hits

I DAG HAR JEG BURSDAG

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke en helt udelt positiv greie, som jeg skrev om i DETTE innlegget fra bursdagen min i fjor. Hver gang jeg ser datoen på telefonen, så kvepper jeg liksom litt. Den er så skjør, denne dagen. Den er jo min!

 

Men i dag bestemte jeg meg for å mimre litt ... Her er en sammenligning av en bursdag for, la oss si femten år siden og bursdagen min i dag.

 

For femten år siden:

-Våknet jeg klokken 13 og spiste salmiakk til frokost fra en godtepose som lå på nattbordet.

-Stakk jeg på kafe med kjæresten min (som for øvrig er den samme kjæresten som jeg har i dag, tenk det!) for å drikke dagens første, andre, tredje og fjerde kopp kaffe.

-Hadde jeg audiens på den samme kafeen, hvor venner som heller ikke hadde noe obligatorisk sted å være, kom og gikk for å slå av en prat med jubilanten. Fikk gratis påfyll av (ubegrensede mengder kopper) kaffe av baristaen siden jeg tilbrakte minst en time der hver dag, og dermed var en ytterst innbringende kunde (hvordan er det mulig å tillate seg å bruke fem tusen kroner på kaffe i året når man er helt rakafant?)

-Irriterte jeg meg synlig over mammaene og puppene og de skrikende ungene deres på den samme stamkafeen - i fire timer.

-Gikk jeg hjem til «grotten» (den bitte lille altfor ekle leiligheten) og lette etter mynter under sofaputene for å få råd til dagens «middag»; et pizzastykke på 7eleven.

-Klinte jeg og min nåværende ektemann i full offentlighet - og var stolte av å gjøre det.

-Sjekke jeg saldoen på kontoen minst ti ganger for å se om det hadde kommet inn fem hundre bursdagspenger fra min far (ikke via sms - jeg måtte oppsøke minibanken hver eneste gang, så jeg tilbrakte vel nærmere en fjerdedel av bursdagen min der).

-Ble jeg nærmest patologisk fortvilet da jeg forstod at pengene ikke ville ankomme tidsnok til at jeg ville få råd til å ta meg en velfortjent bursdagsettermiddagsøl.

-Ringte jeg rundt for å forhøre meg om det var noen som kunne låne vekk en femhundrelapp til et stakkars bursdagsbarn - uten at noen av dem hadde råd.

-Kom jeg på at det fantes en nokså brun pub med offline betalingsterminal. Jublet og fikk med meg kjæreste og tre venner for å drikke øl.

-Drakk jeg og bursdagslaget øl til en euforisk brisen bekjent tok oss med på Garage og spantet øl på hele gjengen helt til det stengte.

-Gikk jeg hjem med kjæreste og så en episode av «7th heaven» (som jeg for øvrig hadde sett før).

 

 

Det var den gang.

 

Og så. Femten år senere:

-Våknet jeg til at en liten, varm bylt møtte øynene mine og smilte. «Pappa?» «Henne (hvor) er pappa»?

-Tok jeg ungen med meg inn til Olav, som skulle stå opp med henne og storebror.

-Fikk jeg gratulasjoner og klapp og klem og gikk og la meg igjen.

-Våknet jeg halv ti (patologisk), det var stille i huset, ungene hadde gått i barnehagen og ektemann var på jobb.

-Spiste jeg frokost bestående av hjemmelagde knekkebrød med alle de sunneste frø som fantes. Yndlingsmaten min for tiden.

-Gikk jeg på kafe for å møte en nydelig en, vi ble sittende to timer ute i varm høstsol.

-Kjøpte jeg sårt tiltrengte votter til gutten og en strengt tatt ikke tiltrengt bukse til lillesøster. Samt tiltrengte, men fancy barnetannkoster. OG gave til meg selv, for det har jeg alltid unnet meg selv på bursdagen min; en ny, ekstra lang dyne! Mamma er også en person som vil ha tiltrengte og utiltrengte ting, nemlig!

-Kom jeg hjem til fire kjærlige øyne som rakte frem hjemmelagde gaver og hadde ordnet med taco- og sjokoladekakekalas.

-Fikk jeg en kunstbok jeg hadde ønsket meg av mannen. Fin, den skal jeg bla i når jeg drikker god, dyr vin!

-Satte jeg meg sammen med ungene og så på barne-tv for å kunne snikkose litt på femåringen min.

-Pustet jeg inn lukten av den lille kroppen mens jeg smugtittet på den lille, kule Pippien min som satt like ved.

-La jeg den lille, kule Pippien min og nøt nærheten av den lille klumpen og lesestunden og den typiske treåringshumoren (BÆSJ! PROMP! HAHA!!! DEN VAR GOD!!!)-

Skrev/skriver jeg litt på bloggen, som jeg for femten år siden hadde ledd av at jeg hadde (og fortsatt ler litt flau over at jeg har. På den tiden het for øvrig ikke slikt noe blogg, men hjemmeside, som jeg blir litt mindre flau av å tenke på at jeg har, når jeg tenker meg om).

-Sitter jeg i sofaen nydusjet og gleder meg til jeg skal ta en iskald Corona etter å ha skrevet ferdig dette.

-Stillhet. Tanker. Fred.

-Snart skal jeg sjekke inn på Netflix og se en fantastisk, tsjekkisk (!) serie ved navn Wasteland - mens ektemann må jobbe ferdig noe filmmusikk på kontoret (og vi ikke har klint én eneste gang offentlig i løpet av dagen - for øvrig uten å være flaue av det). Det føles for øvrig helt utrolig greit å tilbringe en god del av kvelden i eget selskap.

 

Et kjedelig liv, synes du? På en måte har det jo blitt det. Samtidig er det ikke det: Jeg ønsket meg jo alltid en familie. Barn. Gjorde jeg ikke det ..? En liten tvil var det nok. Men jo. Innerst inne gjorde jeg nok det. Det var bare det at jeg var så livredd for å miste meg selv. Livredd for å måtte oppgi drømmene mine. Livredd for å bare skulle leve for ungene mine. Det var nok derfor det var så viktig for meg å debutere med en bok før jeg fikk barn - da var det liksom ingen vei tilbake, da hadde jeg allerede viklet meg inn i forfatterlivet og var tilknyttet et forlag. Og oppnådd en veldig viktig drøm.  

 

Men nå ... Huff, når jeg tenker tilbake! Jeg savner egentlig ikke det livet i det hele tatt.  Jeg slipper å spise 7eleven pizza (urk!!!!) Jeg tåler ikke kaffe lenger, men drikker rød te med like stor glede.  Salmiakk liker jeg dog fortsatt, og skal nok unne meg et skjeletthode i løpet av kvelden. Jeg ser på kvalitetsserier jeg liker og blir inspirert av - i stedet for å se på en reprise av en såpeserie jeg ikke engang liker. Jeg gidder ikke å irritere meg over andre mennesker enn meg selv og ektemannen lenger (hehe). Jeg tilbringer bare tid med folk jeg virkelig liker (jeg tilbringer for lite tid med folk jeg virkelig liker - men det er bare slik det er akkurat nå og ikke slik det kommer til å være for alltid). Jeg klarer helt fint å snakke med andre om annet enn barna mine - og foretrekker faktisk det! Jeg er KJEMPEfornøyd med at jeg ikke bare lever for og gjennom dem, men fortsatt har interesser (behov) som betyr dønn ufattelig mye for meg (som å skrive) Og jeg har ikke den samme uroen og higen etter ... "Livet"?

 

Mye, mye er annerledes, også på vondt. Sånn virkelig, virkelig, virkelig. Det finnes ting jeg er sjeleglad for at jeg ikke visste noe om den gangen. Men dette er min dag. Dette har vært min dag. En temmelig fin en, også. Så det snakker vi ikke om akkurat nå.

 

S-E-L-F-I-L-I-E!

 

2 kommentarer

Kine

10.10.2017 kl.00:16

Gratulerer med dagen din-akkurat litt på etterskudd.

Synes livet ditt virker helt topp 💙 livet er jo en reise i ulike faser.

Kvinnesnekkeren

10.10.2017 kl.10:25

Kine: Tusen takk! Ja, jeg har veldig mye fint i livet mitt og veldig mye å være takknemlig for <3

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

38, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv