DE FINNES ALLEREDE. HVER FOR SEG.

 

Jeg har vært hjemme med sykt barn i dag. Eller rettere sagt; et sykt barn har vært hjemme sammen med meg. Det har blitt mye kos. Nærhet. Jeg har fått studere henne på en helt annen måte enn når hun er en frisk virvelvind av en toåring. Vel. Dette lille barnet ... Barnet mitt. Jeg har sett på henne. Tenkt på henne: På det livet jeg har holdt i armene mine hele dagen. Og så kom jeg til å tenke på det: At der ute i verden et sted, i den samme verden som vi finnes i nå, liksom bare uendelig langt borte, finnes det mest sannsynlig et annet barn (eller kommer snart til å finnes?) ...Et barn selv ikke hun vet hvem er. Ennå. Som en gang i fremtiden er akkurat det mennesket som skal bli hennes ektefelle eller livsledsager. Den personen hun skal få barn med. Hennes livs kjærlighet.

 

Han  - eller hun - er akkurat nå opptatt av å være liten. Leve, leke, være. Har forhåpentligvis ikke annet i tankene enn nettopp det. Kanskje har vi, familiene våre, en eller annen gang passert hverandre på gaten. Helt uten å ense hverandre; jeg og hennes kommende svigermor. Pappaene deres. Hun og hennes kommende ektefelle. Et bitte lite møte som egentlig er historisk i våre liv. Uten at vi vet om det: Dermed helt betydningsløst i den forstand at ingen av oss i så fall noensinne kommer til å huske det. Er det ikke rart ...?

 

Men en gang i tiden skal de møtes og se hverandre. Få øynene opp for hverandre. Er det ikke rart ...? De finnes allerede. Hver for seg. Og venter, helt uten engang å vite om det, på en gang å finne hverandre. Et eller annet sted der ute finnes det mennesket som en gang skal bli mitt lille barns menneske. Som en gang skal ta henne imot. Ta imot denne vidunderlige skapningen som en gang skal flytte ut fra oss og leve sitt eget liv. Og de skal fortelle hverandre om hvor de kommer fra. Hvorfor de ble som de ble. Og nåtiden deres, den tiden de lever akkurat her akkurat nå, atskilt fra hverandre, vil en gang forenes som minner de utveksler.

 

Og herregud, som jeg håper at dette andre barnet blir godt ivaretatt.  

 




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

KVINNESNEKKEREN = CESILIE HOLCK. Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits