SKJULTE SIDER

 

Jeg er rastls for tiden. Uroen herjer i kroppen. Jeg er inne i en bra periode fysisk sett, men stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, kan det vre vel s plagsomt befinne seg i en halvfungerende kropp som befinne seg i en vegetativ tilstand. Plutselig er det s mye jeg skal rekke. S mye jeg skal ta igjen. Jeg har lyst til lpe. LANGT. Snn som jeg gjorde fr. Bare lpe og lpe i fjellet. Men kroppen min tler ikke det hodet mitt krever av den: om uroen og rastlsheten skulle ha roet seg, hadde jeg trengt minst en times lping, samt et ellers i overkant aktivt dgn, for at det skulle ha hjulpet p. Hyperaktiv, med andre ord.

S hva gjr man da?

Jeg har begynt spille piano igjen. Etter mange rs fravr.

Vi kjpte et el-piano for penger vi fikk til bryllupet vrt for fem r siden. Jeg har knapt brukt det.

Frem til n. Denne hobbyen som i s mange r var en helt ndvendig del av livet mitt. Noe jeg flte jeg ikke kunne leve uten.

Hele barndommen og ungdommen min har jeg spilt. I perioder i flere timer om dagen. Min frste jobb var faktisk som "pianist" som tolvring, da jeg spilte for penger for frste gang.

To hundre kroner fikk jeg, det var mye penger den gang. Siden spilte jeg flere konserter- og jeg vurderte helt dnn serist bli pianist p et eller annet tidspunkt.

 

N vil jeg endelig spille igjen. Jeg prver ve meg p bare GJRE det. Vre i det. Uten ambisjoner. Uten at det skal fre meg et eller annet sted; jeg har en tendens til gjre jobb av alt jeg foretar meg. Sprtt, egentlig. For jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Jeg har bare et behov for produsere, liksom. Som om ting m fre til konkrete resultater for ha mening.

En utrolig tpelig uvane. Idiotiske metaliv.

 

Men n bare spiller jeg. Det har liksom verdi i seg selv: fylle stuen med musikk nr barna leker rundt meg. Fylle rommet med flelsene mine; piano er en ypperlig forlengelse av ens eget flelsesliv (... og DER kom hippien frem).

Et sprk som nesten ble borte: en gang kunne jeg det liksom flytende.

N er det p god vei tilbake. Jeg kjenner at det gjr godt.

Grine er bra, men klimpring kan vre vel s forlsende.

La fingrene overta litt av hjernens og hjertets byrde.

F det ut. P besteborgerlig vis. Lol.

 



... og endelig er det lue-, skjerf-, og hanskesesong! Jeg trives best med litt polstring mot verden, tror jeg nok.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prver snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill rtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesm folk fdt i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et noks supert menneske som ogs er forfatter - og komponist. Her p bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsk p leve et helt ok liv: flsete og skakt. Eller alvorlig og dnn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits