SLUTT Å GI MEG FØLELSEN AV Å VÆRE EN DÅRLIG MOR!

 

Noe av det som har overrasket meg mest med å bli mamma, overrasket meg egentlig ikke før jeg hadde vært mor en stund. Det var nemlig følgende: At man tappes for superforeldrekrefter i takt med at årene som småbarnsforeldre skrangler seg av gårde.

Det pågangsmotet jeg gikk inn i rollen som nybakt mor med; vel - det har fått seg noen kraftige riper siden da, for å si det forsiktig.

Her i gården begynte det så bra med nummer en: Han sov godt om natten. Og han sov om dagen - selv om det bare var i tre kvarters- intervaller, det skal sies. Men vi var jo også to foreldre om én - noe som gjorde det mulig å få hentet seg litt inn igjen både støtt og stadig.

Energien jeg hadde til overs den gang, ny i gamet og full av prinsipper som jeg var, brukte jeg naturligvis på å gjøre slikt jeg hadde sett for meg at jeg skulle gjøre også før jeg ble mor: slikt en GOD mor skal gjøre. Jeg laget all babymat fra bunnen. Gjerne økologisk. Gutten fikk ikke smake godteri før han var passert i hvert fall halvannet. På ettårsdagen sin fikk han endatil servert hjemmelaget fiskekake med lys på. Og naturligvis en sunn, hjemmelaget sorbet av banan og bær til dessert. Haha!

Men tiden gikk. Jeg ble gravid igjen. Med dertil hørende svangerskapsplager - som måtte fortrenges fordi jeg allerede hadde en unge som krevde sitt.

Så ble gutten storebror i en alder av tjuetre måneder; den ene babyperioden ble avløst av den andre. Men lillesøster sov ikke særlig bra, verken om dagen eller om natten.

Og så fortsetter det. Søsknene smitter hverandre med alskens basselusker. Etter hvert begynner de jammen å krangle, også. Og vilje har de visst greit med, begge to.

 

Etter hvert kollapset det nennsomt stablede korthuset, bestående av prinsipper og tanker om hvordan en GOD MOR SKAL VÆRE.

Men du vet: eksperter som uttaler seg på feltet ( og som sikkert for lengst er sluppet fri, LES: HAR VOKSNE BARN), er både kategoriske og helt bestemte i sin sak: IKKE gi etter for barnas ønsker! Barn av i dag er bortskjemte! Det gjelder å stå på sitt! Barna spiser det de får servert om de bare er sultne nok! Og så videre.

Jepp. Det var nok slik jeg tenkte, jeg også, før jeg selv fikk barn. Før jeg stod midt oppi det - og skjønte at en sulten unge som ikke spiser blir forvandlet til et UDYR AV ET TROLL!

 Krisen avverger man ved å tilby ungen en alternativ middag. Fordi man ikke ORKER tre timer ekstra med skrik og skrål.

Og så har man det gående.

Og plutselig tar man seg selv i å, som en selvfølge, servere unge nummer to all den sjokoladekaken hun makter å spise på ettårsdagen sin!

 

Men det skulle naturligvis bli enda verre enn som så. For dag for dag, måned for måned, kjente jeg hvordan jeg ble tappet for «supermammakrefter». At jeg hadde stadig mindre energi til å møte mine barns resolutte vilje med.

For det er dette enorme ansvaret. Som hviler på en konstant. At man alltid må være parat til å takle nok en runde med sykdom, selv om man ikke egentlig orker mer av slikt. At man alltid må være parat til å tåle våkenetter. At man alltid må være til stede for barnet. Hele døgnet gjennom. Alltid, alltid.

 

Da prinsippene tok til å falle til bakken som råtnende nedfallsfrukter, ble jeg først overrasket over at jeg PLUTSELIG VAR EN HELT ANNEN MOR ENN DET JEG HADDE SETT FOR MEG AT JEG SKULLE VÆRE. Les: DEN MOREN EKSPERTENE HEVDER AT MAN BØR VÆRE.

For om jeg hadde sett for meg for fire år siden at jeg både skulle komme til å bestikke ungene med is på en helt vanlig onsdag ettermiddag, la eldstemann få bruke smokk iblant, selv om han nærmer seg fire, og at jeg fortsatt samsover med toåringen - som for øvrig heller ikke legger seg til å sove HELT AV SEG SELV - ja, så hadde jeg LEDD.

Hånlig oppgitt, til og med. Jeg hadde ristet foraktfullt på hodet og tenkt at: DU KLARER JO IKKE Å VÆRE EN GOD MOR, DU!

 

I en overgangsfase slet jeg rett og slett med dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å holde fast ved disse prinsippene som tidligere var så viktige for meg.

Men den siste tiden har jeg rett og slett bestemt meg for å legge den dårlige samvittigheten til side.

JA, JEG FEILER SOM MOR. Hver bidige dag, til og med.

Men jeg har innsett at for å overleve, blir jeg nødt til å gjøre det som gagner MEG. I hvert fall en gang i blant.  Og altså tillate meg selv å gjøre alle disse tingene som overhodet ikke er forenelig med å være en konstant konsekvent og prinsippfast, GOD mor. Om det så innebærer at jeg bestikker en hylende unge på bussen med en knekk sjokolade i dann og vann.

Rett og slett for at jeg skal kunne klare å stå i denne ytterst intense unntakstilstanden som livet som småbarnsforelder representerer.  

 

Jeg har bestemt for meg at livet som småbarnsmor først og fremst handler om en eneste fundamental ting: Å OVERLEVE.

Om det så må innebære at jeg til og med er en «dårlig mor» iblant.

 

«LAR DU BARNA DINE BESTEMME HVA DE SKAL SPISE TIL MIDDAG, OG OM DE I DET HELE TATT KAN VELGE OM DE ØNSKER Å SITTE VED MIDDAGSBORDET - JA, SÅ HAR DU TAPT FOR ALLTID!»

HUFF.

Noen andre enn meg som hører gjenklangen av alskens ekspertråd liksom hele dagen gjennom, i ett og alt man gjør som forelder?

 Det er så mange krav fra alle hold. Jeg blir helt matt. Om du ikke gjør slik og slik, og om du dessuten gjør slik og slik, så kommer det til å gå barna dine ille her i livet, må vite!

MEN NEI- JEG ER IKKE EN DÅRLIG MOR BARE FORDI JEG IKKE GJØR ALT RIKTIG, ABSOLUTT HELE TIDEN! Kan ikke bare eksperter slutte å herse med oss småbarnsforeldre, med å gi oss dårlig samvittighet og drive med skremselspropaganda?

Er det RART småbarnsforeldre skorer lavt i undersøkelser som omhandler livskvalitet?

 

Men hva gagner det barna mine om jeg kollapser helt, liksom?

Om jeg skal klare å stå i dette - for det må jeg faktisk innrømme: det er ikke alltid jeg LIKER å være småbarnsmor, engang - krever det at jeg må kaste prinsippene i restavfallet iblant, sammen med ispapiret, for å si det litt skånsomt.

Og dette, at jeg ikke er så prinsippfast i ett og alt lenger, gjør at jeg summa summarum er en mye mer ok og tilstedeværende mor enn jeg ellers ville vært. Tror jeg.

Det gjør nemlig at jeg klarer å HOLDE UT!

Det gjør at jeg klarer å KOSE meg i rollen som småbarnsmor.

I alle fall iblant.

 

 
Og heldigvis, HELDIGVIS - så har man faktisk atten år på seg til å oppdra et barn til å bli et myndig, velfungerende, skikket menneske her i verden.

Så det går seg nok til, i de aller fleste tilfeller, til slutt.

Trøster jeg meg med.

 

 



 

 

følg den uskikkede moren på facebook

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits