JEG HAR FÅTT ET FANTASTISK GRIPETAK

 

Nå har jeg snart vært gravid fem år i strekk. Det er ikke mulig, tenker du kanskje. Men jo. Det er i aller høyeste grad mulig! For et svangerskap varer ikke i ni måneder, slik rykter skal ha det til: Det er ikke slik at man får kroppen sin tilbake selv om ungen er ute. For det er så mye bæring at man knapt merker forskjell - annet enn når det kommer til at det at man nå, til forskjell fra da barnet lå i magen, ikke har en eneste hånd fri til å gjøre noe som helst av finmotorisk verdi. For det er bæring og byssing og pupping. Det er trassanfallutløst bæring. Det er nå-må-du-bli-med-meg-vi-har-dårlig-tid-bæring. Det er skill-søsken-fra-hverandre-så-de-ikke-dreper-hverandre-bæring. Og så blir det naturligvis litt kosebæring, også. Et cetera.

 

Men! I dag slo det meg hvilke geniale ferdigheter jeg har utviklet i løpet av disse årene. Det er som om jeg egenhendig - helt, helt alene - rett og slett har utviklet en livsnødvendig egenskap som diverse arter gjerne bruker et par millioner år på å utvikle (mønster som ser ut som gigantiske øyne på rumpen til frosken gjør krokodiller livredd, bedre torner skal gjøre at rosene kan holde finheten sin enda mer for seg selv, etc).

 

Nytt avsnitt. Det handler om tærne. Det er tærne jeg har evolusjonert. For i sted da jeg skulle løfte opp noe fra gulvet, så la jeg merke til det, dette som i årevis har skjedd helt på automatikk: Jeg brukte ikke hendene. Jeg gadd ikke bøye meg ned. Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, når føttene mine gjør jobben bedre? Det er bare å krumme tærne rundt gjenstanden som skal opp, løfte den ... Og vips! Så er den løftet. Dette altså en ferdighet jeg ene og alene kan takke svangerskap og bæring for å ha utviklet. Derfor går jeg alltid barføtt innendørs. Å være genial med tærne er mye, mye vanskeligere med sokker på.

 

Jeg har naturligvis sett denne enestående egenskapen før. Hos apene. De er like flinke som meg til å bære ting etter føttene. Tror jeg da ...? Eller er de kanskje ikke det? I så fall: WOW! Men det viktigste er uansett at de klatrer i trær. For nå nærmer jeg meg poenget med innlegget her: Om noen år, nærmere bestemt femten, når bavianer og sjimpanser og eksotiske trær og blomster og lianer og kokospalmer har kommet til Norge grunnet miljøkatastrofe og forhøyede temperaturer, vil jeg være grundig forberedt. Da vil jeg dytte apene kjapt og effektivt til side og klatre opp i nærmeste kokospalmefor med tærne mine for å livnære meg og overleve. Helt uten problemer.

 

Måtte du som leser dette også vite å øve opp tærne dine til den dagen de virkelig skal tildeles stjernerollen blant ekstremiteter på kroppen. Kanskje hjelper det ikke på klimakrise. Men da blir du i alle fall selvberget. Sånn cirka. Kokosnøtter øverst i trærne og klatring med tærne FTW!

 

 

 

 

 

 

#gripetak #tær #graviditet #svangerskap #bæring #bysse #mor #barn #klimakrise #kokospalmer #kokosnøtt #trær #sjimpanse #bavian #klatring #vellykket #evolusjon #selvskryt

TERRORMISTENKT EKTEMANN: OPPDATERING

 

Nå har det seg jo slik at mannen min ikke var langt ifra å bli terrormistenkt for noen dager siden. Slik du helt sikkert (HELT! SIKKERT!) leste om i dette innlegget. Kort oppsummert: Utenfor barnehagen til ungene kom det lyder fra et søppelspann. De hørtes ut som lyder fra en bombe som går av: PIP - PIP - PIIIIIP! Og for å redde verden, så ringte han ditt og datt og så hørte han plutselig hvor suspekt han hørtes ut og måtte prøve å spille uskyldig over telefonen for ikke å bli fengslet for terrorforsøk.

 

Vel. Her kommer oppdateringen: Senere den dagen fikk han det som kalles «føling». Han har diabetes type 1 og trengte sukker umiddelbart. Han har lenge klaget over dårlig insulinpumpe (som gir tilførsel av insulin via magen), og har ønsket seg et nymotens vidunder av en pumpe som, ifølge staten, koster så akkurat passe med penger at han ikke er den verdig. Og som kunne ha gjort følingsfrekvensen noe lavere. Men altså. Han leitet etter sukker, men hadde ingenting på seg. Gikk dermed bort til XXX, venn som bor i nærheten av barnehagen, for å få i seg litt sukker. Han fikk litt sukker. Hvorpå begge gikk til barnehagen for å hente barn. Og der, i søppelspannet, så var det noe som fortsatt pep. PIP - PIP - PIIIIP! I all verden, hvor lang tid skal det ta før denne bomben går av? Tenkte han. For nå som VM i sykkel straks skulle ta til, var det vel jammen på tide at verden gikk under.

 

Vennen kom til unnsetning. Vennen var villig til å ofre begges liv for å finne ut hva dette var. Han løftet opp lokket. Og der - der i søppelspannet, så lå det altså en ødelagt INSULINPUMPE! Av nettopp den typen Olav har ønsket seg i årevis. Som ville gjort livet hans lettere. Så det ikke ville bestått av så mange følinger. Hahaha! Hva er oddsen for at noe slikt skal skje? Temmelig høy for en absurdistisk forfatter (som han er) å være, skulle man tro. Insulinpumpen var dog - og dessverre - og typisk nok - ødelagt. Så det var jo derfor noen bare hadde kastet den fra seg. Og nå er det bare å vente på at det skal begynne å pipe fra spannet igjen. Og håpe på at det er en splitter ny og fungerende pumpe som ligger der.  

 

Men nå blir det altså ingen bombemoro denne gangen heller. Og kjendis som terrormistenkt ser det jo heller ikke ut til at en ektemann av meg blir med det første.

 

Da hjelper det vel at kone nummer en, altså temmelig bestemt deres blogger, Kvinnesnekkeren, altså jeg, fra nå av kommer til å gjøre mitt for å komme i avisene. Eller på en ipad nær deg. For nå har jeg fått blod på smak, eller hva det heter. Jeg vil også bli kjendis!!! Om det så innebærer at jeg må fyre opp en tidsinnstilt bombe. Må bare lese meg litt opp på koblinger og ta noen kurs i faget «Suspekt Elektronikk» først.

 

Tipper det holder lenge med et bilde som dette, så går jeg vel inn i Norgeshistorien av mistenkelige mordere (?) for godt.

 

SKUMMELT!!!

 

Ha det.

EN MERKVERDIG INNSIKT

 

I dag hørte jeg rop. Jeg hørte mengden rope. Det var sykkel-VM og publikummerne hadde stilt seg opp langs veien. Jeg gikk ut på altanen, så ikke ansiktene, bare flaggene som vinket over hodene deres. Et helikopter nærmet seg, stoppet på himmelen, der, tjue meter over meg. Eller var det tjuefem? Eller kanskje bare ti ...? Jeg er visst ikke så god til å regne avstander i luft. Spesielt ikke vertikale avstander, viser deg seg.

 

Helikopteret ... Hvordan kan noe menneskelagd bare stå slik, brummende, helt stille på himmelen? Plutselig fikk jeg en slags følelse av hvordan det må være å være superstjerne. Stjerne på jorden. Med et motormonster svevende i luften over en, slik må det være; å bli leitet etter med en telelinse med en gang man befinner seg i verden og ikke hjemme, innendørs.

 

Jeg gikk ned i hagen. La meg i hengekøyen. Solen lukket øynene mine. Hoiingen der nede ... Hurraropene til et for meg totalt ubetydelig sykkelsirkus. En vegg av liv, tenkte jeg. En vegg av liv mellom meg og andre siden av veien. Nei, tenkte jeg: Liv på rekke og rad kan vel aldri danne en vegg? Nei. En åpning. En åpning av liv må slikt kunne kalles. Og så. Akkurat der, så tiltrengt, så kjærkomment: En malplassert ro. Sjelden i meg. Utelukkende vanlig i liv som ligger horisontalt en halvmeter over bakken, skulle man tro: Det er vel slikt man plutselig kan ta seg i å oppleve om man henger i luften med bare et tøystykke mellom seg og jorden.

 

Ja. En ro som kom syklende inn i meg utenfra. Liksom ut fra en syklist på avveie; syklende inn i lokalgaten min, opp trappen min, sykkelhoppende opp i hengekøyen min, sykkelsmettende inn i kroppen min. Mens verdensmestrene peste seg konkurrerende forbi verdenen min til stormende jubel der nede.

 

 

Facebook

 

#sykkel-VM #Bergen #innsikt #sol #syklister #hengekøye #liv #fred #ro #heia #hurra

 

SYKKEL-VM OG TERRORMISTENKT EKTEMANN

For et par timer siden fikk jeg vite at det skal arrangeres sykkel-VM i Bergen (hvor jeg bor). Sant? Nå rigges det virkelig til. Vi bor langs traseen ? men heldigvis har vi en lokalgate mellom oss og veien. Å herre min, hvor irriterende det kommer til å bli! Veien er stengt og vi er isolerte. Tror ikke vi kommer til å oppleve noe som helst annet enn oss selv de neste ti dagene.

 

I dag da Olav nettopp hadde levert ungene, oppdaget han et søppelspann like ved utgangen. Den er grei, søppelspann oppdages jo gjerne i forbifarten. Men! Det pep fra det! Pip-pip-pip-PIIIIIIP! En sånn bombeaktig lyd, sant? Rett før bomben går av. Olav ble paff, slik man gjerne blir når man tror man skal dø. Og så ? I ren dødsfrykt ? Så ringte han til VEIVESENET! Ja ? Her i familien vår er det nemlig dit vi ringer når livet passerer i revy. Veivesenet tok ham straks ikke på alvor, og gjorde hva de kunne for å legge på. Men nå som det er sykkel-VM og alt, er det jo ikke utenkelig at vi opplever et lite terrorangrep eller to. Veivesenet gjespet og ba ham ringe til politiet om det virkelig var så ille fatt at søppelspannet ikke terroreksploderte. Så da gjorde Olav det i stedet: «Hei, det er politiet!» «Ehh ? Eg er Olav. Eg vil rapportere om ein pipelyd. «Å ja?» «Nemlig heilt sikkert bestemt ja. Ein pipelyd». Og så forklarte han. Hva han hadde sett og hørt. Og på et tidspunkt, nøyaktig ti sekunder inn i samtalen, forstod han at han holdt på å virke suspekt. «Kva hvis dei trur at det er eg som står bak» ?? Tenkte han. Og når slikt skjer, så prøve man jo å spille uskyldig, da. Så man ikke skal høres helt gjerningsmann ut. Men det gjør man jo gjerne når man ikke akkurat er skuespiller headhuntet til en Cannes-gullpalmeverdig spillefilm.

 

Så nå er det jo bare å vente på at politiet skal knakke på døren. Ja, knakke: Ringeklokken vår er nemlig ødelagt. Vi får vente og se. Jeg har i alle fall gjort et forsøk på å stelle meg. Så får man jo håpe at et øyevippsblafrende, middelaldrende og flørtende rynketrynefjes imponerer PST nok til at det ikke blir ektemannsfengsling i løpet av dagen.

 

Får være lekkert nok.

 

TVI TVI!

DAGEN DERPÅ

 

Jeg er dønn kaputt, jeg prøver å hente meg inn igjen. Etter en hektisk helg etterfulgt av planleggingsdag (og skjærekrise jamfør forrige innlegg). Jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil ikke tenke noe. Det vil si: Blogge har jeg visst tydeligvis lyst til å gjøre! Så det dementerer vel fint de forrige setningene.

 

Jeg har overhodet ikke fulgt med på valget i år. Har ikke orket, det drar meg for mye ned og sånt kan jeg bare ikke ha noe av! Men likevel har det nok ? utvilsomt - vært med på å gjøre meg bitte litt fjern i dag. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg stemmer mer mot venstre enn mot høyre. Det har jeg alltid gjort, selv om jeg vel ikke har pleid å være blant de mest ekstreme. Så jeg er ikke helt fornøyd med utfallet av valget, kan man si. Først og fremst ? eller over alt - er det FrP som plager meg. «Morna Jeeeeeeens!» Jeg kommer aldri til å glemme sånt, for det sier egentlig alt. Bortsett fra FrP kan jeg egentlig - om jeg absolutt MÅ - tåle det meste. Selv om jeg er uenig i et partis politikk. Sånn i all hovedsak. Men FrP i regjering ?? Fy F sier jeg bare!

 

For noen dager siden tok jeg en såkalt partitest. Og jeg var så livredd! Kjente meg helt skjelven der jeg satt og svarte så ærlig jeg kunne på spørsmålene. For hva om det viste seg å være FrP som egentlig var mitt parti? Som var det partiet meningene mine stemte best overens med? Jeg hadde vel troen på at det ikke ville bli slik, for å si det ekstremt mildt. Egentlig visste jeg jo, så det var et fiktivt scenario. Men sånn hypotetisk: Hva om ?? Å hjelpes, det hadde vært en identitetskrise! For da hadde jo alt jeg føler jeg står for, alle fanesaker, bare vært løgn og fanteri. Da hadde jeg ikke vært den jeg til nå har trodd at jeg har vært. Da måtte jeg ha blitt en egoistisk slamp på flekken. Haha!

 

Men så kom altså FrP dårligst ut med tanke på hvilke partier jeg er mest enig med. Og det er i alle fall en slags trøst i dag. En bitteliten trøst.

 

Dessuten: Det går seg vel til denne gangen, også. Når noe blir for skakt, så snur vinden. Det er i alle fall slik det ofte har vist seg å være. Jeg orker bare å være optimist.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

 

#valg #valg2017 #partitest #valgvake #FrP #identitetskrise #dagenderpå

 

 

 

 

 

Å VÆRE LIVREDD FORAN BARNA SINE: SÅ UTROLIG FÆLT!

 

I dag opplevde jeg å bli vettskremt for første gang på så lenge jeg kan huske. Og ikke nok med det: Jeg ble det med barna som vitne. Vi var på kjøkkenet, jeg og toåringen og fireåringen. På stuen stod altandøren på vidt gap. Plutselig hørte vi en svusjelyd - etterfulgt av krafse- og flakselyder i stuen. Jeg hørte med en gang at det var en stor fugl som hadde funnet veien inn. En skjære, nærmere bestemt. Min første reaksjon? Det var å sette i et hyl. Ikke et sånt hvin, men et sånt hyl som varte og varte og varte. For er det noe som fremstår som det fødte i-landsmareritt for meg, så er det å være fanget i et hus med en stor fugl flygende rundt. Ikke en helt uvanlig frykt, vil jeg tro. Skjønner godt hvorfor Hitchcocks film Fugler er en skrekkfilm, for å si det sånn. Ungene begynte straks å vræle, de også. Jeg ropte OLAV! OLAV! OLAV! I håp om at ektemannen skulle kom til unnsetning. Han befant seg nemlig i underetasjen. Men han hørte oss ikke. Vi gjemte oss under kjøkkenbordet, som om det var noe virkelig grusomt som skjedde. Og vi skrek og vi skrek og vi skrek. Fuglen bakset, den ble naturligvis livredd, stanget mot vinduet og veltet lysestaker og bæsjet (naturligvis) i sofaen. Før den endelig fant veien ut gjennom den samme døren den hadde kommet inn.

 

Det var så utrolig fælt! Først i ettertid forstod jeg hvor fælt det var. For som mor er man jo - og skal være - den som beskytter barna mot farer. Og trygge dem og prøve å berolige dem om det er noe skummelt som skjer. Det er i alle fall sånn jeg ønsker å være med hodet. Og heldigvis er det egentlig ikke så mye som skremmer meg og setter meg helt ut. Om ungene plutselig løper ut i trafikken eller den slags, naturligvis. Men da er jeg jo nettopp der for å geleide dem inn på «rett spor» igjen. Da er jeg jo nettopp en voksen som har kontroll.

 

Men nå ...? Nå forlot jeg hodet mitt totalt. Jeg ble omgjort til pur frykt. Det å føle at man helt forsvinner ... Det å føle at man ikke har det spor bedre kontroll over situasjonen enn barna sine. Det å føle at man selv blir et forsvarsløst barn igjen - helt uten evne til å ha et overblikk over situasjonen. Først da fuglen hadde funnet veien ut igjen, gjenfant jeg roen (om enn fortsatt med galopperende hjerte). Men ungene - og spesielt minste - var fortsatt rimelig oppskaket, for å si det mildt. Toåringen gråt og gråt og gråt. Men så var det som om den som alltid pleier å være der for å trøste henne, hun hadde ikke kunnet trøste henne når hun selv var livredd. Og å se sine foreldre reagere sånn må da være direkte usunt for barna ...? Jeg har hatt så dårlig samvittighet etterpå. De første timene i etterkant ville ungen bare til pappa. Hun klamret seg til ham. Plutselig ble jeg liksom selv redusert til å være en fare. Som om barnet mitt trenger å få bekreftelse på at jeg representerer noe trygt på ny.

 

Så nå er jeg helt på alerten her. Ikke fordi jeg er redd for at en fugl skal finne veien inn nok en gang (men altandøren er lukket!!). Men fordi jeg er redd for at ungen min skal føle at om en virkelig «krise» inntreffer senere; at hun da vil bli minnet på denne hendelsen og føle at jeg er en upålitelig voksenperson/en hun ikke kan søke tilflukt hos.

 

Heldigvis krøp vi godt inntil hverandre ved leggetid i går kveld - og sov sammen hele natten. I en trygg seng. I et trygt hus. I et trygt land. Men denne hendelsen fikk meg til å tenke ... I dag har tankene dreiet seg rundt alle de mødre og fedre som blir stående ansikt til ansikt med forferdelsen. Som er dødsens redde av en grunn. Sammen med sine egne barn. Som ikke bare er satt ut av en ytterst ufarlig skjære. Men er livredde på grunn av krig, naturkatastrofer, nød. Som opplever bombing og henrettelser på nært hold. At landsbyen ens blir jevnet med jorden. Helt uten at mammas fang kan trøste. Hva slikt må forvolde av uopprettelig skade i et sårbart barnesinn ... Dersom det ikke finnes noen trygghet i verden. Dersom selv ikke den som står en nærmest er i stand til å betrygge fordi betryggelsen mangler feste i virkeligheten. Gang på gang på gang. Disse skadene får nok verre konsekvenser om barnet blir værende i denne permanente frykten. Fanget i den. Sammen med sin mor og far. En hel barndom. Enn om vedkommende tas varmt i mot av et land der trygghet, stabilitet, omsorg - og ikke minst grundig traumebehandling og langvarig oppfølging - er en selvfølge. Så hun/han ikke automatisk er på alerten og mistror alles intensjoner. Fordi hun må det. Være på vakt. Alltid. Fordi det ikke er noen som er der til å trygge og passe på. Kanskje - kanskje kan dette gjøre arrene mindre. Muligens noe naivt ... Men kanskje - kanskje - er dette mer terrorforebyggende enn om man nok en gang blir avvist av noen som egentlig burde ta imot en med åpne armer. Når hele ens liv til nå har vært en eneste lang avkreftelse på at det finnes en beskyttende favn.

 

Kanskje en litt merkverdig sammenligning. Men kanskje ikke så helt usaklig, når alt kommer til alt ...? Bare som et sånt bittelite PS på valgdagen.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#livredd #følelser#skjære #frykt #sårbarhet #mor #barn #tilknytning #katastrofe #i-land #u-land #terror #terrorisme #medmenneskelighet #traumer #traumebehandling #åpenhet #innvandring #innvandringspolitikk #valg2017

SIGARETTENE

 

I dag går alle mine tanker til sigarettene. Hvorfor? Fordi jeg minnes. Mimrer: Det fantes en gang et femtitall og et sekstitall og et syttitall og et åttitall. Hvem vet, kanskje fantes det et førtitall en gang, også. Denne svunne tid ... Hvor helseministeren røykte på TV. Den gang det fantes lekesigaretter som glødet i lekebutikkene og som så ut som helt ekte sigaretter. Den gang det fantes askebegre på fly, på busser, på toaletter, på tog. Ja. Det fantes askebegre overalt. På alle stuebord. På alle kafebord. Det fantes sigaretter overalt. Enkeltvis, tivis, tjuevis, førtivis, hundrevis.

 

Kvelden før forbudet av røyk på kafeer, puber og restauranter inntraff, var jeg og noen venner på en såkalt brun kafé. Da klokken passerte midnatt, tok kafeeieren en anarkistisk en og ropte ut i lokalet at nå var det bare å forsyne seg med resten av sigarettene fra baren. «Her skal dere lov til å røyke til jeg stenger for natten selv om det ikke er lov!» Sa han med klump i halsen, rørt over egen evne til selvoppofrelse. Og så KASTET han pakkene ut i lokalet. Folk ble helt ville! Tror noen gråt mens de tok sin siste sigarett innendørs, også. Nå hadde det vel vekket mer furore om noen hadde tent opp en sigg på kafeen enn om vedkommende hadde vist fram tissen sin. Ja, selv om tissen ikke var glattbarbert.

 

Usaklig bilde, men en selfie må med.

Vel. Altså. I pur helsefremmende, kjernesunn nostalgi (nostalgi er vel ikke påvist kreftfremkallende ennå, vel...?): Denne boken fant jeg i dag. En eksperimentbok for barn og unge. Se her:

 

"Vil du tro det var mulig å slå knute på en sigarett? Pakk sigaretten inn i cellofanen fra esken og vri endene godt om ..."

 

"Legg et kronestykke under et lommetørkle av bomull, og be en voksen person slokke sigaretten mot mynten".

 

Ah ha ha ha ha!

 

Nå - det var alt.

 

Eller forresten. En ting til:

 

Uovertruffen eleganse.

 

Ha det!

 

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#sigaretter #nostalgi #askebeger #kreftfremkallende #røykelov #røykeforbud

SKAMLØST TAKKNEMLIG

 

I dag kjente jeg på en nærmest merkverdig følelse. Jeg følte meg plutselig så takknemlig. Så heldig. Ikke en sånn nå-må-du-vite-hva-du-har og så-mye-verre-mange-andre-har-det-takknemlighet. Denne påtvungne takknemligheten ... Som man liksom bør føle på selv om man har sine utfordringer her i livet (det har vi vel egentlig alle, når alt kommer til alt ...?). Den som egentlig bare får en til å føle skam. Den som tvinger en til å kvitte seg med «feile følelser». Hm Hvordan kan egentlig følelser være feile? De er vel egentlig det eneste sanne i verden, tror jeg. Følelser kan aldri lyge.

 

Jeg snakker meg bort. Men altså: Når denne takknemmeligheten helt plutselig kommer smygende av seg selv ... Helt oppriktig. Helt utvungent.  Og jeg liksom for et øyeblikk igjen blir barnet  og ungdommen som drømmer om sin egen fremtid. Med kriblende, forventningsfullt og håpefullt hjerte ... Alle disse tingene jeg ønsket så inderlig at jeg skulle få oppleve at jeg nesten ikke turte drømme om at virkelig ville skje. Men så mange av drømmene fra den gang som faktisk gikk i oppfyllelse! Nesten alle, når jeg tenker meg om. Jeg ble gift, og det i tillegg med en fantastisk mann. Jeg fikk to barn, de nydeligste menneskene jeg vet om. Jeg ble forfatter; min den gang største drøm for fremtiden. Jeg har vært vokalist, låtskriver og frontfigur i mitt eget band. En nesten like stor drøm. Jeg har reist mye. Jeg har opplevd så mye! Jeg er omgitt av landets fineste folk (når formen tillater det så klart - og nokså altfor lite om dagen, det skal sies). Vi bor på et sted vi elsker. Vi eier et hus som vi elsker. En hage vi elsker. En utsikt mot verden vi elsker.

 

Ja. Jeg har så utrolig mye fint i livet mitt. Det følte jeg på i dag. Sånn helt inderlig. Sånn helt innenfra og ut. Det er takknemlighet, det. Sånn helt, helt på uobligatorisk, vidunderlig ekte.

 

 

 

følg meg på Facebook

 

#takknemlighet #glede #vidunderlig #drømmer #håp #dagdrømmer #barndom #familie #ektemann #hus #venner #forfatter #skam

 

NY SYKDOMSRUNDE OG BØTING AV SOKKER

 

Så ble det ny sykdomsrunde på minste. Sånn cirka to uker etter forrige gang. Ikke noe infeksjon, bare ubestemmelig febersykdom. Jeg er sliten. Jeg er ennå ikke i form. Gud, som jeg hater dette uttrykket: «Jeg er ikke i form» ... Som om jeg egentlig er en slags pepperkakeaktig form. En geitebukkform, regner jeg med. Som støtt får bulker og ser mer ut som en amøbe etter steking. Før man klarer å hamre formen på plass og man igjen er en ... geitebukk.

 

I går kveld stoppet jeg hull i strømpebukser. Sanne mine ord! En sånn idiotisk ting å gjøre. Eller ...? Nei. En ikke-obligatorisk hussyssel. En sånn greie kommer aldri til å føles obligatorisk igjen noensinne. Slik det plutselig, i vår tid, nærmest er blitt obligatorisk å dyrke grønnsaker i hagen igjen. Stelle godt med urtene i vinduskarmen. Plukke heggebær og lage likør av dem. Slitsomt obligatorisk. Dårlig samvittighets-fremmende. Men dette er jo helt annerledes; om jeg plutselig ikke gidder å stoppe dem, er det bare å kaste dem i søppelet med - om ikke god samvittighet -  så i alle fall med likegyldig samvittighet. Så premieidiotisk, egentlig: Å gå fra barnesykdom til sykhetssykdom. Sykhetssyssel. Men jeg fant en ro. Jeg har aldri likt sånne fargeleggingsbøker. Det blir liksom så obligatorisk når fargene skal innenfor strekene. Haha, selvopphøyet rebell! Yoga elsker jeg å praktisere. Men det er ikke alltid kroppen min orker det. Men dette, å stoppe. Å bøte. Egentlig helt uten mening i vår tid, men likevel med et mål. Det føltes bare så godt!

 

... Og nå gjenstår det bare å bli vant til å gå med klumpete sømmer langs tærne igjen. Hvem vet, kanskje det føles fint, det også. Etter hvert.

 

 

 

 

#barnesykdom #sykdom #familie #mamma #barn #sokker #bøting #stopping #absurd #lykke #meditasjon #merkverdig

DET ER IKKE JEG SOM ER BORTE. DET ER VERDEN

 

Livet glir sløvt over tastaturet. Jeg orker egentlig ikke å skrive. Jeg orker ingenting. Har sovet i fjorten timer, men det hjelper ikke. Jeg er ikke flink til å løpe. Sekstimeteren var aldri noe for meg. Men fingrene ...? Oioioi! Vanligvis spurter de jo når jeg skriver. Men altså ikke akkurat nå. Forresten. En gang kom jeg på 589. plass i slags verdensmesterskap i touchmetode. Haha! Min største bragd noensinne. Helt, helt utvilsomt! Litt stusselig skryting; det må til. Men akkurat nå hadde jeg ikke klart å komme på 2074. plass engang. Touchmetode ... Er det ikke rart, hvordan det å skrive endret seg helt fundamentalt etter at den ble tatt i bruk? Før dette brukte man bare pekefinger og tommel. Nå er alle fingrene involvert i det som kommer ut av tanker. De gode, gode fingrene. Er det ikke noe fint med det?

 

I helgen var det full fart. Fint vær. Man vet at man bor i Bergen når man våkner, helt på gråten av glede, når man innser at det er sol. Og man vet at man bor i Bergen når man snufser helt på ekte når det igjen blir regn. Ja. Nå er det regn igjen og helgens hyperaktivitet i solen er definitivt et tilbakelagt stadium for denne gang. I alle fall i dag. Jeg kjente at jeg ble sliten, men jeg kollapser ikke før etterpå. Slik pleier det å være. Egentlig heldigvis: Der og da flyter jeg på en slags aktivitetsrus. Men nå er rusen over.

 

Jeg er selvopptatt. Inni meg finnes jeg som før, ingenting i meg er annerledes. Jeg har det ikke spesielt dårlig som meg, selv om jeg nå har sovet i fjorten timer uten at det har hjulpet det spor. Jeg har det bare spesielt dårlig som kropp. Tårene renner fra øynene uten at det har med følelser å gjøre. De bare renner fordi nervesystemet har gått amok. En utrolig merkelig følelse. Men det er bare meg her. Inni meg er det bare meg. Jeg har ikke krefter til å bry meg om verden (bortsett fra familie og venner, så klart). Det har jeg ikke hatt på flere år. Den finnes ikke; den må være langt, langt borte. Jeg henger overhodet ikke med. Valget ...? Jeg vet hva jeg skal stemme, i år som alle andre år, men jeg aner ikke hva politikerne snakker om. Kan ingen paroler, ingenting om hvilke saker som fremmes. Jeg vet ingenting om politikk slik jeg pleide å gjøre før. Jeg vet ingenting om verden. Ingenting om hva som skjer i utlandet. Det finnes ingen ytre katastrofer. Det finnes ingen visshet om flom, om krig, om nød. Forferdelig, forferdelig synd. Men jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Jeg må beskytte meg selv. Noe av det som er fælt med å være syk, og i alle fall så syk som jeg er innimellom, er at jeg ikke har ork til å bry meg. Heller ikke når jeg har bedre perioder, når jeg tenker meg om: Da må jeg hegne om det fine. Finnes i det for min egen skyld. Og ikke minst for den lille familien min sin skyld.

 

Jeg drar meg selv etter meg selv. Sleper meg selv etter meg selv. Det høres kanskje mystisk ut, men det er slik det er; jeg er en liten brummende bil som sleper rundt på en gigantisk campingvogn, som også er meg selv. Egentlig burde jeg ha stilt meg i veikanten med denne campingvognen. Latt en tilfeldig og godsinnet sjåfør hjulpet meg med å dra meg. Haiket. Haha, det hadde vært noe! Haike med campingvogn; litt spesielt.

 

Men jeg er i hvert fall ingen Fritzl. Jeg prøver å være god mot meg selv, der jeg, som er meg, er fanget av meg, som er meg, nede i kjelleren min. Forresten, helt på siden: Da bilder fra Fritzl-ofrenes skjulested ble offentliggjort ... Husker du det? Tor Erling Staff sa: «Jeg synes det ser ut som en litt lavtaket leilighet med adskillig rom for hygge». Haha, er det mulig? Jeg ler. Forresten igjen: Ofrene, da de ble reddet, da de kom opp i lyset igjen, hadde de i følge helsepersonalet som tok hånd om dem helt porselensaktig hud. Helt, helt rynkefri. Nok en påminnelse om at det er viktig å bruke høy solfaktor i ansiktet hele året for å forbli rynkefri. Huff. Jeg ler igjen. Herre. Hører du hvor rått uempatisk jeg har blitt? Unnskylder meg med at saken tross alt er gammelgammelgammel.

 

 Vel. Nå er nok et blogginnlegg over og jeg skal ta meg en klype salt før mann og barn kommer hjem. Takk for at du leser, lille venn!

 

Dagens utsikt 1: Pledd, pledd, pledd

 

Dagens utsikt 2: Plantetrøst. Hviletrøst.

 

Dagens utsikt 3: Elsket cello ikledd mystisk sokk

 

Dagens utsikt 4: Et trøstens bilde. En påminnelse om at det bare for litt siden var bedre dager. En påminnelse om at de bedre dagene også finnes, der inne i fremtiden et sted

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

 #sykdom #fatigue #helse #nåtid #håp #regn #sol #cello #alene #stillhet #isolasjon

 

 

DERE HJELPER MEG

 

Jeg blogger. Sannheten er at jeg ikke klarer å gjøre så mye annet om dagen. Har ikke fokus noe sted - annet enn på mine egne ord. Ahhhh, så deilig selvsentrert! Haha! Klarer ikke å se på en tv-serie i fem minutter, engang - før jeg blir så sliten i tankene at jeg bare må sette på pause. Alt handler om å sette alt på pause. Klarer ikke google. Ikke lese. Ikke male eller tegne (som jeg elsker). Kan ikke trene. Ikke løpe. Kroppen vil ikke. Tåler ikke. Jeg kan ikke snekre, sage og hamre (som jeg også elsker). Orker ikke treffe folk. Klarer ikke henge med i samtaler. Tåkehode. Så om du kjenner meg, og lurer på hvor jeg blir av: Hei - jeg er her. I sofaen i verden. I sofaen i min egen verden. På bloggen. Hodet har ikke plass til andre folk enn meg om dagen. Det er fælt. Jeg føler meg ensom. Isolert. Men det går over. Før eller senere. Det vet jeg.

 

I mellomtiden er dette stedet min kontakt med omverdenen. Jeg vil bare skrive. Det er det eneste jeg klarer å gjøre. Men det er vel noe? Få ut tanker. Bare bli kvitt litt rask og rot. Hodet går i ett. Hele tiden. Jeg kjeder meg aldri. Har aldri skjønt at folk bruker uttrykket «stirre i veggen» for å beskrive det mest intetsigende og ubrukelige et menneske kan gjøre. For meg er det konstruktivt. Det nærmeste jeg kommer JOBB for tiden. Hehe. Å tenke. Ikke gruble. Men tenke; på verden, Skandinavia, Scandinavian walking, vaskebjørner, fenomener, krakker, saker, sakser, tran . Prøve å finne sammenhenger. Hele tiden. I ett og alt. Ofte helt uten å klare det, engang. Men ingen skal si at jeg ikke prøver. Og samtidig vet jeg at det å utelukkende skulle prøve aldri føles helt godt nok.

 

Men DETTE er viktig for meg. Å blogge. Kanskje er det det lureste jeg kan gjøre akkurat nå. I et forsøk på å skyve oppmerksomheten over på noe annet enn meg selv. Symptomer. Fraværet. Hodetåken. Skranglekroppen. Merkverdig nok - i og med at det å blogge sannsynligvis er noe av det mest egosentriske man kan finne på her i verden.

 

Nå var det godt å "lette seg litt". Bare flyte litt passivt av gårde gjennom setningene. Det føles litt som å tisse, egentlig. Og å tisse er vel bra? I hvert fall er det bra for den som tisser. Hehe.

 

 

Her har vi for øvrig hatt en fin og rolig ettermiddag. Familiekjærlighet hjelper på humøret. Toåringen har danset hip-hop inspirert til en melodi fra Schindlers liste. Fireåringen har skrevet beskjeder jeg ikke helt forstår. Kanskje jeg bare må bli smartere først. Kanskje forstår jeg dem en annen dag.  

 


TEFBOLT ...

 

Takk for at du titter innom! Du hjelper meg. Du er med på å gi dagen min mening (og ikke er du et nettroll, heller, tusen takk!!).

 

 

følg meg gjerne på facebook

GULLKORN FRA DAMEMUNN

 
Hei. Stikker bare innom for å dumme meg en anelse veldig ut i all offentlighet igjen. Her kommer det: Jeg og en ektemann av meg var en tur på torget. Ja, torget. Vent litt: En del vesentlige opplysninger må til først for at det hele skal gi mening. Vi, altså jeg og en ektemann av meg, pleide en stund, det vil si da førstemann nettopp hadde blitt storebror, å kalle nevnte førstemann for «den gamle babyen». Fordi vi nettopp hadde fått en ny baby ? som altså ble kalt for «den nye babyen». Det gikk som det måtte gå: «Den gamle babyen» ble etter hvert bare kalt for «den gamle». Mens «den nye babyen» bare ble kalt for «den nye». Etter hvert utartet det seg selvfølgelig enda mer, og nå ble «den gamle» plutselig bare kalt for «gamlingen». Vi har etter hvert gått bort fra disse betegnelsene, men av og til sniker de seg likevel inn igjen i ordforrådet, sånn av gammel vane.

 

Og nå kommer det altså: Vi gikk forbi en kafe. Og plutselig kom jeg på at her, ja nettopp her, pleide vi ofte å sitte mens vår førstefødte var født. Vi satt der og var lykkelige førstegangsforeldre. Mens jeg ammet og ammet og ammet. Og dette kom jeg altså på nå. Hvorpå jeg utbrøt høyt, kanskje akkurat litt for høyt, i begeistring, i vemodig glede: «Å ...!!! Husker du, her pleide jeg å sitte og amme gamlingen!!».

 

Tror du jeg fikk noen blikk, eller? Godt mulig. Meget, meget godt mulig.  

 

 

følg meg på Facebook. Eller vær som alle de andre.

 

#babyer #småbarnsliv #fadese #tabbe #tabbetryne #mor #mamma #idiot #tosk #kastrertihodet

TO TETTE ANBEFALES IKKE!

 

Det begynte så bra. Det gjorde jo det. Da vi var førstegangsforeldre, var vi BEST.I.VERDEN. på å oppdra. Olav har jo også hele tiden hatt hjemmekontor og er fleksibel med tanke på når han må jobbe, så vi kunne avlaste hverandre når som helst. Dermed virket det så utrolig lurt å få barn nummer to, da ... Veldig, veldig kort tid etter at førstemann kom. Andremann ble født nøyaktig tjuetre måneder etter førstemann. For jeg har dessverre en lei tendens til ikke å tro på sånt man egentlig burde tro på. Klisjeer. Ordhell. Som for eksempel dette: Én er som en - to er som ti. Hahaha, tenkte jeg: «føkk en hel verdenshistorie av visdom!»

 

Ja vel. Barn nummer to kom. Og plutselig hadde vi to bittesmå unger som begge egentlig trengte oss like mye; som var avhengige av oss, men på hvert sitt vis. Med helt ulike behov. Nå skal ikke jeg fremstille det å ha tvillinger som en lek til sammenligning. For det vet jeg jo egentlig ingenting om hvordan er. Dessuten er jo det å få tvillinger ikke noe man velger selv. Mens det å få to tette er noe man helt og holdent har valgt. Så da kan man jo egentlig bare skylde på seg selv.  

 

Men dette var det jeg etter hvert fikk vite, og som andre også kan bekrefte (i alle fall de som har pseudotvillinger selv og ikke tvillinger, høh!): Med tvillinger går man bare gravid en gang. Begge kommer ut samtidig og har nøyaktig de samme behovene. Etter hvert blir de vel også så samkjørte at de blir hverandres beste lekekamerater ...? Haha, det er vel kanskje ikke slik. Men det er i alle fall noe jeg innbiller meg akkurat nå i all min uempatiske og slitne selvsentrerthet (forresten, tar naturligvis høyde for at tvillingene blir de to eneste barna i familien, orker ikke engang tenke på hvordan det må være å få tvillinger tjuetre måneder etter nummer en!!!)

 

Men altså ... Å gå høygravid med en totalt trengende ett og et halvt-åring på armen... Å være gravid for andre gang så nært opptil første graviditet - med alt det medfører av slitasje på kroppen. Det å føde under to år etter man sist fødte. Et nytt fysisk traume (som jo en fødsel udiskutabelt er) så nært opp til et annet. Å komme hjem med en nyfødt baby med mørbanket underliv og brystbetennelse og skulle etablere amming, sørge for ro og harmoni til en liten bylt som er helt ny i verden. Mens 23-månedersungen trenger ekstra oppmerksomhet for ikke å føle seg tilsidesatt og for ikke å utvikle sjalusi. Og den minste ungen bæsjer og bæsjer med sitt umodne fordøyelsessystem. Og eldste skal skiftes bleie på med det lille nurket på armen. Tolv til seksten bleieskift i døgnet totalt (drømmen om å bruke tøybleier gikk raskt dukken, for å si det sånn). Og eldste må få utfolde seg, aktiviseres og stimuleres. Og så har man overvurdert seg selv igjen, da ... For det viser seg fort at man er så DRITLEI spebarns og småbarnstid (noe man først innser når barn nummer to har rundet året), at man knapt orker å se for seg hvordan man skal komme seg gjennom de nærmeste årene.

 

Og så blir det jo faktisk verre ... For det å ha en baby er jo egentlig mye mindre krevende enn det er å ha en ettåring og en ennå ikke fylt treåring. For nå er begge mobile. Mer og mer. Og de blir ordentlige søsken. Og de vil leke med de samme lekene. Og de krangler. Og de krever. Og de maser. Og man må forklare. I hytt og pine. Herregud, så lei jeg blir min egen stemme i løpet av en dag!

 

For tiden er det nærmest umulig å få tid til å skrive noe som helst i helgene. Selv om barna nå nærmer seg fem og tre år, er det fortsatt nok å henge fingrene i. Akkurat nå har det vært sykdomsrunder igjen - med dertil hørende dårlig søvn. Lungebetennelse hos ene. Falsk krupp hos den andre. Vindu som må åpnes om natten. Pleie. Omsorg. En liten kropp som vil sitte i mammas fang. En annen som vil stå opp klokken fem. Så denne helgen - blant mange andre - har vi sett oss nødt til å dele opp dagen i «vakter», jeg og Olav (det er ikke alltid det er slik, altså!). I dag var min vakt fra elleve til fire. Ett minutt på elleve hører jeg fra den ene ungen: «Mamma!!!! Det er pappa sin pause!!!» Haha, huff! Og så ... Vel ... Her er et lite minutt for minutt-utdrag. Altså utelukkende fra tidsrommet elleve til tolv. Bare sånn at innlegget ikke skal bli altfor, altfor langt. Merk: Jeg kunne virkelig aldri stilt til valg som leder for «Særdeles Sørvisinnstilte Mødres Parti». Jeg lar (og må!) mye skure og gå på halv åtte helt for seg selv. Og likevel ... Så ufattelig mye man må gjøre av obligatoriske sysler!

 

11.00: Bestemmer at det blir innetid på grunn av småsyke barn. Det høljer ned og er surt og kaldt.

11.01: Den ene ungen skal ha medisin. Stor ståhei for ingenting. Liker egentlig medisinen, men nekter å ta den fordi det er obligatorisk.

11.10: Medisin inntatt etter ni minutters lokking og luring. Den andre ungen: Mammmaaaa! Jeg må på do!! Siden vedkommende unge ikke tør gå på do alene, blir jeg med, da med en motvillig andremann på armen, så ikke denne skal finne på noe lureri i mellomtiden.  

11.13: Toalettbesøk overstått. Barn nummer to har utmerket godt klart å finne på noe lureri likevel: Ungen har bak ryggen min tisset i potten og faktisk rukket å finne frem både ketsjup og appelsinjus for å lage "suppe" (det å klare å få til noe slikt på tre minutter er jo faktisk en bragd, da!!) Jeg heller ut innholdet og ... Vel - rister smått oppgitt på hodet, kan man nok si.

11.15: Sånn. Potteinnhold helt i do og ketsjup og appelsinjus satt tilbake i kjøleskapet (etter litt antibacing på emballasjen for sikkerhets skyld).

11.16: Den uskyldige hva pottesuppemakeri angår, vil aktiviseres: Kan vi pusleeee? Jeg: Bare finn frem et puslespill, du!

11.17: Mammaaaa! Det mangler en brikke!!! Uhu, snufst og vræl. Jeg: Hva skal du gjøre da (prøver meg alltid på å la de løse problemer selv) ...? Ungen tenker seg litt om. Før vedkommende begynner å kaste de andre brikkene mot den andre ungen med et lite kjedsomhetssmil rundt munnen. Ok. KJEMPEGOD problemløsningsstrategi!!

11.17: Det andre barnet: VRÆÆÆL! Jeg trenger plaster på genseren!!! Greit. Jeg ber synderen om å si fint unnskyld og finne (egentlig unødvendig) plaster til offeret mens jeg trøster sistnevnte. Plasterpakken er visst tom.

11.18: Må i stedet blåse på genseren med det for øye å oppnå en for avkommet perfekt smertelindring.

11.19: Smertelindring av genser har hatt god effekt og ungen går for å leke med søskenet sitt.

11.20: Sammen får de endelig dukken "Lilletå" til å sove, og mens de begge hysjer på hverandre for at ikke "babyen" skal våkne, nyter jeg endelig «mitt eget selskap» og spiser litt og drikker en kopp te. Helt vidunderlig, magisk stillhet!

11.25: "Babyen" "våkner". Den ene ungen: Mammaaaa! Babyen vår trenger mat!!! Jeg: «Du får lage litt, da». Den andre ungen: Mammaaaa! Babyen vår trenger bleie!!!» Jeg: Da får du prøve å finne en og så skifte (ler skadefro: Nå kan de saktens få se hvor mye styr det er med babyer).

11.27: Begge er lei av mor og far og unge-leken. Siden det er lørdag og jeg vil at de skal ha det litt koselig og at vi skal finne på noe fint sammen (jeg prøver jo faktisk å finne frem det beste i meg selv, selv om det i blant er umulig!), bestemmer jeg meg for at det er en kjempegod ide å bake boller ...

 

Huff, jeg merker at jeg ikke orker å skrive ferdig loggen. Lider vel av en mild form for PTSD, tror jeg.

 

Dette høres ut som et klageinnlegg, jeg vet. Hm. Det ER det jo også, virkelig! Men gud, så deilig ulovlig og vidunderlig egosentrisk det er å okke og stønne seg over hvor hardt det er å være pseudotvillingmor. For akkurat i går ... Så var det ikke særlig gøy. To tette. En rett og en vrang. En vrang og en rett.

 

Men så er det jo bare det: Plutselig så er det en helt annen dag. Plutselig så går alt på skinner, selv om to egentlig er ti. Plutselig er alt bare harmoni og stas. Og det egosentriske får igjen helt glatt vike. Uten at noe av det travle er glemt, det må sies. Men travelheten blir liksom bare et symbol på hvor travelt også tiden har det; snart er de store. Snart er de deilig lubne armene blitt til keitete, lange lemmer på tenåringskropper. En gang skal de være vesener jeg ikke vet alt om. Vesener som har vokst seg langt utover min egen intimsone og helt har forsvunnet over i sitt totalt selvstendige selv.

                                              

Så hvordan i alle dager kommer man seg gjennom det? Alt maset? All disharmonien? Å få to tette: Er det virkelig til å anbefale? Nei. Om jeg hadde visst hva som ventet, hadde jeg aldri gjort det igjen. Virkelig. Helt dønn ærlig og oppriktig: ALDRI! Og aldri om jeg kan anbefale det til andre.

 

Men så er det jo det ... At logikken får heldigvis ikke noen taletid når det kommer til slikt. Ikke egentlig. Et sannhetens ord vinner aldri debatten når det kommer til for og imot i denne sammenhengen. Ikke når det først har skjedd. At de er her i verden. De bittesmå barna som nesten bruker samme klesstørrelse. For det finnes jo heldigvis noe som utkonkurrerer både logikk og sannhet og konklusjoner angående virkelighet: Kjærligheten. Den vidunderlige, uintelligente kjærligheten. Som er så sterk at du, mens du betrakter barna som har sovnet tett, tett inntil hverandre, plutselig lurer på om det kanskje kunne være smart å få et tredje barn.

 

 

 

 

 

PS: Jeg har fått de barna jeg skal ha, altså.

 

PPS: Om du er tvillingforelder: Ikke ta dette innlegget ille opp! Du har garantert hatt dine utfordringer og vel så det.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#familie #pseudotvillinger #småbarnsliv #småbarn #trøbbel #mamma #sliten #hektisk #rampestreker

JEG ORKER IKKE KYLLINGKADAVRE

 Alt føles meningsfullt uvesentlig om dagen. Uvesentlig og meningsfullt.

 

Jeg har aversjon mot kyllingkjøtt. Blir smått uvel bare av tanken. I går lå det et dyr på kjøkkenbenken. Et dødt dyr. Et ovnsgrillet dyr. Ungene hadde forsynt seg rikelig, nå var de lagt, jeg var alene i stuen. Og utpå kvelden, så begynte jeg liksom å bli redd. Litt sånn ... Koseredd? For her satt jeg i stuen i morgenkåpe og tøfler. Og der på kjøkkenet, der inne lå det et LIK. Tenk om ... Tenk om kyllinggjenferdet nå flakset uhumsk usynlig rundt i stuen ...?

 

Å spise hele kyllingen opp ... Alene. Det går faktisk an å gjøre det. Spise vinger, lår, bryst, rubb og stubb. Være årsak til kyllingens grufulle skjebne helt alene. Slik at dyrets liv - og død - BARE ER TIL FOR MEG.

 

Nei. Bedre å spise deler av dyret. Da føler jeg meg ikke så ond. Jeg er en vegetarianer som spiser kjøtt. Jeg elsker når jeg glemmer at jeg er vegetarianer. Og spiser okser. Sauer. Lam. BÆÆÆ! Svin. Det får meg til å føle at jeg deler litt av den dårlige samvittigheten med en rekke andre mennesker. Det er jo tross alt sjelden at man ender opp med å spise et helt kveg alene. Selv om en grandonkel en gang ... Nei, forresten, ikke la meg begynne.  

 

Jeg elsker det jo ... At jeg får frysninger av tanken på kyllinggjenferd i stuen. Det betyr at jeg har det så bra at bagatellene lusker seg frem fra skyggene. Jo. Alt føles meningsfullt uvesentlig. Sinnet har det bra. Kroppen har det bra. Ingen smerter. Ikke lykke; ikke noen plagsom eufori. Bare ro. Fred. Velvære.

 

Det er faktisk helt vidunderlig. Jeg orker ikke kyllingkadavre. For jeg har overskudd til å tenke på dem.

 

 Og vidunderligheten bare: BØØØØØØ!

 

 

 

 

 

DU SOM HAR VIPPEEXTENSIONS: DU DREPER USKYLDIGE MENNESKER!

 

Det er så lett å tenke at de valgene man tar ikke får konsekvenser ... Uansett hvor små de er. Men det gjør de jo faktisk. De gjør selvfølgelig det!

 

Dere med vippeextensions ... Er dere klar over hvilke katastrofale følger forfengeligheten deres får for verden ...? For nå må du høre godt etter, du som føler deg truffet av dette innlegget: Du har vel hørt om sommerfugleffekten ...? Det er visst til og med laget en film om dette fenomenet. Du har sikkert sett den. En romantisk film om hvordan selv det minste slag fra en sommerfuglvinge kan få store globale ringvirkninger; et lite vingeslag fra en sommerfugl kan for eksempel skape orkan på andre siden av verden. Og det er jo sant.

 

Men hva da når øyevippene dine utkonkurrerer sommerfuglvinger suverent, både med tanke på antall slag og kraft? Naturkatastrofer skjer jo titt på andre siden av verden. Flomkatastrofer ... Orkankatastrofer ... Har du noensinne tenkt litt på det? At det kanskje er din feil? Ønsker du virkelig å stå til ansvar for naturdrapet på fem hundre tusen amerikanere bare for din egen forfengelighets skyld?

 

Måtte du virkelig få noe å tenke på nå, du vippefrøken. Måtte du sperre dine dådyrblafrende øyne opp et lite øyeblikk når du leser dette. Og la den evinnelige fatale flørteblafringen din gi orkaner og flommer en velfortjent pause.  

 

... Og Gud, så deilig det er å ligge her i sofaen og være meg. Med en popkornbolle på magen på en tirsdag. Blafre mot Laptop-skjermen med mine akkurat passe slunkne og suverent naturlige øyevipper. Og vite at jeg bare tar livet av en bitte liten meningsløs sjømann eller to.

 

HER SER DU RESULTATET AV DIN FORFENGELIGHET.

(bilde lånt av Google)

 

for flere tragedier, følg meg på facebook

 

 

#vippeextentions #øyevipper #forfengelighet #naturkatastrofer #blafring #blunking #forstillelse #Bergen #Oslo #Østlandet #Vestlandet #orkan #flom #død #sommerfugleffekten

SIDEN SIST

 

Jeg har vært opptatt med mitt i det siste. Det begynte så herlig bra i forrige uke: Jeg gikk inn på nettbanken min, så skjelven at jeg knapt klarte å taste inn koden, for å se om jeg hadde fått sykepenger fra NAV (som jeg av noe uforståelige grunner altså ikke har fått utbetalt på tre og en halv måned). Men så HADDE jeg fått penger! Helt sånn plutselig, liksom helt ut av det blå, liksom helt uventet! For jeg hadde regnet med å måtte gå en god stund til. Bare fordi det er slik det kan være. Og redselen for å ha oversett noen regler som gjorde at jeg likevel ikke ville få etterbetalt beløpet (NAV-systemet er så komplekst at det fort kan skje, selv for meg som dessverre har lang erfaring i det samme systemet). MEN! Så fikk jeg altså penger! Og ikke nok med det: Jeg fikk akkurat det beløpet jeg skulle ha! Hurra! Jeg er så lettet. Jeg er så ubeskrivelig lettet. Jeg har merket det nå i ettertid: Hvor mye krefter denne påkjenningen faktisk har kostet meg. Krefter jeg skulle ha brukt på å bli frisk. For de fleste er det jo nokså dramatisk når den ene i husholdningen mister inntekten sin brått og over tid. Det skjedde altså her denne gangen ... Og den følelsen av ikke å vite når man får penger ... Å ikke orke åpne regninger fordi man allerede vet at man skylder kemneren nitti tusen i restskatt ... Og dermed frykter at hele familieøkonomien står på spill ... Sånt er bare helt forferdelig! Sånn er det jo. Og sånn var det. Vel. Det var dagens sladder om familiesituasjonen min.

 

... Men så blir det visst enda mer sladder. For gjett hva ...? Jeg sa det til Olav etter at vi kom tilbake fra ferien og ungene begynte i barnehagen igjen for to uker siden: Bare vent. Jeg gir det maks to uker. Så er en av dem syke igjen. Og onsdag kveld ble en av dem brennende varm. Det er rart ... Jeg kjenner nesten eksakt hvilke febergrad det er snakk om når jeg legger hånden mot pannen på ungen. Denne gangen "målte" jeg feberen til å være rundt 39,2 (det stemte på desimalet). Sånn er det når man har lang erfaring i å stelle syke barn. Så da fikk jeg altså rett med god margin: Det gikk en og en halv uke før basselusker bestemte seg for å marsjere resolutt inn i hjemmet vårt og okkupere det igjen (merk: Vedkommende unge var også syk onsdag og torsdag før ferien startet).

 

Og så ble det pleie og omsorg. Barnet ble naturligvis prioritert over alt annet. Først antok vi at det bare dreide seg om en helt vanlig febersykdom. Sånt som barn bare skal gjennom uten at man trenger å oppsøke legen. For det var jo bare feber og slapphet. Ingen andre symptomer. Men så sa Olav plutselig: Nei NÅ, nå oppsøker vi legevakten. Og så gjorde han det. Og så var det altså en bakteriell luftveisinfeksjon som krevde antibiotika. Helt merkelig, for barnet hadde absolutt ingen symptomer fra luftveiene. Et utmerket eksempel på hvordan mors- og farsinstinktet virker. For det har hendt mange ganger at vi har oppsøkt lege (barnet er såkalt ørebarn), og legen har himlet med øynene når vi har kommet inn på kontoret. For ungen har jo nærmest oppført seg helt frisk! Men vi som kjenner barnet bare vet at det bør undersøkes likevel ... Og alltid, hver eneste gang vi har oppsøkt lege av de utallige gangene det har vært sykt (cirka fjorten (!) sykdomsepisoder til nå i år, hvor vi har oppsøkt lege cirka en av tre ganger, vil jeg tro) - så har vi alltid endt opp med antibiotikakur (dette til tross for at vi prøver å unngå det så langt det går, og ikke ønsker behandling av barnet om det likevel kommer til å bli frisk av seg selv). Så heia mors - og farsinstinktet!

 

Men i dag var altså begge ungene tilbake i barnehagen igjen. Og da jeg stod opp i dag, sminket jeg meg litt i overkant mye og tok på meg finstasen og subbet rundt i huset i festkjole. Bare for å feire at det var en helt aldeles normal dag. En slags hverdag. Haha! Det føltes helt aldeles suverent bra.

 

Nå ligger jeg her. På internett. Og pjatter, som seg hør og bør i eteren. Ungene er lagt. Jeg orker ikke bekymre meg for garantert nært forestående sykdomsrunder, engang. Bekymringene får bli til en annen gang. Akkurat nå er det bare jeg som finnes. Her. Hjemme. Akkurat nå er det bare suselyden av det litt for gamle kjøleskapet som får dominere. Og klimpringen på tastaturet. Det føles beroligende. Trygt. Normalt på et kanskje noe aparte vis.

 

 

Snakkes snart igjen, godtfolk!

 

 

TIL MINNE OM PÅL NORHEIM

 

På lørdag fikk jeg vite at en kjær forfatterkollega er død. Pål Norheim er død. Brått og uventet. Pål skrev særegne, vakre og finurlige bøker. Mitt første bekjentskap med forfatterskapet hans var gjennom hans debut fra 1998; den herlig aparte romanen Gottfried von Baaders dagbok, som handler om den 97 (!) år gamle boktyven, immigranten og tenkeren Gottfried von Baader.

 

Siden leste jeg den bittelille boken Z (Gasspedal 2005); en hybrid mellom essay, roman og reiseskildring bestående av en rekke opptegnelser fra en reise til Tanzania og Påls barndoms Etiopia. Z handler kanskje først og fremst om et annerledes jeg - hvor annerledesheten gjør jeg-et til en fremmed. Og fremmedheten gjør jeget til et jeg. Og Påls oppvekst i en helt annen verden var nok også nettopp med på å gjøre blikket hans fremmed årvåkent og lite selvsentrert norsk.

 

Tomas Espedal sier i Bergeners: «Han er den av oss det er mest interessant og givende å lytte til». Og: «Pål snakker med få, men de han snakker med, snakker han med i mange timer, ofte i flere dager.» Jeg var en av de heldige dette skjedde med noen ganger; Pål snakket og snakket inn i natten. Kong alkohol måtte abdisere. For trass en promille en forfatter verdig, klarte ikke vinen å knekke koden når det kom til å innsnevre Påls intellekt. Han ble liksom bare kvikkere og villere utover natten, der vi andre ble stadig sløvere og dummere. En gang han var på nachspiel i leiligheten vår (i et for meg annet liv), ble han sittende mens de andre gjestene en etter en sjanglet hjernetrøtte hjem. Han og broren. Til slutt ga jeg og ektemann Olav opp; klokken var blitt fire og vi snakket bare vrøvl. Men Pål ble sittende og snakke sant. Som en nåtidens punker av en Heidegger med nyslipt ljå. Han snakket og han snakket og han snakket sant. Og da vi våknet dagen etter, i ettiden, satt han fortsatt der og snakket merkverdig og litt skrudd og nokså insisterende sant.

 

De siste årene har Pål gjort seg fortjent synlig som debattant på Facebook. Sjelden har vel dette navlebeskuende blårammede mediet blitt utnyttet til det fulle med den slagferdigheten som Pål utviste. Disse statusene utgjør også grunnlaget for boken Oppdateringer (Kolon forlag 2014) - som også ble nominert til Brageprisen.

 

Her noen utdrag fra samme bok - en bok som for øvrig tematisk strekker seg langt utenfor disse bittesmå notisene (og som aller helst bør leses i sin helhet):  

 

Kairo 25. april 2012

FACEBOOK TROR VISST at jeg er egypter. All reklame på veggen min er på arabisk, som jeg skjønner lite og ingenting av. Godt.

 

Eidsvågneset 29. november 2012

HADDE SOKRATES VÆRT på Facebook, ville det ikke gått lang tid før flertallet hadde blokkert og strøket ham fra vennelisten sin. Klegg! Kverulant! Nettroll»!

 

Nå er nachspielene over - og det er en stemme mindre som snakker finurlig sant i verden. Men måtte det likevel finnes mennesker i dette land som også fremover finner glede, undring og ettertenksomhet i Påls bøker! 

 

Og jeg løfter glasset opp i en siste hilsen og sier: Skål inn i natten, Pål!

 

 

(bilde lånt av Kolon)

 

#litteratur #kultur #Pål Norheim

SKAMFER MEG!

 

Unnskyld. Jeg må gråte. Nei vent. Jeg gidder ikke unnskylde meg likevel. Det er jo meg jeg gråter av. Den eneste personen i hele verden jeg kan gråte av akkurat så mye som jeg både vil og ikke vil. Bortsett fra Lill Babs da, så klart.

 

Helt siden jeg var liten, les: Tjueen, har jeg stort sett klippet meg selv. Med mer eller mindre hell. Stort sett mindre. Det begynte - og endte - med at jeg hadde hår til litt nedenfor livet (grøss!) Denne manken klippet jeg av like over skuldrene etter en fuktig natt i Bergen by. Kastet alle flokene i restavfallet. Min far, som var på besøk, hylte til da han skulle ut med bosset morgenen etter - han trodde jeg hadde kastet et marsvin. Det ble jo fort litt ekstra suspekt i og med at jeg da altså ikke eide noe marsvin. Hehe! Men det var altså bare håret mitt.

 

 

Etter dette fikk jeg raskt en genial idé. Hver gang jeg våknet med sovehår, eller om det stakk noen fjon ut på feil sted i den ellers så plettfrie pulesveisen, så bare klippet jeg dem av. Haha, skamklipt til slutt! Og slik har det fortsatt. Og på et eller annet selvinnsiktstidspunkt, forstod jeg at for meg og håret mitt, gjelder bare fortrengingens metode. Den går som følger: Jeg innbiller meg at jeg bare finnes forfra, og ikke bakfra. Det innebærer igjen at jeg er fin på håret så lenge jeg ikke ser meg selv i det store speilet i det lille speilet.

 

Men så skjedde det ... En dag, en hine hård en, tok jeg meg en titt i det lille speilet som speilet det store speilet. OG HERREGUD! Hva i alle dager ...? Se på meg!!

 

 

Men altså, oi i helvete og skjærsild, er det virkelig mulig? Slik har jeg altså gått rundt i nærmere en måned nå. Etter en litt utålmodig klippeseanse da jeg hadde det litt travelt til bussen (rakk den for øvrig ikke). Men likevel er det jo ingen som har sett rart på meg, så jeg har liksom ikke tenkt noe over det. Men nå skjønner jeg det: De har jo ikke sett rart på meg ansikt til ansikt. De har selvfølgelig sett rart på meg bak ryggen min! Haha.

 

Dette er altså sannheten om mitt hår. Det er lengre på venstre side enn høyre side, ser du det, du også ...? Legg også merke til krøllene midt på der om du gidder. Altså ... Jeg vet: Det ser ut som om en sibirsk bjørn har revet av seg fitten sin og bare KASTET den mot hodet mitt. Men bjørnekjønnshårimitasjonen er altså ekte. På en måte.

 

Vel. Svigerfaren min. Det er han som pleier å ta saksen fatt når det blir for ille. Han fikk klippet av lengden, så da ble det jo litt bedre. Og det føltes faktisk veldig bra med horisontalt hår! Hvem skulle trodd.

 

Men så er det bare det ... At så går dagene ... Og så våkner man jo på et tidspunkt opp med sovesveis igjen. Og så befinner man seg plutselig foran speilet på badet med saksen i hånden og vasken full av fjon. Og vips, en liten uke senere, så:

 

 

 

Avhengighetsskapende er det. Skamklipping: Avhengighetsskapende. Klarer ikke slutte. Jeg har nå tatt et valg: Jeg skal få lov til å skamklippe meg. Men også her, som når det kommer til alt annet som er bra i livet, gjelder det å ikke overdrive. Så nå har jeg endelig funnet løsningen. Jeg skal få lov til å skamklippe bort sovesveisen på fredager og lørdager. Og gud, som jeg gleder meg til helgen.

 

 

 

 

DET SKULLE HA BEGYNT SÅ BRA

 

Vi kom tilbake fra ferie. Fra en helt fantastisk ferie. Da vi var hjemme etter en lang båttur og gikk oppover trappene til huset vårt, sa Olav: Dette har vært den beste ferien noensinne. Og jeg svarte: Ja! Dette har vært den beste ferien noensinne! Men så skjedde det noe. For BAAAAAM! Der, på selveste trappen vår, lå det en stor død fugl. Ikke kan jeg noe om fugler - og særdeles ikke noe om døde fugler. Men den var ENORM. Ørneaktig i størrelsen, spør du meg. Vi skrek og hylte og kvapp alle som en. BAAAAM! Der var liksom den vidunderlige ferien brått over. Jeg hater å bruke uttrykket "typisk meg" - "typisk meg" gjelder for absolutt alle uansett. Og jeg pleier egentlig ikke å ta enorme døde fugler som et tegn på kommende ulykker fra himmel eller helvete. Men litt symbolsk var det jo, det må jeg si. For det var vanskelig å komme tilbake. Plutselig skulle ungene begynne på førskolen og storbarnsavdeling. Vanskelig nok for dem. Og plutselig skulle jeg åpne brev jeg ikke har åpnet på ... tjue dager? Jeg har rett og slett utviklet en rimelig sterk angst for å åpne brev. Og for å åpne e-post. Spesielt etter utallige både ventede og uventede spillopper fra NAV. Jeg er for tiden sykemeldt. Fortsatt. Fra NAV sin side er det ingen tvil om at jeg har rett på sykepenger, bare for å ha det sagt. Likevel har jeg altså nå gått i TRE! MÅNEDER! Uten å få utbetalt penger - av mer eller mindre mystiske grunner (brev som "aldri har kommet frem", "forsinkelser grunnet ferie", "problemer med at legen har hjulpet meg med å utfylle skjema" (kom i skade for å si dette i en telefonsamtale)-  selv om jeg altså underskrev erklæringsskjemaet helt selv). Hei hvor det går!

 

Så nå. Nå er ferien helt tydelig over. Og da jeg åpnet brev etter brev i går, var det med skyhøy puls, brekningsfornemmelse og magesyre i munnen. Det høres kanskje bagatellmessig ut. Men det er det ikke. Tidligere har jeg alltid vært lettet etter at jeg har gjort sånne obligatoriske og ulidelig fæle ting. Men denne gangen er det annerledes. For angsten har blitt så dyptpløyende. Brev vil fortsatt komme. Brev tar aldri slutt. Angsten murrer og lurer som et lokk oppå alt det andre jeg prøver å holde i sjakk. Og brevene blir bare en påminnelse om at jeg kanskje bare blir dårligere av å være sykemeldt. Og hva er vitsen da ...? Skal jeg liksom ikke bruke denne tiden til å bli friskere ...? Men jeg trenger det jo. Om jeg skulle late meg "frisk" akkurat nå, blir jeg heller ikke bedre. Så da blir jeg per definisjon ikke bedre akkurat nå.  

 

Sånn. Ååå, klaging er så bra! For det hjelper jo ikke engang! Dermed kan man jo bare klage og klage i det uendelige. Perfekt! Nå har jeg lagt meg på sofaen. Min egen lille - egentlig altfor harde - festning. Den burde vært mykere. Som et hoppeslott, egentlig. Kanskje jeg burde investere i det? Haha. Det kunne være akkurat temmelig "typisk meg".

 

Ja. Jeg drikker i alle fall en kopp "kafa" - en drikk oppfunnet av meg og Olav, som altså er kakaopulver blandet med kokende varmt vann. To små teskjeer i en kopp. Det aldrende menneskets svar på kakao. Det burde det i alle fall være. Du burde prøve! Jeg skal drikke kafao til døyand dag. Mine siste ord har jeg allerede klar: «JEG ELSKER KAFAO!» Men: Måtte jeg ha mange år igjen med klaging og surmuling før tiden er inne. 

 

Snakkes kjære guder.

 

Oui, c'est moi!

 

#problemer #angst #epost #ferie #høst #nav #sykdom #sykemeldt #syk #kronisk #

 

ORKER IKKE

 

Jeg orker ikke, jeg gjemmer meg i livet. Hjernen er avlang på sofaen. I sengen. På stranden. Men av og til blir den loddrett og strekker seg mot himmelen. Stråler nedover kroppen, blir til føtter som tråkker på den vidunderlige jorden. Jeg blir en totalt tilstedeværende mor. Og noen ganger går jeg turer i ulendt terreng!

 

Det er sommer. Vi har dratt på ferie til svigerfamilien min og jeg er omgitt av noen av de fineste folkene jeg vet om. Vi har ikke dratt bort. Ikke til legoland eller til syden eller sånt man kanskje skal gjøre for å oppnå god samvittighet som foreldre; vi har dratt hjem. Hjem fra hjemmet vårt. Det er bare her vi vil være. Minutt for minutt. Sommerdag for sommerdag. Vi vi være i en bitteliten dråpe regn på tungen. I nyperoselukten. Ved det magiske hullet i grøftekanten. I sanden på stranden i det vidunderligste som finnes; vestlandsk finvær. All tid går med til å være med ungene, være sammen som familie. Så langt det lar seg gjøre for den stakkars, slitne kroppen min. Det har faktisk gått overraskende bra og jeg er så lettet!

 

Men å ha det bra er det eneste jeg orker ... Er det ikke fint? Bloggen har vært borte fordi jeg har vært til stede i det mystiske, tredimensjonale opplegget som, om jeg ikke tar helt feil, fortsatt blir kalt for virkeligheten. Jeg orker ikke annet. Orker ikke ord innenfra, orker bare ord som kommer utenfra. Men akkurat nå er jeg helt alene for første gang på fjorten dager. Og da melder behovet for å skrive seg øyeblikkelig! Jeg merker at stillheten gjør meg godt. At jeg bør begynne å savne den ganske straks. Og snart er ferien over og barna skal i barnehagen igjen. Da blir det enda flere ord. Horisontal hjerne som surfer bortover bokstavene på tastaturet. Blir dere med meg igjen da ...? Her ...? Å, jeg håper det! Kjære fine elsklinger. Smask!

 

 

Selv i familieoppgang


Bloggposør-selv i gravemaskinnedgang



Selv i sauenedgang
 


Selv i skrotnedgang
 

 


 

 

 

DAGENS PROBLEM

Jeg har det ikke særskilt bra akkurat nå. Solen angrep meg og de få øynene mine. Først var det godt med sol, så solte jeg meg, så koste jeg meg - og så ble øyene sure. De er hovne, helt røde, det gjør vondt å ha dem åpne, vondt å ha dem lukket. Og det høres ut som kastanjetter hver gang jeg blunker. Med andre ord ... Du vet - den følelsen du får når du har hengt etter en semitrailer etter hendene med eksosrøret rett i fleisen fra Mexico City til Kansas ...? Jepp, akkurat slik føles det. Sikkert noe psykosomatiske greier. Eventuelt en bivirkning av noen sleskhetsmedisiner jeg går på. Så nå har Olav dratt til apoteket for å skaffe meg noe øyefjernende.

 

Egentlig burde jeg IKKE sitte på dataen akkurat nå. Men jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for å oppdatere dere om meg og mitt!! Dessuten har jeg tro på at selvforskyldt øyevondt føles bedre enn ufortjent øyevondt. Og det gjør det! Så nå bare pøbler jeg det til for meg selv. Har iført meg to par solbriller, da, så jeg er i alle fall rimelig sexy her jeg ligger i mørket. Har dessuten innvilget meg en sminkefri kveld. Huden trenger å få puste en gang iblant - glem ikke det!

 


NB: Husk å kommentere på en ondskapsfull måte hvor buskete øyebryn jeg ikke burde ha.

LILLE GUD AV ET MENNESKE

 

Jeg klarer ikke å la være å tenke på den akkurat nå, alt jeg vil er å  myse mot solen, tenke på den; denne vidunderlige solen. Hvordan den omfavner meg i lys, fra langt, langt fra der ute i mørket et sted. Solen. Alle rynker, alle fine linjer i ansiktet kommer frem. Selv på alle. Slik at mennesker ikke trenger å fortelle de gode historiene sine; de forteller seg selv likevel. Av og til glir jeg inn og ut av smilene. Ser dem, føler dem. Det er så godt! Det fremmede blikket som møter mitt på gaten ... Ansiktet som smiler mot meg, akkurat der og da helt uvitende om alt som er ondt. Sorgene våre finnes et annet sted, er i møtet lånt bort til noe vi ikke vet hva er. Noe vi ikke trenger å vite hva er.

 

En sommer sørget jeg. Voldsomt, voldsomt. Solen etset, den tok ikke hensyn. Den tørket ut tårene uten at jeg ville. Uten at jeg egentlig orket. Jeg ville ikke bort; jeg ville inn. Inn i kroppen min, svømme i sorgen i cellene. I de sytti prosentene vann vi alle trenger å bestå av. Jeg kjenner igjen mennesker som selv er der nå. Det er ikke sant at det er i rynkene sorgen finnes; den finnes mellom rynkene. Sorgen glatter ut ansiktet. Så den ikke skal finnes for tydelig i verden, så man kan gjemme dem i rynkene langt, langt der inne et sted. I fred fra alt. Fra alle. Den må uansett være altfor personlig, den kan aldri lekke helt ut. Vi har det vel sånn, alle sammen. Vi strever alle med vårt. Er små guder som gjør hva vi kan for å finne det gode.

 

Lille gud av et menneske; måtte også du myse mot solen innimellom. Uten solbriller. Så de gode historiene får slippe til i ansiktet ditt i alle fall iblant. Lille gud av et menneske; jeg håper også du er en som har myst mot solen i dag.

 



 

 

UTEN VERDIGHET

 

Jeg vil bare fremstå med verdighet. Jeg vil virkelig det! Også i dag. Jeg dro for å kjøpe noen frosne rosenkål, litt popkorn, litt dopapir. Og så skulle jeg ta bussen hjem. Fortsatt med verdigheten i behold. Det var planen. Stilte meg på busstoppet, kom ikke engang for sent - jamfør forrige innlegg (søren, hvorfor må jeg alltid jamføre?). Bussen kom, jeg skulle bare plukke opp posene og skride inn ... Men så kjørte bussen fra meg! Jeg ble så sint! Jeg viste finger. Eller: Den stygge fingeren bare poppet opp av seg selv. BØ!! Fy skam til bussjåføren. Han var en sånn idiot med verdighet. En sånn som skal ha rødvin «litt øverst i glasset, takk». En sånn som dør en uhøflig død midt under oldemors åttiårsfeiring bare for å få fokuset over på seg selv. Hm ... Hvorfor må jeg alltid disse idioter ...? Forresten, la oss bare kalle det et retorisk spørsmål, så slipper jeg i alle fall galant unna å selv fremstå som en idiot.

 

Jaja. Jeg måtte ta en annen buss. En som går helt i motsatt retning, men likevel på mystisk vis tar meg hjem. Det pleier den i alle fall å gjøre. Nå tror du sikkert at jeg mistet den? Vel. Det var ikke det som skjedde. Da jeg hadde kjørt akkurat litt for langt forstod jeg at jeg hadde havnet på feil buss. Jeg hadde havnet på bussen som skulle til stedet jeg bodde før. Arna. En drabantgreie utenfor Bergen by. Universets svar på Drammen, sikkert. Og nå passerte altså livet mitt i revy. I alle fall «livet mitt». Helt uten at jeg trengte å dø for at det skulle gjøre det. Eller forresten: Jeg forstår jo nå at livet også kan passere i revy om man er i ferd med å dø av kjedsomhet.

 

Å ja. Min barndoms bydel. Jeg kjørte forbi Skadedyrbutikken - som klokelig hadde slått seg sammen med NOKAS. Jeg kjørte forbi huset hvor en øksemorder drepte en uskyldig økseeier med - øks. Jeg kjørte forbi huset til han jeg ikke var forelsket i. Jeg kjørte forbi gravsteinhuggeriet og den italienske pizzeriaen like ved (neppe tilfeldig, jamfør - jamfør - mafiavirksomhet!!)

 

Og så ... Så kjørte jeg inn i selveste gaten min. Min tidligere gate. Hvor alt var annerledes og helt likt. STØLSVEGEN, som ikke er en stølsveg. Stølsvegen hvor geiter bor i blokk. MÆÆÆÆÆ! Jeg trodde jeg ble glad da bussen svinget bort og videre. Men nei. Alt var pyton. I en annen gate hadde et stort boligkompleks fått en ny Kiwi-butikk i underetasjen og alt var pyton.

 

Og så var vi fremme på togstasjonen. Og så var det av bussen. Og så var det inn på toget, som jeg tilfeldigvis, som om det skulle være planlagt, akkurat nådde. Og så var det inn på en ny buss igjen. Som jeg hadde så god tid til å rekke at jeg hadde vært et meningsløst menneske om jeg ikke hadde klart det. Altså i tillegg til å være et menneske uten verdighet, som jeg - i hvert fall sånn reisemessig - altså er.

 

Hm. Det lukter rundtur lang vei her, sant? Ja. Det var nettopp det det var. Men så fikk jeg i alle fall brukt opp min «uforskammede gode form» i dag. Haha! Men! Jeg nådde akkurat tilbake til at ektemann Olav R. Øyehaug fikk dratt av gårde til lanseringsfest. Sin egen. Og min nydelige svigerinne Gunnhild Øyehaugs. De har begge bøker ute denne våren, må vite! Se Kolon forlag (fikk ikke til å linke).

 

Ja. Nå skal jeg ta meg et lite glass hvitvin. Hadde ikke isbiter i fryseren (som jeg må ha i hvitvin) - så da får erter gjøre «samme nytten». Kan rapportere at det fortsatt ikke smaker ertete. Men det kommer sikkert etter hvert. Adjø!

 

 
 

 



 



 

 

#verdighet #uverdig #buss #forvirring #rotehode #dumhet #dårskap #arna #bergen #fortid #barndom #minner #blokk #tog #øyehaug #hvitvin #erter

 

HIMMELEN OG JEG

 

Å ... Himmelen er meg i dag. Jeg er himmelen. Vi møttes i horisonten og ble til pur gledeslykk. Og gledeslykken hang seg til og med på meg hjem fra badestranden! Glemt er all sympati og forståelse for huleboerne (jamfør forrige innlegg). Jeg gidder ikke synes synd på dem likevel - de har jo dauet for lengst, så nå er det bare jeg som teller.

 

Håpet om godvær ...? Jeg ble hørt. De to siste dagene med finvær her i Bergen kan jeg nesten leve på til neste sommer! I dag hentet vi ungene tidligere og dro på badestrand. Litt vel frisk vind, men tjue tær fikk i alle fall dyppet seg litt i vannkanten mens min BFF, den blå himmelen, fulgte med. Litt turbulens blir det jo med to barn på to og fire på sånne utflukter (i alle fall når man ikke har bil) - men det tåler vi så lenge vi nådde bybanen med ett minutts margin og deretter bussen videre med ett minutts margin. Flaks, naturligvis (å, jeg elsker flaks!) - for det finnes dessverre ikke snev av rekke-det-man-skal-rekke-talent i dette hodet på jorden. Litt dumt egentlig, siden kroppen kan oppføre seg nokså stygt mot meg. Men nå ligger jeg i alle fall på sofaen. Totalt og dønn sliten. Og klapper meg på skulderen for dagens flaks. Haha! Livsløgn FTW.

 

Vel ... Bare et lite sånn slik-er-det-her-i-gården-innlegg. Litt tompjatt rundt flaksen. Å, håper du også har hatt en vidunderlig dag i solen!

 

 

... Forresten: Fant et halvt knekkebrød i håret etter at ungene var lagt. Regner med at det var minste som hadde plantet det der. Så da ble jeg heldigvis SUUUUR igjen. Joda. Neida. Joda.

 

 

Snakkes i grunn.
 

 

 

#glede #lykke #himmel #horisont #badestrand #familiedag #huleboer #flaks #buss #bybane #antibilist #kropp #sinn #helse #sol

 

HÅPET SOM ALDRI SLIPPER TAK

 

Den siste tiden har jeg på en måte følt meg mobbet. Helt uten at det er personer som angriper meg. Hvordan det er mulig ...? Jo; det er været som lynsjer. Regnet og vinden og søledammene utgjør til sammen en mobb. Og jeg har følt meg helt forsvarsløs. Hjelpeløs; det er ingenting jeg kan gjøre med det.

 

Hele den siste måneden har det vært slik: Her i Bergen har selveste været nå overgått seg selv med å slå den gamle rekorden: Det har ikke regnet så mye i juni på over sekstifem år. Og hver dag våkner vi. Og hver dag håper vi. Men sannheten på himmelen - regnskyene - utkonkurrerer aldri livsløgnen på bakken; håpet om at sommeren før eller senere skal omgjøre den urgamle sannheten på himmelen til sol.  

 

Hvordan er det i det hele tatt mulig? Å gå vinteren gjennom og glede seg til sommer og sol? I tusenvis av år? Uten at virkeligheten på noe vis underveis har prentet seg inn i vestlendingenes hoder? Hvor ble det av overlevert kunnskap fra tidligere generasjoner?  Burde ikke det tidløse sommerhøljet være en folkelærdom nærmest innprentet i cellene våre?

 

En ti tusen år gammel livsløgn. For været må jo ha vært det samme også den gang ...? For ti tusen år siden, da de første menneskene kom til Norge ...? Og huleboeren - stakkars, stakkars, stakkars  - må vel ha sittet i den råttenkalde hulen sin og hutret og gledet seg til sommer? Og håpet at regnet ville holde seg unna?

 

Et håp som aldri gir slipp; som klamrer seg til oss. Som om det er her, i selveste oss, det hører hjemme. Som om det er her det har tatt bolig for godt.

 

Et ti tusen år gammelt håp. Det er jo noe vidunderlig ved det. Er det ikke? Noe nærmest religiøst: Et ukuelig, utrettelig håp.

 



... Ønske seg bort til denne dagen i gresset. Omfavnet av gress og blomster som ikke mobber.

 

 

... Men tenk: I dag er det "godvær" i Bergen!!! Jamfør bildet over ... 

 

 

#Bergen #vær #godvær #regn #pøsregn #skyer #håp #himmel #huleboer #vidunderlig #livsløgn
 

 


 

HVORFOR HAR IKKE JEG DREPT NOEN ...?

 

Sorry, det ble ikke noe blogginnlegg i går likevel. Som enhver blogger med selvlysende ego ville ha sagt det. «Har ikke noe å blogge om, snakkes i morgen!!!» - etterfulgt av innlegget "glemte helt å blogge, men har noe sykt spennende jeg kommer til å avsløre snart!!» dagen etter.

 

Men altså hvor var jeg ...?

 

Jo. For tiden holder jeg på med slikt man egentlig aldri burde holde på med i et verdig liv. Etter tre år som forstadshuseiere, fant jeg og Olav ut at nå - nå begynte det jammen å bli på tide å vise litt omsorg for huset. Huset ... Det utakknemlige beistet som bare krever og krever og krever av oss, helt uten å gi så mye som en eneste godklem tilbake. Slik krevende småbarn, i alle fall stundom, kan finne på å gjøre. 

 

I dag snek jeg meg rundt med pensel og gikk over alle småhull og alle fargestiftmerker i stuen med maling. Merke for merke for merke. Det er ennå lenge til vi skal bytte tapet, kjenner jeg. For den ville jo bare bli maltraktert av husets hærverkere med det samme likevel. Hele opplegget tok meg vel totalt to uutholdelige timer. For øvrig til fremragende antiperfeksjonistisk resultat, om jeg må få si det selv (og det får jeg jo!!). Etterpå vasket jeg ytterdøren. Og så vasket jeg inni skapene på kjøkkenet. Og snart må vi vaske UTSIDEN av huset. Å fy f. For en meningsløshet.

 

FOR! Det sykeste med dette, det aller, aller mest tragiske med dette, det er jo at ingen bryr seg om at man har gjort det. Fordi det ikke er noen som legger merke til det likevel. Man får ikke klapp på skulderen fordi ytterdøren ser ren ut, liksom. Eller fordi veggene ikke er fulle av antisosiale kratre. Så utrolig, ufattelig trist det er; at det bare er motsatsen som blir lagt merke til. For om veggene ER fulle av kratre og ytterdøren ser ut som ... Vel - en skitten ytterdør; ja, da vil besøkende brekke seg i avsky.

 

Det hele kan vel egentlig utelukkende sammenlignes med om man ender opp med å ikke drepe noen her i livet. Det er liksom bare en selvfølge, det også. Noe folk tar for gitt. Omverdenen sier liksom ikke «å, så flink du er som ikke har drept noen! Det er så utrolig bra jobbet, det!». Men kanskje vi burde bli litt flinkere til å si nettopp det til hverandre. Det er mitt budskap. For det ER jo faktisk ganske godt jobbet, er det ikke? Selv om det er en selvfølge? Tror jammen jeg skal begynne å si dette til kassadamer og bussjåfører. Da tenker jeg nok at jeg-personen blir tauet bort fra offentligheten nokså fort, hehe! Men fra drap til alvor: Poenget mitt var jo egentlig at jeg vil ha SKRYT for å ha helt vanlig hel tapet uten flekker på. Så vet du det neste gang du kommer på besøk til oss.

 

... Og om du altså i tillegg bestemmer deg for å fullrose meg for aldri noensinne å ha utført massakren i Portugal i 1998 - så blir jeg takknemlig for det, også. Særlig storforlangende er en stakkars blogger tross alt ikke.

 



 

den-fantastiske-kvinnen-som-aldri-har-drept på Facebook

 

 

 

OND MOR SØKER TAKKNEMLIGHET

 

Jeg skulle bare være snill, men endte visst opp som ond; vi var i byen på søndag, jeg og ungene. Og herregud, for et leven! Vi hadde planer om å ta toetasjersbussen. Og alle var spente, inkludert meg! Det er jo nokså stas å finne på ting som ungene synes er magiske, det er jo det ...? Og da de så bussen ble faktisk øynene nesten blanke i andektighet på begge. For den ser jo unektelig litt helligfjong ut. Som en slags automobil barnekatedral.

 

Så entret vi altså bussen for å få en rundtur gjennom Bergens gater. Men kjære vene; da vi skulle betale viste det seg at det kostet selveste fem hundre og tretti kroner! For en humpete tur, hovedsakelig gjennom Bergens mest berømte horestrøk (ok, jeg overdriver kanskje bitte litt). Vi gikk opp i andre etasje og plasserte oss der. Selvfølgelig gjorde vi det! Men hva skjedde etter femten sekunder ...? Jo, storebror på fire spurte: Hvor lenge er det til vi skal av ...?!! Lillesøster fulgte opp med det svært selvstendige spørsmålet: Hvor lenge skal vi av ..?!!!! Hm. Vi skal bare kjøre LITT, sa jeg og forbannet min egen optimisme, som nettopp hadde fått meg til å svi av fem hundre kroner på noe ungene så på som tortur. Jeg følte meg rett og slett ond og raus på en og samme tid! Haha, for en følelse!

 

Men maset ga seg selvfølgelig ikke: Mamma! Mamma? MAMMAAAAAA! Hvor lenge er det til vi skal av? Hvorfor humper det sånn, mamma? Uhuuuu, det humper sånn! Når skal vi av???! I løpet av maks tre minutter hadde vi rukket å skaffe oss fiender blant samtlige medpassasjerer. Også det hadde vi visst betale fem hundre kroner for. Vel ... Da kunne vi egentlig like gjerne ha hoppet på en hvilken som helst vanlig buss og irritert på oss medpassasjerer for kun tretti kroner. Men det fikk bli til en annen gang, innså jeg nå. Håper i det minste at turistene fikk refundert billetten, for de kan umulig ha hørt noe info om verken horestrøket eller den gamle telefonkiosken utenfor akvariet gjennom kakofonien for å si det slik.

 

Uansett: Til slutt fikk vi hoppet av bussen (lenge, lenge, lenge før den guidede turen egentlig var over). Etter «magiske» seks minutter. Og hva skjedde ...? Ungene jublet, som om de endelig hadde klart å rømme fra et barnefiendtlig barnehjem. Straks de var sluppet fri, løp de rett bort til et tre, altså et helt vanlig tre, og satte seg på huk og tok til med å telle småsteiner. Jepp. Lo og hoiet: «Mamma! SEEE på den spesielle gråsteinen her!!!!» Haha.

 

Konklusjon? Neste gang og gangen etter der og gangen etter der igjen, skal ikke helgetorturen koste meg en eneste krone. Det blir å spane etter asfalthull og kongler fra nå av. Og pengene jeg sparer på manglende stormannsutflukter ...? De har jeg allerede planer for; de skal nemlig rett inn på en konto merket "CESILIE".

 

Dagens mest dyrebare bilde

 

 

I MORGEN: INNLEGGET "HVORFOR HAR IKKE DU DREPT ...?". Vel møtt!


 

 

 

LIVSFRARØVENDE

 

Så ligger jeg på sofaen igjen. Ser på rotet rundt meg. Jeg og Olav ryddet i går kveld, egentlig nesten sånn på profesjonelt vaskedamevis. Men nå ser det ut som om syv studenter har hatt nachspiel her. Arg. Jeg orker ikke rydde. Vurderer å tømme kottet og flykte inn dit og bare kjenne på den deilige tomheten der. Ingen ting. Ingen forstyrrende elementer i synsfeltet. Bare mørke. Ikke et sånt truende mørke; bare et mykt, ryddig, deilig mørke.

 

Vel. Det får bli en annen dag. Jeg er dønn sliten etter helgen. Jeg må restaureres innvendig, sann historie. Det som er fint med å være sånn helt totalt utmattet som jeg er nå, er at jeg ikke har noen som helst mulighet for å tenke hvor idiotisk forferdelig det faktisk er å være så tappet for krefter; jeg orker simpelthen ikke å tenke på det. Det er derfor man holder ut sånt, visste du det? Fordi alle cellene i kroppen opplever det som belønning for hvert sekund de får hvile. Det er først når tankene våkner at man innser hvor livsfrarøvende det kan være at kroppen liksom forsvinner.

 

Så jeg lader opp. Som en gammel mobiltelefon med altfor kort batterilevetid. MEN! Det pleier å gå seg til nokså fort, heldigvis! Og da gjelder det å holde tankene på avstand (eller spy dem ut på en blogg). Og gjøre fine ting. Snart er det sommerfest i barnehagen, og den skal jeg få med. Håper at jeg ikke dummer meg fullstendig ut, slik jeg gjorde i fjor da jeg kom i skade for å spankulere rundt med skjørtet oppi strømpebuksen. Høh! (fikk ikke til å lenke akkurat her, men du finner tabben under fadeser med tittelen "Så var det min tur til å blotte meg" om du gidder å lese). 

 

Hm ... Mens jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er i ferd med å våkne litt til live igjen. Det skulle bare mangle. Etter sytten timers hvile. For øvrig like lenge som det har tatt meg å skrive dette innlegget.

 

Jeg legger forresten ut et nytt innlegg i kveld omhandlende søndagens fordømte utflukt med barna. Snakkes!

 


Heisann på deisann, sminkeløse meg!
 

 

 

 

ENSOMHET FOR VIDEREKOMNE

 

Jeg er mye alene om dagen. Jeg orker ikke fine folk. Hjernen går amok om jeg må føre en dialog over for lang tid. Akkurat nå trives jeg visst best med å spy ut ord på denne bloggen. Det er lettere enn å få spy i øret. Misforstå meg rett, det finnes naturligvis dårlig og god spy. Spy laget på bringebær er bedre enn spy laget på akevitt et cetera. Eller tar jeg helt feil nå ...?

 

Jeg er ikke ensom. Ikke akkurat nå. Ikke på ordentlig. Jeg føler meg heldig som kan ha det slik; jeg koser meg. Jeg synes synd på mennesker som er ufrivillig ensomme. Det er forferdelig. Jeg har også vært der; det var en tid for lenge, lenge siden at jeg ønsket meg et sosialt liv. Men det fantes ingen folk som kunne gi meg det. Nå er jeg så heldig at jeg har en hel perlerad av fantastiske folk jeg kan kontakte når jeg vil. Når jeg trenger det. Når jeg vil ut av aleneheten. Og det er jo selvfølgelig derfor dagene i eget selskap nå føles så utrolig gode.

 

Forresten; også nå, en gang i blant, har jeg vel hatt muligheten til å kjenne på denne totale ensomhetsfølelsen. Når jeg er så dårlig i kroppen at ensomheten overhodet ikke er selvvalgt. Men på et vis befinner jeg meg da ofte i en så totalt vegetativ tilstand at jeg ikke har ork til å savne noe som helst. Hm. Dette ble et høyst personlig innlegg. Kanskje det er noe jeg savner likevel ...? Sannsynligvis mer meg selv enn andre, tror jeg. Meg selv som hundre prosent frisk. Men jeg er bedre i kroppen for tiden. Og det er som om jeg trenger å la den halte seg etter meg før jeg kan komme på plass. Før jeg kan tåle andres nærvær.

 

Og likevel ... Ja, likevel, så koser jeg meg! Herregud, som jeg kan le meg gjennom dagene i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri. I alle fall ikke alene. Den skal jeg ha! For eksempel, da jeg var på butikken i sted, og betalte med sedler (!) en ekte einstøing verdig. Utrolig hyggelig og forfriskende nostalgisk. Men! Aporpos verdig: Da jeg tok frem den skjønne femhundre-lappen min, trodde jeg et øyeblikk at det var Jesus sitt ansikt som prydet den. Seriøst. Serr! Hehe! Det hadde jo vært uforlignelig. Jeg tror jeg trenger briller. Men hvorfor ha briller når man bare ser innover? Det får vente litt. Uansett, så var det nå i alle fall Sigrid Undset som flankerte lappen så elegant. Herregud, da jeg snudde den, altså lappen, lot jeg meg som vanlig fascinere av de to signaturene. Øystein Olsen og Trond Ellelunf (??) Tenk å ha navnet sitt på penger! Lurer på om man blir stormannsgal av det. Svir av femhundrelapper i berømte hytt og pine. ... Og tenk, så tragisk for dem når sedler en gang erstattes totalt av bankkort! Regner med at minst ett av dem opplever at ekteskapet går i oppløsning.

 

Hm ... Kjedsomhet. Så nitrist det egentlig er at den er i ferd med å forsvinne helt fra samfunnet! I alle fall her i Norge. Men også jeg er vel bitt av underholdningsbasselusken. Jeg vil jo helst underholde meg selv hele tiden. Tenke hele tiden. På alskens rask og rusk. Og det gjør jeg jo.

 

... Men om kjedsomheten plutselig skulle melde seg i livet ditt, har jeg et nydeligfiffig forslag til deg: Da går du bare inn på et mammaforum og spør om det kan være lurt å bytte til Marlboro Light i de to siste månedene av et svangerskap. Haha! Jeg lover deg, det er underholdning verdig en storforlangende konge.

 

Vel ... Takk for meg for denne gang. Og hyperhadet!

 

 

Å klatre i et skakt klatretre ... Det er ikke verst bare det!

 

EN UBEGRIPELIG SPASERTUR

 

Forleden time tok jeg meg en ubegripelig spasertur. Litt bortover en vei, litt oppover en bakke, litt nedover en sti, litt bortover en bakke - og så litt nedover en bakke. Så vet du det. Tenkte du ville ha litt ekstra interessante opplysninger siden det tross alt er en blogg du leser nå. VEL - her kommer enda flere interessante opplysninger: Bortover veien møtte jeg en mann og to afghanske mynder. Mannen så HELT ut som en afghansk mynde. Men han så i alle fall ikke ut som to. Men det bekreftet nå uansett myten min om at hundeeiere ligner på hunden sin. Man trenger jo heldigvis bare ett eksempel for å få bekreftet myter. Personlig har jeg ingen hund. Sannsynligvis fordi jeg ikke ligner på en. Bortsett fra det med kjettinghalsbåndet, så klart.

 

Jeg tar dere med videre på spaserturen: Jeg har nå kommet til det noe vage stedet litt oppover en bakke. Men akkurat her, på dette vagt definerte stedet, kjente jeg plutselig en kraftig parfymelukt. Manneparfymelukt. Jeg snudde meg rundt om kring, men kunne overhodet ikke få øye på så mye som en eneste bitte liten herremann. Nei, ikke engang så mye som en bitteliten overfallsmann var å se (de bruker vel sjelden parfyme ...?) Hm. Jeg sniffet meg videre. Fulgte lukten - og så, i det jeg bøyde meg ned: Jeg kunne ikke tro det. For der, der, der nede, i grøften: DER var det jammen meg lukten kom fra. Jeg grafset litt i ugresset og snuste meg frem til en knøttliten plantunge som jeg aldri har sett før. Det var DEN som luktet mann, jeg sverger! Jeg tok nokså raskt til å skjønne at dette måtte være den planten selve prototypen på en manneparfyme er inspirert av. Vurderte et øyeblikk å plukke den med meg for å brygge et lite parti «velduft» og utkonkurrere taxfreen lokalt. Men jeg droppet det; jeg orker ikke å ha så mange stinkende menn rundt meg.

 

Nok om det: Jeg beveger oss videre på turen. Nedover-stien gikk meg nokså hus forbi. Men da det gikk bortover en vei igjen ... Så så jeg en ROTTE. En ekte, fullekkel rotte. Og rotten fikk meg til å tenke på hvor ekle mennesker kan være. USJ!! Strakslig senere observerte jeg en Kiwi-mann lempe noe avfall utenfor butikken. Sikkert noen delikatessegreier som går ut om fem dager., samt sånn råtten frukt som man alltid får kjøpt på Kiwi. Det var nok det rotten hadde snust seg frem til. Søren. Fy som det stinket! Et øyeblikk angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med meg manneparfymeplanten i et forsøk på å være støttekontakt for egen luktestans.

 

Men nå sitter jeg altså her. Er tilbake fra turen. Helt fortumlet av alle inntrykkene. Jeg klarer ikke å få den afghanske myndemannen ut av øynene. Jeg klarer ikke å få manneparfymeplanten eller rottedudens måltid ut av nesen. Klarer ikke å få rottekroppens krafselyder bort fra hørselsminnet.

 

Som om dette ikke var nok er jeg rimelig sikker på at den afghanske mynden feis på meg idet den passerte meg. Lydløst og stankfritt. Jo. Det var slik. Jeg bare nevner det, sånn på tampen av det hele. Det VAR en ekte myndepromp jeg opplevde. Det skulle vel, tradisjonen tro, tross alt bare mangle.

 

 

facebook

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits