hits

DETTE MÅ DU VITE OM "JEG LUGGET MEG I DRØVELEN"

Dette er skremmende

 

Jeg lugget meg i drøvelen i sted. Det var som om noe var malplassert i halsen, et hår liksom bakerst på tungen, du vet akkurat hva jeg mener! Og så tok jeg det pinsettgrepet man da tar, et litt sånt smalt ett, når man skal grafse rundt i sin egen hals. Men. Det var jo ikke noe fremmedlegeme der. Det var jo en drøvel! Er du med? Jeg har ikke brekningsrefleks, da. Kanskje det var derfor det gikk så langt som det gjorde. Å lugge seg selv på denne måten Som om jeg forsøkte å nøkke hjernen min ut via halsen. Skremmende.

 

Men hjernen min ville tydeligvis ikke ut via halsen. Den om det.

 

Ektemennesket - som for tiden da altså lager filmmusikk til den kommende spillefilmen om Aurora - verken mer eller mindre - er på jobbjobbjobb. Skremmende mye, faktisk.

 

Og da følger jeg opp med noe mer skremmende: Jeg ser på serien "Bates hotel" basert på Psycho om Norman Bates.

 

OG det kanskje aller mest skremmende av alt: Jeg venter på en kvinne som skal kjøpe et dosete av oss (ubrukt, altså). Hun insisterte på å komme i kveld klokken 21! For å hente dosetet til 100 kr! Nå har hun fortsatt ikke kommet, og jeg begynner for alvor å bli redd.

 

Jeg sier som før: Ta vare på hverandre, folkens! 

 

(Jeg har ikke fått svart hår oppå det hele, jeg har bare øreklokker med Heavy metal inni fordi jeg er så redd)

HORING I BOKBRANSJEN

Er du ikke klok?

 

For litt siden var jeg på et såkalt innsalgsmøte til bokhandlerne i Bergen i regi av forlaget mitt Aschehoug. Dette for å markedsføre boken min, og kanskje få noen flere bokhandlere til å anbefale den/ha den utstilt i butikklokalet/ta den inn overhodet, jeg vet ikke.

 

Det var omtrent utelukkende krimforfattere som var der. Og herregud, som de hadde forberedt seg på å selge inn bøkene sine. Og som de klarte det! Når de snakket om mursteinen de holdt i hånden, var det som om de hadde doktorgrad i markedsføring og seg selv på en og samme tid. De fortalte anekdoter fra barndommen sin, de var morsomme, karismatiske, tok lokalet med storm. De snakket i ti minutter og leste i ett minutt.

 

Det er for så vidt ikke noe galt i dette i seg selv. Men disse forfatterne selger likevel i bøtter i spann. Dette er likevel bøker som bokhandlerne tar inn. Og som bokhandlene likevel legger i stabler så høye at lokalet sannsynligvis ikke trenger støttebjelker for å holde taket oppe engang. Og grunnen til at bøkene ligger i stabler? Det er selvfølgelig fordi de selges av seg selv. Fordi det er underholdende bøker som de fleste kan like. 

 

Og så har du meg og mine kollegaer. Som skriver såkalt «smal» litteratur. Den litteraturen som ikke ligger i stabler i butikken. Men som folk kanskje likevel hadde lest mer av om det var slike bøker bokhandlere av og til trakk frem fra støvet i reolen innerst i lokalet. For det er nesten ingen som finner frem til bøkene som bare er på nitti sider av seg selv. Selv om det er mange, mange som kan like dem!

 

Vi har totalt forskjellige karrierer, jeg og mine «smale» kollegaer på den ene siden og de «tjukke» forfatterne på den andre siden. De skriver de bøkene de vil skrive. Og vi skriver de bøkene vi vil skrive. Problemet her, er at det ikke er den smale litteraturen som er smal. Dét er det nemlig salgssuksessene som er! De handler stort sett alle om det samme: mord, kjærlighet, lidenskap. Den såkalt smale litteraturen er egentlig VIDSYNT. For den omhandler andre ting enn storselgernes temaer - eller belyser de samme temaene på en annen måte; den vidsynte litteraturen er grensesprengende, utfordrer språket, utfordrer tankesettet vårt, ser, er stillstand eller bevegelse, er øyne eller hender. Er ord og ikke handling drevet frem av mord. Er handling drevet frem av tanker.

 

Vi «smale» forfattere har et helt annet yrke enn tjukkasene. Salgsinntektene er ikke akkurat en fast post på debit-kontoen, for å si det sånn. Men det hadde jo vært gøy å selge BITTELITT, også? Ikke bare fordi man ønsker kroner på kontoen. Men fordi man virkelig tror på det man holder på med. Fordi mangfold i litteraturen virkelig trengs. 

 

Du blir sikkert sjarmert i hjel av storselgeren, kjære bokhandler. Men det er den vidsynte litteraturen som utfordrer samtidens måte å tenke på. Som danner avtrykk av nåtiden for fremtiden. Som er i stand til å sette filosofisk nærmest livsviktige spor. Og det kan til og med være at disse bøkene ikke er dørgende kjedelige som langt på vei de fleste tror - men attpåtil morsomme og rørende og spennende bøker. 

 

NB: det finnes SELVFØLGELIG bøker som både selger, er fantastisk god litteratur, vidsynt og viktig på en og samme tid. Ta Tomas Espedals og Kjersti Annesdatter Skomsvolds bøker som eksempel. Dessuten finnes det naturligvis smale bøker som IKKE er gode. Uten at jeg skal nevne navn. Hehe!

 

Her har du noen eksempler på fantastiske, norske smale bøker (bare noen veldig, veldig få som jeg kommer på i farten):

 

Cathrine Knudsen: Manuell

Pål Norheim:   Oppdateringer

Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes

Eldrid Lunden: Det er berre eit spørsmål om tid 

Ingvild Lothe: Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt

Inghill Johansen: Klage

 

 

FORSTÅTT?

 

GIFTERING ELLER SPISEBORD?

Giftering er bra, men innleggsklaff er kanskje enda bedre?

 

Nå har jo jeg, som viden kjent, hatt bursdag. Og "bursdagsprosessen" fortsetter. For å gå rett på sak: Jeg har lenge tenkt at jeg ønsker meg en giftering. Og det kan jeg si i den forstand at jeg har vært gift i syv (?) år (vi giftet oss i hvert fall i 2011), uten at noen av oss - altså verken meg eller min mann - har båret en. Vi orket bare ikke bruke penger på ringer, vi orket bare å bruke penger på selve giftemålet, vi måtte ha en stor fest, en veldig, veldig stor fest. Vi ville samle absolutt alle de beste folkene i verden rundt oss i stedet for å samle litt gull rundt ringfingrene våre. Det er jo fint, da ...? Dessuten mister jeg alt som er av verdi, derfor er det lurt å ikke ha noe av verdi. Heller ikke menneskeverd. For hadde jeg hatt det, hadde jeg trolig mistet det i gulvet, det også. 

 

MEN! Så fant jeg ut at jeg kunne ønske meg en giftering til bursdagen. For det virker jo egentlig vidunderlig med giftering? Jo. Jeg vil virkelig, virkelig ha en. Det ser så samholdsproft ut. "Dette er ingen lek, Jeg er GIFT". Det blir ikke proffere enn det? Og jeg må vel klare å ta vare på den? Nå som jeg har blitt gammel og fingrene er i ferd med å ese ut, er det vel mindre og mindre sjanse for at ringen sklir av en slank ringfinger? Så altså: God idé. En giftering måtte det bli. Jeg informerte ektemann: "jeg tror jeg ønsker meg en giftering til bursdagen". Romantisk. Ektemann, som er nesten uhyggelig flink til å finne gode gaver, noterte seg bursdagsønsket med hele selvet.

 

Men så, etter litt tilfeldig googling, hvor jeg "siklet" på diverse fine ting (det er sånn vi bloggere uttrykker oss når vi ønsker å vise at vi er svært materialistiske på en sjarmerende søt og barnslig naiv måte) ... Så bare: Kanskje var det et vanvittig nydelig spisebord jeg ønsket meg og ikke en giftering? Jeg huket tak i ektemann: "Eeeeh. Det kan være jeg trekker det jeg sa i går. Det om gifteringen Hm. Altså. Jeg vil ha en, MEN! Så ønsker jeg meg plutselig dette spisebordet her!" Jeg pekte med andektig finger mot kvalitetsmøbelet som fylte hele skjermen. Vi trenger vel og merke nytt spisebord, men å kjøpe et så fint som dette - bare fordi man trenger det - føltes forbudt. Men kanskjekanskje om noen spytter i litt? At det kunne ha gått da?

 

"Du mener at du heller vil ha en innleggsklaff til bursdagen enn en giftering"?

"Ehhh. Ja. Det er vel så godt som akkurat det jeg mener, ja". 

 

Han så på meg. Misbilligende ...? Bebreidende? Nei. "Hm", sa han: "Det er jo egentlig en god idé. Det ser ut som et godt bord. Et sånt vi kan ha resten av livet og som har plass til barn og barnebarn. Og alt". 

 

DÅN! SMASK!!!!!

 

Heller en fantastisk mann enn en fantastisk giftering, får man si. Samt et fantastisk spisebord, da. 

 

 

 

 

Vi hører sammen, uansett. 

 

 

#giftering #gift #bursdag #bursdagsgave #presang #bursdagsønske #ektemann #kone #ekteskap #spisebord #innleggsklaff #penger

 

SVELE OG MENING

 

Vi stakk. Vi tok båt. Dette må du vite! Vi dro hjem til Bergen fra høstferie på Sunnmøre. «Snøggbåt ploget i helvete» erstattet «Elg i solnedgang». Så utrolig trollete det er på Vestlandet! "Utaskjærs"! Herregud! Om bord var det obligatorisk høy sveleføring. Meningen med livet nord for Sognefjorden, er svele og kaffi. Merk: KAFFE er IKKE meningen med livet. KAFFI er det!

 

Jeg kan ikke spise gluten og oppfører meg som bestemor på syre om jeg får i meg koffein, så sånn sett er livet mitt meningsløst når jeg er i Ørsta. Sagt på en annen måte: jeg er meningsløs når jeg er i Ørsta. Og på snøggbåt. Men så er jeg plutselig tilbake i hjembyen hvor jeg drikker koffeinfri kaffe fri for både kaffe og kaffi og spiser glutenfritt brød uten gluten. Og er totalt meningsfull person. 

 

Hm Hva var det jeg skulle si nå igjen? Glemte det helt. Det var noe viktig. Master i filosofi og det. Et eller annet med Foucault? 

 

edf

mENING. og vI mENN!

 

Latskap på båt i storm, nær forlis: blogger trenger internett, men orker ikke reise seg for å se wi-fi-koden på plakaten. Tar bilde og zoomer inn i stedet. 

 

 

"Find are bloggers on this page". 

 

 

Men altså: 

edf

Et sted i hjertet. 

 

edf

Et annet sted inni meg.

 

Så jeg har jo tydeligvis en sjel, da!!! Jeg har vel det???!

 

 

#mening #svele #kaffe #kaffi #Sunnmøre #vestlandet #snøggbåt #båt #hjerte #sjel #koffein #glutenfri #blogger #bloggere #master #filosofi #meningsfull #smart

OM FOTOGRAFI OG DØD

 

 

Herregud, for en fin dag jeg hadde i går! Vi er på høstferie hos bestemor og bestefar sammen med en helt herlig gjeng andre nære slektninger, og vi hadde FEST! Med partyhatter og kaker og gaver. Det var bursdagen sin, det!

 

Men selve «bursdagsprosessen», som man kunne kalle det, får frem veldig blandede følelser i meg. Man må justere seg, man skal bli en annen person, et nytt år har gått; vips, fra den ene dagen til den andre. På nyttårsaften blir livet nytt for alle. Men på bursdagen er det som om man selv forflytter seg til et nytt nivå helt alene.

 

Et stort sprang i tankerekken, kanskje, men dette er i alle fall dette denne «bursdagsprosessen» får frem i meg: følelsen av sårbarhet. Hvor sårbar man er med tanke på fortiden. Øyeblikk. Savn. Død. 

 

Pappa: han døde. Han bodde hjemme hos meg og min ektemann til han døde. Jeg hadde så lite bilder av ham! Han flyttet fra Bergen da mamma og pappa skilte seg da jeg var ti-elleve år. Så da han endte opp med å flytte til Bergen for å være nær oss, så ble jeg helt desperat etter å skape minner. Det vil si: dokumentere ham, mens jeg fortsatt kunne, for å ha bilder for ettertiden. Nå, i det såkalte ettertiden, blir jeg jo bare uvel av å se på disse bildene. Den langsomme forråtnelsesprosessen ... Det tok syv måneder fra han fikk kreftdiagnosen til han døde. Og jeg tok bilder og tok bilder og tok bilder. Hver eneste dag. Nå orker jeg ikke å se på dem. Det er helt grusomt. Jeg tenkte på det nå i sted: med så mange nærme rundt meg. Vi er borte fra huset vårt, men likevel hjemme. Og ungene Hvordan de elsker å være her. Være i barndommen sin, i de gode minnene. Jeg har fått et annet forhold til bilder nå. Der jeg før tenkte at det er noe falskt ved å ta bilder av de gode dagene, og attpåtil velge ut de beste til å representere ettertiden, kjenner jeg nå at det føles vidunderlig. Disse bildene som speiler følelsen i kroppen da man tok dem. Herregud, som jeg angrer på at jeg ikke tok mer bilder av min far. Ikke mens han var langsomt døende. Men på de gode dagene, da han fortsatt var pur levende.

 

Nå har jeg sertifikatet hans hengt opp på kjøkkenveggen. Et enslig lite bilde. Blikket hans som skjeler mot linsen. Sertifikatet finnes fortsatt i verden; det er gyldig til 2054.

 

dav

Kokosnøttåpning med drill - og dinosaur som vitne! Og dermed er bursdagsfesten også erklært for åpnet!

 

edf

KJEMPEBRA bilde av bursdagsfeiring. Dårlig foto, men god stemning. 

 

edf

God fest skaper oppvask, da. 

 

TA VARE PÅ HVERANDRE

 

 

kvinnesnekkerenpåfacebook

 

 

#bursdag #fødselsdag #feiring #selskap #fotografi #bilde #sorg #savn #øyeblikk #hurra #kokosnøtt ##blinkskudd #glede #høstferie #familie #slekt #samhold 

BURSDAGEN MIN

Å ha bursdag er bedrøvelig

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke bra. Jeg har alltid syntes det er vanskelig med denne dagen, jeg føler jeg må være en perfekt utgave av meg selv, og det er jo helt umulig. Jeg synes også synd på folk rundt meg som må huske dagen min, fordi jeg selv blir helt nervevrak hvis jeg oppdager at jeg har glemt noen andres. Dette har selvfølgelig med manglende Facebook-etikette å gjøre: Jeg har aldri registrert datoen min på Facebook. Så sjansen for å bli gratulert er minimal. Det er egentlig deilig, for da slipper jeg å gratulere alle andre folk hver bidige dag på Facebook for å få noen hilsener tilbake. Det er da man oppretter en blogg, for da kan jeg gå ut offentlig med at det er min dag i dag, samtidig som jeg slipper unna å gratulere deg tilbake! Helt genialt.

 

Jeg har blitt gammel nå, og det er ikke lurt. Det er kanskje relativt normalt, men det er ikke innforstått med at det er bra. Desto eldre jeg blir, jo mer desperat blir jeg, ikke bare av å være en perfekt utgave av meg selv, men av å være god mot meg selv. Gjøre noe som jeg selv har glede av. Problemet er bare at desto mer obligatorisk noe føles, jo mindre er sjansen for at jeg liker å gjøre det. Derfor ble jeg så glad i sted, da jeg kjente at jeg virkelig klødde på mage og rygg. Jeg tok en hårbørste og bare børstet og børstet. Så skjønt! Etterpå fikk jeg dog en ekkel følelse av at jeg hadde påført hårbørsten døde mage- og ryggceller. Jeg begynte dermed å børste håret helt frenetisk for å erstatte de døde kroppscellene med døde hjerneceller, eller døde hodebunnsceller heter det vel kanskje? Det ble også viktig å erstatte dem med alle rester fra skittent hår og hårprodukter. Selv om de døde mage- og ryggcellene nok er reinere, i og med at jeg dusjet kroppen i går, men ikke håret. Hårbørster skal nå en gang være skitne på riktig måte. 

 

Men det jeg lurer mest på i dag, som alle bursdager tidligere, er dette: Da jeg ble født, i setefødsel, kom baken min til syne litt før tolv om kvelden 08.10. Resten av meg kom først ut 09.10. Det jeg spør meg om da, er om jeg ikke burde ha feiret meg selv i to omganger? Baken først, og hodet dagen etter? Det føles jo egentlig helt absurd å feire seg selv bare én av disse dagene, da det rett og slett ikke stemmer at jeg bare ble født da. Men jeg tror ikke det ville virke spesielt sosialt sivilisert å be folk i bursdag for å feire et anus. 

 

Men i dag er det altså hodet mitt som har bursdag. Gratulerer!

 

btf

Bilde tatt av fireårig datter. Det er ikke akkurat elg i solnedgang, men person i livets høst er det i alle fall. 39!!

 

#bursdag #fødselsdag #feiring #ulykke #aldring #alderdom #mage #rygg #hårbørste #hodebunn #hår #celler #solnedgang #kløe #perfekt #uperfekt

 

 

HÅP ER OVERVURDERT

Til helvete med håpet

 

Det er altfor mye håp i verden. Alltid dette håpet. Man skal håpe på ditt og i hvert fall på datt. Mye av ønskedrømmene er det noe passivt ved; "jeg håper at jeg vinner i lotto". "Vi kan jo bare håpe på at klimaendringene ikke blir altfor store". Jeg er egentlig nokså lei av alt dette obligatoriske fremtidstyranniet. Håp er bra, men ikke i altfor store doser. For det betyr egentlig bare at man har tankene sine i en (uoppnåelig?) fremtid og ikke her. Det er jo selvfølgelig fint å tenke på at alt skal bli bedre, langt der fremme i livet et sted, spesielt når man har det HELTFORJÆVLIG. Nåtiden kan jo ofte være nokså oppskrytt, den også. Kanskje enda mer enn fremtiden, forståelig nok. Og da - det er da, kjære folkens, at jeg har selveste løsningen på ALT!

 

Dagdrømming! Dagdrømming er nedskrytt. Dagdrømming er den kognitive terapiens perfekte kusine. Den kognitive tilnærmingen til menneskesinnets muligheter, er ofte skamfullhetsfremmende. MAN SKAL HA DET BRA SELV OM MAN EGENTLIG HAR DET FÆLT, OM MAN HAR DET DRITT ER DET BARE FORDI MAN SER BEGRENSNINGER DER MAN EGENTLIG SKAL SE MULIGHETER. DU ER KJEMPEHELDIG SOM ER DØDSSYK, FOR DET GJØR AT DU SETTER MER PRIS PÅ DE SMÅ TINGENE I LIVET!!!! Det kan ofte føles nedverdigende å skulle tenke sånn. For ingen klarer vel å tenke seg lykkelig sånn helt på ekte alltid? Og i alle fall ikke om det egentlig er litt synd på en? 

 

Jeg elsker å dagdrømme. Man trenger ikke å få dårlig samvittighet fordi man ikke «dagdrømmer på riktig måte». Dagdrømmene er ikke bitterhet. Innimellom, kanskje når det er som viktigst, gjør den nåtiden lunere. Dagdrømmen finnes i øyeblikket. Bare i en parallell nåtid. Man vet det er en drøm, ikke urealisert virkelighet. Den er det motsatte av stress. Et tankespa. Dagdrømmer er ufarlige. De er urisikable. Man trenger ikke presse seg til å føle seg heldig straks man blir lam fra hodet og ned. Man kan tenke at man bare stuper og tar salto og piruetter. Om innholdet i dagdrømmene ikke går i oppfyllelse, har man likevel hatt følelsen av at det fineste av alt i hele verden skjer her og nå. Man kan leve et helt liv i dagdrømmen, når jeg tenker meg om. Bare man sørger for å stikke innom livet og få seg en matbit, innimellom. 

 

 

 

 

Den perfekte dagdrømmen om å være en afghansk mynde med filosofisk perfekt logisk trukne konklusjoner

 

 

#håp #dagdrøm #tro #nåtid #virkelighet #livet #kognititerapi #afghansk mynde #menneskesinnet #filosofi #pseudofilosofi #skamfølelse #skam #glede #øyeblikk

"ALT DE TENKER PÅ ER Å SE UT SOM EN PORNOSTJERNE MED SEX-DUKKEMUNN"

Det er ikke bare unge som bør lynsjes for at design-vaginaer" er kult.

 

Vi er smarte, vi foreldre. Vi ser ned på de unge, med god grunn: Vi har for lengst konkludert med at alt de tenker på er å se ut som pornostjerner med sex-dukkemunn, silikonpupper og såkalte "design-vaginaer". Vi sier: «det er jo nesten ingenting ekte igjen på dem»!

 

Det er sant. Og det er fælt; mange unge ville nok være pene heller enn smarte om de fikk velge. Mange. Ikke alle. Kanskje bare noen få ...? Uansett gir man pornoindustrien og de glossy magasinene, som det heter, skylden. Ansvarsfraskrivelse, kunne man kanskje også kalle det. For hvor ligger vårt eget ansvar oppi dette, vi som er foreldre til disse unge menneskene?

 

Fortsatt er mine unger småbarn. Men de begynner jo å gro til. Kanskje er det derfor jeg har begynt å tenke mer og mer på dette: Jeg tenker tilbake på min egen barndom. Og de fleste av de kommentarene som har gått på utseende, og som virkelig har brent seg fast i meg, kom fra voksne. Kanskje fordi de var nettopp voksne. Det er disse kommentarene jeg husker, ikke kommentarer fra jevnaldrende (selv om de jo må ha fantes?). 

 

I tiårsalderen overhørte jeg en dame på bussen: hun møtte en bekjent som hadde en liten jente på en to-tre år. Ungen hadde nydelig, såkalt «gulrotfarget» hår. Den bekjente forskte å trøste moren: «det blir jo gjerne mørkere med alderen, da »

 

Moren til en venninne: «Hun er jo virkelig ikke noe pen, hun nyhetsoppleseren».

 

En kvinne som skulle ta mål av meg for å sy sammen bunaden min: «har du brystene så langt oppe, da?» Jeg hadde knapt fått pupper på den tiden.

 

En jazzdanslærer: «du har jo litt rund rygg, du».

 

En gymlærer som, i en time hvor vi skulle ha «massasje», viste en øvelse for oss andre på en medelev, hun var så spinkel at skulderbladene ble svært synlige når hun lå på magen og han bøyde armen oppover ryggen. «Sjå! Nett som ein Afrika-baby», uttalte han, begeistret; sånn var det liksom burde være. 

 

At noen uvettige voksne lirer av seg sånne kommentarer er greit nok. Men mange voksne? Alle disse kommentarene som jeg husker? Jeg kunne sikkert ha ramset opp en god del til. 

 

Man kan gjerne skylde på glossy magasiner og pornoindustrien, for all del. Men vi må ikke tro at vi ikke har skyld i dette, vi også. Komplekser kommer som oftest ikke over natten, de kommer snikende over mange år. En unge på fem år har ingen befatning med disse bransjene. Med andre ord burde vi skjerpe oss ganske greit selv, i alle fall mange av oss. For øvrig er det vel godt voksne som driver med plastikkirurgi og overivrig reklamerer for hvordan man kan fremstå som den «perfekte» utgaven av seg selv? Det er ikke attenårige leger som opererer silikon inn i brystene til en jevnaldrende. Det er godt voksne folk.

 

Alle i foreldregenerasjonen - og i særdeleshet de som "okker seg over de unge" - har et ansvar for å danne et motvekt til det såkalte kroppshysteriet. Livet ut. For øvrig tenker jeg at man sikkert kan klare å tenke noen vettuge tanker selv med dobbelt så store lepper enn hva har fra naturens side. Om nå skaden først hadde skjedd og kirurgen med klorhvite tenner hadde klart å fakke en og stikke noen sprøyter i en for å omgjøre en til en knulledukke.  

Nei, nå skal jeg ta og lese litt Jean Paul Sartre her. Kvalmen. Silikonpuppene mine fungerer ypperlig som bokstativ. 

 

 

 

 

følg meg på facebook

 

 

#ungdom #unge #voksne #kjønnsrollemønster #utseende #utseendefiksert #silikon #silikonpupper #botox #kropp #sexindustri #glossy

HJEMMET

 

 

Jeg har forsøkt å ta tidlig høstferie. Jeg trenger det. Det har skjedd så mye i høst, det har vært intenst, det er så mye tyngde i kroppen som slipper taket når en bok er ute. Ferdig. Tanker som ikke trenger å tenkes mer. Og så erstattes tankene med gjøremål: opplesninger, anmeldelser, intervjuer, diverse oppdrag. Jeg har gjort mer enn jeg egentlig orker. Nå er jeg dønn. Jeg forsøker å nullstille kroppen. Hodet. Jeg vil være tankeløs, jeg vil bare være i fred. Fra meg. Jeg kjenner den nye boken presse seg på, men jeg vil ikke. Orker ikke.

 

SÅ. Hva gjør man da? Man forsøker å gjøre annet enn å skrive. Jeg forsøker å slappe av. Man prøver å være i fred i sitt eget hjem, sant? Men det hender jo alltid noe også der (og da snakker jeg ikke om to småunger som lager liv, for det er jeg jo vant til). 

 

Jeg har snakket på finn med to menn som skal tapetsere mellomgangen vår. Den er altfor gammel. Slitt. Jeg ventet dem i dag, de skulle på befaring, de må fjerne noe panel, det er høyt under taket, gamle lister, osv osv. Kjedelige fakta. Så ringte det på døren. Det stod to menn der, de så veldig proffe ut - og det pleier aldri å være noen som ringer på døren vår uanmeldt, for huset vårt ligger langt inne i en hage. 

 

Jeg sa: hei! Bare kom inn! Viste dem inn til mellomgangen, stoppet foran veggen. Pekte og forklarte: veggen er sånn og sånn, inni er det sånn og sånn, der er stikkontakt, der er det Osv, osv. Og så spurte jeg om hva de trodde om den saken: «eeeeh vi kommer fra Amnesty international», svarte de. 

 

Som den andre gangen (eller den aller første gangen) noen ringte på her, noensinne, i sommer, da en utenlandsk mann plutselig ringte på døren og spurte på gebrokkent engelsk om han kunne komme inn i huset og ta et bilde fra stuevinduet vårt. Hm. Er sånt normalt? Han kunne for dårlig norsk til at jeg klarte å få ut av ham hvorfor, men han fikk i alle fall lov. Blir vi bortført snart nå??

 

Så får jeg vel late som om jeg er turist i eget hjem og se litt ut av vinduet, jeg også da. 

 

 

"#fred #ro #hjem #bok #stress #vegg #tapet #amnesty #vindu #mysterium

SÅNN ER LIVET

 

Plutselig ville jeg skrive til dere, og ikke bare for meg selv. En liten pause i nåtiden, bare. 

 

 

 

Her er jeg akkurat nå. Og jobber med ny bok (og ja, om du synes du skimter ordet "mantelen", så stemmer det. 

 

sdr

 

Skeidar. De sponser virkelig kortprosa. Og gud, som det er skjønt! Det er lenge siden jeg har vært på en møbelbutikk for å ha det bra nå. Det suser i vifter, eller ett eller annet. Høres ut som kaskader. Sånne de har på hotell for at folk skal leve lykkelig i tre dager. Jeg gikk rett til den avdelingen som har de aller styggeste stolene. En sånn enorm Stressless som aldri kommer til å slippe inn i mitt hjem. Jo styggere stolene er, desto bedre er de å sitte i. Ifølge min forstand, vil dette si at jo dårligere smak man har, desto bedre slapper man av når man er hjemme; de med aller, aller verst smak bare synker ned i svart skinn og lær og blir lykkelige. 

 

Steinalderen. Jeg synes så synd på menneskene som aldri kunne få prøve stresslesser på møbelbutikk. Det er litt trist å synes synd på folk som er døde av denne grunn, men.

 

Jeg synes ofte synd på mennesker i «steinalderen», som jeg kaller det. Det innbefatter alle folk som bodde i huler og frøs. Livet uten varme dusjer ville ikke ha vært noe liv. Det er bare én ting som er verre: å være iskald i nåtiden, hoppe inn i dusjen for å gjøre seg kokvarm, og oppleve at det går tomt for varmevann etter tre minutter. 

 

Tenk å føde i steinalderen. Føde i hulen!! Og så har du født for første gang, og du er i barsel. Du har blødende brystvorter og brystbetennelse. Og er nybakt mor og aner ikke hvordan du skal håndtere ungen. I HULEN!! For ikke å snakke om å ha influensa i steinalderen. Og å ha kreft i steinalderen. 

 

Gru (avsnittet over ble rødt av seg selv. Visste ikke hvordan jeg skulle endre det og orket ikke å finne ut av det). 

 

Tilbake til stresslessen nå. 

 

DETTE MÅ DU VITE OM SNARVEIEN

 

I dag vanket jeg nok en gang i samfunnet. Vanket! Dette må du vite om meg: jeg gikk rundt omkring i dag. Sant? Rotet meg vekk i byen min i regnstorm, det er noe jeg liker. Det er så utrolig deilig å oppdage at byen min fortsatt har noen skjulte veier å by på. Men så ble jeg lei og ville finne frem. Visste ikke helt hva jeg ville finne frem til, men noe måtte det vel være jeg ville langt der inne i kroppen et sted?

 

Og så stod jeg der plutselig: i en blindvei. Søren. Hm. Jeg ble stående. Kikket litt opp i vilden sky. VILDEN! Og der var det: skiltet. En juksevei med navnet SNARVEIEN. DETTE MÅ DU VITE OM MEG: Jeg gikk oppover, men kom bare gjennom en hage som så privat ut og så kom jeg frem til et mer forfallent hus. Haha! Genialt! Lage sitt eget skilt. En utspekulert måte å komme seg frem til sitt eget hus på når man må gjennom naboens tomt. «Jeg går ikke over tomten din, for dette er faktisk en VEI, nærmere bestemt en vei med navnet SNARVEIEN, derfor kan jeg danne en sti gjennom hagen din helt lovlig. Bare spør purken. 

 

Så gikk jeg rundt på måfå igjen. MÅFÅ! Ruslet bort til bybanen, som jeg bruker som kontor for tiden. Når jeg møter unødvendige folk, sier jeg at jeg "jobber som konsulent i staten i åpent kontorlandskap" Det høres proft ut.

 

På vei hjem møtte jeg på et Jehovas Vitne som ville gi meg et «flygeblad». DETTE MÅ DU VITE OM MEG: Jeg elsker når noen bruker dette ordet. Flygeblad. Og jeg tok imot. Det gjør jeg alltid: for jeg vil faktisk finne meningen med livet, og hver gang håper jeg at det i flygebladet skal stå svaret på de store spørsmålene i livet.

 

Jeg har ennå ikke funnet svaret. Kanskje det er derfor jeg skriver denne bloggen.

 

btf

Hadde visst ikke tatt bilde av skiltet. Er så vant til at kameraet står på selfiefunksjon. Beklager meg egentlig ikke. Men dette bildet er til mitt forsvar nokså gammelt. 

 

 

vanke

 

 

 

#snarvei #vill #omvei #hverdag #tur #gå #vanke #samfunnet #jehovasvitne #flygeblad #livet #mening

 

RØRT

Snufs! Jeg hadde en helt fantastisk kveld i går. Lanseringsfest av Besserwisser. Fullt hus. Omgitt av de aller, aller beste. Magisk. Jeg føler meg så utrolig heldig! Og arrangør Henning Bergsvåg, selveste Poesidigg-geniet bak Poesidigg-geniet Henning Bergsvåg, er den som skal ha den aller største takken. Henning, du er virkelig suveren! 

Ett av de korteste innleggene jeg har skrevet noensinne. Glede har sjelden så veldig mange ord. 

 

Det eneste bildet jeg tok. Da vet man at man har hatt det gøy. 

 

#lanseringsfest #cafeopera #poesidigg #henningbergsvåg #amalielerstang #besserwisser #vårs #bergen #venner #fest #kollegaer #opplesning #litteratur

MIN VERSTE FIENDE

 

Noe av det aller mest irriterende med å være forfatter, er at man kan bli misunnelig - direkte svartsyk - på seg selv. På sine egne tidligere bøker. I går fikk jeg en ok anmeldelse i BT. Fire av seks hjerter. Det er vel godkjent? Jo. Det er vel det. I forkant av denne utgivelsen, tenkte jeg at anmeldelser ikke betyr så mye denne gangen.  For mine tidligere bøker har blitt godt mottatt. Så "heldig" har jeg vært. Heldig i betydningen: selv om boken er bra, er det slett ikke sikkert at den blir lest av en anmelder på en god dag. Og motsatt om boken er dårlig. Den første gangen jeg ga ut en bok, var det HELT umulig å vite hvordan jeg ville bli mottatt som forfatter. Mye fordi jeg skriver det mange nok vil betegne som nokså skrullete? Så nervøs jeg var!

 

MEN! Så kom altså denne anmeldelsen i går i BT (på abonnementsidene til BT). Skrevet av en god anmelder på en God dag ...? Tenk om! Tenk om hun hadde skrevet den på en dårlig dag, da! Grøss! Jeg vet at hun har lest mine tidligere bøker og likt dem over middels godt. Hun sammenlignet denne med de forrige. Og så tok jeg meg i å bli - nettopp - litt svartsyk på mitt fortidige jeg. Hva er det hun, Cesilie Holck har som i så fall jeg ikke har? Hva er det hun kan som ikke jeg kan?? Er hun smartere enn meg? Mer intelligent? BRILLIANTERE????! FØKK HENNE, sier jeg bare.

 

Å, Så deilig det er å kunne være et nettroll med god samvittighet! Jeg er jo faktisk den eneste som kan trakassere Cesilie Holck med fullt navn uten å bli uthengt som drittsekk. 

 

Slik er forfatterlivet ved nåtidig utgivelse. Besserwisser overfor sauer. Perfekt. 

 

Sånn så jeg ut da jeg ga ut bok nummer to. Posering. Skrukkete, ustrøket kjole, selvfølgelig.

 

Er usikker på om selfie med sau er en oppgradering fra fotografknipset bilde på en kirkegård. Kanskje ..?

 

For øvrig er lanseringsfesten på Café Opera i kveld kl 20 ikke avlyst til tross for at den fortidige Cesilie Holck skoggler av det mislykkede "talentet" til sitt fremtidige jeg. Og i kveld skal det feires! Selv om folk later til å ha reist til både Katalonia, Andorra, Myanmar, Alaska med mer for å slippe unna meg og mine medbrakte sauer. 

 

#bok #anmeldelse #firer #bt #konkurrent #fiende #selv #cesilieholck #besserwisser #kirkegård #sauer

BOK!!

 

Endelig. Der var den. Boken! Akkurat i den fargen jeg hadde ønsket at den skulle være i. Med en lykkelig midd som preger hele forsiden. Jeg er skikkelig fornøyd. Omslagsdesign av Johanne Hjorthol. Straks jeg holdt den i hendene for første gang forstod jeg at jeg måtte prøve å ligge i stabilt sideleie over de tjuefem forfattereksemplarene. Olav forsøkte å fortelle meg hvordan man legger seg til rette når man skal dø i stedet for å fysisk legge meg i det. Det hadde han sikkert gjort om jeg var halvkvestet også: «Eg trur du lyt leggje deg i stabilt sideleie, du verkar dauande. Litt opp med handa. Litt ut. Bøy den. Opp med det eine kneet. Opp, opp opp! Over på sida. Skund deg, du døyr, det hastar!!!»

 

Men her er vi, altså; jeg og boken. I stabilt sideleie etter hukommelsen.

 

sdr

 

dav

Og her er bok som bruksgjenstand

 

sdr

Man må alltid gå på bokhandelen for å sjekke om boken har ankommet. Og det hadde den!

 

dav

Besserwisser!

 

For øvrig er det lanseringsfest i morgen 14.09 på Opera. Poesidigg. Kl 20. Sammen med Amalie Kasin Lerstang, som har gitt ut boken Vårs. Jeg blir utrolig, utrolig glad for hvert eneste menneske som dukker opp! Så kom da, vel ..? Kanskje vanker det til og med gratis bok eller to. 

 

 

#bok #litteratur #cesilieholck #besserwisser #aschehoug #poesidigg #lanseringsfest #lerstang #vårs 

 

BLOGGING SOM SYKDOM

 

Som mine faste lesere kanskje husker, hadde jeg et halvt års pause fra bloggingen i vinter. Det var ikke frivillig, men høyst nødvendig. For jeg liker faktisk å blogge, uansett hvor nedverdigende det er! Haha. Men jeg må innrømme at det begynte å tære på meg når det plutselig, helt uventet, ble så voldsomt stort på så utrolig kort tid. Plutselig lå jeg på tiende plass på listen over alle blogger i Norge. Da jeg fant ut at det ville være som å fylle hele Oslo Spektrum hver eneste dag, begynte jeg å skjelve (plasseringen var stort sett aldri så høy, jeg lå stort sett «bare» inne blant de hundre mest leste bloggene i landet, altså). Men jeg fatter fortsatt ikke hvordan denne smått idiotiske bloggen kunne føre til så mye leven. Man skulle tro det ville være helt fantastisk å oppleve dette, og det var det også. Helt berusende! Men også veldig, veldig stressende.

 

Å være en godt lest blogger, krever uhørt mye mot og styrke. Standhaftighet. Jeg er ikke så sterk. Jeg tåler åpenbart ikke så mye som de gjør. All ære til dem, de er virkelig hardtarbeidende forretningskvinner! De jobber garantert døgnet rundt. De har bein i nesen! Og er monstrøst gode markedsførere! De tåler å bli hetset og trakassert hver eneste dag året rundt. Det er jo gjerne da man får høye lesertall; når de som leser deg, hater deg. Å være toppblogger må være landets verste yrke. Og om du lurer: det finnes mange veldig, veldig fine folk som skriver interessant om viktige temaer, og ikke bare markedsfører silikonbedrifter, blant de som er blant topp hundre! 

 

... Så nå skriver jeg pseudobøker og jalla-blogger litt igjen. Passer meg utmerket! Savner godene, da. Hø. Men det hjelper ikke når man ikke er frisk nok til å nyte dem. Nå har jeg få lesere. Men dere er til gjengjeld de aller, aller beste. ...  Bloggingen har igjen blitt terapi i stedet for ødeleggelse. Det hjelper ikke å være kul om man blir syk av det. Man må prøve å gjøre sånt som bygger en opp i stedet for å bryte en ned. Men det er ikke alltid det er lett, sant? De fleste vil vel være konge på haugen ...???!

 

Dere får prøve å minne meg på det; om jeg plutselig skulle bli uhørt kul. Om det i det hele tatt fortsatt er noen lesere her inne som gidder å følge en ukul, gammel dame.  

 

'

Ikke sånn. 

 

... Men sånn. 

 

Og sånn. 

Og sånn. 

 

Og sånn. 

 

 

 

 

#blogging #blogg #blogglisten #toppblogger #forretningskvinne #syk #sykdom #stress #kul #ukul

ALDRINGENS GRUFULLHET, DEL 1

 

Dette er første del i min nye serie Aldringens grufullhet, som grufullt og enkelt skal handle om begynnende alderdom.

 

Vi starter litt forsiktig med å ramse opp noen tidlige tegn på død. Du vet at du har nådd såkalt "moden alder" når: 

 

- Du begynner å snakke med bananfluene - og oppdager at du liker å gjøre det

- Du ikke tør å sette deg på huk og se ned mot bakken av frykt for å skrape opp ansiktshuden

- Du begynner å lyge oppover på alderen, ikke nedover, for i det minste å få høre at «du holder deg godt for alderen» (jeg: «jeg er femtitre». Hun: «du ser jo bare ut som om du er førtini!!!!»)

- Du ommøblerer i oppvaskemaskinen etter idioten som har satt gaffelen på feil sted før deg

- Du kan pusse brillene speilblanke helt uten å ta i bruk brillepussemiddel

- Du spør en tjueåring om hvordan «stevnemøtet» gikk

- Du ikke orker å se en film fordi du har sett «traileren» - og ikke liker filmer som omhandler verken «trailere» eller andre kjøretøy

 

SØREN

 

 

kvinnesnekkeren på facebook

 

 

#aldring #grufullt #moden #sprek #stevnemøte #gammel #midtlivskrise ##bananfluer

 

UTBRENT PÅ DE GODE TINGENE

 

Har du det sånn av og til? At det føles som et ork å gjøre ting man virkelig liker? Da snakker jeg ikke om det som er godt for en, sånne ting som kjennes obligatorisk for at man skal ha det «bra». Som å trene regelmessig (som oftest mer enn man egentlig vil) fordi det "utløser endorfiner, som igjen fører til en lykkefølelse", å spise sunnere enn man egentlig klarer (narasinfritt, oppdrettslaksfiskfritt, fjellhuleørretfritt) og erstatte levende lys (kreftfremkallende) med gulgrelle batteriflammer. Ta vare på deg selv! I betydningen ta vare på HELSEN!

 

Jeg har hatt det litt sånn for tiden. At jeg er utbrent på de gode tingene. Jeg har tatt meg selv i å tenke: «Nå vil jeg høre på klassisk musikk! Nei, forresten. Jeg orker ikke». Sitte på altanen i gyngestolen og bare nyte utsikten? Nei. Gå ut i hagen og bare trekke inn lukten av seinsommer, jord og regn? Det kjennes bare som et eneste stort ork. Alt føyer seg inn i rekken av en hel del andre nødvendige gjøremål. Jeg vil. Men det føles for obligatorisk: "Du må nyte! Du må verdsette det du har!!" For utrolig skrudd greie. For hvordan skal jeg kunne ha det bra når jeg liksom skal tvinge meg selv til å gjøre sånt jeg egentlig liker å gjøre? Hva i huleste skal det være godt for?

 

Jeg har bestemt meg for å sette det gode liv på vent for en liten periode. Ikke tenke at NÅ - nå skal jeg gjøre de tingene som gir livet mitt innhold. Det kommer til å skje igjen. At jeg bare gjør det; nesten lykkelig ubevisst. Ikke for å tvinge frem en form for kunstig lykke. Frem til da skal jeg gjøre ting som jeg egentlig også liker, men som kan omtales som «å kaste bort livet», og som dermed ikke høres like livsbejaende ut: Jeg skal flate ut på sofaen og se på serier. Ha et fat med knekkebrød med kaviar på magen (utrolig nok føles det ikke obligatorisk for meg å spise den slags!). Mildt duvende i magefettet under hjertet.

 

Ja. Bare la livet daffe litt lett gjennom meg. Bare ikke bry meg om å gjøre så stas på livet akkurat nå. HERLIG! Herlig forbudt. Vidunderlig meningsløst.

 

          

kvinnesnekkeren på facebook

 

 

#livet #obligatorisk #lykke #meningsløst #tv-serier #kaviar #helsen ##verdsette #nyte

VISSE TING I ANDEBY

                                           

Jeg har grublet mye de siste månedene. Per i dag irriterer jeg meg over visste ting i Andeby. Det er først nå nylig jeg har blitt oppmerksom på at «Mikke mus» nok egentlig heter «Michael Mouse»; at Mickey selvfølgelig er en forkortelse for Michael. Det irriterer meg at han egentlig heter Michael. Den pripne idioten.

           

Men det er mer ... Donald Duck heter Donald Duck. MEN! Hans navn forkortes ikke. Burde det ikke være en viss form for konsistens her? Når det kommer til nettopp dette? At det enten burde være «Michael Mouse» og «Donald Duck» - eller «Don Duck» og «Mickey Mouse»?

Jada. Dette er et i-landsproblem. Men det er like fullt et problem.

Neste problem/blogginnlegg/kronikk, som er forventet ferdigstilt sommeren 2019: En gjennomgang av Ivar. F. Andresen - problemet bak pastillen IFAs - irriterende liv.

 

           

S-e-l-f-i-l-i-e

 

A Dieu.

LIVET MITT

Hei! Her er jeg og livet mitt igjen. Det er mye som skjer for tiden. Plutselig er boken min snart kommet fra trykken og jeg gleder meg noe helt enormt til å holde den i hendene! Det er alltid sånn at boken ikke finnes på ordentlig før man holder den tett inntil brystet. I farvann av utgivelse kommer det jo også oppdrag. Det startet med brask - BRASK! Og bram. BRAM, BRAM! på litteraturhuset i Oslo, deretter ble det opplesning på litteraturhuset i Bergen. En del oppdrag her og der fremover nå. Gøy! Det dumme med bokutgivelse, er at man går og venter på anmeldelser. Jeg har vært heldig på den fronten, men man tror jo alltid man skal bli totalslaktet. Herregud. Man skriver på en bok i årevis. Underveis får man kritikk, rettelser, innspill fra redaktør og konsulenter. Og så. Når boken kommer ut. Så kan en eneste anmelder av et menneske sørge for at både du og boken din drar til helvete. 

Javel. 

 

Her hjemme har vi en skoleunge for første gang. Herregud, som jeg gråt da vi kjøpte skolesekk og han stod med den på ryggen for første gang. Hadde trodd det skulle bli enda verre første skoledag. Men jeg glemte å gråte under seremonien fordi personen ved siden av meg sang så falskt. Å føle at man blir snytt for litt gråting ... Det føles ikke særlig bra, det vet vi alle. Men nå er ungen i alle fall godt i gang. Vi har valgt Steinerskolen og er strålende fornøyde så langt. Ingen lekser det første året. Hypping av poteter og plukking/sylting av plommer fra egen hage. Tvinning av vennskapsbånd. Masse bli-kjent-tid. Etterhvert skal ungene også ha egne besøksdager på en nærliggende gård. Mange har fordommer mot Steinerskolen, og jeg kan til en viss grad forstå noen av dem. Som på en vanlig skole, er det ikke alt man selv er enig i når det kommer til læreplan. Men dette valget er veldig riktig for oss - og ungene våre, som helt klart vil blomstre mer her enn på en offentlig skole. Det blir lagt mye vekt på utetid, læring i praksis og skolen har et økologisk fokus med røkting av egne bier, planting av grønnsaker/bær//frukt i egen hage, som igjen blir brukt i all matlaging. MEN. Det er ikke til å stikke under en stol at foreldrene er godt voksne. Det er dyrt å gå på privatskole og man tar et aktivt valg. Så det er ikke mange som heter Vanessa-Chantelle der, for å si det sånn. Heldigvis er skolen nærskolen vår, så ungene blir ikke utenfor i nabolaget.

sdr

LIVET!

 

Vi bruker mye tid på å istandgjøre for tiden. For det første forsøker jeg  å istandgjøre ansiktet for vinteren. Skal jo ikke kjøpe ferdigproff ansiktsmaske, da. Er jo en sekterisk Steiner-mor. Men avocado skal være godt for huden. Jeg kan forresten nevne at den ikke er økologisk, så blir du sikkert i godt humør igjen. Orket ikke mose den, det ble for mye styr. Så jeg smurte bare noen klumper i ansiktet. Følte ikke helt at det hjalp. 

fbt

For det andre istandgjør vi hus og hage. Jeg hogger trær og sager ved. Fantastisk!! Det må være noe av det beste man kan gjøre her i verden. Herpe, lemleste, brenne. 

'

fbt'

Feil bilde. Skulle vise bilde av meg ved siden av et høyt tre, men så ble det bilde av meg selv igjen. Akkurat sånn det skal være. Her forsøker jeg å se om leppestiften ser ok ut. Det gjorde den ikke. 

Når jeg ikke lemlester trær, er jeg suspekt kunde på butikk. Har du noensinne sett en kvinne kjøpe seksti lyspærer og én flaske Thousand Island? For øvrig: til mitt forsvar så LIKER jeg faktisk Thousand Island. 

 

sdr

Apropos butikk ... Har du lagt merke til at proffe folk bruker gal grammatikk når de snakker om jobben sin? Blant de proffe heter det I KIWI. Ikke PÅ KIWI. Optikeren kaller BRILLENE FOR BRILLEN.,"her har du brillen din". Og bussjåfører kaller bussen for "BIL". Som om noe i dem desperat prøver å motarbeide eget valg av yrke og sin egen profesjon. Det sjelen ønsker minst av alt, er vel - når alt kommer til alt - å være profesjonell. 

Javel. 

Ha det. 

 

 

 

#kvinnesnekkeren #livet #skolestart #høst #trefelling #hogging #saging #ved #skole #steinerskole #økologi #lyspærer #thousandisland

OM FOLK

 

 

For en dag! Nok en dag. Jeg er rundt og snoker litt for tiden. På vestlandet. Etter at jeg kom tilbake fra Oslo kjenner jeg at jeg virkelig - virkelig - ALDRI vil bo i en storby! Alle folkene. De skumper borti hverandre, er liksom så nærme fysisk overalt, men er totalt uinteresserte i hverandre. Slik blir det naturligvis! Jeg hadde også blitt sånn om jeg bodde i Oslo (for øvrig elsker jeg Oslo og har småbodd der i kortere perioder i forbindelse med jobb, men det blir noe helt annet).

 

... Men så kom jeg hjem til Bergen. Den lille landsbyen min! Det er luft mellom folk på gaten. Masse luft! Alltid! Merkelig, men jeg tror muligheten for fysiske distanse gjør at det ikke føles så påtvungent å nærme seg andre mennesker. Det går liksom litt inflasjon i folk når det blir for mange av dem ??

 

Her på vestlandet er alle folk helt uten skavanker. ALLE - og da mener jeg nitti prosent - er gode mot hverandre. Småprater litt, småler og rister litt godslig på hodet om man snubler i dem så de faller og knekker en fot.

 

Jeg elsker å prate med fremmede. Man småslarver litt og går videre når man har gått lei, helt uten å føle dårlig samvittighet. Og om du måtte lure: å snakke om været er ikke patetisk. Høst, vinter, vår sommer; det er tross alt noe man bare gjør cirka åtti ganger i løpet av et liv. Og det er IKKE mye! For øvrig går man naturligvis ikke lei fremmede mennesker og ser deres mest irriterende og dårligste sider, slik man gjør med alle etter å ha kjent dem i en uke eller mer. Sånn sett kan man si at fremmede mennesker er PERFEKTE.

 

Gud. Det er godt å blogge igjen. Det føles litt som å pakke personligheten sin inn i et lunt pledd laget på eget hår.

 

Jeg gikk inn på stam-møbelbutikken min i dag. Hadde snakket med fem fremmede og følte meg plutselig så utrolig trøtt. Da er det bare én ting å gjøre: trekke seg tilbake og finne frem til en rådyr godstol. Jeg satt og småjobbet litt (hvem trenger å leie et uhørt dyrt kontor når man har kontorstol på Skeidar?). Etter å ha skrevet en leddsetning, satte jeg meg godt tilbake for å småslumre litt. Endte opp med å sovne, men det gjør ingenting. Det er IKKE frekt! Betjeningen blir ikke sur, de ler og vekker deg: «var stolen så god at du sovnet, haha, da vet vi jo virkelig at den er god, du burde altså SÅ kjøpe den!!

 

Nå har jeg forlatt Skeidar og skal hjem og spise ertesuppe. I morgen venter nok en fantastisk dag i samvær med perfekte folk.

 

SAMSUNG CSC

 

 

#folk #vestlandet #bergen #oslo #storby #landsby #fremmede #samfunn #skeidar #kontorstol #slumre

 

01.08.2018

STATUS 01.08.2018

 

Det var så fint i går! Merkelig å være ute i offentligheten igjen som forfatter - og ikke minst å mingle. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men det er da altså en helt utømmelig kilde av fine, kloke forfattere/kunstnere å bli kjent med i dette landet. Gjensyn med en del gamle kjente, ble det også. Vidunderlig nok.

 

S.e.l.f.i.l.i.e!

 

Men det blir mye inntrykk og jeg blir så rotete i hodet av det. Selv om det var veldig deilig å bo på hotell igjen! Jeg har vært så lei av det fordi jeg har gjort det så mye, men nå føltes det veldig luksus. Helt flunkende nytt var det, også. 

 

Klassisk. 

 

Se her! Jeg tok bilde av en frisørsalong: 

 

 

Her har frisøren tråkket og tråkket og tråkket på gulvet. Stått på samme stedet i årevis. Nå er malingen helt flasset av. En halvmåne av liv. Er det ikke fint?

 

... Og her: jeg mistet manus (som fortsatt ikke har kommet fra trykken som ferdig bok) på gulvet da jeg leste. Måtte løpe rundt på scenen og sanke inn alle arkene. Jeg har jo skammet meg litt fordi denne boken er så tynn. Men manuset fikk jo nesten ikke plass i vesken min, jo! Det gjorde meg oppstemt.

 

 

Nå er jeg på vei. Hjem. Jeg sitter på flyplassen og venter, slik man gjør på flyplasser. Før likte jeg å sitte på flyplasser. Og vente på å dra et sted. Det gjør jeg ikke nå lenger. Nå liker jeg i all hovedsak å BEFINNE meg der. I vinter, før varmen lokket meg ut i hagen min på tilnærmet permanent basis i selveste Bergen, dro jeg til flyplassen hver eneste dag. Jeg hadde med meg trillekoffert. I trillekofferten hadde jeg laptopen min. På laptopen hadde jeg alle ordene mine. Jeg gikk i «drakt». Høyhælte sko. Pyntet meg, skikkelig forretningskvinne-skikkelig (kommer alltid noen ukledelige flekker på blusen, men). Jeg gikk med veldig raske skritt gjennom den uviktige hallen i underetasjen. Lot som om jeg var på vei til den viktige avgangshallen. ... Og rett bort til Espresso house, hvor jeg bestilte min sedvanlige koffeinfrie Americano (jeg vet, kan man være mer alien?)

 

Det er lenge siden jeg har virket bereist forretningskvinneproff nå. Men til høsten skal jeg dra til flyplassen igjen. Kanskje innimellom for å dra på fine litteraturarrangementer, og det blir bra, det også. Men det jeg gleder meg like mye til, det er å ikke skulle noe sted. Bare kunne late som om jeg er spesielt viktig. Uten å trenge å lee på så mye annet enn fingrene som glir dovent over tastaturet på jakt etter mening. Mens jeg innimellom, lett kokett ser på klokken for å ikke «miste flyet». Den perfekte måten å forkle latskap som vellykkethet på. 

HVA SKJEDDE?

 

Det er lenge siden nå. Jeg har ikke orket alt dette styret. All denne web-loggingen.

MEN! Plutselig begynte jeg å tenke på hvor utrolig dumme folk som blogger er. Og hvor dumme folk vet at de som blogger er. Og jeg tilhører altså begge kategorier; jeg er dum. Og jeg vet hvor dumme de som blogger er. Og da jeg i tillegg kom på at jeg egentlig er full av selvforakt ? Da ble konklusjonen nokså grei; det ligger veldig naturlig for meg å blogge! 

              Dessuten ? Jeg bladde gjennom billedmappen her om dagen, og der var det ikke mange selfier. Nesten bare bilder av ungene. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg har kunnet la ansiktet mitt gå hus forbi.

 

Måtte på narkotikado for å feire min første selfie på altfor lenge!

Hva skjedde i løpet av alle disse månedene? Livet? Nei; det skjedde noe mer! For vinteren gikk og hengekøyen kom. Og jeg våknet til live. Samtidig bestemte meg for å fokusere litt; å bruke krefter på å skrive i stedet for å pjatte. Med andre ord: jeg skrev en bok i stedet for å sladre om meg selv til alle dere skumlesere. Så da blir det jo bok til høsten, da ?? JA! DET BLIR DET. Og jeg er så glad! Kjempeglad faktisk!

              Det føles utrolig godt å være tilbake.

Besserwisser, heter boken. En kortprosasamling utgitt på mitt kjære forlag Aschehoug.

              Denne boken skal jeg kjøpe. Den har ikke gjort meg søkkrik, men jeg skal jammen bla opp noen slanter.

Flaks for meg at den er på tilbud allerede før den er ute:

Men nå er altså boken ferdig og jeg har litt ledige hender igjen. Jeg har som nyttårsforsett å blogge litt mer i 2018. Litt sent for et nytt og bedre år, muligens. Men ifølge meg går det an å utsette nyttårsforsett opptil seks måneder, da året per definisjon fortsatt er nytt innen halvparten av året er omme (jeg har en master i filosofi). Således føles dette den perfekte dagen å starte året på nytt på.

              Denne konklusjonen kom jeg for øvrig endelig frem til i fjor - etter at jeg helt siden 1999 har hatt som nyttårsforsett å bli flinkere til å pakke inn julegaver PENT! Har fortsatt sprukket hvert eneste år. Det er så vanskelig å overholde nyttårsforsett i januar når det først skal settes ut i livet i desember? Nå har jeg lært.

For øvrig: Nå er jeg i hovedstaden! Snart skal jeg delta på arrangementet "Snikkikk" på Litteraturhuset i Oslo sammen med noen veldig fine folk. En slags førpremiere på høstens bøker, er det vel. Dette får du vite for sent til at du rekker å få det med deg. Men nå vet vi det. Til og med jeg.

 

Snakkes!

 

 

HA DET FOR NÅ

 

Jeg har tenkt mye den siste tiden. Veldig, veldig mye, men likevel akkurat passe mye, ser det ut til. For jeg føler i alle fall at jeg har kommet frem til noe lurt her nå. Fremover blir det ingen blogging. Jeg har hatt behov for å skrive dette innlegget daglig siden sist. Likevel har jeg på et eller annet vis ikke orket. Men nå må jeg bare orke med tanke på at det vil frigjøre en hel del energi hos meg.

Planen min fremover er spikret; resten av dette året skal jeg sette tilfriskningsprosessen på vent. Legge bort iveren etter å kjempe meg frisk. Jeg skal få lov til å være så syk jeg bare vil. Bare droppe alle obligatoriske helbredelsesrettede greier. Ikke forsøke å skrive meg arbeidsfør. Stresse etter å bli hundre prosent friskmeldt innen midten av januar, slik planen var (føles litt vondt å skrive "var", da - det må jeg innrømme!)

 

Jeg trenger bare litt tid. Eller ... "Jeg trenger bare litt tid?" Tiden trenger meg, tenker jeg heller at vi sier. Ja. Det høres flott ut. Det høres riktig ut. Viktig ut; tiden trenger meg

Jeg er så glad for at jeg har funnet ut av dette. Jeg har en tendens til å tenke at iveren min, ståpåviljen min, er det friskeste i meg. For det er den jo virkelig! Men så er det kanskje også sånn at den representerer et hinder nettopp når det kommer til tilfriskning. Jeg bruker for mye energi med tanke på hva jeg har å rutte med, rett og slett. 

Å ... Adventstiden! Ungene gløder. Øynene er livet som ser. I år gjør jeg alt sånt som jeg tidligere har følt har vært litt for obligatorisk. Baker julekaker, lager julekrans, lager meiseboller ... I år er det merkelig nok helt annerledes; jeg skal få lov til å være så syk jeg bare vil. Tanken på det ... Den er så lun. Akkurat nå er den faktisk det. Jeg vil bare forsvinne inn i en verden der jeg er et barn i ventetiden. Jeg innser det jo nå; også jeg trenger ferie. Jeg er sykemeldt, men arbeidsnarkoman; all min våkne tid går med til å kjempe meg frisk. Allerede nå merker jeg at jeg har senket skuldrene litt. 

I dag har jeg laget fuglehus sammen med ungene. Tok frem den halvrustne sagen, saget av noen biter av et gammelt kosteskaft, fant frem noen avdankede planker, laget en slags staselig fuglepinne av en gammel stekespade i tre. Akkurat sånn jeg liker det. Skape av skrot; det er kanskje noe av det jeg er aller flinkest til her i verden. På alle måter, egentlig. 

 

Kjære alle dere fine ... Håper dere får en fredfull adventstid fylt med ordentlig mening - sånn innimellom all joggingen på kjøpesenteret. 

 

 

... Jeg forsvinner ikke; på nyåret blogger jeg - vips - igjen. Straks jeg kjenner at det er noe jeg gleder meg til.

FLUKTOPPDATERING

 

Vi er hjemme igjen. Etter en hundre prosent fantastisk tur! Vel, jeg måtte på do. Vi lette og lette, men fant ingen sånne offentlige, sant? Måtte gå på kafé hele tiden. Og om man skal tisse, så må man jo kjøpe. Og da ble det kaffe eller te. For jeg er en sånn idiot som ikke tåler gluten eller melk; kafékaker. Etter hvert ble vi lei av å sitte på stoler, så da bar det ut i gatene igjen. Kaffe og te er jo vanndrivende ... Så da var det på an igjen.

 

Forresten. Den danske genivitenskapsmannen Tycho Brahe døde angivelig av urinforgiftning. Han var invitert på slottsgalla, satt ved kongens bord, det var for mange storheter som ville hilse på ham, det fantes aldri noen naturlig pause i samtalen som gjorde det mulig for ham å gå på do. Å forlate bordet midt i kongens monolog er liksom både uhørt og frekt. Så urinen bare fylte hele vitenskapsmannen til randen. Så da døde han. Nok om det. Jeg overlevde jo i Berlin, og det var helt fantastisk!

 

Sist gang jeg var i Berlin, var jeg tjueen. Jeg gikk på Skrivekunstakademiet og hele klassen dro for å sjekke ut teaterlivet i kulturbyen. Oioioi, skal si det var en annen tur enn den vi dro på nå! Den gang sov vi to og to på et mistenkelig skittent pensjonat til nullstjerners å være. Og vi drakk, og mens vi drakk, så drakk vi enda litt til. En kveld havnet vi på en operasjonsgrønn pub hvor de viste porno på en liten tjukkas-tv som hang oppe på veggen. Mens små menn med store mager satt ved baren og stirret gråtkvalt på bartenderinnen ikledd pologenser. Porno hadde for lengst blitt til bakgrunnsstøy. Stønn som akkompagnerte kjærlighetssorg. Vi ba innehaveren om å skru ned lyden. Nei. Volumknappen virket ikke. Ikke av-knappen heller, tydeligvis.

 

En kveld havnet jeg og en medelev på en privat fest. Vi gikk bare inn en tilfeldig dør, noen spilte musikk og lo der inne. Og VIPS! Så var vi hjertelig velkomne. Det var en privat vernissage for fotografier vi aldri fant. Heller ikke kunstneren selv lot til å være til stede. Jeg spilte Radka Toneffs «Havanna candy» på anlegget. Medbrakt CD. Tok den ut av Discman-en. Fikk være DJ, for de ville at jeg skulle spille den om og om igjen. I nitiden om morgenen dro jeg og medeleven tilbake til pensjonatet. Vi rasket med oss et vissent juletre som lå på fortauet, stakk oss noe veldig på nålene hele den om lag en kilometer lange veien tilbake til pensjonatet. Aner ikke hvorfor vi gjorde det. Men det var sikkert verdt det.

 

Denne gangen var det veldig, veldig annerledes. Denne gangen var vi et middelaldrende ektepar. Slitne småbarnsforeldre på flukt. Vi så Brandenburger Tor. Ellers ingenting. Skulle egentlig på nasjonalgalleriet. Finne noen kule små kunstutstillinger. Men nei. Vi orket ikke. Ville bare spise, hvile, snakke, skåle, le. ? Være alt annet enn småbarnsforeldre. Så deilig det var å føle seg helt uviktig! Helt fri ! Vi tok og var med hverandre hele tiden. Olav er skikkelig grei!

 

... Og så fant vi en Miele-kafé! Midt i dojakten! En av turens høydepunkter. En fusjon mellom vaske- og tørketrommelbutikk og gourmetkafé. HÆ? Jeg lover, det er sant! Vi lo, gikk inn og bestilte lunsj. Og herregud, for et måltid! Fantastisk, fantastisk mat. Så vi entret med fnising og forlot med andakt.

 

Før vi bestilte billettene veide jeg litt for og imot; hvordan kan vi forsvare å bruke penger på parferie når vi egentlig trenger et nytt kjøleskap? «Nei, heller ekteskap enn kjøleskap», tenkte jeg. Åhåhåhå! Den var god! Huff. Når man begynner med sånne ordvendinger ? og til og med ler av dem selv - er det bare å komme seg i eksil. Bort fra det plagsomt durende kjøleskapet. Få litt fri fra det! Få litt fri fra mine egne blødmer! For jeg nekter kontinuerlig å bli en sånn som ikke er supersmart og klok. For øvrig var det nettopp det jeg bestemte meg for å bevise for oss begge at jeg var på denne turen. Verdensvant med alt på stell. Upåklagelig oppførsel, femstjerners personlighet. Tror dessverre ikke jeg klarte å overbevise verken meg eller Olav helt. Men da klarte jeg i alle fall å ikke overbevise oss om det på luksushotell i Berlin, heller enn i tomannsbolig i Bergen. Skjønner?

 

Stikkord: Spa, glemt hotellromnøkkel, badekåpe, badehette glemt fjernet fra hodet, lobby. Prototypen på en idiot. Ferie fra seg selv får man jo egentlig aldri.

 

? Men så kom vi hjem. Og vi var viktige igjen; to kropper kastet seg mot mammaen og pappaen sin. To evig vidunderlige menneskebarn.

 

Ja. Vi var på Miele-restaurant i Berlin. Vi lot oss overbevise om at Miele står for kvalitet. Her hjemme står det utdaterte kjøleskapet. Men duren fra det hører vi fortsatt ikke.

 

 

 

 

 

MIELE!!!

 

 

De eneste bildene. Attraksjonene. Tissetrengt på alle. 

 

 

#Berlin #småbarnsforeldre #parferie #ektepar #tissetrengt #do #kafe #Miele #restaurant #spa #blødmer #fadeser

 

SIDEN SIST. OG FLUKT.

 

Den siste tiden har jeg gjort et forsøk på å få meg et liv. Blogg eller liv ...? Hm. Har vært vanskelig å velge, men slik ble det altså denne gangen. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å bli friskere. Prosjekt sette-alle-kluter-til. Jeg synes jeg har vært flink! Og det har virkelig gitt resultater - til tross for at noen nye utfordringer har oppstått underveis. Mer om dette nokså snart. 

 

Men! Nå stikker jeg! Det vil si; jeg skal ikke stikke av alene, jeg skal stikke av sammen med en ektemann! Etter at jeg var i Oslo på forlagsmøte for snart tre uker siden, har jeg kjent på hvor utrolig klaustrofobisk det er å befinne seg på samme sted over tid. I hvert fall for en som har pleid å reise mye; helt frem til jeg ble mor for fem år siden, hadde jeg opp til sytti-åtti reisedager i året. Det var kanskje litt i overkant, det var i alle fall nok til at jeg rakk å bli grundig lei både av å ta fly og å bo på hotell. Men nå! Nå er det jammen meg på tide å komme seg bort igjen! Hjernen min blir liksom litt for stasjonær når jeg oppholder meg (for) lenge på ett sted. Den blir stående i stampe. Og det har jeg visst glemt helt av de siste årene; ofte er det når jeg har dratt bort at jeg har sett mitt eget liv på lang nok avstand til at jeg har klart å finne nye løsninger på gamle problemer. Når kroppen drar til et sted må nødvendigvis hodet følge med. Oi, topp ordtak. Ikke verst å være veslevoksen i en alder av trettiåtte!

 

Jeg og Olav har aldri vært borte fra ungene samtidig. Og nå er de fem og tre. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli slik, at det skulle gå så lang tid før vi fikk noen dager før oss selv. Personlig er jeg ikke hønemor nok til ikke å ha utbytte av noen dager uten barn; så lenge de er trygt ivaretatt - og det har de alltid vært når jeg har vært borte alene (de har da vært sammen med pappaen sin) - har jeg bare kost meg. Men det har vært så mye sykdom, og verken jeg eller Olav hadde hatt skikkelig utbytte av en partur når ungene trenger oss ekstra mye. Men denne gangen blir det altså oss to!Jeg har sikker på at ungene vil få det helt supert sammen med besteforeldre som de forguder, selv om de er litt spent på det som skal skje, de også.

 

De siste dagene har jeg hatt reisefeber. Har ikke helt skjønt hvorfor i og med at jeg aldri har det når jeg skal dra noe sted. Sa det til Olav, og han kjente også på det. Men! Så gikk det opp for meg hvorfor: «Herregud, det er jo fordi jeg skal reise med DEG!» Sa jeg. Og han: «Oi, ja, sånn er det jo! Jeg er reisesyk fordi jeg skal reise med DEG»! Haha! Det er ikke det, vi er vant til å snakke om mye annet enn ungene, så vi kommer til å ha det koselig, det vet jeg. Men parferie? Det høres liksom så obligatorisk romantisk ut. Nå drar vi nokså straks. Flyet går kvart over to! Vi stikker til Berlin og blir til tirsdags kveld. Skal bo på femstjerners hotell og det skal bli himmelsk! Jeg skal sitte i badstuen tretten av fjorten timer, for det er noe av det beste jeg vet. 

 

 

Kjærlighet. Fant ingen bilder av oss fra nyere tid. Her forrige kyss. Foreviget i 2011. 

 

 

Egentlig helt ok å skulle få en liten ferie fra scenarioer som dette!

 

Tvi tvi!

 

Kvinnesnekkeren på facebook

 

 

#avstikker #reise #flukt #Berlin #parferie #barnefri #ektepar #romantikk #hotell #spa #badstu #ferie

 

 

 

 

TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT FOR GENIER!

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

- Sett kaffen intravenøst om morgenen.

- Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

- La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

- Bruk babyen din som mopp, sånn: 

 

- Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skallet når du er ferdig.

- Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.



 

- Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, jeg mener: SE på henne da!)


 

- Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Takk for at du stikker innom til din alltid perfekte blogger for å bli klok! Er ikke mange i dette landet som kan skryte på seg nettopp det.

 

GENIET PÅ FACEBOOK

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #genialt #juveler #puling #mopping #dusj #toalettbesøk #ruccola #paprika #alt 

Å LEVE ET LIV MAN HAR MISTET

 

Jeg får ofte spørsmål fra lesere og andre som ikke kjenner meg så godt om jeg lider av sosial angst. Jeg forstår jo hvorfor; jeg tilbringer usedvanlig mye tid i mitt eget selskap. Både når jeg trenger å være sykemeldt (som jeg for tiden er på grunn av diverse kroniske djevler) - men også som forfatter.

 

Men nei; jeg har altså ikke sosial angst. Snarere tvert imot, egentlig; jeg liker å snakke med hvem det måtte være. Og elsker det! Det vil si; når jeg er i stand til det. Dette skulle egentlig bli et innlegg om hvor heldig jeg er som har det slik. For det er jeg jo virkelig. Jamfør forrige innlegg. Men så dukket jeg litt innover ? Og så fant jeg ut at jeg har flust av andre sosiale utfordringer.

 

For en stund siden skulle jeg på lanseringsfesten til en hjertens kjær kollega og venn som nettopp har gitt ut ny bok. Jeg hadde gledet meg lenge, dette var noe jeg skulle gå på. Jeg ville så gjerne feire med ham; feire ham og det nydelige forfatterskapet hans. Jeg visste også at lokalet kom til å være stappfullt av nydelige forfattervenner og andre fine folk.

 

Men dagen kom og kvelden nærmet seg. Og jeg hadde så lyst. Men så kjente jeg mer og mer på at noe ulmet. At mellomgulvet ble fylt opp av noe jeg ikke helt skjønte hva var. At hodet liksom vokste seg større og større. Jeg som lett og løst og ledig hadde slått av en prat med alskens fremmede samme formiddag - slik jeg pleier å gjøre når jeg slentrer ute blant folk.

 

Men nå ... Når jeg skulle møte alle disse fine folkene. Så kjente jeg at jeg plutselig ble helt plombert. Hvorfor var det slik? Følelsen var så uklar. Så uforståelig. Hvorfor er det slik; at det koster meg så lite å snakke med folk jeg ikke vet hvem er, mens det å være sammen med dem jeg kjenner, verdsetter og aller mest ønsker å tilbringe tid sammen med, tapper meg sånn for krefter ...?

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvorfor det er slik. For det endte altså opp med at jeg ikke gikk på denne festen jeg hadde gledet meg sånn til. Men etter mye tenking, enda mer tenking en hel del følerier, forstod jeg hvorfor det er sånn. Hvorfor jeg føler meg fri når jeg snakker med folk jeg ikke kjenner; de vet ikke hvem jeg en gang var. Hvem jeg er. De vet ingenting om min sykdomshistorie; for dem er jeg bare en helt vanlig person som lever et helt vanlig liv. For dem er jeg kanskje til og med ekstra frisk; jeg snakker, konverserer, ler, lytter, hjelper gamle damer over veien, tuller med små barn. Og det føles jo så fantastisk godt!

 

Akkurat denne kvelden orket jeg ikke være en annen; å være den som er mitt friske jeg. Jeg følte meg for svak til å åpne opp døren inn til min egen fortid; til forfatterkarrieren, minglingen, produktiviteten, livet. Jeg orket ikke å frivillig bli minnet på det livet jeg har mistet; som i alle fall ikke finnes akkurat her, akkurat nå (bortsett fra at jeg nå ha fått et enormt hopp opp fra stillstanden min etter møtet på forlaget i går!!)

 

Noen ganger går det. Som i møtet med redaktør og konsulent denne gangen. Da klarer jeg å finne et lite nøkkelhull inn i det livet som var og nyte det. Være frisk nok til virkelig å være det. Kunne det. Andre ganger er det bare tungt og uoverkommelig. Vondt og vanskelig. En eviglang påminnelse om det livet som ikke finnes lenger. Som å prøve å leve et liv som ikke lenger er. Gå inn i en rolle, la det overfladiske finnes lag på lag i huden, lag på lag hele veien inn. For det er uaktuelt for meg å være syk i en slik setting; på en fest med glade, gode venner. Er jeg der, så er jeg «frisk. Og det er ikke tull, det er ekte, for jeg er jo også noe friskt iblant! Og noe i meg er jo dessuten alltid friskt, uansett! ... Og det å snakke om symptomer ville bare føles som å avsløre en hemmelig og ytterst aparte hobby; at man strikker gensere med marsvinhår eller lignende. Haha! (ler av min egen vits).

 

Det er ikke gøy å tappes av noe som burde være oppbyggende, helsebringende og lykke. Men å gløtte inn i denne vissheten ... At dette faktisk er realiteten; Av og til er det rett og slett fælt. Som en eksistensiell krise; det er nærmest farlig. For jeg er sliten etter årevis av sykdom, og jeg trenger denne livsløgnen om at jeg egentlig er frisk for å leve gode dager; jeg trenger å narre meg til å tro at jeg er det. At jeg bare har blitt lat, sær og skrullete av egen fri vilje.

 

Den kvelden hadde jeg dessverre godt av å ikke gå. Jeg måtte avlyse. Det siste året har det vært mange slike dager. Jeg, som tidligere hadde som et gyllent sosialt prinsipp at jeg ALDRI avlyste en avtale.

 

Det ble til at jeg sendte mannen min som representant i stedet. Han kjenner jo også disse folkene. Og han hadde en fantastisk vellykket kveld! Så det hjalp litt på humøret.

 

Dette ble visst et veldig personlig innlegg. Et altfor ærlig innlegg? Jeg vet ikke. Føler en slags motvilje mot å publisere. Likevel er det som oftest når jeg skriver at jeg får ordnet opp i kaoset av tanker. Noen ganger ser jeg ikke hva som er problemet før jeg har skrevet tankene ned. Kunne naturligvis blitt klok i en god, gammeldags dagbok, da. Men hei - det hadde føltes litt som om selvopptattheten var ... Forgjeves? Uten å ha oppnådd sitt fulle potensiale!!! Det gir fullstendig mening!

 

Teppe m/person

 

Plante m/grønt 

 

Hode m/ku

 

I MORGEN er det slutt på selvmedlidenheten. I MORGEN: Innlegget "OM KANNIBALISME". 

 

OSLOTUR OG HJERNEKOLLAPS

 

Ja, så gikk det naturligvis både en og to dager før jeg klarte å skrive igjen. Og da ikke engang det innlegget jeg lovet å publisere. Bloggernes første bud: å love ting man ikke klarer å holde! Så nå er det vel rett før jeg inntar førsteplass på blogglisten og bloggprisene drysser over meg, tenker jeg.

 

Jeg var jo i møte i Oslo på tirsdag. Forlagsmøte. Og det gikk bra! Så utrolig fint det var å snakke om sine egne tekster igjen. Snakke om noe som er mitt, men ikke meg. Gjøre det man holder på med i det skjulte i årevis til noe sosialt. For alle skjønner jo at forfatteryrket i all hovedsak er et ensomt yrke. 

 

Forlaget er nå sikre på at jeg vil klare å dra denne boken i havn. De vil utgi den - og jeg vil utgi den. Tenk det! Min fjerde bok! Mange av disse tekstene - det er en korttekstsamling - er skrevet for årevis siden, da hodet mitt fortsatt var sporty. Og etter så lang tid er det jammen på tide å presse dem ut! Nå gjelder det bare å bli frisk nok til å fullføre siste biten. Det har jeg et stort håp om - og dermed stor tro på - at jeg skal klare; jeg skal bli litt mindre sykemeldt. Spisse tekstene så de blir helt genialt gode (ja, absolutt nettopp!!).

 

Det var egentlig, sånn bittelitt egentlig, utrolig hvor godt selve kroppen tålte en så stressende reise. En busstur, to flyturer, to flytogturer, en taxitur, gåing, møte og restaurant. Jeg har overhodet ikke fått noen legemskollaps med to obligatoriske liggedøgn på sofaen. Men hodet ... Oi oi oi. På denne ekskursjonen fikk jeg virkelig en påminnelse om hvor dønn borte jeg er mentalt når jeg ikke befinner meg i den bittelille boblen min som er helt statisk oversiktlig og hovedsakelig består av hjem, nærområde og bydelssentrum. Her mister jeg også buss og bybane ofte, men det får i alle fall litt mindre konsekvenser enn om man mister fly på forlagets regning! Men nå ... På tur ut av denne boblen ... Det er altså helt utrolig hvor sliten jeg blir av sånt som for vanlige, friske folk bare er helt dagligdags. Det koster meg helt patologisk mye å klare å rekke fly, tog og buss, å ikke miste lommebok, telefon, hansker, veske. Da jeg ankom Oslo, helt uten å ha mistet fly eller noe som helst annet, var jeg pinlig stolt og lettet. Følte meg helt genial fordi jeg ikke engang hadde mistet en øredobb underveis. Men! Når jeg konsentrerer meg så kraftig om noe, mister jeg naturligvis fokuset på andre ting. Dermed kom jeg en time for tidlig til møtet. Men det var nå egentlig den mest uskyldige feilen jeg kunne ha begått. Så den tabben gjelder ikke.

 

Da møtet begynte en time senere, merket jeg at tekstene liksom forsvant litt foran øynene på meg og at jeg mistet ord eller uttalte dem feil. Heldigvis ikke ille nok til at jeg ikke fikk sagt det som var viktig å si om tekstene, da! Da jeg dro tilbake på flyplassen og innså at jeg på mirakuløst vis kom til å rekke flyet tilbake til Bergen, kjente jeg at hjernen hadde gått helt amok. Den var overkokt, rett og slett. Det var som om øynene og hørselen hadde blitt frakoblet hodet. Hjernen klarte ikke prosessere synsinntrykkene og lydene. En slags vibrasjon i alle celler; vi vil ha fred! I taxien tenkte tankene absolutt alt på en gang; jeg tenkte på manus, på fremtidige manus, på familie, barn, økonomi, sykdom, barndomsminner, mat, klesvask. Alt ble rørt sammen. Musikken i taxien blandet seg med ordene til taxisjåføren, taxisjåførens ord blandet seg inn i tallene på taksameteret, synet av taksameteret blandet seg med synet av landskapet utenfor, jeg kjente meg ikke igjen på vante steder. Dette høres nokså psykotisk ut, men det er ikke det. Jeg er jo ikke helt ved min fulle fem når sånt skjer, men virkelighetsforståelsen er likevel til stede. Men det er utrolig ubehagelig. Så det er jo helt fantastisk at jeg klarer å utsette meg for sånt, at jeg ikke er redd for å gjøre det og at jeg ikke får angst av det, er det ikke? Jeg ler og tuller og spøker og snakker med folk underveis til futten forsvinner helt. Utrolig glad for det. Da jeg kom hjem og hoppet i dusjen, luktet såpen så sterkt at jeg bare skyndet meg med å bli ferdig. Rett i seng, måtte ta sovetabletter, ikke bare en, som vanligvis er nok om jeg en sjelden gang trenger den slags, men to.

 

Siden det har hodet egentlig bare vært tullball. Jeg våknet neste dag med tåkesyn. Det er ikke fysisk, det vet jeg; det er psykisk. Men altså ... Jeg tror jo at ALT er psykisk, stikk i strid med hva jeg har hørt er vanlig. En gang fikk jeg høre av en lege at de sprengende, dunkende, vanvittige smertene jeg kjente i nese, hode og kinnbein ikke var psykisk symptomer, men en veldig kraftig bihulebetennelse, haha! «Psykisk bihulebetennelse». Sjarmerende.

 

Men summa summarum var det en helt fantastisk tur. Så godt det var å være et annet sted! De siste par årene har jeg bare oppholdt meg i Bergen - med unntak av ferier i Ørsta hos familie. Og begge disse stedene er nokså provensiale; ja, selv Norges nest største by. Eksotisk! Men jeg vil definitivt prøve å reise mer fremover. På litt mindre hektiske turer og for litt lengre tid, dog.

 

Hodet surrer fortsatt en del; jeg hører musikk i hodet. Ikke Hvert. Eneste. Sekund. Jeg. Er. Våken. Og ikke hvilken som helst musikk; nei vignetten til den idiotiske barne-tv-serien RA RA, DEN BRÅKETE LØVEN. Om og om igjen. Det første jeg «hører» når jeg våkner. Det siste jeg «hører» når jeg legger meg. Hele, hele tiden. Høres patetisk uskyldig ut, men det er så alltid at det er veldig, veldig plagsomt! Nesten så jeg tar meg noe beroligende, men det er vel for ille å dope seg ned med barne-tv som unnskyldning? Haha. Forresten hjelper det veldig bra å skrive. Akkurat nå er den bråkete løven erstattet av den masete bloggeren.

 

Akkurat nå har jeg en helt aldeles fullkommen utsikt; den lille guttungen min som leker fredelig på gulvet med togbane og dinosaurer. Han har vært syk, men er så godt som frisk igjen nå. Det å ta seg av et sykt barn ... Pleie det, være til stede, trøste, skjemme bort. Være nær. Misforstå meg rett, men så lenge sykdommen er uskyldig, er det noe utrolig fint med det, er det ikke? Å kjenne at omsorgen liksom flommer litt over? Følelsen av å klare å passe på. Følelsen av å se hvordan barnet føler seg elsket og ivaretatt. Synet av barnet som nyter ekstrasørvisen. Saft. Kjeks. Å få ligge på sofaen med dyne, få hjelp til å legge seg ekstra godt til rette på puten foran barne-tven.

 

 Det var dette med den teksten jeg på tirsdag lovet å publisere, da ... Den er ferdig, men jeg orker ikke mase altfor mye; i stedet for at det blir to innlegg i dag, er teksten lagt til automatisk publisering i morgen. Hm ... Arg. Hvorfor skriver jeg egentlig alt dette? I et forsøk på å «by på meg selv»? Kan ikke tenke meg noe verre enn akkurat det. Da har man sunket lavt, lavt, lavt. Jeg har visst sunket lavt, lavt, lavt. Jeg, som en gang i tiden var et mobbeoffer ... Trodde at sånne skulle bli de aller, aller kuleste som voksne? Det var i alle fall det jeg den gang ble fortalt!! Men nei. 

 

Typisk min flaks.

 

 

 

#forfatter #forlag #forlagsmøte #Aschehoug #Korttekster #bok #Oslo #fly #konsentrasjonsproblemer #hjernetåke #utmattelse #modighet #mamma #barnesykdom 

JEG STIKKER

 

Egentlig hadde jeg en psykologtime i dag, men jeg avlyste og stakk til Oslo i stedet. Fuck det mentale vedlikeholdsarbeidet! Gidd å bli frisk når man kan være ulykkelig forfatter, liksom! Men kroppen lystrer altså såpass at det er mulig å dra på et forlagsmøte for litt manusprat. Det er lenge, lenge siden jeg har gått inn gjennom den nesten litt for ærverdige porten på Aschehoug nå. Å, så fint det skal bli å se redaktøren min igjen! Redaktør gjennom åtte (!) år faktisk. Og ikke minst min fantastiske konsulent gjennom like mange år. Det blir så bra!

 

Alle burde ha en redaktør i sitt liv. Å ha en redaktør er faktisk veldig, veldig likt det å ha en psykolog - bare at det er en sjanse for at man kan få betalt for avfallsstoffet sitt i stedet for å gråte ut elendigheten på statens bekostning. Der psykologen hjelper til med å reparere diverse mentale skader, applauderer redaktøren de sørgelige tankene: Jo mer tragisk, jo mer ulevelig energi som ligger bak tekstene, desto bedre er det! Og der man blir oppfattet som gal, stakkarslig og gal og stakkarslig og gal som psykologpasient, blir man oppfattet som en karriere dersom galskapen blir til bok. Vinn, vinn, vinn!

 

Jeg føler meg aldri så proff som når jeg drar til Oslo på et dagsmøte. Tur-retur samme dag. Det er viktig å se ut som en fjong forretningskvinne når man ikke har annet enn håndbagasje med seg. Sant? Prøver, prøver å ha alt på stell. Men det går bare ikke. Gaffateip på datamaskinen, som ikke er en Mac, engang. Leppestift på en tann, en fin bluse på vrangen. Gjorde et tappert forsøk på å fremheve de fine neseborene mine, da:

 

 

 

Nei. Jeg innså at flere mislykkede forsøk på å fremstå som et menneske måtte til; jeg måtte lakke neglene. Rasket med meg en lakkflakong (håper virkelig ikke det heter det ...?). Rakk ikke lakke før jeg måtte løpe ut døren hjemme, så det ble gjort mens jeg ventet på bussen. Å ha lakkerte negler ... Min eneste mulighet til å fremstå med verdighet. Men så gikk jeg altså tom midt i prosjektet. Så innen jeg hadde ankommet flyplassen var det null verdighet tilbake. Haha! Trist.

  

 

(slik gikk det forresten forrige gang jeg var på flyplass. Historisk pinlig, sant?)

 

 Den første gangen jeg skulle i møte på forlaget ... Å, herlighet. Å ha en avtale på Aschehoug. Si navnet sitt i resepsjonen. Bli låst inn; den store jernporten åpnet seg og jeg skulle hilse på redaktøren min for første gang. Dette var i januar 2009. Det året jeg ga ut min første bok. Denne dagen ... Jeg tror det er en av de beste i mitt liv, virkelig. Forventningen. Gleden over å ha nådd et mål jeg hadde jobbet mot i tjue år. Reise til Oslo på forlagets regning, gjennomgå tekster til det som skulle bli boken min. Få ordene: Du er antatt! Det var så stort. Så uvirkelig.

 

Nå skal jeg inn den store jernporten igjen. Men jeg er ikke så spent at hjertet mitt snor seg rundt alle organer av grufullt overstadig nervøsitet. Jeg sprekker ikke av forventningsfull lykke. Slikt er nesten litt vondt, skjønner?

 

Akkurat nå kjennes alt bare akkurat fint nok i meg. Jeg føler meg så rolig i kroppen. Lun. Litt som om hele innvendigheten er dekket med sånne utrolig myke sokker fra Cubus.

 

Jeg orker ikke møte noen folk, selv om jeg har mange forfattervenner i Oslo. Redaktørmøte får holde. Jeg porsjonerer ut superkreftene. Alt blir lettere å håndtere, mer oversiktlig, mindre utmattende og mindre forvirrende når jeg får tilbragt litt tid for meg selv. Det er allerede litt for mange inntrykk å ta inn for en som har tåkehode og skoddekropp. Sosialisering i hovedstaden får bli til en annen gang jeg ikke skal farte tur-retur.

 

Jeg har litt tid til møtet begynner. Hadde håpet å finne et usedvanlig fint sted å sette meg ned når jeg først hadde muligheten til å få luftet meg litt i en annen by. Men det er knapt en eneste kafe å oppdrive her lenger! Bare skobutikker. Haha! Så nå har jeg altså endt opp på Espresso House. Men selv ikke det kan knekke meg i dag.

 

De siste ukene har det vært stille fra denne kanten. Det er ikke fordi jeg ikke har skrevet, for det har jeg. Men jeg har altså skrevet til meg i stedet for til dere. Innimellom kjenner jeg håp i hjernen. Håp i hender, håp i skrift. Håp i verden. Plutselig gikk det, og plutselig måtte jeg det; være forfatter. En form for arbeidstrening. Slik som alle andre som har vært sykemeldt over tid (som jeg nå altså har vært på grunn av ... meg selv), må også jeg prøve meg litt på jobb før jeg blir friskmeldt igjen.  

 

Men det går naturligvis dypere enn som så ... Fraværet skyldes også at jeg har vært lei meg. Motløs. Sorgfull. Jeg har grublet på hvorfor jeg er slik og slik og hvorfor verden fremstår som sånn og sånn for meg. Og jeg har måttet innse hva jeg blir nødt til å forsake. Tap jeg selv må stå for. Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg, som jeg forhåpentligvis rekker å få ferdig til i morgen.

 

 TYPISK MIN FLAKS på facebook

 

 

 

 

#psykolog #reise #flukt #forlag #Aschehoug #forfatter #cesilieholck #arbeidstrening #kronisk #glede #lykke ##forventningsfull #ro #nervøsitet #håp #motløs #sorgfull #forsake #tap

MOTBYDELIG TANNKOST

 

I går kveld kom jeg i skade for å gjøre noe heslig. Noe som absolutt alltid, så lenge jeg kan huske, har vært et eneste grøss i meg: frykten for å ta feil tannkost. Men nå skjedde det altså. Det var bare min ektemanns, og det burde jo ikke være så ille i og med at vi - la oss være ærlig - har kysset et par-tre ganger opp gjennom tidene.

 

Har du vært på overnatting hos slike en eller annen gang? Som omtrent før du har informert dem om at du har glemt tannkosten hjem innstendig ber deg, aggressivt formanende, om å låne bort sin. LÅN MIN! DU KAN FÅ LÅNE TANNKOSTEN MIN! VIRKELIG! JEG MENER DET! DU MÅ FÅ LOV! HER! TA DEN! Som om de er besatt av å spre sine egne bakterier. Kunne ikke bare et nys i retning gjestens ansikt være bevis nok på vertens gjestfrihet? Beklager å måtte si det, men noe så motbydelig. Usj.

 

Straks jeg oppdaget blunderen (ja, du leste riktig: det sjeldne ordet blunderen!) regelrett kastet jeg tannkosten fra meg. Helt instinktivt. Og så skylte jeg og skylte jeg munnen. Gurglet. Og pusset og pusset tennene med min egen tannkost. Men fortsatt følte jeg meg uggen i munnen. Veldig skitten på en ekkel måte.

 

Hvordan overkomme denne følelsen av at det var noe alvorlig galt med munnen min? Tenkte jeg. Hm, tenkte jeg. Hva skulle jeg gjøre? Etter svært kort betenkningstid hadde jeg allerede funnet løsningen. Et noe snodig valg, det skal sies. Likevel det eneste rette: jeg snek meg inn på kontoret til Olav. Pikket ham på skulderen, han snudde seg mot meg. Kan jeg få et lite kyss? Spurte jeg. Ok, svarte han.

 

Og så fikk han en smask midt på truten. Ahhhh! Deilig! Endelig bakterier som ble overlevert galant: når man kysser lar man i det minste alskens munnbasselusker være et symbol på kjærlighet eller lignende. Til motsetning fra tannkostenes streptokokkbefengte ondskap. 

 

Og plutselig føltes alt helt bra igjen. Pluss pluss.

 

dokumentasjons-selfie. 

 

Om også du synes det er heslig å ta feil tannkost, blir du nødt til å følge Kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#tannkost #tannhelse #munnhygiene #munn #tenner #sjokk #sjokkskadet #feil #blunder #kyss #bakterier #munnbakterier #ekkelt #kjærlighet

Les mer i arkivet » Oktober 2018 » September 2018 » August 2018