KJÆRLIGHET MED KOMPLIKASJONER

 

I går kveld bestemte jeg meg rett og slett for å slå av en prat med min eneste ektemann i stedet for å oppdatere bloggen. Tenk det! Etter at barna var lagt, "dannet vi taco" - som vi pleier å si - og tok oss et glass vin. Og så snakket vi oss helt tørre i munnen, begge to. Det som er så herlig, er at vi aldri går tom for ting å prate om. Selv ikke når vi har pratet oss ferdig om det barna våre har gjort og sagt i løpet av dagen, og legger fra oss foreldrerollen for en liten stund.

Det er altså helt utrolig hvor mange timer jeg har tilbragt med dette mennesket i løpet av de siste femten årene. Og hvor godt jeg fortsatt liker ham. Jeg går liksom ikke lei! (stort sett, da, for altså, det skjer jo iblant, det også ...) JEG! Som er så rastløs!

I løpet av den tiden vi har vært sammen, har vi stort sett alltid jobbet hjemmefra, begge to. Og med andre ord sett hverandre jevnlig gjennom hele døgnet. Siden vi også er noe av en einstøing, begge to, gir vi hverandre likevel rikelig med alenetid.

Men den korte stunden han var bortreist nå, fra torsdag til fredag, kjente jeg virkelig på det: nå savner jeg deg! Nå må du komme tilbake!

Dette mennesket er ikke bare ektemannen min; han er rett og slett bestevennen min, også. Gud, som vi ler oss gjennom døgnet. Innimellom mer alvorlige samtaler. Og felles interesser har vi jo også flust av: for eksempel i kraft av at vi er forfattere, begge to. Så i går kveld var det på et eller annet tidspunkt opp med laptopen for å diskutere et barnemanus jeg holder på med. Tulle, tøyse, jobbe; en perfekt fredag for oss! Haha, nerder.

 

Dette høres jo veldig idyllisk ut. Og det er det jo. Men gudene skal vite at livene våre har haltet seg fremover på atskillige felt i løpet av den tiden vi har vært sammen. Flust av komplikasjoner har det vært.

I løpet av tjueårene hadde vi for eksempel ansvaret for en skakkjørt tenåring i en periode på over et år (lang, innfløkt historie) - og kort tid etter dette fikk vi ansvaret for min kreftsyke far, som bodde hjemme hos oss frem til han døde.

Siden har jeg vært av og på syk - til tider VELDIG syk.

Blant annet.

Og det er vel heller ikke til å stikke under en stol at det å ha fått to tette på under fire år har vært utfordrende.

 

Jeg skal ikke legge skjul på at det til tider har vært beintøft for oss begge å stå i gjentatte kriser sammen. 

Når jeg tenker på det, er det rett og slett nokså utrolig at vi har klart oss, likevel.

Men det har vi altså.

Kanskje vet vi å verdsette det vi har, nettopp fordi det har stormet til gagns rundt oss. Ofte.  

Og innimellom er det godt å bare lene seg tilbake i sofaen sammen. Og skåle for nettopp det.  

 

Håper du har en fin helg, og at også du, om du er så heldig å ha en sånn vidunderlig livsledsager ved din side, vet å sette pris på det.

Sånn i hvert fall en gang i blant.

Det er ikke alltid jeg klarer å se hva jeg faktisk har selv. Slikt noe har jo gjerne en tendens til å drukne i vissheten om alt det man IKKE har.

Men akkurat i går kveld klarte vi det altså, begge to.

 

Man vet jo aldri hvor lenge man får beholde hverandre.

 



 

... og før tok jeg bilder av HAM. Men nå tar jeg bilder av barna. Heldigvis hender det jo at også han, utstrålende all inderlighet og omsorg i verden, sniker seg med. Sånn som her.

 

Sånn litt på forskudd, kjære, fine menneske, ektemann og far til mine barn: gratulerer så inderlig med farsdagen.

Kjærlighet FTW!

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

 

#kjærlighet #krise #livskrise #farsdag #foreldre #ekteskap #bestevenn #sykdom

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits