Blogging dreper!

 

Det kunne godt ha stått en advarsel på alle bloggportalene.

Etter malen fra varselfirkantene på sigarettpakkene:

 

 

Sånn at du, idet du bestemte deg for å opprette ditt eget lille sted på nettet, kunne være forberedt på hva som ventet deg.

For blogging er ikke for tandre sjeler.

Og av og til hender det jeg lurer på om jeg er sterk nok. Frisk nok. Modig nok.

 

Jeg er vel ikke en av de mest plagede, tenker jeg. Foreløpig uteblir faktisk drapstruslene! Hehe.

Men så får jeg sånne kommentarer som dette, da:

 

Det verste er folk som prøver å skrive over sin evne, samt folk som ikke forstår hva de skriver om. Huff...

 

Så pass bør jeg vel tåle - du synes jeg er dum og ubrukelig. Men av og til, som i dag, når livet liksom spiser meg litt opp innenfra, så blir jeg liggende og tenke på nettopp disse ordene. For det verste er faktisk ikke at du skriver det du skriver - men at jeg akkurat nå synes du har helt rett.

 

De mer skeptiske vil muligens begynne å tvile på om en person som skriver så elegant og virker så mentalt oppegående ikke skulle greie å ha en deltidsjobb i alle fall. Nok om det.

 

Den treffer litt, det må jeg si. Det gjør vondt. Å kjempe. Å gjøre alt du kan for å karre deg oppå igjen. Og så blir du mistrodd. Blir aldri helt vant til det!

 

Herregud. Dere bloggere altså! Skaff dere en jobb, og ett liv.

 

Touché! Selv om dette bare er en frase: er det noe jeg VIRKELIG skulle ønske jeg hadde - så var det et LIV! Haha.

 

Jeg får fysisk vondt av å tenke på at dette kan være et seriøst tema for sunne, voksne og oppegående mennesker :( Jeg ønsker deg lykke til videre. Virkelig.

 

Det idiotiske her er at jeg faktisk TRENGER et lykke til videre. Som ikke er hets forkledd som omsorg.

 

Disse kommentarene er ikke SÅ ille. Er de vel?

Det er bare det at når dette blir det lille du får av innputt fra verden i løpet av en dag - fordi du ikke er frisk nok til å omgås andre mennesker - ja, så sitter slike ord godt i.

 

Den siste tiden har jeg hatt et bilde i hodet.

Jeg står på scenen foran et stappfullt Oslo Spektrum.

For på de mest leste innleggene mine - så hadde jeg faktisk kunnet fylle et slikt lokale til randen.

 

 

På gode dager synes jeg det er vanvittig kult å tenke på.

Men på dager som i dag -så ser jeg det så tydelig for meg. At jeg står der fremme. Helt alene. Bitteliten. Med folkehavet foran meg. Og så reiser de seg. Tar ordet, en etter en. Roper slengbemerkninger og hatkommentarer ned mot meg på scenen. Som en gigantisk mobb. De har brukt tiden sin på å oppsøke meg og dette "arrangementet". Men de er ikke der for å applaudere. De er der for å bue meg bort.  

 

Jeg vet jeg innimellom stiller meg lagelig til for hogg, som det heter. Provoserer og overdriver litt. Som når jeg sammenligner NAV med Titanic. Det er klart at da får man ikke være i fred.

Og det BURDE jeg faktisk tåle. Det vet jeg.

Men gjør jeg egentlig det?

Som i dag - så får jeg lyst til å legge meg rett ned. Men så bare ... HEI, VENT JO LITT   -JEG LIGGER JO ALLEREDE! Haha.

 



 

Kanskje jeg rett og slett skal legge meg UNDER sengen i stedet - for å synke ekstra lavt -og bli til mitt eget udyr - et sånt sengetroll jeg fryktet fantes som barn?

 



Herregud, å ta selfie fra under sengen var krevende! Rett før jeg går til innkjøp av en selfiestang. Eventuelt stopper å ta selfie fra under sengen.

 



 

Dagens bukett på "scenen" var fra meg. Til meg. Noen blomsterkvaster fra hagen - som nok allerede har sett sine beste dager. Av og til skal det ikke mer til for å gjøre dagen litt bedre.

Beskjed til selvet: stå på -selv når du ligger.

Gi aldri opp!

 

Til dere som leser, lytter, legger igjen kloke, vakre, gode ord: TUSEN takk! Dere betyr mer for meg enn dere aner.

Og til dere som irettesetter, kritiserer, argumenterer, engasjerer, diskuterer: FORTSETT MED DET!

Heng meg gjerne - men gjør det helst litt skånsomt.

(og så skal jeg øve meg på å være litt mer hardhudet, for det trenger jeg virkelig å bli!)

 

Håper du har en fin dag i solskinnet!

 

#blogging #blogg #blogger #dreper #skadelig #skjør #sart #mobb #oslospektrum #kommentarer #publikum #engasjement #kritikk #optimisme #utvikling

 

4 kommentarer

maiken

27.05.2016 kl.23:06

Jeg har hatt en nydelig dag i solskinnet og det håper jeg du også har!

Gå og kjøp en stor bukett roser til deg selv fra deg selv! (jeg gjør det ofte....:)

Og drit i de stygge/ ufine/ubetenksomme kommentarene. de fleste er ikke det vel..?

Blogging ER for tandre sjeler. Blogging ER for modige sjeler.

og for alle de midt imellom...

Kvinnesnekkeren

28.05.2016 kl.21:46

maiken: Så fint sagt:-D Har plukket inn en stor, vill bukett fra hagen. Og du har rett - de aller fleste kommentarene jeg får er fine. Som dine, for eksempel <3

Marius Flugsrud

17.12.2016 kl.02:35

Det vil alltid være noen som lar sine egne problemer gå utover bloggere, og dette er noe du finner veldig mye av på blogg.no, som har fått et veldig dårlig rykte på nettopp dette.

Det du kan gjøre for å redusere det er å bruke filteret, kreve at kommentarer blir godkjent før de blir publisert, høre på de hyggelige, konstruktive og lignende og ignorere/avslå resten, bruke tid og energi på dem er bortkasta uansett, bruk den heller på ditt eget liv, og de som gjør livet ditt bra (som hyggelige/konstruktive kommentarer f. eks.).

Forøvrig en litt sein kommentar, men innlegget ditt dukket opp under et Hastag søk på blogg.no forsiden. :p

God jul!

Marius

Kvinnesnekkeren

04.01.2017 kl.14:16

Marius Flugsrud: Å, tusen takk for fin kommentar! Jeg har vært offline den siste måneden, en kjærkommen pause fra alle bloggkrav. Så svaret ble jo minst like forsinket som kommentaren, for å si det sånn :-P Godt nyttår til deg!

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits