deg truffet av dette innlegget: Du har vel hørt om sommerfugleffekten ...? Det er visst til og med laget en film om dette fenomenet. Du har sikkert sett den. En romantisk film om hvordan selv det minste slag fra en sommerfuglvinge kan få store globale ringvirkninger; et lite vingeslag fra en sommerfugl kan for eksempel skape orkan på andre siden av verden. Og det er jo sant.

 

Men hva da når øyevippene dine utkonkurrerer sommerfuglvinger suverent, både med tanke på antall slag og kraft? Naturkatastrofer skjer jo titt på andre siden av verden. Flomkatastrofer ... Orkankatastrofer ... Har du noensinne tenkt litt på det? At det kanskje er din feil? Ønsker du virkelig å stå til ansvar for naturdrapet på fem hundre tusen amerikanere bare for din egen forfengelighets skyld?

 

Måtte du virkelig få noe å tenke på nå, du vippefrøken. Måtte du sperre dine dådyrblafrende øyne opp et lite øyeblikk når du leser dette. Og la den evinnelige fatale flørteblafringen din gi orkaner og flommer en velfortjent pause.  

 

... Og Gud, så deilig det er å ligge her i sofaen og være meg. Med en popkornbolle på magen på en tirsdag. Blafre mot Laptop-skjermen med mine akkurat passe slunkne og suverent naturlige øyevipper. Og vite at jeg bare tar livet av en bitte liten meningsløs sjømann eller to.

 

HER SER DU RESULTATET AV DIN FORFENGELIGHET.

(bilde lånt av Google)

 

for flere tragedier, følg meg på facebook

 

 

#vippeextentions #øyevipper #forfengelighet #naturkatastrofer #blafring #blunking #forstillelse #Bergen #Oslo #Østlandet #Vestlandet #orkan #flom #død #sommerfugleffekten

SIDEN SIST

 

Jeg har vært opptatt med mitt i det siste. Det begynte så herlig bra i forrige uke: Jeg gikk inn på nettbanken min, så skjelven at jeg knapt klarte å taste inn koden, for å se om jeg hadde fått sykepenger fra NAV (som jeg av noe uforståelige grunner altså ikke har fått utbetalt på tre og en halv måned). Men så HADDE jeg fått penger! Helt sånn plutselig, liksom helt ut av det blå, liksom helt uventet! For jeg hadde regnet med å måtte gå en god stund til. Bare fordi det er slik det kan være. Og redselen for å ha oversett noen regler som gjorde at jeg likevel ikke ville få etterbetalt beløpet (NAV-systemet er så komplekst at det fort kan skje, selv for meg som dessverre har lang erfaring i det samme systemet). MEN! Så fikk jeg altså penger! Og ikke nok med det: Jeg fikk akkurat det beløpet jeg skulle ha! Hurra! Jeg er så lettet. Jeg er så ubeskrivelig lettet. Jeg har merket det nå i ettertid: Hvor mye krefter denne påkjenningen faktisk har kostet meg. Krefter jeg skulle ha brukt på å bli frisk. For de fleste er det jo nokså dramatisk når den ene i husholdningen mister inntekten sin brått og over tid. Det skjedde altså her denne gangen ... Og den følelsen av ikke å vite når man får penger ... Å ikke orke åpne regninger fordi man allerede vet at man skylder kemneren nitti tusen i restskatt ... Og dermed frykter at hele familieøkonomien står på spill ... Sånt er bare helt forferdelig! Sånn er det jo. Og sånn var det. Vel. Det var dagens sladder om familiesituasjonen min.

 

... Men så blir det visst enda mer sladder. For gjett hva ...? Jeg sa det til Olav etter at vi kom tilbake fra ferien og ungene begynte i barnehagen igjen for to uker siden: Bare vent. Jeg gir det maks to uker. Så er en av dem syke igjen. Og onsdag kveld ble en av dem brennende varm. Det er rart ... Jeg kjenner nesten eksakt hvilke febergrad det er snakk om når jeg legger hånden mot pannen på ungen. Denne gangen "målte" jeg feberen til å være rundt 39,2 (det stemte på desimalet). Sånn er det når man har lang erfaring i å stelle syke barn. Så da fikk jeg altså rett med god margin: Det gikk en og en halv uke før basselusker bestemte seg for å marsjere resolutt inn i hjemmet vårt og okkupere det igjen (merk: Vedkommende unge var også syk onsdag og torsdag før ferien startet).

 

Og så ble det pleie og omsorg. Barnet ble naturligvis prioritert over alt annet. Først antok vi at det bare dreide seg om en helt vanlig febersykdom. Sånt som barn bare skal gjennom uten at man trenger å oppsøke legen. For det var jo bare feber og slapphet. Ingen andre symptomer. Men så sa Olav plutselig: Nei NÅ, nå oppsøker vi legevakten. Og så gjorde han det. Og så var det altså en bakteriell luftveisinfeksjon som krevde antibiotika. Helt merkelig, for barnet hadde absolutt ingen symptomer fra luftveiene. Et utmerket eksempel på hvordan mors- og farsinstinktet virker. For det har hendt mange ganger at vi har oppsøkt lege (barnet er såkalt ørebarn), og legen har himlet med øynene når vi har kommet inn på kontoret. For ungen har jo nærmest oppført seg helt frisk! Men vi som kjenner barnet bare vet at det bør undersøkes likevel ... Og alltid, hver eneste gang vi har oppsøkt lege av de utallige gangene det har vært sykt (cirka fjorten (!) sykdomsepisoder til nå i år, hvor vi har oppsøkt lege cirka en av tre ganger, vil jeg tro) - så har vi alltid endt opp med antibiotikakur (dette til tross for at vi prøver å unngå det så langt det går, og ikke ønsker behandling av barnet om det likevel kommer til å bli frisk av seg selv). Så heia mors - og farsinstinktet!

 

Men i dag var altså begge ungene tilbake i barnehagen igjen. Og da jeg stod opp i dag, sminket jeg meg litt i overkant mye og tok på meg finstasen og subbet rundt i huset i festkjole. Bare for å feire at det var en helt aldeles normal dag. En slags hverdag. Haha! Det føltes helt aldeles suverent bra.

 

Nå ligger jeg her. På internett. Og pjatter, som seg hør og bør i eteren. Ungene er lagt. Jeg orker ikke bekymre meg for garantert nært forestående sykdomsrunder, engang. Bekymringene får bli til en annen gang. Akkurat nå er det bare jeg som finnes. Her. Hjemme. Akkurat nå er det bare suselyden av det litt for gamle kjøleskapet som får dominere. Og klimpringen på tastaturet. Det føles beroligende. Trygt. Normalt på et kanskje noe aparte vis.

 

 

Snakkes snart igjen, godtfolk!

 

 

TIL MINNE OM PÅL NORHEIM

 

På lørdag fikk jeg vite at en kjær forfatterkollega er død. Pål Norheim er død. Brått og uventet. Pål skrev særegne, vakre og finurlige bøker. Mitt første bekjentskap med forfatterskapet hans var gjennom hans debut fra 1998; den herlig aparte romanen Gottfried von Baaders dagbok, som handler om den 97 (!) år gamle boktyven, immigranten og tenkeren Gottfried von Baader.

 

Siden leste jeg den bittelille boken Z (Gasspedal 2005); en hybrid mellom essay, roman og reiseskildring bestående av en rekke opptegnelser fra en reise til Tanzania og Påls barndoms Etiopia. Z handler kanskje først og fremst om et annerledes jeg - hvor annerledesheten gjør jeg-et til en fremmed. Og fremmedheten gjør jeget til et jeg. Og Påls oppvekst i en helt annen verden var nok også nettopp med på å gjøre blikket hans fremmed årvåkent og lite selvsentrert norsk.

 

Tomas Espedal sier i Bergeners: «Han er den av oss det er mest interessant og givende å lytte til». Og: «Pål snakker med få, men de han snakker med, snakker han med i mange timer, ofte i flere dager.» Jeg var en av de heldige dette skjedde med noen ganger; Pål snakket og snakket inn i natten. Kong alkohol måtte abdisere. For trass en promille en forfatter verdig, klarte ikke vinen å knekke koden når det kom til å innsnevre Påls intellekt. Han ble liksom bare kvikkere og villere utover natten, der vi andre ble stadig sløvere og dummere. En gang han var på nachspiel i leiligheten vår (i et for meg annet liv), ble han sittende mens de andre gjestene en etter en sjanglet hjernetrøtte hjem. Han og broren. Til slutt ga jeg og ektemann Olav opp; klokken var blitt fire og vi snakket bare vrøvl. Men Pål ble sittende og snakke sant. Som en nåtidens punker av en Heidegger med nyslipt ljå. Han snakket og han snakket og han snakket sant. Og da vi våknet dagen etter, i ettiden, satt han fortsatt der og snakket merkverdig og litt skrudd og nokså insisterende sant.

 

De siste årene har Pål gjort seg fortjent synlig som debattant på Facebook. Sjelden har vel dette navlebeskuende blårammede mediet blitt utnyttet til det fulle med den slagferdigheten som Pål utviste. Disse statusene utgjør også grunnlaget for boken Oppdateringer (Kolon forlag 2014) - som også ble nominert til Brageprisen.

 

Her noen utdrag fra samme bok - en bok som for øvrig tematisk strekker seg langt utenfor disse bittesmå notisene (og som aller helst bør leses i sin helhet):  

 

Kairo 25. april 2012

FACEBOOK TROR VISST at jeg er egypter. All reklame på veggen min er på arabisk, som jeg skjønner lite og ingenting av. Godt.

 

Eidsvågneset 29. november 2012

HADDE SOKRATES VÆRT på Facebook, ville det ikke gått lang tid før flertallet hadde blokkert og strøket ham fra vennelisten sin. Klegg! Kverulant! Nettroll»!

 

Nå er nachspielene over - og det er en stemme mindre som snakker finurlig sant i verden. Men måtte det likevel finnes mennesker i dette land som også fremover finner glede, undring og ettertenksomhet i Påls bøker! 

 

Og jeg løfter glasset opp i en siste hilsen og sier: Skål inn i natten, Pål!

 

 

(bilde lånt av Kolon)

 

#litteratur #kultur #Pål Norheim

SKAMFER MEG!

 

Unnskyld. Jeg må gråte. Nei vent. Jeg gidder ikke unnskylde meg likevel. Det er jo meg jeg gråter av. Den eneste personen i hele verden jeg kan gråte av akkurat så mye som jeg både vil og ikke vil. Bortsett fra Lill Babs da, så klart.

 

Helt siden jeg var liten, les: Tjueen, har jeg stort sett klippet meg selv. Med mer eller mindre hell. Stort sett mindre. Det begynte - og endte - med at jeg hadde hår til litt nedenfor livet (grøss!) Denne manken klippet jeg av like over skuldrene etter en fuktig natt i Bergen by. Kastet alle flokene i restavfallet. Min far, som var på besøk, hylte til da han skulle ut med bosset morgenen etter - han trodde jeg hadde kastet et marsvin. Det ble jo fort litt ekstra suspekt i og med at jeg da altså ikke eide noe marsvin. Hehe! Men det var altså bare håret mitt.

 

 

Etter dette fikk jeg raskt en genial idé. Hver gang jeg våknet med sovehår, eller om det stakk noen fjon ut på feil sted i den ellers så plettfrie pulesveisen, så bare klippet jeg dem av. Haha, skamklipt til slutt! Og slik har det fortsatt. Og på et eller annet selvinnsiktstidspunkt, forstod jeg at for meg og håret mitt, gjelder bare fortrengingens metode. Den går som følger: Jeg innbiller meg at jeg bare finnes forfra, og ikke bakfra. Det innebærer igjen at jeg er fin på håret så lenge jeg ikke ser meg selv i det store speilet i det lille speilet.

 

Men så skjedde det ... En dag, en hine hård en, tok jeg meg en titt i det lille speilet som speilet det store speilet. OG HERREGUD! Hva i alle dager ...? Se på meg!!

 

 

Men altså, oi i helvete og skjærsild, er det virkelig mulig? Slik har jeg altså gått rundt i nærmere en måned nå. Etter en litt utålmodig klippeseanse da jeg hadde det litt travelt til bussen (rakk den for øvrig ikke). Men likevel er det jo ingen som har sett rart på meg, så jeg har liksom ikke tenkt noe over det. Men nå skjønner jeg det: De har jo ikke sett rart på meg ansikt til ansikt. De har selvfølgelig sett rart på meg bak ryggen min! Haha.

 

Dette er altså sannheten om mitt hår. Det er lengre på venstre side enn høyre side, ser du det, du også ...? Legg også merke til krøllene midt på der om du gidder. Altså ... Jeg vet: Det ser ut som om en sibirsk bjørn har revet av seg fitten sin og bare KASTET den mot hodet mitt. Men bjørnekjønnshårimitasjonen er altså ekte. På en måte.

 

Vel. Svigerfaren min. Det er han som pleier å ta saksen fatt når det blir for ille. Han fikk klippet av lengden, så da ble det jo litt bedre. Og det føltes faktisk veldig bra med horisontalt hår! Hvem skulle trodd.

 

Men så er det bare det ... At så går dagene ... Og så våkner man jo på et tidspunkt opp med sovesveis igjen. Og så befinner man seg plutselig foran speilet på badet med saksen i hånden og vasken full av fjon. Og vips, en liten uke senere, så:

 

 

 

Avhengighetsskapende er det. Skamklipping: Avhengighetsskapende. Klarer ikke slutte. Jeg har nå tatt et valg: Jeg skal få lov til å skamklippe meg. Men også her, som når det kommer til alt annet som er bra i livet, gjelder det å ikke overdrive. Så nå har jeg endelig funnet løsningen. Jeg skal få lov til å skamklippe bort sovesveisen på fredager og lørdager. Og gud, som jeg gleder meg til helgen.

 

 

 

 

DET SKULLE HA BEGYNT SÅ BRA

 

Vi kom tilbake fra ferie. Fra en helt fantastisk ferie. Da vi var hjemme etter en lang båttur og gikk oppover trappene til huset vårt, sa Olav: Dette har vært den beste ferien noensinne. Og jeg svarte: Ja! Dette har vært den beste ferien noensinne! Men så skjedde det noe. For BAAAAAM! Der, på selveste trappen vår, lå det en stor død fugl. Ikke kan jeg noe om fugler - og særdeles ikke noe om døde fugler. Men den var ENORM. Ørneaktig i størrelsen, spør du meg. Vi skrek og hylte og kvapp alle som en. BAAAAM! Der var liksom den vidunderlige ferien brått over. Jeg hater å bruke uttrykket "typisk meg" - "typisk meg" gjelder for absolutt alle uansett. Og jeg pleier egentlig ikke å ta enorme døde fugler som et tegn på kommende ulykker fra himmel eller helvete. Men litt symbolsk var det jo, det må jeg si. For det var vanskelig å komme tilbake. Plutselig skulle ungene begynne på førskolen og storbarnsavdeling. Vanskelig nok for dem. Og plutselig skulle jeg åpne brev jeg ikke har åpnet på ... tjue dager? Jeg har rett og slett utviklet en rimelig sterk angst for å åpne brev. Og for å åpne e-post. Spesielt etter utallige både ventede og uventede spillopper fra NAV. Jeg er for tiden sykemeldt. Fortsatt. Fra NAV sin side er det ingen tvil om at jeg har rett på sykepenger, bare for å ha det sagt. Likevel har jeg altså nå gått i TRE! MÅNEDER! Uten å få utbetalt penger - av mer eller mindre mystiske grunner (brev som "aldri har kommet frem", "forsinkelser grunnet ferie", "problemer med at legen har hjulpet meg med å utfylle skjema" (kom i skade for å si dette i en telefonsamtale)-  selv om jeg altså underskrev erklæringsskjemaet helt selv). Hei hvor det går!

 

Så nå. Nå er ferien helt tydelig over. Og da jeg åpnet brev etter brev i går, var det med skyhøy puls, brekningsfornemmelse og magesyre i munnen. Det høres kanskje bagatellmessig ut. Men det er det ikke. Tidligere har jeg alltid vært lettet etter at jeg har gjort sånne obligatoriske og ulidelig fæle ting. Men denne gangen er det annerledes. For angsten har blitt så dyptpløyende. Brev vil fortsatt komme. Brev tar aldri slutt. Angsten murrer og lurer som et lokk oppå alt det andre jeg prøver å holde i sjakk. Og brevene blir bare en påminnelse om at jeg kanskje bare blir dårligere av å være sykemeldt. Og hva er vitsen da ...? Skal jeg liksom ikke bruke denne tiden til å bli friskere ...? Men jeg trenger det jo. Om jeg skulle late meg "frisk" akkurat nå, blir jeg heller ikke bedre. Så da blir jeg per definisjon ikke bedre akkurat nå.  

 

Sånn. Ååå, klaging er så bra! For det hjelper jo ikke engang! Dermed kan man jo bare klage og klage i det uendelige. Perfekt! Nå har jeg lagt meg på sofaen. Min egen lille - egentlig altfor harde - festning. Den burde vært mykere. Som et hoppeslott, egentlig. Kanskje jeg burde investere i det? Haha. Det kunne være akkurat temmelig "typisk meg".

 

Ja. Jeg drikker i alle fall en kopp "kafa" - en drikk oppfunnet av meg og Olav, som altså er kakaopulver blandet med kokende varmt vann. To små teskjeer i en kopp. Det aldrende menneskets svar på kakao. Det burde det i alle fall være. Du burde prøve! Jeg skal drikke kafao til døyand dag. Mine siste ord har jeg allerede klar: «JEG ELSKER KAFAO!» Men: Måtte jeg ha mange år igjen med klaging og surmuling før tiden er inne. 

 

Snakkes kjære guder.

 

Oui, c'est moi!

 

#problemer #angst #epost #ferie #høst #nav #sykdom #sykemeldt #syk #kronisk #

 

ORKER IKKE

 

Jeg orker ikke, jeg gjemmer meg i livet. Hjernen er avlang på sofaen. I sengen. På stranden. Men av og til blir den loddrett og strekker seg mot himmelen. Stråler nedover kroppen, blir til føtter som tråkker på den vidunderlige jorden. Jeg blir en totalt tilstedeværende mor. Og noen ganger går jeg turer i ulendt terreng!

 

Det er sommer. Vi har dratt på ferie til svigerfamilien min og jeg er omgitt av noen av de fineste folkene jeg vet om. Vi har ikke dratt bort. Ikke til legoland eller til syden eller sånt man kanskje skal gjøre for å oppnå god samvittighet som foreldre; vi har dratt hjem. Hjem fra hjemmet vårt. Det er bare her vi vil være. Minutt for minutt. Sommerdag for sommerdag. Vi vi være i en bitteliten dråpe regn på tungen. I nyperoselukten. Ved det magiske hullet i grøftekanten. I sanden på stranden i det vidunderligste som finnes; vestlandsk finvær. All tid går med til å være med ungene, være sammen som familie. Så langt det lar seg gjøre for den stakkars, slitne kroppen min. Det har faktisk gått overraskende bra og jeg er så lettet!

 

Men å ha det bra er det eneste jeg orker ... Er det ikke fint? Bloggen har vært borte fordi jeg har vært til stede i det mystiske, tredimensjonale opplegget som, om jeg ikke tar helt feil, fortsatt blir kalt for virkeligheten. Jeg orker ikke annet. Orker ikke ord innenfra, orker bare ord som kommer utenfra. Men akkurat nå er jeg helt alene for første gang på fjorten dager. Og da melder behovet for å skrive seg øyeblikkelig! Jeg merker at stillheten gjør meg godt. At jeg bør begynne å savne den ganske straks. Og snart er ferien over og barna skal i barnehagen igjen. Da blir det enda flere ord. Horisontal hjerne som surfer bortover bokstavene på tastaturet. Blir dere med meg igjen da ...? Her ...? Å, jeg håper det! Kjære fine elsklinger. Smask!

 

 

Selv i familieoppgang


Bloggposør-selv i gravemaskinnedgang



Selv i sauenedgang
 


Selv i skrotnedgang
 

 


 

 

 

DAGENS PROBLEM

Jeg har det ikke særskilt bra akkurat nå. Solen angrep meg og de få øynene mine. Først var det godt med sol, så solte jeg meg, så koste jeg meg - og så ble øyene sure. De er hovne, helt røde, det gjør vondt å ha dem åpne, vondt å ha dem lukket. Og det høres ut som kastanjetter hver gang jeg blunker. Med andre ord ... Du vet - den følelsen du får når du har hengt etter en semitrailer etter hendene med eksosrøret rett i fleisen fra Mexico City til Kansas ...? Jepp, akkurat slik føles det. Sikkert noe psykosomatiske greier. Eventuelt en bivirkning av noen sleskhetsmedisiner jeg går på. Så nå har Olav dratt til apoteket for å skaffe meg noe øyefjernende.

 

Egentlig burde jeg IKKE sitte på dataen akkurat nå. Men jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for å oppdatere dere om meg og mitt!! Dessuten har jeg tro på at selvforskyldt øyevondt føles bedre enn ufortjent øyevondt. Og det gjør det! Så nå bare pøbler jeg det til for meg selv. Har iført meg to par solbriller, da, så jeg er i alle fall rimelig sexy her jeg ligger i mørket. Har dessuten innvilget meg en sminkefri kveld. Huden trenger å få puste en gang iblant - glem ikke det!

 


NB: Husk å kommentere på en ondskapsfull måte hvor buskete øyebryn jeg ikke burde ha.

LILLE GUD AV ET MENNESKE

 

Jeg klarer ikke å la være å tenke på den akkurat nå, alt jeg vil er å  myse mot solen, tenke på den; denne vidunderlige solen. Hvordan den omfavner meg i lys, fra langt, langt fra der ute i mørket et sted. Solen. Alle rynker, alle fine linjer i ansiktet kommer frem. Selv på alle. Slik at mennesker ikke trenger å fortelle de gode historiene sine; de forteller seg selv likevel. Av og til glir jeg inn og ut av smilene. Ser dem, føler dem. Det er så godt! Det fremmede blikket som møter mitt på gaten ... Ansiktet som smiler mot meg, akkurat der og da helt uvitende om alt som er ondt. Sorgene våre finnes et annet sted, er i møtet lånt bort til noe vi ikke vet hva er. Noe vi ikke trenger å vite hva er.

 

En sommer sørget jeg. Voldsomt, voldsomt. Solen etset, den tok ikke hensyn. Den tørket ut tårene uten at jeg ville. Uten at jeg egentlig orket. Jeg ville ikke bort; jeg ville inn. Inn i kroppen min, svømme i sorgen i cellene. I de sytti prosentene vann vi alle trenger å bestå av. Jeg kjenner igjen mennesker som selv er der nå. Det er ikke sant at det er i rynkene sorgen finnes; den finnes mellom rynkene. Sorgen glatter ut ansiktet. Så den ikke skal finnes for tydelig i verden, så man kan gjemme dem i rynkene langt, langt der inne et sted. I fred fra alt. Fra alle. Den må uansett være altfor personlig, den kan aldri lekke helt ut. Vi har det vel sånn, alle sammen. Vi strever alle med vårt. Er små guder som gjør hva vi kan for å finne det gode.

 

Lille gud av et menneske; måtte også du myse mot solen innimellom. Uten solbriller. Så de gode historiene får slippe til i ansiktet ditt i alle fall iblant. Lille gud av et menneske; jeg håper også du er en som har myst mot solen i dag.

 



 

 

UTEN VERDIGHET

 

Jeg vil bare fremstå med verdighet. Jeg vil virkelig det! Også i dag. Jeg dro for å kjøpe noen frosne rosenkål, litt popkorn, litt dopapir. Og så skulle jeg ta bussen hjem. Fortsatt med verdigheten i behold. Det var planen. Stilte meg på busstoppet, kom ikke engang for sent - jamfør forrige innlegg (søren, hvorfor må jeg alltid jamføre?). Bussen kom, jeg skulle bare plukke opp posene og skride inn ... Men så kjørte bussen fra meg! Jeg ble så sint! Jeg viste finger. Eller: Den stygge fingeren bare poppet opp av seg selv. BØ!! Fy skam til bussjåføren. Han var en sånn idiot med verdighet. En sånn som skal ha rødvin «litt øverst i glasset, takk». En sånn som dør en uhøflig død midt under oldemors åttiårsfeiring bare for å få fokuset over på seg selv. Hm ... Hvorfor må jeg alltid disse idioter ...? Forresten, la oss bare kalle det et retorisk spørsmål, så slipper jeg i alle fall galant unna å selv fremstå som en idiot.

 

Jaja. Jeg måtte ta en annen buss. En som går helt i motsatt retning, men likevel på mystisk vis tar meg hjem. Det pleier den i alle fall å gjøre. Nå tror du sikkert at jeg mistet den? Vel. Det var ikke det som skjedde. Da jeg hadde kjørt akkurat litt for langt forstod jeg at jeg hadde havnet på feil buss. Jeg hadde havnet på bussen som skulle til stedet jeg bodde før. Arna. En drabantgreie utenfor Bergen by. Universets svar på Drammen, sikkert. Og nå passerte altså livet mitt i revy. I alle fall «livet mitt». Helt uten at jeg trengte å dø for at det skulle gjøre det. Eller forresten: Jeg forstår jo nå at livet også kan passere i revy om man er i ferd med å dø av kjedsomhet.

 

Å ja. Min barndoms bydel. Jeg kjørte forbi Skadedyrbutikken - som klokelig hadde slått seg sammen med NOKAS. Jeg kjørte forbi huset hvor en øksemorder drepte en uskyldig økseeier med - øks. Jeg kjørte forbi huset til han jeg ikke var forelsket i. Jeg kjørte forbi gravsteinhuggeriet og den italienske pizzeriaen like ved (neppe tilfeldig, jamfør - jamfør - mafiavirksomhet!!)

 

Og så ... Så kjørte jeg inn i selveste gaten min. Min tidligere gate. Hvor alt var annerledes og helt likt. STØLSVEGEN, som ikke er en stølsveg. Stølsvegen hvor geiter bor i blokk. MÆÆÆÆÆ! Jeg trodde jeg ble glad da bussen svinget bort og videre. Men nei. Alt var pyton. I en annen gate hadde et stort boligkompleks fått en ny Kiwi-butikk i underetasjen og alt var pyton.

 

Og så var vi fremme på togstasjonen. Og så var det av bussen. Og så var det inn på toget, som jeg tilfeldigvis, som om det skulle være planlagt, akkurat nådde. Og så var det inn på en ny buss igjen. Som jeg hadde så god tid til å rekke at jeg hadde vært et meningsløst menneske om jeg ikke hadde klart det. Altså i tillegg til å være et menneske uten verdighet, som jeg - i hvert fall sånn reisemessig - altså er.

 

Hm. Det lukter rundtur lang vei her, sant? Ja. Det var nettopp det det var. Men så fikk jeg i alle fall brukt opp min «uforskammede gode form» i dag. Haha! Men! Jeg nådde akkurat tilbake til at ektemann Olav R. Øyehaug fikk dratt av gårde til lanseringsfest. Sin egen. Og min nydelige svigerinne Gunnhild Øyehaugs. De har begge bøker ute denne våren, må vite! Se Kolon forlag (fikk ikke til å linke).

 

Ja. Nå skal jeg ta meg et lite glass hvitvin. Hadde ikke isbiter i fryseren (som jeg må ha i hvitvin) - så da får erter gjøre «samme nytten». Kan rapportere at det fortsatt ikke smaker ertete. Men det kommer sikkert etter hvert. Adjø!

 

 
 

 



 



 

 

#verdighet #uverdig #buss #forvirring #rotehode #dumhet #dårskap #arna #bergen #fortid #barndom #minner #blokk #tog #øyehaug #hvitvin #erter

 

HIMMELEN OG JEG

 

Å ... Himmelen er meg i dag. Jeg er himmelen. Vi møttes i horisonten og ble til pur gledeslykk. Og gledeslykken hang seg til og med på meg hjem fra badestranden! Glemt er all sympati og forståelse for huleboerne (jamfør forrige innlegg). Jeg gidder ikke synes synd på dem likevel - de har jo dauet for lengst, så nå er det bare jeg som teller.

 

Håpet om godvær ...? Jeg ble hørt. De to siste dagene med finvær her i Bergen kan jeg nesten leve på til neste sommer! I dag hentet vi ungene tidligere og dro på badestrand. Litt vel frisk vind, men tjue tær fikk i alle fall dyppet seg litt i vannkanten mens min BFF, den blå himmelen, fulgte med. Litt turbulens blir det jo med to barn på to og fire på sånne utflukter (i alle fall når man ikke har bil) - men det tåler vi så lenge vi nådde bybanen med ett minutts margin og deretter bussen videre med ett minutts margin. Flaks, naturligvis (å, jeg elsker flaks!) - for det finnes dessverre ikke snev av rekke-det-man-skal-rekke-talent i dette hodet på jorden. Litt dumt egentlig, siden kroppen kan oppføre seg nokså stygt mot meg. Men nå ligger jeg i alle fall på sofaen. Totalt og dønn sliten. Og klapper meg på skulderen for dagens flaks. Haha! Livsløgn FTW.

 

Vel ... Bare et lite sånn slik-er-det-her-i-gården-innlegg. Litt tompjatt rundt flaksen. Å, håper du også har hatt en vidunderlig dag i solen!

 

 

... Forresten: Fant et halvt knekkebrød i håret etter at ungene var lagt. Regner med at det var minste som hadde plantet det der. Så da ble jeg heldigvis SUUUUR igjen. Joda. Neida. Joda.

 

 

Snakkes i grunn.
 

 

 

#glede #lykke #himmel #horisont #badestrand #familiedag #huleboer #flaks #buss #bybane #antibilist #kropp #sinn #helse #sol

 

HÅPET SOM ALDRI SLIPPER TAK

 

Den siste tiden har jeg på en måte følt meg mobbet. Helt uten at det er personer som angriper meg. Hvordan det er mulig ...? Jo; det er været som lynsjer. Regnet og vinden og søledammene utgjør til sammen en mobb. Og jeg har følt meg helt forsvarsløs. Hjelpeløs; det er ingenting jeg kan gjøre med det.

 

Hele den siste måneden har det vært slik: Her i Bergen har selveste været nå overgått seg selv med å slå den gamle rekorden: Det har ikke regnet så mye i juni på over sekstifem år. Og hver dag våkner vi. Og hver dag håper vi. Men sannheten på himmelen - regnskyene - utkonkurrerer aldri livsløgnen på bakken; håpet om at sommeren før eller senere skal omgjøre den urgamle sannheten på himmelen til sol.  

 

Hvordan er det i det hele tatt mulig? Å gå vinteren gjennom og glede seg til sommer og sol? I tusenvis av år? Uten at virkeligheten på noe vis underveis har prentet seg inn i vestlendingenes hoder? Hvor ble det av overlevert kunnskap fra tidligere generasjoner?  Burde ikke det tidløse sommerhøljet være en folkelærdom nærmest innprentet i cellene våre?

 

En ti tusen år gammel livsløgn. For været må jo ha vært det samme også den gang ...? For ti tusen år siden, da de første menneskene kom til Norge ...? Og huleboeren - stakkars, stakkars, stakkars  - må vel ha sittet i den råttenkalde hulen sin og hutret og gledet seg til sommer? Og håpet at regnet ville holde seg unna?

 

Et håp som aldri gir slipp; som klamrer seg til oss. Som om det er her, i selveste oss, det hører hjemme. Som om det er her det har tatt bolig for godt.

 

Et ti tusen år gammelt håp. Det er jo noe vidunderlig ved det. Er det ikke? Noe nærmest religiøst: Et ukuelig, utrettelig håp.

 



... Ønske seg bort til denne dagen i gresset. Omfavnet av gress og blomster som ikke mobber.

 

 

... Men tenk: I dag er det "godvær" i Bergen!!! Jamfør bildet over ... 

 

 

#Bergen #vær #godvær #regn #pøsregn #skyer #håp #himmel #huleboer #vidunderlig #livsløgn
 

 


 

HVORFOR HAR IKKE JEG DREPT NOEN ...?

 

Sorry, det ble ikke noe blogginnlegg i går likevel. Som enhver blogger med selvlysende ego ville ha sagt det. «Har ikke noe å blogge om, snakkes i morgen!!!» - etterfulgt av innlegget "glemte helt å blogge, men har noe sykt spennende jeg kommer til å avsløre snart!!» dagen etter.

 

Men altså hvor var jeg ...?

 

Jo. For tiden holder jeg på med slikt man egentlig aldri burde holde på med i et verdig liv. Etter tre år som forstadshuseiere, fant jeg og Olav ut at nå - nå begynte det jammen å bli på tide å vise litt omsorg for huset. Huset ... Det utakknemlige beistet som bare krever og krever og krever av oss, helt uten å gi så mye som en eneste godklem tilbake. Slik krevende småbarn, i alle fall stundom, kan finne på å gjøre. 

 

I dag snek jeg meg rundt med pensel og gikk over alle småhull og alle fargestiftmerker i stuen med maling. Merke for merke for merke. Det er ennå lenge til vi skal bytte tapet, kjenner jeg. For den ville jo bare bli maltraktert av husets hærverkere med det samme likevel. Hele opplegget tok meg vel totalt to uutholdelige timer. For øvrig til fremragende antiperfeksjonistisk resultat, om jeg må få si det selv (og det får jeg jo!!). Etterpå vasket jeg ytterdøren. Og så vasket jeg inni skapene på kjøkkenet. Og snart må vi vaske UTSIDEN av huset. Å fy f. For en meningsløshet.

 

FOR! Det sykeste med dette, det aller, aller mest tragiske med dette, det er jo at ingen bryr seg om at man har gjort det. Fordi det ikke er noen som legger merke til det likevel. Man får ikke klapp på skulderen fordi ytterdøren ser ren ut, liksom. Eller fordi veggene ikke er fulle av antisosiale kratre. Så utrolig, ufattelig trist det er; at det bare er motsatsen som blir lagt merke til. For om veggene ER fulle av kratre og ytterdøren ser ut som ... Vel - en skitten ytterdør; ja, da vil besøkende brekke seg i avsky.

 

Det hele kan vel egentlig utelukkende sammenlignes med om man ender opp med å ikke drepe noen her i livet. Det er liksom bare en selvfølge, det også. Noe folk tar for gitt. Omverdenen sier liksom ikke «å, så flink du er som ikke har drept noen! Det er så utrolig bra jobbet, det!». Men kanskje vi burde bli litt flinkere til å si nettopp det til hverandre. Det er mitt budskap. For det ER jo faktisk ganske godt jobbet, er det ikke? Selv om det er en selvfølge? Tror jammen jeg skal begynne å si dette til kassadamer og bussjåfører. Da tenker jeg nok at jeg-personen blir tauet bort fra offentligheten nokså fort, hehe! Men fra drap til alvor: Poenget mitt var jo egentlig at jeg vil ha SKRYT for å ha helt vanlig hel tapet uten flekker på. Så vet du det neste gang du kommer på besøk til oss.

 

... Og om du altså i tillegg bestemmer deg for å fullrose meg for aldri noensinne å ha utført massakren i Portugal i 1998 - så blir jeg takknemlig for det, også. Særlig storforlangende er en stakkars blogger tross alt ikke.

 



 

den-fantastiske-kvinnen-som-aldri-har-drept på Facebook

 

 

 

OND MOR SØKER TAKKNEMLIGHET

 

Jeg skulle bare være snill, men endte visst opp som ond; vi var i byen på søndag, jeg og ungene. Og herregud, for et leven! Vi hadde planer om å ta toetasjersbussen. Og alle var spente, inkludert meg! Det er jo nokså stas å finne på ting som ungene synes er magiske, det er jo det ...? Og da de så bussen ble faktisk øynene nesten blanke i andektighet på begge. For den ser jo unektelig litt helligfjong ut. Som en slags automobil barnekatedral.

 

Så entret vi altså bussen for å få en rundtur gjennom Bergens gater. Men kjære vene; da vi skulle betale viste det seg at det kostet selveste fem hundre og tretti kroner! For en humpete tur, hovedsakelig gjennom Bergens mest berømte horestrøk (ok, jeg overdriver kanskje bitte litt). Vi gikk opp i andre etasje og plasserte oss der. Selvfølgelig gjorde vi det! Men hva skjedde etter femten sekunder ...? Jo, storebror på fire spurte: Hvor lenge er det til vi skal av ...?!! Lillesøster fulgte opp med det svært selvstendige spørsmålet: Hvor lenge skal vi av ..?!!!! Hm. Vi skal bare kjøre LITT, sa jeg og forbannet min egen optimisme, som nettopp hadde fått meg til å svi av fem hundre kroner på noe ungene så på som tortur. Jeg følte meg rett og slett ond og raus på en og samme tid! Haha, for en følelse!

 

Men maset ga seg selvfølgelig ikke: Mamma! Mamma? MAMMAAAAAA! Hvor lenge er det til vi skal av? Hvorfor humper det sånn, mamma? Uhuuuu, det humper sånn! Når skal vi av???! I løpet av maks tre minutter hadde vi rukket å skaffe oss fiender blant samtlige medpassasjerer. Også det hadde vi visst betale fem hundre kroner for. Vel ... Da kunne vi egentlig like gjerne ha hoppet på en hvilken som helst vanlig buss og irritert på oss medpassasjerer for kun tretti kroner. Men det fikk bli til en annen gang, innså jeg nå. Håper i det minste at turistene fikk refundert billetten, for de kan umulig ha hørt noe info om verken horestrøket eller den gamle telefonkiosken utenfor akvariet gjennom kakofonien for å si det slik.

 

Uansett: Til slutt fikk vi hoppet av bussen (lenge, lenge, lenge før den guidede turen egentlig var over). Etter «magiske» seks minutter. Og hva skjedde ...? Ungene jublet, som om de endelig hadde klart å rømme fra et barnefiendtlig barnehjem. Straks de var sluppet fri, løp de rett bort til et tre, altså et helt vanlig tre, og satte seg på huk og tok til med å telle småsteiner. Jepp. Lo og hoiet: «Mamma! SEEE på den spesielle gråsteinen her!!!!» Haha.

 

Konklusjon? Neste gang og gangen etter der og gangen etter der igjen, skal ikke helgetorturen koste meg en eneste krone. Det blir å spane etter asfalthull og kongler fra nå av. Og pengene jeg sparer på manglende stormannsutflukter ...? De har jeg allerede planer for; de skal nemlig rett inn på en konto merket "CESILIE".

 

Dagens mest dyrebare bilde

 

 

I MORGEN: INNLEGGET "HVORFOR HAR IKKE DU DREPT ...?". Vel møtt!


 

 

 

LIVSFRARØVENDE

 

Så ligger jeg på sofaen igjen. Ser på rotet rundt meg. Jeg og Olav ryddet i går kveld, egentlig nesten sånn på profesjonelt vaskedamevis. Men nå ser det ut som om syv studenter har hatt nachspiel her. Arg. Jeg orker ikke rydde. Vurderer å tømme kottet og flykte inn dit og bare kjenne på den deilige tomheten der. Ingen ting. Ingen forstyrrende elementer i synsfeltet. Bare mørke. Ikke et sånt truende mørke; bare et mykt, ryddig, deilig mørke.

 

Vel. Det får bli en annen dag. Jeg er dønn sliten etter helgen. Jeg må restaureres innvendig, sann historie. Det som er fint med å være sånn helt totalt utmattet som jeg er nå, er at jeg ikke har noen som helst mulighet for å tenke hvor idiotisk forferdelig det faktisk er å være så tappet for krefter; jeg orker simpelthen ikke å tenke på det. Det er derfor man holder ut sånt, visste du det? Fordi alle cellene i kroppen opplever det som belønning for hvert sekund de får hvile. Det er først når tankene våkner at man innser hvor livsfrarøvende det kan være at kroppen liksom forsvinner.

 

Så jeg lader opp. Som en gammel mobiltelefon med altfor kort batterilevetid. MEN! Det pleier å gå seg til nokså fort, heldigvis! Og da gjelder det å holde tankene på avstand (eller spy dem ut på en blogg). Og gjøre fine ting. Snart er det sommerfest i barnehagen, og den skal jeg få med. Håper at jeg ikke dummer meg fullstendig ut, slik jeg gjorde i fjor da jeg kom i skade for å spankulere rundt med skjørtet oppi strømpebuksen. Høh! (fikk ikke til å lenke akkurat her, men du finner tabben under fadeser med tittelen "Så var det min tur til å blotte meg" om du gidder å lese). 

 

Hm ... Mens jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er i ferd med å våkne litt til live igjen. Det skulle bare mangle. Etter sytten timers hvile. For øvrig like lenge som det har tatt meg å skrive dette innlegget.

 

Jeg legger forresten ut et nytt innlegg i kveld omhandlende søndagens fordømte utflukt med barna. Snakkes!

 


Heisann på deisann, sminkeløse meg!
 

 

 

 

ENSOMHET FOR VIDEREKOMNE

 

Jeg er mye alene om dagen. Jeg orker ikke fine folk. Hjernen går amok om jeg må føre en dialog over for lang tid. Akkurat nå trives jeg visst best med å spy ut ord på denne bloggen. Det er lettere enn å få spy i øret. Misforstå meg rett, det finnes naturligvis dårlig og god spy. Spy laget på bringebær er bedre enn spy laget på akevitt et cetera. Eller tar jeg helt feil nå ...?

 

Jeg er ikke ensom. Ikke akkurat nå. Ikke på ordentlig. Jeg føler meg heldig som kan ha det slik; jeg koser meg. Jeg synes synd på mennesker som er ufrivillig ensomme. Det er forferdelig. Jeg har også vært der; det var en tid for lenge, lenge siden at jeg ønsket meg et sosialt liv. Men det fantes ingen folk som kunne gi meg det. Nå er jeg så heldig at jeg har en hel perlerad av fantastiske folk jeg kan kontakte når jeg vil. Når jeg trenger det. Når jeg vil ut av aleneheten. Og det er jo selvfølgelig derfor dagene i eget selskap nå føles så utrolig gode.

 

Forresten; også nå, en gang i blant, har jeg vel hatt muligheten til å kjenne på denne totale ensomhetsfølelsen. Når jeg er så dårlig i kroppen at ensomheten overhodet ikke er selvvalgt. Men på et vis befinner jeg meg da ofte i en så totalt vegetativ tilstand at jeg ikke har ork til å savne noe som helst. Hm. Dette ble et høyst personlig innlegg. Kanskje det er noe jeg savner likevel ...? Sannsynligvis mer meg selv enn andre, tror jeg. Meg selv som hundre prosent frisk. Men jeg er bedre i kroppen for tiden. Og det er som om jeg trenger å la den halte seg etter meg før jeg kan komme på plass. Før jeg kan tåle andres nærvær.

 

Og likevel ... Ja, likevel, så koser jeg meg! Herregud, som jeg kan le meg gjennom dagene i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri. I alle fall ikke alene. Den skal jeg ha! For eksempel, da jeg var på butikken i sted, og betalte med sedler (!) en ekte einstøing verdig. Utrolig hyggelig og forfriskende nostalgisk. Men! Aporpos verdig: Da jeg tok frem den skjønne femhundre-lappen min, trodde jeg et øyeblikk at det var Jesus sitt ansikt som prydet den. Seriøst. Serr! Hehe! Det hadde jo vært uforlignelig. Jeg tror jeg trenger briller. Men hvorfor ha briller når man bare ser innover? Det får vente litt. Uansett, så var det nå i alle fall Sigrid Undset som flankerte lappen så elegant. Herregud, da jeg snudde den, altså lappen, lot jeg meg som vanlig fascinere av de to signaturene. Øystein Olsen og Trond Ellelunf (??) Tenk å ha navnet sitt på penger! Lurer på om man blir stormannsgal av det. Svir av femhundrelapper i berømte hytt og pine. ... Og tenk, så tragisk for dem når sedler en gang erstattes totalt av bankkort! Regner med at minst ett av dem opplever at ekteskapet går i oppløsning.

 

Hm ... Kjedsomhet. Så nitrist det egentlig er at den er i ferd med å forsvinne helt fra samfunnet! I alle fall her i Norge. Men også jeg er vel bitt av underholdningsbasselusken. Jeg vil jo helst underholde meg selv hele tiden. Tenke hele tiden. På alskens rask og rusk. Og det gjør jeg jo.

 

... Men om kjedsomheten plutselig skulle melde seg i livet ditt, har jeg et nydeligfiffig forslag til deg: Da går du bare inn på et mammaforum og spør om det kan være lurt å bytte til Marlboro Light i de to siste månedene av et svangerskap. Haha! Jeg lover deg, det er underholdning verdig en storforlangende konge.

 

Vel ... Takk for meg for denne gang. Og hyperhadet!

 

 

Å klatre i et skakt klatretre ... Det er ikke verst bare det!

 

EN UBEGRIPELIG SPASERTUR

 

Forleden time tok jeg meg en ubegripelig spasertur. Litt bortover en vei, litt oppover en bakke, litt nedover en sti, litt bortover en bakke - og så litt nedover en bakke. Så vet du det. Tenkte du ville ha litt ekstra interessante opplysninger siden det tross alt er en blogg du leser nå. VEL - her kommer enda flere interessante opplysninger: Bortover veien møtte jeg en mann og to afghanske mynder. Mannen så HELT ut som en afghansk mynde. Men han så i alle fall ikke ut som to. Men det bekreftet nå uansett myten min om at hundeeiere ligner på hunden sin. Man trenger jo heldigvis bare ett eksempel for å få bekreftet myter. Personlig har jeg ingen hund. Sannsynligvis fordi jeg ikke ligner på en. Bortsett fra det med kjettinghalsbåndet, så klart.

 

Jeg tar dere med videre på spaserturen: Jeg har nå kommet til det noe vage stedet litt oppover en bakke. Men akkurat her, på dette vagt definerte stedet, kjente jeg plutselig en kraftig parfymelukt. Manneparfymelukt. Jeg snudde meg rundt om kring, men kunne overhodet ikke få øye på så mye som en eneste bitte liten herremann. Nei, ikke engang så mye som en bitteliten overfallsmann var å se (de bruker vel sjelden parfyme ...?) Hm. Jeg sniffet meg videre. Fulgte lukten - og så, i det jeg bøyde meg ned: Jeg kunne ikke tro det. For der, der, der nede, i grøften: DER var det jammen meg lukten kom fra. Jeg grafset litt i ugresset og snuste meg frem til en knøttliten plantunge som jeg aldri har sett før. Det var DEN som luktet mann, jeg sverger! Jeg tok nokså raskt til å skjønne at dette måtte være den planten selve prototypen på en manneparfyme er inspirert av. Vurderte et øyeblikk å plukke den med meg for å brygge et lite parti «velduft» og utkonkurrere taxfreen lokalt. Men jeg droppet det; jeg orker ikke å ha så mange stinkende menn rundt meg.

 

Nok om det: Jeg beveger oss videre på turen. Nedover-stien gikk meg nokså hus forbi. Men da det gikk bortover en vei igjen ... Så så jeg en ROTTE. En ekte, fullekkel rotte. Og rotten fikk meg til å tenke på hvor ekle mennesker kan være. USJ!! Strakslig senere observerte jeg en Kiwi-mann lempe noe avfall utenfor butikken. Sikkert noen delikatessegreier som går ut om fem dager., samt sånn råtten frukt som man alltid får kjøpt på Kiwi. Det var nok det rotten hadde snust seg frem til. Søren. Fy som det stinket! Et øyeblikk angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med meg manneparfymeplanten i et forsøk på å være støttekontakt for egen luktestans.

 

Men nå sitter jeg altså her. Er tilbake fra turen. Helt fortumlet av alle inntrykkene. Jeg klarer ikke å få den afghanske myndemannen ut av øynene. Jeg klarer ikke å få manneparfymeplanten eller rottedudens måltid ut av nesen. Klarer ikke å få rottekroppens krafselyder bort fra hørselsminnet.

 

Som om dette ikke var nok er jeg rimelig sikker på at den afghanske mynden feis på meg idet den passerte meg. Lydløst og stankfritt. Jo. Det var slik. Jeg bare nevner det, sånn på tampen av det hele. Det VAR en ekte myndepromp jeg opplevde. Det skulle vel, tradisjonen tro, tross alt bare mangle.

 

 

facebook

GULLKORN FRA BARNE- OG DAMEMUNN

 

Å, det er så gøy når barn tenker som barn og klarer å formidle det de tenker i ord!

 

Her er noen tankevekkere fra de to siste dagene:

 

Storebror: Stakkars Frøya (lillesøster) som ikke har en pute hun kan legge tissen sin på!

 

Lillesøster, i søvne: «Kaffi! Jeg vil ha kaffi! (gråter sårt, vantro og i avsky). Haha!

 

 

... Og å! Det er så trist når damer tenker som meg og uheldigvis formidler det i ord! Her er altså dagens «gullkorn» fra undertegnede:

 

Inne på hittegodskontoret på busstasjonen for å spørre etter et par gjenglemte solbriller.

Hittegodsmannen: Hva har du mistet ...?  

Cesilie Holck: Cesilie Holck ...

 

(Og om du måtte lure: Jeg føler faktisk at svaret stemte nokså godt. En freudiansk glipp. Jeg føler meg i alle fall nokså mistet i småbarnskaoset etter en måned med barnehagestreik)

 

Vel, det var alt for denne gang. Ha det!

 

Nei forresten, en liten ting til: Nykål er så godt!!

 




 

KUNSTEN Å BLI EN DÅRLIGERE MOR

 

Kall meg gjerne dumsnill. Kall meg gjerne svak. For den siste tiden er det vel nettopp det jeg har innsett at jeg har vært: Jeg har rett og slett tatt meg selv i å være butler for mitt eget avkom. Jeg, som aldri skulle bli slik! Jeg, som før jeg fikk barn tenkte at alle unger hadde godt av å bli selvstendige tidlig. Og det begynte jo så bra! Min førstefødte fikk smøre på sine egne brødskiver fra han var ni måneder gammel (for øvrig med fremragende resultat!). Han fikk lov til å tørke opp melken fra sitt bevisst veltede glass. Han fikk lov til å kle på seg selv. Han fikk lov til å tørke seg selv etter kveldsbadet.

 

Men så skjedde det noe: Dårlig tid skjedde. Mangel på tålmodighet skjedde. Med andre ord var det vel kort og godt flerbarnsmorpsykosen som rammet meg så selvutslettende og fatalt. For etter å ha fått barn nummer to kapitulerte jeg rett og slett: Jeg har simpelthen ikke orket å vente i tusen timer på at begge barna skal kle på seg selv før vi går ut. For mens jeg har kledd på lillesøster har den i utgangspunktet ferdig påkledde storebroren kledd av seg. Og når han har fått på seg klærne igjen, vel - da har lillesøster allerede fått av seg klærne på nytt. Etter hvert har denne mangelen på tålmodighet gjort meg mer og mer sørvisinnstilt. Mer tjenestevillig enn jeg med sikkerhet var i samtlige år som barnløs. De kampene jeg har orket å ta har blitt færre og færre.

 

Jeg innser det nå: At det har sklidd helt ut. Så gradvis at jeg knapt har merket at det har skjedd. For den siste tiden har jeg tatt meg selv i å bruke meningsløst mye tid på ungene. Og da snakker vi ikke om kvalitetstid, men om bjørnetjenestetid; jeg har løpt og jeg har løpt og jeg har løpt. Også når det verken har handlet om dårlig tid eller mangel på tålmodighet. Jeg har løpt for å hente vann til tørste munner. Jeg har løpt for å smøre på et knekkebrød til storebror - for deretter å løpe for å smøre på et knekkebrød til lillesøster to minutter etterpå. Jeg har hentet kluter for å tørke opp søl. Jeg har hentet papir for å tørke snørrete neser. Jeg har hentet rene klær i skapet når de har tilklint seg selv med leverpostei. Og så videre og så videre.

 

Nå er det jammen meg nok! Tenkte jeg i går. Endelig. For det var jammen på tide. Og nå tror jeg altså jeg har funnet en løsning på mitt eget butlerproblem. En løsning en helt alminnelig dårlig mor verdig. En løsning som gjør det mulig for meg å knapt løfte en finger. I alle fall der det går. Der det er mulig. Nå er ungenes latskapstid forbi; nå er det jammen meg MIN tur til å være lat!

 

Løsningen ...? Jeg har rett og slett laget et morssubstitutt; jeg har erstattet butleren i meg med et skap. Et førstehjelpsskrin for en sliten småbarnsmor. Eller et hjelp- til-selvhjelpsskap for barn, om du vil. I barnehøyde. For det er jo så mange ting de egentlig kan gjøre selv om det bare blir lagt til rette for det! Og dette skapet har altså på under et døgn allerede blitt min store redning både en og femten ganger.

 

Innholdet i "førstehjelpsskrinet" ...?

To fat

To flasker med vann

To barnekniver

Smør

To typer pålegg

En boks med knekkebrød

En boks med oppskårede skiver

Litt frukt/grønnsaker

To håndklær (til å tørke opp masse søl)

En pakke våtservietter (til å tørke opp litt søl eller nesesnørr)

Ett skift til storebror

Ett skift til lillesøster

 

Altså, jeg sier bare: NAM, NAM, NAM! Livet har rett og slett blitt lettere å leve allerede. Endelig kan jeg bruke min dårlige tålmodighet til annet enn bjørnetjenester. Til å vaske klær for eksempel, med det som formål å frigjøre kvalitetstid til etter ungene er lagt. Hehe!

 

Og barna ...? De later til å like løsningen oppsiktsvekkende godt: De VIL jo egentlig klare seg selv. Vise at de kan. Vise at de er store. De VIL jo selvfølgelig det! Det vet jeg jo innerst inne. Så får jeg heller leve med å skifte en bæsjebleie på minstemann og lage middag til dem og tvinge på dem ytterklær for at vi skal komme oss av gårde uten månedslange forsinkelser enn så lenge.

 

Men nå var det på tide å bli en dårligere mor. En velfortjent lat mor. Og gud, så deilig det er. Curlingperfekt, sa du? Fra nå av: Not so much. SKÅL!!

 

 

følg meg gjerne på facebook
 

 

MINE TRISTE AMBISJONER

Det var en gang en meg. Jeg ville bli best. Jeg ville yte. Jeg ville synes. Jeg ville vise for verden at jeg kunne det jeg trodde den forventet av meg.

 

En gang ville jeg bli supersaklig journalist. Tvang meg selv til å skrive tre middelmådige artikler på videregående - med likegyldige tilbakemeldinger - og droppet planen til fremprovosert indre jubel.

 

En gang skulle jeg bli psykolog. Tok grunnfag, kom inn på psykologistudiet, men skippet det fordi jeg ikke orket å leke smart.

 

En gang skulle jeg bli kunstner. Tok fire gode bilder og fem hundre dårlige - og fortsatte å ta dårlige bilder i et forsøk på å fortrenge hele fotografdrømmen.

 

En gang skulle jeg bli popstjerne. Skrev sanger til mitt eget band hvor jeg var vokalist, men ble bare dårligere og dårligere til det jeg holdt på med. Til slutt lukket jeg munnen så musikken jeg trodde andre ville høre forsvant.

 

En gang fant jeg ut at jeg burde jobbe som nisse på juletrefester. Men jeg orket ikke; nissen i meg var redd for å komme ut av skapet som barnefiendtlig heks. 

 

En gang skulle jeg bli filosof. Jeg begynte på master, men gadd ikke fullføre fordi det var for kjedelig og fordi jeg var for dum og fordi jeg heller ville tenke mitt.  

 

Og nå sitter jeg her. Småbarnssliten, med skral helse, alene og halvgammel i det bitte lille dukkehuset i hagen hvor jeg skriver bøker nesten ingen har lest. Hvor jeg har hatt noen av mine aller lykkeligste stunder; helt aldeles totalt utvilsomt. Med ambisjoner. Bitte, bitte små ambisjoner; mine ambisjoner. Ingen andres.

 

Så vanskelig det egentlig føltes å gi slipp på alt jeg ikke kunne. Så sårbart. Og så enkelt det var å gjøre det når jeg først gjorde det. 

 

Ikke gjør deg dårlig bare fordi det i teorien virker bra, tenkte jeg heldigvis til slutt. Drit i det, tenkte jeg: Bare drit i det. Føkk livet. Føkk det! Finn noe annet å gjøre. Noe bedre. Noe som bare er for meg. Noe som kanskje ikke gjør meg til best - men som i alle fall gjør meg bitte litt glad.

 

 

følg meg på Facebook for lurveleven!

 

#ambisjoner #karriere #press #livsløgn #glede #forfatter #skrive #dukkehus


 

HVORFOR AKKURAT MEG?

 

Ja. Hvorfor akkurat meg? Det tenker jeg akkurat nå. Akkurat i dag er jeg dønn lei meg på grunn av følgende: At jeg ikke får lov til å bevege meg slik jeg vil. Hvorfor? Jeg, som verken mangler initiativ eller tiltakslyst når det kommer til den slags? Jeg, som ikke ville utsatt et sekund å løpe meg en tur om jeg kunne ...? Det vet jeg. Det er ikke bare noe jeg tror. For slik var jeg før. Før var jeg nettopp slik: Jeg snørte velvillig på meg joggeskoene. Måtte aldri tvinge meg opp av sofaen. Jeg ville alltid. Jeg hadde alltid lyst.

 

Jeg løp. Jeg løp og jeg løp. Nesten hver eneste dag løp jeg. Og det triste er at jeg er fortsatt slik. En løper. Bare at jeg utelukkende kan være det inni meg. Jeg kan ikke tillates å være det i praksis lenger. Bare i ånden; jeg sliter fortsatt med uttalt fatigue etter en kraftig, langvarig infeksjon i blodet for flere år siden. I tillegg til en hel del annet rusk og rask.

 

Ja. Hvorfor akkurat meg? Jeg er ikke misunnelig på dem som kan. På dem som klarer. På dem som er friske. For jeg vil ikke være noen andre; jeg vil jo bare være meg! ... "Hvorfor akkurat meg ..." Av og til må det vel være lov til å stille seg selv dette spørsmålet? Helt uten at man skal regnes for å være kronisk selvmedlidende av den grunn? For dette er et spørsmål som knapt finnes i meg. Men  akkurat i dag gjør det altså det. Akkurat i dag slår jeg et slag for selvmedlidenheten. Den flyktige selvmedlidenheten.

 

... Og jeg kjenner at den gjør meg godt akkurat nå. For helt plutselig, helt ut av det blå, akkurat nå, innser jeg at det faktisk finnes en liten trøst i dette spørsmålet. For hva betyr dette spørsmålet egentlig? "Hvorfor akkurat meg ...?" Jo, det betyr at man bryr seg om seg selv. At man synes man fortjener bedre enn kjipt. Bedre enn sykdom. Det ligger tross alt en hel del mer selvrespekt i dette spørsmålet enn i svaret "jeg fortjener ikke bedre"; et svar som utelukkende representerer stagnert håpløshet og selvforakt. Gjør det ikke ...?

 

Sånn. Nå har jeg skrevet meg litt tilbake. Men aller mest frem, tror jeg. Litt på plass; jeg gjør så godt jeg kan. Ingen skal kunne si at jeg ikke forsøker å være syk med verdighet. Ingen skal kunne si at jeg ikke gjør det jeg kan for å bli friskere. Ikke fordi jeg nødvendigvis kommer til å bli det. Men fordi jeg vil. Fordi jeg synes jeg fortjener det.

 

... Og denne konklusjonen, nettopp denne konklusjonen, sprang ut av denne teksten. Den begynte som selvmedlidenhet og endte opp som takknemlighet. Veien ble til bokstav for bokstav; kanskje har ikke beina mine fått løpt seg en tur i dag, heller. Men fingrene mine har i det minste fått løpt seg en forfriskende tur over tastaturet.

 

 

 



 

følg meg på facebook

 

SÅ VAR JEG BRÅTT ALENE IGJEN

 

Så lå jeg her igjen. Alene. Rommet er stille; viften fra pc-en kan høres, den lave duringen fra kjøleskapet, varmepumpen, veggklokken og alle slike smålyder som helt har forsvunnet i kaoset og levenet to små høylytte barn har stått for dagen lang den siste måneden.

 

Men i går fikk vi beskjeden: Endelig er barnehagestreiken over. Etter en måned. En hel måned! På denne tiden har den rukket å bli en innarbeidet vane. Vi hadde surret og floket oss godt inn i hverandre som familie nå. På godt og vondt. Ungene har sjelden vært mer enn to meter borte fra en av oss. De trodde de hadde vokst seg tilbake til fosterstadiet. Et ytre fosterstadium. I en slags utlagt livmor. Alt tyder på at de har kost seg mens streiken varte - men de har så klart også savnet barnehagevennene sine.

 

Nå er vanen borte. Først nå merker jeg hvor sliten jeg er. Hvor dønn, absolutt sliten jeg er. Ligger på sofaen. Ser i taket. Jeg skjønner jo nå hvorfor man gjør det og hvor lurt det faktisk kan være: Leker og rot ligger strødd rundt på gulvet. Legoklosser. Klistremerker. Dukker. Biler. Hundrevis av linfrø (!) som et resultat av toåringens mantra og livsmotto: «Jeg vil lage mat!!!» Men i taket er det rent. Ikke rot. Taket trenger jeg ikke å rydde. Taket er fred. Taket er redningen!

 

Men snart skal dagene bli til på nytt. Litt om litt om litt. Om ikke annet, så i alle fall her, her jeg og dere er nå. For jeg merker hvordan bloggen har vært det siste halvåret ...Vel, ikke akkurat av ypperste kvalitet. Og det var jo aldri meningen da jeg opprettet den. Haha! Men snart skal jeg altså bli brilliant igjen. Sånn på egentlig skikkelig lekebrilliant. Kvasibrillant.

 

... Og når jeg skriver dette tar jeg meg allerede i å lure på om pizzatryne er et begrep i pizzaenes hjemland. Faccia del pizza ...? Chiao, bella fachia del pizza! Og om stekte bananer i hockeypulversaus hadde vært godt. Hva mukke betyr (uten å mukke). Hva tort er (tort og svie). Tro det eller ei, men det er faktisk et godt tegn. Når alt kommer til alt så er det faktisk det.

 

 

 

 


 

 

 

DU SOM ER MAMMA

 

Jeg våknet. Fra husets viktigste etasje hørte jeg lyden av bitte, bitte små skapninger. Latter. Roping. Tassing. Prating. Løping. Krangling. Gråting. Etterfulgt av latter igjen.

 

Jeg satte meg opp. Hvor var jeg? Her ...? Faktisk - og utelukkende faktisk - her? Hvem var lydene? Var de folk? Var de mennesker? Ja. Lydene var lekende, lykkelige unger.

 

Den lille jenten drømte. Hun som ønsket. Hun som alltid tenkte at hun en eller annen gang skulle få små, nydelige ansikter. Først et barn som var helt aldeles vidunderlig. Og så et barn som var helt aldeles vidunderlig.

 

Den lille jenten kom tilbake til nåtiden. Jenten var hun som ble til meg. Et lite øyeblikk tittet hun ut gjennom øynene mine. Strakte seg på tå og fikk øye på nåtiden min; fremtiden hennes.

 

Og jeg? Jeg strakte meg mot lydene. De små menneskene kom meg løpende i møte med lubne, skitne, smilende ansikter.

 

Er jeg virkelig mamma? Var det virkelig noe jeg skulle få lov til å bli? 


Ja. Det er fortsatt virkelig. For alltid virkelig. Det er jeg som er mamma. Mamma skulle jeg få lov til å bli. Jeg ble mamma. Hjertet slår. Jeg klarte det! Jeg ble mamma. Jeg ble en slik. Jeg klarte det.

 



 

#mamma #kjærlighet #liv #glede #lykke #takknemlighet drømmer #ønsker #familie

 

 

følg meg på facebook

JEG SKULLE IKKE HA SAGT DET SÅ UNIVERSET HØRTE DET!

 

Endelig sover ungene hele natten, tenkte jeg. Men så kom jeg altså i skade for å si det høyt. ...Og så er det jo gjerne slik at straks man sier noe høyt, så skjer det motsatte. Sant? Usant? SANT!

 

"Endelig er ungene friske, de har ikke vært syke på tre uker!!!". "Endelig har godværet kommet for å bli!". «Jeg brekker aldri armene. Jeg gjentar: ALDRI!". "Heldigvis brenner huset mitt aldri ned".  Og så videre og så videre.

 

Konklusjonen er naturligvis følgende: Aldri si noe høyt så det idiotiske universet kommer i skade for å høre det! Og i hvert fall ikke på norsk! For av en eller grunn er jo universet spesielt ute etter oss nordmenn. Kanskje ikke så rart med tanke på at Norge er jordens navle, men.

 

... Men nå tror jeg at jeg har funnet et fantastisk smutthull her: Universet forstår ikke Esperanto. Det nekter jeg virkelig å tro at det gjør! Hvilket univers er så dumt i hodet at det finner på kunne dét, liksom ...? Så nå vurderer jeg seriøst å lære meg dette språket. Slik at jeg kan skryte av alt jeg ønsker å skryte av. Så mye jeg bare vil.

 

Helt uten at universet bestemmer seg for å få meg til å fremstå som en lystløgner hver gang jeg bestemmer meg for å være helt dønn skrytende ærlig overfor omverdenen.

 

 

 

kvinnesnekkeren på facebook

 

#universet #skryting #feber #småbarnsliv #mamma #menneske #norsk #nordmann #esperanto #smart #genialt
 

TILSTANDSRAPPORT 23.05.17

Jeg har det ennå ikke sånn 75 % bra for tiden. For 75 % bra ...Det er vel så bra man har det på sitt aller aller beste ...?Lol. Men altså: Jeg er blant annet plaget av barnehagestreiken. Jeg støtter de ansatte i deres krav om bedre pensjonsordning. Men sanne mine ord: Det var aldri planen å bli hjemmeværende med to små barn på to og fire år! Gulp og i himmelens navn: Hvem er det som gjør slikt frivillig? Jeg har mistet all verdighet. All staselighet. All forfengelighet. Alle pedagogiske evner. All livsgnist. Haha! Akkurat i dag er det tilsynsordning i barnehagen mellom ti og to. Nettopp derfor kan jeg ta meg tid til å skrive disse meningsløse ordene til dere. Og dessuten innrømme at forrige innlegg nok ikke stemmer helt med virkeligheten i disse tider. Bare i teorien.

 

Barnehagestreiken kan vare i flere måneder - og bare det å innstille seg på dette, tærer på kreftene. Jeg er tross alt sykemeldt oppi det hele og trenger å bli friskere! Dessuten bruker jeg ALL ledig tid på det idiotiske regnskapet om dagen. Drar straks til revisoren. Hjelp! Klage klage klage. Merkelig, egentlig. Jeg klager nesten aldri ute i det fri (les IRL). Egentlig burde vel denne bloggen skifte navn fra kvinnesnekkeren til klagesnekkeren. «Jeg snekrer selvmedlidenhet!» Apropos det: «Å snekre en låt» ... Hvor grufullt er ikke dette begrepet? Skjønner ikke hvordan jeg trodde at det å snekre tanker, følelser, meninger og idioti som "kvinnesnekker" var noe som helst bedre. Men! Heldigvis trenger jeg ikke å være selvmedlidende. Det har jeg altfor mye å være takknemlig for til å være.

 

Hm ... Det jeg snekrer, er jo også en slags form for sosialpornografi, forstår jeg etter å ha lest gjennom forrige avsnitt. Men vi har ikke gjenboere til huset vårt, så noe må jeg jo finne på for å skaffe meg kikkere inn til meg og mitt. Og gratulerer: De kikkerne ble dere!! Men! Det er ikke sant at det å benytte seg av sosialpornografi er vemmelig. Tvert imot, det er veldig bra! Man spionerer på noen andre - og vips så er man mindre selvopptatt. Nå skulle man selvfølgelig gå ut ifra at dette argumentet samtidig gjør meg mer narsissistisk. Men slik er det naturligvis ikke; det er tross alt jeg som gjør dere mindre selvopptatt - og hvor lite selvopptatt er kanskje ikke det???! Dessuten har jeg ikke tatt en selfie på mange, mange uker. Orker knapt å ta bilder av ungene, engang. Har vel bare lyst til at denne tiden skal forsvinne, egentlig. Så jeg kan begynne å gjøre det jeg vil: Skrive, skrive. Skrive. Og ha det skikkelig 75% bra.

 

Gammel selfie med sedvanlig dårlig oppløsning og finesse.



 

MELLOM RODODENDRON OG FEBER

 

Hele vinteren gjennom har jeg stått foran kjøkkenvinduet og sett mot rododendronen i hagen. Når det har vært ordentlig kaldt ute har bladene rullet seg sammen og pekt nedover. Straks gradestokken har krøpet litt oppover, har bladene åpnet seg bitte litt og strakt seg vannrett ut. Da temperaturen rundet om lag fjorten grader, pekte bladene oppover, glade, utbrettet, frie.

 

Etter hvert har jeg, helt seriøst, klart å tolke temperaturen nokså eksakt ut i fra hvor åpne rododendronbladene har vært. Med en feilmargin på rundt en grad. Haha! Det høres helt skrudd ut. Og det er det selvfølgelig også. Men det er helt, helt sant. Jeg lover deg! Først nå som temperaturen har kommet opp i mer enn femten grader, har jeg mistet kontrollen. For da har bladene foldet seg helt ut og forblir slik, uansett hvor varmt det måtte være.

 

Samtidig i det samme livet ... Mye sykdom har det, som nevnt i tidligere innlegg, vært i vinter. Så mye sykdom at jeg etter hvert har kunnet måle temperaturen eksakt på ungene - ikke ved å ta i bruk termometer, men ved å kjenne med hånden på panne og i nakke. Er det trettiåtte komma fem, mon tro? Ja, det er det. Er det trettini ..? Jepp. Hver gang har det stemt, omtrent på desimalen.

 

Men nå som temperaturen i det siste har vært relativt vårlig (i alle fall så godt som, og i alle fall ikke helt vinterlig lenger), og rododendronen har stabilisert bladene sine og ungene ikke lenger har feber ... Så har det jo oppstått et gap, da. Mellom rododendronens vinter og barnas febrile tilstand. Mellom femten grader celsius og opp til trettiåtte grader. I dette mellomrommet har jeg jo overhodet ikke noen kontroll på temperaturen. For å ta i bruk tradisjonelt barometer er jo naturligvis uaktuelt. Og feber er nå en gang feber; under trettisyv grader kommer jo kroppstemperaturen sjeldent.

 

Men så innså jeg det. Helt tilfeldig. Uendelig kjærkomment: Mellomrommet mellom femten grader og trettiåtte grader celsius: Det er jo målbart. I meg. Helt av seg selv. For det er i dette mellomrommet jeg kjenner følelsen av varme, av glede, av noe vernende, av sommer.

 

I dette mellomrommet som representerer fraværet av kulde ... Fraværet av feber ... Det er jo der livet finnes. Sånn føles det jo. Dette mellomrommet: Det er jo det som er bra. Det er jo det som er livet.

 

Rododendron 2 grader

 

Rododendron 8 grader

 

Rododendron 15 grader

 

Kvinnesnekkeren på Facebook

 

#rododendron #feber #vår #sommer #vinter #livet #termometer #celsius #glede
 

UNNSKYLD!

 

Til alle dere nydelige mennesker og lesere: Unnskyld. Unnskyld for at jeg nesten aldri svarer på verken facebookmeldinger, sms-er, kommentarer, eposter eller instagrammeldinger for tiden. Jeg leser hver eneste av dem. Og jeg setter pris på dem. Virkelig! Det er nemlig ytterst sjelden jeg får stygge kommentarer. Derfor er denne bloggen som oftest med på å bygge meg opp. Ikke på å bryte meg ned.

 

Men! Så har jeg altså så mye annet å gjøre som er obligatorisk. Å betale regninger, for eksempel. Arg! Helt idiotisk at jeg må bruke tid på det heller enn på mennesker. Men nå er det nå en gang slik at regningene kan gå til inkasso. Og at mennesker heldigvis ikke kan det. Eller kan dere det? Kanskje dere kan gå til inkasso? Til Lindorff? Lindorff ... Huff. Håper det ikke er noens etternavn. Hei: Mitt navn er Cesilie Lindorff. Noe så fult.

 

Men altså ... Når jeg har fått hentet meg litt inn igjen og barnehagestreiken er over, så lover jeg å kommentere igjen. Ja, jeg skal endatil begynne å stalke dere og komme på døren deres og kommentere i egen person! Neida, jeg bare tuller. Herregud ... «Neida, jeg bare tuller». Som jeg hater det uttrykket. Det er som om humorens føtter faller under den. Humorens svar på å synke ned i et hull  i gulvet. Trist. Huff. Nå ser dere rett inn i hjernen min her. Sånn er det. Gruble. Gruble på meningsløse ting. Men heller det enn å gruble på meningsfulle ting, eller hva ...? Kanskje ikke sant, men.

 

Nå snakker jeg meg visst bort her. Poenget med dette innlegget var jo å unnskylde seg. Så altså: Unnskyld! Håper dere bærer over med meg.

 


 

PS: Ha en fin 17. mai i morgen!

 

PPS: Jeg kommer tilbake med mer informasjon på torsdag. På gjensyn!
 

Å VÆRE EN MOR FOR SIN DØDE FAR

 
I dag er det ti år siden pappa døde. Hele ti år siden han døde av kreft på en palliativ avdeling i Bergen. Mens jeg var der. Som hans desidert nærmeste pårørende. Den han ville ha helt nær, helt tett inntil. Konstant. Den siste han så mot før blikket hans forsvant og bare øynene var tilbake. Sannsynligvis er det derfor sorgen har vært så intens. Så langvarig. For uansett hvor skrud det kanskje høres ut, ble jeg på en måte en mor for min egen far. Så jeg mistet ikke bare en pappa, men meg selv som moren hans. Og fortsatt er han borte. Nå, ti år etter, er han fortsatt død. Tenk det! Problemet med døden er jo ikke at man dør, men at man skal være det til evig tid.

 

I dag planla jeg å oppsøke graven sammen med den lille familien min. Eller planla ...? Jeg så på det som en selvfølge at vi skulle dit. Graven, ja ... Den gang for ti år siden, da valget sto mellom å gravlegge urnen eller å spre asken, falt valget mitt på gravlegging i familiegraven. Jeg syntes han hadde reist nok. Vært globetrotter nok. Så nå som han var død, fikk han vær så god bli værende her i Bergen!

 

For å være helt ærlig har jeg ikke besøkt graven spesielt ofte. Veldig sjelden, egentlig. Men likevel er den med meg i tankene. Og jeg tenker på den med en sorgfull humring. For det kler ham liksom så godt å ligge i familiegraven sammen med sin mor og sine tanter. Som i et evig familieselskap på en bitte liten hybel. Haha! Akkurat passe merkverdig.

 

Og jeg har vært lettet for at graven ligger litt bortgjemt, utenfor allfarvei. Så jeg ikke har trengt å strigle den daglig av frykt for å virke som en dårlig sørgende. Som en pårørende som vanskjøtter sin avdødes grav. At den i stedet har fått være litt vill og uregjerlig. Akkurat slik han selv også var.

 

... Og disse merkverdige valgene og resonnementene har vært med på å binde meg til ham. Gjøre noe av døden hans om til liv. Gjøre at jeg skaper ham tilbake, slik han var. Vite hva han trenger; hva jeg selv trenger. Som en datter som var en mor for sin døende far.

 

Men så kom vi oss altså ikke av gårde i dag. Og det på selve tiårsdagen. Ungene var slitne etter fire timer ute i barnehagen i stygt og surt vær (streik i barnehagen, bare tilsyn). De var konstant i tottene på hverandre og den trassige seksten kilos toåringen ville bæres overalt. Dette er naturligvis bare et forsøk på å finne en unnskyldning for at vi ikke kom oss til graven. Selvfølgelig er det det.

 

Men så utrolig dårlig samvittighet jeg har. For akkurat denne dagen, akkurat i dag føler jeg at jeg måtte være der. Skulle være der. For ham. Som en datter. Ikke som en mor. Akkurat denne dagen. Denne dagen skulle være bare hans. Livet hans. Og ikke min og sorgen min sin. Jeg vet at dette bare er noe jeg har fått for meg. Et tankeoppheng. Men likevel: Som jeg skammer meg akkurat i dag. Så utrolig lei meg jeg er.

 

(og i morgen blir det nytt forsøk på ekspedisjon grav med familien, så får vi håpe at den døde gamlingen synes dagen etter dagen er godt nok)

 

 

følg meg på Facebook

 

#sorg #død #liv #grav #gravstein #minner #dødsleie #palliativ


 

 

 

SYKDOM SNAKKER

 

Jeg har det ikke sånn helt strålende for tiden. Jeg er ikke deprimert. Jeg er bare dønn sliten av å være syk. Dønn sliten av å være sliten. Sliten av å hvile når hvile er påkrevd. Sliten av å sove. Sliten av å skulle være en god mor - ikke bare mellom slagene, men også i slagene. Jeg er sliten av å ønske meg frisk. Sliten av å ville jobbe uten å kunne gjøre nettopp det (jepp, fortsatt sykemeldt).

 

Og som om ikke dette var nok har det altså vært fint vær i det siste!! Haha. Er det bare jeg som synes norske finværsdager kan være litt slitsomme ...? Det er så få av dem at det liksom er påkrevd at man skal KOSE SEG UTENDØRS, UTNYTTE SOLEN og BLÆH! Man blir jo nærmest stresset av det! Må nyte det! Ikke gå glipp av en eneste liten stråle med sol! Være ute! Og herregud, hva skal jeg gjøre mens jeg er ute? Vanne blomstene? Nei, må finne på en gøyere utendørsaktivitet mens jeg kan. Men hva da? Sole meg? Nei, noe mer! Noe enda suprere!

 

Også jeg har naturligvis gjort noen desperate forsøk på å glefse i meg all sol jeg har kunnet. For det er jo virkelig sårt tiltrengt for både kropp og sjel. MEN! Dette tør jeg nesten ikke si høyt, men nå var det faktisk litt deilig med styggevær igjen. Så jeg kan snike meg til å bare ligge på sofaen mens ungene er i barnehagen. Snike meg til å være akkurat så syk som jeg faktisk er. Uten dårlig samvittighet på vegne av høytrykket. Få samlet litt krefter uten å måtte prøve så krampaktig å nyte dagene. Søke ly i en sånn dag som ikke må være så fordømt fin. Som bare er til for å sløses bort. Dorme bort. Hvile bort. Akkurat en sånn dag er det jeg trenger akkurat nå. For etter mange slitsomme sykdomsrunder hos både store og små, blir det altså barnehagestreik fra og med i morgen av. Jepp! Satser på at det er min døde pappa som lurer i kulissene her: I morgen er det nemlig ti år siden han døde. Så han ville vel sørge for at hele familien kom seg av gårde til graven. Slu som alltid - død eller levende! Haha.

 

Vel. Vi nærmer oss 17. mai. Så da er vel sommeren over for denne gang, tradisjonen tro. Håper du også klarer å kose deg med de uviktige dagene. Også de uviktige dagene kan vel være nødvendige. I alle fall om man tenker seg veldig, veldig nøye om.

 

 

kvinnesnekkeren på facebook



 

 

 

SKJØNNHETS - OG HODEFEIL NUMMER ÉN (NB: DETALJER)

 

Så hadde vi hine hårde gårsdag ... Jeg fant ut at hælene mine - vel, de var ikke akkurat sommerklare. Da jeg studerte dette som så ut som uttørret ørken fra oven, konkluderte jeg raskt med at noe burde - og måtte - gjøres. Men å ta i bruk en sånn ostehøvel fra apoteket som blir brukt i palliative avdelingers velværeseksjon ...? Det kom ikke på tale. Så da hentet jeg naturligvis heller frem fotfilen jeg arvet etter farmor som døde i 1988. Men den gang var visst fotfilvitenskapen kommet ennå kortere enn det den har i dag. Hm. Hva med pedikyr? Tenkte jeg. Nei. Aint that kind of sexy humankind anywayz (nedlater meg sjelden til å bruke "engelsk" i egen blogg, men i akkurat dette innlegget er dessverre den slags heller en åndelig oppgradering enn det motsatte).

 

VEL. Hva skulle jeg da gjøre? Hm. Jeg måtte tenke litt. Selv om den slags sjelden er lurt i mitt tilfelle - så måtte jeg jo selvfølgelig det. Arg. Hvorfor kan jeg aldri lære?

 

... Samtidig, nærmere ett døgn senere (universet har som kjent et litt skrudd forhold til samtidighet, i hvert fall mitt univers): Yours truly idiot Kvinnesnekkeren troppet opp på nærmeste jernvarehandel. Ufjong ekspeditør med oransje bart og bæsjeånde. Var usikker på om jeg skulle føle meg freshere eller mindre fresh enn ham, men konkluderte med at jeg - med min bachelor i fortrengelseskunnskap - kunne erklære meg selv for freshest. Aller nådigst.

 

Ekspeditøren: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Eh ... Jeg skulle gjerne ha pusset opp en ... Gyngehest?

Ekspeditør: Ok. Da trenger du vel noe sandpapir.

Jeg: Ja, det er nettopp det jeg også tror.

 Ekspeditør: Er den malt fra før?

 Jeg: Ja. Veldig tjukk maling. Det er liksom en sånn gyngehest fra ... Liksom nittensyttini, der omkring.

 Ekspeditør: Et antikt møbel, altså.

 Jeg: Ikke SÅ antikt, da. Litt snurt.

 

Han nikket og viste meg frem til sandpapiravdelingen. Pekte og forklarte mens jeg kjente over tykkelsene og visualiserte mine egne hæler. DENNE her! Sa jeg etter en taktil oppdagelsesferd: Den tenker jeg må duge. Et temmelig mellomgrov utgave. Tok også med meg en rull av det fine slaget for å gjøre "finpussen" (bokstavelig talt). Og så betalte jeg og rasket med meg begge sandpapirrullene mens jeg så meg rundt. Pilte ut av hele sjappen. Sjelden har vel noen sett mer suspekt ut etter å ha handlet oppussingsmaterial.

 

Og så hjem da. Og så pusse ... Og pusse ... Og når jeg trodde jeg hadde pusset nok: Pusse enda mer nok. Huff. Noe så vemmelig ... Det må det vel være lov å si om sitt eget, selvforherligende selv? Men etter den nitide seansen etterfulgt av en kjapp inspeksjon av nevnte hæler, konkluderte jeg med at prosjekt sommerfins første fase var vellykket overstått.

 

Samtidig, hine hårde denne morgen: Jeg våknet. Alt ekstra vel. Sommervær ute og alt. Jeg satte føttene på såkalt norsk jord og bare ... Å FYTTI! Som det gjorde vondt! Maltrakterte hæler. Totalt maltrakterte hæler. Så nå går jeg rundt her i denne verden som en mislykket spikermattegjøgler. Med knekk i knærne og løftede hæler. Tror sommerhælene pent må holde seg innendørs en tid fremover nå.

 

Å, så utrolig smart. Så utrolig ubegripelig smart.

 


idioten på Facebook
 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits