Å VÆRE KRONISK SYK ER SOM Å VÆRE PÅ BADEFERIE KONSTANT. PUNKTUM!

 

Ja. Du leste overskriften: Å være kronisk syk er som å være på badeferie konstant. PUNKTUM.

... Eller?

 

Den siste tiden har jeg drevet rovdrift på egen kropp. Jeg bestemte meg på et eller annet tidspunkt for at nå skal jeg gjøre hva jeg kan for å fremstå som FRISK! Legg merke til ordet «fremstå» her; ikke «være frisk» - men fremstå slik.

For noen måneder siden friskmeldte jeg meg. Helt og fullt. Jeg tenkte at det skulle la seg gjøre å arbeide - selv om jeg egentlig er syk. Jeg er ikke det spor bedre av den utmattelsen jeg er plaget av, enn si andre minst like plagsomme symptomer - men jeg har tenkt at i og med at jeg har en jobb som er fleksibel; at jeg er forfatter og kan styre litt hvilke oppdrag jeg sier ja og nei til, ut ifra hvordan formen er, så skulle det likevel gå.

Jeg skulle bli den første sengeliggende karrierekvinnen i landet, bestemte jeg meg for.

For alt jeg vil er å jobbe. Å jobbe er for meg livet; med andre ord kan det å innrømme seg syk nok til å IKKE jobbe, sidestilles med døden, om man tar sammenligningen sånn helt på alvor.

 

I helgen har det vært stille herfra. De siste dagene har jeg kjent at kroppen bare kollapset. Nå har jeg sovet i atten timer. Det hjalp, men jeg innser at jeg blir nødt til å ta noen grep. For det er ikke første gang dette har skjedd siden jeg friskmeldte meg. Det skjer med jevne mellomrom. Og den siste tiden oftere og oftere.  

Hver gang jeg opplever sånne kollapser, innser jeg hvor skjør jeg faktisk er. Og blir bevisst hvor lite det egentlig skal til før det blir for mye. Og det får meg alltid til å tenke på hva alskens «sykdomshatere» mener om sånne som meg: At syke folk som ikke er totalt sengeliggende eller lam fra hodet og ned, eller aller helst halshugd, burde kunne jobbe LITT. «Har du krefter til å gå på butikken, har du krefter til å ha en liten deltidsjobb», liksom. Men det de sjelden vet noe om, det er at en sykemelding, eller AAP, eller uføretrygd, er det som gjør at man, så vidt det er, rekker å komme seg opp over vannoverflaten for å kunne klare å snappe i seg litt luft før det igjen er å dykke ned i vannet.

Slik er det å være syk. Man lever i et element man egentlig ikke er ment å leve i som menneske. De lover som gjelder for vanlige, funksjonsfriske mennesker, fungerer ikke for oss som har en sykdom liksom lenket til foten over lenger tid; en stor betongklump festet i kjetting til begge ankler, som presser en nedover og som en, med hele kroppen og hele hodet, kjemper for å holde flytende, så man ikke skal forsvinne helt ned på havbunnen og forbli der.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     

Det man ser, utenfra, er ansiktet i det øyeblikket det kommer til syne over vann; i de få øyeblikkene man bare later til å svømme en helt herlig, oppkvikkende tur i vannet. Det ser utrolig forfriskende ut, ikke sant?

Å være i vann er jo aldri å jobbe. Å befinne seg i vann, er synonymt med å være på badeferie, det! Tenk å kunne nyte livet, kose seg i vannet, helt uten arbeidsmoral og samfunnsansvar!

Men at du strever under vann, og gjør hva du kan for å holde deg nær vannoverflaten, så du innimellom får gispet til deg litt luft, det er det jo ingen som ser. De ser ikke betongklumpene du har festet til føttene. Som du kjemper og kaver for å holde i sjakk under vannet; de ser ikke at alle bevegelser du foretar deg gjøres i et forsøk på å holde deg flytende. I live.

 

Den siste tiden har jeg forsøkt å kjempe meg inn til land. Med betongbiter festet til begge føtter. Og jeg klarte det; jeg har klart det på pur vilje: å dra meg i land. Og med ett har disse byrdene mine blitt så synlige for folk. Jeg skal ikke legge skjul på det: det har vært godt. For folk har sett hvordan jeg har kjempet. Og betongklumpene har vært synlige for alle som kjenner meg; hallo, har du de greiene der festet til føttene, og så prøver du likevel å jobbe?! Det er jo GALSKAP, INGEN jobber jo med sånt hengende på slep!

 

Men ikke hadde jeg regnet med hvor mye tyngre betong er på land enn til vanns.

Som syk «til vanns» fungerer jeg visst greit nok til at jeg akkurat klarer å gispe i meg den luften som skal til for at jeg klarer å overleve fra dag til dag.

Men nå som jeg har forsøkt å dra meg opp på land, kjenner jeg det: jeg er dønn sliten.

Jeg orker ikke mer.

Det går nok mot sykemelding igjen nokså snart.

Ingen skal si at jeg ikke har prøvd.

Og ingen som har vært der, kjempende for livet i vann, kan med hånden på hjertet si at de ønsker seg tilbake til den såkalte «badeferien»; der ingen egentlig kan se kampen du kjemper. Der ingen egentlig, fra land, kan forestille seg hva som skjuler seg av noen betongklumper festet til dine egne føtter under vann.  

Vi vil vel alle at noen skal se at vi kjemper. Sånn helt på ekte. Både friske som syke: Vi vil bli SETT. For det arbeidet vi gjør her på jorden.

Men som sykemeldt blir man dessverre ikke det.

Selv om denne jobben er blant de tyngste av dem alle.

Vit det, alle dere som er friske og som iblant tviler på motivene til «baderne» der på sjøen; deilig ser det ut å duppe der i vannet, sånn på en helt vanlig tirsdag.

Men det er det ikke. Det er helt forferdelig.

Og jeg gruer meg til å dukke ut i det igjen.

 

 


 

Følg meg gjerne på Facebook
 

 

 

7 kommentarer

Victoria Larsen

21.11.2016 kl.23:00

Ha en fin kveld :-)
Bra skrevet! :*

Kvinnesnekkeren

22.11.2016 kl.22:36

lovelyliller.com sunne oppskri: Tusen takk!

T.

22.11.2016 kl.02:53

Veldig godt beskrevet.

Hilsen ei som ligger våken pga. smerter i beina etter å ha "holdt seg flytende" litt for lenge. Skulle glatt byttet ut "badeferien" med frisk kropp og jobb ja!

Takk for at du skriver og setter ord på mye som er vanskelig å beskrive.

Kvinnesnekkeren

22.11.2016 kl.22:36

T.: Tusen takk for fine ord. Føler med deg - og er helt enig: jobb og frisk kropp er luksus som utdanker "badeferie" totalt! Varm klem.

Marianne

12.03.2017 kl.13:29

For en utrolig god lignelse. Det er så imponerende å se at du fremdeles har pågangsmotet. Jeg har aldri møtt deg, men jeg er stolt av deg. Selv sliter jeg med ehler-danlos hyoermob type på 13? året og jeg vet hvor mye det koster å være usynlig, kronisk syk. Takk for lignensen og takk for at du delte.

Kvinnesnekkeren

28.03.2017 kl.21:31

Marianne: Tusen, tusen takk for denne kommentaren! Dette svaret kommer veldig sent - jeg har ikke blogget på om lag en måned pga sykdom (og sykdom hos barn oppå der igjen). Men det var utrolig fint å se en sånn kommentar lyse mot en når man endelig sjekket inn på sin egen blogg igjen:-) Alle gode tanker til deg <3

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits