I DAG HAR JEG BURSDAG

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke en helt udelt positiv greie, som jeg skrev om i DETTE innlegget fra bursdagen min i fjor. Hver gang jeg ser datoen p telefonen, s kvepper jeg liksom litt. Den er s skjr, denne dagen. Den er jo min!

 

Men i dag bestemte jeg meg for mimre litt ... Her er en sammenligning av en bursdag for, la oss si femten r siden og bursdagen min i dag.

 

For femten r siden:

-Vknet jeg klokken 13 og spiste salmiakk til frokost fra en godtepose som l p nattbordet.

-Stakk jeg p kafe med kjresten min (som for vrig er den samme kjresten som jeg har i dag, tenk det!) for drikke dagens frste, andre, tredje og fjerde kopp kaffe.

-Hadde jeg audiens p den samme kafeen, hvor venner som heller ikke hadde noe obligatorisk sted vre, kom og gikk for sl av en prat med jubilanten. Fikk gratis pfyll av (ubegrensede mengder kopper) kaffe av baristaen siden jeg tilbrakte minst en time der hver dag, og dermed var en ytterst innbringende kunde (hvordan er det mulig tillate seg bruke fem tusen kroner p kaffe i ret nr man er helt rakafant?)

-Irriterte jeg meg synlig over mammaene og puppene og de skrikende ungene deres p den samme stamkafeen - i fire timer.

-Gikk jeg hjem til grotten (den bitte lille altfor ekle leiligheten) og lette etter mynter under sofaputene for f rd til dagens middag; et pizzastykke p 7eleven.

-Klinte jeg og min nvrende ektemann i full offentlighet - og var stolte av gjre det.

-Sjekke jeg saldoen p kontoen minst ti ganger for se om det hadde kommet inn fem hundre bursdagspenger fra min far (ikke via sms - jeg mtte oppske minibanken hver eneste gang, s jeg tilbrakte vel nrmere en fjerdedel av bursdagen min der).

-Ble jeg nrmest patologisk fortvilet da jeg forstod at pengene ikke ville ankomme tidsnok til at jeg ville f rd til ta meg en velfortjent bursdagsettermiddagsl.

-Ringte jeg rundt for forhre meg om det var noen som kunne lne vekk en femhundrelapp til et stakkars bursdagsbarn - uten at noen av dem hadde rd.

-Kom jeg p at det fantes en noks brun pub med offline betalingsterminal. Jublet og fikk med meg kjreste og tre venner for drikke l.

-Drakk jeg og bursdagslaget l til en euforisk brisen bekjent tok oss med p Garage og spantet l p hele gjengen helt til det stengte.

-Gikk jeg hjem med kjreste og s en episode av 7th heaven (som jeg for vrig hadde sett fr).

 

 

Det var den gang.

 

Og s. Femten r senere:

-Vknet jeg til at en liten, varm bylt mtte ynene mine og smilte. Pappa? Henne (hvor) er pappa?

-Tok jeg ungen med meg inn til Olav, som skulle st opp med henne og storebror.

-Fikk jeg gratulasjoner og klapp og klem og gikk og la meg igjen.

-Vknet jeg halv ti (patologisk), det var stille i huset, ungene hadde gtt i barnehagen og ektemann var p jobb.

-Spiste jeg frokost bestende av hjemmelagde knekkebrd med alle de sunneste fr som fantes. Yndlingsmaten min for tiden.

-Gikk jeg p kafe for mte en nydelig en, vi ble sittende to timer ute i varm hstsol.

-Kjpte jeg srt tiltrengte votter til gutten og en strengt tatt ikke tiltrengt bukse til lillesster. Samt tiltrengte, men fancy barnetannkoster. OG gave til meg selv, for det har jeg alltid unnet meg selv p bursdagen min; en ny, ekstra lang dyne! Mamma er ogs en person som vil ha tiltrengte og utiltrengte ting, nemlig!

-Kom jeg hjem til fire kjrlige yne som rakte frem hjemmelagde gaver og hadde ordnet med taco- og sjokoladekakekalas.

-Fikk jeg en kunstbok jeg hadde nsket meg av mannen. Fin, den skal jeg bla i nr jeg drikker god, dyr vin!

-Satte jeg meg sammen med ungene og s p barne-tv for kunne snikkose litt p femringen min.

-Pustet jeg inn lukten av den lille kroppen mens jeg smugtittet p den lille, kule Pippien min som satt like ved.

-La jeg den lille, kule Pippien min og nt nrheten av den lille klumpen og lesestunden og den typiske treringshumoren (BSJ! PROMP! HAHA!!! DEN VAR GOD!!!)-

Skrev/skriver jeg litt p bloggen, som jeg for femten r siden hadde ledd av at jeg hadde (og fortsatt ler litt flau over at jeg har. P den tiden het for vrig ikke slikt noe blogg, men hjemmeside, som jeg blir litt mindre flau av tenke p at jeg har, nr jeg tenker meg om).

-Sitter jeg i sofaen nydusjet og gleder meg til jeg skal ta en iskald Corona etter ha skrevet ferdig dette.

-Stillhet. Tanker. Fred.

-Snart skal jeg sjekke inn p Netflix og se en fantastisk, tsjekkisk (!) serie ved navn Wasteland - mens ektemann m jobbe ferdig noe filmmusikk p kontoret (og vi ikke har klint n eneste gang offentlig i lpet av dagen - for vrig uten vre flaue av det). Det fles for vrig helt utrolig greit tilbringe en god del av kvelden i eget selskap.

 

Et kjedelig liv, synes du? P en mte har det jo blitt det. Samtidig er det ikke det: Jeg nsket meg jo alltid en familie. Barn. Gjorde jeg ikke det ..? En liten tvil var det nok. Men jo. Innerst inne gjorde jeg nok det. Det var bare det at jeg var s livredd for miste meg selv. Livredd for mtte oppgi drmmene mine. Livredd for bare skulle leve for ungene mine. Det var nok derfor det var s viktig for meg debutere med en bok fr jeg fikk barn - da var det liksom ingen vei tilbake, da hadde jeg allerede viklet meg inn i forfatterlivet og var tilknyttet et forlag. Og oppndd en veldig viktig drm.  

 

Men n ... Huff, nr jeg tenker tilbake! Jeg savner egentlig ikke det livet i det hele tatt.  Jeg slipper spise 7eleven pizza (urk!!!!) Jeg tler ikke kaffe lenger, men drikker rd te med like stor glede.  Salmiakk liker jeg dog fortsatt, og skal nok unne meg et skjeletthode i lpet av kvelden. Jeg ser p kvalitetsserier jeg liker og blir inspirert av - i stedet for se p en reprise av en speserie jeg ikke engang liker. Jeg gidder ikke irritere meg over andre mennesker enn meg selv og ektemannen lenger (hehe). Jeg tilbringer bare tid med folk jeg virkelig liker (jeg tilbringer for lite tid med folk jeg virkelig liker - men det er bare slik det er akkurat n og ikke slik det kommer til vre for alltid). Jeg klarer helt fint snakke med andre om annet enn barna mine - og foretrekker faktisk det! Jeg er KJEMPEfornyd med at jeg ikke bare lever for og gjennom dem, men fortsatt har interesser (behov) som betyr dnn ufattelig mye for meg (som skrive) Og jeg har ikke den samme uroen og higen etter ... "Livet"?

 

Mye, mye er annerledes, ogs p vondt. Snn virkelig, virkelig, virkelig. Det finnes ting jeg er sjeleglad for at jeg ikke visste noe om den gangen. Men dette er min dag. Dette har vrt min dag. En temmelig fin en, ogs. S det snakker vi ikke om akkurat n.

 

S-E-L-F-I-L-I-E!

 

2 kommentarer

Kine

10.10.2017 kl.00:16

Gratulerer med dagen din-akkurat litt p etterskudd.

Synes livet ditt virker helt topp 💙 livet er jo en reise i ulike faser.

Kvinnesnekkeren

10.10.2017 kl.10:25

Kine: Tusen takk! Ja, jeg har veldig mye fint i livet mitt og veldig mye vre takknemlig for <3

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prver snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill rtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesm folk fdt i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et noks supert menneske som ogs er forfatter - og komponist. Her p bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsk p leve et helt ok liv: flsete og skakt. Eller alvorlig og dnn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits