I MORGEN

 

Det er ikke så ofte jeg beveger meg utenfor hjemmet før klokken tolv på dagen. Men det skal jeg altså prøve meg på i morgen. Så nå lader jeg opp til nettopp det: I morgen skal jeg nemlig på Litteraturhuset i Bergen for å snakke om det å være kronisk syk forelder sammen med Jan Grue. Fine Silje Stavrum leder samtalen. Og jeg gleder meg! En ting er å sitte her hjemme og skrive om sykdom. Det er liksom noe smått skremmende når det man formidler skal stå på trykk for alltid. Noe helt annet vil det bli å samtale om det. Det blir interessant å høre hva min samtalepartner har å si. Selv har jeg mye på hjertet når det kommer til dette, og det kan nok være at selvsensuren ikke er like påslått i en samtale som det jeg er vant til at den har vært - i hvert fall frem til nå - her på bloggen. Kanskje fører denne samtalen til at jeg tør å åpne opp litt mer også her?

 

Det blir spesielt å snakke om dette på akkurat denne dagen, det skal sies: Min nydelige gutt, det lille vesenet som gjorde meg til mamma, fyller nemlig fire i morgen! Tenk, på akkurat denne tiden, for fire år siden, satt jeg hjemme i lenestolen med varmeflaske på magen og hard musikk på øret for å lindre rier som hadde begynt å ta seg kraftig opp. Og så sitter man plutselig her, fire år senere, og tenker tilbake på det som nå virker nesten ufattelig lenge siden.

 

Det er rørende å se hvor stor en bursdag er for en fireåring. I dag våknet han klokken fem, og jeg måtte inn og ligge sammen med ham i den bitte lille sengen i håp om at han skulle sovne igjen. Søvndrukken og, det skal sies, en anelse irritert over å bli vekket så tidlig. Det var inntil jeg så hvordan han holdt fire fingre opp foran seg og liksom bare beundret dem ... Og da ble jeg bare helt varm om hjertet. Tenk å ha en liten gutt som så tydelig gleder seg over å finnes i verden!

 

I dag har vi hatt bursdagsbesøk med familien. I morgen blir det, tradisjonen tro, sjokoladekake til frokost - og på onsdag blir det barnebursdag med dinosaurer som tema! Hans aller største interesse på denne jord er nemlig dinosaurer. For å være ærlig digger jeg det! Frem til i høst var det nemlig BARE traktorer, bossbiler og brannbiler som gjaldt. Helt greit, det, men å lære om dinosaurer er jo virkelig SPENNENDE! Vi har vel latt oss rive litt med, både jeg og Olav, og det hender at vi blir sittende og snakke om dinosaurer etter at ungene er lagt. "Herregud, tenk, de levde for seksti til hundreogtjue millioner år siden." "Det vil jo si at de fantes i seksti millioner år. I SEKSTI MILLIONER ÅR!" "Det er jo helt SYKT!» «Ja, det er jo faktisk HELT sykt!!" Haha. Men det fine med en sånn interesse, er jo at den skaper en ekte glede over det å lære. En nysgjerrighet for verden og mennesker og levende liv som går litt dypere enn bossbiler med kul farge vel kan sies å gjøre ...? Et godt grunnlag for de mange årene med skolegang en liten gutt har foran seg, tenker jeg.

 Vel. Jeg skal prøve å holde meg til tema på Litteraturhuset i morgen - og ikke kuppe samtalen og styre den inn på dinosaurer. Vanskelig. Men slett ikke umulig. Hehe!

 

En fin søndagskveld til alle! Dere er så godthjertede og så rause og så støttende. Jeg føler meg direkte beæret over å ha så mange kloke og fine lesere i ryggen, det skal dere vite. Det er altså SÅ sjeldent jeg opplever drittslenging og netthets! Det betyr mye  - den heldigste bloggeren i landet må jeg være! Og kanskje ser jeg noen av dere i morgen ...?

En anelse sentimental og emosjonell her i dag, altså. Hjertet svulmer liksom litt over når man tenker seg tilbake til den dagen man fødte sitt eget barn, noen som kjenner seg igjen?

 

 



... Slik så han ut, gutten min, noen måneder før fødselen. 3D ultralyd er bare helt utrolig magisk! Lik seg selv er han, også: Jeg syntes han så så snill og godhjertet ut her, husker jeg. Man ser jo så tydelig for seg hvordan ens eget barn skal bli når man bærer på det. Men snill og godhjertet er NETTOPP det han er, også nå, ute i livet, fire år senere. (og fødselshistorien kommer sikkert nokså snart).

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

4 kommentarer

27.11.2016 kl.21:31

Lykke til i morgon, kjære Cesilie, skulle gjerne vore der og høyrt på dåke! Men det blir ekstra langt frå Stord til byd'n for mammaer med lite energi...men det er eit viktig tema, så det er flott at det skal debatterast! Håpar det er mange kronisk syke mammaer og pappaer som klarar å kravla seg avgårde!

Kvinnesnekkeren

28.11.2016 kl.23:19

Anonym: Tusen takk for lykkeønskninger! Skjønner godt at å "svippe" innom arrangementet ble litt vanskelig når man befinner seg på Stord! Er for øvrig veldig fornøyd med oppmøtet - men neste gang jeg opptrer skal jeg insistere på at Litteraturhuset får fløyet inn alle interesserte med helikopter!!

Victoria Larsen

27.11.2016 kl.22:07

Lykke til i morgen! <3 Ønsker deg en veldig fin Søndagskveld :-)

Kvinnesnekkeren

28.11.2016 kl.23:15

Victoria Larsen: Tusen takk! Det gikk veldig fint i dag, synes jeg - sånn tenkt fra min plass på scenen, i hvert fall ;-)

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits