Å MISTE TRE FORTENNER SOM TRETTITOÅRING ER FORFERDELIG!


De fleste av oss har vel hatt mareritt om å miste tenner en eller annen gang ...? For meg skjedde dette marerittet i våken tilstand. Følelsen var akkurat den samme som i drømmene: Fortvilelsen. Forvirringen. Sjokket. Man tar seg til munnen og kjenner at noe er BORTE. Men denne gangen hendte det helt på ekte.

                

Jeg var sammen med et helt kobbel fine folk denne kvelden. Midt i en nokså uskyldig dans (og nei, jeg var ikke full), stupte jeg i betonggulvet med hodet først. Følelsen sitter fortsatt i kroppen som et traume: panikken, da jeg allerede i fallet innså at jeg ikke ville klare å ta meg for med hendene.

Jeg kjente det, med det samme jeg traff gulvet: at noe KNAKK i munnen på meg. Jeg løp inn på soverommet og gjemte meg, handlet vel i sjokk. Kjente med en gang at flere tenner var løse, og forstod nok umiddelbart at skaden var alvorlig. Men jeg orket ikke å vite HVOR alvorlig.

De andre fulgte etter, ville ha meg til å åpne munnen, liksom for å kunne konstatere for seg selv - og naturligvis også for meg - at skaden bare var overfladisk.

Men jeg visste. Jeg følte det: fortennene mine beveget seg i munnen på meg når jeg kjente over dem med tungen.

Det tok sikkert en times tid før jeg klarte å åpne munnen for at andre skulle få undersøke.  Det de så var en halvknekt fortann. Det er jo bare en liten bit som er av, Cesilie, ta det med ro, det fikser tannlegen lett!

De begynte å lete etter biten på gulvet, fant den til slutt: jeg la biten i et glass vann i håp om at den skulle kunne sveises på igjen. Og de løse tennene, de kunne vel beholdes ...? Jeg la meg og forsøkte å sove litt. Smerter kjente jeg ikke - kroppen var vel helt bedøvet av sjokket.

Dagen etter dro jeg til tannlegen. Han tok et røgntegnbilde, ble helt stille da han så resultatet: Tre fortenner var knekt rett av. Helt oppe ved roten. Han sa vel at han i løpet av sin tid som tannlege knapt hadde sett en så omfattende skade før.

Jeg hylgrein; det var jo TENNENE mine, jo! Aldri før hadde jeg tenkt over hvor personlige tennene er. Og hvor grusomt det faktisk er å miste dem.

Men det var ikke noe annet alternativ enn å trekke alle tre. Håpet var at jeg skulle kunne få krone på samtlige, i stedet for implantat: tannimplantat koster nemlig omtrent det tredobbelte som en krone. Og er dessuten mindre estetisk fint, i alle fall om det er snakk om flere implantater på rad.

Fordi tennene var brutt av helt ved roten, var det likevel usikkert om det lot seg gjøre å få satt krone på restene.

I en måneds tid etter ulykken gikk jeg helt uten tenner i påvente av at de nye, midlertidige skulle gjøres klar.

Er du klar over hvor mye folk stirrer når man har en så pass synlig lyte?

Vel, det fikk jeg virkelig kjenne på kroppen der og da.

 

Etter dette fulgte utallige operasjoner, både hos min faste tannlege og hos kjeveortoped. Samt timer hos tanntekniker.

I løpet av dette halvannet året frem til mine permanente porselenstenner var på plass, anslår jeg at jeg tilbragte om lag fem timer UKENTLIG i tannlegestolen.

Tiden tilbragt der; greit nok.  

Men du som har vært til tannlege, og vet hva den slags koster, kan jo kanskje selv regne deg frem til hva dette innebærer av innhugg i lommeboken?

Kostnadene ballet på seg. For hver eneste uke.

Forsikring hadde jeg ikke: hadde jeg vært på reise da det skjedde, ville reiseforsikringen dekket det. Men ikke nå som det skjedde hjemme.

Men nå er det slik at dersom tannskaden er alvorlig nok, og fører til alvorlige problemer med tanke på spising og tale, så har man krav på å få dekket halvparten av kostnadene fra NAV.

Halvpartene av kostnadene, ja ... Det er jo sympatisk. For all del. Men det er bare det: at når det er snakk om så alvorlige skader som det jeg hadde, og et så langvarig behandlingsforløp som det jeg nå måtte gjennom, så ender man likevel opp med å måtte punge ut et betydelig beløp.  

Om lag femti tusen skulle denne ulykken komme til å koste meg. Etter at beløpet NAV dekket var trukket fra. Og jeg kunne veldig fort ha endt opp med mye større omkostninger, dersom skaden hadde krevd implantat i stedet for kroner, som heldigvis ble løsningen her.

Femti tusen. Det er mye penger, det.

Hva gjør man da? Om man ikke har de pengene som trengs?

For fortenner MÅ man jo ha? Eller ikke?

Skulle jeg liksom gå rundt slik, med et åpent glefs i munnen, ute av stand til å snakke ordentlig, ute av stand til å spise skikkelig - for ikke å snakke om hvor stigmatiserende det ville vært å mangle TRE fortenner?

Jeg MÅTTE jo ordne det.

 

Det er jo opplest og vedtatt at tannhelse er et totalt nedprioritert felt i dette landet. Og at tannlegetjenester skal betales av egen lomme - dette til tross for at man nå VET at dårlig tannhelse er forbundet med økt risiko for alvorlige sykdommer som hjerteinfarkt osv.

Og en så omfattende skade? Og så skulle jeg ikke kunne få den dekket?

HVEM er det egentlig som med hånden på hjertet kan si at de hadde orket å gå tannløse for resten av sitt liv?

Men har man ikke penger, så har man jo ikke det. Så enkelt er det; det finnes faktisk flust av mennesker i dette landet som lever under fattigdomsgrensen, og som ikke engang ville hatt muligheten til å ta opp et svindyrt forbrukslån for å reparere en lignende skade.

For meg var dette innhugget i økonomien, på den tiden, helt fatalt. Jeg hadde også nettopp fått påvist en nevrologisk lidelse som i en periode ga meg dårlig balanse, og som derfor kunne være med å forklare hvorfor jeg hadde stupt i gulvet den fatale kvelden. Det hadde likevel ingenting å si for dekningsgraden fra NAV.  

Men pengene måtte jeg jo faktisk skaffe.

Heldigvis hadde jeg en hel hurv med venner som endte opp med å arrangere et støttearrangement for meg, med det som formål å samle inn penger til tannlegeutgifter.

Jeg vet det ble diskutert rundt omkring den gang da: Arrangere innsamling for en vestlig kvinne som har mistet sine fortenner, liksom? Burde man ikke heller ha gitt pengene til noen som virkelig trengte det, i en annen del av verden?

Helt sikkert.

Jeg hadde mye dårlig samvittighet i etterkant av dette arrangementet - nettopp med tanke på disse, i mine øyne, veldig gode argumentene for IKKE å støtte meg.

Men gud, så glad jeg var for at det faktisk ordnet seg på denne måten, likevel.

Likevel tipper jeg det hører til unntakene at slikt skjer.  Noen opplever sikkert å utsettes for en like alvorlig tannskade som jeg gjorde - helt uten å få hjelp fra det offentlige (eller ved å få sponset halvparten av en likevel kolossal utgift av sine venner, for å være helt korrekt).

Denne støttekonserten gjorde det altså mulig for meg å få tannhelsen min på stell igjen.

Smilet mitt vil for alltid minne meg på de som støttet meg økonomisk i denne situasjonen.

Men gudene vet hvordan jeg hadde sett ut nå om jeg ikke hadde fått den hjelpen den gang da.

 

Om du bryter armen, ordnes det gjennom det offentlige mot en liten egenandel.

Blir du kvestet i en bilulykke, står helsevesenet parat til å få deg på beina igjen.

Om du trenger operasjoner etter et lårhalsbrudd, får du også det dekket tilnærmet hundre prosent.

Og så videre.

Men nåde deg om ulykken som rammer deg, rammer MUNNEN DIN.

Nåde deg om skaden rammer tennene dine.

Nåde deg om ulykken rammer fordi du er syk.

Og nåde deg om du da er så fattig at du ikke har råd til å gjennomføre de inngrepene som trengs.  

 

 



Her et bilde tatt noen uker etter ulykken. Smilet er til ære for fotografen. Kan røpe at jeg ikke følte meg særlig kul: jeg følte meg liten og svak. Og hadde konstante smerter. Og problemer med å snakke. Og spise.  Heldigvis, i dette tilfellet, "bare" i nærmere halvannet år.

 

 

følg meg gjerne på faebook

 

 

#tannhelse #tannskade #traume #skade #velferd #tannpolitikk #krone #implantat

 

4 kommentarer

maiken

14.11.2016 kl.01:16

At det går an å være så uheldig....

Er jo helt skrekkelig, hadde det enda vært noen jeksler...

Ble det bra igjen, utenom traume etter all den omfattende behandlingen etterpå?

Kvinnesnekkeren

16.11.2016 kl.00:52

maiken: Ja, det var virkelig uflaks at det skulle gå SÅ ille! En ting er å deise i bakken, liksom. Men TRE tenner, tvert av ...? Jeg er veldig fornøyd med resultatet, slik det har blitt. Kan til og med tygge med mine falske tenner! Men det er klart, jeg kjenner at de er fremmedlegemer i munnen min. Men jeg skal være fornøyd så lenge de ser og funker sånn passe. Og BESTEVENN med den fantastiske tannlegen min, ble jeg jo også på kjøpet :-P

Siw

15.11.2016 kl.09:36

Så heldig du er som har slike folk i omgangskretsen din.

Jeg har det også slik, har polynevropati som gir dårlig balanse, heldigvis har jeg tennene i behold :)

Kvinnesnekkeren

16.11.2016 kl.00:53

Siw: Ja, jeg vet! Den kvelden var, trass omstendighetene, HELT fantastisk! Jeg skulle gjerne ha unnvært det å miste tennene. Men den kvelden fikk jeg virkelig sett hvor mange fine folk jeg har i livet mitt <3

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits