Å ELSKE EN SOM ER DØD

 

Sønnen min var ikke gammel da han var med meg på kirkegården for aller første gang. Og opplevde at jeg holdt ham frem mot gravsteinen mens jeg lot tårene renne og sa: "Her er han! Her er han, pappa! Her er den lille gutten din!"

 

Barna mine har en morfar de aldri har møtt. Og som de heller aldri noensinne skal få møte: Pappa døde for ni år siden. Jeg merker nå at jeg vegrer meg litt for å skrive hvor lenge det er siden. NI ÅR SIDEN, ja ... Sorgen virker så oppbrukt da. For utenforstående. Sørger du over det fortsatt, liksom ...? Men ja, det gjør jeg faktisk. Ikke like intenst som i den første tiden etterpå, naturligvis. Men sorgen har endret form siden den gang; da var det mitt eget tap som stod i fokus. Men etter at jeg ble mor, har sorgen vel så mye handlet om det barna mine går glipp av, i kraft av å mangle en morfar. På noen måter har den altså blitt sterkere ettersom tiden har gått.

Fra de var bittesmå, har jeg passet på å nevne morfar med jevne mellomrom for ungene. Men nå som fireåringen begynner å forstå konseptet død, kjennes det på et vis vanskeligere, ikke lettere. For det er snakk om en person de aldri har møtt, og heller aldri kommer til å møte. Jeg ser at gutten tenker MYE når jeg nevner morfar nå. Spesielt når jeg påpeker at han er død.

Det nesten absurd umulige i dette: Å liksom skulle få barna til å elske et menneske som de aldri noensinne kommer til å ha et forhold til, i levende live. Men jeg har tro på at det lar seg gjøre.

 

Olav ga meg en veldig fin bursdagsgave året etter at pappa døde: et album smekkfullt med bilder av ham. Jeg skal ikke legge skjul på at det fortsatt gjør vondt å se disse fotografiene; det gjør meg så bevisst på hva det er jeg savner.  

Men jeg har bestemt meg for å jobbe for at begge ungene skal føle at de på et vis kjenner morfaren sin likevel.

Så i kveld hentet jeg altså frem det fine albumet med pappabilder. Satte meg i sofaen med en unge i hver armkrok. Og så bladde vi oss gjennom. Og det var så godt! Så utrolig fint. Men også utrolig vondt. For der var han; pappaen min. Med øynene som så inn i kameralinsen. Øyne som liksom nå så rett på de barnebarna han aldri fikk bli kjent med.

Og ungene søkte seg mot disse øynene. Toåringen for første gang. Og det var som om jeg viste henne frem for ham for første gang, om du skjønner?

Der og da så jeg henne liksom utenfra, med min avdøde fars øyne. Slik jeg gjorde den gang jeg stod på graven med min førstefødte sønn. Den lille jenten hans. Slik jeg selv en gang var hans lille jente.

Alt det han gikk glipp av i kraft av å aldri få oppleve det å være bestefar!

Barna mine kommer naturligvis ikke til å kjenne noen sorg over det å mangle en morfar: de kjenner jo ikke til noe annet, likevel. På en måte er det fint, det også. Det gjør liksom at han kan få lov til å være levende for dem - så godt det lar seg gjøre. På en GOD måte. Liksom helt fritatt fra sorgen min. Som om fortellingen om ham kan få finnes i verden gjennom dem, helt uten at det er en sørgelig fortelling om hans altfor tidlige død.

 

For ja, han er død. Men han skal vel få lov til å være en del av livet vårt, likevel?

Målet mitt er at barna skal føle en oppriktig kjærlighet for denne bestefaren selv om han er borte.

Det nærmeste jeg kommer det å la ham få møte dem, er å la dem få bli kjent med ham gjennom meg: ved at jeg levendegjør ham for dem.  

Jeg vet at han ville satt pris på dette.

Og det gjør godt. For meg.

Men jeg tror dette vil gjøre dem også godt. På et eller annet vis.

For jeg har tro på at det å føle kjærlighet som mangler mottaker, i form av at mottakeren er død, også kan være en vidunderlig kraft.

Om enn på en litt annen måte enn kjærligheten man føler til de man fortsatt er så heldige å ha i livet sitt.

 

Og det tror jeg gjelder uansett hvem det er man har elsket, og fortsatt elsker, men som er død: som man forteller ungene sine om. Og som man lar dem få lov til å elske.

Om det nå, som i mitt tilfelle, er en far - eller om det er en mor, et barn, en bestefar, en venn, en onkel.

 

Videreført kjærlighet er også kjærlighet.

 

Ikke sant vel, pappa ...?

 

 

 


 

 

følg meg på facebook

 

2 kommentarer

Victoria Larsen

17.11.2016 kl.22:23

<3 stor klem

Kvinnesnekkeren

18.11.2016 kl.21:52

Victoria Larsen: <3

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits