KANSKJE DET ER VÅRE EGNE BEHOV VI FØRST OG FREMST VIL TILFREDSSTILLE - OG IKKE BARNETS?

 

Det er sprøtt hva vi foreldre forventer av oss selv når det kommer til det å underholde og glede ungene. De har ikke engang kommet seg ut av sportsvognen før vi drasser dem med på kino, til akvariet, til fornøyelsesparker, lekeland, tivoli, sirkus, zoologiske hager med eksotiske dyr og til eksotiske reisemål. For å stimulere dem. Gi dem det aller beste. Kanskje også for å hanskes med vår egen dårlige samvittighet; når vi først har tid til ungene våre, skal tiden fylles med noe MAGISK!

 

Men sannheten er vel at når man er helt ny i verden, i hvert fall nesten, så er jo alt magisk. En gråstein er magisk, en lyktestolpe. En istapp. Et strå. Et blad. En kråke. Et klistremerke. Selvfølgelig er det det! For små barn er ikke et dinosaurskjelett mer merkverdig enn en kråke som flyr. Det er det vi voksne som synes. Det er gjennom våre egne øyne, og vår egen entusiasme, vi prøver å skape gode minner for barna. Eksepsjonelle minner. Spektakulære minner.

 

Dette er overhodet ikke ment som noe formanende innlegg. Men jeg kom til å tenke på det her en dag da jeg selv, ytterst ivrig, forsøkte å vise toåringen min en neseape på Youtube - dette altså et dyr jeg selv synes bare er så fantastisk legendarisk merkverdig.  Men hun reagerte egentlig med mindre begeistring enn det hun gjorde da hun så en kongle i hagen dagen i forveien. Som hun med et gledesrop løftet opp og knuget til brystet,.Som om det var det nydeligste hun noensinne hadde sett. Kanskje var det også det.

 

Og så dro vi på oppdagelsesferd. Bare jeg og hun. Men det var ikke Leos lekeland eller andre såkalt "barnevennlige" steder vi dro til. Nei, vi bare spankulerte rundt. Rett og slett. På et lite torg i nærheten av der vi bor, der det egentlig ikke hendte noen ting, var det visst mer enn nok å finne på. Syntes hun. For la meg innrømme det: Jeg synes vel, om jeg skal være dønn ærlig, at det er hakket kjedeligere å utforske sprekker i asfalten enn det er å se en gjeng lystige pingviner på Akvariet. Virkelig. Og det er vel kanskje derfor vi heller velger sistenevnte underholdning fremfor førstenevnte? For den slags er jo definitivt mer magisk for oss som er litt mer vant til å leve på denne kloden; for oss som for lengst har sluttet å se noen nyhetsverdi, enn si verdi i det hele tatt, i kongler.

 

Men denne dagen klarte jeg det altså: Å glede meg sammen med henne over det hun så og det hun gjorde. Uten å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke tok henne med til et mer underholdende sted. Og ikke nok med det - jeg klarte også å LIKE det hun så. Jeg klarte å se verden gjennom hennes øyne. Og ikke la henne se verden gjennom mine. Det skjer ikke alltid. Virkelig ikke! Jeg har vært småbarnsmor i over fire år nå - og da blir man vel både smålei og litt blasert hva angår de smås nyoppdagelser.

 

Men nå, akkurat denne dagen, ble det dørgende kjedelige torget magisk. På ekte. For meg. For oss. Sammen.

 

 

Livet er å se på verden som farer forbi ...

 


 

Livet er å få en liten rosekvast av blomsterbutikkmannen, bare fordi man tilfeldigvis er liten og søt.



 

... Og livet er å vise denne rosen til noen nokså uinteresserte torsker i et vannkar utenfor fiskebutikken.



 

Livet er å betrakte et kumlokk. Eller bekkalokk, som vi kaller det her i Bergen.



 

Livet er å oppdage at fontenen er tom for vann ...



 

... Og livet er å skli på de glatte hellene i den samme tomme fontenen.



 

Livet er å være på et tomt torg. Og livet er å finne de små gledene nettopp der.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#barn #barndom #foreldre #oppdagelsesferd #fornøyelse #hverdag #hverdagsliv

VALENTINSDAG, FENGSEL, ÅSE

Helt dønn seriøst: Han måtte i fengsel i går. Olav. Og det på selveste Valentinsdagen. Altså, ikke som fange .Men som ... forfatter? I fengsel som forfatter. I fengsel grunnet litteratur. På ekte: Han var invitert til å lese fra bøkene sine for en hel liten gjeng innsatte. Det var vanskelig å finne frem - det var faktisk (faktisk!) første gang han skulle i kasjotten. Da han hadde funnet riktig buss, steg han på. Jeg skal i fengsel, sa han; hvor skal jeg av? Jeg skal si ifra jeg, sa sjåføren. En halvtime senere stoppet hun, snudde seg mot ham (han satt selvfølgelig på fremste sete, haha, pratesykt og suspekt!!): Nå skal du av. Tusen takk! Svarte han. Hun bare: Vær så god. Og lykke til med å finne frem. Men resten kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med! Han bare: Bøyde hodet og gikk. Hehe.

 

SAMTIDIG ET ANNET STED ...

Satt jeg. I huset vårt. Helt alene. Og Facebooket. Og hva oppholdt så JEG tankene mine med? Jo, i selvsamme går fikk jeg altså opp et venneforslag på Facebook som forbløffet meg i all sin .. Uvirkelighet? Det viser seg altså at jeg og Åse Kleveland har fem felles venner. ÅSE KLEVELAND!! Jeg tror det er stort for meg. Det burde det vel være ...?

 

La oss oppsummere:

På selve kjærlighetsdagen fylte Olav tankene (hodetankene, ikke bensintankene, vi har ikke bil) med fanger.

Og jeg? Jeg fylte mine tanker med Åse.

 

Hvilken konklusjon jeg vil at dere skal trekke av dette, det aner jeg ikke. Kanskje er det simpelthen så enkelt som at vi ikke er sånn superduperopptatt av Valentinsdagen, noen av oss.

 



 

 

OM DØDEN OG STJERNENE

 

Jeg kan ikke huske å ha sett Karlsvognen på lenge. Sannsynligheten er dermed stor for at jeg ikke har lett etter den på like lenge. Samtidig registrerer jeg at Venus lyser sterkere enn den liksom noensinne tidligere har gjort. Eller? Kanskje har Karlsvognen gått med i dragsuget av dette andre lyset i mørket. "Venus lyser faktisk så sterkt at om man står på et mørkt sted kaster den skygge", leser jeg. Liksom et velsignet tabloid sted. "Grunnen til at Venus lyser så kraftig er at den er nesten totalt dekket av hvite skyer, og dermed reflekterer sollyset usedvanlig stekt". WTF? Hvite skyer i universets uendelighet? Men det kjennes sant: Det er nesten som om jeg tror det har oppstått en ny sol langt der ute et sted.

 

Jeg har hatt jordskrekk så lenge jeg kan huske. Jeg har det fortsatt: Jeg klarer ikke å se satelittbilder av kloden. Det blir for mye for meg. Skjør, haha! Men virkeligheten blir liksom litt for liten, på en måte ...? Jeg orker det ikke. Litt på samme måte som jeg aldri hadde kunnet bo i Berlin eller i New York eller i en annen verdensby. Jeg trenger å innbille meg at jeg er større enn jeg er: At livet er større enn jeg er.

 

Og månen ...? Jeg husker at min far kjøpte en stjernekikkert to måneder før han døde. På sin egen bursdag satt han der, i sofaen vår og smilte lurt en ettermiddag vi kom hjem til ham, jeg og Olav. For han bodde hjemme hos oss på den tiden - helt frem til han ble så syk at han måtte dø. På gulvet stod en enorm, firkantet pakke. Han ba Olav om å åpne den. Inni lå en stjernekikkert. Den skulle være en gave til oss alle, sa han: Til meg. Til Olav. Til ham selv. Slik er det vel man tenker om sin egen bursdag når man vet at man snart skal dø. Og han hadde kjøpt en kjeledress til oss. En vi skulle dele på. Så vi alle kunne bruke stjernekikkerten etter tur, selv på kalde kvelder. Så utrolig vakkert på en utrolig vond og vanskelig måte: Vi måtte uansett se i stjernekikkerten en og en. Slik er det jo. Noe annet er umulig.

 

Noen år tidligere kjøpte jeg et månekart til ham: Han var så glad i å reise, hadde alltid en ny ekspedisjon i tankene. Hvor er det han IKKE har vært tenkte jeg - og endte opp med å gi ham denne gaven. En utopi i form av et kart til et reisemål de fleste av oss aldri noensinne får nå.

 

Men nå var han døende. Var på vei mot et reisemål vi alle en gang skal sette kursen mot. Og jeg husker at jeg gikk ut på altanen. Og jeg husker at jeg så på månen. Jeg ville prøve dette blikket som vel kanskje først og fremst var min fars: Se uendeligheten. I stjernekikkerten. Liksom gjennom øynene hans. Men da jeg festet blikket inn i linsen, fikk se månen, månelandskapet ... Det ble for sterkt: Det minnet meg for mye om ham som lå inne på sofaen og ventet på hva jeg hadde å fortelle. Om den samme månen som han bare ti minutter tidligere hadde slitt seg ut på å se på nært hold.

 

Jeg har fortsatt dette bildet av ham som ser opp på stjernehimmelen. Og jeg husker hvor skuffet han var over at stjernekikkerten ikke hadde automatisk zoom. Er du klar over hvor fort månen går over himmelen? Det skal ikke mer enn noen sekunder til, så er den ute av fokus. Jeg skal for alltid se ham for meg slik: Med sin egen døende kropp vendt ut mot dette store mørket. Liksom parerende.

 

Himmelen er høy her vi bor. Stjernene mange. For lyset fra byen ligger bak åsen og gjør stjernene så uforskammet klare. Den minner meg om stjernekikkerten som står nedstøvet i boden et sted. Og den minner meg om min far som ligger i graven, ikke i himmelen.

 

Men om kvelden er det bare himmel jeg ser.

 



 

 

IRRITERT

I går var det morsdag. En fin dag. Jeg fikk gavekort på Illums; noe av det gøyeste jeg kan få. Så enkel er jeg. Og ikke nok med det: Jeg hadde vidunderlige barn og en vidunderlig mann. Sånn på ekte. I tillegg var vi i en førtiårsdagmiddag - og jeg fikk også en påminnelse om hvor heldige vi er som er omgitt av så mange fine folk og venner. Alt dette gjør livet til et godt sted å være. Tross alt. Ikke bare som mor. Men som menneske.

 

MEN. Dette blir for mye kliss for deg som leser. Irritert? Rolig nå: I dag er det en annen dag. Nok føleri. Hvem sin dag er det i dag? Det lurer jeg på. Jeg er jo fortsatt mor. Sånn sett burde jeg vel tenke at det er min dag også i dag. Men som den altruistiske bloggeren jeg er, skal jeg tenke litt utenfor boksen kalt meg. Hm. Finnes det en de ondes dag ...? En dag der det er helt greit å være morder og likskjender? Det hadde vært noe. «Bøddelens dag». Vi feirer med kake, morderen får frokost på sengen av grandtante Klara. Visne blomster på døren. Og mange lykkeønskninger. Haha!

 

«Haha», ja. Det idiotiske og dypt krenkende, samt avslørende, med å skrive «haha» som blogger, det er at det bare er jeg som sitter her og skriver ned mine egne påhitt og tanker. I all ensomhet. Og"haha" betyr altså, for å si det rett ut, at jeg ler av det jeg selv skriver. HAHAHA! Som om jeg antar at dere synes jeg er så morsom. Litt irriterende for en leser, det også, om jeg får be.

 

Greit med idyll og familie og morsdag og alt det der. Men livet består jo av så mye annet, også. Nettopp IRRITASJON, for eksempel. Og så kom jeg på det. For at det finnes en de ondes dag er naturligvis bare oppspinn og fanteri. Men å klare å innføre en IRRITASJONENS DAG ... Det burde ikke være helt uoppnåelig. Frem til da: Her er en inspirasjonsliste over mulige irritasjonsmomenter på denne fine dagen mellom morsdag og Valentines:

 

DU (OG JEG) BLIR IRRITERT NÅR:

 

- Du tar en første slurk av tekoppen og innser at teklypen har trukket i kaldt vann, ikke varmt. IRRITERT!

- Du skjærer kålrot i to, og kniven blir stående fast midt i. ARG!

- Det blir tomt for varmtvann akkurat idet du har sjamponert inn håret. Å FYTTI.  

- Du oppdager at det er tomt for håndkle idet du kommer ut av dusjen. ARG.

- Det er hull i sokken så en tå titer ut. ARG.

- Du innser at du har glemt kortet idet du skal til å betale for femtito varer på matbutikken. ARG.

Vel. Det var faktisk alt jeg kom på i denne omgang. Er det bra eller dumt? Lurer meg forresten på hvorfor tre av fem punkter handler om vann. Kanskje fordi Jorden består av 70 prosent vann ...?

 



ANTI-IRRITERENDE.

 



Vranglære i barneleksikon: Marihøner er IKKE ekle kryp, de er lykkedyr! IRRITERENDE.

 

for et utrolig merkelig innlegg!

følg meg gjerne på Facebook, jeg skriver viktig om uviktige ting - litt som en avis som bare handler om meg selv, på en måte

 

 

KROPPEN, LIVET, DRØMMEN, FAMILIEN

Kroppen og jeg ? Her er vi. I hjørnet av sofaen. Jeg jobber litt sånn halvliggende. Lettere henslengt. Nonchalant, kunne man kanskje kalle det om man ikke visste bedre. Utrolig proft!

 

Jeg venter på at droget skal våkne litt til liv, sånn at jeg kan komme meg en liten tur ut i den store tredimensjonale tumleplassen jeg har hørt rykter om at finnes. Den dere har gitt navnet «verden». Det pleier nemlig å hende sånn i totiden og utover at kroppen girer litt opp. Så det lar seg gjøre å være i litt lett aktivitet. Det passer ytterst bra med tanke på at jeg da får unnagjort litt ærender, gått i behandling eller evt truffet noen venner ? samt at jeg stort sett er i noenlunde form til å være (aktivt) med ungene på ettermiddagen (jeg er ikke diagnostisert med ME om du lurer på det. Men jeg sliter med en uttalt fatigue som følge av andre sykdomstilstander).

 

Vel ? planen er å kjøpe to bittesmå termoser. En til hver av ungene. Og ny tursekk til minsten! Jeg håper nemlig at vi skal gå litt mer på «koseturer» fremover. Små, uambisiøse turer. Det er begrenset hvor langt en toåring kan gå, og hun begynner å bli altfor tung for bæremeis. Men helt i nærheten av huset vårt ligger det en fin, liten skog. Og går man en liten timinutters tur, så kommer man til en gamme og en grue der det må være perfekt å tenne opp bål, lage pinnebrød og drikke medbrakt kakao! Dette har vært en drøm jeg har hatt lenge. Helt siden vi flyttet hit for to og et halvt år siden. Da jeg gikk gravid med Frøya og bar en ettogethalvtåring på armen. Jeg visualiserte dette stedet. Hvordan vi om noen år kunne sitte der. Og så fint det ville bli. Altså: At ungene var så store at de hadde tålmodighet til å sitte på en leirplass helt til bålet var godt fyrt opp og pinnebrødene/pølsene var ferdig grillet. Det har på INGEN måte vært aktuelt frem til nå. Det hadde ikke vært koselig for noen. Men nå? Nå begynner det å nærme seg mulig. Absolutt. Og det kribler i hele magen når jeg tenker på det!

 

Så små ting. Så hverdagslige gleder i verden ? Jeg begynner å kjenne mer og mer på dem. Ikke mindre og mindre, slik som jeg hadde trodd da jeg var yngre: At man ble mer blasert med alderen. Satte pris på mindre og mindre. Fordi man hadde sett så mye. Opplevd så mye. Men jeg tok feil: Det å ha barn er jo virkelig å se livet på nytt. Å oppdage barnets gleder med voksne øyne. Og det er så rørende, så utrolig gripende. Fordi man blir minnet på sin egen barndom. Og samtidig lever seg så inn i hva ens egne barn ser og føler. Dobbelt opp av følelser, med andre ord!

 

? Og med hverdagens gleder, følger ukens og årets rytme. Til tross for at vi jobber hjemmefra, både jeg og Olav, og dermed ikke har noen skille mellom arbeid og fritid, mellom arbeid og helg/ferie. Men i dag er det fredag og det skal være ekstra ryddig når barna kommer hjem. Helgeblomst.Tradisjonen tro spiser vi spagettimat (planen er å innføre fredagspizza etter hvert, men ungene liker det ikke, så da er det jo ikke noe kos på barnas premisser ? enn så lenge). Og så ringer vi helgen inn med saft til maten! Å, jeg gleder meg til solbærsirup! En så liten ting. Men så symbolsk stort: Nå er det helg. Denne tiden er bare vår.

 

 

 

 



 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

På Instagram er jeg visst også. Under navnet kvinnesnekkeren.


 

 

God helg til deg og dine!

ET DYPDYKK I SJELEN

 

Her skal du få en aldri så liten snikktitt inn i sjelen min. For følgende informasjon sier vel nesten alt om den, tabloid style. Det handler altså om SERIER. Før var det nesten bare film som gjaldt. Eller, det var naturligvis Six Feet Under og Cold Feet. Men da vi bodde i sentrum, barnløse, var kinoen vårt annet sted på jord. I tillegg til BVC naturligvis; den legendariske videosjappen Bergen Video Center. For lengst et avsluttet kapittel. I perioder var vi der hver eneste dag, jeg og Olav. Valgte oss ut en ny film hver eneste kveld. Rasket med oss alle cover det stod «gullpalmen» på. - før vi gikk løs på resten. Vi rakk nok å runde hele sjappen før den ble nedlagt.

 

Siden har det blitt altfor lite film. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med i 2017. Men enn så lenge: SERIER. Her kommer en oversikt over det jeg liker (og litt hva jeg ikke liker). I tilfeldig valgt rekke følge.

 

Jeg liker Orange Is The New Black. Utrolig godt manus og fantastiske karakterer/skuespillere! Jeg likte The Wire. Selv om jeg vel ikke skjønner helt den panegyriske kritikken (og jeg klarte aldri helt å falle for den samme filmskaperens nye serie; New Orleans, kanskje ga jeg opp litt for tidlig?). Men Sopranos, som jeg faktisk først så i fjor, er jo MYE bedre enn The Wire? Så ufattelig utrolig bra, faktisk. Og det snedige grepet med å la mafiabossen gå til psykolog. Så man får se hva som koker under overflaten (i hvert fall litt). Og herregud for et persongalleri!

 

Jeg likte Breaking Bad. Første gang jeg så pilotepisoden, LO jeg og tenkte at dette er jo bare DRIT! Noen år senere ga jeg den en ny sjanse. Og likte den aldeles bra. Offspin-serien Better Call Saul er minst like bra, det skal sies. «Jimmy»/Saul er jo bare en av serieverdenens beste typer! Haha. Og Mad Men. Herregud! Selvfølgelig Mad Men. Legendariske Don Draper. Og den minst like legendariske  konen nummer to, fantastiske Megan. Kjærlighet!

 

Jeg liker ikke Sex og singelliv. Har gitt det noen reale forsøk opptil flere ganger. Men nei. «Jeg diskuterer klær og sex og menn med venninnene mine». Og å, så fine kostymer! Nei. Klarte det bare ikke. Frustrerte fruer og den slags ...  Det blir for påtatt amerikansk humor. Og Greys Anatomy og lignende ... For mye romantikk, for mye legeklin. Selv om jeg er interessert i medisin (lol). Jeg klarte heller aldri å bli særlig begeistret for Dexter, selv om jeg ga det noen halvhjertede forsøk - eller kanskje rettere: Ble lei (for) fort? House burde jeg kanskje like, men gjorde det ikke helt. Men In Treatment er bra saker! Lurer veldig på hvordan originalserien - opphavelig israelsk - var? Noen som har sett denne og vet om den er oversatt til engelsk?

 

Komedier og liksomdokumentarer og rødmeserier ...? Jeg liker Curb your enthusiasm. Selv om jeg synes det kan bli litt mye nederlag etter hvert. Klovn er jo også bra, da. Og Modern Family er heller ikke så aller verst. Men ingenting kan jo toppe Seinfeld, apropos komedie og Larry David. Seinfeld er tidløs humor om forgjengelige ting. Herregud, jeg og Olav har sett på den i årevis. Om og om igjen. Og vi ler fortsatt! Høyt!

 

Av norske serier? SKAM, selvfølgelig! Siste sesong? Å, herre min hatt og hatten av. Her snakker vi kvalitet på internasjonalt nivå! Og Koselig med peis var da også rimelig bra ...? De første sesongene av Dag var heller ikke så aller verst, etter det falt jeg av. Kan jo heller ikke la være å nevne Fjorden Cowboys selv om min mann har laget musikken. En GOD serie om to sprø fyrer! Utrolig bra foto, godt klippet - og nydelig musikk (naturligvis).

 

Jeg likte Big Love, om den polygamistiske fyren som hadde tre koner. Sikkert fordi den var så fenomentalt nisjespesiell og ikke nødvendigvis fordi den var så superbra. Selv om den var bra, da. Jeg likte også Carnival av samme grunn - sprø serie, med galskapens manus. Haha, huff! Nesten litt for skummel for meg! Og ... Og ... Enlightened, selvfølgelig! Haha, Laura Dern; brilliant! Og apropos Laura Dern ... Twin Peaks, naturligvis! Hvordan kunne jeg nesten glemme den?

 

Den siste serien jeg nå har fått dyp kjærlighet for: Please Like Me, en australsk serie. Noen som har sett den? Handler om homofile Josh, hans kjærester og (heterofile) vennegjeng. Manus for øvrig skrevet av hovedpersonen selv. Kan minne litt om Girls, som jeg også liker, men er faktisk vel så bra. Litt Seinfeld-resonnement-inspirert. Men også med en dyp sårbarhet og modig gjennomgang av vanskelige tema. For eksempel tar en jente i vennegjengen abort helt uten at hun verken angrer eller ombestemmer seg. Kudos!

 

Liker ikke krim, kostymedrama og presidentimitasjoner (sorry) og vampyrer (trippelsorry) så alt sånt utgår dessverre gjerne før det burde ha utgått. Tenker fordommene ofte spiller meg et velfortjent puss her og at jeg sikkert dermed går glipp av noen godbiter! Vel, det kommer vel kanskje for en dag når det plutselig er litt tørke ...?

 

Det var vel det. Kanskje du ble inspirert til å sjekke opp noen av dem ...? Gadd ikke linke, men google kan vi jo alle. Nå skal jeg logge meg inn på Netflix og se foreløpig siste episode av Please Like Me (sesong tre, sesong 4 er fortsatt ikke lansert i Norge). Å, hjelpes, hva gjør jeg etter det, da? Noen som har noen forslag til livredding i form av brilliante serier der ute?

 

BILL. MRK: TILBRINGER MYE TID HJEMME.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#serier #tv-serier #OITNB #madmen #coldfeet #sixfeetunder #seinfeld #larrydavid #klovn #sopranos #thewire #enlightened #twinpeaks #girls #pleaselikeme #dag #koseligmedpeis #skam #seinfeld


 

 

BIZARRO WORLD

 

 

Det finnes mer eller mindre bisarre måter å leve ut livet sitt på. Å gjøre seg om til kunstner må vel definitivt være noe av det mer aparte man kan ta seg til. Det administrative arbeidet har fortsatt også i dag her i min lille bedrift kalt Cesilie Holck (som også spissfindig nok viser seg å være et helt levende menneske. Kanskje ikke "sprell" levende - men i alle fall sånn "slapt levende". Hehe!) Hele formiddagen har gått med til å ordne regnskap, fikse administrativt plingplong, svare på mail og andre henvendelser, etc.

 

Det paradoksale med å være kunstner er følgende: Jo bedre det går for deg og kunstnerkarrieren din, desto mindre tid får du til å konsentrere deg om nettopp kunstnerkarrieren din. Du har kjempet et helt liv for å kunne livnære deg som kunstner, du har spist skosåler og kråker i femten år for å kunne få lov til å drive med DET DU VIL; nemlig å KUNSTE. Men hva skjer så? Jo, følgende: Jo mer oppdrag du får, jo mer penger du får inn på ditt virke, jo mer folk vil ha tak i deg og ønsker kunsten din ...? Desto mindre tid får du til å skape dine dingser og dangser. Og så ender du opp med NETTOPP den typen jobb du i tidligere år lovet deg selv dyrt og hellig å ALDRI ende opp med: KONTORROTTEJOBBEN. Haha!

 

Misforstå meg rett, jeg er ikke helt der oppe, for å si det slik. MEN. Jeg merker at administrasjonen gjør meg, hva skal jeg si ... Litt lettere tappet for genialitet? Lol. I dag var det rett og slett bare å dra inn årene. Gi opp å gjøre noe som helst. Har rett og slett ikke hatt lyst til å skape noe O.V.E.R.H.O.D.E.T.  Skriver jo litt her da, som du som leser sikkert forstår (jeg har jo fått med meg at jeg har veldig smarte lesere!!). Men det er jo ikke så mye kunsting, egentlig.

 

Dette har jeg gjort i dag i stedet for å skape noe: Jeg kjøpte meg en fotfil på apoteket. Så steg jeg inn i det dypt irriterende stygge dusjkabinettet vårt; det ser ut som en tidskapsel som bare har EN eneste mulighet: Å ta deg med tilbake til 1998. 

 

Vel; nå er jeg hakket mindre hardhudet i det minste. Du får tolke det som du vil.

 

 

 

 

#bizarroworld #bisarr #kunstner #forfatter #forfatterliv #selvstendig #næringsdrivende #hverdagsliv #administrasjon #regnskap #livet
 

 

 

NOE UTROLIG STORT

 

Å, jeg har villet blogge den siste tiden! Men det har vært for mye annet som har opptatt kreftene mine. Som å pleie familielivet, for eksempel. Passe på syke barn. Og sørge for kvalitetstid med friske barn. Leke, lese bøker, tegne, tulle og tøyse. Få dagene til å forløpe så normalt som mulig uten at ungene blir skadelidende av min litt ustabile helse. Og dessuten vie min eneste ektemann litt oppmerksomhet innimellom, også. Så da blir dere dessverre nedprioritert: Når kroppen ikke vil, så får man det ikke til. Haha, for en parole! Utrolig bra med livsmotto som bare fronter begrensninger og pessimisme. Hva livsmottoet mitt er? «Til helvete med alt, jeg gjør allting galt». «Ingenting teller, det er sofaen som gjelder». En feiende flott oppskrift på å leve et dårlig liv! Tror det må bli den nye 2017-trenden.

 

Eller ikke ...? Kanskje smiler ikke alltid livet til meg. Og jeg må nok innrømme at det ofte medfører at jeg glefser litt tilbake. Men for tiden smiler jeg litt forsiktig til det likevel. Om enn med visse begrensninger; jeg synes jeg har fått gjort mye i det siste, okke som! Innimellom familiepliktene har jeg skrevet på romanen i stedet for å bruke tid på å finnes i verden via blogg. Og sjonglert alskens uforutsette og selvpåførte plikter som tydeligvis medfølger det å drive sitt eget forlag. Forlegger har jeg visst plutselig blitt! Og det er regnskap og det er halvårsrapport og det er salg av bøker og sending av bøker. Og ...Og ... Innkjøp av konvolutter!

 

Og det er skriving og innsending av søknader. For hør her: Jeg har nå altså søkt Bergen kommune om driftsstøtte til forlaget mitt! Planen er å utgi andre bøker enn mine egne i tiden fremover. Jeg presiserer: PLANEN. Ikke virkeligheten. Vi får se. Jeg prøver å begynne forsiktig med én utgivelse av en fortsatt hemmelig forfatter i 2017. Så får vi se hvordan det går. Men jeg kjenner jo så utrolig mange svindyktige forfattere som kunne trenge et lokalt forlag til å publisere småutgivelser utenom deres mesterverk utgitt på store Osloforlag! Om jeg får tilskudd gjenstår å se. Men OM jeg får det ...? Å, herremåne, det blir stas! Mulighetene burde absolutt være til stede, jeg har vært så heldig at jeg stort sett har fått stipender når jeg har søkt om det. Men man vet jo ikke. Men det hadde vært STORT! Da skal jeg jammen kline til med en hagefest for alle mine lokale forfattervenner til høsten, et ekte forlag verdig!

 

Men. Så skjedde det plutselig noe annet utrolig stort. Helt uventet. En morgen for litt siden våknet jeg nemlig av at solen stod inn gjennom soveromsvinduet. Jeg kjente det med en gang jeg satte føttene på gulvet: I dag var dagen! Kroppen føltes så lett, så hoppende, så frisk. Etter frokosten fant jeg fram treningstøyet mitt. Det vil si: Treningsjakken. Treningsbuksen fant jeg ikke. Kanskje ikke så rart siden det er år og dager siden jeg trengte den sist. Og joggeskoene ...? Jeg husker jeg kjøpte dem måneden etter at jeg ble sykemeldt for første gang i 2011. Jeg hadde vært sykemeldt lenge nok, syntes jeg. Og investerte i noen gode løpesko. For tilfriskningen måtte jo være like rundt hjørnet? Vel. Skoene ser fortsatt helt nye ut, for å si det på den måten.

 

Men nå snøret jeg dem altså på meg. Og LØP! Jeg løp den lille runden min, den jeg vet jeg klarer å gå om jeg klarer å gå. På de beste dagene. Som det dermed overhodet ikke var selvsagt at jeg nå ville klare å løpe. Men det gikk! I hele TI MINUTTER løp jeg! Helt uten å kollapse i ettertid! Herregud. DET er stort, det! Jeg, som elsker å løpe ... Det er virkelig noe av det beste jeg vet. De siste årene har jeg rett og slett måttet snu meg bort når folk har spurtet forbi meg i kondomdressene sine. Det har vært for vondt å bli minnet på hva jeg har måttet gi avkall på: Det har vært en sorg å ikke få gjøre noe som gir meg så mye. Kanskje en større sorg enn jeg har orket å innrømme for meg selv. Det tør jeg først tenke nå som den første lille løpeturen på mange år ble gjennomført med suksess.

 

Jeg er jo fortsatt ikke klar for å gjennomføre noen halvmaraton i 2017, for å si det slik: Nå har det allerede gått en uke siden miniløpeturen. Og jeg har ikke vært i nærheten av å orke en tur nummer to siden da. Men det må da vel kalles en god start? Og en god start kan jeg like! Det er atskillig bedre enn en dårlig en. Og i hvert fall ti tusen ganger bedre enn en dårlig slutt! Dårlige slutter teller da heller ikke. For det ender jo dårlig for oss alle til sist uansett: Vi skal alle dø. BURN! Hehe.

 



Halvt useriøs løpehabitt helt i tråd med ambisjonsnivået. Idioti som symboliserer sebrajoggebukse (eller det var vel kanskje omvendt?)

 



Utsikt fra hagen = belønning etter endt løpetur.

 



... Og PÆRE, naturligvis!

 

TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT!

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

- Sett kaffen intravenøst om morgenen.

- Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

- La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

- Bruk babyen din som mopp, sånn.

Så slipper du å vaske.

 

- Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skrellet når du er ferdig.

- Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.



 

- Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, da, jeg mener: SE på henne da!)


 

- Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Ha en fin torsdag! Med ønske om at du får et lettere liv ---

 

 

følg meg på facebook

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #mandag

ER JEG VIKTIGERE ENN ANDRE?

 

Livet på denne jorden noen ganger, altså ... Jeg har jo, som de fleste som har rukket å passere konfirmasjonsalder, lært at ordtaket «en ulykke kommer sjelden alene» er det munnhellet som har tålt overgangen fra fordums til moderne tid best. I den forstand at det fortsatt later til å ha rot i virkeligheten. Også når det kommer til elektroniske hjelpemidler, viser det seg.

 

For her. I selveste dette livet vårt. Så 1. Sluttet komfyren å virke på søndag (dårlig ledning eller noe). 2 På mandag tok brødristeren FYR. Olav endte opp med å kaste den ut av vinduet som en brødristerformet brødrister i lys lue. 3. Og i går, så sluttet altså TØRKETROMMELEN å virke. I tillegg 4. Klarte Olav å dra av den «propellen» i oppvaskmaskinen i dag. Men det ordnet seg heldigvis, så den er grei.

 

Men altså. Hallo? Hvordan er det mulig? Ikke har noen av disse tingene gitt uttrykk for at de mistrives hjemme hos oss før nå, heller. Alt skjedde så plutselig. Jeg føler jo nå at noen prøver å kommunisere noe til meg der ute i eteren. Noe om elektrisitet. Men jeg får liksom ikke helt tak i hva. Noen form for ros kan jeg vel neppe regne med at det er ...? Så da må det altså være en slags form for straff.  Men for hva? Straffen for at jeg i 1994, som Isfoket-fan, bestemte meg for å SLUTTE å spise mat laget på komfyr og for å ikke bruke annet enn levende lys og OLJELAMPE, muligens? En aksjon gjennomført i en slags solidaritet med tidligere generasjoners mangel på elektrisitet? (demonstrasjonen ble for øvrig gjennomført på pikerommet i en BLOKKLEILIGHET. Utrolig arkaisk. Ler). Men likevel: Denne boikotten av elektriske hjelpemidler, den var kanskje nok til at eteren, som ikke helt utenkelig også styrer elektrisiteten, fikk nok av meg ...? Og nå i 23 år har brukt store deler av sin allmektighet til å irritere seg over min elektrisitetsstreik den gang da? Før det BAM! Smalt den siste uken i januar 2017.

 

Men det å tro at noen, en gud eller et univers - eller en allmektig hund for det jeg vet - er ute etter å ta en, det kan vel bare være tegn på stormannsgalskap? Om du sitter i et fly og tror at flyet kommer til å styrte fordi du er om bord - ja, så definerer du deg vel som den viktigste personen om bord i det flyet, da ...? Og de andre menneskene er bare staffasje for at gud skal kunne utføre flystyrten, ment på akkurat DEG?

 

Og om nå overjordiske makter finner det for godt å bruke litt av sin tid på å slå ut alle mine elektriske hjelpemidler samtidig, ja ... Så må det jo være fordi jeg i så fall er ekstra viktig her på jord? Og det er jeg jo ikke. Heldigvis. Det virker så slitsomt. Huff. Jeg hadde virkelig aldri blitt noen god pave. Ikke kler jeg hvitt, heller. Herregud, så gusten jeg hadde sett ut i Vatikanet! Men pavebil hadde kledd meg, da.

 

Det siste avsnittet her, det er vel den konklusjonen jeg klarer å trekke ut av de siste dagers hendelser. Med andre ord: Dette. Har jeg ikke lært noen ting av!

 

PRØVER Å SE POPE-WORTHY (?!) UT. ER DET IKKE.

 

 

EPILOG: Den 25.01. 2017 kom endelig ny tørketrommel i hus. En elektriker kommer for å se på familiens komfyr i morgen. Brødrister-lens kommer vi til å være helt frem til 27.01.2017.

 

Tørketrommelen har for øvrig sluttet å virke før. Det skrev jeg om HER. En helt vanvittig tabbehistorie, en sannhet fra virkeligheten. Også med i min siste bok, Mine tabber. En av sytten fadeser. De seksten andre er MINST like ille. Om du ønsker å kjøpe boken; legg igjen en kommentar (vises ikke på bloggen) - eller send meg en pm/melding på Facebook-siden min. Betaling via Vipps eller konto, kr 200,- (inkl. frakt). Inntekter fra boken gjør at jeg SLIPPER å skrive idiotiske annonseinnlegg om derma-roller og Botox. Og kan skrive idiotiske innlegg om paver og tørketromler i stedet. Ler.

 

Puh. Nå tar jeg kvelden her. Snakkes!

 

 

PERFEKSJONISME ER IKKE LIVET. PERFEKSJONISME ER TIDLIG DØD.

 

Det er lenge siden jeg ga opp å fremstå perfekt på noen som helst måte. Jeg hadde vel lyst til å være såkalt «flink pike» som barn. Men jeg fikk det liksom aldri helt til. Gode karakterer hadde jeg, og også hobbyer der jeg gjorde det bra. Men sånn på generelt basis, så har jeg liksom ikke klart det. Aldri helt. Jeg stod alltid i fare for å få dårlige karakterer i orden og oppførsel, liksom.  Både på skolen og i livet generelt. Og etter hvert som jeg ble eldre, innså jeg at det også var mange andre ting som stod i veien og gjorde meg ute av stand til å leve et såkalt «perfekt liv». Det er ikke det: Også jeg liker å sminke meg litt, bruke leppestift og neglelakk, også jeg liker å ta meg bra ut på bilder. Og jeg liker fine klær og fine ting. Men så er det dette med at "min beste side" gjerne innebærer både et hint av pulesveis og en dæsj loete strømpebukse, da. Og det på en GOD dag. Haha! Men jeg hadde seriøst heller tatt en overdose arsenikk midtveis i min tid på jorden fremfor å måtte tilbringe halve livet i frisørstoler, på negle- fot-, og vippesalonger - som visst er en del av veien mot det fullkomne liv.

 

De finnes i alle fasonger, i alle aldre og i alle yrker. Men stort sett har de vel dette til felles: De er som oftest kvinner. Og de vil være PERFEKTE. Selv når karakterboken med toppkarakterer i orden og oppførsel har befunnet seg i en nedstøvet pappkasse på loftet i et tiår eller to. Som om de fortsatt har en ungdomskolelærer hengende over skulderen til å observere og evaluere livet sitt og gi det karakter. Og noen av dem klarer det nokså bra. De gjør det til et slags livsprosjekt å fremstå med plettfri fasade. Men hva er en fasade? Jo, det er det som andre ser. Å etterstrebe perfeksjonisme er å gjøre omverdenens blikk til det viktigste i ens eget liv. Men hvor viktig kan man egentlig være i de utenforståendes liv? I de utenforståendes blikk? Ikke det spor. «Du fremstår så perfekt. Du er jo selveste supermammaen! Selveste superkvinnen! Selveste superjordboeren!» Altså ... Gratulerer, du har klart å gjøre livet ditt om til en feiende flott kulisse for andre menneskers liv. HURRA!

 

Og så er det jo en gang slik, at selv den mest perfekte i egne øyne egentlig bare PRØVER å være det. For hun får det aldri til. Ikke egentlig. Uansett hvordan det ser ut fra utsiden, vil hun aldri føle at hun får det til. Om så alle rene tangatruser strykes hver kveld, vil det alltid være en tangatruse eller to som ligger ustrøkne i skittentøyskurven. Uansett hvor fine tellekanter håndklærne i baderomsskapet har, vil håndklærne alltid krølle seg i vaskemaskinen. Maten en serverer gjestene kan være god, men den kunne alltid vært enda bedre. Og den jobben man gjør i det fine karrierekonsernet sitt? Man gjør sitt ytterste for å legge hele sin sjel ned i arbeidet. Men det er aldri noen som SER det. De ser det ikke godt nok. Og det er jo de andre man ønsker å være perfekt for, sånn egentlig, og ikke en selv, innerst inne, er det ikke? SNUFS.

 

Og så blir man jo fort fanget i en ond, og stadig ekspanderende, sirkel. For INGENTING kan selvfølgelig være godt nok. INGENTING kan noensinne bli perfekt nok. Og perfeksjonismen kan aldri fremstå som en gulrot, en gledesfull motivasjon. For det perfekte er jo uoppnåelig. Det vet vi alle. Derfor er det bare ødeleggende. Det perfekte minner en alltid, og da mener jeg ALLTID, på det man gjorde feil, ikke det man gjorde riktig eller bra nok.

 

Selv er jeg så heldig at jeg egentlig ikke liker det perfekte. Folk kan gjerne ha sine tilbøyeligheter og ha et ønske om å virkelig PRESTERE her i livet, velge seg ut sine områder der de perfeksjonerer og gunner til. Sånt gjør jeg jo til og med selv: Når jeg skal gi ut en bok, for eksempel, skal alt være riktig helt ned til hver eneste setning, hvert eneste ord. Men summa summarum liker jeg når ting hangler og går og er litt skakt og litt skeivt. De folkene jeg kjenner og setter høyest, er også slik. Nå høres jeg kanskje litt ond ut her, men flinke piker som sier og gjør alt riktig, samtidig som de ser ut som små alver med uttrykksløse øyebryn, blir bare staffasje for min del. Men enda sørgeligere: De er bare staffasje i sitt eget liv, også.

 

Gud, så deilig det er å ikke strebe etter en opphøyet mal som likevel ikke har noe som helst med livet å gjøre! Jeg gir fint blanke faen i at jeg ikke fremstår for andre som verken en supermamma, en superkvinne eller som et supermenneske. For jeg ER det ikke. Jeg kunne sikkert prøve å late som - med mindre hell. Men jeg synes rett og slett ikke det tilfører livet mitt noen verdi å skulle strebe etter slikt. Ikke har jeg noensinne klart det -  og ikke har jeg noe ønske om å klare det, heller. Og herregud, for et begredelig liv jeg hadde levd om jeg nå hadde behov for å være perfeksjonistisk i mitt liv som kronisk syk småbarnsmor! Det hadde virkelig vært min undergang. For hva skulle jeg ha gjort om jeg, med min til tider svært begrensede arbeidskapasitet, skulle henge meg opp i «sorgen» over å ikke kunne vise meg i verden med striglet sveis til enhver tid? Bare så folk kunne tro at jeg var helt uten problemer her i verden?

 

Det er kanskje det jeg har fått bekreftet mest av alt etter at jeg ble kronisk syk: Perfeksjonisme er ikke livet. Det kan det aldri være. Perfeksjonisme er det motsatte av liv. Perfeksjonisme frarøver en livet. Perfeksjonisme er død. Ja, om ikke perfeksjonisme er på toppen av dødsårsaker i Norge, så er det i hvert fall, i tillegg til mer eller mindre alvorlige sykdommer, garantert på topp når det kommer til årsaker til dårlig livskvalitet. Det er jeg temmelig sikker på. Det fører til dårlig selvbilde. Dårlig selvtillit. Usikkerhet. Sosial angst. Isolasjon. Utbrenthet og depresjon.

 

Så er det dette da. Å prøve å forstå hvorfor mennesker - og spesielt kvinner - likevel søker seg til det perfekte. Når det overhodet ikke er med på å gi en bedre livskvalitet. Ja ... Hvorfor, egentlig? For før eller siden imploderer perfeksjonismen uansett. Du får et barn og sitter der med sydd underliv og ammespreng. Du passerer førti og oppdager at vippeextentionsene bare fremhever det rynkete trynet ditt. Livet skjer. Og på ett eller annet tidspunkt sprenger livet seg gjennom den fjonge kroppen din. Hengepupper og hengepung får vi alle til slutt uansett. Men så er det dette som er så påtagelig, da: At barna våre, og kanskje spesielt jentene våre, vokser opp i en verden der livet nettopp skal være perfekt. Håret. Puppene. Lårene. Klærne. Sminken. Yrket. Maten. Huset. Mannen. Barna. Vennene.

 

Hver eneste dag prøver jeg å finne frem til «fordeler» ved det å ikke kunne være en del av denne perfeksjonistiske trenden i kraft av å være langvarig syk. Selv om jeg hadde villet, hadde jeg ikke klart det nå (jeg skriver fordeler i hermetegn fordi det egentlig ikke finnes noen fordeler med å få frarøvet livet sitt, og de ønsker og tanker man hadde for det. Ikke egentlig. Men så må man jo likevel prøve å finne noen). Og kan hende har jeg allerede lenge vært litt på utsiden av perfeksjonismetrenden. Både frivillig og ufrivillig. Men etter at jeg ble syk, har dette i tillegg nærmest blitt en fanesak for meg: Det å få lov til å finnes i verden. Med skrupler. Og skavanker. Uten at man skal være så fordømt staffasje i eget liv.

 

Og forhåpentligvis vil jeg, nettopp på grunn av mine tilkortkommenheter her i verden, samt aksepten av dem, klare å formidle dette til min egen lille jente. Ikke gjennom ord. Men i ALLER høyeste grad gjennom handling. Ler.

 

Folk må gjerne poengtere mine tilkortkommenheter her i verden og tenke sitt om dem. Men ingen skal kunne anklage meg for å ville gjøre datteren min om til et statussymbol i sitt eget liv.

 

 



HEI! Her er jeg på en totalt uperfekt dag. Bildet er uredigert, om du skulle lure.

 



... Og her er et bilde tatt like etter jeg fødte datteren min. Synd øynene mine er så opphovnet at du ikke ser at de faktisk matcher agurkskiven!!!

 

 

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#perfeksjonisme #perfekt #kvinneanarki #livet #døden #kvinne #utseende #kropp

 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: KÅL-ROT PÅ HANDICAPTOALETTET

 

Jeg skulle bare på det lille kjøpesenteret en tur. I vesken hadde jeg, som alltid når jeg skal ut i verden, en liten pose oppskåret råkost. For jeg ELSKER nemlig råkost! Denne dagen var det noen saftige skiver kålrot jeg bar på. Det pleier jeg av en eller annen grunn ikke å ha med meg, vanligvis går det i gulrot og paprika, men nå var det på tide å få følge ut i verden av en rotfrukt jeg har kjær.

 

Inn på det bittelille kjøpesenteret postet jeg en fin bunke bøker (Mine tabber, min siste bok) til en herlig bukett kjøpere. Men HERREGUD. Så dyrt det er å sende?! Jeg fikk helt sjokk. Jeg blir jo ruinert av dette. Salget er over, det kan jeg si med én gang! Men nok om det.

 

Da jeg var ferdig, bar det til apoteket. Der var det folksomt. Jeg trakk en kølapp, og satte meg for å vente. Sukk. Jeg kjente det rumle i magen og tok opp posen med råkosten i. Åpnet den. Men altså ... Å, FY, som det luktet! Kålroten, selvfølgelig. Obs og nei. Kunne ikke sitte her og stinke, som om jeg forsøkte å prompe ut alle pensjonister fra apoteket. Er det noe jeg hater, så er det nemlig å få kjeft. Og kjeft får jeg dessverre OFTE ute i samfunnet. Enten klarer jeg å snuble i små menn. Eller tråkke skoen av et barn. Eller daske en pensjonist i ansiktet med skjerfet mitt. Jeg så på kølappen. Ni nummer igjen. Hm. Nå VILLE jeg ha kålrot! Jeg tenkte litt, slik jeg ofte gjør like før det går galt på ett eller annet vis ... Og så gikk jeg mot publikumstoalettene. På do måtte det vel være greit å spise stinkende greier?

 

MEN! Spise kålrot i bås? Aldri i livet. Altfor nært do. Alt for mange basselusker på et altfor lite område. Ekkelt. Hm igjen. Hva med handicapdoen, da? Jo. Den doen er jo et ROM. Ikke en bås. Kjempelangt bort til toalettet om man stiller seg ved døren og greier. Som en hybel med do midt i stuen, nesten. Jeg gikk inn, låste ... Og tok noen reale munnfuller kålrot. NAM! Stinket gjorde det. Men jeg plaget i hvert fall ingen.

 

Jeg gjorde meg ferdig med mine tygg, låste opp igjen, og der bare ... En dame. Som ventet på å få komme inn. Jeg ble straks bevisst hva jeg nå nettopp hadde forlatt: Et nærmest lufttett lokalet med den verste prompestanken noensinne. Og jeg bare ... OISANN. Unnskyld. Det lukter veldig dårlig der inne. Men jeg har ikke prompet eller bæsjet, altså. Jeg ... Altså ... Jeg har bare spist litt kålrot. 

 

Å herre. AKkurat ja. «Jeg har bare spist litt kålrot» ... Hørtes jo ut som verdens DÅRLIGSTE hvite løgn, haha! Damen så rart på meg. Sa ingenting. Lot som om hun ikke hørte meg, kanskje. Gud, jeg skamrødmer. Litt fordi jeg tok opp handicapdoen helt uten å trenge den i dag. Ikke egentlig. Bare for å spise litt kålrot i ro og mak.

 

Men det er vel slikt man kanskje også kan kalle et handicap.  

 

 

 

 

Om du ønsker å kjøpe den siste boken min, Mine tabber, send meg en pm på facebooksiden min, eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet med navn og adresse, så sender jeg bok!(vises ikke på bloggen). Du kan betale med Vipps eller via konto. Boken koster nå kr 200,- og ikke kroner 180 (inkludert frakt). Men en ting kan jeg love deg: Tabben over er ikke i nærheten av hvor drøye tabbene i mestermakkverket Mine tabber er.


 

 

 

DE ALLER FØRSTE BILDENE

 

Jeg bladde litt gjennom dem her i sted: De aller første babybildene. Fra de aller første dagene. De aller første månedene. Det aller første året. Og HERREGUD og kjære, gode vene. Det er som om morsfølelsen bare sprenger mitt indre hiroshima i luften her. For det er så tydelig at kroppen min husker ... Den husker alle hormonene, alt oxytocinet, den husket graviditetene, fødslene, ammingen.  Alt kom opp igjen. Det er nesten for mye varme følelser til at jeg orker det. For mye kjærlighet. Liksom mye sterkere nå når jeg ser tilbake ...? Den gang visste jeg jo ikke hvem de var. Når et lite barn kommer ut av magen, vet man jo knapt mer om det enn selv fremmede folk på gaten som stopper en for å se på den nusselige babyen gjør. Men nå vet jeg jo: Nå kjenner vi dem bedre enn noen andre, jeg og pappaen.

 

Det er så rart ... Var det liksom I DISSE BABYENE ungene mine lå gjemt? Inni disse små hjelpeløse byltene? Disse folkene som jeg nå kjenner bedre enn noen andre i hele verden? Den lille Pippi-en min. Den lille kunstneren min. Og den første tidens symbiose, preget av en utrolig stor beskyttertrang, møter nåtidens kjærlighet. Den som på et vis er enda dypere nå som jeg vet hvem det er jeg elsker.

 

Foreldreskapet, altså! Det slutter aldri å overraske meg sånn rent følelsesmessig.

 




 

... Og så innser jeg det, at av og til er det visst lurt å dukke litt ned i fortiden for å minne seg selv på hva man har. Det blir liksom ekstra tydelig når man ser sitt eget liv litt utenfra ...? Fy søren så heldig jeg føler meg som er mamma til de to fineste folkene jeg vet om. To barn som dessuten ser ut til å trives så helt aldeles utmerket godt i dette livet! Av og til må man bare klype seg litt i armen og minne seg selv på hvor heldig man faktisk er.

 

 

følg meg gjerne på Facebook

 

#baby #babybilder #nyfødt #kjærlighet #forelskelse #takknemlighet #foreldre #foreldreskap #mamma #barn #familie

 

"JEG LEVER IKKE. JEG BARE EKSISTERER."

 

Å leve ... Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere ... Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående. Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb ... JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

Men å bare være ...? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti ... Liksom helt i ett med omgivelsene. Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare ... plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så ... Tvungent? "Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva". Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller - enn si spesielt ønskelig - når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. Bare eksistere. Sånn som når jeg kommer ut av det og innser at: OI! Nå var jeg virkelig helt BORTE! En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvunget, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

Denne forsvinnelsen kan for min del ikke fremprovoseres. Den må bare inntreffe av seg selv. Det eneste jeg har funnet ut, er at jeg må tilrettelegge for den. Oppholde meg på gode steder. I naturen. Foran pianoet. Foran lerretet. Gjøre ting som gjør meg godt. Når det går. Men en ting vet jeg: Det skjer aldri når jeg sitter foran pc-en (som nå) eller med telefonen i hånden. Det skjer når jeg er helt alene. I den gode alene-heten. Den som nærmest er et tabu i vår tid. Jeg trenger å tilbringe mye tid for meg selv. Ikke bare fordi jeg vil. Men også fordi jeg MÅ. Men denne nærheten til, og kjærligheten for, eksistensen ...? Den har jeg kanskje fått på kjøpet, som en god bivirkning av sykdom? Jeg liker i hvert fall å tro det.

 

Man skal jo helst være sosial åtti timer i døgnet, eller hva? Men NOE går man glipp av i den kontinuerlige strømmen av snapper (derfor er jeg ikke på snap), instagram, facebook og dager som leves konstant online.

 

Kanskje ikke av livet. Men av eksistensen.

 



 



 

følg meg gjerne på Facebook

 

#sykdom #syk #helse #livet #eksistensen #natur #tilstede #være #menneske

EN MOTBYDELIG GJEST

 

Så støkk man til i går kveld, nøyaktig klokken elleve. Irritert gråt fra barnerommet. Ikke sånn sår gråt, ikke sånn jeg har hatt mareritt-gråt eller jeg må på do-gråt eller jeg er syk-gråt. Men sånn IRRITERT gråt. Ok, inn på rommet og så bare ... «Mammaaaa, det kløøøøør!» akkompagnert av synet av en barnekropp som stod i bro samtidig som den vrengte seg som en ... Mark ...?

 

Javel ja. Dette har man jo vitterlig opplevd før. Så da vet man. Med en eneste gang. At dette er tegn på BARNEMARK. Den motbydelige gjest. Og marken, den har funnet ut, at sånn i ellevetiden, det er den perfekte tid å komme ut og "hilse på verden" og legge fra seg noen egg. Sannsynligvis fordi den innser at dette er det verst tenkelige tidspunktet for en familie å bli plaget ¨på. For da KLØR det!

 

Jeg hentet en ektemann og en lommelykt. For markene søker seg visst til lyset om man lyser et visst sted ...? Og vi lyste. Og joda. Som antatt: Der kom den. Snoende, dansende, som en idiotisk slange som FØLER til orientalsk musikk. Vi manglet bare litt fløytetoner på mistenkelige skalaer, så hadde vi vært helt i mål, tenker jeg.

 

Å, herregud så ekkelt. Dette er kanskje ikke noe man skal snakke om ...? Men det rammer vel de fleste barnefamilier på ett eller annet tidspunkt. Så jeg tar sjansen. Uansett: Vi slukket lommelykten fort straks vi hadde fått øye på representanten for våre asylanter - og trålte gjennom hele medisinskapet på jakt etter Vermox. Ja, for det heter det man skal bruke (og ja - vi har hatt bruk for det før). Men det fant vi ikke. Og ikke hadde vi Eurax eller noe annet kløestillende (det hjelper vel egentlig ikke, men litt placebo kan man vel alltids håpe på?). Det ble en noe søvnløs natt.

 

Jeg googlet fenomenet barnemark, sånn i et forsøk på å gjøre parasittmareritt om til nysgjerrighet, og kom naturligvis inn på en spørsmål/svar side hos lommelegen.no. En kvinne lufter sin fortvilelse: Hvordan bli kvitt barnemark som kommer tilbake gjentatte ganger? Lommelegenden Brynjulf Barexstein informerer: Han viser også til en amerikansk lærebok han nettopp har kommet over. Her står det at for å bli totalt kvitt barnemark må følgende prosedyrer gjennomføres:

1) Alle familiemedlemmer må gjennomgå behandling.
2) Familien flytter ut av huset i en 3 ukers periode, f.eks. en ferie, OG:
3) Bor på et nytt sted hver natt (!).
4) Ny runde med behandling 2 uker etter første kuren.

 

Haha, bo på et nytt sted hver natt i tre uker?!! Tenker vi gjør landstrykere av oss nå, følg min nye blogg «barnemarknomadene.blogg.no». Oppe om litt!

 

Foreløpig er utelukkende punkt 1 på listen utført. VERMOX. Så får vi se. Nyter kanskje den siste kvelden hjemme før det blir nomadeliv på oss.



Det klør OVERALT! Innbilte symptomer som psykisk terror. For kun en av husstandens medlemmer er rammet. Men se ... Har jeg fått barnemark på øyet ...? I øret? I hodet? I sjelen? DET KLØR SÅNN! OVERALT!

 

USJ.

 

følg meg gjerne på Facebook for flere oppdateringer fra et til tider tarvelig familieliv

 

 

#barnemark #vermox #mark #ekkelt #barnesykdom #parasitt #kløe #familie #familieliv #småbarnsliv #hverdagsliv


 

 

 

 

 

MIN HEMMELIGE FORTID SOM TAPER OG MIN HEMMELIGE NÅTID SOM VINNER

 

TUSEN TAKK for respons på forrige innlegg! Og til alle dere som det siste døgnet har hevet dere rundt og kjøpte boken min, ikke minst: et STORT smask fra meg! Jeg må jo faktisk innrømme at jeg blir litt glad, det må det vel være lov til å si? Eller er det sånt man helst bør holde for seg selv, liksom?  *oppriktig glede, det siste tabu*

 

 

Herregud. Har ikke reklamert så mye for meg selv siden jeg kjøpte navnet mitt inn i førti kolonner à 2 kroner pr stykk i en loddbok for I. A. Skulemusikk i 1994: Jeg SKULLE vinne, ikke fordi jeg på død og liv trengte verken en Elton John-kassett (4. premie) eller et rosa dosete (2.premie), men fordi kjekkas1, den übernydelige tenorsaksofonisten i mitt liv, skulle FÅ ØYE PÅ MEG i det jeg skred opp på scenen for å hente min premie. Den gang vant jeg ulykksaligvis ikke - og kjekkas1 fikk dermed heller ikke sett hvor HOT jeg var med papegøyeøredobb i det ene øret, og en tupert lugg så full av hårspray at hele Ådnamarka gymsal ville ha sprengt i luften om noen hadde funnet på å fikle med en lighter.

 

Men nå har jeg altså gjort et forsøk på å reklamere for meg selv igjen. Ikke for min egen nittitallspersonlighet denne gangen - men for min egen bok. Så nå kom jeg meg liksom endelig opp på scenen, da. På egen blogg, liksom. TA-DA! Ikke med tenorsaksofonisten i mitt liv i salen, nødvendigvis ...? (hallo, er du der ute, S.P...?) men forhåpentligvis med noen nye lesere rundt omkring. Og hei, hva skal jeg med en tenorsaksofonist da, liksom? Godt gift er jeg. Ikke bare med min egen mann, men med dere fine lesere, attpåtil.

 



 

Sees, fininger!

 

Hvis du ønsker å kjøpe boken Mine tabber, omhandlende mine mange feiltrinn og blemmer her i verden: Send meg en melding på 91 18 55 71 eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Så sender jeg deg bok. Betal via Vipps eller via konto. F eks. Januarsalg nå: 180 kroner (inkl. frakt) mot tidligere 280! Magisk.

 

 

 

MIN ALLER VERSTE EGENSKAP

 

Så var det dette med å fungere optimalt her i livet, da. Det gjør jo ikke jeg. MEN. Jeg skrev altså en bok i høst. Det klarte jeg faktisk. Gadd ikke vente lenger på at mitt indre geni skulle våkne til live og gjøre min neste roman ferdig for utgivelse på real-stuff-forlaget mitt, Aschehoug. Så da skapte jeg mitt eget forlag. Og ga rett og slett ut den noe selvbiografiske, nokså ikke-genierklærte boken Mine tabber der. I håp om at mitt sørgelige liv i hvert fall skulle kunne være litt INNBRINGENDE. Hahaha. Jeg ler.

 

For hva skjedde så? Jo. Samme dag som jeg annonserte at boken var kommet fra trykken, og linket til nettbutikk og greier, så forsvant jeg altså fra jordens overflate (om nå bloggen min kan kalles for jordens overflate) i en måned. POFF. Vekke. Og har jeg link til nettbutikken min her på bloggen? Nei. Har jeg promotert boken på noen som helst måte? Neisann. Har jeg sendt boken til aviser og tidsskrifter? Oppsøkt bokhandlere og tryglet dem om å selge mitt liv mellom permer? Gitt gratiseksemplar til de tjue kuleste, mest populære av vennene mine, så de kan lese boken og får lyst til å kjøpe den og gi den til minst tjue av de überkuleste vennene sine etc etc? Nei.

             

Straks jeg fant ut at prosjekt «bok på eget forlag» gikk i pluss, og at jeg altså ikke måtte BETALE for å få lov til å jobbe litt - ja, så senket jeg ganske enkelt skuldrene og tenkte: SÅNN JA. Det var bra. Gi ut en bok uten at det koster penger. KJEMPEHYGGELIG!!

 

Og så glemte jeg nesten helt av det. For jeg vil jo egentlig ikke bli lest. Eller vent, jeg vil bli lest. Eller altså nei, jeg vil jo ikke bli lest, ikke EGENTLIG. Jeg vil jo bare skrive. Etc. Noen som forstår at jeg kanskje hører mer hjemme på et ordentlig forlag med ordentlige jobbefolk som i det minste sørger for å få kastet boken ut til landets biblioteker? Egen makuleringsavdeling har de, også. GULP. Hva skal jeg gjøre når jeg må makulere mine egne bøker, liksom? Klippe dem opp manuelt? *ser for meg vannblemme på tommelen allerede*

 

Blant mine dårligste egenskaper hører definitivt evnen til å markedsføre seg selv. Og DET har jeg altså tenkt å gjøre noe med her og nå.

 

For her er det altså. ANSTØTET. Reklame fra sjelen. For sjelen. JEG VIL SELGE SJELEN MIN! JEG VIL SELGE BOKEN MIN! MINE TABBER, HETER DEN! DEN BLE GITT UT PÅ EGET FORLAG I DESEMBER! BOKEN HANDLER OM, HVA SKAL JEG SI, TJA, DUMME TING JEG HAR GJORT/OPPLEVD HER I LIVET! ALTSÅ, SOM I SELVFORSKYLDTE TABBER! FLAUSER, FADESER, BLEMMER OM DU VIL!

 

Har du lyst til å kjøpe den? Glem nettbutikken min. Utrolig omfattende greie. Bare kjøp den. Send meg en SMS på 91 18 55 71. Eller en melding på facebooksiden min. Eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Skriv f eks og adresse og ønsket betalingsmåte. Det være seg via VIPPS, overføring mellom konti, (elsker når jeg kan bruke ordet konti) eller enda smartere måter jeg kanskje ikke har hørt om engang. Jeg kan også hente sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i Bergen sentrum, i Årstad bydel, på Landås og i Fana bydel. Jeg henter ikke sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i følgende bydeler: Fyllingsdalen, Åsane, Arna. Jeg er heller ikke i stand til / vil ikke / orker ikke å hente sedler i hemmelige sprekker og kriker i resten av landet, så om du bor rundt omkring, får du bruke VIPPS eller overføring mellom KONTI el.

 

NB! Det er SALG på boken. Det er jo januar og jeg er PROFF!

Før kostet den 280. Nå koster den 180! (inkludert frakt)

 

UTROLIG LITE SALGBAR SJEL.

 

 



... Fra et mytisk liv som forfatter på befaring i herskapelig seng i Aschehougs eminentpompøse villa ... Fotografert med digitalkamera med 3000 Megapixler!

 



... Til et fullsørgelig liv på gulvet hjemme. Pengene i hodeputen er byttet ut med x antall eksemplarer av egen bok ... Og selfiekameraet har bare 450 mpxls!

 

ALTSÅ. MINE TABBER. Boken om fadesene i mitt liv. Rett og slett. Verre enn Larry David. Kanskje like ille som Klovn. Opp til deg å vurdere.


DEL GJERNE.

 

 

 

 

FLYKTE OVER I LIVET SELV ...?

 

Jeg vil helst bare forsvinne for tiden. Forsvinne og forsvinne. Forsvinne bort fra mening, krav, plikter. Forsvinne bort fra tanker, forsvinne bort fra ord. Å, ORD ... Jeg blir så dønn sliten, så dønn oppriktig lei av ord. Tenke, tenke, tenke ... Analysere ... Få ord til å søke sammen, danne mening, virkelighet. Et forsøk på å forklare omverdenen for en selv. Omsette den fra væren til språk. Hele tiden. Døgnet rundt. I våken tilstand. I drømmene. Alltid. Utrolig slitsomt. En yrkesskade, jeg vet. Forfattere sliter i hodet. Haha.

 

Heldigvis finnes det et sted jeg kan forsvinne. Foran pianoet. Jeg setter meg foran pianoet og forsvinner. Flykter inn i et landskap hvor alt er rytme, følelser, stemning. Tangentene kan ikke ord. Det finnes ingen ord i musikken for meg. Det er rart. Jeg hørte på Joni Mitchell sammen med ungene i går (jeg prøver å snikkultivere dem ved å spille min egen ungdomstids klassiskere): Jeg sang med. Jeg kan sangtekstene utenat etter atskillige gjennomlyttinger. Men så slo det meg: Jeg vet likevel ikke hva sangene handler om. Ikke egentlig. Bare bruddstykker. Har ikke tatt til meg meningen, på en måte. Jeg synger med på teksten, ord for ord, men ordene forblir bare rytme for meg i musikken. Det er rart at det er slik. Jeg som er så besatt av ord. De fleste forfattere jeg kjenner, hører tekst like mye som de hører musikk i musikken. De jubler når Bob Dylan får Nobels litteraturpris. Jeg har også hørt på Bob Dylan. Jeg kjenner sounden, stemningen. Men jeg aner ikke hva han synger om. Hehe!

 

Frem fra hendene mine, fingrene over tangentene, vokser det frem et helt nytt språk. Et kroppens språk. MITT språk. Å kjenne musikken strømme UT av kroppen, gjennom fingrene og ut. Hvor fint er ikke det? Da jeg begynte å spille piano igjen i høst (etter en pause på nærmere ti år), tok jeg et valg: Å IKKE begynne med noter igjen. FØKK noter! Det er så hemmende. Om man øver seg opp, skala for skala, så kan man jo etter hvert spille HVA som helst! Det passer meg så mye bedre. Å ikke være avhengig av et system.

 

VEL. Det var ord om musikk. Og nå: Bort med ordene. Frem med tangentene. En timinutter fra selveste livet. Eller en flukt over i livet selv, alt ettersom.

 

 

Glo på himmelskjermen mens man tar seg en trall ...

 


 

... Må bare flytte bort en monstertruck fra tangentene først.

 

 

Håper du har en fin start på uken!

 

HAGL-AVHENGIG

 

Oi, oi, oi og herregud. Dette er bare så ufattelig utrolig typisk meg og Olav! For en måneds tid siden opplevde vi nemlig tidenes haglskur her rundt huset vårt. Vi løp naturligvis bort til vinduet for å se, begge to. Heldigvis var ungene lagt, så vi hadde mer enn nok av tid til å bruke på nitid haglstudering. Og så var det jo slik at disse haglene her, de var de største vi NOENSINNE hadde sett. Både jeg og han. Altså, jeg mener:

 

SKJØNNER du, eller ...? (den observante leser ser vel også at vi denne kvelden ble nødt til å  fokusere på hagl fremfor opprydding av leker)

 

Og så gjorde Olav noe som altså skulle vise seg å bli banen til vår verdighet: Han heiv innpå et hagl. Knasket det. Og så bare ... "Nam! UTROLIG godt!". Jeg fant fort ut at han hadde gått foran som et godt eksempel, og heiv innpå et hagl selv. Men altså ... NAM! Isbiter, det er jo godt. Det vet alle. Men av og til kan de bli for store ...? Ja ...? Altfor vanskelige å tygge? Altfor kalde i munnen? Men disse ... Å, disse. De var bare helt perfekt i størrelse. Helt perfekt i konsistens. Husker du godteriet "Salte ufo"?Sånn var det. Samme størrelse. Samme konsistens. Bare uten sukker og E-stoffer. Vi så på hverandre ... Nikket. Trengte ikke si noe mer: Vi visste begge hva som måtte gjøres.

 

Så var det å hente noen fryseposer i kjøkkenskapet. Og så gikk vi altså på innhøsting av hagl i egen hage. Hagl-sanking. Vips - en fin liten forsyning hagl i vår egen fryser. Haha! I utgangspunktet tenkte vi at haglet skulle være til gjester. Dét er vel fint vertskap det, som stiller med hagl til høytidelige anledninger. Men Neida ...

 

"Min mann gikk foran som et godt eksempel. Og nå inntar også jeg hagl!"

 

... Det er vi som knasker, ikke gjestene. Siden har vi tatt oss et hagl sånn når anledningen har bydd seg. I dann og vann. Porsjonert det litt utover - for herregud, hagl er tross alt ikke noe man spiser hver dag. Men av og til. Spare. Må jo ha litt hagl til sommeren, også ...? Men. Det ene tar det andre, og plutselig har man spist både tre, fire og fem hagl for mye. Beholdningen minker, og så ... I dag tidlig, da jeg søvndrukken og haglhungrig puttet hånden ned i fryseboksen, så bare ... IKKE SI DET ER SANT!!!  Tomt for hagl. Lette desperat etter "krutt", men ikke ett eneste igjen. Bare noen små tarvelige isflak nederst i posen.

 



 

Som du ser av denne selfien er jeg tydelig frustrert. Bildene er for øvrig grovkornet som en hommage til hagl.


 

Hva gjør vi nå? Åpner haglstøperi? Jeg kjenner suget etter hagl mens jeg skriver dette. Nå har vi blitt avhengige. BEGGE TO. Har ett tips til deg: IKKE begynn med dette elementet!! Det er vanedannende. Og utrolig, utrolig godt.

 

 

DEL GJERNE OM DU KJENNER NOEN DU TROR STÅR I FARE FOR Å BLI HAGLAVHENGIGE.

 

Epilog: Jeg kommer etter hvert til å opprette en telefonlinje for haglavhengige. Den kommer til å være døgnåpen. Jeg kjemper også nå for å få innført en de haglavhengiges dag.

 

følg meg gjerne på Facebook, men det er en grunn til at dette står med liten skrift

 

ALENE. ALLTID ALENE.

 

Erfaringsmessig er vinteren min verste tid sånn helsemessig. Det gjelder vel for de aller fleste sykdomstilstander, at de forverres da? Selv de sprekeste av de friskeste kjenner vel litt på at vinteren og mørket ikke akkurat er en intravenøs vitaminboost for kropp og sinn. Jeg kan gjerne tro på at det finnes utenomjordlig liv. At mennesket kanskje en gang i fjern fremtid vil kunne bosette seg på andre planeter og klare seg helt fint der. Men at mennesker en gang i fordums tid valgte å bosette seg så langt nord som i Norge ...? Med mørketid, kulde og alt? Når de ikke hadde varmekabler, engang? Og ikke varmtvannsbereder? Og ikke elektrisitet? Når de måtte fryse året rundt i hulene sine? Nei, det er for meg en uløselig gåte. Tenk å være frostig huleboer, da. Å herregud for en skjebne. Men, men. Nå er de jo for lengst døde likevel.

 

Men nå snakker jeg meg vekk her. Poenget var jo altså at nå nærmer vi oss midten av januar ... Og de siste månedene har jeg knapt sett andre mennesker enn nærmeste familie, samt behandler 1 og behandler 2. Senest i dag måtte jeg avlyse en avtale jeg hadde gledet meg veldig til. Skikkelig, skikkelig kjipt. Apropos huleboer ... Jeg har visst blitt en. Midt i byen. Alene. Alltid alene.

 

Heldigvis er jeg inne i en periode der jeg ofte innbiller meg at jeg er syk. Har snakket med behandlerne mine, og vi har kommet frem til at det kan være en god ting; en livsløgn eller to kan vel ikke skade ...? Haha! Men altså: Det fine med dette, er at jeg tror at jeg når som helst «kan skjerpe meg og bli frisk» - bare jeg vil det hardt nok. Og det føles godt når jeg kan tenke at helseplagene mine er selvvalgte, på en måte. Da slipper jeg å ta inn over meg omfanget av sykdommene, hvor mye de faktisk påvirker alt jeg er og alt jeg gjør. Det dumme med dette, er at jeg sliter mye med dårlig samvittighet for at jeg «tillater meg selv å være syk». Så vinningen går vel litt opp i spinningen, når jeg tenker meg om.

 

MEN! Uansett. Jeg håper på bedre tider. Jeg gjør faktisk det. Solen har for lengst snudd. Jeg ligger på sofaen (eller sitter faktisk!!) og håper på bedre tider.  Det er liksom her man gjør nettopp sånt. Håper. Håpet tilhører sofaen. Skal vi si det sånn? Det høres liksom litt flott ut. Litt som florlette, hvite tyllgardiner i en mørk jordhule, liksom.

 

Sånn omvendt pariserflette har jeg lært meg å lage, da.

 

HÅPET ... Se på dette bildet. Sommer og sol. En helt annen verden. Et helt annet liv. Det vi gleder oss til. Men om sommeren er det jo bare drittvær, likevel. Lol. Kanskje det å leve i håpet duger tålelig, når alt kommer til alt?


 

følg meg på facebook

 

#sykdom #syk #vinter #mørke #årstid #januar #håp #livsløgn #helse

 

MODERNE ONDSKAP

 

I går heiv vi ut en sympatisk husokkupant: Det som vel egentlig har rukket å bli en god, kjær venn i løpet av kort tid. Juletreet vårt. Vi har ingenting imot trær, altså. I vår familie er vi veldig bevisste på å være grantrevennlige. Dette er verdier både jeg og min mann ønsker å videreføre til våre barn: Vi står opp for både gran, furu og lerk. Men nå var det liksom nok. Det må det vel gå an å si uten å støte noen? Eller er det en form for moderne ondskap vi nå har bedrevet?! "De kastet ut et uskyldig tre bare fordi det drysset og bare fordi det var januar, som om det ikke var nok at det avdøde treet opplevde å bli HUGGET for en måneds tid siden, liksom" #journalført.

 

Men altså. I dag var jeg, illojal som alltid, på jakt etter en ny grønn venn for å fylle tomrommet etter det store, grønne beistet. En litt nettere venn (og det betyr IKKE at jeg oppmoder til slanking!!!)

Med andre ord dro jeg innom min lokale florist for å kjøp meg litt vår. En ny Monsteraplante, måtte det bli. Den nye evigheten, screw eføy! Tok ikke bilde, da. Du får google om du gidder. Tok et bilde av floristen i stedet, for han ville gjerne på blogg (vi snakker selvfølgelig om alt, floristen min og jeg). Men det bildet klarte jeg altså å slette.

 

«Min lokale florist», ja ... Haha, hvor gammel er jeg ...? QUIZ: Den som tipper rett får en pakke moccabønner i posten. Samt et års forbruk av Dispril.

 

Var det virkelig alt jeg hadde å si i dag ...?

Ja, det var det visst. Forresten, er det tirsdag i dag eller onsdag ...? Tror jeg må avslutte her for å høre med min mann. Kjenner jeg dere rett gidder dere vel ikke kommentere likevel.

 

 

 



Her et kraftig redigert bilde av Yours Truly. Gjorde så godt jeg kunne for å yte det stakkars prangløse juletreet, som nå ligger og slenger på altanen uten verken glitter, lys eller stas, rettferdighet.

 

SNAKKES!

EKTESKAPETS GLEDER

 

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre som har vært gift eller samboere en stund. Men her er det altså sånn at vi for lengst har utviklet vårt eget språk etter en del år under samme tak. En merkelig sammensausing av kaudervelsk og logikk som vel ingen andre enn oss to har forutsetning til å forstå.

 

Når jeg tenker på eldre ektepar jeg har hatt gleden av å få et innblikk i hverdagen til, kan jeg likevel ikke huske å ha følt meg utestengt av et internt språk. Hvordan gjør de det ...? Kanskje holder de inne helt til barnebarn og grandtantebarn og tantebarn har gått hjem. Bare holder det inne og holder det inne ... Og så sier de ha det, lukker ytterdøren lettet etter seg og så EKSPLODERER den ekteskapelige sjargongen igjen ...?  

 

Tur du opp killingen, Magda? (Fyr i ovnen!, Magda!)

Jau, krøtter over øer, Leif! (Skal bli i mitt neste liv, Leif!)

REIK, Magda! (Nå henter du lommekammen min og grer meg før jeg gjør det selv, Magda!!!)

Jepp, Juster! (Hahaha, du har jo humor, jo, gamle gubben min!)

 

Ikke vet jeg ...

Men altså. Her er en liten ordliste fra vårt ekteskap:

 

MOFFAMOFF = Da går jeg.

SJU = Vi sees om litt.

YOKO = I dag blir det vegetartaco til middag.

MIKKE = Jeg føler meg faktisk ganske glad i dag!

JAO = Kan du lage litt kafao til meg?

KAFAO = Kakaopulver blandet ut i tevarmt vann.

JUKKEL = Skal vi ikke ta og rydde litt .?

LUNKAFAO = Denne koppen, inneholdende en deilig blanding av kakaopulver og vann er ikke varm nok, kan du hente meg en ny?

EKKENEKKE! = Vi er tom for knekkebrød.

DANNE = Lage middag.

BAHT = Jeg er jo veldig glad i deg, da!

TAKE ME SON TO BARRA! = Skal vi se på tv ...?

 

Haha, noen av disse begrepene aner jeg egentlig ikke forhistorien til, engang. Har for lengst glemt. Innser for øvrig  t det nesten ser litt ille ut, når jeg leser over det sånn svart på hvitt. Litt kosepsykotisk, liksom ...?

 

 

Men så lenge det ikke blir sånn som dette:

YAKAYAKA = JEG SKAL DENGE DEG HELSELØS!!!

BU = Nå orker jeg ikke mer av deg.

TSJEKK!!! = Jeg vil skilles!! !

FUFF! = Jeg har pakket kofferten din - nå er det UT!

GARTOFFEL! = Hvis jeg ser deg søle spaghetti på den hvite skjorten din, én gang til, så KLIKKER DET FOR MEG!!!!

 

 ... Så er det vel mer kos enn psykotisk. Faktisk.

 



 

Lette som en GAL for å finne et bilde av meg og Monsieur til dette innlegget. Men fant ikke ett eneste. Jeg har visst sluttet å ta bilde av ham (før vi fikk unger gjorde jeg jo liksom BARE det! - Eller vi tok samselfie (heter det virkelig det? SAMSELFIE?).

Det nærmeste jeg kom var liksom en SELFIE, da ... (Les: Bilde av en representant for ekteparet!) Haha. Huff.

Beskjed til selvet: Ta flere bilder av ektemann, eller selfie med ektemann som linselus.

 

LYS. MØRKE.

 

Nå som det dunkle desembermørket er i ferd med å trekke seg tilbake, er det som om jeg endelig kan krype inn i det. Endelig lar det omfavne meg. Det er ikke obligatorisk lenger; snart sniker solen seg inn i livene våre igjen. Så nå er det bare kos. Jeg tenner stearinlys. Tviholder på julestjernene - slik man bare kan tviholde på stjerner. Løser kryssord. De levende lysene kaster skygger over bokstaver og blanke ruter i Kranglefanten. Jeg går i store, romslige tøfler. Morgenkåpe selv om det er kveld. Drikker glovarm kamillete. Slår av varmepumpen bare for å nyte stillheten litt ekstra: Høre veggklokken som tikker. Er det ikke rart hvordan det kan være beroligende å bare kjenne på lyden av tid som går? Det moderne menneskets tid. Uret. Tikkingen. Liksom så arkaisk. Helt uten å være det.  

 

Litt nostalgisk er det alltid når julen forsvinner og det nye året overtar. Men mest bra. Lyset over himmelen som varer lenger enn til middagstider. DET vitner om fremtidig lykke, det.

 



Fra dette ...

Til DETTE:



Utsikt fra nærområdet mitt. Paradis. For det heter det faktisk her vi bor! Sånn helt på ekte. Med god grunn.

Ha en fin kveld, kjære leser!

 

 

#nyttår #mørke #lys #kryssord #vinter #stjerner #utsikt #stearinlys #morgenkåpe #tøfler

 

 

FORSVINNINGEN

 

Plutselig forsvant jeg. Bort fra verden. Bort fra tiden, bort fra bloggen. Bort fra eposter, bort fra Facebook. Bort fra Instagram. Jeg forsvant nærmest bort for meg selv; fra det å skrive. Fra det å tenke. Fra det å skulle prestere. Jeg kjente det med hele meg: At nå var det på tide å roe kraftig ned. Når det kom til ALT. Ikke yte overhodet. Kanskje ikke helt forenlig med de krav vi stiller til oss selv når det kommer til juleforberedelser ... Eller hva?

 

Her er en liste over alt jeg tenke vi skulle rekke før jul. Det som IKKE er strøket ut er det jeg/vi fikk til.

 

Lage syv sorter kompliserte julekaker.

Lage tre sorter julekaker av enkleste sort.

Lage meiseboller til viktige venner i hagen.  

Lage hjemmelaget pakkekalender.

Kysse, kose, klemme.

Lage julekuler av gamle lyspærer som vi har spart på i ETT! År! med dette som formål.

Lage krans til ytterdøren.

Henge opp lys i det gamle, skakke plommetreet i hagen.  

Besøke pepperkakebyen.

Leke, tøyse, tulle.

Invitere små venner til juleverksted med pepperkakebaking.

Høre på julemusikk.

Tenne lys på en kjær grav.

Spise pinnekjøtt på julaften og på nyttårsaften (det MÅ man jo bare!!)

Få besøk av nissefar med fantastisk troverdig kostyme.

Åpne gaver og se gleden og takknemligheten lyse i fire små barneøyne.

Gå julebukk.

Invitere gode venner på middag 2. juledag, servere kalkun med hjemmelaget saus og hjemmelaget waldorfsalat og hjemmelaget rødkål og hjemmelaget ripsbærsaft og hjemmelaget sorbet til dessert og hjemmelaget jeg vet ikke hva.

Stresse.

Kjøre på akebrett (ikke vår feil, det var uansett ikke snø, da!)

Danse, le.

Luske rundt på biblioteket og late som om vi var dinosaurer som forsøkte å låne bøker.

 

Utfyllende informasjon: den 14. desember kjøpte vi SJOKOLADEKALENDERE på Coop. Til herlige tre kroner og åtti øre per stykk. Altså, æresord: 3, 80 per stykk. Haha! Ikke for å spare penger, da. Men fordi det bare ble slik i år. Vi foreldre bare: NÅ ER DET JULEKALENDERTID! Hjemmelaget pakkekalender, som vi har hatt de siste årene, ble altså totalt nedprioritert denne gangen. Tipper også det er siste året vi kommer unna med å starte så sent. Men vet du hva? Det gikk helt fint, altså! Her tok vi i igjen med å åpne TO LUKER PER DAG FREM TIL JULAFTEN! Det totale adventsanarki, med andre ord. Bonus på en skrudd måte. Og ungene var storfornøyde. I hvert fall for denne gang.

 

Konklusjon sånn nå i starten på et nytt år: Alt det man liksom SKAL gjøre før jul ... Akkurat denne gangen føltes det bare litt som omveier. Rundt alt det som egentlig er viktig. Rundt alt det som ikke handler om stress. Men bare om JUL; det å vise omtanke for hverandre. Legge bort mobil og blogg og internett. La julegaveshoppingen gå litt sånn på halv åtte. Og bare VÆRE. Se på lillesøster som danser rundt og rundt på gulvet til storebrors noe egenkomponerte versjon av «På låven sitter nissen». Kanskje gi et ekstra kyss til «julenissen», som har vært utkledd som ektemann hele julen (!!) Jeg skal ikke si at det ikke gjør litt vondt når jeg tenker på noen av de tingene vi ikke fikk gjort. Som å gå på graven, for eksempel. Men sånn stort sett, når alt kommer til alt, så har vi vel fått gjort det aller viktigste på listen. Eller ...?

 

Tipper du som leser dette har kunnet krysse av hakket mer på listen over enn det vi har klart. Bare sånn for å gi deg litt bedre samvittighet. Denne julen har jeg rett og slett klart å legge bort den dårlige samvittigheten - sånn med visse unntak - og la alt bare skure og gå. Det har vært deilig - men også nødvendig.

Og vet du hva? Det føles som om det har vært jul, likevel! Sånn på ekte! Og et nytt år ble det visst også attpåtil.

 

I midten av desember: TOTALT kaputt. Herregud.

 



Nå: Hakket bedre.

 

 

Forresten: Tusen millioner takk til alle som har tittet innom nettbutikken min og kjøpt den nyeste boken min med mer! Helt overveldende, faktisk. Jeg planlegger også et aldri så lite nyttårssalg med umenneskelig gode rabatter. Så vet du dét.

 

For øvrig kommer jeg sterkere tilbake på bloggfronten. Jeg trenger bare å ta det litt i mitt eget tempo (eller egentlig IKKE mitt eget tempo, rettere sagt. Et roligere, mer bedagelig tempo som egentlig passer meg nokså dårlig. Men er strengt nødvendig).

 

#utslitt #sykdom #advent #familie #syk #nede #jul #julaften #gjøremål #obligatorisk #stress #nyttår #bok

 

FRA NÅ AV KAN DET VIRKELIG GÅ TIL HELVETE

 

Denne dagen har jeg gruet meg til LENGE. Har jeg gjort noe fryktelig dumt nå ...? Jeg vet ikke.

Altså, å si at jeg bare har gruet meg er vel feil: Jeg har GLEDEGRUET meg. For selvfølgelig har jeg gledet meg, også: I dag kom nemlig min tredje bok, MINE TABBER, fra trykken! Helt rykende fersk. Og jeg har vært så utrolig spent på resultatet. For jeg har gjort alt HELT selv denne gangen.

Frykt nummer en: Jeg har vært livredd for å få tilsendt en bok som bare bestod av krypterte tegn. A-er og å-er som ser ut som de driter ø-er og b-er (?) Bilder trykket opp ned etc. OG HUSKET JEG NÅ VIRKELIG Å GI BESKJED OM AT BOKEN IKKE SKULLE TRYKKES I BLINDESKRIFT, LIKSOM???! Det ville jo nettopp være så utrolig avgjort typisk at forfatteren bak en bok med tittelen MINE TABBER, klarer å klusse det til, liksom.

Men gjett hva? Boken ser ut AKKURAT slik jeg håpet at den skulle bli! Jeg kan nesten ikke tro det. Haha!

 

Og så har vi frykt nummer to, da ... Jeg har jo brukt penger på dette. Denne gangen har jeg ikke noe forlag i ryggen som tar kostnader og markedsføring. Denne gangen er det JEG som taper alt om ingen kjøper. Men at denne boken blir kjøpt representerer så mye mer for meg enn de pengene jeg eventuelt måtte tjene på dette.

For denne høsten har jeg sannsynligvis gjort noe forferdelig dumt. Jeg innser det nå: Det er ekstremsport det jeg har bedrevet. Jeg har ikke blitt basehopper. Jeg har ikke engang bedrevet strikkhopping.

Nei, jeg har gjort noe, for meg, vel så farlig: Jeg har friskemeldt meg. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å stå på egne ben. Egentlig helt uten å ha den helsen som skal til for å gjøre den slags. Og det har egentlig gått greit sånn rent økonomisk. Men jeg innser det nå; at jeg nok har drevet rovdrift på egen kropp. Og de siste ukene har jeg vært verre enn på lenge. Her snakker vi liggende posisjon opptil tjuetre timer i døgnet. Derfor handler det å bli lest, å bli kjøpt, å bli sett, denne gangen om MESTRING. Det handler om å føle at man klarer å bidra med noe - tross alt!

Og om de to små kassene med bøker jeg har investert i å skrive og trykke bare blir stående her hjemme uten å bli solgt ...? Vel så blir de liksom et helt konkret bevis på min udugelighet her i verden.

 

Jeg har vært heldig: I løpet av den tiden jeg har blogget, har jeg stort sett vært blant de mest leste bloggene i landet. Egentlig helt uten å ha hatt noe særlig overskudd til å markedsføre den.

Og det er deres fortjeneste, det! Takk! Hver og en av dere lesere. Virkelig. Fra dypet av min skakkjørte sjel og byrde av en kropp!

Dere har gitt meg tilbake troen. På at verden kan finnes - også for slike som meg.

På at verden kan komme til meg. På at jeg kan bety noe - trass alle utfordringer.

Og på bakgrunn av dette har jeg altså samlet sammen alt jeg har hatt av krefter og skrevet denne boken.

Jeg er sliten nå.

Men jeg kjemper så lenge det går.

Jeg kjemper. Med nebb og klør og tanker og tekst og alt jeg har.

Og om dere som liker bloggen min, som jeg tross alt bruker nokså mange av mine ytterst begrensede krefter på, kjøper boken min, så blir jeg altså så utrolig GLAD! Da er liksom forverringen jeg nå opplever verdt noe, om dere skjønner?

Mitt ønske er jo dessuten at dette skal være en blogg fri for reklameinnlegg. Så langt det lar seg gjøre.

 

Men over til noe litt lystigere: nemlig BOKEN. For dette er altså et selvbiografiske dypdykk ned i noen av mine største fadeser her i livet! Og gud, jeg håper at disse ytterst drøye tabbene ENDELIG kan være verdt "bryet". Lol.

Jeg skal ikke røpe for mye - men her får du blant annet lese om da en klovn trodde jeg forsøkte å kjøpe sex av ham ... Og andre tabber som rett og slett er for drøye til at jeg har turt å trykke dem her på bloggen.

Synes du Klovn er pinlig? Rødmegrøsser du av Larry Davids blemmer i Curb Your Enthusiasm? Jeg kan love deg at dette er like ille. OG desto sannere.

 Dette er altså den MINST perfekte julegaven noensinne. Perfekt å gi bort til både dem du elsker - og dem du innerst inne forakter.

 

I løpet av morgendagen er den vel å finne til salgs på bokhandelen på Litteraturhuset i Bergen. Den ligger også til salgs på min egen nettbutikk.

 

HER KOMMER DU TIL NETTBUTIKKEN MIN

KJØP BOKEN - ELLER DØ!!!! (og del gjerne. sikkert veldig fristende etter en trussel om avlivning, liksom)

 







Sinnsykt dårlig oppløsning på bildene. Vi tar det som et tegn på at det snart er JUL! (og bestiller du boken nå får du den i god tid til gavene skal pakkes opp).

 

 

 

TULL OG TØYS. OG OMSORGSSVIKT?

 

Jeg har gjort mye ufornuftig her i livet. Snusfornuft? Not so much. La oss heller kalle det snusidioti! Ta bare en titt på denne mesterhjernen her:

 


(Bilde hentet fra min kommende bok Mine tabber)
 

Det er mange ting her i livet som jeg sånn i utgangspunktet har tenkt på som en VELDIG god idé. Når den egentlig, i beste fall, er ... URTÅPELIG? Før jeg fikk barn satte jeg dem ofte ut i livet, også. Som den gang jeg bestemte meg for at det var en god idé å kjøpe en dør på Maxbo (holdt på å pusse opp en leilighet). Helt uten transport tilgjengelig. Et skikkelig impulsivt dørkjøp! Endte opp med å stille meg i veikanten og HAIKE, du vet - sånn med tommelen ut og opp og greier ...? Haha! Endte faktisk bra, da. En snill mann med tilhenger stoppet. Og jammen kom både jeg og døren oss helskinnet hjem helt uten å bli verken kidnappet eller makulert.

 

MEN TILBAKE TIL NÅTIDEN. Og sånne innfall jeg fortsatt kan få.

 

Eksempel nummer 1:

Vi har ikke bil. Vi har ikke sertifikat, heller, verken jeg eller Olav. Tapere, jeg vet.

En dag jeg var jeg på Toys R Us med ungene (går det AN å starte en lekebutikk med dette navnet, og faktisk ende opp som internasjonalt ledende leverandør av leker? Svaret er visst JA).   

Jeg fikk øye på en sånn pedaldrevet lekebil. Nærmere bestemt denne:

 



 

 Mitt første innfall var som følger, helt, helt oppriktig: WTF?!!!! Koster den bare 4000?!! Det er jo sånn cirka bare EN HUNDREDEDEL av hva en vanlig koster bil, liksom! Jeg kunne jo faktisk kjøpe en sånn og kjøre rundt med den ..? De dagene jeg føler meg for dårlig i kroppen til å gå ...? Haha - SE det for deg, da - hvordan det hadde sett ut om jeg kom og hentet sønnen i barnehagen med en slik en. Tipper jeg hadde fått stempelet tidenes mamma blant ungene. Men blant de andre foreldrene? Heller tvilsomt. Og det er jo naturligvis dem jeg er ute etter å imponere. Så da ble det naturligvis bare med tanken.  

 

Eksempel nummer 2:

Om jeg hadde frosset sterkt en vinterdag og ikke fant noe å ta på hodet - så hadde det ikke direkte bydd meg imot å gå med en afroparykk. Godt og varmt er det! Se på meg her, da!

 



Litt dårlig bilde, jeg vet. Fikk naturligvis Olav til å smøre inn linsen med vaselin, da jeg syntes jeg så så sexy ut.

 

Egentlig er det en gåte for meg hvorfor det nesten bare er folk sør for ekvator som er født med tjukt, krøllet afrohår på hodet. Og hvorfor INGEN av dem har måne. Det er jo her nord vi virkelig kunne trenge litt ekstra polstring på hodet. Urettferdig er det - ikke minst for alle menn med nordiske gener som sliter med hårtap og måne. For en ting er sikkert - hentesveis har ALDRI vært annet enn et «estetisk fenomen». Lol men sant! Jeg har i hvert fall fortsatt til gode å høre menn med hentesveis forklare sveisvalget med at de ønsker å være varme på issen. Selv om hentesveisen nok, totalt uintendert, har denne effekten. Her er det jo et enormt potensiale - det hadde jo kunne gjøre hentesveisen - om ikke mer hipster - så i hvert fall mer LOGISK! Tenk litt på det alle mannlige lesere.

 

Men nå snakker jeg meg helt vekk her. Poenget var at sånt, å gå med afroparykk for å varme hodet, får jeg meg rett og slett ikke til å gjøre lenger. Det blir liksom så trist når mamma oppfører seg barnsligere enn selv toåringen. Eller hva?

 

Eksempel nummer 3:

Jeg hadde lett kunnet sette meg på et busstopp og brukt det som kontor på fine sommerkvelder. Ta med seg et campingbord, laptopen, en termos med peppermyntete. Og bare JOBBE i skuret. Tenk å sitte ute i frisk luft, men likevel være forskånet fra bergensk sommerregn ... Se trafikken bare fare forbi mens man skrev på sin nyeste roman ...

Men om jeg hadde gjort det? Byens største byoriginal, sier jeg bare. Det hadde vel heller ikke tatt lange tiden før mammapolitiet hadde kommet på døren og arrestert meg for useriøs oppførsel! Så da ble det å okkupere DUKKEHUSET i stedet. MYE mer voksent. Eller i hvert fall diskret. Så lenge ikke mammapolitiet (hvem de nå enn måtte være) snoker rundt huset.

 

Poenget? Gud, jeg er altså så glad for at jeg fikk barn. Da blir jeg nesten nødt til å moderere meg litt. For deres skyld. Og det tror jeg er like greit. Og eksemplene nevnt ovenfor kan jeg helt fint avstå fra å sette ut i livet, altså.

 

Likevel skal det jo altså så forsvinnende lite til for å bli oppfattet som både sær og uskikket som foreldre i våre dager. Bare det å ikke eie en bil når man har barn, for eksempel? TOTALT UANSVARLIG. Og å droppe hjemmelaget julekalender? KRISE. Og å unnlate å sende med ungene nusselige matpakker hvor det står skrevet med løkkeskrift på silkepapir at I LOVE YOU. SMASK!! Altså ... ER DU IKKE GLAD I UNGENE DIN, ELLER?? 

Jo. Det er jeg. Så glad at jeg helt fint gir avkall på den råkule lekebilen. Uansett hvor überstas jeg hadde syntes det var å råne ut i en sånn doning. For jeg innser jo at sånt ville bli litt overkill.

 

 

... Men LITT må det vel gå an å tøyse, likevel ...? Og dumme seg ut? Selv om man har blitt mor, liksom? DET kan de vel ikke ta skade av.

 



 



 

 



 

MÅ bare!

 

... Og snart vil det også stå svart på hvitt. At jeg kanskje ikke er HELT riktig navlet. Boken Mine tabber, inneholdende noen av mine største tabber her i livet, er snart ute i verden. Følg med, følg med! Egenreklame, jeg vet, skyt meg (men skyt meg skånsomt. Nakkeskudd foretrekkes. Eventuelt forfra, med en miljøvennlig papirpose tredd godt nedover hodet mitt - for jeg er faktisk veldig opptatt av miljø! Elektrolekebil fremfor bensinbil. Sier ikke mer.)

 

 

følg hjernen på facebook

 

 

 

IKKE FRISK

 

Det er dårlig fatt. Alt om å forsøke å stable seg litt på beina igjen om dagen. Og ? for alt i verden ? å unngå en forverring. For det ville rett og slett være KRISE, så dårlig som jeg er nå. Alt handler om å hvile, hvile, hvile. I helgen har vi tatt det helt med ro. Tror det var godt for ungene, også. Etter mye bursdagsfokus og julemarked og hurlumhei den siste tiden (som definitivt har vært med på å forverre mine egne symptomer). Heldigvis synes jeg det er en uting at det MÅ skje noe bestandig. Stillstand er bra for barn, tror jeg. Det motsatte av stress. Så det slipper jeg i hvert fall å ha dårlig samvittighet for.

Snart kommer ungene hjem. Olav både henter og bringer når det er slik som det er nå. Og hjemmet er TOTALT kaos. Men jeg har mine metoder: det å rydde var uaktuelt. Orket ikke bøye meg ned, reise meg opp, sortere, bevege meg mer enn nødvendig. Så da får man bruke de skitneste triksene man har. Bokstavelig talt. For litt siden tok jeg feiekosten og bare SOPET alt rotet inn mot veggene. Litt som man ville gjort i en jordhule i steinalderen (?). Så det ikke skal se helt grufullt ut her når ungene kommer hjem.

Ellers er de nokså flinke til å hjelpe til med å rydde på plass leker og å rydde av bordet etter seg. Sortere klær og legge på plass. De MÅ faktisk hjelpe til litt; jeg har rett og slett ikke mulighet til å varte dem opp på alle mulige måter. Jeg gjør altså alt jeg kan for ikke å bli en tjener. Og det tror jeg heller ikke de har noe vondt av. Jeg ser snarere på akkurat dette som en fordel, det er så naturlig at vi må samarbeide som familie for å få hverdagen til å gå rundt. Det kunne liksom ikke vært annerledes.

Dette var dagens lille tankerekke. Synes det handler i overkant mye om svekket helse her på bloggen om dagen, men det er vanskelig å unngå det, når dagene stort sett går med til restitusjon. Nå har jeg nettopp snudd meg i sofaen her og hviler nå med kroppen ANDRE VEIEN for å få litt variasjon. Skikkelig revolusjonerende. Dagens lille frekke.

Heldigvis er det ikke alltid slik. Det er godt å vite. Før jeg vet ordet av det har jeg karret meg sånn noenlunde på beina igjen. I hvert fall opp i krypende stilling. Egentlig burde jeg vel tatt meg en tur på Lagunen for å låne meg en sånn KOLS-rullestol som man kan råne rundt med. Når man nå først har en god grunn til å be om en, liksom. For en sånn har jeg alltid hatt lyst til å prøve!

Men jeg er dessverre for dårlig akkurat nå. Haha! «for skrøpelig for rullestol».

 

Vel. Selv om jeg er nede er det fortsatt action i livet mitt, da! BOKEN min. Den totalt uperfekte julegaven for alle og enhver, Mine tabber: en selvbiografisk reise i mine fadeser. Ikke så rent få. Snart kommer den i posten.

Klarer ikke å tenke på så mye annet. Tenk om det har skjedd noen grove feil som gjør at hele opplaget bare må gå rett i bosset? Jeg var typisk nok så rastløs at jeg ikke gadd å bestille en prøvebok.

Så jeg er SPENT.

 

 

Her fra en dag jeg var i et PRØVEROM! FOR en eventyrlig reise det var. L.O.L.

 

Ha en fin dag, kjære du!

 


 

HELT UTENFOR SAMFUNNET

 

Jeg har alltid følt meg litt i periferien av samfunnet; jeg har vel hatt det som kan betegnes som nokså smale og rimelig sære interesser. Filmene jeg likte å se på kino (jeg går egentlig aldri på kino lenger) ble stort sett alltid vist i de aller minste salene - og de ble tatt av plakaten etter et par-tre stusselige visningsdager. Om de ble vist her i Norge overhodet.

Bøkene jeg ønsker å lese, er enten bare å få kjøpt i bokhandelen et par måneders tid før de blir borte - om de nå i det hele tatt blir solgt over disk. Og på biblioteket har jeg ofte pent måttet be personalet hente frem romaner og diktsamlinger fra magasinet. Fordelen er at de sjelden er utlånt, da!

Også i tv-ens storhetstid har sendeskjemaet bare i små gløtt vært til for meg: Det har vært sport, sport. Og atter sport. Jeg har ofte misunt folk med interesse for sånt - for dere var jo helgen helt spikret, uansett hvor lite som ellers skulle skje; fotball eller friidrett eller langrenn eller utfor på tv-en dagen lang! Noe tv-maraton innen sjangrene kultur, vitenskap, litteratur, musikk og filosofi, har jeg ALDRI opplevd. Det nærmeste var vel «Hurtigruten minutt for minutt». Haha!

Og så, når det kommer til musikk ... Herregud. Da man fortsatt måtte ta seg en tur i butikken for å kjøpe et fysisk objekt, CD-en, for å få seg noe musikk i øret, så kunne utvalget være nokså begredelig begrenset. Aldri har jeg kunnet svippe en tur innom bensinstasjonen for å raske med meg en CD til roadtripen, for å si det slik.

 

Men nå? De siste fem årene har det jo skjedd en REVOLUSJON for sånne særinger som meg. Fortsatt har jeg vel ikke klart å venne meg til å lese e-bøker. Og bokhandlene blir jo dessverre bare smalere og smalere (jeg bare FATTER ikke hvorfor de bøkene jeg liker å lese kan gå under betegnelsen smal ...? Det er jo den smale litteraturen som er den virkelig VIDSYNTE! For de bøkene som til enhver tid ligger på bestselgerlisten handler jo sjelden eller aldri om noe annet enn kjærlighet eller mord - smal, smal tematikk med andre ord. ). Men likevel gjør mitt elskede internett det mulig for meg å bestille gull på originalspråket (svensk og dansk og engelsk litteratur)!

 

Og når det kommer til film og musikk og tv-programmer har det jo skjedd MYE. TV-tid er jo ikke en obligatorisk reise fra A til Å lenger. Netflix gjør det mulig for meg å se på akkurat det jeg vil, når jeg vil. Endelig kan jeg følge sære serier! Man trenger ikke engang bekymre seg for om de i det hele tatt finner veien til Norge: Internett har gjort det mulig å få tilgang til det beste av det beste, umiddelbart, likevel! Serier jeg liker kan nok ha en tendens til å bli tatt av før jeg egentlig vil det, men det får være greit. Enlightened, har du sett den? HERREGUD, for en fantastisk serie! Bare to sesonger, naturligvis. Men den ligger nå der ute i eteren. Og finnes og finnes. For sånne skrullinger som meg.

 

Og så har du Spotify, da. Det er jo bare helt utrolig hvor mye SMALT man kan finne, også der! For tiden hører jeg mye på Patti Smith sin plate BANGA. Det har jeg for øvrig gjort en stund. Men den er så fin! Kanskje ikke av det smaleste jeg hører på. Men jeg liker ikke BARE smale ting, altså!

Og så har du ektemannen min, da.  Han er vel egentlig helt likedan. Han snoker seg frem til alskens podcaster. Hører alltid på et eller annet program om vitenskap eller penger (?) Rimelig smal musikk lager han, også. Men den finnes der ute likevel. Nå. Og nå. Og nå. På Spotify.

Olav har blant annet laget musikken til Døden - a series about life. Og Fjorden Cowboys. Til sammen fire plater med filmmusikk ligger tilgjengelig på Spotify. Musikk som ALDRI hadde funnet veien til musikkhyllen på OBS eller Hydro Texaco, for å si det sånn.

Hør for eksempel den nydelig western-inspirerte Lothepus theme fra Fjorden Cowboys (Søk på Olav Øyehaug på Spotify, fikk ikke link til å fungere). Resten av platen er også verdt litt lyttetid - de andre platene likeså (inhabil og stolt!!)

Selv kjøpte jeg for en tid siden opp restopplaget til bøkene mine. Hadde ikke hjerte til å makulere dem! Snart finner du dem i min egen nettbutikk. Sammen med min splitter nye bok Mine tabber - som snart kommer helt rykende fersk fra trykkeriet.

ENDELIG føler vi oss innlemmet i samfunnet! Sånn virkelig! Eller, det vil si: Vi ER det vel egentlig ikke. Men det FØLES i hvert fall sånn. Haha!

 

INTEGRERT: CHECK!

 

ser vi ikke innlemmet ut, kanskje?!

 

 

følg særingen på Facebook, da!

 

LIVET ER ET ANNET STED

Hei på seg! Er det noe liv der ute? Det er vel kvelden for den slags. Vin, kos, fest, julebord, glede. Her har jeg nettopp sendt mannen av gårde, han tok seg en velfortjent tur til en kamerat i kveld. Det er virkelig ikke sjelden han jobber også i helgene - som selvstendig næringsdrivende har man jo ingen 37,5 timers uke, akkurat. Liv og arbeid flyter galant over i hverandre. Kanskje spesielt om man er kunstner: sansene er skrudd på for inspirasjon til alle døgnets tider. Slik har jeg det heldigvis også selv. Med heldigvis mener jeg at jeg, til tross for at jeg er syk, har noe som er så stort i livet mitt at også alle nederlag, alle motbakker og alt det vonde fungerer som en slags kreativ kraft.

Den siste tiden, og kanskje spesielt etter bursdagsfeiringen på onsdag, har jeg altså vært så helt og holdent dønn ferdig kaputt. Det har rett og slett vært litt for mye av alt i det siste. I går hadde jeg herlige én time i løpet av dagen hvor jeg ikke lå helt flatt ut. Det inkluderer en tur til fastlegen - som jeg heldigvis får pasienttransport til og fra på de verste dagene. På legekontoret var det å legge seg på undersøkelsesbenken, du vet - der man ligger for gynekologiske undersøkelser, blant annet? Vel, der lå jeg altså, ikke for å blotte meg nedentil, men for å blottlegge meg mentalt. Til en som kjenner meg godt og som det føles trygt og fint å åpne seg for. SA BRURA! Haha.

Nei, men altså: Det er jo ikke sånn at jeg IKKE synes det er vanskelig, dette. Å iblant ha en kropp som fungerer som en nittiåring når den egentlig bare befinner seg i midten av trettiårene. Men det hjelper å få grine litt fra seg. Det gjorde jeg i går. Og så dro jeg hjem. Og sov i seksten timer. Det gjorde godt.

Men likevel, så har jeg altså denne grunnleggende følelsen, som alltid følger meg: Uansett hvor utslått jeg er, hvor mange symptomer jeg sliter med, hvor lite virksom kroppen min er; tankene mine, følelsene mine, sansene mine: De er jo på jobb uansett! Sånt hadde vært vanskeligere om jeg var for eksempel en rørlegger, føler jeg. Men hva vet jeg: Kanskje en kronisk syk rørlegger også tenker slik, når han ligger i mørket under dynen hjemme, helt lammet i kroppen og ute av stand til å jobbe fysisk: "angående toalettet, hm ... Hva om jeg finner opp en patent som gjør at dasspapiret ikke tetter seg så raskt i den idiotiske svingen røret tar fra doen og ned i gulvet ...? DET skal jeg jammen meg gjøre!" Og så føles dagen plutselig litt mer meningsfull likevel.

Jeg vet ikke om tankene mine, de jeg har når jeg ligger sånn helt ute av verden, gjør meg det grann viktigere i livet. Men det FØLES litt slik. Lenge leve livsløgnen! Og fordi jeg befinner meg karrieremessig der jeg også befant meg den tiden jeg var frisk og rask, det vil si, i mitt eget hode, kan jeg også nå tenke at jeg er direkte ARBEIDSNARKOMAN! For behovet og ønsket om å formidle, å se, å tolke, reflektere, sanse, det er det også nå. Og den delen av meg er i aller høyeste grad fungerende, selv nå.

Ergo: Sengeliggende forfatter = virksom forfatter! Selv når det ikke kommer så mange geniale ord ut på papiret. Men akkurat nå koser jeg meg med at jeg har hatt krefter til å skrive dette innlegget! Sannsynligvis ikke så stort for verden - men en fin seier for meg. Sånn fungerer jo denne bloggen helt definitivt som en slags erkjennelsesprosess for meg selv. En mulighet for å få sortert litt i sine egne tanker - og granske dem litt utenfra. På et  mer fornuftsmessig plan enn når jeg ligger hulkende på "gynekologbenken" på legekontoret. Hehe!

Kunne jo sikkert ha skrevet dagbok, også. Sånn som jeg gjorde gjennom hele ungdomstiden. Men hei - det er jo så kjedelig: Da får man jo ikke ETT eneste like, engang!!

Dagens nødoptimisme: jeg er oftere i kontakt med Jehovas Vitner enn de fleste andre: Jeg er jo stort sett hjemme når de kommer på dør! Jehovas Vitner og dere. Det er liksom "samfunnet mitt", det. Rofl.



Hviletid, gråtetid, medisintid ... og SELFIETID!



 



De to siste bildene sånn cirka det eneste jeg så av verden i går. Tatt gjennom vinduet på vei hjem fra legen. Men i dag har jeg til gjengjeld opplevd dette: En liten familie som har sunget julesanger, puslet puslespill og tegnet. Sammen. Min egen lille familie.

Så summa summarum ... Kanskje jeg befinner meg der livet er, ut ifra mine skarve forutsetninger - når alt kommer til alt ...?

Og, å, forresten: Min nyeste bok, Mine tabber, kommer jo snart i posten, rykende fersk fra trykkeriet! Sannsynligvis i løpet av neste uke en gang. DET gleder jeg meg til, det!

 

BARNEBURSDAG ER INGEN KONKURRANSE MED VINNERE OG TAPERE!

Puh! Her er en intens og fin fireårsbursdag nettopp vel overstått. Herregud, altså, fireåringer FTW! De er bare så skjønne, så reflekterte, så veslevoksne  - og likevel så SMÅ! Tenker nok det er siste gang jeg opplever at gutten min underveis i selskapet kommer løpende bort til meg, kaster seg rundt halsen på meg, vil sitte på fanget mitt mellom kakespising og godterifisking og, i full offentlighet, gir meg et digert, kjærlig smask på kinnet!

 

Men tilbake til overskriften ... Jeg merket det selv underveis i planleggingen av kalaset, at det er så lett for å tenke at man vil kjøre på litt ekstra! Smelle til med en helt VANVITTIG fin bursdag, liksom. I stedet for en helt ordinær. Kjøre på med innleid klovn (han må MINST ha fått fem av fem mulige stjerner av pålitelige kjenninger), hoppeslott (helst i flere etasjer) og bordkort laget av en barnevennlig interiørkonsulent. For man vil jo at barnet skal huske tilbake på det hele som noe helt fantastisk og storslått ...?

Men så kom vi vel frem til samme konklusjon, både Olav og jeg: En bursdagsfeiring er i seg selv helt magisk for de små. Det som for oss voksne liksom bare er et helt ordinært selskap, blir for barna en HELT magisk feiring, uansett! Så lenge det blir litt enkel servering i form av for eksempel pølser  - og litt kake. I dette tilfellet ikke tredimensjonal dinosaurkake - som jeg må innrømme at jeg EGENTLIG dagdrømte litt om å lage - men en helt vanlig todimensjonal en. Pyntet med Non Stop. Etterfulgt av fisking av godteposer. Her havnet både en bleie og et bananskall og en truse på kroken sånn innimellom ...  Det var visst mer enn nok underholdning. Litt gaver hører naturligvis også med. Men til neste år vurderer vi å arrangere bursdag hvor gjestene får beskjed om å ta med leker de selv har gått lei som gave. Tror ikke det er noe mindre stas å få brukte gjenstander i presang, altså!

 

Poenget ...?  Bursdagsfester skal aldri påmeldes den store, norske KALAS GRAND PRIX - konkurransen uansett. Semifinalister, delfinalister og finalister skal aldri kåres. Ei heller noen vinner! Heldigvis.

Så HIPP, HIPP HURRA - for traust, vanlig, lavambisiøst og tradisjonelt!

 



Dette lille gullet mitt, her en dag gammel, fortjener ikke han DET BESTE AV DET BESTE, liksom ...?

JO. Det gjør han. Og det beste kan helt fint være det helt vanlige.

 



Her er bursdagsbarnet selv avbildet i "diskoteket" - det hjemmelagde pappeskehuset som ble en stor slager hos gjestene.

 

Hurra! Jeg er så lettet og glad for at det ble en så fin dag. Marerittet er jo virkelig at ingen dukker opp. DET er forferdelig, det.

følg gjerne den uambisiøse mammaen på facebook

 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits