SKJULTE SIDER

 

Jeg er rastløs for tiden. Uroen herjer i kroppen. Jeg er inne i en bra periode fysisk sett, men stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, kan det være vel så plagsomt å befinne seg i en halvfungerende kropp som å befinne seg i en vegetativ tilstand. Plutselig er det så mye jeg skal rekke. Så mye jeg skal ta igjen. Jeg har lyst til å løpe. LANGT. Sånn som jeg gjorde før. Bare løpe og løpe i fjellet. Men kroppen min tåler ikke det hodet mitt krever av den: om uroen og rastløsheten skulle ha roet seg, hadde jeg trengt minst en times løping, samt et ellers i overkant aktivt døgn, for at det skulle ha hjulpet på. Hyperaktiv, med andre ord.

Så hva gjør man da?

Jeg har begynt å spille piano igjen. Etter mange års fravær.

Vi kjøpte et el-piano for penger vi fikk til bryllupet vårt for fem år siden. Jeg har knapt brukt det.

Frem til nå. Denne hobbyen som i så mange år var en helt nødvendig del av livet mitt. Noe jeg følte jeg ikke kunne leve uten.

Hele barndommen og ungdommen min har jeg spilt. I perioder i flere timer om dagen. Min første «jobb» var faktisk som "pianist" som tolvåring, da jeg spilte for penger for første gang.

To hundre kroner fikk jeg, det var mye penger den gang. Siden spilte jeg flere «konserter»- og jeg vurderte helt dønn seriøst å bli pianist på et eller annet tidspunkt.

 

Nå vil jeg endelig spille igjen. Jeg prøver å øve meg på å bare GJØRE det. Være i det. Uten ambisjoner. Uten at det skal føre meg et eller annet sted; jeg har en tendens til å gjøre jobb av alt jeg foretar meg. Sprøtt, egentlig. For jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Jeg har bare et behov for å produsere, liksom. Som om ting må føre til konkrete resultater for å ha mening.

En utrolig tåpelig uvane. Idiotiske metaliv.

 

Men nå bare spiller jeg. Det har liksom verdi i seg selv: å fylle stuen med musikk når barna leker rundt meg. Fylle rommet med følelsene mine; piano er en ypperlig forlengelse av ens eget følelsesliv (... og DER kom hippien frem).

Et språk som nesten ble borte: en gang kunne jeg det liksom flytende.

Nå er det på god vei tilbake. Jeg kjenner at det gjør godt.

Grine er bra, men å klimpring kan være vel så forløsende.

La fingrene overta litt av hjernens og hjertets byrde.

Få det ut. På besteborgerlig vis. Lol.

 



... og endelig er det lue-, skjerf-, og hanskesesong! Jeg trives best med litt polstring mot verden, tror jeg nok.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits