VISKET UT

 

Hva skal jeg si ... At jeg føler meg litt utvisket ...? Jeg er så sliten. Og så ble jeg syk. Sånn vanlig syk. Etter ni dagers sammenhengende sykdom hos de tre andre familiemedlemmene, var det nå min tur til å bli smittet. Hvorfor nå, liksom? Etter å ha tilbrakt multiubegripelig mye tid med mine nærmeste uten at en eneste av en milliard virusverstinger har tatt seg bryet med å pløye seg vei inn i kroppen min?

 

Gud, hvor jeg føler meg uggen nå. Litt sånn graviduggen uten at magen produserer noe som helst annet enn elendighet. Har fortsatt ikke spydd, da, er bare veldig kvalm og har mageknip. Ligger på et uryddig soverom uten at jeg orker å rydde. Irriterende at slik det ser ut rundt meg er akkurat like uggent stygt som jeg føler meg innvendig.

 

Men så er det nå også slik at det er godt å få et lite avbrekk fra sine ANDRE syklendigheter. De symptomene jeg vanligvis er så utrolig flink til å skjule ute i verden. Og som til vanlig preger dagene mine og tidvis driver meg sånn mer eller mindre til vanvidd. Og den evinnelige fatiguen som kommer og går, da. Grrr. Men nå viskes jeg ut. Nullstilles på et vis. Det føles faktisk litt deilig å tilbringe mye av dagen på sofaen bare som en "vanlig syk" (så fremt jeg ikke tar til å spy døgnet rundt nå da). Å ha en vanlig sykdom som andre kan forstå og har forutsetninger for å sette seg inn i, fordi det er noe de selv har opplevd. Da blir gjerne medlidenheten litt mer konkret - og akkurat nå bader jeg i den, haha!

 

Jeg konkluderer dermed med at spysyke er luksus. .... "Og solen er ute. Men solstrålen undertegnede er i hvert fall inne". Å, min, er det ikke ufattelig irriterende med überoptimister? Vel, jeg skal prøve å gjøre glasset halvtomt igjen. Angående forrige innlegg: Olav vant ikke fagprisen. Den gikk naturligvis til SNØFALL. Men Henrik Skram er ingen dårlig person å tape for! Så det tålte han egentlig bra. Shit, kom virkelig "glasset er halvfullt" tilbake så fort? Som jeg hater dette utrykket! Grøss. Nei, søren heller. Olav burde faktisk ha vunnet. For svarte!

 

Sånn ja! Sånn skal det være! Sure miner!

 

... Og nå som jeg kjenner irritasjonen fylle opp det kvalme legemet til langt over halvfullt, erklærer jeg herved dette intetsigende innlegget for publisert.

 



 

 

 

 

 

Å, DET HAR JEG JO GLEMT Å FORTELLE DERE!

 

Utrolig, utrolig velfortjent, synes jeg, det må nesten sies aller først. Men altså: Ektemann Øyehaug har da blitt nominert til Gullrutens fagpris for beste originalmusikk - og det for andre gang. Begge gangene for musikk til Fjorden Cowboys, som han har stått for alle sesongene. Dette med nominasjonen har vi jo egentlig visst en stund, men sykdom hos den ene og den andre har gjort at gleden over å få litt honnør for den jobben man har gjort dessverre har kommet litt i bakgrunnen.

 

Utdelingen av fagprisen foregår alltid i Oslo, ikke i Bergen (hvor kjendisenes fesjå foregår). Forrige gang var det meningen at jeg skulle være med, som i et slags første (og eneste) forsøk på kjærestetur som ettbarnsforeldre. Vel - forsøket gikk i vasken. Jeg var allerede gravid med Frøya, men i nokså fin form. Hadde lett fram stasantrekket mitt og alt. Men så fikk altså Torvald omgangssyke (eller var det det? Kan jo ha vært hva som helst, egentlig, jeg husker ikke). Så da ble jeg hjemme, mens Olav dro. Den gang vant han ikke.  Men kanskje denne gang ...? 

 

Fjorden har virkelig bare blitt bedre og bedre, synes jeg. Etter hvert ikke bare er et underholdende innblikk i rølping, men et dypdykk inn i en særegen kultur. Et fantastisk team står bak, og også klipperen er nominert denne gangen. Utrolig velfortjent!

 

De to andre nominerte til prisen for beste originalmusikk, er Kaada for OPPFINNAREN (NRK) og Henrik Skram for SNØFALL. Både jeg og Olav tipper nok på at Snøfall vinner. Litt mer kommers musikk, litt mer amerikansk. Litt mer opplagt. Men jeg mener naturligvis at en så egenartet musikk som det Olav lager, burde løftes opp og frem. Men to nominasjoner er jo fantastisk, uansett.

 

Vel. Sykdommen herjer fortsatt her hjemme. De siste dagene er det Olav som har vært nede. Han stod nærmest i døren med finsko, klar for å dra til flyplassen, men ombestemte seg i siste liten. Det gikk rett og slett ikke. Men tvi tvi uansett, ikke sant? Jeg heier i alle fall på Olav! Som alltid.

 

(ps, alle de fire platene hans ligger ute på Spotify).

 

Her et bilde av komponisten med hundrelapp som solskjerming. Håper det blir en tusenlapp som solhatt snarligst!

 

 

følg meg på Facebook. Ikke heter bloggen min komponistfrue, men dog.
 

BARBERER DU LEGGENE? ER DU DUM, ELLER ...?

 

Fikk dere med dere den amerikanske bloggeren Morgan Mikenas, som "stod frem" som urbehåret etter å ha latt være å barbere seg på legger og i ett år? «Jeg ønsker å inspirere kvinner til å omfavne sin naturlige skjønnhet», skriver hun. «Når skal kvinner lære å finne frem til det vakre i seg selv?» Hun understreker at mannen hennes liker henne for den hun er, selv med hårete legger. Og det er selvfølgelig supert at hun har en mann som tenker slik. Men likevel ... Er det å kaste høvelen synonymt med å omfavne sin egen skjønnhet?

 

Er det virkelig slik at enten røsker man til seg all den Botoxen man kan få - eller så skal man finne tilbake til sitt autentiske, behårede jeg? Til den man egentlig er? Å finne tilbake til sine egne røtter ...  De røttene man en gang satt og gnagde på i bushen for snart femten tusen år siden. Jeg vet ikke, jeg. men jeg har fortsatt til gode å skjønne hvorfor en kvinne må være totalt blottet for estetiske preferanser i 2017.

 

Og dette sier altså en feminist som på ingen måte støtter forfalskningen av kvinnekroppen. Jeg har verken silikon i pupper, rumpe eller lår - eller hvor nå enn det måtte være populært å oppbevare silikon nå om dagen. Ikke har jeg Restylane i sinnarynken, som sikkert blir stadig dypere mens jeg skriver dette noe offensive innlegget. Og ansiktet sagger - mens ammepuppene likevel vinner kappløpet i å komme først ned til navlen. Greit. Det er synd å merke at kroppens beste år for lengst er over. Og nei, jeg trenger ikke engang å bleke anus for å føle at jeg lever et fullverdig liv. Ikke engang falske øyevipper har jeg prøvd. Ei heller falske negler som gjør at man klorer opp sine egne barn når man prøver å stryke dem over kinnene.

 

Men likevel. Så finnes det visse ting som får meg til å føle at jeg ikke er urkvinnen. Og som får meg til å fryde meg over at jeg har visse deilige muligheter som hun ikke hadde. Og det er en ufattelig god følelse. Det er følelsen av velvære. Det å fjerne litt kroppshår er for meg en av disse tingene som fremkaller denne følelsen. Selv om leggbarbering faktisk innebærer at det relativt store fødselsmerket mitt på venstre fot blir mer synlig.

 

Og denne følelsen av velvære? Den skulle vært et trinn på Maslows behovspyramide, spør du meg. For denne følelsen er så ... Livsbejaende? Så ... Selvrespekterende? Og jeg tror at denne hårfjerningen handler like mye om velvære som «et forsøk på å vinne mannens gunst». For meg gjør det i alle fall det. Dessuten: Hvem ville vel kreve av mannen at han skulle slutte å barbere seg for å «finne det vakre i seg selv»? Og hvilken mann ville finne på å juble over at «kvinnen min liker meg selv om jeg har skjegg - HURRA!»

 

Ja. Jeg barberer leggene. Dette altså til tross for at jeg heldigvis er gift med en mann som ikke kunne brydd seg mindre om jeg IKKE gjorde det. Å barbere bort litt kroppshår her og der har for meg rett og slett ingenting med det å finne det vakre i seg selv - for min manns skyld. Det er noe jeg gjør for min egen del.

 

Jeg er for all del for å lære min egen datter viktigheten av å være stolt av egen kropp - selv om den overhodet ikke ser perfekt og retusjert ut. Derfor passer jeg også på å la henne få se meg naken. Så hun skal kunne innse hvordan en ekte kvinnekropp ser ut. Men å oppfordre henne til å ha hårete legger for å la henne se skjønnheten i sitt eget selv - i et slags fordekt forsøk på å lære henne om steinalderens mangel på høvel? Nope. Det gidder jeg faktisk ikke. Da bruker jeg heller den tiden jeg sparer på å belære henne om de behårede leggers kvinnelige autentisitet til å anbefale henne en god bok.

 


Fødselsmerke som stolt trer frem fra hårjungelen.

 




Legghår - FUCK OFF!!



 

følg kvinnen med de glattbarberte leggene på Facebook

 

NÅ MÅ DET VEL SNART TA SLUTT?

Den siste måneden har vært intens. Litt for intens. Først var det fjorten dagers barnesykdom før påske. Etter ferien i Ørsta hos svigerforeldre, var det på an igjen. Tre dager i barnehage - og så kom omgangssyken i hus. Først hos minste. Deretter tok største over stafettpinnen. Det er fælt å se hvor fort små kropper taper seg når ungene spyr hver eneste gang de får i seg en bitteliten teskje vann. Og ikke klarer å innta så mye som en liten smule mat, engang. Mens jeg skriver dette ligger fireåringen og døser på sofaen. Fortsatt veldig redusert. De siste dagene har jeg dermed først og fremst måttet prioritere rollen som sykepleier. Kose, trøste, bære, synge. Deretter har jeg måttet prioritere vasking av klær og håndklær og sengetøy, kloring av bad og antibacing av hender. Dernest har jeg måttet prioritere min egen helse. Hvilket igjen betyr at blogging overhodet ikke har vært en oppnåelig syssel.

 

Nå må det vel snart ta slutt med dette sykdomsopplegget? Det er ikke første gang jeg skriver dette, jeg vet. Men hver eneste dag gjelder det å tenke: «Nå blir det bedre. Nå er vi snart over kneiken. Snart er det vår. Dette er siste spysyke for i år". (Det rimte jo faktisk, det er jo helt fantastisk, hurra!) Og så ser man i ettertid at man tok feil. gang på gang Men det vet man heldigvis ikke på forhånd. Hadde man visst på forhånd at man hadde to måneder med sykdom foran seg, (og det altså i tillegg til sin egen skrale helse), hadde man jo bare lagt seg ned og grått. Det eneste som holder en noenlunde oppe, er tanken på at det nå er siste gang.

 

Så igjen tenker jeg nettopp dette: Nå er det slutt. Nå venter i det minste seks sykdomsfrie måneder. Dessuten er jo toåringen snart tre og fireåringen snart fem (seks måneder til det også)? Og da må vel immunsystemet ha bygget seg såpass opp hos begge at vi i hvert fall slipper unna LITT?? Så jeg kan fokusere på min egen helse og bygge meg bitte litt opp igjen?

 

Jeg har troen. Det må jeg jo bare ha.

 

Heldigvis er det mirakuløst fint å betrakte små tær som tilhører et sovende, elsket vesen.

 

 

Og så hjelper det jo alltids å tenke på at man snart skal makulere brunsnegler som forgjeves har pyntet seg med blomst.

 


Følg brunsnegldreperen og kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#barnesykdom #sykdom #vinter #barn #omgangssyken #spysyken #antibac #klor #barneføtter #brunsnegler #hverdag #håp


 

BLI I MØRKET

 

Lyset. Alltid lyset. Eller ...? I år er det ikke slik. Jeg har alltid elsket våren. Såklart. Hvem gjør ikke det? Men nå er det annerledes. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er som om jeg trenger å omfavnes av et mørke om kveldene. Lyset glefser liksom litt. Glefser til seg mørket av en kjøter. Er en labrador - egentlig godmodig -  som plutselig tar en stor bit av den mest irriterende puddelen i gaten.

 

Tenne telys med fyrstikker. Stillheten fra stearinen. Ikke la det lille lyset forsvinne inn i det store. Se utover bydelen. La husene stå for varmen, ikke himmelen.

 

Blomstene er alltid velkomne, dog. Jeg er jo innstilt på vår! Sånn egentlig! Ønsker bare kveldsmørket. Hm  ... Mørketid med blomster ute. Fuglekvitter. Full flor og høyt gress som blafrer i vinterstormen. Noe så ufyselig.

 

Men sånn er det jo ikke. Bare nok en idiotisk dagdrøm her inne i hjernen min, som du nå, akkurat nå, ser rett inn i.

 

Det går nok over. Det er nok bare labradoren som gjør seg deilig feit.

 



 

JEG SPARKER NEDOVER

 

Yndige, håpefulle, elegante ... Eh ... Nei? Jeg tror ikke det. Har aldri skjønt poenget, egentlig. I hvert fall ikke siden jeg som åtteåring plukket dem i grøftekanten og prøvde å dørselge dem uten at noen ville kjøpe. Disse løkene av noen blomstrer ... De overbeblomstrer hele landet. Hvorfor - HVORFOR? En teit, lang stilk som viser vei oppover og oppover. Med en så lang stilk forventer man vel å få se noe deilig øverst oppe, eller hva?! Men nei. Overhodet ikke deilig. Ikkke nydelig. Ikke skjønt.

 

Skal dette være en blomst?! Virkelig?! Å bli påskelilje i denne verden ... Hvordan går det an å synke så lavt? De tror de kan noe. Men det kan de IKKE! De ser visne ut allerede i det blomsten åpner seg. Ser ut som om de lever langt under blomstenes fattigdomsgrense. Hvordan i alle dager har disse overlevd evolusjon og Darwin, bomber og bønder? Mens dinosaurene ikke gjorde det? Sikkert fordi de er for stygge til å være usanne.

 

Nå innynder de seg for fullt. Påskegule for å snike seg inn i påsken vår. Zzzz, sier jeg bare. Faller nærmest i koma hver gang jeg fester øynene på en. Som oftest snur jeg meg vekk i avsky og unngår dem, da.

 

Prøv bedre, kjære natur. Du kan bedre. Du kan bedre. Tenkte jeg. Og holdt på å la håpet fare.

 



 

Jeg mener:

 

 






 

ARG!
 

 ... Men så skjedde det noe. Brått og momentant. For plutselig kom svigermor vandrende inn med en bukett. Så potent. Så full av solmett, gult liv. Det ble påskestemning med en gang. Så utrolig fine de var, disse. Jeg mener:

 

 
 



Jeg er herved erklært overbevist. SNUFS. Og god påske!

 

KAN JEG LEVE ET LIV I DUSJEN?

 

Jeg merker at alt av symptomer bedrer seg når jeg dusjer. Uro, anspenthet. Alle uønskede symptomer på liv. Innimellom ser jeg for meg at jeg bare dusjer og dusjer. At jeg flytter livet mitt inn i dusjen. Eller kanskje enda bedre: At jeg flytter dusjen min ut i livet mitt! Det bare dusjes og dusjes. Vannet renner og renner fra taket. Hele taket. Som et sprinkleranlegg som misbrukes med symptomlindring - ikke brannslukking - som formål. Det finnes sluker overalt. Stuen, kjøkkenet og entreen overflømmes aldri. Jeg bare dusjer og jeg dusjer. Spiser havregrøten min i inneregnet. Spiser knekkebrødene mine i inneregnet. Sjamponerer meg mens jeg ser en serie på Netflix. Lar balsamen virke mens jeg skjærer opp gulrot, potet og kålrot til betasuppen. Sover med vannsprøyten plaskende mot den gjennomvåte dynen. Alt i inneregnet. Alltid i inneregnet.

 

En gang dusjet jeg i femti minutter. Det er rekord. Jeg vet ikke om jeg orker å slå denrekorden. Betyr det at jeg på et vis elsker mitt liv - det syndromet som holder oss bundet til jorden med en personlig vri på bevissthet? Hm.

 

En gang drømte jeg at dusjen var plassert midt i stuen. At det ikke fantes noe sluk, at vannet bare flommet ut på gulvet. Sikkert noe personlig guggegreier som jeg burde holde for meg selv. Noe uforløst sludder. Noen freudianske greier. Noe penis-greier. À la at fem milliarder små kuker kommer fra et dusjhode i taket og bare treffer meg mens jeg sjamponerer. Noe slikt.

 

Så: Kunne jeg levd et liv i dusjen? Jeg tror ikke det. Det hadde sannsynligvis ikke vært verken sunt eller godt i lengden. Jeg må nok bare finne meg i å leve mitt liv på det tørre.

 

 

#dusj #velvære #sprinkleranlegg #liv #symptomer #syndrom #stue #kjøkken #bad #penis #Freud

 

                                                                                                                                                                                                            

 

                 KVINNESNEKKEREN - BLOGGEN FOR DEG SOM MISLIKER BLOGGER

 

                                                  SEES PÅ FACEBOOK!
 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg ...? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 



 

 

 

KLAUSTROFOBISK

 

Tankene løper løpsk. Hva i all verden skal jeg gjøre med meg selv og mitt eget hode? Hvor mye åndelig bæsj går det egentlig an å fylle dagene sine med? Nedenfor finner du en liste over hva jeg kan finne på å la hjernen jobbe med. Det er vel en slags dagdrømmer. Arg. Når jeg først skal dagdrømme: Hvorfor kan jeg ikke finne på å drømme meg styrtrik og frisk, liksom? I dagdrømmene har man jo mulighet til å være hvem som helst. Hva som helst. Hvor som helst. Der kan man la livet være alt man skulle ønske at det var. Og ikke slik det er. Men nei. Slik fungerer det tydeligvis ikke for meg. Her er en liste over ting jeg kan finne på å bruke mye tankekraft på:

 

#    Dobbermann. Angående hunden dobbermann. Heter det dobberMENN i flertall? Eller heter det dobbermanner? Det siste ville i så fall vært ulidelige pinlig. Dobbermanner, liksom. Som om vi nordmenn snakker vårt eget morsmål gebrokkent. Men jeg tror faktisk det heter det.

 

#    Som en fortsettelse av forrige avsnitt: Heter det peni når peniser omtales i flertall? Tydeligvis ikke siden det føltes nokså naturlig å skrive «peniser», men veldig unaturlig å skrive «peni» her og nå. Men om det nå heter «peniser» - burde det ikke kanskje heller hete «peni»? Uvisst av hvilken grunn, men likevel.

 

#   CVS-kodene på bankkort ... Når man kjøper noe på nett, kommer det alltid opp en beskjed: Vet du ikke hva CVS er? Trykk her! Altså, hvor lenge skal de fortsette å skrive dette? Kommer det også til å stå om tusen år, liksom? Som en sånn greie som aldri, aldri, kollektivt sett kommer til å feste seg i hjernene til Homo sapiens sapiens? Hm.

 

#    Tack it. Jeg tenker på tack it. Du vet - det som på folkemunne går under navnet «blått kliss» og som man bruker til å henge opp plakater og sånt med? I flere tiår har det vært irriterende at dette klisset er blått. For når man tar ned plakaten, er det jo ofte ufjernelige spor etter det på de hvite veggene. For de fleste hjem har vel stort sett hatt hvite vegger i to tiår nå. Nå har de nettopp endret fargen til hvit. Flott det. Men så! Så skjer det noe: For første gang siden 1991 har det nå blitt in med fargede vegger i interiøret. Spesielt mørke. I år er for eksempel blått en av de aller mest moteriktige fargene etter hva jeg har forstått. Haha! Ser for meg tack it-produsentens markedsføringskonsulent river seg i håret. Trist.

 

#    Jeg lurer på om man kunne lage en slags ny type kaffe - spiselig. Med gelatin i. Så man kunne gafle i seg kaffen med skje. Uhyggelig! Jeg lurer på om denne nye typen kaffe burde hete kaffelé. Eller om det blir for teit. Og jeg lurer på om den kanskjekanskje kunne bli populær, i alle fall i visse grisgrendte strøk. Eller om den helt uventet plutselig hadde blitt et urbant kaffebarfenomen.

 

#    Jeg lurer på når det kommer til å bli påbudt med sikkerhetsbelte når man sitter til hests? Og påbudt med airbag? Jeg fatter det ikke. At det er lov å sitte to meter over bakken i fullt trav uten beskyttelse. Samtidig lurer jeg på hvordan dette skulle løses rent praktisk. Skulle man for eksempel lage et stativ bak rytteren hvor sikkerhetsbeltet kunne festes? En slags isofix? Og airbagen ... Den ville kanskje komme i veien for synsfeltet så man galopperte i blinde? Hm.

 

#   Siste avsnitt: Hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på dette? Og hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på å lure på hvorfor hjernen min tenker på dette?

 

Som du skjønner har jeg alltid noe å fylle dagene med. Selv om det er meningsløst introvert pjatt går jeg aldri tom for meg selv og mine egne tanker. Litt klaustrofobisk iblant kanskje. Men samtidig unngår jeg i alle fall å grave meg fullstendig ned i negative tanker om meg og mitt (selv om de for all del finnes, de også, virkelig!). Men stort sett florerer altså sånne tanker og utgjør en stor del av hverdagen min. Kanskje er det en god ting mens man venter på at livet skal vende tilbake.

 



 

 

ÅRSTID I HELVETE

 

Den siste måneden har vært et lite mareritt i et nøtteskall. Ikke i et hasselnøtteskall eller i et valnøtteskall - nei, mer i et kokosnøtteskall, kjennes det som. Jeg føler jeg har kjent på verdens lengste følelse. Den har vart og vart. Den har handlet om å ha hodet helt under vann og gjøre et forsøk på å supe i seg litt luft gjennom en snorkel.

 

Sykdom, sykdom, sykdom. En kropp som overhodet ikke har fungert. Tanker som har snublet litt i det samme legemet. Jeg har likevel ikke hatt vett til å sykemelde meg. Selv om kroppen lenge har forsøkt å signalisere at NÅ - nå går det ikke lenger. Jeg har kjempet meg gjennom dagene, forsøkt å jobbe - med mer eller mindre hell. Bloggen har jo, som du kanskje forstår, vært totalt nedprioritert. Jeg har forsøkt å prioritere romanen, som begynner å bli lovlig forsinket nå. Egentlig var planlagt utgivelsesår 2015, haha! Så det måtte jeg selvfølgelig «bare» forsøke å få gjort noe med. Og så baller det naturligvis på seg. Sånn som det gjerne gjør for alle oss som vil litt for mye, litt for hardt: Man skal «bare» gjøre noen frilansoppdrag. Man skal «bare» skrive ferdig en bestillingstekst. «Bare» gjennomføre noen forfatterbesøk her og der. For alt dette er jo ting man har gledet seg sånn til! Men så begynte kroppen å «fillekrangle» oppå alt det andre ... Den ga meg mer bagatellmessige symptomer, liksom i et forsøk på å se om jeg kom til å ta den på alvor da: Omgangssyke, sår hals, hodepine ...

 

Men så kan man uansett ikke bare tenke på seg selv. Ungene må komme først. Selv foran den jobben man egentlig elsker. Og så tok det ene det andre. Omgangssyken spredte seg til alle husstandens medlemmer før ørebetennelse hos toåringen tok over stafettpinnen. Men da vi trodde vi hadde kommet i mål -  ja, da sto visst en ny runde for tur. Falsk krupp hos fireåringen. Før hele langdistanseløpet kollapset i influensa hos begge - hvilket betydde ti dager hjemme fra barnehagen (to helger medregnet, da). Innendørs. Ikke få besøk eller gå på besøk. Gud, vi har gått på veggene! Helt bokstavelig; vi har vel stanget hodene våre i tapetet inntil flere ganger, alle fire. Alt har bare handlet om å klare å komme seg gjennom dagene. Både for store og for små. Det har resultert i at barneoppdragelsen har blitt satt pent på pause. Eller pent ...? Vederstyggelig på pause, mente jeg naturligvis. Grotesk! Komplett! Det er rett før vi kan starte døgnåpent anarki her hjemme. Virkelig!

 

Men nå har jeg i det minste tatt til vettet og gått med på å sykemelde meg, slik legen min har ymtet frempå om at jeg burde gjøre i flere måneder allerede. Og først nå som ungene er friske igjen, kan jeg ta meg råd til å kollapse litt. Hente litt krefter. Og så skal det bli andre boller! Ikke barkeboller. Ikke firkornboller. Nei, deilige, luftige skoleboller! Nå tåler jeg strengt tatt ikke gluten, da, men sånn i tanken i hvert fall; i ånden tåler jeg jo skolebollene, der er de hvert fall et deilig, velsmakende symbol, NAM! Ler.

 

... Og i går kunne vi sende ungene i barnehagen igjen. I dag ble to par bittesmå vårsko med blinkende hæl kjøpt inn til stor jubel for både voksne og barn: Nå slipper vi våren løs! Og gud, så godt det skal bli.


                                                                                                                                                                                                 

 

Så skulle den siste måneden altså vise seg å bli den lengste bloggpausen min hittil. Men nå kjenner jeg at dette kanskje må få bli mitt lille fristed i verden igjen. For tankene mine er jo her, i meg, uansett. Ja, jeg er sykemeldt (og for ordens skyld kommer jeg derfor heller ikke til å tjene noen penger på bloggen i tiden fremover). Så gjelder det bare å finne den hårfine balansen mellom det som bygger en opp og det som bryter en ned. Og holde seg på rett side. Dessverre er vel denne grensen ofte litt (for)diffus for veldig mange av oss.

 

Men jeg har savnet dere. Uansett hvor merkelig det høres ut; det er sant! Æres ord! Eller vent ... Er det liksom meg selv jeg har savnet da ...? Siden det er jeg som skriver her, liksom? Jo. Det stemmer nok, det også.

 

Men nå er jeg her. Er du ...?

 



Siste selfie tatt med mobiltelefon: Datert 02.03.17. Stemmer greit bra med ståa, det.

 

#livet #sykdom #forfatter #småbarnsliv #kropp #sinn #helse #kronisk #optimist #mamma #vinter #mareritt #kokosnøtt

DE FINNES ALLEREDE. HVER FOR SEG.

 

Jeg har vært hjemme med sykt barn i dag. Eller rettere sagt; et sykt barn har vært hjemme sammen med meg. Det har blitt mye kos. Nærhet. Jeg har fått studere henne på en helt annen måte enn når hun er en frisk virvelvind av en toåring. Vel. Dette lille barnet ... Barnet mitt. Jeg har sett på henne. Tenkt på henne: På det livet jeg har holdt i armene mine hele dagen. Og så kom jeg til å tenke på det: At der ute i verden et sted, i den samme verden som vi finnes i nå, liksom bare uendelig langt borte, finnes det mest sannsynlig et annet barn (eller kommer snart til å finnes?) ...Et barn selv ikke hun vet hvem er. Ennå. Som en gang i fremtiden er akkurat det mennesket som skal bli hennes ektefelle eller livsledsager. Den personen hun skal få barn med. Hennes livs kjærlighet.

 

Han  - eller hun - er akkurat nå opptatt av å være liten. Leve, leke, være. Har forhåpentligvis ikke annet i tankene enn nettopp det. Kanskje har vi, familiene våre, en eller annen gang passert hverandre på gaten. Helt uten å ense hverandre; jeg og hennes kommende svigermor. Pappaene deres. Hun og hennes kommende ektefelle. Et bitte lite møte som egentlig er historisk i våre liv. Uten at vi vet om det: Dermed helt betydningsløst i den forstand at ingen av oss i så fall noensinne kommer til å huske det. Er det ikke rart ...?

 

Men en gang i tiden skal de møtes og se hverandre. Få øynene opp for hverandre. Er det ikke rart ...? De finnes allerede. Hver for seg. Og venter, helt uten engang å vite om det, på en gang å finne hverandre. Et eller annet sted der ute finnes det mennesket som en gang skal bli mitt lille barns menneske. Som en gang skal ta henne imot. Ta imot denne vidunderlige skapningen som en gang skal flytte ut fra oss og leve sitt eget liv. Og de skal fortelle hverandre om hvor de kommer fra. Hvorfor de ble som de ble. Og nåtiden deres, den tiden de lever akkurat her akkurat nå, atskilt fra hverandre, vil en gang forenes som minner de utveksler.

 

Og herregud, som jeg håper at dette andre barnet blir godt ivaretatt.  

 




 

RIDETRANG. SKRENSEMUST.

 

Jeg er som kjent klok. Og de kloke har naturligvis en blogg. Hvilket jeg også har. Noe du - klok, kan hende av skade -  sikkert har fått med deg. I dag skal jeg benytte tenkehetten min, denne bloggen, til å skrive litt om det det skrives om i de følgende avsnitt. Så er du informert. Heng med!

 

                                              ----------------------------------------------------------------

 

Jeg har aldri sittet til hests. Ikke på ordentlig. Bare med en dame inkludert i prisen; en sånn påpasserske som geleidet hesten med meg på en liten runde rundt 17.mai-bodene for tjue kroner. Det teller ikke.

 

Men jeg har så lyst til å ri. Men jeg TØR IKKE! Jeg synes det blir for langt ned til bakken. Når jeg tenker meg om synes jeg allerede det er langt nok ned til bakken fra mitt eget hode. At det er skummelt nok å titte ut fra øyne som stirrer mot avgrunnen, langt der nede hvor de stakkars føttene mine er.

 

En geleiderske hadde vel hjulpet litt. Men den slags passer seg nok ikke i min anstendige alder. Dessuten ville det ta seg dårlig ut å galoppere langs hovedveien med en ursliten kvinne på slep. For jeg er selvfølgelig feminist. MEN! Hadde jeg turt, hadde jeg naturligvis villet GALLOPPERE. Det er bare det at jeg ikke tåler fart. Det slår ut på prikketester hos legen, faktisk. Jeg er altså REDD for fart. Og kombinasjonen fart og langt ned er slett ikke god.

 

Derfor burde jeg få ri på ponni! Det ville passet meg så bra! Det ville virkelig kledd meg atskillig bedre enn for eksempel bunad. Bunaden ... Linskjorten ... Vadmelet ... Svart ull ... Surre seg inn i sauehår fra livet og ned. Så varmt, så klamt. Et legeme på ponni, derimot: Fritt. Luftig. Endatil kokett. Liksom bare ikledd litt ponnihår i og rundt skrevet og på innsiden av lårene, LOL! Men hva viktigere er: En ponni er så passe liten. Jeg ser for meg at jeg kunne skrense om jeg syntes det gikk for fort. Sette føttene i bakken og bare SKRENSE. For skrenseløyve må det vel være på den slags dyr; kan hende til og med skrensemust. Skrensepåbud.

 

Jeg sjekket litt rundt, sånn i forventningsfullt ponnyøyemed. «Det finnes egne konkurranser kun for ponnier der rytteren ikke kan fylle mer enn seksten år samme år», leser jeg på Wikipedias ponniside.

Se der ja; ponnier er jo selvfølgelig forbeholdt barn, de. Typisk min flaks, som det heter blant alle oss som tror oss spesielt viktige i universet. Inkludert meg - som blogger - naturligvis.

 

Så hva gjør jeg nå? For evig og alltid hestelens og ponnilens?

 

Det var vel nå jeg burde tegne, danne, patentere og produsere en gyngehest for voksne. Men det blir liksom så nedverdigende. I alle fall sett opp mot synet av en skrensende kvinne - meg - til shetlandsponnis.

 

 

Fant selvfølgelig ikke noe passende bilde. Verken av meg til hests, til ponnis, eller til voksengyngehests. Dette er det nærmeste jeg kommer: Et bilde av hodet mitt - som altså befinner seg langt oppe i skyene sett opp mot føttene mine som befinner seg godt plantet på bakken -  og en ku.
 

 

 

DET GULE HÅNDKLEET GJØR MEG TRIST

 

I dag da jeg skulle dusje, innså jeg at jeg måtte ta i bruk det gule håndkleet. Det altfor store håndkleet. Det forferdelig gule håndkleet. Det som er så tungt at det føles som om man bærer en død ku i favnen når man løfter det opp. Som er så tungt at armene nærmest visner bort. Og det altså før håndkleet i det hele tatt er vått.

 

Men det at jeg måtte ta i bruk dette gule håndkleet, fordi det var det det siste rene håndkleet i skapet og følgelig tvang seg på meg i all sin ensommelighet (DET var et ok ord), det gjorde meg altså trist. Men det var ikke i og for seg det at jeg nå måtte ta i bruk dette gule håndkleet som gjorde meg så molefonken. Nei ... Det var vel heller tanken på at jeg kom til å blogge om det. Dette må jeg blogge om i kveld, slo det meg. Sorgfullt i det jeg entret dusjen: Jeg fikk det for meg at jeg skulle blogge om det gule håndkleet. Om at det var det eneste rene som var igjen, at det var altfor stort, at det var gult, at det var så tungt som en død ku i favnen.

 

Det er så mye annet jeg kunne ha sagt. Jeg kunne for eksempel ha sagt at jeg forrige uke forsøkte meg på en joggetur. Frisk til sinns. En bitte liten joggetur. Påstått frisk til kropps. Jeg kunne ha fortalt hvordan jeg til og med hadde funnet kondombuksen frem fra innerst i skapet. Jeg kunne ha fortalt at det gikk som det bare måtte gå. Men det var ikke jeg som sviktet. Det var kroppen min. Og siden da har jeg måttet vokte livet mitt; vokte det for steg, for overbelastninger, for for mange inntrykk. Jeg har måttet skjerme det, kunne jeg ha fortalt. Fra mangt og altfor mye. Jeg kunne ha skrevet at jeg fortsatt ikke er fullt ut restituert. Man skal visst få optimismen sin slengt til bake i fleisen som realisme, kunne jeg ha sagt.

 

Men det gule håndkleet sier vel egentlig det meste.

 

... Men den grønne planten på stuebordet hilser på den andre grønne planten i vinduet - som igjen strekker seg mot lyset.
 

 

 

KANSKJE DET ER VÅRE EGNE BEHOV VI FØRST OG FREMST VIL TILFREDSSTILLE - OG IKKE BARNETS?

 

Det er sprøtt hva vi foreldre forventer av oss selv når det kommer til det å underholde og glede ungene. De har ikke engang kommet seg ut av sportsvognen før vi drasser dem med på kino, til akvariet, til fornøyelsesparker, lekeland, tivoli, sirkus, zoologiske hager med eksotiske dyr og til eksotiske reisemål. For å stimulere dem. Gi dem det aller beste. Kanskje også for å hanskes med vår egen dårlige samvittighet; når vi først har tid til ungene våre, skal tiden fylles med noe MAGISK!

 

Men sannheten er vel at når man er helt ny i verden, i hvert fall nesten, så er jo alt magisk. En gråstein er magisk, en lyktestolpe. En istapp. Et strå. Et blad. En kråke. Et klistremerke. Selvfølgelig er det det! For små barn er ikke et dinosaurskjelett mer merkverdig enn en kråke som flyr. Det er det vi voksne som synes. Det er gjennom våre egne øyne, og vår egen entusiasme, vi prøver å skape gode minner for barna. Eksepsjonelle minner. Spektakulære minner.

 

Dette er overhodet ikke ment som noe formanende innlegg. Men jeg kom til å tenke på det her en dag da jeg selv, ytterst ivrig, forsøkte å vise toåringen min en neseape på Youtube - dette altså et dyr jeg selv synes bare er så fantastisk legendarisk merkverdig.  Men hun reagerte egentlig med mindre begeistring enn det hun gjorde da hun så en kongle i hagen dagen i forveien. Som hun med et gledesrop løftet opp og knuget til brystet,.Som om det var det nydeligste hun noensinne hadde sett. Kanskje var det også det.

 

Og så dro vi på oppdagelsesferd. Bare jeg og hun. Men det var ikke Leos lekeland eller andre såkalt "barnevennlige" steder vi dro til. Nei, vi bare spankulerte rundt. Rett og slett. På et lite torg i nærheten av der vi bor, der det egentlig ikke hendte noen ting, var det visst mer enn nok å finne på. Syntes hun. For la meg innrømme det: Jeg synes vel, om jeg skal være dønn ærlig, at det er hakket kjedeligere å utforske sprekker i asfalten enn det er å se en gjeng lystige pingviner på Akvariet. Virkelig. Og det er vel kanskje derfor vi heller velger sistenevnte underholdning fremfor førstenevnte? For den slags er jo definitivt mer magisk for oss som er litt mer vant til å leve på denne kloden; for oss som for lengst har sluttet å se noen nyhetsverdi, enn si verdi i det hele tatt, i kongler.

 

Men denne dagen klarte jeg det altså: Å glede meg sammen med henne over det hun så og det hun gjorde. Uten å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke tok henne med til et mer underholdende sted. Og ikke nok med det - jeg klarte også å LIKE det hun så. Jeg klarte å se verden gjennom hennes øyne. Og ikke la henne se verden gjennom mine. Det skjer ikke alltid. Virkelig ikke! Jeg har vært småbarnsmor i over fire år nå - og da blir man vel både smålei og litt blasert hva angår de smås nyoppdagelser.

 

Men nå, akkurat denne dagen, ble det dørgende kjedelige torget magisk. På ekte. For meg. For oss. Sammen.

 

 

Livet er å se på verden som farer forbi ...

 


 

Livet er å få en liten rosekvast av blomsterbutikkmannen, bare fordi man tilfeldigvis er liten og søt.



 

... Og livet er å vise denne rosen til noen nokså uinteresserte torsker i et vannkar utenfor fiskebutikken.



 

Livet er å betrakte et kumlokk. Eller bekkalokk, som vi kaller det her i Bergen.



 

Livet er å oppdage at fontenen er tom for vann ...



 

... Og livet er å skli på de glatte hellene i den samme tomme fontenen.



 

Livet er å være på et tomt torg. Og livet er å finne de små gledene nettopp der.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#barn #barndom #foreldre #oppdagelsesferd #fornøyelse #hverdag #hverdagsliv

VALENTINSDAG, FENGSEL, ÅSE

Helt dønn seriøst: Han måtte i fengsel i går. Olav. Og det på selveste Valentinsdagen. Altså, ikke som fange .Men som ... forfatter? I fengsel som forfatter. I fengsel grunnet litteratur. På ekte: Han var invitert til å lese fra bøkene sine for en hel liten gjeng innsatte. Det var vanskelig å finne frem - det var faktisk (faktisk!) første gang han skulle i kasjotten. Da han hadde funnet riktig buss, steg han på. Jeg skal i fengsel, sa han; hvor skal jeg av? Jeg skal si ifra jeg, sa sjåføren. En halvtime senere stoppet hun, snudde seg mot ham (han satt selvfølgelig på fremste sete, haha, pratesykt og suspekt!!): Nå skal du av. Tusen takk! Svarte han. Hun bare: Vær så god. Og lykke til med å finne frem. Men resten kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med! Han bare: Bøyde hodet og gikk. Hehe.

 

SAMTIDIG ET ANNET STED ...

Satt jeg. I huset vårt. Helt alene. Og Facebooket. Og hva oppholdt så JEG tankene mine med? Jo, i selvsamme går fikk jeg altså opp et venneforslag på Facebook som forbløffet meg i all sin .. Uvirkelighet? Det viser seg altså at jeg og Åse Kleveland har fem felles venner. ÅSE KLEVELAND!! Jeg tror det er stort for meg. Det burde det vel være ...?

 

La oss oppsummere:

På selve kjærlighetsdagen fylte Olav tankene (hodetankene, ikke bensintankene, vi har ikke bil) med fanger.

Og jeg? Jeg fylte mine tanker med Åse.

 

Hvilken konklusjon jeg vil at dere skal trekke av dette, det aner jeg ikke. Kanskje er det simpelthen så enkelt som at vi ikke er sånn superduperopptatt av Valentinsdagen, noen av oss.

 



 

 

OM DØDEN OG STJERNENE

 

Jeg kan ikke huske å ha sett Karlsvognen på lenge. Sannsynligheten er dermed stor for at jeg ikke har lett etter den på like lenge. Samtidig registrerer jeg at Venus lyser sterkere enn den liksom noensinne tidligere har gjort. Eller? Kanskje har Karlsvognen gått med i dragsuget av dette andre lyset i mørket. "Venus lyser faktisk så sterkt at om man står på et mørkt sted kaster den skygge", leser jeg. Liksom et velsignet tabloid sted. "Grunnen til at Venus lyser så kraftig er at den er nesten totalt dekket av hvite skyer, og dermed reflekterer sollyset usedvanlig stekt". WTF? Hvite skyer i universets uendelighet? Men det kjennes sant: Det er nesten som om jeg tror det har oppstått en ny sol langt der ute et sted.

 

Jeg har hatt jordskrekk så lenge jeg kan huske. Jeg har det fortsatt: Jeg klarer ikke å se satelittbilder av kloden. Det blir for mye for meg. Skjør, haha! Men virkeligheten blir liksom litt for liten, på en måte ...? Jeg orker det ikke. Litt på samme måte som jeg aldri hadde kunnet bo i Berlin eller i New York eller i en annen verdensby. Jeg trenger å innbille meg at jeg er større enn jeg er: At livet er større enn jeg er.

 

Og månen ...? Jeg husker at min far kjøpte en stjernekikkert to måneder før han døde. På sin egen bursdag satt han der, i sofaen vår og smilte lurt en ettermiddag vi kom hjem til ham, jeg og Olav. For han bodde hjemme hos oss på den tiden - helt frem til han ble så syk at han måtte dø. På gulvet stod en enorm, firkantet pakke. Han ba Olav om å åpne den. Inni lå en stjernekikkert. Den skulle være en gave til oss alle, sa han: Til meg. Til Olav. Til ham selv. Slik er det vel man tenker om sin egen bursdag når man vet at man snart skal dø. Og han hadde kjøpt en kjeledress til oss. En vi skulle dele på. Så vi alle kunne bruke stjernekikkerten etter tur, selv på kalde kvelder. Så utrolig vakkert på en utrolig vond og vanskelig måte: Vi måtte uansett se i stjernekikkerten en og en. Slik er det jo. Noe annet er umulig.

 

Noen år tidligere kjøpte jeg et månekart til ham: Han var så glad i å reise, hadde alltid en ny ekspedisjon i tankene. Hvor er det han IKKE har vært tenkte jeg - og endte opp med å gi ham denne gaven. En utopi i form av et kart til et reisemål de fleste av oss aldri noensinne får nå.

 

Men nå var han døende. Var på vei mot et reisemål vi alle en gang skal sette kursen mot. Og jeg husker at jeg gikk ut på altanen. Og jeg husker at jeg så på månen. Jeg ville prøve dette blikket som vel kanskje først og fremst var min fars: Se uendeligheten. I stjernekikkerten. Liksom gjennom øynene hans. Men da jeg festet blikket inn i linsen, fikk se månen, månelandskapet ... Det ble for sterkt: Det minnet meg for mye om ham som lå inne på sofaen og ventet på hva jeg hadde å fortelle. Om den samme månen som han bare ti minutter tidligere hadde slitt seg ut på å se på nært hold.

 

Jeg har fortsatt dette bildet av ham som ser opp på stjernehimmelen. Og jeg husker hvor skuffet han var over at stjernekikkerten ikke hadde automatisk zoom. Er du klar over hvor fort månen går over himmelen? Det skal ikke mer enn noen sekunder til, så er den ute av fokus. Jeg skal for alltid se ham for meg slik: Med sin egen døende kropp vendt ut mot dette store mørket. Liksom parerende.

 

Himmelen er høy her vi bor. Stjernene mange. For lyset fra byen ligger bak åsen og gjør stjernene så uforskammet klare. Den minner meg om stjernekikkerten som står nedstøvet i boden et sted. Og den minner meg om min far som ligger i graven, ikke i himmelen.

 

Men om kvelden er det bare himmel jeg ser.

 



 

 

IRRITERT

I går var det morsdag. En fin dag. Jeg fikk gavekort på Illums; noe av det gøyeste jeg kan få. Så enkel er jeg. Og ikke nok med det: Jeg hadde vidunderlige barn og en vidunderlig mann. Sånn på ekte. I tillegg var vi i en førtiårsdagmiddag - og jeg fikk også en påminnelse om hvor heldige vi er som er omgitt av så mange fine folk og venner. Alt dette gjør livet til et godt sted å være. Tross alt. Ikke bare som mor. Men som menneske.

 

MEN. Dette blir for mye kliss for deg som leser. Irritert? Rolig nå: I dag er det en annen dag. Nok føleri. Hvem sin dag er det i dag? Det lurer jeg på. Jeg er jo fortsatt mor. Sånn sett burde jeg vel tenke at det er min dag også i dag. Men som den altruistiske bloggeren jeg er, skal jeg tenke litt utenfor boksen kalt meg. Hm. Finnes det en de ondes dag ...? En dag der det er helt greit å være morder og likskjender? Det hadde vært noe. «Bøddelens dag». Vi feirer med kake, morderen får frokost på sengen av grandtante Klara. Visne blomster på døren. Og mange lykkeønskninger. Haha!

 

«Haha», ja. Det idiotiske og dypt krenkende, samt avslørende, med å skrive «haha» som blogger, det er at det bare er jeg som sitter her og skriver ned mine egne påhitt og tanker. I all ensomhet. Og"haha" betyr altså, for å si det rett ut, at jeg ler av det jeg selv skriver. HAHAHA! Som om jeg antar at dere synes jeg er så morsom. Litt irriterende for en leser, det også, om jeg får be.

 

Greit med idyll og familie og morsdag og alt det der. Men livet består jo av så mye annet, også. Nettopp IRRITASJON, for eksempel. Og så kom jeg på det. For at det finnes en de ondes dag er naturligvis bare oppspinn og fanteri. Men å klare å innføre en IRRITASJONENS DAG ... Det burde ikke være helt uoppnåelig. Frem til da: Her er en inspirasjonsliste over mulige irritasjonsmomenter på denne fine dagen mellom morsdag og Valentines:

 

DU (OG JEG) BLIR IRRITERT NÅR:

 

- Du tar en første slurk av tekoppen og innser at teklypen har trukket i kaldt vann, ikke varmt. IRRITERT!

- Du skjærer kålrot i to, og kniven blir stående fast midt i. ARG!

- Det blir tomt for varmtvann akkurat idet du har sjamponert inn håret. Å FYTTI.  

- Du oppdager at det er tomt for håndkle idet du kommer ut av dusjen. ARG.

- Det er hull i sokken så en tå titer ut. ARG.

- Du innser at du har glemt kortet idet du skal til å betale for femtito varer på matbutikken. ARG.

Vel. Det var faktisk alt jeg kom på i denne omgang. Er det bra eller dumt? Lurer meg forresten på hvorfor tre av fem punkter handler om vann. Kanskje fordi Jorden består av 70 prosent vann ...?

 



ANTI-IRRITERENDE.

 



Vranglære i barneleksikon: Marihøner er IKKE ekle kryp, de er lykkedyr! IRRITERENDE.

 

for et utrolig merkelig innlegg!

følg meg gjerne på Facebook, jeg skriver viktig om uviktige ting - litt som en avis som bare handler om meg selv, på en måte

 

 

KROPPEN, LIVET, DRØMMEN, FAMILIEN

Kroppen og jeg ? Her er vi. I hjørnet av sofaen. Jeg jobber litt sånn halvliggende. Lettere henslengt. Nonchalant, kunne man kanskje kalle det om man ikke visste bedre. Utrolig proft!

 

Jeg venter på at droget skal våkne litt til liv, sånn at jeg kan komme meg en liten tur ut i den store tredimensjonale tumleplassen jeg har hørt rykter om at finnes. Den dere har gitt navnet «verden». Det pleier nemlig å hende sånn i totiden og utover at kroppen girer litt opp. Så det lar seg gjøre å være i litt lett aktivitet. Det passer ytterst bra med tanke på at jeg da får unnagjort litt ærender, gått i behandling eller evt truffet noen venner ? samt at jeg stort sett er i noenlunde form til å være (aktivt) med ungene på ettermiddagen (jeg er ikke diagnostisert med ME om du lurer på det. Men jeg sliter med en uttalt fatigue som følge av andre sykdomstilstander).

 

Vel ? planen er å kjøpe to bittesmå termoser. En til hver av ungene. Og ny tursekk til minsten! Jeg håper nemlig at vi skal gå litt mer på «koseturer» fremover. Små, uambisiøse turer. Det er begrenset hvor langt en toåring kan gå, og hun begynner å bli altfor tung for bæremeis. Men helt i nærheten av huset vårt ligger det en fin, liten skog. Og går man en liten timinutters tur, så kommer man til en gamme og en grue der det må være perfekt å tenne opp bål, lage pinnebrød og drikke medbrakt kakao! Dette har vært en drøm jeg har hatt lenge. Helt siden vi flyttet hit for to og et halvt år siden. Da jeg gikk gravid med Frøya og bar en ettogethalvtåring på armen. Jeg visualiserte dette stedet. Hvordan vi om noen år kunne sitte der. Og så fint det ville bli. Altså: At ungene var så store at de hadde tålmodighet til å sitte på en leirplass helt til bålet var godt fyrt opp og pinnebrødene/pølsene var ferdig grillet. Det har på INGEN måte vært aktuelt frem til nå. Det hadde ikke vært koselig for noen. Men nå? Nå begynner det å nærme seg mulig. Absolutt. Og det kribler i hele magen når jeg tenker på det!

 

Så små ting. Så hverdagslige gleder i verden ? Jeg begynner å kjenne mer og mer på dem. Ikke mindre og mindre, slik som jeg hadde trodd da jeg var yngre: At man ble mer blasert med alderen. Satte pris på mindre og mindre. Fordi man hadde sett så mye. Opplevd så mye. Men jeg tok feil: Det å ha barn er jo virkelig å se livet på nytt. Å oppdage barnets gleder med voksne øyne. Og det er så rørende, så utrolig gripende. Fordi man blir minnet på sin egen barndom. Og samtidig lever seg så inn i hva ens egne barn ser og føler. Dobbelt opp av følelser, med andre ord!

 

? Og med hverdagens gleder, følger ukens og årets rytme. Til tross for at vi jobber hjemmefra, både jeg og Olav, og dermed ikke har noen skille mellom arbeid og fritid, mellom arbeid og helg/ferie. Men i dag er det fredag og det skal være ekstra ryddig når barna kommer hjem. Helgeblomst.Tradisjonen tro spiser vi spagettimat (planen er å innføre fredagspizza etter hvert, men ungene liker det ikke, så da er det jo ikke noe kos på barnas premisser ? enn så lenge). Og så ringer vi helgen inn med saft til maten! Å, jeg gleder meg til solbærsirup! En så liten ting. Men så symbolsk stort: Nå er det helg. Denne tiden er bare vår.

 

 

 

 



 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

På Instagram er jeg visst også. Under navnet kvinnesnekkeren.


 

 

God helg til deg og dine!

ET DYPDYKK I SJELEN

 

Her skal du få en aldri så liten snikktitt inn i sjelen min. For følgende informasjon sier vel nesten alt om den, tabloid style. Det handler altså om SERIER. Før var det nesten bare film som gjaldt. Eller, det var naturligvis Six Feet Under og Cold Feet. Men da vi bodde i sentrum, barnløse, var kinoen vårt annet sted på jord. I tillegg til BVC naturligvis; den legendariske videosjappen Bergen Video Center. For lengst et avsluttet kapittel. I perioder var vi der hver eneste dag, jeg og Olav. Valgte oss ut en ny film hver eneste kveld. Rasket med oss alle cover det stod «gullpalmen» på. - før vi gikk løs på resten. Vi rakk nok å runde hele sjappen før den ble nedlagt.

 

Siden har det blitt altfor lite film. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med i 2017. Men enn så lenge: SERIER. Her kommer en oversikt over det jeg liker (og litt hva jeg ikke liker). I tilfeldig valgt rekke følge.

 

Jeg liker Orange Is The New Black. Utrolig godt manus og fantastiske karakterer/skuespillere! Jeg likte The Wire. Selv om jeg vel ikke skjønner helt den panegyriske kritikken (og jeg klarte aldri helt å falle for den samme filmskaperens nye serie; New Orleans, kanskje ga jeg opp litt for tidlig?). Men Sopranos, som jeg faktisk først så i fjor, er jo MYE bedre enn The Wire? Så ufattelig utrolig bra, faktisk. Og det snedige grepet med å la mafiabossen gå til psykolog. Så man får se hva som koker under overflaten (i hvert fall litt). Og herregud for et persongalleri!

 

Jeg likte Breaking Bad. Første gang jeg så pilotepisoden, LO jeg og tenkte at dette er jo bare DRIT! Noen år senere ga jeg den en ny sjanse. Og likte den aldeles bra. Offspin-serien Better Call Saul er minst like bra, det skal sies. «Jimmy»/Saul er jo bare en av serieverdenens beste typer! Haha. Og Mad Men. Herregud! Selvfølgelig Mad Men. Legendariske Don Draper. Og den minst like legendariske  konen nummer to, fantastiske Megan. Kjærlighet!

 

Jeg liker ikke Sex og singelliv. Har gitt det noen reale forsøk opptil flere ganger. Men nei. «Jeg diskuterer klær og sex og menn med venninnene mine». Og å, så fine kostymer! Nei. Klarte det bare ikke. Frustrerte fruer og den slags ...  Det blir for påtatt amerikansk humor. Og Greys Anatomy og lignende ... For mye romantikk, for mye legeklin. Selv om jeg er interessert i medisin (lol). Jeg klarte heller aldri å bli særlig begeistret for Dexter, selv om jeg ga det noen halvhjertede forsøk - eller kanskje rettere: Ble lei (for) fort? House burde jeg kanskje like, men gjorde det ikke helt. Men In Treatment er bra saker! Lurer veldig på hvordan originalserien - opphavelig israelsk - var? Noen som har sett denne og vet om den er oversatt til engelsk?

 

Komedier og liksomdokumentarer og rødmeserier ...? Jeg liker Curb your enthusiasm. Selv om jeg synes det kan bli litt mye nederlag etter hvert. Klovn er jo også bra, da. Og Modern Family er heller ikke så aller verst. Men ingenting kan jo toppe Seinfeld, apropos komedie og Larry David. Seinfeld er tidløs humor om forgjengelige ting. Herregud, jeg og Olav har sett på den i årevis. Om og om igjen. Og vi ler fortsatt! Høyt!

 

Av norske serier? SKAM, selvfølgelig! Siste sesong? Å, herre min hatt og hatten av. Her snakker vi kvalitet på internasjonalt nivå! Og Koselig med peis var da også rimelig bra ...? De første sesongene av Dag var heller ikke så aller verst, etter det falt jeg av. Kan jo heller ikke la være å nevne Fjorden Cowboys selv om min mann har laget musikken. En GOD serie om to sprø fyrer! Utrolig bra foto, godt klippet - og nydelig musikk (naturligvis).

 

Jeg likte Big Love, om den polygamistiske fyren som hadde tre koner. Sikkert fordi den var så fenomentalt nisjespesiell og ikke nødvendigvis fordi den var så superbra. Selv om den var bra, da. Jeg likte også Carnival av samme grunn - sprø serie, med galskapens manus. Haha, huff! Nesten litt for skummel for meg! Og ... Og ... Enlightened, selvfølgelig! Haha, Laura Dern; brilliant! Og apropos Laura Dern ... Twin Peaks, naturligvis! Hvordan kunne jeg nesten glemme den?

 

Den siste serien jeg nå har fått dyp kjærlighet for: Please Like Me, en australsk serie. Noen som har sett den? Handler om homofile Josh, hans kjærester og (heterofile) vennegjeng. Manus for øvrig skrevet av hovedpersonen selv. Kan minne litt om Girls, som jeg også liker, men er faktisk vel så bra. Litt Seinfeld-resonnement-inspirert. Men også med en dyp sårbarhet og modig gjennomgang av vanskelige tema. For eksempel tar en jente i vennegjengen abort helt uten at hun verken angrer eller ombestemmer seg. Kudos!

 

Liker ikke krim, kostymedrama og presidentimitasjoner (sorry) og vampyrer (trippelsorry) så alt sånt utgår dessverre gjerne før det burde ha utgått. Tenker fordommene ofte spiller meg et velfortjent puss her og at jeg sikkert dermed går glipp av noen godbiter! Vel, det kommer vel kanskje for en dag når det plutselig er litt tørke ...?

 

Det var vel det. Kanskje du ble inspirert til å sjekke opp noen av dem ...? Gadd ikke linke, men google kan vi jo alle. Nå skal jeg logge meg inn på Netflix og se foreløpig siste episode av Please Like Me (sesong tre, sesong 4 er fortsatt ikke lansert i Norge). Å, hjelpes, hva gjør jeg etter det, da? Noen som har noen forslag til livredding i form av brilliante serier der ute?

 

BILL. MRK: TILBRINGER MYE TID HJEMME.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#serier #tv-serier #OITNB #madmen #coldfeet #sixfeetunder #seinfeld #larrydavid #klovn #sopranos #thewire #enlightened #twinpeaks #girls #pleaselikeme #dag #koseligmedpeis #skam #seinfeld


 

 

BIZARRO WORLD

 

 

Det finnes mer eller mindre bisarre måter å leve ut livet sitt på. Å gjøre seg om til kunstner må vel definitivt være noe av det mer aparte man kan ta seg til. Det administrative arbeidet har fortsatt også i dag her i min lille bedrift kalt Cesilie Holck (som også spissfindig nok viser seg å være et helt levende menneske. Kanskje ikke "sprell" levende - men i alle fall sånn "slapt levende". Hehe!) Hele formiddagen har gått med til å ordne regnskap, fikse administrativt plingplong, svare på mail og andre henvendelser, etc.

 

Det paradoksale med å være kunstner er følgende: Jo bedre det går for deg og kunstnerkarrieren din, desto mindre tid får du til å konsentrere deg om nettopp kunstnerkarrieren din. Du har kjempet et helt liv for å kunne livnære deg som kunstner, du har spist skosåler og kråker i femten år for å kunne få lov til å drive med DET DU VIL; nemlig å KUNSTE. Men hva skjer så? Jo, følgende: Jo mer oppdrag du får, jo mer penger du får inn på ditt virke, jo mer folk vil ha tak i deg og ønsker kunsten din ...? Desto mindre tid får du til å skape dine dingser og dangser. Og så ender du opp med NETTOPP den typen jobb du i tidligere år lovet deg selv dyrt og hellig å ALDRI ende opp med: KONTORROTTEJOBBEN. Haha!

 

Misforstå meg rett, jeg er ikke helt der oppe, for å si det slik. MEN. Jeg merker at administrasjonen gjør meg, hva skal jeg si ... Litt lettere tappet for genialitet? Lol. I dag var det rett og slett bare å dra inn årene. Gi opp å gjøre noe som helst. Har rett og slett ikke hatt lyst til å skape noe O.V.E.R.H.O.D.E.T.  Skriver jo litt her da, som du som leser sikkert forstår (jeg har jo fått med meg at jeg har veldig smarte lesere!!). Men det er jo ikke så mye kunsting, egentlig.

 

Dette har jeg gjort i dag i stedet for å skape noe: Jeg kjøpte meg en fotfil på apoteket. Så steg jeg inn i det dypt irriterende stygge dusjkabinettet vårt; det ser ut som en tidskapsel som bare har EN eneste mulighet: Å ta deg med tilbake til 1998. 

 

Vel; nå er jeg hakket mindre hardhudet i det minste. Du får tolke det som du vil.

 

 

 

 

#bizarroworld #bisarr #kunstner #forfatter #forfatterliv #selvstendig #næringsdrivende #hverdagsliv #administrasjon #regnskap #livet
 

 

 

NOE UTROLIG STORT

 

Å, jeg har villet blogge den siste tiden! Men det har vært for mye annet som har opptatt kreftene mine. Som å pleie familielivet, for eksempel. Passe på syke barn. Og sørge for kvalitetstid med friske barn. Leke, lese bøker, tegne, tulle og tøyse. Få dagene til å forløpe så normalt som mulig uten at ungene blir skadelidende av min litt ustabile helse. Og dessuten vie min eneste ektemann litt oppmerksomhet innimellom, også. Så da blir dere dessverre nedprioritert: Når kroppen ikke vil, så får man det ikke til. Haha, for en parole! Utrolig bra med livsmotto som bare fronter begrensninger og pessimisme. Hva livsmottoet mitt er? «Til helvete med alt, jeg gjør allting galt». «Ingenting teller, det er sofaen som gjelder». En feiende flott oppskrift på å leve et dårlig liv! Tror det må bli den nye 2017-trenden.

 

Eller ikke ...? Kanskje smiler ikke alltid livet til meg. Og jeg må nok innrømme at det ofte medfører at jeg glefser litt tilbake. Men for tiden smiler jeg litt forsiktig til det likevel. Om enn med visse begrensninger; jeg synes jeg har fått gjort mye i det siste, okke som! Innimellom familiepliktene har jeg skrevet på romanen i stedet for å bruke tid på å finnes i verden via blogg. Og sjonglert alskens uforutsette og selvpåførte plikter som tydeligvis medfølger det å drive sitt eget forlag. Forlegger har jeg visst plutselig blitt! Og det er regnskap og det er halvårsrapport og det er salg av bøker og sending av bøker. Og ...Og ... Innkjøp av konvolutter!

 

Og det er skriving og innsending av søknader. For hør her: Jeg har nå altså søkt Bergen kommune om driftsstøtte til forlaget mitt! Planen er å utgi andre bøker enn mine egne i tiden fremover. Jeg presiserer: PLANEN. Ikke virkeligheten. Vi får se. Jeg prøver å begynne forsiktig med én utgivelse av en fortsatt hemmelig forfatter i 2017. Så får vi se hvordan det går. Men jeg kjenner jo så utrolig mange svindyktige forfattere som kunne trenge et lokalt forlag til å publisere småutgivelser utenom deres mesterverk utgitt på store Osloforlag! Om jeg får tilskudd gjenstår å se. Men OM jeg får det ...? Å, herremåne, det blir stas! Mulighetene burde absolutt være til stede, jeg har vært så heldig at jeg stort sett har fått stipender når jeg har søkt om det. Men man vet jo ikke. Men det hadde vært STORT! Da skal jeg jammen kline til med en hagefest for alle mine lokale forfattervenner til høsten, et ekte forlag verdig!

 

Men. Så skjedde det plutselig noe annet utrolig stort. Helt uventet. En morgen for litt siden våknet jeg nemlig av at solen stod inn gjennom soveromsvinduet. Jeg kjente det med en gang jeg satte føttene på gulvet: I dag var dagen! Kroppen føltes så lett, så hoppende, så frisk. Etter frokosten fant jeg fram treningstøyet mitt. Det vil si: Treningsjakken. Treningsbuksen fant jeg ikke. Kanskje ikke så rart siden det er år og dager siden jeg trengte den sist. Og joggeskoene ...? Jeg husker jeg kjøpte dem måneden etter at jeg ble sykemeldt for første gang i 2011. Jeg hadde vært sykemeldt lenge nok, syntes jeg. Og investerte i noen gode løpesko. For tilfriskningen måtte jo være like rundt hjørnet? Vel. Skoene ser fortsatt helt nye ut, for å si det på den måten.

 

Men nå snøret jeg dem altså på meg. Og LØP! Jeg løp den lille runden min, den jeg vet jeg klarer å gå om jeg klarer å gå. På de beste dagene. Som det dermed overhodet ikke var selvsagt at jeg nå ville klare å løpe. Men det gikk! I hele TI MINUTTER løp jeg! Helt uten å kollapse i ettertid! Herregud. DET er stort, det! Jeg, som elsker å løpe ... Det er virkelig noe av det beste jeg vet. De siste årene har jeg rett og slett måttet snu meg bort når folk har spurtet forbi meg i kondomdressene sine. Det har vært for vondt å bli minnet på hva jeg har måttet gi avkall på: Det har vært en sorg å ikke få gjøre noe som gir meg så mye. Kanskje en større sorg enn jeg har orket å innrømme for meg selv. Det tør jeg først tenke nå som den første lille løpeturen på mange år ble gjennomført med suksess.

 

Jeg er jo fortsatt ikke klar for å gjennomføre noen halvmaraton i 2017, for å si det slik: Nå har det allerede gått en uke siden miniløpeturen. Og jeg har ikke vært i nærheten av å orke en tur nummer to siden da. Men det må da vel kalles en god start? Og en god start kan jeg like! Det er atskillig bedre enn en dårlig en. Og i hvert fall ti tusen ganger bedre enn en dårlig slutt! Dårlige slutter teller da heller ikke. For det ender jo dårlig for oss alle til sist uansett: Vi skal alle dø. BURN! Hehe.

 



Halvt useriøs løpehabitt helt i tråd med ambisjonsnivået. Idioti som symboliserer sebrajoggebukse (eller det var vel kanskje omvendt?)

 



Utsikt fra hagen = belønning etter endt løpetur.

 



... Og PÆRE, naturligvis!

 

TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT!

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

- Sett kaffen intravenøst om morgenen.

- Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

- La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

- Bruk babyen din som mopp, sånn.

Så slipper du å vaske.

 

- Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skrellet når du er ferdig.

- Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.



 

- Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, da, jeg mener: SE på henne da!)


 

- Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Ha en fin torsdag! Med ønske om at du får et lettere liv ---

 

 

følg meg på facebook

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #mandag

ER JEG VIKTIGERE ENN ANDRE?

 

Livet på denne jorden noen ganger, altså ... Jeg har jo, som de fleste som har rukket å passere konfirmasjonsalder, lært at ordtaket «en ulykke kommer sjelden alene» er det munnhellet som har tålt overgangen fra fordums til moderne tid best. I den forstand at det fortsatt later til å ha rot i virkeligheten. Også når det kommer til elektroniske hjelpemidler, viser det seg.

 

For her. I selveste dette livet vårt. Så 1. Sluttet komfyren å virke på søndag (dårlig ledning eller noe). 2 På mandag tok brødristeren FYR. Olav endte opp med å kaste den ut av vinduet som en brødristerformet brødrister i lys lue. 3. Og i går, så sluttet altså TØRKETROMMELEN å virke. I tillegg 4. Klarte Olav å dra av den «propellen» i oppvaskmaskinen i dag. Men det ordnet seg heldigvis, så den er grei.

 

Men altså. Hallo? Hvordan er det mulig? Ikke har noen av disse tingene gitt uttrykk for at de mistrives hjemme hos oss før nå, heller. Alt skjedde så plutselig. Jeg føler jo nå at noen prøver å kommunisere noe til meg der ute i eteren. Noe om elektrisitet. Men jeg får liksom ikke helt tak i hva. Noen form for ros kan jeg vel neppe regne med at det er ...? Så da må det altså være en slags form for straff.  Men for hva? Straffen for at jeg i 1994, som Isfoket-fan, bestemte meg for å SLUTTE å spise mat laget på komfyr og for å ikke bruke annet enn levende lys og OLJELAMPE, muligens? En aksjon gjennomført i en slags solidaritet med tidligere generasjoners mangel på elektrisitet? (demonstrasjonen ble for øvrig gjennomført på pikerommet i en BLOKKLEILIGHET. Utrolig arkaisk. Ler). Men likevel: Denne boikotten av elektriske hjelpemidler, den var kanskje nok til at eteren, som ikke helt utenkelig også styrer elektrisiteten, fikk nok av meg ...? Og nå i 23 år har brukt store deler av sin allmektighet til å irritere seg over min elektrisitetsstreik den gang da? Før det BAM! Smalt den siste uken i januar 2017.

 

Men det å tro at noen, en gud eller et univers - eller en allmektig hund for det jeg vet - er ute etter å ta en, det kan vel bare være tegn på stormannsgalskap? Om du sitter i et fly og tror at flyet kommer til å styrte fordi du er om bord - ja, så definerer du deg vel som den viktigste personen om bord i det flyet, da ...? Og de andre menneskene er bare staffasje for at gud skal kunne utføre flystyrten, ment på akkurat DEG?

 

Og om nå overjordiske makter finner det for godt å bruke litt av sin tid på å slå ut alle mine elektriske hjelpemidler samtidig, ja ... Så må det jo være fordi jeg i så fall er ekstra viktig her på jord? Og det er jeg jo ikke. Heldigvis. Det virker så slitsomt. Huff. Jeg hadde virkelig aldri blitt noen god pave. Ikke kler jeg hvitt, heller. Herregud, så gusten jeg hadde sett ut i Vatikanet! Men pavebil hadde kledd meg, da.

 

Det siste avsnittet her, det er vel den konklusjonen jeg klarer å trekke ut av de siste dagers hendelser. Med andre ord: Dette. Har jeg ikke lært noen ting av!

 

PRØVER Å SE POPE-WORTHY (?!) UT. ER DET IKKE.

 

 

EPILOG: Den 25.01. 2017 kom endelig ny tørketrommel i hus. En elektriker kommer for å se på familiens komfyr i morgen. Brødrister-lens kommer vi til å være helt frem til 27.01.2017.

 

Tørketrommelen har for øvrig sluttet å virke før. Det skrev jeg om HER. En helt vanvittig tabbehistorie, en sannhet fra virkeligheten. Også med i min siste bok, Mine tabber. En av sytten fadeser. De seksten andre er MINST like ille. Om du ønsker å kjøpe boken; legg igjen en kommentar (vises ikke på bloggen) - eller send meg en pm/melding på Facebook-siden min. Betaling via Vipps eller konto, kr 200,- (inkl. frakt). Inntekter fra boken gjør at jeg SLIPPER å skrive idiotiske annonseinnlegg om derma-roller og Botox. Og kan skrive idiotiske innlegg om paver og tørketromler i stedet. Ler.

 

Puh. Nå tar jeg kvelden her. Snakkes!

 

 

PERFEKSJONISME ER IKKE LIVET. PERFEKSJONISME ER TIDLIG DØD.

 

Det er lenge siden jeg ga opp å fremstå perfekt på noen som helst måte. Jeg hadde vel lyst til å være såkalt «flink pike» som barn. Men jeg fikk det liksom aldri helt til. Gode karakterer hadde jeg, og også hobbyer der jeg gjorde det bra. Men sånn på generelt basis, så har jeg liksom ikke klart det. Aldri helt. Jeg stod alltid i fare for å få dårlige karakterer i orden og oppførsel, liksom.  Både på skolen og i livet generelt. Og etter hvert som jeg ble eldre, innså jeg at det også var mange andre ting som stod i veien og gjorde meg ute av stand til å leve et såkalt «perfekt liv». Det er ikke det: Også jeg liker å sminke meg litt, bruke leppestift og neglelakk, også jeg liker å ta meg bra ut på bilder. Og jeg liker fine klær og fine ting. Men så er det dette med at "min beste side" gjerne innebærer både et hint av pulesveis og en dæsj loete strømpebukse, da. Og det på en GOD dag. Haha! Men jeg hadde seriøst heller tatt en overdose arsenikk midtveis i min tid på jorden fremfor å måtte tilbringe halve livet i frisørstoler, på negle- fot-, og vippesalonger - som visst er en del av veien mot det fullkomne liv.

 

De finnes i alle fasonger, i alle aldre og i alle yrker. Men stort sett har de vel dette til felles: De er som oftest kvinner. Og de vil være PERFEKTE. Selv når karakterboken med toppkarakterer i orden og oppførsel har befunnet seg i en nedstøvet pappkasse på loftet i et tiår eller to. Som om de fortsatt har en ungdomskolelærer hengende over skulderen til å observere og evaluere livet sitt og gi det karakter. Og noen av dem klarer det nokså bra. De gjør det til et slags livsprosjekt å fremstå med plettfri fasade. Men hva er en fasade? Jo, det er det som andre ser. Å etterstrebe perfeksjonisme er å gjøre omverdenens blikk til det viktigste i ens eget liv. Men hvor viktig kan man egentlig være i de utenforståendes liv? I de utenforståendes blikk? Ikke det spor. «Du fremstår så perfekt. Du er jo selveste supermammaen! Selveste superkvinnen! Selveste superjordboeren!» Altså ... Gratulerer, du har klart å gjøre livet ditt om til en feiende flott kulisse for andre menneskers liv. HURRA!

 

Og så er det jo en gang slik, at selv den mest perfekte i egne øyne egentlig bare PRØVER å være det. For hun får det aldri til. Ikke egentlig. Uansett hvordan det ser ut fra utsiden, vil hun aldri føle at hun får det til. Om så alle rene tangatruser strykes hver kveld, vil det alltid være en tangatruse eller to som ligger ustrøkne i skittentøyskurven. Uansett hvor fine tellekanter håndklærne i baderomsskapet har, vil håndklærne alltid krølle seg i vaskemaskinen. Maten en serverer gjestene kan være god, men den kunne alltid vært enda bedre. Og den jobben man gjør i det fine karrierekonsernet sitt? Man gjør sitt ytterste for å legge hele sin sjel ned i arbeidet. Men det er aldri noen som SER det. De ser det ikke godt nok. Og det er jo de andre man ønsker å være perfekt for, sånn egentlig, og ikke en selv, innerst inne, er det ikke? SNUFS.

 

Og så blir man jo fort fanget i en ond, og stadig ekspanderende, sirkel. For INGENTING kan selvfølgelig være godt nok. INGENTING kan noensinne bli perfekt nok. Og perfeksjonismen kan aldri fremstå som en gulrot, en gledesfull motivasjon. For det perfekte er jo uoppnåelig. Det vet vi alle. Derfor er det bare ødeleggende. Det perfekte minner en alltid, og da mener jeg ALLTID, på det man gjorde feil, ikke det man gjorde riktig eller bra nok.

 

Selv er jeg så heldig at jeg egentlig ikke liker det perfekte. Folk kan gjerne ha sine tilbøyeligheter og ha et ønske om å virkelig PRESTERE her i livet, velge seg ut sine områder der de perfeksjonerer og gunner til. Sånt gjør jeg jo til og med selv: Når jeg skal gi ut en bok, for eksempel, skal alt være riktig helt ned til hver eneste setning, hvert eneste ord. Men summa summarum liker jeg når ting hangler og går og er litt skakt og litt skeivt. De folkene jeg kjenner og setter høyest, er også slik. Nå høres jeg kanskje litt ond ut her, men flinke piker som sier og gjør alt riktig, samtidig som de ser ut som små alver med uttrykksløse øyebryn, blir bare staffasje for min del. Men enda sørgeligere: De er bare staffasje i sitt eget liv, også.

 

Gud, så deilig det er å ikke strebe etter en opphøyet mal som likevel ikke har noe som helst med livet å gjøre! Jeg gir fint blanke faen i at jeg ikke fremstår for andre som verken en supermamma, en superkvinne eller som et supermenneske. For jeg ER det ikke. Jeg kunne sikkert prøve å late som - med mindre hell. Men jeg synes rett og slett ikke det tilfører livet mitt noen verdi å skulle strebe etter slikt. Ikke har jeg noensinne klart det -  og ikke har jeg noe ønske om å klare det, heller. Og herregud, for et begredelig liv jeg hadde levd om jeg nå hadde behov for å være perfeksjonistisk i mitt liv som kronisk syk småbarnsmor! Det hadde virkelig vært min undergang. For hva skulle jeg ha gjort om jeg, med min til tider svært begrensede arbeidskapasitet, skulle henge meg opp i «sorgen» over å ikke kunne vise meg i verden med striglet sveis til enhver tid? Bare så folk kunne tro at jeg var helt uten problemer her i verden?

 

Det er kanskje det jeg har fått bekreftet mest av alt etter at jeg ble kronisk syk: Perfeksjonisme er ikke livet. Det kan det aldri være. Perfeksjonisme er det motsatte av liv. Perfeksjonisme frarøver en livet. Perfeksjonisme er død. Ja, om ikke perfeksjonisme er på toppen av dødsårsaker i Norge, så er det i hvert fall, i tillegg til mer eller mindre alvorlige sykdommer, garantert på topp når det kommer til årsaker til dårlig livskvalitet. Det er jeg temmelig sikker på. Det fører til dårlig selvbilde. Dårlig selvtillit. Usikkerhet. Sosial angst. Isolasjon. Utbrenthet og depresjon.

 

Så er det dette da. Å prøve å forstå hvorfor mennesker - og spesielt kvinner - likevel søker seg til det perfekte. Når det overhodet ikke er med på å gi en bedre livskvalitet. Ja ... Hvorfor, egentlig? For før eller siden imploderer perfeksjonismen uansett. Du får et barn og sitter der med sydd underliv og ammespreng. Du passerer førti og oppdager at vippeextentionsene bare fremhever det rynkete trynet ditt. Livet skjer. Og på ett eller annet tidspunkt sprenger livet seg gjennom den fjonge kroppen din. Hengepupper og hengepung får vi alle til slutt uansett. Men så er det dette som er så påtagelig, da: At barna våre, og kanskje spesielt jentene våre, vokser opp i en verden der livet nettopp skal være perfekt. Håret. Puppene. Lårene. Klærne. Sminken. Yrket. Maten. Huset. Mannen. Barna. Vennene.

 

Hver eneste dag prøver jeg å finne frem til «fordeler» ved det å ikke kunne være en del av denne perfeksjonistiske trenden i kraft av å være langvarig syk. Selv om jeg hadde villet, hadde jeg ikke klart det nå (jeg skriver fordeler i hermetegn fordi det egentlig ikke finnes noen fordeler med å få frarøvet livet sitt, og de ønsker og tanker man hadde for det. Ikke egentlig. Men så må man jo likevel prøve å finne noen). Og kan hende har jeg allerede lenge vært litt på utsiden av perfeksjonismetrenden. Både frivillig og ufrivillig. Men etter at jeg ble syk, har dette i tillegg nærmest blitt en fanesak for meg: Det å få lov til å finnes i verden. Med skrupler. Og skavanker. Uten at man skal være så fordømt staffasje i eget liv.

 

Og forhåpentligvis vil jeg, nettopp på grunn av mine tilkortkommenheter her i verden, samt aksepten av dem, klare å formidle dette til min egen lille jente. Ikke gjennom ord. Men i ALLER høyeste grad gjennom handling. Ler.

 

Folk må gjerne poengtere mine tilkortkommenheter her i verden og tenke sitt om dem. Men ingen skal kunne anklage meg for å ville gjøre datteren min om til et statussymbol i sitt eget liv.

 

 



HEI! Her er jeg på en totalt uperfekt dag. Bildet er uredigert, om du skulle lure.

 



... Og her er et bilde tatt like etter jeg fødte datteren min. Synd øynene mine er så opphovnet at du ikke ser at de faktisk matcher agurkskiven!!!

 

 

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#perfeksjonisme #perfekt #kvinneanarki #livet #døden #kvinne #utseende #kropp

 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: KÅL-ROT PÅ HANDICAPTOALETTET

 

Jeg skulle bare på det lille kjøpesenteret en tur. I vesken hadde jeg, som alltid når jeg skal ut i verden, en liten pose oppskåret råkost. For jeg ELSKER nemlig råkost! Denne dagen var det noen saftige skiver kålrot jeg bar på. Det pleier jeg av en eller annen grunn ikke å ha med meg, vanligvis går det i gulrot og paprika, men nå var det på tide å få følge ut i verden av en rotfrukt jeg har kjær.

 

Inn på det bittelille kjøpesenteret postet jeg en fin bunke bøker (Mine tabber, min siste bok) til en herlig bukett kjøpere. Men HERREGUD. Så dyrt det er å sende?! Jeg fikk helt sjokk. Jeg blir jo ruinert av dette. Salget er over, det kan jeg si med én gang! Men nok om det.

 

Da jeg var ferdig, bar det til apoteket. Der var det folksomt. Jeg trakk en kølapp, og satte meg for å vente. Sukk. Jeg kjente det rumle i magen og tok opp posen med råkosten i. Åpnet den. Men altså ... Å, FY, som det luktet! Kålroten, selvfølgelig. Obs og nei. Kunne ikke sitte her og stinke, som om jeg forsøkte å prompe ut alle pensjonister fra apoteket. Er det noe jeg hater, så er det nemlig å få kjeft. Og kjeft får jeg dessverre OFTE ute i samfunnet. Enten klarer jeg å snuble i små menn. Eller tråkke skoen av et barn. Eller daske en pensjonist i ansiktet med skjerfet mitt. Jeg så på kølappen. Ni nummer igjen. Hm. Nå VILLE jeg ha kålrot! Jeg tenkte litt, slik jeg ofte gjør like før det går galt på ett eller annet vis ... Og så gikk jeg mot publikumstoalettene. På do måtte det vel være greit å spise stinkende greier?

 

MEN! Spise kålrot i bås? Aldri i livet. Altfor nært do. Alt for mange basselusker på et altfor lite område. Ekkelt. Hm igjen. Hva med handicapdoen, da? Jo. Den doen er jo et ROM. Ikke en bås. Kjempelangt bort til toalettet om man stiller seg ved døren og greier. Som en hybel med do midt i stuen, nesten. Jeg gikk inn, låste ... Og tok noen reale munnfuller kålrot. NAM! Stinket gjorde det. Men jeg plaget i hvert fall ingen.

 

Jeg gjorde meg ferdig med mine tygg, låste opp igjen, og der bare ... En dame. Som ventet på å få komme inn. Jeg ble straks bevisst hva jeg nå nettopp hadde forlatt: Et nærmest lufttett lokalet med den verste prompestanken noensinne. Og jeg bare ... OISANN. Unnskyld. Det lukter veldig dårlig der inne. Men jeg har ikke prompet eller bæsjet, altså. Jeg ... Altså ... Jeg har bare spist litt kålrot. 

 

Å herre. AKkurat ja. «Jeg har bare spist litt kålrot» ... Hørtes jo ut som verdens DÅRLIGSTE hvite løgn, haha! Damen så rart på meg. Sa ingenting. Lot som om hun ikke hørte meg, kanskje. Gud, jeg skamrødmer. Litt fordi jeg tok opp handicapdoen helt uten å trenge den i dag. Ikke egentlig. Bare for å spise litt kålrot i ro og mak.

 

Men det er vel slikt man kanskje også kan kalle et handicap.  

 

 

 

 

Om du ønsker å kjøpe den siste boken min, Mine tabber, send meg en pm på facebooksiden min, eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet med navn og adresse, så sender jeg bok!(vises ikke på bloggen). Du kan betale med Vipps eller via konto. Boken koster nå kr 200,- og ikke kroner 180 (inkludert frakt). Men en ting kan jeg love deg: Tabben over er ikke i nærheten av hvor drøye tabbene i mestermakkverket Mine tabber er.


 

 

 

DE ALLER FØRSTE BILDENE

 

Jeg bladde litt gjennom dem her i sted: De aller første babybildene. Fra de aller første dagene. De aller første månedene. Det aller første året. Og HERREGUD og kjære, gode vene. Det er som om morsfølelsen bare sprenger mitt indre hiroshima i luften her. For det er så tydelig at kroppen min husker ... Den husker alle hormonene, alt oxytocinet, den husket graviditetene, fødslene, ammingen.  Alt kom opp igjen. Det er nesten for mye varme følelser til at jeg orker det. For mye kjærlighet. Liksom mye sterkere nå når jeg ser tilbake ...? Den gang visste jeg jo ikke hvem de var. Når et lite barn kommer ut av magen, vet man jo knapt mer om det enn selv fremmede folk på gaten som stopper en for å se på den nusselige babyen gjør. Men nå vet jeg jo: Nå kjenner vi dem bedre enn noen andre, jeg og pappaen.

 

Det er så rart ... Var det liksom I DISSE BABYENE ungene mine lå gjemt? Inni disse små hjelpeløse byltene? Disse folkene som jeg nå kjenner bedre enn noen andre i hele verden? Den lille Pippi-en min. Den lille kunstneren min. Og den første tidens symbiose, preget av en utrolig stor beskyttertrang, møter nåtidens kjærlighet. Den som på et vis er enda dypere nå som jeg vet hvem det er jeg elsker.

 

Foreldreskapet, altså! Det slutter aldri å overraske meg sånn rent følelsesmessig.

 




 

... Og så innser jeg det, at av og til er det visst lurt å dukke litt ned i fortiden for å minne seg selv på hva man har. Det blir liksom ekstra tydelig når man ser sitt eget liv litt utenfra ...? Fy søren så heldig jeg føler meg som er mamma til de to fineste folkene jeg vet om. To barn som dessuten ser ut til å trives så helt aldeles utmerket godt i dette livet! Av og til må man bare klype seg litt i armen og minne seg selv på hvor heldig man faktisk er.

 

 

følg meg gjerne på Facebook

 

#baby #babybilder #nyfødt #kjærlighet #forelskelse #takknemlighet #foreldre #foreldreskap #mamma #barn #familie

 

"JEG LEVER IKKE. JEG BARE EKSISTERER."

 

Å leve ... Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere ... Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående. Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb ... JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

Men å bare være ...? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti ... Liksom helt i ett med omgivelsene. Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare ... plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så ... Tvungent? "Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva". Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller - enn si spesielt ønskelig - når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. Bare eksistere. Sånn som når jeg kommer ut av det og innser at: OI! Nå var jeg virkelig helt BORTE! En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvunget, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

Denne forsvinnelsen kan for min del ikke fremprovoseres. Den må bare inntreffe av seg selv. Det eneste jeg har funnet ut, er at jeg må tilrettelegge for den. Oppholde meg på gode steder. I naturen. Foran pianoet. Foran lerretet. Gjøre ting som gjør meg godt. Når det går. Men en ting vet jeg: Det skjer aldri når jeg sitter foran pc-en (som nå) eller med telefonen i hånden. Det skjer når jeg er helt alene. I den gode alene-heten. Den som nærmest er et tabu i vår tid. Jeg trenger å tilbringe mye tid for meg selv. Ikke bare fordi jeg vil. Men også fordi jeg MÅ. Men denne nærheten til, og kjærligheten for, eksistensen ...? Den har jeg kanskje fått på kjøpet, som en god bivirkning av sykdom? Jeg liker i hvert fall å tro det.

 

Man skal jo helst være sosial åtti timer i døgnet, eller hva? Men NOE går man glipp av i den kontinuerlige strømmen av snapper (derfor er jeg ikke på snap), instagram, facebook og dager som leves konstant online.

 

Kanskje ikke av livet. Men av eksistensen.

 



 



 

følg meg gjerne på Facebook

 

#sykdom #syk #helse #livet #eksistensen #natur #tilstede #være #menneske

EN MOTBYDELIG GJEST

 

Så støkk man til i går kveld, nøyaktig klokken elleve. Irritert gråt fra barnerommet. Ikke sånn sår gråt, ikke sånn jeg har hatt mareritt-gråt eller jeg må på do-gråt eller jeg er syk-gråt. Men sånn IRRITERT gråt. Ok, inn på rommet og så bare ... «Mammaaaa, det kløøøøør!» akkompagnert av synet av en barnekropp som stod i bro samtidig som den vrengte seg som en ... Mark ...?

 

Javel ja. Dette har man jo vitterlig opplevd før. Så da vet man. Med en eneste gang. At dette er tegn på BARNEMARK. Den motbydelige gjest. Og marken, den har funnet ut, at sånn i ellevetiden, det er den perfekte tid å komme ut og "hilse på verden" og legge fra seg noen egg. Sannsynligvis fordi den innser at dette er det verst tenkelige tidspunktet for en familie å bli plaget ¨på. For da KLØR det!

 

Jeg hentet en ektemann og en lommelykt. For markene søker seg visst til lyset om man lyser et visst sted ...? Og vi lyste. Og joda. Som antatt: Der kom den. Snoende, dansende, som en idiotisk slange som FØLER til orientalsk musikk. Vi manglet bare litt fløytetoner på mistenkelige skalaer, så hadde vi vært helt i mål, tenker jeg.

 

Å, herregud så ekkelt. Dette er kanskje ikke noe man skal snakke om ...? Men det rammer vel de fleste barnefamilier på ett eller annet tidspunkt. Så jeg tar sjansen. Uansett: Vi slukket lommelykten fort straks vi hadde fått øye på representanten for våre asylanter - og trålte gjennom hele medisinskapet på jakt etter Vermox. Ja, for det heter det man skal bruke (og ja - vi har hatt bruk for det før). Men det fant vi ikke. Og ikke hadde vi Eurax eller noe annet kløestillende (det hjelper vel egentlig ikke, men litt placebo kan man vel alltids håpe på?). Det ble en noe søvnløs natt.

 

Jeg googlet fenomenet barnemark, sånn i et forsøk på å gjøre parasittmareritt om til nysgjerrighet, og kom naturligvis inn på en spørsmål/svar side hos lommelegen.no. En kvinne lufter sin fortvilelse: Hvordan bli kvitt barnemark som kommer tilbake gjentatte ganger? Lommelegenden Brynjulf Barexstein informerer: Han viser også til en amerikansk lærebok han nettopp har kommet over. Her står det at for å bli totalt kvitt barnemark må følgende prosedyrer gjennomføres:

1) Alle familiemedlemmer må gjennomgå behandling.
2) Familien flytter ut av huset i en 3 ukers periode, f.eks. en ferie, OG:
3) Bor på et nytt sted hver natt (!).
4) Ny runde med behandling 2 uker etter første kuren.

 

Haha, bo på et nytt sted hver natt i tre uker?!! Tenker vi gjør landstrykere av oss nå, følg min nye blogg «barnemarknomadene.blogg.no». Oppe om litt!

 

Foreløpig er utelukkende punkt 1 på listen utført. VERMOX. Så får vi se. Nyter kanskje den siste kvelden hjemme før det blir nomadeliv på oss.



Det klør OVERALT! Innbilte symptomer som psykisk terror. For kun en av husstandens medlemmer er rammet. Men se ... Har jeg fått barnemark på øyet ...? I øret? I hodet? I sjelen? DET KLØR SÅNN! OVERALT!

 

USJ.

 

følg meg gjerne på Facebook for flere oppdateringer fra et til tider tarvelig familieliv

 

 

#barnemark #vermox #mark #ekkelt #barnesykdom #parasitt #kløe #familie #familieliv #småbarnsliv #hverdagsliv


 

 

 

 

 

MIN HEMMELIGE FORTID SOM TAPER OG MIN HEMMELIGE NÅTID SOM VINNER

 

TUSEN TAKK for respons på forrige innlegg! Og til alle dere som det siste døgnet har hevet dere rundt og kjøpte boken min, ikke minst: et STORT smask fra meg! Jeg må jo faktisk innrømme at jeg blir litt glad, det må det vel være lov til å si? Eller er det sånt man helst bør holde for seg selv, liksom?  *oppriktig glede, det siste tabu*

 

 

Herregud. Har ikke reklamert så mye for meg selv siden jeg kjøpte navnet mitt inn i førti kolonner à 2 kroner pr stykk i en loddbok for I. A. Skulemusikk i 1994: Jeg SKULLE vinne, ikke fordi jeg på død og liv trengte verken en Elton John-kassett (4. premie) eller et rosa dosete (2.premie), men fordi kjekkas1, den übernydelige tenorsaksofonisten i mitt liv, skulle FÅ ØYE PÅ MEG i det jeg skred opp på scenen for å hente min premie. Den gang vant jeg ulykksaligvis ikke - og kjekkas1 fikk dermed heller ikke sett hvor HOT jeg var med papegøyeøredobb i det ene øret, og en tupert lugg så full av hårspray at hele Ådnamarka gymsal ville ha sprengt i luften om noen hadde funnet på å fikle med en lighter.

 

Men nå har jeg altså gjort et forsøk på å reklamere for meg selv igjen. Ikke for min egen nittitallspersonlighet denne gangen - men for min egen bok. Så nå kom jeg meg liksom endelig opp på scenen, da. På egen blogg, liksom. TA-DA! Ikke med tenorsaksofonisten i mitt liv i salen, nødvendigvis ...? (hallo, er du der ute, S.P...?) men forhåpentligvis med noen nye lesere rundt omkring. Og hei, hva skal jeg med en tenorsaksofonist da, liksom? Godt gift er jeg. Ikke bare med min egen mann, men med dere fine lesere, attpåtil.

 



 

Sees, fininger!

 

Hvis du ønsker å kjøpe boken Mine tabber, omhandlende mine mange feiltrinn og blemmer her i verden: Send meg en melding på 91 18 55 71 eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Så sender jeg deg bok. Betal via Vipps eller via konto. F eks. Januarsalg nå: 180 kroner (inkl. frakt) mot tidligere 280! Magisk.

 

 

 

MIN ALLER VERSTE EGENSKAP

 

Så var det dette med å fungere optimalt her i livet, da. Det gjør jo ikke jeg. MEN. Jeg skrev altså en bok i høst. Det klarte jeg faktisk. Gadd ikke vente lenger på at mitt indre geni skulle våkne til live og gjøre min neste roman ferdig for utgivelse på real-stuff-forlaget mitt, Aschehoug. Så da skapte jeg mitt eget forlag. Og ga rett og slett ut den noe selvbiografiske, nokså ikke-genierklærte boken Mine tabber der. I håp om at mitt sørgelige liv i hvert fall skulle kunne være litt INNBRINGENDE. Hahaha. Jeg ler.

 

For hva skjedde så? Jo. Samme dag som jeg annonserte at boken var kommet fra trykken, og linket til nettbutikk og greier, så forsvant jeg altså fra jordens overflate (om nå bloggen min kan kalles for jordens overflate) i en måned. POFF. Vekke. Og har jeg link til nettbutikken min her på bloggen? Nei. Har jeg promotert boken på noen som helst måte? Neisann. Har jeg sendt boken til aviser og tidsskrifter? Oppsøkt bokhandlere og tryglet dem om å selge mitt liv mellom permer? Gitt gratiseksemplar til de tjue kuleste, mest populære av vennene mine, så de kan lese boken og får lyst til å kjøpe den og gi den til minst tjue av de überkuleste vennene sine etc etc? Nei.

             

Straks jeg fant ut at prosjekt «bok på eget forlag» gikk i pluss, og at jeg altså ikke måtte BETALE for å få lov til å jobbe litt - ja, så senket jeg ganske enkelt skuldrene og tenkte: SÅNN JA. Det var bra. Gi ut en bok uten at det koster penger. KJEMPEHYGGELIG!!

 

Og så glemte jeg nesten helt av det. For jeg vil jo egentlig ikke bli lest. Eller vent, jeg vil bli lest. Eller altså nei, jeg vil jo ikke bli lest, ikke EGENTLIG. Jeg vil jo bare skrive. Etc. Noen som forstår at jeg kanskje hører mer hjemme på et ordentlig forlag med ordentlige jobbefolk som i det minste sørger for å få kastet boken ut til landets biblioteker? Egen makuleringsavdeling har de, også. GULP. Hva skal jeg gjøre når jeg må makulere mine egne bøker, liksom? Klippe dem opp manuelt? *ser for meg vannblemme på tommelen allerede*

 

Blant mine dårligste egenskaper hører definitivt evnen til å markedsføre seg selv. Og DET har jeg altså tenkt å gjøre noe med her og nå.

 

For her er det altså. ANSTØTET. Reklame fra sjelen. For sjelen. JEG VIL SELGE SJELEN MIN! JEG VIL SELGE BOKEN MIN! MINE TABBER, HETER DEN! DEN BLE GITT UT PÅ EGET FORLAG I DESEMBER! BOKEN HANDLER OM, HVA SKAL JEG SI, TJA, DUMME TING JEG HAR GJORT/OPPLEVD HER I LIVET! ALTSÅ, SOM I SELVFORSKYLDTE TABBER! FLAUSER, FADESER, BLEMMER OM DU VIL!

 

Har du lyst til å kjøpe den? Glem nettbutikken min. Utrolig omfattende greie. Bare kjøp den. Send meg en SMS på 91 18 55 71. Eller en melding på facebooksiden min. Eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Skriv f eks og adresse og ønsket betalingsmåte. Det være seg via VIPPS, overføring mellom konti, (elsker når jeg kan bruke ordet konti) eller enda smartere måter jeg kanskje ikke har hørt om engang. Jeg kan også hente sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i Bergen sentrum, i Årstad bydel, på Landås og i Fana bydel. Jeg henter ikke sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i følgende bydeler: Fyllingsdalen, Åsane, Arna. Jeg er heller ikke i stand til / vil ikke / orker ikke å hente sedler i hemmelige sprekker og kriker i resten av landet, så om du bor rundt omkring, får du bruke VIPPS eller overføring mellom KONTI el.

 

NB! Det er SALG på boken. Det er jo januar og jeg er PROFF!

Før kostet den 280. Nå koster den 180! (inkludert frakt)

 

UTROLIG LITE SALGBAR SJEL.

 

 



... Fra et mytisk liv som forfatter på befaring i herskapelig seng i Aschehougs eminentpompøse villa ... Fotografert med digitalkamera med 3000 Megapixler!

 



... Til et fullsørgelig liv på gulvet hjemme. Pengene i hodeputen er byttet ut med x antall eksemplarer av egen bok ... Og selfiekameraet har bare 450 mpxls!

 

ALTSÅ. MINE TABBER. Boken om fadesene i mitt liv. Rett og slett. Verre enn Larry David. Kanskje like ille som Klovn. Opp til deg å vurdere.


DEL GJERNE.

 

 

 

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits