hits

HA DET FOR N

 

Jeg har tenkt mye den siste tiden. Veldig, veldig mye, men likevel akkurat passe mye, ser det ut til. For jeg fler i alle fall at jeg har kommet frem til noe lurt her n. Fremover blir det ingen blogging. Jeg har hatt behov for skrive dette innlegget daglig siden sist. Likevel har jeg p et eller annet vis ikke orket. Men n m jeg bare orke med tanke p at det vil frigjre en hel del energi hos meg.

Planen min fremover er spikret; resten av dette ret skal jeg sette tilfriskningsprosessen p vent. Legge bort iveren etter kjempe meg frisk. Jeg skal f lov til vre s syk jeg bare vil. Bare droppe alle obligatoriske helbredelsesrettede greier. Ikke forske skrive meg arbeidsfr. Stresse etter bli hundre prosent friskmeldt innen midten av januar, slik planen var (fles litt vondt skrive "var", da - det m jeg innrmme!)

 

Jeg trenger bare litt tid. Eller ... "Jeg trenger bare litt tid?" Tiden trenger meg, tenker jeg heller at vi sier. Ja. Det hres flott ut. Det hres riktig ut. Viktig ut; tiden trenger meg

Jeg er s glad for at jeg har funnet ut av dette. Jeg har en tendens til tenke at iveren min, stpviljen min, er det friskeste i meg. For det er den jo virkelig! Men s er det kanskje ogs snn at den representerer et hinder nettopp nr det kommer til tilfriskning. Jeg bruker for mye energi med tanke p hva jeg har rutte med, rett og slett. 

... Adventstiden! Ungene glder. ynene er livet som ser. I r gjr jeg alt snt som jeg tidligere har flt har vrt litt for obligatorisk. Baker julekaker, lager julekrans, lager meiseboller ... I r er det merkelig nok helt annerledes; jeg skal f lov til vre s syk jeg bare vil. Tanken p det ... Den er s lun. Akkurat n er den faktisk det. Jeg vil bare forsvinne inn i en verden der jeg er et barn i ventetiden. Jeg innser det jo n; ogs jeg trenger ferie. Jeg er sykemeldt, men arbeidsnarkoman; all min vkne tid gr med til kjempe meg frisk. Allerede n merker jeg at jeg har senket skuldrene litt. 

I dag har jeg laget fuglehus sammen med ungene. Tok frem den halvrustne sagen, saget av noen biter av et gammelt kosteskaft, fant frem noen avdankede planker, laget en slags staselig fuglepinne av en gammel stekespade i tre. Akkurat snn jeg liker det. Skape av skrot; det er kanskje noe av det jeg er aller flinkest til her i verden. P alle mter, egentlig. 

 

Kjre alle dere fine ... Hper dere fr en fredfull adventstid fylt med ordentlig mening - snn innimellom all joggingen p kjpesenteret. 

 

 

... Jeg forsvinner ikke; p nyret blogger jeg - vips - igjen. Straks jeg kjenner at det er noe jeg gleder meg til.

FLUKTOPPDATERING

 

Vi er hjemme igjen. Etter en hundre prosent fantastisk tur! Vel, jeg mtte p do. Vi lette og lette, men fant ingen snne offentlige, sant? Mtte g p kaf hele tiden. Og om man skal tisse, s m man jo kjpe. Og da ble det kaffe eller te. For jeg er en snn idiot som ikke tler gluten eller melk; kafkaker. Etter hvert ble vi lei av sitte p stoler, s da bar det ut i gatene igjen. Kaffe og te er jo vanndrivende ... S da var det p an igjen.

 

Forresten. Den danske genivitenskapsmannen Tycho Brahe dde angivelig av urinforgiftning. Han var invitert p slottsgalla, satt ved kongens bord, det var for mange storheter som ville hilse p ham, det fantes aldri noen naturlig pause i samtalen som gjorde det mulig for ham g p do. forlate bordet midt i kongens monolog er liksom bde uhrt og frekt. S urinen bare fylte hele vitenskapsmannen til randen. S da dde han. Nok om det. Jeg overlevde jo i Berlin, og det var helt fantastisk!

 

Sist gang jeg var i Berlin, var jeg tjueen. Jeg gikk p Skrivekunstakademiet og hele klassen dro for sjekke ut teaterlivet i kulturbyen. Oioioi, skal si det var en annen tur enn den vi dro p n! Den gang sov vi to og to p et mistenkelig skittent pensjonat til nullstjerners vre. Og vi drakk, og mens vi drakk, s drakk vi enda litt til. En kveld havnet vi p en operasjonsgrnn pub hvor de viste porno p en liten tjukkas-tv som hang oppe p veggen. Mens sm menn med store mager satt ved baren og stirret grtkvalt p bartenderinnen ikledd pologenser. Porno hadde for lengst blitt til bakgrunnssty. Stnn som akkompagnerte kjrlighetssorg. Vi ba innehaveren om skru ned lyden. Nei. Volumknappen virket ikke. Ikke av-knappen heller, tydeligvis.

 

En kveld havnet jeg og en medelev p en privat fest. Vi gikk bare inn en tilfeldig dr, noen spilte musikk og lo der inne. Og VIPS! S var vi hjertelig velkomne. Det var en privat vernissage for fotografier vi aldri fant. Heller ikke kunstneren selv lot til vre til stede. Jeg spilte Radka Toneffs Havanna candy p anlegget. Medbrakt CD. Tok den ut av Discman-en. Fikk vre DJ, for de ville at jeg skulle spille den om og om igjen. I nitiden om morgenen dro jeg og medeleven tilbake til pensjonatet. Vi rasket med oss et vissent juletre som l p fortauet, stakk oss noe veldig p nlene hele den om lag en kilometer lange veien tilbake til pensjonatet. Aner ikke hvorfor vi gjorde det. Men det var sikkert verdt det.

 

Denne gangen var det veldig, veldig annerledes. Denne gangen var vi et middelaldrende ektepar. Slitne smbarnsforeldre p flukt. Vi s Brandenburger Tor. Ellers ingenting. Skulle egentlig p nasjonalgalleriet. Finne noen kule sm kunstutstillinger. Men nei. Vi orket ikke. Ville bare spise, hvile, snakke, skle, le. ? Vre alt annet enn smbarnsforeldre. S deilig det var fle seg helt uviktig! Helt fri ! Vi tok og var med hverandre hele tiden. Olav er skikkelig grei!

 

... Og s fant vi en Miele-kaf! Midt i dojakten! En av turens hydepunkter. En fusjon mellom vaske- og trketrommelbutikk og gourmetkaf. H? Jeg lover, det er sant! Vi lo, gikk inn og bestilte lunsj. Og herregud, for et mltid! Fantastisk, fantastisk mat. S vi entret med fnising og forlot med andakt.

 

Fr vi bestilte billettene veide jeg litt for og imot; hvordan kan vi forsvare bruke penger p parferie nr vi egentlig trenger et nytt kjleskap? Nei, heller ekteskap enn kjleskap, tenkte jeg. hhh! Den var god! Huff. Nr man begynner med snne ordvendinger ? og til og med ler av dem selv - er det bare komme seg i eksil. Bort fra det plagsomt durende kjleskapet. F litt fri fra det! F litt fri fra mine egne bldmer! For jeg nekter kontinuerlig bli en snn som ikke er supersmart og klok. For vrig var det nettopp det jeg bestemte meg for bevise for oss begge at jeg var p denne turen. Verdensvant med alt p stell. Upklagelig oppfrsel, femstjerners personlighet. Tror dessverre ikke jeg klarte overbevise verken meg eller Olav helt. Men da klarte jeg i alle fall ikke overbevise oss om det p luksushotell i Berlin, heller enn i tomannsbolig i Bergen. Skjnner?

 

Stikkord: Spa, glemt hotellromnkkel, badekpe, badehette glemt fjernet fra hodet, lobby. Prototypen p en idiot. Ferie fra seg selv fr man jo egentlig aldri.

 

? Men s kom vi hjem. Og vi var viktige igjen; to kropper kastet seg mot mammaen og pappaen sin. To evig vidunderlige menneskebarn.

 

Ja. Vi var p Miele-restaurant i Berlin. Vi lot oss overbevise om at Miele str for kvalitet. Her hjemme str det utdaterte kjleskapet. Men duren fra det hrer vi fortsatt ikke.

 

 

 

 

 

MIELE!!!

 

 

De eneste bildene. Attraksjonene. Tissetrengt p alle. 

 

 

#Berlin #smbarnsforeldre #parferie #ektepar #tissetrengt #do #kafe #Miele #restaurant #spa #bldmer #fadeser

 

SIDEN SIST. OG FLUKT.

 

Den siste tiden har jeg gjort et forsk p f meg et liv. Blogg eller liv ...? Hm. Har vrt vanskelig velge, men slik ble det alts denne gangen. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for bli friskere. Prosjekt sette-alle-kluter-til. Jeg synes jeg har vrt flink! Og det har virkelig gitt resultater - til tross for at noen nye utfordringer har oppsttt underveis. Mer om dette noks snart. 

 

Men! N stikker jeg! Det vil si; jeg skal ikke stikke av alene, jeg skal stikke av sammen med en ektemann! Etter at jeg var i Oslo p forlagsmte for snart tre uker siden, har jeg kjent p hvor utrolig klaustrofobisk det er befinne seg p samme sted over tid. I hvert fall for en som har pleid reise mye; helt frem til jeg ble mor for fem r siden, hadde jeg opp til sytti-tti reisedager i ret. Det var kanskje litt i overkant, det var i alle fall nok til at jeg rakk bli grundig lei bde av ta fly og bo p hotell. Men n! N er det jammen meg p tide komme seg bort igjen! Hjernen min blir liksom litt for stasjonr nr jeg oppholder meg (for) lenge p ett sted. Den blir stende i stampe. Og det har jeg visst glemt helt av de siste rene; ofte er det nr jeg har dratt bort at jeg har sett mitt eget liv p lang nok avstand til at jeg har klart finne nye lsninger p gamle problemer. Nr kroppen drar til et sted m ndvendigvis hodet flge med. Oi, topp ordtak. Ikke verst vre veslevoksen i en alder av trettitte!

 

Jeg og Olav har aldri vrt borte fra ungene samtidig. Og n er de fem og tre. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli slik, at det skulle g s lang tid fr vi fikk noen dager fr oss selv. Personlig er jeg ikke hnemor nok til ikke ha utbytte av noen dager uten barn; s lenge de er trygt ivaretatt - og det har de alltid vrt nr jeg har vrt borte alene (de har da vrt sammen med pappaen sin) - har jeg bare kost meg. Men det har vrt s mye sykdom, og verken jeg eller Olav hadde hatt skikkelig utbytte av en partur nr ungene trenger oss ekstra mye. Men denne gangen blir det alts oss to!Jeg har sikker p at ungene vil f det helt supert sammen med besteforeldre som de forguder, selv om de er litt spent p det som skal skje, de ogs.

 

De siste dagene har jeg hatt reisefeber. Har ikke helt skjnt hvorfor i og med at jeg aldri har det nr jeg skal dra noe sted. Sa det til Olav, og han kjente ogs p det. Men! S gikk det opp for meg hvorfor: Herregud, det er jo fordi jeg skal reise med DEG! Sa jeg. Og han: Oi, ja, snn er det jo! Jeg er reisesyk fordi jeg skal reise med DEG! Haha! Det er ikke det, vi er vant til snakke om mye annet enn ungene, s vi kommer til ha det koselig, det vet jeg. Men parferie? Det hres liksom s obligatorisk romantisk ut. N drar vi noks straks. Flyet gr kvart over to! Vi stikker til Berlin og blir til tirsdags kveld. Skal bo p femstjerners hotell og det skal bli himmelsk! Jeg skal sitte i badstuen tretten av fjorten timer, for det er noe av det beste jeg vet. 

 

 

Kjrlighet. Fant ingen bilder av oss fra nyere tid. Her forrige kyss. Foreviget i 2011. 

 

 

Egentlig helt ok skulle f en liten ferie fra scenarioer som dette!

 

Tvi tvi!

 

Kvinnesnekkeren p facebook

 

 

#avstikker #reise #flukt #Berlin #parferie #barnefri #ektepar #romantikk #hotell #spa #badstu #ferie

 

 

 

 

TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT FOR GENIER!

 

INGEN kan, med hnden p hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svrt nyttige tips for unng tidsklemme. Flger du disse, er du i ml. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

- Sett kaffen intravenst om morgenen.

- Bruk en strmpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

- La vre kysse og kose p din mann. Om du lar vre pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

- Bruk babyen din som mopp, snn: 

 

- Skrell potetene mens du sitter p do, og skyll ned skallet nr du er ferdig.

- Gi barnet juvelene dine til leke med. Jo reddere du er for at de skal g i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.



 

- Slutt bruke tid p misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rdighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, jeg mener: SE p henne da!)


 

- Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prving og feiling ogs funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er noks vanntette.)

Takk for at du stikker innom til din alltid perfekte blogger for bli klok! Er ikke mange i dette landet som kan skryte p seg nettopp det.

 

GENIET P FACEBOOK

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #genialt #juveler #puling #mopping #dusj #toalettbesk #ruccola #paprika #alt 

LEVE ET LIV MAN HAR MISTET

 

Jeg fr ofte sprsml fra lesere og andre som ikke kjenner meg s godt om jeg lider av sosial angst. Jeg forstr jo hvorfor; jeg tilbringer usedvanlig mye tid i mitt eget selskap. Bde nr jeg trenger vre sykemeldt (som jeg for tiden er p grunn av diverse kroniske djevler) - men ogs som forfatter.

 

Men nei; jeg har alts ikke sosial angst. Snarere tvert imot, egentlig; jeg liker snakke med hvem det mtte vre. Og elsker det! Det vil si; nr jeg er i stand til det. Dette skulle egentlig bli et innlegg om hvor heldig jeg er som har det slik. For det er jeg jo virkelig. Jamfr forrige innlegg. Men s dukket jeg litt innover ? Og s fant jeg ut at jeg har flust av andre sosiale utfordringer.

 

For en stund siden skulle jeg p lanseringsfesten til en hjertens kjr kollega og venn som nettopp har gitt ut ny bok. Jeg hadde gledet meg lenge, dette var noe jeg skulle g p. Jeg ville s gjerne feire med ham; feire ham og det nydelige forfatterskapet hans. Jeg visste ogs at lokalet kom til vre stappfullt av nydelige forfattervenner og andre fine folk.

 

Men dagen kom og kvelden nrmet seg. Og jeg hadde s lyst. Men s kjente jeg mer og mer p at noe ulmet. At mellomgulvet ble fylt opp av noe jeg ikke helt skjnte hva var. At hodet liksom vokste seg strre og strre. Jeg som lett og lst og ledig hadde sltt av en prat med alskens fremmede samme formiddag - slik jeg pleier gjre nr jeg slentrer ute blant folk.

 

Men n ... Nr jeg skulle mte alle disse fine folkene. S kjente jeg at jeg plutselig ble helt plombert. Hvorfor var det slik? Flelsen var s uklar. S uforstelig. Hvorfor er det slik; at det koster meg s lite snakke med folk jeg ikke vet hvem er, mens det vre sammen med dem jeg kjenner, verdsetter og aller mest nsker tilbringe tid sammen med, tapper meg snn for krefter ...?

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye p hvorfor det er slik. For det endte alts opp med at jeg ikke gikk p denne festen jeg hadde gledet meg snn til. Men etter mye tenking, enda mer tenking en hel del flerier, forstod jeg hvorfor det er snn. Hvorfor jeg fler meg fri nr jeg snakker med folk jeg ikke kjenner; de vet ikke hvem jeg en gang var. Hvem jeg er. De vet ingenting om min sykdomshistorie; for dem er jeg bare en helt vanlig person som lever et helt vanlig liv. For dem er jeg kanskje til og med ekstra frisk; jeg snakker, konverserer, ler, lytter, hjelper gamle damer over veien, tuller med sm barn. Og det fles jo s fantastisk godt!

 

Akkurat denne kvelden orket jeg ikke vre en annen; vre den som er mitt friske jeg. Jeg flte meg for svak til pne opp dren inn til min egen fortid; til forfatterkarrieren, minglingen, produktiviteten, livet. Jeg orket ikke frivillig bli minnet p det livet jeg har mistet; som i alle fall ikke finnes akkurat her, akkurat n (bortsett fra at jeg n ha ftt et enormt hopp opp fra stillstanden min etter mtet p forlaget i gr!!)

 

Noen ganger gr det. Som i mtet med redaktr og konsulent denne gangen. Da klarer jeg finne et lite nkkelhull inn i det livet som var og nyte det. Vre frisk nok til virkelig vre det. Kunne det. Andre ganger er det bare tungt og uoverkommelig. Vondt og vanskelig. En eviglang pminnelse om det livet som ikke finnes lenger. Som prve leve et liv som ikke lenger er. G inn i en rolle, la det overfladiske finnes lag p lag i huden, lag p lag hele veien inn. For det er uaktuelt for meg vre syk i en slik setting; p en fest med glade, gode venner. Er jeg der, s er jeg frisk. Og det er ikke tull, det er ekte, for jeg er jo ogs noe friskt iblant! Og noe i meg er jo dessuten alltid friskt, uansett! ... Og det snakke om symptomer ville bare fles som avslre en hemmelig og ytterst aparte hobby; at man strikker gensere med marsvinhr eller lignende. Haha! (ler av min egen vits).

 

Det er ikke gy tappes av noe som burde vre oppbyggende, helsebringende og lykke. Men gltte inn i denne vissheten ... At dette faktisk er realiteten; Av og til er det rett og slett flt. Som en eksistensiell krise; det er nrmest farlig. For jeg er sliten etter revis av sykdom, og jeg trenger denne livslgnen om at jeg egentlig er frisk for leve gode dager; jeg trenger narre meg til tro at jeg er det. At jeg bare har blitt lat, sr og skrullete av egen fri vilje.

 

Den kvelden hadde jeg dessverre godt av ikke g. Jeg mtte avlyse. Det siste ret har det vrt mange slike dager. Jeg, som tidligere hadde som et gyllent sosialt prinsipp at jeg ALDRI avlyste en avtale.

 

Det ble til at jeg sendte mannen min som representant i stedet. Han kjenner jo ogs disse folkene. Og han hadde en fantastisk vellykket kveld! S det hjalp litt p humret.

 

Dette ble visst et veldig personlig innlegg. Et altfor rlig innlegg? Jeg vet ikke. Fler en slags motvilje mot publisere. Likevel er det som oftest nr jeg skriver at jeg fr ordnet opp i kaoset av tanker. Noen ganger ser jeg ikke hva som er problemet fr jeg har skrevet tankene ned. Kunne naturligvis blitt klok i en god, gammeldags dagbok, da. Men hei - det hadde fltes litt som om selvopptattheten var ... Forgjeves? Uten ha oppndd sitt fulle potensiale!!! Det gir fullstendig mening!

 

Teppe m/person

 

Plante m/grnt 

 

Hode m/ku

 

I MORGEN er det slutt p selvmedlidenheten. I MORGEN: Innlegget "OM KANNIBALISME". 

 

OSLOTUR OG HJERNEKOLLAPS

 

Ja, s gikk det naturligvis bde en og to dager fr jeg klarte skrive igjen. Og da ikke engang det innlegget jeg lovet publisere. Bloggernes frste bud: love ting man ikke klarer holde! S n er det vel rett fr jeg inntar frsteplass p blogglisten og bloggprisene drysser over meg, tenker jeg.

 

Jeg var jo i mte i Oslo p tirsdag. Forlagsmte. Og det gikk bra! S utrolig fint det var snakke om sine egne tekster igjen. Snakke om noe som er mitt, men ikke meg. Gjre det man holder p med i det skjulte i revis til noe sosialt. For alle skjnner jo at forfatteryrket i all hovedsak er et ensomt yrke. 

 

Forlaget er n sikre p at jeg vil klare dra denne boken i havn. De vil utgi den - og jeg vil utgi den. Tenk det! Min fjerde bok! Mange av disse tekstene - det er en korttekstsamling - er skrevet for revis siden, da hodet mitt fortsatt var sporty. Og etter s lang tid er det jammen p tide presse dem ut! N gjelder det bare bli frisk nok til fullfre siste biten. Det har jeg et stort hp om - og dermed stor tro p - at jeg skal klare; jeg skal bli litt mindre sykemeldt. Spisse tekstene s de blir helt genialt gode (ja, absolutt nettopp!!).

 

Det var egentlig, snn bittelitt egentlig, utrolig hvor godt selve kroppen tlte en s stressende reise. En busstur, to flyturer, to flytogturer, en taxitur, ging, mte og restaurant. Jeg har overhodet ikke ftt noen legemskollaps med to obligatoriske liggedgn p sofaen. Men hodet ... Oi oi oi. P denne ekskursjonen fikk jeg virkelig en pminnelse om hvor dnn borte jeg er mentalt nr jeg ikke befinner meg i den bittelille boblen min som er helt statisk oversiktlig og hovedsakelig bestr av hjem, nromrde og bydelssentrum. Her mister jeg ogs buss og bybane ofte, men det fr i alle fall litt mindre konsekvenser enn om man mister fly p forlagets regning! Men n ... P tur ut av denne boblen ... Det er alts helt utrolig hvor sliten jeg blir av snt som for vanlige, friske folk bare er helt dagligdags. Det koster meg helt patologisk mye klare rekke fly, tog og buss, ikke miste lommebok, telefon, hansker, veske. Da jeg ankom Oslo, helt uten ha mistet fly eller noe som helst annet, var jeg pinlig stolt og lettet. Flte meg helt genial fordi jeg ikke engang hadde mistet en redobb underveis. Men! Nr jeg konsentrerer meg s kraftig om noe, mister jeg naturligvis fokuset p andre ting. Dermed kom jeg en time for tidlig til mtet. Men det var n egentlig den mest uskyldige feilen jeg kunne ha begtt. S den tabben gjelder ikke.

 

Da mtet begynte en time senere, merket jeg at tekstene liksom forsvant litt foran ynene p meg og at jeg mistet ord eller uttalte dem feil. Heldigvis ikke ille nok til at jeg ikke fikk sagt det som var viktig si om tekstene, da! Da jeg dro tilbake p flyplassen og inns at jeg p mirakulst vis kom til rekke flyet tilbake til Bergen, kjente jeg at hjernen hadde gtt helt amok. Den var overkokt, rett og slett. Det var som om ynene og hrselen hadde blitt frakoblet hodet. Hjernen klarte ikke prosessere synsinntrykkene og lydene. En slags vibrasjon i alle celler; vi vil ha fred! I taxien tenkte tankene absolutt alt p en gang; jeg tenkte p manus, p fremtidige manus, p familie, barn, konomi, sykdom, barndomsminner, mat, klesvask. Alt ble rrt sammen. Musikken i taxien blandet seg med ordene til taxisjfren, taxisjfrens ord blandet seg inn i tallene p taksameteret, synet av taksameteret blandet seg med synet av landskapet utenfor, jeg kjente meg ikke igjen p vante steder. Dette hres noks psykotisk ut, men det er ikke det. Jeg er jo ikke helt ved min fulle fem nr snt skjer, men virkelighetsforstelsen er likevel til stede. Men det er utrolig ubehagelig. S det er jo helt fantastisk at jeg klarer utsette meg for snt, at jeg ikke er redd for gjre det og at jeg ikke fr angst av det, er det ikke? Jeg ler og tuller og spker og snakker med folk underveis til futten forsvinner helt. Utrolig glad for det. Da jeg kom hjem og hoppet i dusjen, luktet spen s sterkt at jeg bare skyndet meg med bli ferdig. Rett i seng, mtte ta sovetabletter, ikke bare en, som vanligvis er nok om jeg en sjelden gang trenger den slags, men to.

 

Siden det har hodet egentlig bare vrt tullball. Jeg vknet neste dag med tkesyn. Det er ikke fysisk, det vet jeg; det er psykisk. Men alts ... Jeg tror jo at ALT er psykisk, stikk i strid med hva jeg har hrt er vanlig. En gang fikk jeg hre av en lege at de sprengende, dunkende, vanvittige smertene jeg kjente i nese, hode og kinnbein ikke var psykisk symptomer, men en veldig kraftig bihulebetennelse, haha! Psykisk bihulebetennelse. Sjarmerende.

 

Men summa summarum var det en helt fantastisk tur. S godt det var vre et annet sted! De siste par rene har jeg bare oppholdt meg i Bergen - med unntak av ferier i rsta hos familie. Og begge disse stedene er noks provensiale; ja, selv Norges nest strste by. Eksotisk! Men jeg vil definitivt prve reise mer fremover. P litt mindre hektiske turer og for litt lengre tid, dog.

 

Hodet surrer fortsatt en del; jeg hrer musikk i hodet. Ikke Hvert. Eneste. Sekund. Jeg. Er. Vken. Og ikke hvilken som helst musikk; nei vignetten til den idiotiske barne-tv-serien RA RA, DEN BRKETE LVEN. Om og om igjen. Det frste jeg hrer nr jeg vkner. Det siste jeg hrer nr jeg legger meg. Hele, hele tiden. Hres patetisk uskyldig ut, men det er s alltid at det er veldig, veldig plagsomt! Nesten s jeg tar meg noe beroligende, men det er vel for ille dope seg ned med barne-tv som unnskyldning? Haha. Forresten hjelper det veldig bra skrive. Akkurat n er den brkete lven erstattet av den masete bloggeren.

 

Akkurat n har jeg en helt aldeles fullkommen utsikt; den lille guttungen min som leker fredelig p gulvet med togbane og dinosaurer. Han har vrt syk, men er s godt som frisk igjen n. Det ta seg av et sykt barn ... Pleie det, vre til stede, trste, skjemme bort. Vre nr. Misforst meg rett, men s lenge sykdommen er uskyldig, er det noe utrolig fint med det, er det ikke? kjenne at omsorgen liksom flommer litt over? Flelsen av klare passe p. Flelsen av se hvordan barnet fler seg elsket og ivaretatt. Synet av barnet som nyter ekstrasrvisen. Saft. Kjeks. f ligge p sofaen med dyne, f hjelp til legge seg ekstra godt til rette p puten foran barne-tven.

 

 Det var dette med den teksten jeg p tirsdag lovet publisere, da ... Den er ferdig, men jeg orker ikke mase altfor mye; i stedet for at det blir to innlegg i dag, er teksten lagt til automatisk publisering i morgen. Hm ... Arg. Hvorfor skriver jeg egentlig alt dette? I et forsk p by p meg selv? Kan ikke tenke meg noe verre enn akkurat det. Da har man sunket lavt, lavt, lavt. Jeg har visst sunket lavt, lavt, lavt. Jeg, som en gang i tiden var et mobbeoffer ... Trodde at snne skulle bli de aller, aller kuleste som voksne? Det var i alle fall det jeg den gang ble fortalt!! Men nei. 

 

Typisk min flaks.

 

 

 

#forfatter #forlag #forlagsmte #Aschehoug #Korttekster #bok #Oslo #fly #konsentrasjonsproblemer #hjernetke #utmattelse #modighet #mamma #barnesykdom 

JEG STIKKER

 

Egentlig hadde jeg en psykologtime i dag, men jeg avlyste og stakk til Oslo i stedet. Fuck det mentale vedlikeholdsarbeidet! Gidd bli frisk nr man kan vre ulykkelig forfatter, liksom! Men kroppen lystrer alts spass at det er mulig dra p et forlagsmte for litt manusprat. Det er lenge, lenge siden jeg har gtt inn gjennom den nesten litt for rverdige porten p Aschehoug n. , s fint det skal bli se redaktren min igjen! Redaktr gjennom tte (!) r faktisk. Og ikke minst min fantastiske konsulent gjennom like mange r. Det blir s bra!

 

Alle burde ha en redaktr i sitt liv. ha en redaktr er faktisk veldig, veldig likt det ha en psykolog - bare at det er en sjanse for at man kan f betalt for avfallsstoffet sitt i stedet for grte ut elendigheten p statens bekostning. Der psykologen hjelper til med reparere diverse mentale skader, applauderer redaktren de srgelige tankene: Jo mer tragisk, jo mer ulevelig energi som ligger bak tekstene, desto bedre er det! Og der man blir oppfattet som gal, stakkarslig og gal og stakkarslig og gal som psykologpasient, blir man oppfattet som en karriere dersom galskapen blir til bok. Vinn, vinn, vinn!

 

Jeg fler meg aldri s proff som nr jeg drar til Oslo p et dagsmte. Tur-retur samme dag. Det er viktig se ut som en fjong forretningskvinne nr man ikke har annet enn hndbagasje med seg. Sant? Prver, prver ha alt p stell. Men det gr bare ikke. Gaffateip p datamaskinen, som ikke er en Mac, engang. Leppestift p en tann, en fin bluse p vrangen. Gjorde et tappert forsk p fremheve de fine neseborene mine, da:

 

 

 

Nei. Jeg inns at flere mislykkede forsk p fremst som et menneske mtte til; jeg mtte lakke neglene. Rasket med meg en lakkflakong (hper virkelig ikke det heter det ...?). Rakk ikke lakke fr jeg mtte lpe ut dren hjemme, s det ble gjort mens jeg ventet p bussen. ha lakkerte negler ... Min eneste mulighet til fremst med verdighet. Men s gikk jeg alts tom midt i prosjektet. S innen jeg hadde ankommet flyplassen var det null verdighet tilbake. Haha! Trist.

  

 

(slik gikk det forresten forrige gang jeg var p flyplass. Historisk pinlig, sant?)

 

 Den frste gangen jeg skulle i mte p forlaget ... , herlighet. ha en avtale p Aschehoug. Si navnet sitt i resepsjonen. Bli lst inn; den store jernporten pnet seg og jeg skulle hilse p redaktren min for frste gang. Dette var i januar 2009. Det ret jeg ga ut min frste bok. Denne dagen ... Jeg tror det er en av de beste i mitt liv, virkelig. Forventningen. Gleden over ha ndd et ml jeg hadde jobbet mot i tjue r. Reise til Oslo p forlagets regning, gjennomg tekster til det som skulle bli boken min. F ordene: Du er antatt! Det var s stort. S uvirkelig.

 

N skal jeg inn den store jernporten igjen. Men jeg er ikke s spent at hjertet mitt snor seg rundt alle organer av grufullt overstadig nervsitet. Jeg sprekker ikke av forventningsfull lykke. Slikt er nesten litt vondt, skjnner?

 

Akkurat n kjennes alt bare akkurat fint nok i meg. Jeg fler meg s rolig i kroppen. Lun. Litt som om hele innvendigheten er dekket med snne utrolig myke sokker fra Cubus.

 

Jeg orker ikke mte noen folk, selv om jeg har mange forfattervenner i Oslo. Redaktrmte fr holde. Jeg porsjonerer ut superkreftene. Alt blir lettere hndtere, mer oversiktlig, mindre utmattende og mindre forvirrende nr jeg fr tilbragt litt tid for meg selv. Det er allerede litt for mange inntrykk ta inn for en som har tkehode og skoddekropp. Sosialisering i hovedstaden fr bli til en annen gang jeg ikke skal farte tur-retur.

 

Jeg har litt tid til mtet begynner. Hadde hpet finne et usedvanlig fint sted sette meg ned nr jeg frst hadde muligheten til f luftet meg litt i en annen by. Men det er knapt en eneste kafe oppdrive her lenger! Bare skobutikker. Haha! S n har jeg alts endt opp p Espresso House. Men selv ikke det kan knekke meg i dag.

 

De siste ukene har det vrt stille fra denne kanten. Det er ikke fordi jeg ikke har skrevet, for det har jeg. Men jeg har alts skrevet til meg i stedet for til dere. Innimellom kjenner jeg hp i hjernen. Hp i hender, hp i skrift. Hp i verden. Plutselig gikk det, og plutselig mtte jeg det; vre forfatter. En form for arbeidstrening. Slik som alle andre som har vrt sykemeldt over tid (som jeg n alts har vrt p grunn av ... meg selv), m ogs jeg prve meg litt p jobb fr jeg blir friskmeldt igjen.  

 

Men det gr naturligvis dypere enn som s ... Fravret skyldes ogs at jeg har vrt lei meg. Motls. Sorgfull. Jeg har grublet p hvorfor jeg er slik og slik og hvorfor verden fremstr som snn og snn for meg. Og jeg har mttet innse hva jeg blir ndt til forsake. Tap jeg selv m st for. Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg, som jeg forhpentligvis rekker f ferdig til i morgen.

 

 TYPISK MIN FLAKS p facebook

 

 

 

 

#psykolog #reise #flukt #forlag #Aschehoug #forfatter #cesilieholck #arbeidstrening #kronisk #glede #lykke ##forventningsfull #ro #nervsitet #hp #motls #sorgfull #forsake #tap

MOTBYDELIG TANNKOST

 

I gr kveld kom jeg i skade for gjre noe heslig. Noe som absolutt alltid, s lenge jeg kan huske, har vrt et eneste grss i meg: frykten for ta feil tannkost. Men n skjedde det alts. Det var bare min ektemanns, og det burde jo ikke vre s ille i og med at vi - la oss vre rlig - har kysset et par-tre ganger opp gjennom tidene.

 

Har du vrt p overnatting hos slike en eller annen gang? Som omtrent fr du har informert dem om at du har glemt tannkosten hjem innstendig ber deg, aggressivt formanende, om lne bort sin. LN MIN! DU KAN F LNE TANNKOSTEN MIN! VIRKELIG! JEG MENER DET! DU M F LOV! HER! TA DEN! Som om de er besatt av spre sine egne bakterier. Kunne ikke bare et nys i retning gjestens ansikt vre bevis nok p vertens gjestfrihet? Beklager mtte si det, men noe s motbydelig. Usj.

 

Straks jeg oppdaget blunderen (ja, du leste riktig: det sjeldne ordet blunderen!) regelrett kastet jeg tannkosten fra meg. Helt instinktivt. Og s skylte jeg og skylte jeg munnen. Gurglet. Og pusset og pusset tennene med min egen tannkost. Men fortsatt flte jeg meg uggen i munnen. Veldig skitten p en ekkel mte.

 

Hvordan overkomme denne flelsen av at det var noe alvorlig galt med munnen min? Tenkte jeg. Hm, tenkte jeg. Hva skulle jeg gjre? Etter svrt kort betenkningstid hadde jeg allerede funnet lsningen. Et noe snodig valg, det skal sies. Likevel det eneste rette: jeg snek meg inn p kontoret til Olav. Pikket ham p skulderen, han snudde seg mot meg. Kan jeg f et lite kyss? Spurte jeg. Ok, svarte han.

 

Og s fikk han en smask midt p truten. Ahhhh! Deilig! Endelig bakterier som ble overlevert galant: nr man kysser lar man i det minste alskens munnbasselusker vre et symbol p kjrlighet eller lignende. Til motsetning fra tannkostenes streptokokkbefengte ondskap. 

 

Og plutselig fltes alt helt bra igjen. Pluss pluss.

 

dokumentasjons-selfie. 

 

Om ogs du synes det er heslig ta feil tannkost, blir du ndt til flge Kvinnesnekkeren p Facebook

 

 

#tannkost #tannhelse #munnhygiene #munn #tenner #sjokk #sjokkskadet #feil #blunder #kyss #bakterier #munnbakterier #ekkelt #kjrlighet

240 VOLT GJENNOM KROPPEN OG EKG

 

I gr skulle vi bare fikse litt, jeg og Olav. Det vil si: JEG ville fikse litt og ba ham om ordne noen lampegreier. Jeg var nok litt masete, om jeg skal f lov til disse meg selv: Kan du ikke gjre det, n har det sttt snn lenge nok, det er jo bare en liten fillejobb! Joda. Han skulle gjre det.

 

Jeg er noks nevenyttig og unngr s langt det lar seg gjre kommandere rundt, og det jeg ikke kan av praktiske gjreml prver jeg lre meg Jeg synes det er s dumt at kvinner i vr generasjon ofte blir s passive nr det kommer til snt! Mannen skal gjre femti prosent av alle de skalt kvinnelige syslene i hjemmet ? men s skal de da ogs gjre alle skalt mannegjreml, som det tydeligvis ofte er uaktuelt for kvinner engang prve seg p gjre. Som for eksempel noe s enkelt som skifte en lyspre. Skru opp noen IKEA-skap. Eller skru opp en hylle. Det er faktisk ikke snn at man ikke er praktisk anlagt bare fordi man er kvinne! BAH! Det var dagens lille belrende tone.

 

N snakket jeg meg som vanlig bort. For egentlig handler jo dette innlegget om noe langt alvorligere: Da Olav hadde tatt til p oppdraget, og jeg var i stuen og gjorde andre ting, hrte jeg plutselig et BRL! Jeg har aldri noensinne hrt en lignende lyd. Det var som et hundebjeff som kom fra en ti meter hy hund. Jeg kjente at alt blodet liksom forsvant fra kroppen. Og ilte selvflgelig til. Og der satt han, p gulvet, og hendene og fttene bare ristet og ristet og ristet. Gr det bra???? ropte jeg. Det gr bra!, svarte han. Om igjen og om igjen. Som om det var lett tro p nr det s ut som om han hadde et farlig stort epileptisk anfall. Det gikk over i lpet av en ti sekunder, men herregud, s skummelt det var! Han hadde da alts rotet litt borti noen ledninger inni veggen, snt man strengt tatt (veldig, veldig strengt tatt!) ikke skal gjre.

 

Etter samtale med legevakt, ble det bestemt at han skulle inn til EKG for sjekke om alt var i orden med hjertet. Og det var det jo. Heldigvis! Takk og pris! For en forferdelig opplevelse det var. Normalt er vi noks tilbakelente nr det kommer til det oppske legevakt, men denne gangen fltes det virkelig ndvendig f en bekreftelse p at alt var ok. Hvis ikke hadde jeg nok bekymret meg fortsatt, uansett hvor lite drastisk et snt stt visstnok er. Og likevel ... Blogginnleggets budskap: IKKE fikle inni veggen. Strm er skummelt! Pass p! Grsser nr jeg tenker p hva en slik mengde volt m gjre med en liten kropp. S man skal jammen meg ikke ha snt hengende lst. 

 

Budskap nummer to: Herregud. Som man av og til fr en pminnelse om at liv og dd virkelig bor tett i tett. Det brlet ... Som kunne ha markert overgangen fra liv til dd ... bli frarvet en av de kjreste man har. At det kan skje. Med alle. En snn oppvekker ... Som gjr at alt annet av sorger og bekymringer forsvinner. At alt handler om ta vare p hverandre. Elske hverandre. Virkelig! Bare s synd at man ofte m oppleve en snn stkk for ta det innover seg, helt og fullt.

 

KJRLIGHET.

 

 

 

PS: Vi mtte le litt i etterkant. Jeg som hadde gneldret, sagt at det hele bare var en liten fillejobb som ville ta fem minutter og at det ikke var noe okke og stnne for. Vel ... S endte det alts med et kraftig stt, risting i lemmer som sikkert gjorde utslag p en seismograf et eller annet sted i nrheten, legevakttur og EKG. Haha!

 

Jeg gjentar: KJRLIGHET. 

 

 

EDIT: Sikringen skulle selvflgelig vre av! Men noe misvisende kurser p ytterentre/mellomgang frte alts til STRM 

 

 

flg meg p Facebook

 

 

P VISNING

 

I dag var jeg p visning. Jeg snek meg inn i fremmede menneskers liv; studerte sporene etter dem. Huset. Som et slags velduftende ekskrement.

 

Jeg ville bort fra mitt eget hjem og fra meg. Jeg orket ikke g i regnet. Jeg kom p at jeg hadde sett et visningsskilt ikke langt fra her vi bor. Og vips, s var jeg der. I hodene deres. Liksom midt i livsanskuelsen deres, som akkurat n var helt p stell; alt av betydning var ryddet bort. Bare den vinylaktige atmosfren og de mest ndvendige mblene var igjen. Den dyre slaskesofaen. Det enorme sofabordet. Spisebordet i glass, de lysebl spisestolene. Settekassereolen. Samt noen rde roser p bordet; kjpt natur som smisk. Jeg likte ingenting av det som var der. Det var deilig. Jeg trengte ikke engang like dem, selgerne: De var der ikke. Livene deres hrte ikke hjemme her, de hrte mindre hjemme her enn mitt akkurat da.

 

S godt det var komme seg vekk fra sitt eget rot! Det kunne vrt topp vre i et ryddig dgn. Men de ryddige dgnene stikker liksom bare av hver gang jeg kommer.

 

Tenk om jeg hadde med meg take away. Thai. Satte meg ned i sofaen og gaflet. Tenk om jeg gikk p do. Lste dren, tisset. Pusset tennene. Gurglet. GUUUURGL!

 

Jeg gjorde det jo ikke. Jeg bare dagdrmte. Tankesvermeri. Nr det er sagt, er jeg enn ikke utlrt nr det kommer til konvensjoner. Vet for eksempel ikke om man br smile overlykkelig til en bil som stopper for en ved et fotgjengerfelt. Br man?

 

Om jeg en gang dr (?) skal jeg oppfre meg ytterst hflig. Helt korrekt. Jeg skal ikke selge noen noe som helst. Jeg dr. Kjper du den? Du kjper den, ikke sant? H Ikke sant?. Masing p ddsleiet, grss og gru.

 

Ble dette litt rotete? Jeg er visst ikke s flink til sjaue, gjre tankene klar til visning. Men ok. Jeg gikk i alle fall hjem til slutt. Jeg kjpte ingenting, la ikke engang inn lurebud p kroner hundre tusen mens jeg lo godt av meg selv.

 

Men s var det deilig komme hjem til sitt eget rot; det var jo fortsatt liv der. Sokker, puter, leker, tegninger, piano og instrumenter overalt. S bra! M jeg konkludere. For livet mitt er visst fortsatt bebodd. 

 

 

 

Knekkebrd i hret finner jeg visst ogs av og til. 

 

 

flg Snok p facebook

 

 

VI ER S VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i ken p matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot ekspeditrisen.

 

Jeg str p bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler til seg selv .

 

Jeg sitter p en kafe, en ulastelig kledd forretningsmann p bordet ved siden av meg gjr noen grimaser med ansiktet, avslrer at han bare er et bitte lite srbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i rsm yeblikk, s ser jeg det, brtt, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. S ste. S sm. S viktige i all vr uviktighet.

 

S hardt vi strever! Hver for oss. Holder p med vrt. Gjr det vi kan for holde oss oppe: vi er s ensomme og rare. Prver stort sett vre gode. Oppfre oss. Gjre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror p en skjeggete gud. Men av og til. S vet jeg at jeg tror p mennesker. Og det? Det er litt av den samme flelsen, vil jeg trre pst.

 

 

 

 

 

Facebooksiden til kvinnen som prver snekre seg et fint liv

 

#mennesker #verdighet #godhet #skjrhet #vidunderlig #magisk #liv #yeblikk #menneskemter

 


 

#mennesker #menneskeheten #vidunderlig #st #srbar #nydelig #hender #forretningsmann #bole #gammel #gud #blikk

 

I DAG HAR JEG BURSDAG

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke en helt udelt positiv greie, som jeg skrev om i DETTE innlegget fra bursdagen min i fjor. Hver gang jeg ser datoen p telefonen, s kvepper jeg liksom litt. Den er s skjr, denne dagen. Den er jo min!

 

Men i dag bestemte jeg meg for mimre litt ... Her er en sammenligning av en bursdag for, la oss si femten r siden og bursdagen min i dag.

 

For femten r siden:

-Vknet jeg klokken 13 og spiste salmiakk til frokost fra en godtepose som l p nattbordet.

-Stakk jeg p kafe med kjresten min (som for vrig er den samme kjresten som jeg har i dag, tenk det!) for drikke dagens frste, andre, tredje og fjerde kopp kaffe.

-Hadde jeg audiens p den samme kafeen, hvor venner som heller ikke hadde noe obligatorisk sted vre, kom og gikk for sl av en prat med jubilanten. Fikk gratis pfyll av (ubegrensede mengder kopper) kaffe av baristaen siden jeg tilbrakte minst en time der hver dag, og dermed var en ytterst innbringende kunde (hvordan er det mulig tillate seg bruke fem tusen kroner p kaffe i ret nr man er helt rakafant?)

-Irriterte jeg meg synlig over mammaene og puppene og de skrikende ungene deres p den samme stamkafeen - i fire timer.

-Gikk jeg hjem til grotten (den bitte lille altfor ekle leiligheten) og lette etter mynter under sofaputene for f rd til dagens middag; et pizzastykke p 7eleven.

-Klinte jeg og min nvrende ektemann i full offentlighet - og var stolte av gjre det.

-Sjekke jeg saldoen p kontoen minst ti ganger for se om det hadde kommet inn fem hundre bursdagspenger fra min far (ikke via sms - jeg mtte oppske minibanken hver eneste gang, s jeg tilbrakte vel nrmere en fjerdedel av bursdagen min der).

-Ble jeg nrmest patologisk fortvilet da jeg forstod at pengene ikke ville ankomme tidsnok til at jeg ville f rd til ta meg en velfortjent bursdagsettermiddagsl.

-Ringte jeg rundt for forhre meg om det var noen som kunne lne vekk en femhundrelapp til et stakkars bursdagsbarn - uten at noen av dem hadde rd.

-Kom jeg p at det fantes en noks brun pub med offline betalingsterminal. Jublet og fikk med meg kjreste og tre venner for drikke l.

-Drakk jeg og bursdagslaget l til en euforisk brisen bekjent tok oss med p Garage og spantet l p hele gjengen helt til det stengte.

-Gikk jeg hjem med kjreste og s en episode av 7th heaven (som jeg for vrig hadde sett fr).

 

 

Det var den gang.

 

Og s. Femten r senere:

-Vknet jeg til at en liten, varm bylt mtte ynene mine og smilte. Pappa? Henne (hvor) er pappa?

-Tok jeg ungen med meg inn til Olav, som skulle st opp med henne og storebror.

-Fikk jeg gratulasjoner og klapp og klem og gikk og la meg igjen.

-Vknet jeg halv ti (patologisk), det var stille i huset, ungene hadde gtt i barnehagen og ektemann var p jobb.

-Spiste jeg frokost bestende av hjemmelagde knekkebrd med alle de sunneste fr som fantes. Yndlingsmaten min for tiden.

-Gikk jeg p kafe for mte en nydelig en, vi ble sittende to timer ute i varm hstsol.

-Kjpte jeg srt tiltrengte votter til gutten og en strengt tatt ikke tiltrengt bukse til lillesster. Samt tiltrengte, men fancy barnetannkoster. OG gave til meg selv, for det har jeg alltid unnet meg selv p bursdagen min; en ny, ekstra lang dyne! Mamma er ogs en person som vil ha tiltrengte og utiltrengte ting, nemlig!

-Kom jeg hjem til fire kjrlige yne som rakte frem hjemmelagde gaver og hadde ordnet med taco- og sjokoladekakekalas.

-Fikk jeg en kunstbok jeg hadde nsket meg av mannen. Fin, den skal jeg bla i nr jeg drikker god, dyr vin!

-Satte jeg meg sammen med ungene og s p barne-tv for kunne snikkose litt p femringen min.

-Pustet jeg inn lukten av den lille kroppen mens jeg smugtittet p den lille, kule Pippien min som satt like ved.

-La jeg den lille, kule Pippien min og nt nrheten av den lille klumpen og lesestunden og den typiske treringshumoren (BSJ! PROMP! HAHA!!! DEN VAR GOD!!!)-

Skrev/skriver jeg litt p bloggen, som jeg for femten r siden hadde ledd av at jeg hadde (og fortsatt ler litt flau over at jeg har. P den tiden het for vrig ikke slikt noe blogg, men hjemmeside, som jeg blir litt mindre flau av tenke p at jeg har, nr jeg tenker meg om).

-Sitter jeg i sofaen nydusjet og gleder meg til jeg skal ta en iskald Corona etter ha skrevet ferdig dette.

-Stillhet. Tanker. Fred.

-Snart skal jeg sjekke inn p Netflix og se en fantastisk, tsjekkisk (!) serie ved navn Wasteland - mens ektemann m jobbe ferdig noe filmmusikk p kontoret (og vi ikke har klint n eneste gang offentlig i lpet av dagen - for vrig uten vre flaue av det). Det fles for vrig helt utrolig greit tilbringe en god del av kvelden i eget selskap.

 

Et kjedelig liv, synes du? P en mte har det jo blitt det. Samtidig er det ikke det: Jeg nsket meg jo alltid en familie. Barn. Gjorde jeg ikke det ..? En liten tvil var det nok. Men jo. Innerst inne gjorde jeg nok det. Det var bare det at jeg var s livredd for miste meg selv. Livredd for mtte oppgi drmmene mine. Livredd for bare skulle leve for ungene mine. Det var nok derfor det var s viktig for meg debutere med en bok fr jeg fikk barn - da var det liksom ingen vei tilbake, da hadde jeg allerede viklet meg inn i forfatterlivet og var tilknyttet et forlag. Og oppndd en veldig viktig drm.  

 

Men n ... Huff, nr jeg tenker tilbake! Jeg savner egentlig ikke det livet i det hele tatt.  Jeg slipper spise 7eleven pizza (urk!!!!) Jeg tler ikke kaffe lenger, men drikker rd te med like stor glede.  Salmiakk liker jeg dog fortsatt, og skal nok unne meg et skjeletthode i lpet av kvelden. Jeg ser p kvalitetsserier jeg liker og blir inspirert av - i stedet for se p en reprise av en speserie jeg ikke engang liker. Jeg gidder ikke irritere meg over andre mennesker enn meg selv og ektemannen lenger (hehe). Jeg tilbringer bare tid med folk jeg virkelig liker (jeg tilbringer for lite tid med folk jeg virkelig liker - men det er bare slik det er akkurat n og ikke slik det kommer til vre for alltid). Jeg klarer helt fint snakke med andre om annet enn barna mine - og foretrekker faktisk det! Jeg er KJEMPEfornyd med at jeg ikke bare lever for og gjennom dem, men fortsatt har interesser (behov) som betyr dnn ufattelig mye for meg (som skrive) Og jeg har ikke den samme uroen og higen etter ... "Livet"?

 

Mye, mye er annerledes, ogs p vondt. Snn virkelig, virkelig, virkelig. Det finnes ting jeg er sjeleglad for at jeg ikke visste noe om den gangen. Men dette er min dag. Dette har vrt min dag. En temmelig fin en, ogs. S det snakker vi ikke om akkurat n.

 

S-E-L-F-I-L-I-E!

 

TRE MISTEDE FORTENNER. FORGUDET.

 

Slik ser jeg ut nr jeg har mistet tre fortenner. Det var en grusom ulykke. Det forstr alle straks de fr tenkt seg litt om. Den drmmen de fleste vel en eller annen gang har hatt ... Den forferdelige drmmen: At man mister tenner. At man kjenner etter med tungen, og s er de ikke der. Akkurat slik var det. Akkurat slik fltes det. Et komplett, grusomt mareritt. Men etter dette har jeg faktisk ikke drmt en eneste gang at jeg har mistet tenner, slik jeg faktisk noks ofte gjorde fr. Er ikke det rart? Nok selvmedlidenhet for n. N er uansett gapet i tannraden byttet ut med tre porselenstenner.

 

(den observante leser ser at det bare er to fortenner som mangler her - men at den tredje (den helt dde, gule, skakke), ikke var mye samle p, den heller)

 

Her de nye tennene. Det kjreste jeg eier, faktisk.

 

Det var bakgrunnshistorien. N skal jeg fortelle dere om noe som skjedde. Her kommer det: Jeg spradet rundt i verden en helt vanlig dag. Etter litt ging la jeg merke til at det var mange menn som smilte til meg. Jeg hadde ikke pyntet meg eller noe, s det kunne ikke vre rsaken ...

 

(bilde lnt fra fdsel nummer to, men det var vel omtrent slik jeg s ut, bortsett fra helseskjorten (hadde p meg andre klr, da!!) og knekkebrdet)

 

Kanskje de s den vakre sjelen min tvers gjennom mitt ustriglede ytre? Tenkte jeg. For jeg var virkelig s hinsides populr! Det var nemlig ikke snn at de bare tittet p meg i smug, eller ga meg et forsiktig smil p bybanen. Nei, noen av dem hilste til og med! Og andre ga meg et lite nikk! Det kunne vel vre snakk om en tte-ti stykker totalt. De fleste mennene var i aldersgruppen femti til sekstifem r. Men hei, tenkte jeg - jeg begynner jo bli en moden kvinne n. Det er vel ikke s rart om de plutselig fr opp ynene for meg? P samme mte som tjuefemringer plutselig fr ynene opp for tjuefemringer nr de ikke lenger er seksten og nettopp har ftt ynene opp for sekstenringer? Hm. Jeg skjnte virkelig INGENTING. Hva er det med verden i dag? Tenkte jeg. Men den pleier n oppfre seg noks mystisk iblant. S det var vel bare en snn dag i universet, konkluderte jeg.

 

Historien kunne ha endt noks gtefullt her. Men det gjorde den ikke. En liten uke senere var jeg nemlig hos tannlegen min, engelen som har hjulpet meg gjennom revis av tannoperasjoner, og som faktisk brer det passende navnet Engelsen. Og s viste det seg alts at jeg n, her i tannlegestolen, skulle f svar p de middelaldrene mennenes nesegruse beundring. Plutselig, midt i sjekken av porselenstennene, sa han: Forresten, vet du, jeg var p tannlegekongress her om dagen. Og plutselig dukket det opp et stort bilde av deg p powerpointen. Alts over hele det gigantiske lerretet! Foreleseren hadde da alts tatt meg frem som et eksempel p (delvis manglende) refusjonsordning for alvorlige tannskader. Og jeg, sa tannlegen, jeg reiste meg opp, jeg! Og sa HUN ER MIN! Haha. Alts som i jeg er tannlegen hennes om noen lesere skulle finne p misforst. Kanskje ikke s rart at vi har s god kontakt, for noe s misforsttt kunne jeg utmerket ha plumpet ut med selv.

 

Men s fikk jeg jo litt tid til tenke der jeg l i tannlegestolen (slik jeg har ftt tid til i hundrevis av timer i den samme stolen, det er derfor jeg har blitt s smart). Og s gikk det opp for meg: Det var naturligvis alle byens tannleger, som n alts gjenkjente meg, som hadde hilst p meg der jeg flanerte rundt i byens kjerne. Haha! Og jeg som hadde trodd meg attraktiv for en hel horv med uinteressante menn denne dagen? Snn var det alts ikke. S jeg er visst ikke en gudinne for sekstiringer, likevel. P en mte er jeg litt lettet; jeg er ikke helt klar for at pensjonister skal se p meg som en potensiell kjreste, merker jeg.

 

Denne historien er ment som en liten advarsel til deg som plutselig tror du er helt ufattelig fin en dag. Det er ikke sikkert du er det: For alt du vet har bare trynet ditt, fotografert p en virkelig drlig dag, fylt hele lerretet i en stor sal p en nisjekongress - uten ditt samtykke - denne dagen.

 

God helg!

 

 

KVINNEN SOM SNEKRER ALVORLIG TANNFELLING OG ALVORLIG GRAD AV SELVINNSIKT

 

#tannskade #fortenner #mareritt #tannfelling #tannlege #refusjon #helfo #nav

PATOLOGI. TILBAKE

 

Her er jeg igjen. Jeg har vrt borte fra bloggen i en uke. Har jeg ikke? Som alltid har jeg en tendens til forsvinne fra omverdenen iblant. Det er ndvendig. Det skjer av seg selv. Det er som om pusten bare m trekkes inn og inn og inn i lungene. Og at ikke noe oksygen kan f slippe ut. Det er nok noe patologisk. Jeg skal innrmme det. Hodet blir for slitent av for mange inntrykk n om dagen. Hodet orker ikke folk. Kroppen orker ikke folk. Det handler ikke om depresjon, egentlig. Det er ikke slik. I alle fall ikke alltid. Det handler om at hjernen gr amok. At den blir bde fiende og offer p en og samme tid. Det er for mange symptomer som m holdes tilbake. Som jeg ikke orker vise frem. Og stikk i strid med hva jeg har hrt folk erfare, og profesjonelle si - at man blir deprimert og nedfor av vre for mye i eget selskap, for da begynner hodet kverne rundt alt negativt i livet - s er denne tilbaketrekningen for min del med p bygge meg opp. Jeg blir ikke nedfor av det. Jeg blir restituert. Dette har jeg sikkert snakket om fr. Men det er jo s utrolig interessant for andre lese om, s det kan aldri sies for ofte!!!! Men jeg aner alts hvor mange ting jeg har trukket meg fra. Uten engang gi beskjed. Avtaler. Jobboppdrag. Vennetreff. Snn er det. Unnskyld: Igjen sier jeg unnskyld. Jeg m alltid si unnskyld med jevne mellomrom.

 

Jeg ligger p sofaen. Har endelig funnet en god stilling. Vet du hvor lenge man kan styre p for f hodet til hvile godt p puten, helt uten at man kjenner ubehag? Lenge er svaret. , s perfekt svar!! Nesten stt, s perfekt er det. Jeg har ristet puten og omformet den og omformet den igjen. Nr man i perioder ligger mye, s fles det f feil sttte i kroppen helt uutholdelig. Ikke fordi det er vondt. Men fordi ubehaget blir s stort: Kroppen fr tid til kjenne p de minste nyanser. Alt som trykker mot huden blir lagt merke til. Dere kan gjerne le av eventyret om prinsessen p erten. Men hun er meg!!!! Det er nemlig akkurat slik det fles nr tyngdekraften drar kroppen ned i sofaen. Den minste rynke, den minste krll, den minste ert blir en utlelig plage.

 

Vel. Jeg har ikke egentlig lagt s uforskammet mye i denne fravrsperioden. Det gjelder egentlig bare de par siste dagene. Snn litt ekstra mye. Men n skal jeg snart rske sammen litt energi og mte en venninne. Endelig fler jeg meg klar for litt sosialt liv hodemessig. Det er alts ikke fatiguen som i denne perioden har gjort meg isolert. Bare hodet. Er det ikke rart? Men n gleder jeg meg til vre bitte litt sosial igjen og mte en fin en. Ja. Denne dagen kommer til bli fin. , den flelsen ... Av p forhnd tro dette. Selv om dagen kan ende litt skakt og dumt, s er troen s god og restituerende!

 

 

Ha det.

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#livet #isolasjon #patologi #fatigue #tilbaketrekning #sofa #pute #restitusjon #sosial #introvert #fatigue #alene #einsting

UTE

Hei! Stikker innom for gi en bitteliten lyd fra meg. Jeg er litt ute om dagen. Trenger skjerme meg selv fra stk og kjas. Tilbake i neste uke!

 

Snn. Et meningslst innlegg fra denne kanten. ENDELIG!!!!! Blogger i blodet. Sant!

 

... og for toppe det hele: Sjlvfi. Tatt med nyeste Canon Super DXXXXFSSSS2020.

 

Adj.

JEG HAR FTT ET FANTASTISK GRIPETAK

 

N har jeg snart vrt gravid fem r i strekk. Det er ikke mulig, tenker du kanskje. Men jo. Det er i aller hyeste grad mulig! For et svangerskap varer ikke i ni mneder, slik rykter skal ha det til: Det er ikke slik at man fr kroppen sin tilbake selv om ungen er ute. For det er s mye bring at man knapt merker forskjell - annet enn nr det kommer til at det at man n, til forskjell fra da barnet l i magen, ikke har en eneste hnd fri til gjre noe som helst av finmotorisk verdi. For det er bring og byssing og pupping. Det er trassanfallutlst bring. Det er n-m-du-bli-med-meg-vi-har-drlig-tid-bring. Det er skill-ssken-fra-hverandre-s-de-ikke-dreper-hverandre-bring. Og s blir det naturligvis litt kosebring, ogs. Et cetera.

 

Men! I dag slo det meg hvilke geniale ferdigheter jeg har utviklet i lpet av disse rene. Det er som om jeg egenhendig - helt, helt alene - rett og slett har utviklet en livsndvendig egenskap som diverse arter gjerne bruker et par millioner r p utvikle (mnster som ser ut som gigantiske yne p rumpen til frosken gjr krokodiller livredd, bedre torner skal gjre at rosene kan holde finheten sin enda mer for seg selv, etc).

 

Nytt avsnitt. Det handler om trne. Det er trne jeg har evolusjonert. For i sted da jeg skulle lfte opp noe fra gulvet, s la jeg merke til det, dette som i revis har skjedd helt p automatikk: Jeg brukte ikke hendene. Jeg gadd ikke bye meg ned. Hvorfor i all verden skulle jeg gjre det, nr fttene mine gjr jobben bedre? Det er bare krumme trne rundt gjenstanden som skal opp, lfte den ... Og vips! S er den lftet. Dette alts en ferdighet jeg ene og alene kan takke svangerskap og bring for ha utviklet. Derfor gr jeg alltid barftt innendrs. vre genial med trne er mye, mye vanskeligere med sokker p.

 

Jeg har naturligvis sett denne enestende egenskapen fr. Hos apene. De er like flinke som meg til bre ting etter fttene. Tror jeg da ...? Eller er de kanskje ikke det? I s fall: WOW! Men det viktigste er uansett at de klatrer i trr. For n nrmer jeg meg poenget med innlegget her: Om noen r, nrmere bestemt femten, nr bavianer og sjimpanser og eksotiske trr og blomster og lianer og kokospalmer har kommet til Norge grunnet miljkatastrofe og forhyede temperaturer, vil jeg vre grundig forberedt. Da vil jeg dytte apene kjapt og effektivt til side og klatre opp i nrmeste kokospalmefor med trne mine for livnre meg og overleve. Helt uten problemer.

 

Mtte du som leser dette ogs vite ve opp trne dine til den dagen de virkelig skal tildeles stjernerollen blant ekstremiteter p kroppen. Kanskje hjelper det ikke p klimakrise. Men da blir du i alle fall selvberget. Snn cirka. Kokosntter verst i trrne og klatring med trne FTW!

 

 

 

 

 

 

#gripetak #tr #graviditet #svangerskap #bring #bysse #mor #barn #klimakrise #kokospalmer #kokosntt #trr #sjimpanse #bavian #klatring #vellykket #evolusjon #selvskryt

TERRORMISTENKT EKTEMANN: OPPDATERING

 

N har det seg jo slik at mannen min ikke var langt ifra bli terrormistenkt for noen dager siden. Slik du helt sikkert (HELT! SIKKERT!) leste om i dette innlegget. Kort oppsummert: Utenfor barnehagen til ungene kom det lyder fra et sppelspann. De hrtes ut som lyder fra en bombe som gr av: PIP - PIP - PIIIIIP! Og for redde verden, s ringte han ditt og datt og s hrte han plutselig hvor suspekt han hrtes ut og mtte prve spille uskyldig over telefonen for ikke bli fengslet for terrorforsk.

 

Vel. Her kommer oppdateringen: Senere den dagen fikk han det som kalles fling. Han har diabetes type 1 og trengte sukker umiddelbart. Han har lenge klaget over drlig insulinpumpe (som gir tilfrsel av insulin via magen), og har nsket seg et nymotens vidunder av en pumpe som, iflge staten, koster s akkurat passe med penger at han ikke er den verdig. Og som kunne ha gjort flingsfrekvensen noe lavere. Men alts. Han leitet etter sukker, men hadde ingenting p seg. Gikk dermed bort til XXX, venn som bor i nrheten av barnehagen, for f i seg litt sukker. Han fikk litt sukker. Hvorp begge gikk til barnehagen for hente barn. Og der, i sppelspannet, s var det noe som fortsatt pep. PIP - PIP - PIIIIP! I all verden, hvor lang tid skal det ta fr denne bomben gr av? Tenkte han. For n som VM i sykkel straks skulle ta til, var det vel jammen p tide at verden gikk under.

 

Vennen kom til unnsetning. Vennen var villig til ofre begges liv for finne ut hva dette var. Han lftet opp lokket. Og der - der i sppelspannet, s l det alts en delagt INSULINPUMPE! Av nettopp den typen Olav har nsket seg i revis. Som ville gjort livet hans lettere. S det ikke ville besttt av s mange flinger. Hahaha! Hva er oddsen for at noe slikt skal skje? Temmelig hy for en absurdistisk forfatter (som han er) vre, skulle man tro. Insulinpumpen var dog - og dessverre - og typisk nok - delagt. S det var jo derfor noen bare hadde kastet den fra seg. Og n er det bare vente p at det skal begynne pipe fra spannet igjen. Og hpe p at det er en splitter ny og fungerende pumpe som ligger der.  

 

Men n blir det alts ingen bombemoro denne gangen heller. Og kjendis som terrormistenkt ser det jo heller ikke ut til at en ektemann av meg blir med det frste.

 

Da hjelper det vel at kone nummer en, alts temmelig bestemt deres blogger, Kvinnesnekkeren, alts jeg, fra n av kommer til gjre mitt for komme i avisene. Eller p en ipad nr deg. For n har jeg ftt blod p smak, eller hva det heter. Jeg vil ogs bli kjendis!!! Om det s innebrer at jeg m fyre opp en tidsinnstilt bombe. M bare lese meg litt opp p koblinger og ta noen kurs i faget Suspekt Elektronikk frst.

 

Tipper det holder lenge med et bilde som dette, s gr jeg vel inn i Norgeshistorien av mistenkelige mordere (?) for godt.

 

SKUMMELT!!!

 

Ha det.

EN MERKVERDIG INNSIKT

 

I dag hrte jeg rop. Jeg hrte mengden rope. Det var sykkel-VM og publikummerne hadde stilt seg opp langs veien. Jeg gikk ut p altanen, s ikke ansiktene, bare flaggene som vinket over hodene deres. Et helikopter nrmet seg, stoppet p himmelen, der, tjue meter over meg. Eller var det tjuefem? Eller kanskje bare ti ...? Jeg er visst ikke s god til regne avstander i luft. Spesielt ikke vertikale avstander, viser deg seg.

 

Helikopteret ... Hvordan kan noe menneskelagd bare st slik, brummende, helt stille p himmelen? Plutselig fikk jeg en slags flelse av hvordan det m vre vre superstjerne. Stjerne p jorden. Med et motormonster svevende i luften over en, slik m det vre; bli leitet etter med en telelinse med en gang man befinner seg i verden og ikke hjemme, innendrs.

 

Jeg gikk ned i hagen. La meg i hengekyen. Solen lukket ynene mine. Hoiingen der nede ... Hurraropene til et for meg totalt ubetydelig sykkelsirkus. En vegg av liv, tenkte jeg. En vegg av liv mellom meg og andre siden av veien. Nei, tenkte jeg: Liv p rekke og rad kan vel aldri danne en vegg? Nei. En pning. En pning av liv m slikt kunne kalles. Og s. Akkurat der, s tiltrengt, s kjrkomment: En malplassert ro. Sjelden i meg. Utelukkende vanlig i liv som ligger horisontalt en halvmeter over bakken, skulle man tro: Det er vel slikt man plutselig kan ta seg i oppleve om man henger i luften med bare et tystykke mellom seg og jorden.

 

Ja. En ro som kom syklende inn i meg utenfra. Liksom ut fra en syklist p avveie; syklende inn i lokalgaten min, opp trappen min, sykkelhoppende opp i hengekyen min, sykkelsmettende inn i kroppen min. Mens verdensmestrene peste seg konkurrerende forbi verdenen min til stormende jubel der nede.

 

 

Facebook

 

#sykkel-VM #Bergen #innsikt #sol #syklister #hengekye #liv #fred #ro #heia #hurra

 

SYKKEL-VM OG TERRORMISTENKT EKTEMANN

For et par timer siden fikk jeg vite at det skal arrangeres sykkel-VM i Bergen (hvor jeg bor). Sant? N rigges det virkelig til. Vi bor langs traseen ? men heldigvis har vi en lokalgate mellom oss og veien. herre min, hvor irriterende det kommer til bli! Veien er stengt og vi er isolerte. Tror ikke vi kommer til oppleve noe som helst annet enn oss selv de neste ti dagene.

 

I dag da Olav nettopp hadde levert ungene, oppdaget han et sppelspann like ved utgangen. Den er grei, sppelspann oppdages jo gjerne i forbifarten. Men! Det pep fra det! Pip-pip-pip-PIIIIIIP! En snn bombeaktig lyd, sant? Rett fr bomben gr av. Olav ble paff, slik man gjerne blir nr man tror man skal d. Og s ? I ren ddsfrykt ? S ringte han til VEIVESENET! Ja ? Her i familien vr er det nemlig dit vi ringer nr livet passerer i revy. Veivesenet tok ham straks ikke p alvor, og gjorde hva de kunne for legge p. Men n som det er sykkel-VM og alt, er det jo ikke utenkelig at vi opplever et lite terrorangrep eller to. Veivesenet gjespet og ba ham ringe til politiet om det virkelig var s ille fatt at sppelspannet ikke terroreksploderte. S da gjorde Olav det i stedet: Hei, det er politiet! Ehh ? Eg er Olav. Eg vil rapportere om ein pipelyd. ja? Nemlig heilt sikkert bestemt ja. Ein pipelyd. Og s forklarte han. Hva han hadde sett og hrt. Og p et tidspunkt, nyaktig ti sekunder inn i samtalen, forstod han at han holdt p virke suspekt. Kva hvis dei trur at det er eg som str bak ?? Tenkte han. Og nr slikt skjer, s prve man jo spille uskyldig, da. S man ikke skal hres helt gjerningsmann ut. Men det gjr man jo gjerne nr man ikke akkurat er skuespiller headhuntet til en Cannes-gullpalmeverdig spillefilm.

 

S n er det jo bare vente p at politiet skal knakke p dren. Ja, knakke: Ringeklokken vr er nemlig delagt. Vi fr vente og se. Jeg har i alle fall gjort et forsk p stelle meg. S fr man jo hpe at et yevippsblafrende, middelaldrende og flrtende rynketrynefjes imponerer PST nok til at det ikke blir ektemannsfengsling i lpet av dagen.

 

Fr vre lekkert nok.

 

TVI TVI!

DAGEN DERP

 

Jeg er dnn kaputt, jeg prver hente meg inn igjen. Etter en hektisk helg etterfulgt av planleggingsdag (og skjrekrise jamfr forrige innlegg). Jeg vil ikke gjre noe. Jeg vil ikke tenke noe. Det vil si: Blogge har jeg visst tydeligvis lyst til gjre! S det dementerer vel fint de forrige setningene.

 

Jeg har overhodet ikke fulgt med p valget i r. Har ikke orket, det drar meg for mye ned og snt kan jeg bare ikke ha noe av! Men likevel har det nok ? utvilsomt - vrt med p gjre meg bitte litt fjern i dag. Jeg skal ikke legge skjul p at jeg stemmer mer mot venstre enn mot hyre. Det har jeg alltid gjort, selv om jeg vel ikke har pleid vre blant de mest ekstreme. S jeg er ikke helt fornyd med utfallet av valget, kan man si. Frst og fremst ? eller over alt - er det FrP som plager meg. Morna Jeeeeeeens! Jeg kommer aldri til glemme snt, for det sier egentlig alt. Bortsett fra FrP kan jeg egentlig - om jeg absolutt M - tle det meste. Selv om jeg er uenig i et partis politikk. Snn i all hovedsak. Men FrP i regjering ?? Fy F sier jeg bare!

 

For noen dager siden tok jeg en skalt partitest. Og jeg var s livredd! Kjente meg helt skjelven der jeg satt og svarte s rlig jeg kunne p sprsmlene. For hva om det viste seg vre FrP som egentlig var mitt parti? Som var det partiet meningene mine stemte best overens med? Jeg hadde vel troen p at det ikke ville bli slik, for si det ekstremt mildt. Egentlig visste jeg jo, s det var et fiktivt scenario. Men snn hypotetisk: Hva om ?? hjelpes, det hadde vrt en identitetskrise! For da hadde jo alt jeg fler jeg str for, alle fanesaker, bare vrt lgn og fanteri. Da hadde jeg ikke vrt den jeg til n har trodd at jeg har vrt. Da mtte jeg ha blitt en egoistisk slamp p flekken. Haha!

 

Men s kom alts FrP drligst ut med tanke p hvilke partier jeg er mest enig med. Og det er i alle fall en slags trst i dag. En bitteliten trst.

 

Dessuten: Det gr seg vel til denne gangen, ogs. Nr noe blir for skakt, s snur vinden. Det er i alle fall slik det ofte har vist seg vre. Jeg orker bare vre optimist.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

 

#valg #valg2017 #partitest #valgvake #FrP #identitetskrise #dagenderp

 

 

 

 

 

VRE LIVREDD FORAN BARNA SINE: S UTROLIG FLT!

 

I dag opplevde jeg bli vettskremt for frste gang p s lenge jeg kan huske. Og ikke nok med det: Jeg ble det med barna som vitne. Vi var p kjkkenet, jeg og toringen og fireringen. P stuen stod altandren p vidt gap. Plutselig hrte vi en svusjelyd - etterfulgt av krafse- og flakselyder i stuen. Jeg hrte med en gang at det var en stor fugl som hadde funnet veien inn. En skjre, nrmere bestemt. Min frste reaksjon? Det var sette i et hyl. Ikke et snt hvin, men et snt hyl som varte og varte og varte. For er det noe som fremstr som det fdte i-landsmareritt for meg, s er det vre fanget i et hus med en stor fugl flygende rundt. Ikke en helt uvanlig frykt, vil jeg tro. Skjnner godt hvorfor Hitchcocks film Fugler er en skrekkfilm, for si det snn. Ungene begynte straks vrle, de ogs. Jeg ropte OLAV! OLAV! OLAV! I hp om at ektemannen skulle kom til unnsetning. Han befant seg nemlig i underetasjen. Men han hrte oss ikke. Vi gjemte oss under kjkkenbordet, som om det var noe virkelig grusomt som skjedde. Og vi skrek og vi skrek og vi skrek. Fuglen bakset, den ble naturligvis livredd, stanget mot vinduet og veltet lysestaker og bsjet (naturligvis) i sofaen. Fr den endelig fant veien ut gjennom den samme dren den hadde kommet inn.

 

Det var s utrolig flt! Frst i ettertid forstod jeg hvor flt det var. For som mor er man jo - og skal vre - den som beskytter barna mot farer. Og trygge dem og prve berolige dem om det er noe skummelt som skjer. Det er i alle fall snn jeg nsker vre med hodet. Og heldigvis er det egentlig ikke s mye som skremmer meg og setter meg helt ut. Om ungene plutselig lper ut i trafikken eller den slags, naturligvis. Men da er jeg jo nettopp der for geleide dem inn p rett spor igjen. Da er jeg jo nettopp en voksen som har kontroll.

 

Men n ...? N forlot jeg hodet mitt totalt. Jeg ble omgjort til pur frykt. Det fle at man helt forsvinner ... Det fle at man ikke har det spor bedre kontroll over situasjonen enn barna sine. Det fle at man selv blir et forsvarslst barn igjen - helt uten evne til ha et overblikk over situasjonen. Frst da fuglen hadde funnet veien ut igjen, gjenfant jeg roen (om enn fortsatt med galopperende hjerte). Men ungene - og spesielt minste - var fortsatt rimelig oppskaket, for si det mildt. Toringen grt og grt og grt. Men s var det som om den som alltid pleier vre der for trste henne, hun hadde ikke kunnet trste henne nr hun selv var livredd. Og se sine foreldre reagere snn m da vre direkte usunt for barna ...? Jeg har hatt s drlig samvittighet etterp. De frste timene i etterkant ville ungen bare til pappa. Hun klamret seg til ham. Plutselig ble jeg liksom selv redusert til vre en fare. Som om barnet mitt trenger f bekreftelse p at jeg representerer noe trygt p ny.

 

S n er jeg helt p alerten her. Ikke fordi jeg er redd for at en fugl skal finne veien inn nok en gang (men altandren er lukket!!). Men fordi jeg er redd for at ungen min skal fle at om en virkelig krise inntreffer senere; at hun da vil bli minnet p denne hendelsen og fle at jeg er en uplitelig voksenperson/en hun ikke kan ske tilflukt hos.

 

Heldigvis krp vi godt inntil hverandre ved leggetid i gr kveld - og sov sammen hele natten. I en trygg seng. I et trygt hus. I et trygt land. Men denne hendelsen fikk meg til tenke ... I dag har tankene dreiet seg rundt alle de mdre og fedre som blir stende ansikt til ansikt med forferdelsen. Som er ddsens redde av en grunn. Sammen med sine egne barn. Som ikke bare er satt ut av en ytterst ufarlig skjre. Men er livredde p grunn av krig, naturkatastrofer, nd. Som opplever bombing og henrettelser p nrt hold. At landsbyen ens blir jevnet med jorden. Helt uten at mammas fang kan trste. Hva slikt m forvolde av uopprettelig skade i et srbart barnesinn ... Dersom det ikke finnes noen trygghet i verden. Dersom selv ikke den som str en nrmest er i stand til betrygge fordi betryggelsen mangler feste i virkeligheten. Gang p gang p gang. Disse skadene fr nok verre konsekvenser om barnet blir vrende i denne permanente frykten. Fanget i den. Sammen med sin mor og far. En hel barndom. Enn om vedkommende tas varmt i mot av et land der trygghet, stabilitet, omsorg - og ikke minst grundig traumebehandling og langvarig oppflging - er en selvflge. S hun/han ikke automatisk er p alerten og mistror alles intensjoner. Fordi hun m det. Vre p vakt. Alltid. Fordi det ikke er noen som er der til trygge og passe p. Kanskje - kanskje kan dette gjre arrene mindre. Muligens noe naivt ... Men kanskje - kanskje - er dette mer terrorforebyggende enn om man nok en gang blir avvist av noen som egentlig burde ta imot en med pne armer. Nr hele ens liv til n har vrt en eneste lang avkreftelse p at det finnes en beskyttende favn.

 

Kanskje en litt merkverdig sammenligning. Men kanskje ikke s helt usaklig, nr alt kommer til alt ...? Bare som et snt bittelite PS p valgdagen.

 

 

Flg meg p Facebook

 

#livredd #flelser#skjre #frykt #srbarhet #mor #barn #tilknytning #katastrofe #i-land #u-land #terror #terrorisme #medmenneskelighet #traumer #traumebehandling #penhet #innvandring #innvandringspolitikk #valg2017

SIGARETTENE

 

I dag gr alle mine tanker til sigarettene. Hvorfor? Fordi jeg minnes. Mimrer: Det fantes en gang et femtitall og et sekstitall og et syttitall og et ttitall. Hvem vet, kanskje fantes det et frtitall en gang, ogs. Denne svunne tid ... Hvor helseministeren rykte p TV. Den gang det fantes lekesigaretter som gldet i lekebutikkene og som s ut som helt ekte sigaretter. Den gang det fantes askebegre p fly, p busser, p toaletter, p tog. Ja. Det fantes askebegre overalt. P alle stuebord. P alle kafebord. Det fantes sigaretter overalt. Enkeltvis, tivis, tjuevis, frtivis, hundrevis.

 

Kvelden fr forbudet av ryk p kafeer, puber og restauranter inntraff, var jeg og noen venner p en skalt brun kaf. Da klokken passerte midnatt, tok kafeeieren en anarkistisk en og ropte ut i lokalet at n var det bare forsyne seg med resten av sigarettene fra baren. Her skal dere lov til ryke til jeg stenger for natten selv om det ikke er lov! Sa han med klump i halsen, rrt over egen evne til selvoppofrelse. Og s KASTET han pakkene ut i lokalet. Folk ble helt ville! Tror noen grt mens de tok sin siste sigarett innendrs, ogs. N hadde det vel vekket mer furore om noen hadde tent opp en sigg p kafeen enn om vedkommende hadde vist fram tissen sin. Ja, selv om tissen ikke var glattbarbert.

 

Usaklig bilde, men en selfie m med.

Vel. Alts. I pur helsefremmende, kjernesunn nostalgi (nostalgi er vel ikke pvist kreftfremkallende enn, vel...?): Denne boken fant jeg i dag. En eksperimentbok for barn og unge. Se her:

 

"Vil du tro det var mulig sl knute p en sigarett? Pakk sigaretten inn i cellofanen fra esken og vri endene godt om ..."

 

"Legg et kronestykke under et lommetrkle av bomull, og be en voksen person slokke sigaretten mot mynten".

 

Ah ha ha ha ha!

 

N - det var alt.

 

Eller forresten. En ting til:

 

Uovertruffen eleganse.

 

Ha det!

 

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#sigaretter #nostalgi #askebeger #kreftfremkallende #rykelov #rykeforbud

SKAMLST TAKKNEMLIG

 

I dag kjente jeg p en nrmest merkverdig flelse. Jeg flte meg plutselig s takknemlig. S heldig. Ikke en snn n-m-du-vite-hva-du-har og s-mye-verre-mange-andre-har-det-takknemlighet. Denne ptvungne takknemligheten ... Som man liksom br fle p selv om man har sine utfordringer her i livet (det har vi vel egentlig alle, nr alt kommer til alt ...?). Den som egentlig bare fr en til fle skam. Den som tvinger en til kvitte seg med feile flelser. Hm Hvordan kan egentlig flelser vre feile? De er vel egentlig det eneste sanne i verden, tror jeg. Flelser kan aldri lyge.

 

Jeg snakker meg bort. Men alts: Nr denne takknemmeligheten helt plutselig kommer smygende av seg selv ... Helt oppriktig. Helt utvungent.  Og jeg liksom for et yeblikk igjen blir barnet  og ungdommen som drmmer om sin egen fremtid. Med kriblende, forventningsfullt og hpefullt hjerte ... Alle disse tingene jeg nsket s inderlig at jeg skulle f oppleve at jeg nesten ikke turte drmme om at virkelig ville skje. Men s mange av drmmene fra den gang som faktisk gikk i oppfyllelse! Nesten alle, nr jeg tenker meg om. Jeg ble gift, og det i tillegg med en fantastisk mann. Jeg fikk to barn, de nydeligste menneskene jeg vet om. Jeg ble forfatter; min den gang strste drm for fremtiden. Jeg har vrt vokalist, ltskriver og frontfigur i mitt eget band. En nesten like stor drm. Jeg har reist mye. Jeg har opplevd s mye! Jeg er omgitt av landets fineste folk (nr formen tillater det s klart - og noks altfor lite om dagen, det skal sies). Vi bor p et sted vi elsker. Vi eier et hus som vi elsker. En hage vi elsker. En utsikt mot verden vi elsker.

 

Ja. Jeg har s utrolig mye fint i livet mitt. Det flte jeg p i dag. Snn helt inderlig. Snn helt innenfra og ut. Det er takknemlighet, det. Snn helt, helt p uobligatorisk, vidunderlig ekte.

 

 

 

flg meg p Facebook

 

#takknemlighet #glede #vidunderlig #drmmer #hp #dagdrmmer #barndom #familie #ektemann #hus #venner #forfatter #skam

 

NY SYKDOMSRUNDE OG BTING AV SOKKER

 

S ble det ny sykdomsrunde p minste. Snn cirka to uker etter forrige gang. Ikke noe infeksjon, bare ubestemmelig febersykdom. Jeg er sliten. Jeg er enn ikke i form. Gud, som jeg hater dette uttrykket: Jeg er ikke i form ... Som om jeg egentlig er en slags pepperkakeaktig form. En geitebukkform, regner jeg med. Som sttt fr bulker og ser mer ut som en ambe etter steking. Fr man klarer hamre formen p plass og man igjen er en ... geitebukk.

 

I gr kveld stoppet jeg hull i strmpebukser. Sanne mine ord! En snn idiotisk ting gjre. Eller ...? Nei. En ikke-obligatorisk hussyssel. En snn greie kommer aldri til fles obligatorisk igjen noensinne. Slik det plutselig, i vr tid, nrmest er blitt obligatorisk dyrke grnnsaker i hagen igjen. Stelle godt med urtene i vinduskarmen. Plukke heggebr og lage likr av dem. Slitsomt obligatorisk. Drlig samvittighets-fremmende. Men dette er jo helt annerledes; om jeg plutselig ikke gidder stoppe dem, er det bare kaste dem i sppelet med - om ikke god samvittighet -  s i alle fall med likegyldig samvittighet. S premieidiotisk, egentlig: g fra barnesykdom til sykhetssykdom. Sykhetssyssel. Men jeg fant en ro. Jeg har aldri likt snne fargeleggingsbker. Det blir liksom s obligatorisk nr fargene skal innenfor strekene. Haha, selvopphyet rebell! Yoga elsker jeg praktisere. Men det er ikke alltid kroppen min orker det. Men dette, stoppe. bte. Egentlig helt uten mening i vr tid, men likevel med et ml. Det fltes bare s godt!

 

... Og n gjenstr det bare bli vant til g med klumpete smmer langs trne igjen. Hvem vet, kanskje det fles fint, det ogs. Etter hvert.

 

 

 

 

#barnesykdom #sykdom #familie #mamma #barn #sokker #bting #stopping #absurd #lykke #meditasjon #merkverdig

DET ER IKKE JEG SOM ER BORTE. DET ER VERDEN

 

Livet glir slvt over tastaturet. Jeg orker egentlig ikke skrive. Jeg orker ingenting. Har sovet i fjorten timer, men det hjelper ikke. Jeg er ikke flink til lpe. Sekstimeteren var aldri noe for meg. Men fingrene ...? Oioioi! Vanligvis spurter de jo nr jeg skriver. Men alts ikke akkurat n. Forresten. En gang kom jeg p 589. plass i slags verdensmesterskap i touchmetode. Haha! Min strste bragd noensinne. Helt, helt utvilsomt! Litt stusselig skryting; det m til. Men akkurat n hadde jeg ikke klart komme p 2074. plass engang. Touchmetode ... Er det ikke rart, hvordan det skrive endret seg helt fundamentalt etter at den ble tatt i bruk? Fr dette brukte man bare pekefinger og tommel. N er alle fingrene involvert i det som kommer ut av tanker. De gode, gode fingrene. Er det ikke noe fint med det?

 

I helgen var det full fart. Fint vr. Man vet at man bor i Bergen nr man vkner, helt p grten av glede, nr man innser at det er sol. Og man vet at man bor i Bergen nr man snufser helt p ekte nr det igjen blir regn. Ja. N er det regn igjen og helgens hyperaktivitet i solen er definitivt et tilbakelagt stadium for denne gang. I alle fall i dag. Jeg kjente at jeg ble sliten, men jeg kollapser ikke fr etterp. Slik pleier det vre. Egentlig heldigvis: Der og da flyter jeg p en slags aktivitetsrus. Men n er rusen over.

 

Jeg er selvopptatt. Inni meg finnes jeg som fr, ingenting i meg er annerledes. Jeg har det ikke spesielt drlig som meg, selv om jeg n har sovet i fjorten timer uten at det har hjulpet det spor. Jeg har det bare spesielt drlig som kropp. Trene renner fra ynene uten at det har med flelser gjre. De bare renner fordi nervesystemet har gtt amok. En utrolig merkelig flelse. Men det er bare meg her. Inni meg er det bare meg. Jeg har ikke krefter til bry meg om verden (bortsett fra familie og venner, s klart). Det har jeg ikke hatt p flere r. Den finnes ikke; den m vre langt, langt borte. Jeg henger overhodet ikke med. Valget ...? Jeg vet hva jeg skal stemme, i r som alle andre r, men jeg aner ikke hva politikerne snakker om. Kan ingen paroler, ingenting om hvilke saker som fremmes. Jeg vet ingenting om politikk slik jeg pleide gjre fr. Jeg vet ingenting om verden. Ingenting om hva som skjer i utlandet. Det finnes ingen ytre katastrofer. Det finnes ingen visshet om flom, om krig, om nd. Forferdelig, forferdelig synd. Men jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Jeg m beskytte meg selv. Noe av det som er flt med vre syk, og i alle fall s syk som jeg er innimellom, er at jeg ikke har ork til bry meg. Heller ikke nr jeg har bedre perioder, nr jeg tenker meg om: Da m jeg hegne om det fine. Finnes i det for min egen skyld. Og ikke minst for den lille familien min sin skyld.

 

Jeg drar meg selv etter meg selv. Sleper meg selv etter meg selv. Det hres kanskje mystisk ut, men det er slik det er; jeg er en liten brummende bil som sleper rundt p en gigantisk campingvogn, som ogs er meg selv. Egentlig burde jeg ha stilt meg i veikanten med denne campingvognen. Latt en tilfeldig og godsinnet sjfr hjulpet meg med dra meg. Haiket. Haha, det hadde vrt noe! Haike med campingvogn; litt spesielt.

 

Men jeg er i hvert fall ingen Fritzl. Jeg prver vre god mot meg selv, der jeg, som er meg, er fanget av meg, som er meg, nede i kjelleren min. Forresten, helt p siden: Da bilder fra Fritzl-ofrenes skjulested ble offentliggjort ... Husker du det? Tor Erling Staff sa: Jeg synes det ser ut som en litt lavtaket leilighet med adskillig rom for hygge. Haha, er det mulig? Jeg ler. Forresten igjen: Ofrene, da de ble reddet, da de kom opp i lyset igjen, hadde de i flge helsepersonalet som tok hnd om dem helt porselensaktig hud. Helt, helt rynkefri. Nok en pminnelse om at det er viktig bruke hy solfaktor i ansiktet hele ret for forbli rynkefri. Huff. Jeg ler igjen. Herre. Hrer du hvor rtt uempatisk jeg har blitt? Unnskylder meg med at saken tross alt er gammelgammelgammel.

 

 Vel. N er nok et blogginnlegg over og jeg skal ta meg en klype salt fr mann og barn kommer hjem. Takk for at du leser, lille venn!

 

Dagens utsikt 1: Pledd, pledd, pledd

 

Dagens utsikt 2: Plantetrst. Hviletrst.

 

Dagens utsikt 3: Elsket cello ikledd mystisk sokk

 

Dagens utsikt 4: Et trstens bilde. En pminnelse om at det bare for litt siden var bedre dager. En pminnelse om at de bedre dagene ogs finnes, der inne i fremtiden et sted

 

flg meg gjerne p Facebook

 

 

 #sykdom #fatigue #helse #ntid #hp #regn #sol #cello #alene #stillhet #isolasjon

 

 

DERE HJELPER MEG

 

Jeg blogger. Sannheten er at jeg ikke klarer gjre s mye annet om dagen. Har ikke fokus noe sted - annet enn p mine egne ord. Ahhhh, s deilig selvsentrert! Haha! Klarer ikke se p en tv-serie i fem minutter, engang - fr jeg blir s sliten i tankene at jeg bare m sette p pause. Alt handler om sette alt p pause. Klarer ikke google. Ikke lese. Ikke male eller tegne (som jeg elsker). Kan ikke trene. Ikke lpe. Kroppen vil ikke. Tler ikke. Jeg kan ikke snekre, sage og hamre (som jeg ogs elsker). Orker ikke treffe folk. Klarer ikke henge med i samtaler. Tkehode. S om du kjenner meg, og lurer p hvor jeg blir av: Hei - jeg er her. I sofaen i verden. I sofaen i min egen verden. P bloggen. Hodet har ikke plass til andre folk enn meg om dagen. Det er flt. Jeg fler meg ensom. Isolert. Men det gr over. Fr eller senere. Det vet jeg.

 

I mellomtiden er dette stedet min kontakt med omverdenen. Jeg vil bare skrive. Det er det eneste jeg klarer gjre. Men det er vel noe? F ut tanker. Bare bli kvitt litt rask og rot. Hodet gr i ett. Hele tiden. Jeg kjeder meg aldri. Har aldri skjnt at folk bruker uttrykket stirre i veggen for beskrive det mest intetsigende og ubrukelige et menneske kan gjre. For meg er det konstruktivt. Det nrmeste jeg kommer JOBB for tiden. Hehe. tenke. Ikke gruble. Men tenke; p verden, Skandinavia, Scandinavian walking, vaskebjrner, fenomener, krakker, saker, sakser, tran . Prve finne sammenhenger. Hele tiden. I ett og alt. Ofte helt uten klare det, engang. Men ingen skal si at jeg ikke prver. Og samtidig vet jeg at det utelukkende skulle prve aldri fles helt godt nok.

 

Men DETTE er viktig for meg. blogge. Kanskje er det det lureste jeg kan gjre akkurat n. I et forsk p skyve oppmerksomheten over p noe annet enn meg selv. Symptomer. Fravret. Hodetken. Skranglekroppen. Merkverdig nok - i og med at det blogge sannsynligvis er noe av det mest egosentriske man kan finne p her i verden.

 

N var det godt "lette seg litt". Bare flyte litt passivt av grde gjennom setningene. Det fles litt som tisse, egentlig. Og tisse er vel bra? I hvert fall er det bra for den som tisser. Hehe.

 

 

Her har vi for vrig hatt en fin og rolig ettermiddag. Familiekjrlighet hjelper p humret. Toringen har danset hip-hop inspirert til en melodi fra Schindlers liste. Fireringen har skrevet beskjeder jeg ikke helt forstr. Kanskje jeg bare m bli smartere frst. Kanskje forstr jeg dem en annen dag.  

 


TEFBOLT ...

 

Takk for at du titter innom! Du hjelper meg. Du er med p gi dagen min mening (og ikke er du et nettroll, heller, tusen takk!!).

 

 

flg meg gjerne p facebook

GULLKORN FRA DAMEMUNN

 
Hei. Stikker bare innom for dumme meg en anelse veldig ut i all offentlighet igjen. Her kommer det: Jeg og en ektemann av meg var en tur p torget. Ja, torget. Vent litt: En del vesentlige opplysninger m til frst for at det hele skal gi mening. Vi, alts jeg og en ektemann av meg, pleide en stund, det vil si da frstemann nettopp hadde blitt storebror, kalle nevnte frstemann for den gamle babyen. Fordi vi nettopp hadde ftt en ny baby ? som alts ble kalt for den nye babyen. Det gikk som det mtte g: Den gamle babyen ble etter hvert bare kalt for den gamle. Mens den nye babyen bare ble kalt for den nye. Etter hvert utartet det seg selvflgelig enda mer, og n ble den gamle plutselig bare kalt for gamlingen. Vi har etter hvert gtt bort fra disse betegnelsene, men av og til sniker de seg likevel inn igjen i ordforrdet, snn av gammel vane.

 

Og n kommer det alts: Vi gikk forbi en kafe. Og plutselig kom jeg p at her, ja nettopp her, pleide vi ofte sitte mens vr frstefdte var fdt. Vi satt der og var lykkelige frstegangsforeldre. Mens jeg ammet og ammet og ammet. Og dette kom jeg alts p n. Hvorp jeg utbrt hyt, kanskje akkurat litt for hyt, i begeistring, i vemodig glede:  ...!!! Husker du, her pleide jeg sitte og amme gamlingen!!.

 

Tror du jeg fikk noen blikk, eller? Godt mulig. Meget, meget godt mulig.  

 

 

flg meg p Facebook. Eller vr som alle de andre.

 

#babyer #smbarnsliv #fadese #tabbe #tabbetryne #mor #mamma #idiot #tosk #kastrertihodet

TO TETTE ANBEFALES IKKE!

 

Det begynte s bra. Det gjorde jo det. Da vi var frstegangsforeldre, var vi BEST.I.VERDEN. p oppdra. Olav har jo ogs hele tiden hatt hjemmekontor og er fleksibel med tanke p nr han m jobbe, s vi kunne avlaste hverandre nr som helst. Dermed virket det s utrolig lurt f barn nummer to, da ... Veldig, veldig kort tid etter at frstemann kom. Andremann ble fdt nyaktig tjuetre mneder etter frstemann. For jeg har dessverre en lei tendens til ikke tro p snt man egentlig burde tro p. Klisjeer. Ordhell. Som for eksempel dette: n er som en - to er som ti. Hahaha, tenkte jeg: fkk en hel verdenshistorie av visdom!

 

Ja vel. Barn nummer to kom. Og plutselig hadde vi to bittesm unger som begge egentlig trengte oss like mye; som var avhengige av oss, men p hvert sitt vis. Med helt ulike behov. N skal ikke jeg fremstille det ha tvillinger som en lek til sammenligning. For det vet jeg jo egentlig ingenting om hvordan er. Dessuten er jo det f tvillinger ikke noe man velger selv. Mens det f to tette er noe man helt og holdent har valgt. S da kan man jo egentlig bare skylde p seg selv.  

 

Men dette var det jeg etter hvert fikk vite, og som andre ogs kan bekrefte (i alle fall de som har pseudotvillinger selv og ikke tvillinger, hh!): Med tvillinger gr man bare gravid en gang. Begge kommer ut samtidig og har nyaktig de samme behovene. Etter hvert blir de vel ogs s samkjrte at de blir hverandres beste lekekamerater ...? Haha, det er vel kanskje ikke slik. Men det er i alle fall noe jeg innbiller meg akkurat n i all min uempatiske og slitne selvsentrerthet (forresten, tar naturligvis hyde for at tvillingene blir de to eneste barna i familien, orker ikke engang tenke p hvordan det m vre f tvillinger tjuetre mneder etter nummer en!!!)

 

Men alts ...  g hygravid med en totalt trengende ett og et halvt-ring p armen... vre gravid for andre gang s nrt opptil frste graviditet - med alt det medfrer av slitasje p kroppen. Det fde under to r etter man sist fdte. Et nytt fysisk traume (som jo en fdsel udiskutabelt er) s nrt opp til et annet. komme hjem med en nyfdt baby med mrbanket underliv og brystbetennelse og skulle etablere amming, srge for ro og harmoni til en liten bylt som er helt ny i verden. Mens 23-mnedersungen trenger ekstra oppmerksomhet for ikke fle seg tilsidesatt og for ikke utvikle sjalusi. Og den minste ungen bsjer og bsjer med sitt umodne fordyelsessystem. Og eldste skal skiftes bleie p med det lille nurket p armen. Tolv til seksten bleieskift i dgnet totalt (drmmen om bruke tybleier gikk raskt dukken, for si det snn). Og eldste m f utfolde seg, aktiviseres og stimuleres. Og s har man overvurdert seg selv igjen, da ... For det viser seg fort at man er s DRITLEI spebarns og smbarnstid (noe man frst innser nr barn nummer to har rundet ret), at man knapt orker se for seg hvordan man skal komme seg gjennom de nrmeste rene.

 

Og s blir det jo faktisk verre ... For det ha en baby er jo egentlig mye mindre krevende enn det er ha en ettring og en enn ikke fylt trering. For n er begge mobile. Mer og mer. Og de blir ordentlige ssken. Og de vil leke med de samme lekene. Og de krangler. Og de krever. Og de maser. Og man m forklare. I hytt og pine. Herregud, s lei jeg blir min egen stemme i lpet av en dag!

 

For tiden er det nrmest umulig f tid til skrive noe som helst i helgene. Selv om barna n nrmer seg fem og tre r, er det fortsatt nok henge fingrene i. Akkurat n har det vrt sykdomsrunder igjen - med dertil hrende drlig svn. Lungebetennelse hos ene. Falsk krupp hos den andre. Vindu som m pnes om natten. Pleie. Omsorg. En liten kropp som vil sitte i mammas fang. En annen som vil st opp klokken fem. S denne helgen - blant mange andre - har vi sett oss ndt til dele opp dagen i vakter, jeg og Olav (det er ikke alltid det er slik, alts!). I dag var min vakt fra elleve til fire. Ett minutt p elleve hrer jeg fra den ene ungen: Mamma!!!! Det er pappa sin pause!!! Haha, huff! Og s ... Vel ... Her er et lite minutt for minutt-utdrag. Alts utelukkende fra tidsrommet elleve til tolv. Bare snn at innlegget ikke skal bli altfor, altfor langt. Merk: Jeg kunne virkelig aldri stilt til valg som leder for Srdeles Srvisinnstilte Mdres Parti. Jeg lar (og m!) mye skure og g p halv tte helt for seg selv. Og likevel ... S ufattelig mye man m gjre av obligatoriske sysler!

 

11.00: Bestemmer at det blir innetid p grunn av smsyke barn. Det hljer ned og er surt og kaldt.

11.01: Den ene ungen skal ha medisin. Stor sthei for ingenting. Liker egentlig medisinen, men nekter ta den fordi det er obligatorisk.

11.10: Medisin inntatt etter ni minutters lokking og luring. Den andre ungen: Mammmaaaa! Jeg m p do!! Siden vedkommende unge ikke tr g p do alene, blir jeg med, da med en motvillig andremann p armen, s ikke denne skal finne p noe lureri i mellomtiden.  

11.13: Toalettbesk oversttt. Barn nummer to har utmerket godt klart finne p noe lureri likevel: Ungen har bak ryggen min tisset i potten og faktisk rukket finne frem bde ketsjup og appelsinjus for lage "suppe" (det  klare f til noe slikt p tre minutter er jo faktisk en bragd, da!!) Jeg heller ut innholdet og ... Vel - rister smtt oppgitt p hodet, kan man nok si.

11.15: Snn. Potteinnhold helt i do og ketsjup og appelsinjus satt tilbake i kjleskapet (etter litt antibacing p emballasjen for sikkerhets skyld).

11.16: Den uskyldige hva pottesuppemakeri angr, vil aktiviseres: Kan vi pusleeee? Jeg: Bare finn frem et puslespill, du!

11.17: Mammaaaa! Det mangler en brikke!!! Uhu, snufst og vrl. Jeg: Hva skal du gjre da (prver meg alltid p la de lse problemer selv) ...? Ungen tenker seg litt om. Fr vedkommende begynner kaste de andre brikkene mot den andre ungen med et lite kjedsomhetssmil rundt munnen. Ok. KJEMPEGOD problemlsningsstrategi!!

11.17: Det andre barnet: VRL! Jeg trenger plaster p genseren!!! Greit. Jeg ber synderen om si fint unnskyld og finne (egentlig undvendig) plaster til offeret mens jeg trster sistnevnte. Plasterpakken er visst tom.

11.18: M i stedet blse p genseren med det for ye oppn en for avkommet perfekt smertelindring.

11.19: Smertelindring av genser har hatt god effekt og ungen gr for leke med sskenet sitt.

11.20: Sammen fr de endelig dukken "Lillet" til sove, og mens de begge hysjer p hverandre for at ikke "babyen" skal vkne, nyter jeg endelig mitt eget selskap og spiser litt og drikker en kopp te. Helt vidunderlig, magisk stillhet!

11.25: "Babyen" "vkner". Den ene ungen: Mammaaaa! Babyen vr trenger mat!!! Jeg: Du fr lage litt, da. Den andre ungen: Mammaaaa! Babyen vr trenger bleie!!! Jeg: Da fr du prve finne en og s skifte (ler skadefro: N kan de saktens f se hvor mye styr det er med babyer).

11.27: Begge er lei av mor og far og unge-leken. Siden det er lrdag og jeg vil at de skal ha det litt koselig og at vi skal finne p noe fint sammen (jeg prver jo faktisk finne frem det beste i meg selv, selv om det i blant er umulig!), bestemmer jeg meg for at det er en kjempegod ide bake boller ...

 

Huff, jeg merker at jeg ikke orker skrive ferdig loggen. Lider vel av en mild form for PTSD, tror jeg.

 

Dette hres ut som et klageinnlegg, jeg vet. Hm. Det ER det jo ogs, virkelig! Men gud, s deilig ulovlig og vidunderlig egosentrisk det er okke og stnne seg over hvor hardt det er vre pseudotvillingmor. For akkurat i gr ... S var det ikke srlig gy. To tette. En rett og en vrang. En vrang og en rett.

 

Men s er det jo bare det: Plutselig s er det en helt annen dag. Plutselig s gr alt p skinner, selv om to egentlig er ti. Plutselig er alt bare harmoni og stas. Og det egosentriske fr igjen helt glatt vike. Uten at noe av det travle er glemt, det m sies. Men travelheten blir liksom bare et symbol p hvor travelt ogs tiden har det; snart er de store. Snart er de deilig lubne armene blitt til keitete, lange lemmer p tenringskropper. En gang skal de vre vesener jeg ikke vet alt om. Vesener som har vokst seg langt utover min egen intimsone og helt har forsvunnet over i sitt totalt selvstendige selv.

                                              

S hvordan i alle dager kommer man seg gjennom det? Alt maset? All disharmonien? f to tette: Er det virkelig til anbefale? Nei. Om jeg hadde visst hva som ventet, hadde jeg aldri gjort det igjen. Virkelig. Helt dnn rlig og oppriktig: ALDRI! Og aldri om jeg kan anbefale det til andre.

 

Men s er det jo det ... At logikken fr heldigvis ikke noen taletid nr det kommer til slikt. Ikke egentlig. Et sannhetens ord vinner aldri debatten nr det kommer til for og imot i denne sammenhengen. Ikke nr det frst har skjedd. At de er her i verden. De bittesm barna som nesten bruker samme klesstrrelse. For det finnes jo heldigvis noe som utkonkurrerer bde logikk og sannhet og konklusjoner angende virkelighet: Kjrligheten. Den vidunderlige, uintelligente kjrligheten. Som er s sterk at du, mens du betrakter barna som har sovnet tett, tett inntil hverandre, plutselig lurer p om det kanskje kunne vre smart f et tredje barn.

 

 

 

 

 

PS: Jeg har ftt de barna jeg skal ha, alts.

 

PPS: Om du er tvillingforelder: Ikke ta dette innlegget ille opp! Du har garantert hatt dine utfordringer og vel s det.

 

 

Flg meg p Facebook

 

#familie #pseudotvillinger #smbarnsliv #smbarn #trbbel #mamma #sliten #hektisk #rampestreker

JEG ORKER IKKE KYLLINGKADAVRE

 Alt fles meningsfullt uvesentlig om dagen. Uvesentlig og meningsfullt.

 

Jeg har aversjon mot kyllingkjtt. Blir smtt uvel bare av tanken. I gr l det et dyr p kjkkenbenken. Et ddt dyr. Et ovnsgrillet dyr. Ungene hadde forsynt seg rikelig, n var de lagt, jeg var alene i stuen. Og utp kvelden, s begynte jeg liksom bli redd. Litt snn ... Koseredd? For her satt jeg i stuen i morgenkpe og tfler. Og der p kjkkenet, der inne l det et LIK. Tenk om ... Tenk om kyllinggjenferdet n flakset uhumsk usynlig rundt i stuen ...?

 

spise hele kyllingen opp ... Alene. Det gr faktisk an gjre det. Spise vinger, lr, bryst, rubb og stubb. Vre rsak til kyllingens grufulle skjebne helt alene. Slik at dyrets liv - og dd - BARE ER TIL FOR MEG.

 

Nei. Bedre spise deler av dyret. Da fler jeg meg ikke s ond. Jeg er en vegetarianer som spiser kjtt. Jeg elsker nr jeg glemmer at jeg er vegetarianer. Og spiser okser. Sauer. Lam. B! Svin. Det fr meg til fle at jeg deler litt av den drlige samvittigheten med en rekke andre mennesker. Det er jo tross alt sjelden at man ender opp med spise et helt kveg alene. Selv om en grandonkel en gang ... Nei, forresten, ikke la meg begynne.  

 

Jeg elsker det jo ... At jeg fr frysninger av tanken p kyllinggjenferd i stuen. Det betyr at jeg har det s bra at bagatellene lusker seg frem fra skyggene. Jo. Alt fles meningsfullt uvesentlig. Sinnet har det bra. Kroppen har det bra. Ingen smerter. Ikke lykke; ikke noen plagsom eufori. Bare ro. Fred. Velvre.

 

Det er faktisk helt vidunderlig. Jeg orker ikke kyllingkadavre. For jeg har overskudd til tenke p dem.

 

 Og vidunderligheten bare: B!

 

 

 

 

 

DU SOM HAR VIPPEEXTENSIONS: DU DREPER USKYLDIGE MENNESKER!

 

Det er s lett tenke at de valgene man tar ikke fr konsekvenser ... Uansett hvor sm de er. Men det gjr de jo faktisk. De gjr selvflgelig det!

 

Dere med vippeextensions ... Er dere klar over hvilke katastrofale flger forfengeligheten deres fr for verden ...? For n m du hre godt etter, du som fler deg truffet av dette innlegget: Du har vel hrt om sommerfugleffekten ...? Det er visst til og med laget en film om dette fenomenet. Du har sikkert sett den. En romantisk film om hvordan selv det minste slag fra en sommerfuglvinge kan f store globale ringvirkninger; et lite vingeslag fra en sommerfugl kan for eksempel skape orkan p andre siden av verden. Og det er jo sant.

 

Men hva da nr yevippene dine utkonkurrerer sommerfuglvinger suverent, bde med tanke p antall slag og kraft? Naturkatastrofer skjer jo titt p andre siden av verden. Flomkatastrofer ... Orkankatastrofer ... Har du noensinne tenkt litt p det? At det kanskje er din feil? nsker du virkelig st til ansvar for naturdrapet p fem hundre tusen amerikanere bare for din egen forfengelighets skyld?

 

Mtte du virkelig f noe tenke p n, du vippefrken. Mtte du sperre dine ddyrblafrende yne opp et lite yeblikk nr du leser dette. Og la den evinnelige fatale flrteblafringen din gi orkaner og flommer en velfortjent pause.  

 

... Og Gud, s deilig det er ligge her i sofaen og vre meg. Med en popkornbolle p magen p en tirsdag. Blafre mot Laptop-skjermen med mine akkurat passe slunkne og suverent naturlige yevipper. Og vite at jeg bare tar livet av en bitte liten meningsls sjmann eller to.

 

HER SER DU RESULTATET AV DIN FORFENGELIGHET.

(bilde lnt av Google)

 

for flere tragedier, flg meg p facebook

 

 

#vippeextentions #yevipper #forfengelighet #naturkatastrofer #blafring #blunking #forstillelse #Bergen #Oslo #stlandet #Vestlandet #orkan #flom #dd #sommerfugleffekten

Les mer i arkivet Desember 2017 November 2017 Oktober 2017
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

38, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prver snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill rtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesm folk fdt i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et noks supert menneske som ogs er forfatter - og komponist. Her p bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsk p leve et helt ok liv: flsete og skakt. Eller alvorlig og dnn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker