NEI, NEI, NEI!!

 

Så skjedde det  dessverre igjen. Det jeg føler jeg har tatt alle mulige forhåndsregler for å unngå. For i selveste går kveld, klokken ti på elleve norsk tid, opplevde jeg nok en gang marerittet: sittende på kontoret, så jeg nok en gang den grufulle skyggen av fortettet mikrobeist i venstre synsfelt. EN MUS.

Dette altså til tross for at jeg helt siden dette skjedde sist, den hersens gnagerdatoen 30.08.2016, har helgardert meg med finskivet hvitløk, som jeg har drysset langs sprekken i det ikke helt tette lekehuset/kontoret mitt. I følge google skal angivelig mus mislike den slags odører, må vite. FUCK GOOGLE.

Musen søkte asyl under den lille rosa kommoden - som om dette var dens kirke og den trodde seg trygg fra alle menneskemuselige konvensjoner.

Glem det, gnager. For deg finnes ikke noe amnesti.

Som forrige gang, spratt jeg instinktivt opp å stolen. Telefonerte en litt søvndrukken ektemann, som straks kom sin kvinne i nød til unnsetning, og forsøkte - noe halvhjertet, det må jeg faktisk påstå - å jage musen ut.

Men nei. Det gikk ikke. Til slutt måtte vi bare gå inn - og forlate dukkehuset med åpen dør (snufs) i et håp om at den selv skulle finne veien ut selv i løpet av natten.

Skrivestuen min. Den er infisert!! Her har jeg altså sittet i TO. ÅR! Helt uten at mus har fattet interesse for meg som person. Men nå har de tydeligvis bestemt seg for å elske meg og mitt.  

 

På badet før leggetid; jeg bare: Olav. Jeg er lei meg.

Han bare: ja.

Jeg bare: på SKIKKELIG! Hva skal jeg gjøre nå?

Han bare: vet ikke.

Hallo?! Altså - dette er et EKTESKAP - det er ikke noe museresort! Du må jo vite hvordan du skal trøste meg ...?

Vel, han var trøtt. Så fikk jeg vel unnskylde ham, da.

Greit.

Jeg la meg, jeg også. Forsøkte liksom demonstrativt å forsvinne inn i drømmeland og bort fra min egen virkelighets musetragedie. Men gjett hva? Jeg fikk ikke sove.

Så tok jeg altså til å kvasire, eller hva det heter når man bruker kvasir i stedet for google. For jeg stoler ikke på hva google kan fortelle meg lenger. Altså, VIRKELIG! Hvordan mus oppfører seg her i Norge, kan jo kanskje være helt annerledes fra hvordan de oppfører seg i Danmark og Co? ...? Jamfør musetype, etc. Ikke vet jeg.

Uansett: Fant til slutt ut at mus har problemer med å klatre på glatte flater. Haha, idioter! (man skjønner kanskje at man har nådd en slags bunn når man tar seg selv i å håne mus for deres utilstrekkeligheter. Men hei - vi tar en kognitiv snarvei og tenker at dissing av gnagere er helt lov, så lenge det får en til å føle seg intellektuelt overlegen NOEN, uansett HVEM).

 

Enden på musevisen? Nå har jeg demontert en stor A1-ramme, lirket ut glassplaten - og barrikadert meg i lekehuset bak glass tapet fast til døråpningen med gaffateip.

Ser sikkert ut som en ilder når jeg åler meg inn og ut i den smale glipen som nå er igjen av døråpningen.

Men jeg har sikkert sett rarere ut før - så det får gå.

 

 



Her et nokså dulgt bilde av Olav som forsøkte å komme meg til unnsetning. Gir innsatsen hans terningkast tre - og oppgittheten hans over kone-med-merkelige-vaner terningkast seks.

 

ALTSÅ.

Noen som kan bomme meg et pinnsvin?

Eller ... eventuelt et LIV?

 

 

 

følg idiotien videre på facebook

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits