HVORFOR HAR IKKE JEG DREPT NOEN ...?

 

Sorry, det ble ikke noe blogginnlegg i går likevel. Som enhver blogger med selvlysende ego ville ha sagt det. «Har ikke noe å blogge om, snakkes i morgen!!!» - etterfulgt av innlegget "glemte helt å blogge, men har noe sykt spennende jeg kommer til å avsløre snart!!» dagen etter.

 

Men altså hvor var jeg ...?

 

Jo. For tiden holder jeg på med slikt man egentlig aldri burde holde på med i et verdig liv. Etter tre år som forstadshuseiere, fant jeg og Olav ut at nå - nå begynte det jammen å bli på tide å vise litt omsorg for huset. Huset ... Det utakknemlige beistet som bare krever og krever og krever av oss, helt uten å gi så mye som en eneste godklem tilbake. Slik krevende småbarn, i alle fall stundom, kan finne på å gjøre. 

 

I dag snek jeg meg rundt med pensel og gikk over alle småhull og alle fargestiftmerker i stuen med maling. Merke for merke for merke. Det er ennå lenge til vi skal bytte tapet, kjenner jeg. For den ville jo bare bli maltraktert av husets hærverkere med det samme likevel. Hele opplegget tok meg vel totalt to uutholdelige timer. For øvrig til fremragende antiperfeksjonistisk resultat, om jeg må få si det selv (og det får jeg jo!!). Etterpå vasket jeg ytterdøren. Og så vasket jeg inni skapene på kjøkkenet. Og snart må vi vaske UTSIDEN av huset. Å fy f. For en meningsløshet.

 

FOR! Det sykeste med dette, det aller, aller mest tragiske med dette, det er jo at ingen bryr seg om at man har gjort det. Fordi det ikke er noen som legger merke til det likevel. Man får ikke klapp på skulderen fordi ytterdøren ser ren ut, liksom. Eller fordi veggene ikke er fulle av antisosiale kratre. Så utrolig, ufattelig trist det er; at det bare er motsatsen som blir lagt merke til. For om veggene ER fulle av kratre og ytterdøren ser ut som ... Vel - en skitten ytterdør; ja, da vil besøkende brekke seg i avsky.

 

Det hele kan vel egentlig utelukkende sammenlignes med om man ender opp med å ikke drepe noen her i livet. Det er liksom bare en selvfølge, det også. Noe folk tar for gitt. Omverdenen sier liksom ikke «å, så flink du er som ikke har drept noen! Det er så utrolig bra jobbet, det!». Men kanskje vi burde bli litt flinkere til å si nettopp det til hverandre. Det er mitt budskap. For det ER jo faktisk ganske godt jobbet, er det ikke? Selv om det er en selvfølge? Tror jammen jeg skal begynne å si dette til kassadamer og bussjåfører. Da tenker jeg nok at jeg-personen blir tauet bort fra offentligheten nokså fort, hehe! Men fra drap til alvor: Poenget mitt var jo egentlig at jeg vil ha SKRYT for å ha helt vanlig hel tapet uten flekker på. Så vet du det neste gang du kommer på besøk til oss.

 

... Og om du altså i tillegg bestemmer deg for å fullrose meg for aldri noensinne å ha utført massakren i Portugal i 1998 - så blir jeg takknemlig for det, også. Særlig storforlangende er en stakkars blogger tross alt ikke.

 



 

den-fantastiske-kvinnen-som-aldri-har-drept på Facebook

 

 

 

OND MOR SØKER TAKKNEMLIGHET

 

Jeg skulle bare være snill, men endte visst opp som ond; vi var i byen på søndag, jeg og ungene. Og herregud, for et leven! Vi hadde planer om å ta toetasjersbussen. Og alle var spente, inkludert meg! Det er jo nokså stas å finne på ting som ungene synes er magiske, det er jo det ...? Og da de så bussen ble faktisk øynene nesten blanke i andektighet på begge. For den ser jo unektelig litt helligfjong ut. Som en slags automobil barnekatedral.

 

Så entret vi altså bussen for å få en rundtur gjennom Bergens gater. Men kjære vene; da vi skulle betale viste det seg at det kostet selveste fem hundre og tretti kroner! For en humpete tur, hovedsakelig gjennom Bergens mest berømte horestrøk (ok, jeg overdriver kanskje bitte litt). Vi gikk opp i andre etasje og plasserte oss der. Selvfølgelig gjorde vi det! Men hva skjedde etter femten sekunder ...? Jo, storebror på fire spurte: Hvor lenge er det til vi skal av ...?!! Lillesøster fulgte opp med det svært selvstendige spørsmålet: Hvor lenge skal vi av ..?!!!! Hm. Vi skal bare kjøre LITT, sa jeg og forbannet min egen optimisme, som nettopp hadde fått meg til å svi av fem hundre kroner på noe ungene så på som tortur. Jeg følte meg rett og slett ond og raus på en og samme tid! Haha, for en følelse!

 

Men maset ga seg selvfølgelig ikke: Mamma! Mamma? MAMMAAAAAA! Hvor lenge er det til vi skal av? Hvorfor humper det sånn, mamma? Uhuuuu, det humper sånn! Når skal vi av???! I løpet av maks tre minutter hadde vi rukket å skaffe oss fiender blant samtlige medpassasjerer. Også det hadde vi visst betale fem hundre kroner for. Vel ... Da kunne vi egentlig like gjerne ha hoppet på en hvilken som helst vanlig buss og irritert på oss medpassasjerer for kun tretti kroner. Men det fikk bli til en annen gang, innså jeg nå. Håper i det minste at turistene fikk refundert billetten, for de kan umulig ha hørt noe info om verken horestrøket eller den gamle telefonkiosken utenfor akvariet gjennom kakofonien for å si det slik.

 

Uansett: Til slutt fikk vi hoppet av bussen (lenge, lenge, lenge før den guidede turen egentlig var over). Etter «magiske» seks minutter. Og hva skjedde ...? Ungene jublet, som om de endelig hadde klart å rømme fra et barnefiendtlig barnehjem. Straks de var sluppet fri, løp de rett bort til et tre, altså et helt vanlig tre, og satte seg på huk og tok til med å telle småsteiner. Jepp. Lo og hoiet: «Mamma! SEEE på den spesielle gråsteinen her!!!!» Haha.

 

Konklusjon? Neste gang og gangen etter der og gangen etter der igjen, skal ikke helgetorturen koste meg en eneste krone. Det blir å spane etter asfalthull og kongler fra nå av. Og pengene jeg sparer på manglende stormannsutflukter ...? De har jeg allerede planer for; de skal nemlig rett inn på en konto merket "CESILIE".

 

Dagens mest dyrebare bilde

 

 

I MORGEN: INNLEGGET "HVORFOR HAR IKKE DU DREPT ...?". Vel møtt!


 

 

 

LIVSFRARØVENDE

 

Så ligger jeg på sofaen igjen. Ser på rotet rundt meg. Jeg og Olav ryddet i går kveld, egentlig nesten sånn på profesjonelt vaskedamevis. Men nå ser det ut som om syv studenter har hatt nachspiel her. Arg. Jeg orker ikke rydde. Vurderer å tømme kottet og flykte inn dit og bare kjenne på den deilige tomheten der. Ingen ting. Ingen forstyrrende elementer i synsfeltet. Bare mørke. Ikke et sånt truende mørke; bare et mykt, ryddig, deilig mørke.

 

Vel. Det får bli en annen dag. Jeg er dønn sliten etter helgen. Jeg må restaureres innvendig, sann historie. Det som er fint med å være sånn helt totalt utmattet som jeg er nå, er at jeg ikke har noen som helst mulighet for å tenke hvor idiotisk forferdelig det faktisk er å være så tappet for krefter; jeg orker simpelthen ikke å tenke på det. Det er derfor man holder ut sånt, visste du det? Fordi alle cellene i kroppen opplever det som belønning for hvert sekund de får hvile. Det er først når tankene våkner at man innser hvor livsfrarøvende det kan være at kroppen liksom forsvinner.

 

Så jeg lader opp. Som en gammel mobiltelefon med altfor kort batterilevetid. MEN! Det pleier å gå seg til nokså fort, heldigvis! Og da gjelder det å holde tankene på avstand (eller spy dem ut på en blogg). Og gjøre fine ting. Snart er det sommerfest i barnehagen, og den skal jeg få med. Håper at jeg ikke dummer meg fullstendig ut, slik jeg gjorde i fjor da jeg kom i skade for å spankulere rundt med skjørtet oppi strømpebuksen. Høh! (fikk ikke til å lenke akkurat her, men du finner tabben under fadeser med tittelen "Så var det min tur til å blotte meg" om du gidder å lese). 

 

Hm ... Mens jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er i ferd med å våkne litt til live igjen. Det skulle bare mangle. Etter sytten timers hvile. For øvrig like lenge som det har tatt meg å skrive dette innlegget.

 

Jeg legger forresten ut et nytt innlegg i kveld omhandlende søndagens fordømte utflukt med barna. Snakkes!

 


Heisann på deisann, sminkeløse meg!
 

 

 

 

ENSOMHET FOR VIDEREKOMNE

 

Jeg er mye alene om dagen. Jeg orker ikke fine folk. Hjernen går amok om jeg må føre en dialog over for lang tid. Akkurat nå trives jeg visst best med å spy ut ord på denne bloggen. Det er lettere enn å få spy i øret. Misforstå meg rett, det finnes naturligvis dårlig og god spy. Spy laget på bringebær er bedre enn spy laget på akevitt et cetera. Eller tar jeg helt feil nå ...?

 

Jeg er ikke ensom. Ikke akkurat nå. Ikke på ordentlig. Jeg føler meg heldig som kan ha det slik; jeg koser meg. Jeg synes synd på mennesker som er ufrivillig ensomme. Det er forferdelig. Jeg har også vært der; det var en tid for lenge, lenge siden at jeg ønsket meg et sosialt liv. Men det fantes ingen folk som kunne gi meg det. Nå er jeg så heldig at jeg har en hel perlerad av fantastiske folk jeg kan kontakte når jeg vil. Når jeg trenger det. Når jeg vil ut av aleneheten. Og det er jo selvfølgelig derfor dagene i eget selskap nå føles så utrolig gode.

 

Forresten; også nå, en gang i blant, har jeg vel hatt muligheten til å kjenne på denne totale ensomhetsfølelsen. Når jeg er så dårlig i kroppen at ensomheten overhodet ikke er selvvalgt. Men på et vis befinner jeg meg da ofte i en så totalt vegetativ tilstand at jeg ikke har ork til å savne noe som helst. Hm. Dette ble et høyst personlig innlegg. Kanskje det er noe jeg savner likevel ...? Sannsynligvis mer meg selv enn andre, tror jeg. Meg selv som hundre prosent frisk. Men jeg er bedre i kroppen for tiden. Og det er som om jeg trenger å la den halte seg etter meg før jeg kan komme på plass. Før jeg kan tåle andres nærvær.

 

Og likevel ... Ja, likevel, så koser jeg meg! Herregud, som jeg kan le meg gjennom dagene i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri. I alle fall ikke alene. Den skal jeg ha! For eksempel, da jeg var på butikken i sted, og betalte med sedler (!) en ekte einstøing verdig. Utrolig hyggelig og forfriskende nostalgisk. Men! Aporpos verdig: Da jeg tok frem den skjønne femhundre-lappen min, trodde jeg et øyeblikk at det var Jesus sitt ansikt som prydet den. Seriøst. Serr! Hehe! Det hadde jo vært uforlignelig. Jeg tror jeg trenger briller. Men hvorfor ha briller når man bare ser innover? Det får vente litt. Uansett, så var det nå i alle fall Sigrid Undset som flankerte lappen så elegant. Herregud, da jeg snudde den, altså lappen, lot jeg meg som vanlig fascinere av de to signaturene. Øystein Olsen og Trond Ellelunf (??) Tenk å ha navnet sitt på penger! Lurer på om man blir stormannsgal av det. Svir av femhundrelapper i berømte hytt og pine. ... Og tenk, så tragisk for dem når sedler en gang erstattes totalt av bankkort! Regner med at minst ett av dem opplever at ekteskapet går i oppløsning.

 

Hm ... Kjedsomhet. Så nitrist det egentlig er at den er i ferd med å forsvinne helt fra samfunnet! I alle fall her i Norge. Men også jeg er vel bitt av underholdningsbasselusken. Jeg vil jo helst underholde meg selv hele tiden. Tenke hele tiden. På alskens rask og rusk. Og det gjør jeg jo.

 

... Men om kjedsomheten plutselig skulle melde seg i livet ditt, har jeg et nydeligfiffig forslag til deg: Da går du bare inn på et mammaforum og spør om det kan være lurt å bytte til Marlboro Light i de to siste månedene av et svangerskap. Haha! Jeg lover deg, det er underholdning verdig en storforlangende konge.

 

Vel ... Takk for meg for denne gang. Og hyperhadet!

 

 

Å klatre i et skakt klatretre ... Det er ikke verst bare det!

 

EN UBEGRIPELIG SPASERTUR

 

Forleden time tok jeg meg en ubegripelig spasertur. Litt bortover en vei, litt oppover en bakke, litt nedover en sti, litt bortover en bakke - og så litt nedover en bakke. Så vet du det. Tenkte du ville ha litt ekstra interessante opplysninger siden det tross alt er en blogg du leser nå. VEL - her kommer enda flere interessante opplysninger: Bortover veien møtte jeg en mann og to afghanske mynder. Mannen så HELT ut som en afghansk mynde. Men han så i alle fall ikke ut som to. Men det bekreftet nå uansett myten min om at hundeeiere ligner på hunden sin. Man trenger jo heldigvis bare ett eksempel for å få bekreftet myter. Personlig har jeg ingen hund. Sannsynligvis fordi jeg ikke ligner på en. Bortsett fra det med kjettinghalsbåndet, så klart.

 

Jeg tar dere med videre på spaserturen: Jeg har nå kommet til det noe vage stedet litt oppover en bakke. Men akkurat her, på dette vagt definerte stedet, kjente jeg plutselig en kraftig parfymelukt. Manneparfymelukt. Jeg snudde meg rundt om kring, men kunne overhodet ikke få øye på så mye som en eneste bitte liten herremann. Nei, ikke engang så mye som en bitteliten overfallsmann var å se (de bruker vel sjelden parfyme ...?) Hm. Jeg sniffet meg videre. Fulgte lukten - og så, i det jeg bøyde meg ned: Jeg kunne ikke tro det. For der, der, der nede, i grøften: DER var det jammen meg lukten kom fra. Jeg grafset litt i ugresset og snuste meg frem til en knøttliten plantunge som jeg aldri har sett før. Det var DEN som luktet mann, jeg sverger! Jeg tok nokså raskt til å skjønne at dette måtte være den planten selve prototypen på en manneparfyme er inspirert av. Vurderte et øyeblikk å plukke den med meg for å brygge et lite parti «velduft» og utkonkurrere taxfreen lokalt. Men jeg droppet det; jeg orker ikke å ha så mange stinkende menn rundt meg.

 

Nok om det: Jeg beveger oss videre på turen. Nedover-stien gikk meg nokså hus forbi. Men da det gikk bortover en vei igjen ... Så så jeg en ROTTE. En ekte, fullekkel rotte. Og rotten fikk meg til å tenke på hvor ekle mennesker kan være. USJ!! Strakslig senere observerte jeg en Kiwi-mann lempe noe avfall utenfor butikken. Sikkert noen delikatessegreier som går ut om fem dager., samt sånn råtten frukt som man alltid får kjøpt på Kiwi. Det var nok det rotten hadde snust seg frem til. Søren. Fy som det stinket! Et øyeblikk angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med meg manneparfymeplanten i et forsøk på å være støttekontakt for egen luktestans.

 

Men nå sitter jeg altså her. Er tilbake fra turen. Helt fortumlet av alle inntrykkene. Jeg klarer ikke å få den afghanske myndemannen ut av øynene. Jeg klarer ikke å få manneparfymeplanten eller rottedudens måltid ut av nesen. Klarer ikke å få rottekroppens krafselyder bort fra hørselsminnet.

 

Som om dette ikke var nok er jeg rimelig sikker på at den afghanske mynden feis på meg idet den passerte meg. Lydløst og stankfritt. Jo. Det var slik. Jeg bare nevner det, sånn på tampen av det hele. Det VAR en ekte myndepromp jeg opplevde. Det skulle vel, tradisjonen tro, tross alt bare mangle.

 

 

facebook

GULLKORN FRA BARNE- OG DAMEMUNN

 

Å, det er så gøy når barn tenker som barn og klarer å formidle det de tenker i ord!

 

Her er noen tankevekkere fra de to siste dagene:

 

Storebror: Stakkars Frøya (lillesøster) som ikke har en pute hun kan legge tissen sin på!

 

Lillesøster, i søvne: «Kaffi! Jeg vil ha kaffi! (gråter sårt, vantro og i avsky). Haha!

 

 

... Og å! Det er så trist når damer tenker som meg og uheldigvis formidler det i ord! Her er altså dagens «gullkorn» fra undertegnede:

 

Inne på hittegodskontoret på busstasjonen for å spørre etter et par gjenglemte solbriller.

Hittegodsmannen: Hva har du mistet ...?  

Cesilie Holck: Cesilie Holck ...

 

(Og om du måtte lure: Jeg føler faktisk at svaret stemte nokså godt. En freudiansk glipp. Jeg føler meg i alle fall nokså mistet i småbarnskaoset etter en måned med barnehagestreik)

 

Vel, det var alt for denne gang. Ha det!

 

Nei forresten, en liten ting til: Nykål er så godt!!

 




 

KUNSTEN Å BLI EN DÅRLIGERE MOR

 

Kall meg gjerne dumsnill. Kall meg gjerne svak. For den siste tiden er det vel nettopp det jeg har innsett at jeg har vært: Jeg har rett og slett tatt meg selv i å være butler for mitt eget avkom. Jeg, som aldri skulle bli slik! Jeg, som før jeg fikk barn tenkte at alle unger hadde godt av å bli selvstendige tidlig. Og det begynte jo så bra! Min førstefødte fikk smøre på sine egne brødskiver fra han var ni måneder gammel (for øvrig med fremragende resultat!). Han fikk lov til å tørke opp melken fra sitt bevisst veltede glass. Han fikk lov til å kle på seg selv. Han fikk lov til å tørke seg selv etter kveldsbadet.

 

Men så skjedde det noe: Dårlig tid skjedde. Mangel på tålmodighet skjedde. Med andre ord var det vel kort og godt flerbarnsmorpsykosen som rammet meg så selvutslettende og fatalt. For etter å ha fått barn nummer to kapitulerte jeg rett og slett: Jeg har simpelthen ikke orket å vente i tusen timer på at begge barna skal kle på seg selv før vi går ut. For mens jeg har kledd på lillesøster har den i utgangspunktet ferdig påkledde storebroren kledd av seg. Og når han har fått på seg klærne igjen, vel - da har lillesøster allerede fått av seg klærne på nytt. Etter hvert har denne mangelen på tålmodighet gjort meg mer og mer sørvisinnstilt. Mer tjenestevillig enn jeg med sikkerhet var i samtlige år som barnløs. De kampene jeg har orket å ta har blitt færre og færre.

 

Jeg innser det nå: At det har sklidd helt ut. Så gradvis at jeg knapt har merket at det har skjedd. For den siste tiden har jeg tatt meg selv i å bruke meningsløst mye tid på ungene. Og da snakker vi ikke om kvalitetstid, men om bjørnetjenestetid; jeg har løpt og jeg har løpt og jeg har løpt. Også når det verken har handlet om dårlig tid eller mangel på tålmodighet. Jeg har løpt for å hente vann til tørste munner. Jeg har løpt for å smøre på et knekkebrød til storebror - for deretter å løpe for å smøre på et knekkebrød til lillesøster to minutter etterpå. Jeg har hentet kluter for å tørke opp søl. Jeg har hentet papir for å tørke snørrete neser. Jeg har hentet rene klær i skapet når de har tilklint seg selv med leverpostei. Og så videre og så videre.

 

Nå er det jammen meg nok! Tenkte jeg i går. Endelig. For det var jammen på tide. Og nå tror jeg altså jeg har funnet en løsning på mitt eget butlerproblem. En løsning en helt alminnelig dårlig mor verdig. En løsning som gjør det mulig for meg å knapt løfte en finger. I alle fall der det går. Der det er mulig. Nå er ungenes latskapstid forbi; nå er det jammen meg MIN tur til å være lat!

 

Løsningen ...? Jeg har rett og slett laget et morssubstitutt; jeg har erstattet butleren i meg med et skap. Et førstehjelpsskrin for en sliten småbarnsmor. Eller et hjelp- til-selvhjelpsskap for barn, om du vil. I barnehøyde. For det er jo så mange ting de egentlig kan gjøre selv om det bare blir lagt til rette for det! Og dette skapet har altså på under et døgn allerede blitt min store redning både en og femten ganger.

 

Innholdet i "førstehjelpsskrinet" ...?

To fat

To flasker med vann

To barnekniver

Smør

To typer pålegg

En boks med knekkebrød

En boks med oppskårede skiver

Litt frukt/grønnsaker

To håndklær (til å tørke opp masse søl)

En pakke våtservietter (til å tørke opp litt søl eller nesesnørr)

Ett skift til storebror

Ett skift til lillesøster

 

Altså, jeg sier bare: NAM, NAM, NAM! Livet har rett og slett blitt lettere å leve allerede. Endelig kan jeg bruke min dårlige tålmodighet til annet enn bjørnetjenester. Til å vaske klær for eksempel, med det som formål å frigjøre kvalitetstid til etter ungene er lagt. Hehe!

 

Og barna ...? De later til å like løsningen oppsiktsvekkende godt: De VIL jo egentlig klare seg selv. Vise at de kan. Vise at de er store. De VIL jo selvfølgelig det! Det vet jeg jo innerst inne. Så får jeg heller leve med å skifte en bæsjebleie på minstemann og lage middag til dem og tvinge på dem ytterklær for at vi skal komme oss av gårde uten månedslange forsinkelser enn så lenge.

 

Men nå var det på tide å bli en dårligere mor. En velfortjent lat mor. Og gud, så deilig det er. Curlingperfekt, sa du? Fra nå av: Not so much. SKÅL!!

 

 

følg meg gjerne på facebook
 

 

MINE TRISTE AMBISJONER

Det var en gang en meg. Jeg ville bli best. Jeg ville yte. Jeg ville synes. Jeg ville vise for verden at jeg kunne det jeg trodde den forventet av meg.

 

En gang ville jeg bli supersaklig journalist. Tvang meg selv til å skrive tre middelmådige artikler på videregående - med likegyldige tilbakemeldinger - og droppet planen til fremprovosert indre jubel.

 

En gang skulle jeg bli psykolog. Tok grunnfag, kom inn på psykologistudiet, men skippet det fordi jeg ikke orket å leke smart.

 

En gang skulle jeg bli kunstner. Tok fire gode bilder og fem hundre dårlige - og fortsatte å ta dårlige bilder i et forsøk på å fortrenge hele fotografdrømmen.

 

En gang skulle jeg bli popstjerne. Skrev sanger til mitt eget band hvor jeg var vokalist, men ble bare dårligere og dårligere til det jeg holdt på med. Til slutt lukket jeg munnen så musikken jeg trodde andre ville høre forsvant.

 

En gang fant jeg ut at jeg burde jobbe som nisse på juletrefester. Men jeg orket ikke; nissen i meg var redd for å komme ut av skapet som barnefiendtlig heks. 

 

En gang skulle jeg bli filosof. Jeg begynte på master, men gadd ikke fullføre fordi det var for kjedelig og fordi jeg var for dum og fordi jeg heller ville tenke mitt.  

 

Og nå sitter jeg her. Småbarnssliten, med skral helse, alene og halvgammel i det bitte lille dukkehuset i hagen hvor jeg skriver bøker nesten ingen har lest. Hvor jeg har hatt noen av mine aller lykkeligste stunder; helt aldeles totalt utvilsomt. Med ambisjoner. Bitte, bitte små ambisjoner; mine ambisjoner. Ingen andres.

 

Så vanskelig det egentlig føltes å gi slipp på alt jeg ikke kunne. Så sårbart. Og så enkelt det var å gjøre det når jeg først gjorde det. 

 

Ikke gjør deg dårlig bare fordi det i teorien virker bra, tenkte jeg heldigvis til slutt. Drit i det, tenkte jeg: Bare drit i det. Føkk livet. Føkk det! Finn noe annet å gjøre. Noe bedre. Noe som bare er for meg. Noe som kanskje ikke gjør meg til best - men som i alle fall gjør meg bitte litt glad.

 

 

følg meg på Facebook for lurveleven!

 

#ambisjoner #karriere #press #livsløgn #glede #forfatter #skrive #dukkehus


 

HVORFOR AKKURAT MEG?

 

Ja. Hvorfor akkurat meg? Det tenker jeg akkurat nå. Akkurat i dag er jeg dønn lei meg på grunn av følgende: At jeg ikke får lov til å bevege meg slik jeg vil. Hvorfor? Jeg, som verken mangler initiativ eller tiltakslyst når det kommer til den slags? Jeg, som ikke ville utsatt et sekund å løpe meg en tur om jeg kunne ...? Det vet jeg. Det er ikke bare noe jeg tror. For slik var jeg før. Før var jeg nettopp slik: Jeg snørte velvillig på meg joggeskoene. Måtte aldri tvinge meg opp av sofaen. Jeg ville alltid. Jeg hadde alltid lyst.

 

Jeg løp. Jeg løp og jeg løp. Nesten hver eneste dag løp jeg. Og det triste er at jeg er fortsatt slik. En løper. Bare at jeg utelukkende kan være det inni meg. Jeg kan ikke tillates å være det i praksis lenger. Bare i ånden; jeg sliter fortsatt med uttalt fatigue etter en kraftig, langvarig infeksjon i blodet for flere år siden. I tillegg til en hel del annet rusk og rask.

 

Ja. Hvorfor akkurat meg? Jeg er ikke misunnelig på dem som kan. På dem som klarer. På dem som er friske. For jeg vil ikke være noen andre; jeg vil jo bare være meg! ... "Hvorfor akkurat meg ..." Av og til må det vel være lov til å stille seg selv dette spørsmålet? Helt uten at man skal regnes for å være kronisk selvmedlidende av den grunn? For dette er et spørsmål som knapt finnes i meg. Men  akkurat i dag gjør det altså det. Akkurat i dag slår jeg et slag for selvmedlidenheten. Den flyktige selvmedlidenheten.

 

... Og jeg kjenner at den gjør meg godt akkurat nå. For helt plutselig, helt ut av det blå, akkurat nå, innser jeg at det faktisk finnes en liten trøst i dette spørsmålet. For hva betyr dette spørsmålet egentlig? "Hvorfor akkurat meg ...?" Jo, det betyr at man bryr seg om seg selv. At man synes man fortjener bedre enn kjipt. Bedre enn sykdom. Det ligger tross alt en hel del mer selvrespekt i dette spørsmålet enn i svaret "jeg fortjener ikke bedre"; et svar som utelukkende representerer stagnert håpløshet og selvforakt. Gjør det ikke ...?

 

Sånn. Nå har jeg skrevet meg litt tilbake. Men aller mest frem, tror jeg. Litt på plass; jeg gjør så godt jeg kan. Ingen skal kunne si at jeg ikke forsøker å være syk med verdighet. Ingen skal kunne si at jeg ikke gjør det jeg kan for å bli friskere. Ikke fordi jeg nødvendigvis kommer til å bli det. Men fordi jeg vil. Fordi jeg synes jeg fortjener det.

 

... Og denne konklusjonen, nettopp denne konklusjonen, sprang ut av denne teksten. Den begynte som selvmedlidenhet og endte opp som takknemlighet. Veien ble til bokstav for bokstav; kanskje har ikke beina mine fått løpt seg en tur i dag, heller. Men fingrene mine har i det minste fått løpt seg en forfriskende tur over tastaturet.

 

 

 



 

følg meg på facebook

 

SÅ VAR JEG BRÅTT ALENE IGJEN

 

Så lå jeg her igjen. Alene. Rommet er stille; viften fra pc-en kan høres, den lave duringen fra kjøleskapet, varmepumpen, veggklokken og alle slike smålyder som helt har forsvunnet i kaoset og levenet to små høylytte barn har stått for dagen lang den siste måneden.

 

Men i går fikk vi beskjeden: Endelig er barnehagestreiken over. Etter en måned. En hel måned! På denne tiden har den rukket å bli en innarbeidet vane. Vi hadde surret og floket oss godt inn i hverandre som familie nå. På godt og vondt. Ungene har sjelden vært mer enn to meter borte fra en av oss. De trodde de hadde vokst seg tilbake til fosterstadiet. Et ytre fosterstadium. I en slags utlagt livmor. Alt tyder på at de har kost seg mens streiken varte - men de har så klart også savnet barnehagevennene sine.

 

Nå er vanen borte. Først nå merker jeg hvor sliten jeg er. Hvor dønn, absolutt sliten jeg er. Ligger på sofaen. Ser i taket. Jeg skjønner jo nå hvorfor man gjør det og hvor lurt det faktisk kan være: Leker og rot ligger strødd rundt på gulvet. Legoklosser. Klistremerker. Dukker. Biler. Hundrevis av linfrø (!) som et resultat av toåringens mantra og livsmotto: «Jeg vil lage mat!!!» Men i taket er det rent. Ikke rot. Taket trenger jeg ikke å rydde. Taket er fred. Taket er redningen!

 

Men snart skal dagene bli til på nytt. Litt om litt om litt. Om ikke annet, så i alle fall her, her jeg og dere er nå. For jeg merker hvordan bloggen har vært det siste halvåret ...Vel, ikke akkurat av ypperste kvalitet. Og det var jo aldri meningen da jeg opprettet den. Haha! Men snart skal jeg altså bli brilliant igjen. Sånn på egentlig skikkelig lekebrilliant. Kvasibrillant.

 

... Og når jeg skriver dette tar jeg meg allerede i å lure på om pizzatryne er et begrep i pizzaenes hjemland. Faccia del pizza ...? Chiao, bella fachia del pizza! Og om stekte bananer i hockeypulversaus hadde vært godt. Hva mukke betyr (uten å mukke). Hva tort er (tort og svie). Tro det eller ei, men det er faktisk et godt tegn. Når alt kommer til alt så er det faktisk det.

 

 

 

 


 

 

 

DU SOM ER MAMMA

 

Jeg våknet. Fra husets viktigste etasje hørte jeg lyden av bitte, bitte små skapninger. Latter. Roping. Tassing. Prating. Løping. Krangling. Gråting. Etterfulgt av latter igjen.

 

Jeg satte meg opp. Hvor var jeg? Her ...? Faktisk - og utelukkende faktisk - her? Hvem var lydene? Var de folk? Var de mennesker? Ja. Lydene var lekende, lykkelige unger.

 

Den lille jenten drømte. Hun som ønsket. Hun som alltid tenkte at hun en eller annen gang skulle få små, nydelige ansikter. Først et barn som var helt aldeles vidunderlig. Og så et barn som var helt aldeles vidunderlig.

 

Den lille jenten kom tilbake til nåtiden. Jenten var hun som ble til meg. Et lite øyeblikk tittet hun ut gjennom øynene mine. Strakte seg på tå og fikk øye på nåtiden min; fremtiden hennes.

 

Og jeg? Jeg strakte meg mot lydene. De små menneskene kom meg løpende i møte med lubne, skitne, smilende ansikter.

 

Er jeg virkelig mamma? Var det virkelig noe jeg skulle få lov til å bli? 


Ja. Det er fortsatt virkelig. For alltid virkelig. Det er jeg som er mamma. Mamma skulle jeg få lov til å bli. Jeg ble mamma. Hjertet slår. Jeg klarte det! Jeg ble mamma. Jeg ble en slik. Jeg klarte det.

 



 

#mamma #kjærlighet #liv #glede #lykke #takknemlighet drømmer #ønsker #familie

 

 

følg meg på facebook

JEG SKULLE IKKE HA SAGT DET SÅ UNIVERSET HØRTE DET!

 

Endelig sover ungene hele natten, tenkte jeg. Men så kom jeg altså i skade for å si det høyt. ...Og så er det jo gjerne slik at straks man sier noe høyt, så skjer det motsatte. Sant? Usant? SANT!

 

"Endelig er ungene friske, de har ikke vært syke på tre uker!!!". "Endelig har godværet kommet for å bli!". «Jeg brekker aldri armene. Jeg gjentar: ALDRI!". "Heldigvis brenner huset mitt aldri ned".  Og så videre og så videre.

 

Konklusjonen er naturligvis følgende: Aldri si noe høyt så det idiotiske universet kommer i skade for å høre det! Og i hvert fall ikke på norsk! For av en eller grunn er jo universet spesielt ute etter oss nordmenn. Kanskje ikke så rart med tanke på at Norge er jordens navle, men.

 

... Men nå tror jeg at jeg har funnet et fantastisk smutthull her: Universet forstår ikke Esperanto. Det nekter jeg virkelig å tro at det gjør! Hvilket univers er så dumt i hodet at det finner på kunne dét, liksom ...? Så nå vurderer jeg seriøst å lære meg dette språket. Slik at jeg kan skryte av alt jeg ønsker å skryte av. Så mye jeg bare vil.

 

Helt uten at universet bestemmer seg for å få meg til å fremstå som en lystløgner hver gang jeg bestemmer meg for å være helt dønn skrytende ærlig overfor omverdenen.

 

 

 

kvinnesnekkeren på facebook

 

#universet #skryting #feber #småbarnsliv #mamma #menneske #norsk #nordmann #esperanto #smart #genialt
 

TILSTANDSRAPPORT 23.05.17

Jeg har det ennå ikke sånn 75 % bra for tiden. For 75 % bra ...Det er vel så bra man har det på sitt aller aller beste ...?Lol. Men altså: Jeg er blant annet plaget av barnehagestreiken. Jeg støtter de ansatte i deres krav om bedre pensjonsordning. Men sanne mine ord: Det var aldri planen å bli hjemmeværende med to små barn på to og fire år! Gulp og i himmelens navn: Hvem er det som gjør slikt frivillig? Jeg har mistet all verdighet. All staselighet. All forfengelighet. Alle pedagogiske evner. All livsgnist. Haha! Akkurat i dag er det tilsynsordning i barnehagen mellom ti og to. Nettopp derfor kan jeg ta meg tid til å skrive disse meningsløse ordene til dere. Og dessuten innrømme at forrige innlegg nok ikke stemmer helt med virkeligheten i disse tider. Bare i teorien.

 

Barnehagestreiken kan vare i flere måneder - og bare det å innstille seg på dette, tærer på kreftene. Jeg er tross alt sykemeldt oppi det hele og trenger å bli friskere! Dessuten bruker jeg ALL ledig tid på det idiotiske regnskapet om dagen. Drar straks til revisoren. Hjelp! Klage klage klage. Merkelig, egentlig. Jeg klager nesten aldri ute i det fri (les IRL). Egentlig burde vel denne bloggen skifte navn fra kvinnesnekkeren til klagesnekkeren. «Jeg snekrer selvmedlidenhet!» Apropos det: «Å snekre en låt» ... Hvor grufullt er ikke dette begrepet? Skjønner ikke hvordan jeg trodde at det å snekre tanker, følelser, meninger og idioti som "kvinnesnekker" var noe som helst bedre. Men! Heldigvis trenger jeg ikke å være selvmedlidende. Det har jeg altfor mye å være takknemlig for til å være.

 

Hm ... Det jeg snekrer, er jo også en slags form for sosialpornografi, forstår jeg etter å ha lest gjennom forrige avsnitt. Men vi har ikke gjenboere til huset vårt, så noe må jeg jo finne på for å skaffe meg kikkere inn til meg og mitt. Og gratulerer: De kikkerne ble dere!! Men! Det er ikke sant at det å benytte seg av sosialpornografi er vemmelig. Tvert imot, det er veldig bra! Man spionerer på noen andre - og vips så er man mindre selvopptatt. Nå skulle man selvfølgelig gå ut ifra at dette argumentet samtidig gjør meg mer narsissistisk. Men slik er det naturligvis ikke; det er tross alt jeg som gjør dere mindre selvopptatt - og hvor lite selvopptatt er kanskje ikke det???! Dessuten har jeg ikke tatt en selfie på mange, mange uker. Orker knapt å ta bilder av ungene, engang. Har vel bare lyst til at denne tiden skal forsvinne, egentlig. Så jeg kan begynne å gjøre det jeg vil: Skrive, skrive. Skrive. Og ha det skikkelig 75% bra.

 

Gammel selfie med sedvanlig dårlig oppløsning og finesse.



 

MELLOM RODODENDRON OG FEBER

 

Hele vinteren gjennom har jeg stått foran kjøkkenvinduet og sett mot rododendronen i hagen. Når det har vært ordentlig kaldt ute har bladene rullet seg sammen og pekt nedover. Straks gradestokken har krøpet litt oppover, har bladene åpnet seg bitte litt og strakt seg vannrett ut. Da temperaturen rundet om lag fjorten grader, pekte bladene oppover, glade, utbrettet, frie.

 

Etter hvert har jeg, helt seriøst, klart å tolke temperaturen nokså eksakt ut i fra hvor åpne rododendronbladene har vært. Med en feilmargin på rundt en grad. Haha! Det høres helt skrudd ut. Og det er det selvfølgelig også. Men det er helt, helt sant. Jeg lover deg! Først nå som temperaturen har kommet opp i mer enn femten grader, har jeg mistet kontrollen. For da har bladene foldet seg helt ut og forblir slik, uansett hvor varmt det måtte være.

 

Samtidig i det samme livet ... Mye sykdom har det, som nevnt i tidligere innlegg, vært i vinter. Så mye sykdom at jeg etter hvert har kunnet måle temperaturen eksakt på ungene - ikke ved å ta i bruk termometer, men ved å kjenne med hånden på panne og i nakke. Er det trettiåtte komma fem, mon tro? Ja, det er det. Er det trettini ..? Jepp. Hver gang har det stemt, omtrent på desimalen.

 

Men nå som temperaturen i det siste har vært relativt vårlig (i alle fall så godt som, og i alle fall ikke helt vinterlig lenger), og rododendronen har stabilisert bladene sine og ungene ikke lenger har feber ... Så har det jo oppstått et gap, da. Mellom rododendronens vinter og barnas febrile tilstand. Mellom femten grader celsius og opp til trettiåtte grader. I dette mellomrommet har jeg jo overhodet ikke noen kontroll på temperaturen. For å ta i bruk tradisjonelt barometer er jo naturligvis uaktuelt. Og feber er nå en gang feber; under trettisyv grader kommer jo kroppstemperaturen sjeldent.

 

Men så innså jeg det. Helt tilfeldig. Uendelig kjærkomment: Mellomrommet mellom femten grader og trettiåtte grader celsius: Det er jo målbart. I meg. Helt av seg selv. For det er i dette mellomrommet jeg kjenner følelsen av varme, av glede, av noe vernende, av sommer.

 

I dette mellomrommet som representerer fraværet av kulde ... Fraværet av feber ... Det er jo der livet finnes. Sånn føles det jo. Dette mellomrommet: Det er jo det som er bra. Det er jo det som er livet.

 

Rododendron 2 grader

 

Rododendron 8 grader

 

Rododendron 15 grader

 

Kvinnesnekkeren på Facebook

 

#rododendron #feber #vår #sommer #vinter #livet #termometer #celsius #glede
 

UNNSKYLD!

 

Til alle dere nydelige mennesker og lesere: Unnskyld. Unnskyld for at jeg nesten aldri svarer på verken facebookmeldinger, sms-er, kommentarer, eposter eller instagrammeldinger for tiden. Jeg leser hver eneste av dem. Og jeg setter pris på dem. Virkelig! Det er nemlig ytterst sjelden jeg får stygge kommentarer. Derfor er denne bloggen som oftest med på å bygge meg opp. Ikke på å bryte meg ned.

 

Men! Så har jeg altså så mye annet å gjøre som er obligatorisk. Å betale regninger, for eksempel. Arg! Helt idiotisk at jeg må bruke tid på det heller enn på mennesker. Men nå er det nå en gang slik at regningene kan gå til inkasso. Og at mennesker heldigvis ikke kan det. Eller kan dere det? Kanskje dere kan gå til inkasso? Til Lindorff? Lindorff ... Huff. Håper det ikke er noens etternavn. Hei: Mitt navn er Cesilie Lindorff. Noe så fult.

 

Men altså ... Når jeg har fått hentet meg litt inn igjen og barnehagestreiken er over, så lover jeg å kommentere igjen. Ja, jeg skal endatil begynne å stalke dere og komme på døren deres og kommentere i egen person! Neida, jeg bare tuller. Herregud ... «Neida, jeg bare tuller». Som jeg hater det uttrykket. Det er som om humorens føtter faller under den. Humorens svar på å synke ned i et hull  i gulvet. Trist. Huff. Nå ser dere rett inn i hjernen min her. Sånn er det. Gruble. Gruble på meningsløse ting. Men heller det enn å gruble på meningsfulle ting, eller hva ...? Kanskje ikke sant, men.

 

Nå snakker jeg meg visst bort her. Poenget med dette innlegget var jo å unnskylde seg. Så altså: Unnskyld! Håper dere bærer over med meg.

 


 

PS: Ha en fin 17. mai i morgen!

 

PPS: Jeg kommer tilbake med mer informasjon på torsdag. På gjensyn!
 

Å VÆRE EN MOR FOR SIN DØDE FAR

 
I dag er det ti år siden pappa døde. Hele ti år siden han døde av kreft på en palliativ avdeling i Bergen. Mens jeg var der. Som hans desidert nærmeste pårørende. Den han ville ha helt nær, helt tett inntil. Konstant. Den siste han så mot før blikket hans forsvant og bare øynene var tilbake. Sannsynligvis er det derfor sorgen har vært så intens. Så langvarig. For uansett hvor skrud det kanskje høres ut, ble jeg på en måte en mor for min egen far. Så jeg mistet ikke bare en pappa, men meg selv som moren hans. Og fortsatt er han borte. Nå, ti år etter, er han fortsatt død. Tenk det! Problemet med døden er jo ikke at man dør, men at man skal være det til evig tid.

 

I dag planla jeg å oppsøke graven sammen med den lille familien min. Eller planla ...? Jeg så på det som en selvfølge at vi skulle dit. Graven, ja ... Den gang for ti år siden, da valget sto mellom å gravlegge urnen eller å spre asken, falt valget mitt på gravlegging i familiegraven. Jeg syntes han hadde reist nok. Vært globetrotter nok. Så nå som han var død, fikk han vær så god bli værende her i Bergen!

 

For å være helt ærlig har jeg ikke besøkt graven spesielt ofte. Veldig sjelden, egentlig. Men likevel er den med meg i tankene. Og jeg tenker på den med en sorgfull humring. For det kler ham liksom så godt å ligge i familiegraven sammen med sin mor og sine tanter. Som i et evig familieselskap på en bitte liten hybel. Haha! Akkurat passe merkverdig.

 

Og jeg har vært lettet for at graven ligger litt bortgjemt, utenfor allfarvei. Så jeg ikke har trengt å strigle den daglig av frykt for å virke som en dårlig sørgende. Som en pårørende som vanskjøtter sin avdødes grav. At den i stedet har fått være litt vill og uregjerlig. Akkurat slik han selv også var.

 

... Og disse merkverdige valgene og resonnementene har vært med på å binde meg til ham. Gjøre noe av døden hans om til liv. Gjøre at jeg skaper ham tilbake, slik han var. Vite hva han trenger; hva jeg selv trenger. Som en datter som var en mor for sin døende far.

 

Men så kom vi oss altså ikke av gårde i dag. Og det på selve tiårsdagen. Ungene var slitne etter fire timer ute i barnehagen i stygt og surt vær (streik i barnehagen, bare tilsyn). De var konstant i tottene på hverandre og den trassige seksten kilos toåringen ville bæres overalt. Dette er naturligvis bare et forsøk på å finne en unnskyldning for at vi ikke kom oss til graven. Selvfølgelig er det det.

 

Men så utrolig dårlig samvittighet jeg har. For akkurat denne dagen, akkurat i dag føler jeg at jeg måtte være der. Skulle være der. For ham. Som en datter. Ikke som en mor. Akkurat denne dagen. Denne dagen skulle være bare hans. Livet hans. Og ikke min og sorgen min sin. Jeg vet at dette bare er noe jeg har fått for meg. Et tankeoppheng. Men likevel: Som jeg skammer meg akkurat i dag. Så utrolig lei meg jeg er.

 

(og i morgen blir det nytt forsøk på ekspedisjon grav med familien, så får vi håpe at den døde gamlingen synes dagen etter dagen er godt nok)

 

 

følg meg på Facebook

 

#sorg #død #liv #grav #gravstein #minner #dødsleie #palliativ


 

 

 

SYKDOM SNAKKER

 

Jeg har det ikke sånn helt strålende for tiden. Jeg er ikke deprimert. Jeg er bare dønn sliten av å være syk. Dønn sliten av å være sliten. Sliten av å hvile når hvile er påkrevd. Sliten av å sove. Sliten av å skulle være en god mor - ikke bare mellom slagene, men også i slagene. Jeg er sliten av å ønske meg frisk. Sliten av å ville jobbe uten å kunne gjøre nettopp det (jepp, fortsatt sykemeldt).

 

Og som om ikke dette var nok har det altså vært fint vær i det siste!! Haha. Er det bare jeg som synes norske finværsdager kan være litt slitsomme ...? Det er så få av dem at det liksom er påkrevd at man skal KOSE SEG UTENDØRS, UTNYTTE SOLEN og BLÆH! Man blir jo nærmest stresset av det! Må nyte det! Ikke gå glipp av en eneste liten stråle med sol! Være ute! Og herregud, hva skal jeg gjøre mens jeg er ute? Vanne blomstene? Nei, må finne på en gøyere utendørsaktivitet mens jeg kan. Men hva da? Sole meg? Nei, noe mer! Noe enda suprere!

 

Også jeg har naturligvis gjort noen desperate forsøk på å glefse i meg all sol jeg har kunnet. For det er jo virkelig sårt tiltrengt for både kropp og sjel. MEN! Dette tør jeg nesten ikke si høyt, men nå var det faktisk litt deilig med styggevær igjen. Så jeg kan snike meg til å bare ligge på sofaen mens ungene er i barnehagen. Snike meg til å være akkurat så syk som jeg faktisk er. Uten dårlig samvittighet på vegne av høytrykket. Få samlet litt krefter uten å måtte prøve så krampaktig å nyte dagene. Søke ly i en sånn dag som ikke må være så fordømt fin. Som bare er til for å sløses bort. Dorme bort. Hvile bort. Akkurat en sånn dag er det jeg trenger akkurat nå. For etter mange slitsomme sykdomsrunder hos både store og små, blir det altså barnehagestreik fra og med i morgen av. Jepp! Satser på at det er min døde pappa som lurer i kulissene her: I morgen er det nemlig ti år siden han døde. Så han ville vel sørge for at hele familien kom seg av gårde til graven. Slu som alltid - død eller levende! Haha.

 

Vel. Vi nærmer oss 17. mai. Så da er vel sommeren over for denne gang, tradisjonen tro. Håper du også klarer å kose deg med de uviktige dagene. Også de uviktige dagene kan vel være nødvendige. I alle fall om man tenker seg veldig, veldig nøye om.

 

 

kvinnesnekkeren på facebook



 

 

 

SKJØNNHETS - OG HODEFEIL NUMMER ÉN (NB: DETALJER)

 

Så hadde vi hine hårde gårsdag ... Jeg fant ut at hælene mine - vel, de var ikke akkurat sommerklare. Da jeg studerte dette som så ut som uttørret ørken fra oven, konkluderte jeg raskt med at noe burde - og måtte - gjøres. Men å ta i bruk en sånn ostehøvel fra apoteket som blir brukt i palliative avdelingers velværeseksjon ...? Det kom ikke på tale. Så da hentet jeg naturligvis heller frem fotfilen jeg arvet etter farmor som døde i 1988. Men den gang var visst fotfilvitenskapen kommet ennå kortere enn det den har i dag. Hm. Hva med pedikyr? Tenkte jeg. Nei. Aint that kind of sexy humankind anywayz (nedlater meg sjelden til å bruke "engelsk" i egen blogg, men i akkurat dette innlegget er dessverre den slags heller en åndelig oppgradering enn det motsatte).

 

VEL. Hva skulle jeg da gjøre? Hm. Jeg måtte tenke litt. Selv om den slags sjelden er lurt i mitt tilfelle - så måtte jeg jo selvfølgelig det. Arg. Hvorfor kan jeg aldri lære?

 

... Samtidig, nærmere ett døgn senere (universet har som kjent et litt skrudd forhold til samtidighet, i hvert fall mitt univers): Yours truly idiot Kvinnesnekkeren troppet opp på nærmeste jernvarehandel. Ufjong ekspeditør med oransje bart og bæsjeånde. Var usikker på om jeg skulle føle meg freshere eller mindre fresh enn ham, men konkluderte med at jeg - med min bachelor i fortrengelseskunnskap - kunne erklære meg selv for freshest. Aller nådigst.

 

Ekspeditøren: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Eh ... Jeg skulle gjerne ha pusset opp en ... Gyngehest?

Ekspeditør: Ok. Da trenger du vel noe sandpapir.

Jeg: Ja, det er nettopp det jeg også tror.

 Ekspeditør: Er den malt fra før?

 Jeg: Ja. Veldig tjukk maling. Det er liksom en sånn gyngehest fra ... Liksom nittensyttini, der omkring.

 Ekspeditør: Et antikt møbel, altså.

 Jeg: Ikke SÅ antikt, da. Litt snurt.

 

Han nikket og viste meg frem til sandpapiravdelingen. Pekte og forklarte mens jeg kjente over tykkelsene og visualiserte mine egne hæler. DENNE her! Sa jeg etter en taktil oppdagelsesferd: Den tenker jeg må duge. Et temmelig mellomgrov utgave. Tok også med meg en rull av det fine slaget for å gjøre "finpussen" (bokstavelig talt). Og så betalte jeg og rasket med meg begge sandpapirrullene mens jeg så meg rundt. Pilte ut av hele sjappen. Sjelden har vel noen sett mer suspekt ut etter å ha handlet oppussingsmaterial.

 

Og så hjem da. Og så pusse ... Og pusse ... Og når jeg trodde jeg hadde pusset nok: Pusse enda mer nok. Huff. Noe så vemmelig ... Det må det vel være lov å si om sitt eget, selvforherligende selv? Men etter den nitide seansen etterfulgt av en kjapp inspeksjon av nevnte hæler, konkluderte jeg med at prosjekt sommerfins første fase var vellykket overstått.

 

Samtidig, hine hårde denne morgen: Jeg våknet. Alt ekstra vel. Sommervær ute og alt. Jeg satte føttene på såkalt norsk jord og bare ... Å FYTTI! Som det gjorde vondt! Maltrakterte hæler. Totalt maltrakterte hæler. Så nå går jeg rundt her i denne verden som en mislykket spikermattegjøgler. Med knekk i knærne og løftede hæler. Tror sommerhælene pent må holde seg innendørs en tid fremover nå.

 

Å, så utrolig smart. Så utrolig ubegripelig smart.

 


idioten på Facebook
 

VI ER UDUGELIGE. VI ER UVIKTIGE. VI ER LUFT.

Hva er det vi holder på med, jeg og min ektemann? Hva trodde vi egentlig at vi bega oss ut på den gang vi som tjuetoåringer bestemte oss for å bli musikere og forfattere? Svaret er, for oss begge, det samme nå som det var da: Vi kan ikke annet. Vi visste det allerede da vi tilbrakte dag ut og natt inn på kafe: Vi ville skrive. Lage musikk. Vi ville skape! Den gang var vi dønn fattige. Det var vel ikke sånn at vi på død og liv ønsket å være det. Men vi måtte på død og liv være kunstnere. Samtidig var vi livredde for å bli en utgiftspost på statens bekostning. Var det noe vi IKKE ville bli, så var det - tro det eller ei - nettopp det! For vi ville bare jobbe. Være i stand til å forsørge oss selv. Være til nytte. Bidra. På den måten vi kunne bidra på - enn så lite «jobb» det høres ut å være kunstner.

 

Vi tok opp studielån for å finansiere en hobby som ingen av oss med sikkerhet kunne vite ville gi oss tak over hodet noensinne .. Mat annet enn fra hånd til munn ... Olav tok noen strøjobber som musiker og komponist her og der. Jeg som skribent her og der. Heldigvis fikk jeg etter hvert en nattevaktstilling som gjorde det mulig å skrive samtidig som jeg fikk penger for det. Og jeg elsket å føle meg til nytte, sånn helt på ordentlig. Det var fantastisk! Men så sa det stopp. Sannsynligvis var det ikke særlig bra for kroppen min å jobbe natt - det er det kanskje ikke for noen, i alle fall ikke over tid.

 

Og likevel har vi klart å kravle oss videre. Og gjett hva? Til slutt endte vi mirakuløst opp med å klare oss ganske bra her i verden. Også økonomisk. Mot alle odds. Både jeg og Olav. Etter mange, mange års slit. Når vi ser tilbake på det nå, så er det litt sånn at vi ikke helt skjønner at det faktisk gikk. At vi klarte det. At det gikk bra! For ingenting var tilrettelagt for oss da vi forsøkte å karre oss opp og frem. Det fantes ingen garanti om jobb etter endt utdannelse. Ingen fast jobb i sikte. Ingen fast inntekt i sikte. Ingen til å kaste penger etter oss ved søknad om boliglån i banken. Helt greit, det. Storforlangende har vi aldri kunnet tillate oss å være.

 

Men om det først går ...? Om man faktisk klarer det, mot alle odds ..?  Så er man ikke bare kunstner lenger. Da er man også selvstendig næringsdrivende - og kanskje først og fremst det. Her er vi nå altså to voksne selvstendig næringsdrivende i husholdningen. For staten har vi altså gått over fra å være naive dagdrømmere til å bli «verdiskapere» - det burde i alle fall være det vi ble ansett for å være - alle vi som har næringer som går i pluss. Men så er det ikke det vi blir behandlet som likevel. Uansett hvor mye vi måtte være det.

 

For når vi trodde at vi endelig hadde klart å finne et bittelite musehull inn i velferdsstaten - det ved å gjøre en helt ærlig og redelig jobb av det vi kan her i verden -  så blir vi jo regelrett kastet ut i periferien igjen. Dette gjelder dessverre ikke bare for kunstnere. Dette gjelder dessverre alle som er selvstendig næringsdrivende. Om de er rørleggere med eget firma. Renholdsgründere. Cateringsjefer. Frisørsalongeiere. Kaféinnehavere. Og så videre og så videre. Absolutt alle som prøver å være noe annet her i verden enn en vanlig lønnsarbeider - og som av en eller flere årsaker ikke har mulighet for å opprette et aksjeselskap.  Og ja, vi driver virkelig for oss selv, vi næringsdrivende. Vi driver, langt der ute i åpent farvann på vårt eget lille isflak, driver vi. Langt, langt borte fra velferdsstaten Norge.

 

Personlig er jeg, for å være helt dønn ærlig, nok mer til venstre enn jeg er til høyre på den politiske skalaen. Jeg betaler skatt med glede. Jeg er for å opprettholde en god, trygg, solid velferdsstat. Men for en selvstendig næringsdrivende er trygdeavgiften på 11,4 prosent - kontra 8,2 prosent for en vanlig lønnsmottaker. Hallo ... Trygdeavgift ...? For hvilken trygd? Ut ifra den høye prosenten å regne, skulle man vel tro at vi kunne få nyte noen av disse velferdsgodene de fleste ser på som en selvfølge. Men trygdesystemet diskriminerer kort og godt sånne folk som oss. Som om de vil ha oss bort og vekk.

 

Hadde det bare vært snakk om en forhøyet trygdeavgift ...  Men det er jo verre enn som så. Her hjemme har vi to unger i barnehagealder. Den siste måneden har de vært hjemme fra barnehagen til sammen seksten (!) dager grunnet diverse sykdommer. Men verken jeg eller Olav har krav på sykt barn-dager. Hvor mange slike dager er det en vanlig lønnsmottaker har rett på i året nå igjen? Her hjemme vet ingen av oss det. Vi får det ikke uansett. Fordi jeg for tiden selv er sykemeldt, er det Olav som har måttet forsake disse arbeidsdagene. Seksten arbeidsdager. En halv månedsinntekt tapt.

 

Og apropos sykemelding; sykemelding, fordi man selv er dønn sliten og full av influensa og ikke kan gå oppreist på sitt eget soverom engang, sa du? Om man skulle hatt forsikring som gjaldt fra dag en -  slik at ikke lønnen skulle reduseres til 65 % prosent - ville vi sammenlagt måttet betale om lag femti tusen i året! Hver! Løgn, tror du? Feil. SANT! Derfor har vi ikke råd til å ta forsikring på mer enn 100 % fra dag sytten. Hvilket likevel koster oss sammenlagt om lag tolv tusen i året. Og når jeg da har kommet i skade for å bli sykemeldt uten krav på noen kompensasjon de første seksten dagene ...? En måneds sammenlagt inntekt kastet ut av vinduet og rett inn i en statskasse som ikke er for oss. Jeg vil faktisk gå så langt som til å kalle det mobbing satt i system.

 

Hvorfor gidder du å holde på slik? Dette spørsmålet har jeg fått i nærmere femten år fra vanlige lønnsmottakere. Hvorfor jeg gidder? Nei, det kan man si ... Svaret er uansett at vi som er selvstendig næringsdrivende gidder. Tro meg: Er det noen som gidder, så er det oss! Vi har giddet oss blakke i en årrekke. Vi har giddet på oss et glefs av en tanngard som ikke har sett tannlege på ti år. Vi har tatt opp studielån for å studere fulltid - for å få lov til å «gidde» å skape på ettermiddag, kveld og natt. Vi har giddet oss gjennom vitaminmangler, gjennom bihulebetennelse og ryggprolaps. Vi har giddet ris og tunfisk til frokost, middag og kvelds. Vi har giddet å samle panteflasker for å få råd til en av helsemyndighetenes anbefalte fem om dagen. Vi har giddet å la være å ta tran fordi det er for dyrt. Hele året gjennom har vi giddet. Hvert eneste minutt, hvert eneste sekund. Og det helt uten krav på ferie. Hvordan i all verden skal folk kunne holde ut sånn over tid? Før eller senere er man dømt til å ende opp som en byrde i stedet. Velferdsstaten avler uføretrygdede av verdiskapere. Genialt, ikke sant?

 

Det er sjelden jeg ønsker å nedverdige meg til å bruke ord som urettferdig. Heller ikke denne gangen ønsker jeg. Men likevel føler jeg at jeg må.

 

Dette er urettferdig.

 

Dette er bare så forbanna jævlig urettferdig.

 

TIL ALLE DERE ANDRE VANLIGE , VERDSATTE LØNNSMOTTAKERE: GLEDELIG 1. MAI!

 

Liten febersyk gutt i kjærlig fars favn


 

Kvinnesnekkeren

 

#1.mai #arbeidernesdag #ENK #selvstendignæringsdrivende #familie #familieliv #småbarnsliv #velferdsstat

 

DETTE ER JEG REDD FOR

 

 

-     Veskehunder som ikke sitter i veske

 

-     Ordet «lell»

 

-     Mennesker som ikke liker musikk

 

-     Mennesker som ikke liker pizza

 

-     Menn som bruker gylfen når de skal tisse 

 

-     Postgang

 

-     Å sitte på samme sted på samme venteværelse fra gang til gang

 

-     Å bli født med hull i hjertet (slapp heldigvis unna den, da)

 

-     Forskuddsskatt

 

-     Å få kappet av en hånd uten å ha gjort noe galt

 

-     Jorden sett fra verdensrommet

 

-     Batikk

 

 

 

Hva er du redd for?


Kvinnesnekkeren ...?

 

 

PLUTSELIG BLE DET STILLE

 

Det ble det helt, helt stille. Etter ti dagers sykdom med dertil hjemmeværende unger fra barnehage, kom besteforeldre på besøk for å assistere. Og nå er det lørdag. Og begge ungene ble med dem på tur. Plutselig ble mitt eget hus omgjort til et slags spa spesialdesignet for meg. Så fredelig. Så nødvendig. Så fantastisk! Ops, det sa jeg visst høyt. Men det er virkelig godt med barnefri. Ikke sant ...? Jeg har slått av den forferdelig bråkete varmepumpen. Lukket alle vinduer, orker ikke fuglekvitter, engang. Tikkingen fra kjøkkenklokken er unntatt - for den minner meg på at det er så godt som stille. Den hører jeg aldri når ungene er her, for å si det sånn.

 

En av de tingene som var sjokkerende for meg da jeg fikk barn  alle fall litt større barn, var hvor mye jeg blir nødt til å snakke. Snakke og snakke. Kommandere dem rundt. Nå skal vi vaske hender, nå er det middag, avverge krangling, trøste, forklare om verden, lese bøker, etc. Utrolig gøy - men når kvelden kommer er jeg ofte dønn sliten av min egen stemme.

 

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det finnes skrittellere, som skal fortelle en om en  har gått den anbefalte mengden skritt daglig. Mens det ikke finnes en ordteller som sier at: NÅ er det nok. Nå må du holde kjeft. Nå har du for lengst overskredet anbefalt mengde ord på en dag. Dessuten kan jeg virkelig ikke fatte og begripe at foreldre er redde for såkalt «pinlig stillhet» At de føler de må utfylle ethvert hull i konversasjonen. Altså, jeg mener, hallo: Stillheten er vel ALDRI pinlig lenger når man får barn? Den er bare god. Ett hundre prosent god.

 

Men for all del, hurlumhei er også bra. Sånn i visse doser. Senere i dag er det søskenbarntreff med fem herlige unger i tillegg til våre to (like herlige unger). Med andre ord lader jeg opp til bråk. Deilig bråk som jeg har sett frem til lenge.

 

Hm. Kanskje jeg skal ta meg en liten tur ut i våren. Den virkelig bråkete våren. Bare for å gradvis bygge opp toleransen for ståk.
 



Et øyeblikks stillhet - dvs utelukkende elven som buldrer ...


 

følg meg gjerne på facebook

 

VISKET UT

 

Hva skal jeg si ... At jeg føler meg litt utvisket ...? Jeg er så sliten. Og så ble jeg syk. Sånn vanlig syk. Etter ni dagers sammenhengende sykdom hos de tre andre familiemedlemmene, var det nå min tur til å bli smittet. Hvorfor nå, liksom? Etter å ha tilbrakt multiubegripelig mye tid med mine nærmeste uten at en eneste av en milliard virusverstinger har tatt seg bryet med å pløye seg vei inn i kroppen min?

 

Gud, hvor jeg føler meg uggen nå. Litt sånn graviduggen uten at magen produserer noe som helst annet enn elendighet. Har fortsatt ikke spydd, da, er bare veldig kvalm og har mageknip. Ligger på et uryddig soverom uten at jeg orker å rydde. Irriterende at slik det ser ut rundt meg er akkurat like uggent stygt som jeg føler meg innvendig.

 

Men så er det nå også slik at det er godt å få et lite avbrekk fra sine ANDRE syklendigheter. De symptomene jeg vanligvis er så utrolig flink til å skjule ute i verden. Og som til vanlig preger dagene mine og tidvis driver meg sånn mer eller mindre til vanvidd. Og den evinnelige fatiguen som kommer og går, da. Grrr. Men nå viskes jeg ut. Nullstilles på et vis. Det føles faktisk litt deilig å tilbringe mye av dagen på sofaen bare som en "vanlig syk" (så fremt jeg ikke tar til å spy døgnet rundt nå da). Å ha en vanlig sykdom som andre kan forstå og har forutsetninger for å sette seg inn i, fordi det er noe de selv har opplevd. Da blir gjerne medlidenheten litt mer konkret - og akkurat nå bader jeg i den, haha!

 

Jeg konkluderer dermed med at spysyke er luksus. .... "Og solen er ute. Men solstrålen undertegnede er i hvert fall inne". Å, min, er det ikke ufattelig irriterende med überoptimister? Vel, jeg skal prøve å gjøre glasset halvtomt igjen. Angående forrige innlegg: Olav vant ikke fagprisen. Den gikk naturligvis til SNØFALL. Men Henrik Skram er ingen dårlig person å tape for! Så det tålte han egentlig bra. Shit, kom virkelig "glasset er halvfullt" tilbake så fort? Som jeg hater dette utrykket! Grøss. Nei, søren heller. Olav burde faktisk ha vunnet. For svarte!

 

Sånn ja! Sånn skal det være! Sure miner!

 

... Og nå som jeg kjenner irritasjonen fylle opp det kvalme legemet til langt over halvfullt, erklærer jeg herved dette intetsigende innlegget for publisert.

 



 

 

 

 

 

Å, DET HAR JEG JO GLEMT Å FORTELLE DERE!

 

Utrolig, utrolig velfortjent, synes jeg, det må nesten sies aller først. Men altså: Ektemann Øyehaug har da blitt nominert til Gullrutens fagpris for beste originalmusikk - og det for andre gang. Begge gangene for musikk til Fjorden Cowboys, som han har stått for alle sesongene. Dette med nominasjonen har vi jo egentlig visst en stund, men sykdom hos den ene og den andre har gjort at gleden over å få litt honnør for den jobben man har gjort dessverre har kommet litt i bakgrunnen.

 

Utdelingen av fagprisen foregår alltid i Oslo, ikke i Bergen (hvor kjendisenes fesjå foregår). Forrige gang var det meningen at jeg skulle være med, som i et slags første (og eneste) forsøk på kjærestetur som ettbarnsforeldre. Vel - forsøket gikk i vasken. Jeg var allerede gravid med Frøya, men i nokså fin form. Hadde lett fram stasantrekket mitt og alt. Men så fikk altså Torvald omgangssyke (eller var det det? Kan jo ha vært hva som helst, egentlig, jeg husker ikke). Så da ble jeg hjemme, mens Olav dro. Den gang vant han ikke.  Men kanskje denne gang ...? 

 

Fjorden har virkelig bare blitt bedre og bedre, synes jeg. Etter hvert ikke bare er et underholdende innblikk i rølping, men et dypdykk inn i en særegen kultur. Et fantastisk team står bak, og også klipperen er nominert denne gangen. Utrolig velfortjent!

 

De to andre nominerte til prisen for beste originalmusikk, er Kaada for OPPFINNAREN (NRK) og Henrik Skram for SNØFALL. Både jeg og Olav tipper nok på at Snøfall vinner. Litt mer kommers musikk, litt mer amerikansk. Litt mer opplagt. Men jeg mener naturligvis at en så egenartet musikk som det Olav lager, burde løftes opp og frem. Men to nominasjoner er jo fantastisk, uansett.

 

Vel. Sykdommen herjer fortsatt her hjemme. De siste dagene er det Olav som har vært nede. Han stod nærmest i døren med finsko, klar for å dra til flyplassen, men ombestemte seg i siste liten. Det gikk rett og slett ikke. Men tvi tvi uansett, ikke sant? Jeg heier i alle fall på Olav! Som alltid.

 

(ps, alle de fire platene hans ligger ute på Spotify).

 

Her et bilde av komponisten med hundrelapp som solskjerming. Håper det blir en tusenlapp som solhatt snarligst!

 

 

følg meg på Facebook. Ikke heter bloggen min komponistfrue, men dog.
 

BARBERER DU LEGGENE? ER DU DUM, ELLER ...?

 

Fikk dere med dere den amerikanske bloggeren Morgan Mikenas, som "stod frem" som urbehåret etter å ha latt være å barbere seg på legger og i ett år? «Jeg ønsker å inspirere kvinner til å omfavne sin naturlige skjønnhet», skriver hun. «Når skal kvinner lære å finne frem til det vakre i seg selv?» Hun understreker at mannen hennes liker henne for den hun er, selv med hårete legger. Og det er selvfølgelig supert at hun har en mann som tenker slik. Men likevel ... Er det å kaste høvelen synonymt med å omfavne sin egen skjønnhet?

 

Er det virkelig slik at enten røsker man til seg all den Botoxen man kan få - eller så skal man finne tilbake til sitt autentiske, behårede jeg? Til den man egentlig er? Å finne tilbake til sine egne røtter ...  De røttene man en gang satt og gnagde på i bushen for snart femten tusen år siden. Jeg vet ikke, jeg. men jeg har fortsatt til gode å skjønne hvorfor en kvinne må være totalt blottet for estetiske preferanser i 2017.

 

Og dette sier altså en feminist som på ingen måte støtter forfalskningen av kvinnekroppen. Jeg har verken silikon i pupper, rumpe eller lår - eller hvor nå enn det måtte være populært å oppbevare silikon nå om dagen. Ikke har jeg Restylane i sinnarynken, som sikkert blir stadig dypere mens jeg skriver dette noe offensive innlegget. Og ansiktet sagger - mens ammepuppene likevel vinner kappløpet i å komme først ned til navlen. Greit. Det er synd å merke at kroppens beste år for lengst er over. Og nei, jeg trenger ikke engang å bleke anus for å føle at jeg lever et fullverdig liv. Ikke engang falske øyevipper har jeg prøvd. Ei heller falske negler som gjør at man klorer opp sine egne barn når man prøver å stryke dem over kinnene.

 

Men likevel. Så finnes det visse ting som får meg til å føle at jeg ikke er urkvinnen. Og som får meg til å fryde meg over at jeg har visse deilige muligheter som hun ikke hadde. Og det er en ufattelig god følelse. Det er følelsen av velvære. Det å fjerne litt kroppshår er for meg en av disse tingene som fremkaller denne følelsen. Selv om leggbarbering faktisk innebærer at det relativt store fødselsmerket mitt på venstre fot blir mer synlig.

 

Og denne følelsen av velvære? Den skulle vært et trinn på Maslows behovspyramide, spør du meg. For denne følelsen er så ... Livsbejaende? Så ... Selvrespekterende? Og jeg tror at denne hårfjerningen handler like mye om velvære som «et forsøk på å vinne mannens gunst». For meg gjør det i alle fall det. Dessuten: Hvem ville vel kreve av mannen at han skulle slutte å barbere seg for å «finne det vakre i seg selv»? Og hvilken mann ville finne på å juble over at «kvinnen min liker meg selv om jeg har skjegg - HURRA!»

 

Ja. Jeg barberer leggene. Dette altså til tross for at jeg heldigvis er gift med en mann som ikke kunne brydd seg mindre om jeg IKKE gjorde det. Å barbere bort litt kroppshår her og der har for meg rett og slett ingenting med det å finne det vakre i seg selv - for min manns skyld. Det er noe jeg gjør for min egen del.

 

Jeg er for all del for å lære min egen datter viktigheten av å være stolt av egen kropp - selv om den overhodet ikke ser perfekt og retusjert ut. Derfor passer jeg også på å la henne få se meg naken. Så hun skal kunne innse hvordan en ekte kvinnekropp ser ut. Men å oppfordre henne til å ha hårete legger for å la henne se skjønnheten i sitt eget selv - i et slags fordekt forsøk på å lære henne om steinalderens mangel på høvel? Nope. Det gidder jeg faktisk ikke. Da bruker jeg heller den tiden jeg sparer på å belære henne om de behårede leggers kvinnelige autentisitet til å anbefale henne en god bok.

 


Fødselsmerke som stolt trer frem fra hårjungelen.

 




Legghår - FUCK OFF!!



 

følg kvinnen med de glattbarberte leggene på Facebook

 

NÅ MÅ DET VEL SNART TA SLUTT?

Den siste måneden har vært intens. Litt for intens. Først var det fjorten dagers barnesykdom før påske. Etter ferien i Ørsta hos svigerforeldre, var det på an igjen. Tre dager i barnehage - og så kom omgangssyken i hus. Først hos minste. Deretter tok største over stafettpinnen. Det er fælt å se hvor fort små kropper taper seg når ungene spyr hver eneste gang de får i seg en bitteliten teskje vann. Og ikke klarer å innta så mye som en liten smule mat, engang. Mens jeg skriver dette ligger fireåringen og døser på sofaen. Fortsatt veldig redusert. De siste dagene har jeg dermed først og fremst måttet prioritere rollen som sykepleier. Kose, trøste, bære, synge. Deretter har jeg måttet prioritere vasking av klær og håndklær og sengetøy, kloring av bad og antibacing av hender. Dernest har jeg måttet prioritere min egen helse. Hvilket igjen betyr at blogging overhodet ikke har vært en oppnåelig syssel.

 

Nå må det vel snart ta slutt med dette sykdomsopplegget? Det er ikke første gang jeg skriver dette, jeg vet. Men hver eneste dag gjelder det å tenke: «Nå blir det bedre. Nå er vi snart over kneiken. Snart er det vår. Dette er siste spysyke for i år". (Det rimte jo faktisk, det er jo helt fantastisk, hurra!) Og så ser man i ettertid at man tok feil. gang på gang Men det vet man heldigvis ikke på forhånd. Hadde man visst på forhånd at man hadde to måneder med sykdom foran seg, (og det altså i tillegg til sin egen skrale helse), hadde man jo bare lagt seg ned og grått. Det eneste som holder en noenlunde oppe, er tanken på at det nå er siste gang.

 

Så igjen tenker jeg nettopp dette: Nå er det slutt. Nå venter i det minste seks sykdomsfrie måneder. Dessuten er jo toåringen snart tre og fireåringen snart fem (seks måneder til det også)? Og da må vel immunsystemet ha bygget seg såpass opp hos begge at vi i hvert fall slipper unna LITT?? Så jeg kan fokusere på min egen helse og bygge meg bitte litt opp igjen?

 

Jeg har troen. Det må jeg jo bare ha.

 

Heldigvis er det mirakuløst fint å betrakte små tær som tilhører et sovende, elsket vesen.

 

 

Og så hjelper det jo alltids å tenke på at man snart skal makulere brunsnegler som forgjeves har pyntet seg med blomst.

 


Følg brunsnegldreperen og kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#barnesykdom #sykdom #vinter #barn #omgangssyken #spysyken #antibac #klor #barneføtter #brunsnegler #hverdag #håp


 

BLI I MØRKET

 

Lyset. Alltid lyset. Eller ...? I år er det ikke slik. Jeg har alltid elsket våren. Såklart. Hvem gjør ikke det? Men nå er det annerledes. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er som om jeg trenger å omfavnes av et mørke om kveldene. Lyset glefser liksom litt. Glefser til seg mørket av en kjøter. Er en labrador - egentlig godmodig -  som plutselig tar en stor bit av den mest irriterende puddelen i gaten.

 

Tenne telys med fyrstikker. Stillheten fra stearinen. Ikke la det lille lyset forsvinne inn i det store. Se utover bydelen. La husene stå for varmen, ikke himmelen.

 

Blomstene er alltid velkomne, dog. Jeg er jo innstilt på vår! Sånn egentlig! Ønsker bare kveldsmørket. Hm  ... Mørketid med blomster ute. Fuglekvitter. Full flor og høyt gress som blafrer i vinterstormen. Noe så ufyselig.

 

Men sånn er det jo ikke. Bare nok en idiotisk dagdrøm her inne i hjernen min, som du nå, akkurat nå, ser rett inn i.

 

Det går nok over. Det er nok bare labradoren som gjør seg deilig feit.

 



 

JEG SPARKER NEDOVER

 

Yndige, håpefulle, elegante ... Eh ... Nei? Jeg tror ikke det. Har aldri skjønt poenget, egentlig. I hvert fall ikke siden jeg som åtteåring plukket dem i grøftekanten og prøvde å dørselge dem uten at noen ville kjøpe. Disse løkene av noen blomstrer ... De overbeblomstrer hele landet. Hvorfor - HVORFOR? En teit, lang stilk som viser vei oppover og oppover. Med en så lang stilk forventer man vel å få se noe deilig øverst oppe, eller hva?! Men nei. Overhodet ikke deilig. Ikkke nydelig. Ikke skjønt.

 

Skal dette være en blomst?! Virkelig?! Å bli påskelilje i denne verden ... Hvordan går det an å synke så lavt? De tror de kan noe. Men det kan de IKKE! De ser visne ut allerede i det blomsten åpner seg. Ser ut som om de lever langt under blomstenes fattigdomsgrense. Hvordan i alle dager har disse overlevd evolusjon og Darwin, bomber og bønder? Mens dinosaurene ikke gjorde det? Sikkert fordi de er for stygge til å være usanne.

 

Nå innynder de seg for fullt. Påskegule for å snike seg inn i påsken vår. Zzzz, sier jeg bare. Faller nærmest i koma hver gang jeg fester øynene på en. Som oftest snur jeg meg vekk i avsky og unngår dem, da.

 

Prøv bedre, kjære natur. Du kan bedre. Du kan bedre. Tenkte jeg. Og holdt på å la håpet fare.

 



 

Jeg mener:

 

 






 

ARG!
 

 ... Men så skjedde det noe. Brått og momentant. For plutselig kom svigermor vandrende inn med en bukett. Så potent. Så full av solmett, gult liv. Det ble påskestemning med en gang. Så utrolig fine de var, disse. Jeg mener:

 

 
 



Jeg er herved erklært overbevist. SNUFS. Og god påske!

 

KAN JEG LEVE ET LIV I DUSJEN?

 

Jeg merker at alt av symptomer bedrer seg når jeg dusjer. Uro, anspenthet. Alle uønskede symptomer på liv. Innimellom ser jeg for meg at jeg bare dusjer og dusjer. At jeg flytter livet mitt inn i dusjen. Eller kanskje enda bedre: At jeg flytter dusjen min ut i livet mitt! Det bare dusjes og dusjes. Vannet renner og renner fra taket. Hele taket. Som et sprinkleranlegg som misbrukes med symptomlindring - ikke brannslukking - som formål. Det finnes sluker overalt. Stuen, kjøkkenet og entreen overflømmes aldri. Jeg bare dusjer og jeg dusjer. Spiser havregrøten min i inneregnet. Spiser knekkebrødene mine i inneregnet. Sjamponerer meg mens jeg ser en serie på Netflix. Lar balsamen virke mens jeg skjærer opp gulrot, potet og kålrot til betasuppen. Sover med vannsprøyten plaskende mot den gjennomvåte dynen. Alt i inneregnet. Alltid i inneregnet.

 

En gang dusjet jeg i femti minutter. Det er rekord. Jeg vet ikke om jeg orker å slå denrekorden. Betyr det at jeg på et vis elsker mitt liv - det syndromet som holder oss bundet til jorden med en personlig vri på bevissthet? Hm.

 

En gang drømte jeg at dusjen var plassert midt i stuen. At det ikke fantes noe sluk, at vannet bare flommet ut på gulvet. Sikkert noe personlig guggegreier som jeg burde holde for meg selv. Noe uforløst sludder. Noen freudianske greier. Noe penis-greier. À la at fem milliarder små kuker kommer fra et dusjhode i taket og bare treffer meg mens jeg sjamponerer. Noe slikt.

 

Så: Kunne jeg levd et liv i dusjen? Jeg tror ikke det. Det hadde sannsynligvis ikke vært verken sunt eller godt i lengden. Jeg må nok bare finne meg i å leve mitt liv på det tørre.

 

 

#dusj #velvære #sprinkleranlegg #liv #symptomer #syndrom #stue #kjøkken #bad #penis #Freud

 

                                                                                                                                                                                                            

 

                 KVINNESNEKKEREN - BLOGGEN FOR DEG SOM MISLIKER BLOGGER

 

                                                  SEES PÅ FACEBOOK!
 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg ...? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 



 

 

 

KLAUSTROFOBISK

 

Tankene løper løpsk. Hva i all verden skal jeg gjøre med meg selv og mitt eget hode? Hvor mye åndelig bæsj går det egentlig an å fylle dagene sine med? Nedenfor finner du en liste over hva jeg kan finne på å la hjernen jobbe med. Det er vel en slags dagdrømmer. Arg. Når jeg først skal dagdrømme: Hvorfor kan jeg ikke finne på å drømme meg styrtrik og frisk, liksom? I dagdrømmene har man jo mulighet til å være hvem som helst. Hva som helst. Hvor som helst. Der kan man la livet være alt man skulle ønske at det var. Og ikke slik det er. Men nei. Slik fungerer det tydeligvis ikke for meg. Her er en liste over ting jeg kan finne på å bruke mye tankekraft på:

 

#    Dobbermann. Angående hunden dobbermann. Heter det dobberMENN i flertall? Eller heter det dobbermanner? Det siste ville i så fall vært ulidelige pinlig. Dobbermanner, liksom. Som om vi nordmenn snakker vårt eget morsmål gebrokkent. Men jeg tror faktisk det heter det.

 

#    Som en fortsettelse av forrige avsnitt: Heter det peni når peniser omtales i flertall? Tydeligvis ikke siden det føltes nokså naturlig å skrive «peniser», men veldig unaturlig å skrive «peni» her og nå. Men om det nå heter «peniser» - burde det ikke kanskje heller hete «peni»? Uvisst av hvilken grunn, men likevel.

 

#   CVS-kodene på bankkort ... Når man kjøper noe på nett, kommer det alltid opp en beskjed: Vet du ikke hva CVS er? Trykk her! Altså, hvor lenge skal de fortsette å skrive dette? Kommer det også til å stå om tusen år, liksom? Som en sånn greie som aldri, aldri, kollektivt sett kommer til å feste seg i hjernene til Homo sapiens sapiens? Hm.

 

#    Tack it. Jeg tenker på tack it. Du vet - det som på folkemunne går under navnet «blått kliss» og som man bruker til å henge opp plakater og sånt med? I flere tiår har det vært irriterende at dette klisset er blått. For når man tar ned plakaten, er det jo ofte ufjernelige spor etter det på de hvite veggene. For de fleste hjem har vel stort sett hatt hvite vegger i to tiår nå. Nå har de nettopp endret fargen til hvit. Flott det. Men så! Så skjer det noe: For første gang siden 1991 har det nå blitt in med fargede vegger i interiøret. Spesielt mørke. I år er for eksempel blått en av de aller mest moteriktige fargene etter hva jeg har forstått. Haha! Ser for meg tack it-produsentens markedsføringskonsulent river seg i håret. Trist.

 

#    Jeg lurer på om man kunne lage en slags ny type kaffe - spiselig. Med gelatin i. Så man kunne gafle i seg kaffen med skje. Uhyggelig! Jeg lurer på om denne nye typen kaffe burde hete kaffelé. Eller om det blir for teit. Og jeg lurer på om den kanskjekanskje kunne bli populær, i alle fall i visse grisgrendte strøk. Eller om den helt uventet plutselig hadde blitt et urbant kaffebarfenomen.

 

#    Jeg lurer på når det kommer til å bli påbudt med sikkerhetsbelte når man sitter til hests? Og påbudt med airbag? Jeg fatter det ikke. At det er lov å sitte to meter over bakken i fullt trav uten beskyttelse. Samtidig lurer jeg på hvordan dette skulle løses rent praktisk. Skulle man for eksempel lage et stativ bak rytteren hvor sikkerhetsbeltet kunne festes? En slags isofix? Og airbagen ... Den ville kanskje komme i veien for synsfeltet så man galopperte i blinde? Hm.

 

#   Siste avsnitt: Hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på dette? Og hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på å lure på hvorfor hjernen min tenker på dette?

 

Som du skjønner har jeg alltid noe å fylle dagene med. Selv om det er meningsløst introvert pjatt går jeg aldri tom for meg selv og mine egne tanker. Litt klaustrofobisk iblant kanskje. Men samtidig unngår jeg i alle fall å grave meg fullstendig ned i negative tanker om meg og mitt (selv om de for all del finnes, de også, virkelig!). Men stort sett florerer altså sånne tanker og utgjør en stor del av hverdagen min. Kanskje er det en god ting mens man venter på at livet skal vende tilbake.

 



 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits