KANSKJE DET ER VÅRE EGNE BEHOV VI FØRST OG FREMST VIL TILFREDSSTILLE - OG IKKE BARNETS?

 

Det er sprøtt hva vi foreldre forventer av oss selv når det kommer til det å underholde og glede ungene. De har ikke engang kommet seg ut av sportsvognen før vi drasser dem med på kino, til akvariet, til fornøyelsesparker, lekeland, tivoli, sirkus, zoologiske hager med eksotiske dyr og til eksotiske reisemål. For å stimulere dem. Gi dem det aller beste. Kanskje også for å hanskes med vår egen dårlige samvittighet; når vi først har tid til ungene våre, skal tiden fylles med noe MAGISK!

 

Men sannheten er vel at når man er helt ny i verden, i hvert fall nesten, så er jo alt magisk. En gråstein er magisk, en lyktestolpe. En istapp. Et strå. Et blad. En kråke. Et klistremerke. Selvfølgelig er det det! For små barn er ikke et dinosaurskjelett mer merkverdig enn en kråke som flyr. Det er det vi voksne som synes. Det er gjennom våre egne øyne, og vår egen entusiasme, vi prøver å skape gode minner for barna. Eksepsjonelle minner. Spektakulære minner.

 

Dette er overhodet ikke ment som noe formanende innlegg. Men jeg kom til å tenke på det her en dag da jeg selv, ytterst ivrig, forsøkte å vise toåringen min en neseape på Youtube - dette altså et dyr jeg selv synes bare er så fantastisk legendarisk merkverdig.  Men hun reagerte egentlig med mindre begeistring enn det hun gjorde da hun så en kongle i hagen dagen i forveien. Som hun med et gledesrop løftet opp og knuget til brystet,.Som om det var det nydeligste hun noensinne hadde sett. Kanskje var det også det.

 

Og så dro vi på oppdagelsesferd. Bare jeg og hun. Men det var ikke Leos lekeland eller andre såkalt "barnevennlige" steder vi dro til. Nei, vi bare spankulerte rundt. Rett og slett. På et lite torg i nærheten av der vi bor, der det egentlig ikke hendte noen ting, var det visst mer enn nok å finne på. Syntes hun. For la meg innrømme det: Jeg synes vel, om jeg skal være dønn ærlig, at det er hakket kjedeligere å utforske sprekker i asfalten enn det er å se en gjeng lystige pingviner på Akvariet. Virkelig. Og det er vel kanskje derfor vi heller velger sistenevnte underholdning fremfor førstenevnte? For den slags er jo definitivt mer magisk for oss som er litt mer vant til å leve på denne kloden; for oss som for lengst har sluttet å se noen nyhetsverdi, enn si verdi i det hele tatt, i kongler.

 

Men denne dagen klarte jeg det altså: Å glede meg sammen med henne over det hun så og det hun gjorde. Uten å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke tok henne med til et mer underholdende sted. Og ikke nok med det - jeg klarte også å LIKE det hun så. Jeg klarte å se verden gjennom hennes øyne. Og ikke la henne se verden gjennom mine. Det skjer ikke alltid. Virkelig ikke! Jeg har vært småbarnsmor i over fire år nå - og da blir man vel både smålei og litt blasert hva angår de smås nyoppdagelser.

 

Men nå, akkurat denne dagen, ble det dørgende kjedelige torget magisk. På ekte. For meg. For oss. Sammen.

 

 

Livet er å se på verden som farer forbi ...

 


 

Livet er å få en liten rosekvast av blomsterbutikkmannen, bare fordi man tilfeldigvis er liten og søt.



 

... Og livet er å vise denne rosen til noen nokså uinteresserte torsker i et vannkar utenfor fiskebutikken.



 

Livet er å betrakte et kumlokk. Eller bekkalokk, som vi kaller det her i Bergen.



 

Livet er å oppdage at fontenen er tom for vann ...



 

... Og livet er å skli på de glatte hellene i den samme tomme fontenen.



 

Livet er å være på et tomt torg. Og livet er å finne de små gledene nettopp der.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#barn #barndom #foreldre #oppdagelsesferd #fornøyelse #hverdag #hverdagsliv

Én kommentar

Victoria Larsen

16.02.2017 kl.21:32

<3

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits