JEG STIKKER

 

Egentlig hadde jeg en psykologtime i dag, men jeg avlyste og stakk til Oslo i stedet. Fuck det mentale vedlikeholdsarbeidet! Gidd bli frisk nr man kan vre ulykkelig forfatter, liksom! Men kroppen lystrer alts spass at det er mulig dra p et forlagsmte for litt manusprat. Det er lenge, lenge siden jeg har gtt inn gjennom den nesten litt for rverdige porten p Aschehoug n. , s fint det skal bli se redaktren min igjen! Redaktr gjennom tte (!) r faktisk. Og ikke minst min fantastiske konsulent gjennom like mange r. Det blir s bra!

 

Alle burde ha en redaktr i sitt liv. ha en redaktr er faktisk veldig, veldig likt det ha en psykolog - bare at det er en sjanse for at man kan f betalt for avfallsstoffet sitt i stedet for grte ut elendigheten p statens bekostning. Der psykologen hjelper til med reparere diverse mentale skader, applauderer redaktren de srgelige tankene: Jo mer tragisk, jo mer ulevelig energi som ligger bak tekstene, desto bedre er det! Og der man blir oppfattet som gal, stakkarslig og gal og stakkarslig og gal som psykologpasient, blir man oppfattet som en karriere dersom galskapen blir til bok. Vinn, vinn, vinn!

 

Jeg fler meg aldri s proff som nr jeg drar til Oslo p et dagsmte. Tur-retur samme dag. Det er viktig se ut som en fjong forretningskvinne nr man ikke har annet enn hndbagasje med seg. Sant? Prver, prver ha alt p stell. Men det gr bare ikke. Gaffateip p datamaskinen, som ikke er en Mac, engang. Leppestift p en tann, en fin bluse p vrangen. Gjorde et tappert forsk p fremheve de fine neseborene mine, da:

 

 

 

Nei. Jeg inns at flere mislykkede forsk p fremst som et menneske mtte til; jeg mtte lakke neglene. Rasket med meg en lakkflakong (hper virkelig ikke det heter det ...?). Rakk ikke lakke fr jeg mtte lpe ut dren hjemme, s det ble gjort mens jeg ventet p bussen. ha lakkerte negler ... Min eneste mulighet til fremst med verdighet. Men s gikk jeg alts tom midt i prosjektet. S innen jeg hadde ankommet flyplassen var det null verdighet tilbake. Haha! Trist.

  

 

(slik gikk det forresten forrige gang jeg var p flyplass. Historisk pinlig, sant?)

 

 Den frste gangen jeg skulle i mte p forlaget ... , herlighet. ha en avtale p Aschehoug. Si navnet sitt i resepsjonen. Bli lst inn; den store jernporten pnet seg og jeg skulle hilse p redaktren min for frste gang. Dette var i januar 2009. Det ret jeg ga ut min frste bok. Denne dagen ... Jeg tror det er en av de beste i mitt liv, virkelig. Forventningen. Gleden over ha ndd et ml jeg hadde jobbet mot i tjue r. Reise til Oslo p forlagets regning, gjennomg tekster til det som skulle bli boken min. F ordene: Du er antatt! Det var s stort. S uvirkelig.

 

N skal jeg inn den store jernporten igjen. Men jeg er ikke s spent at hjertet mitt snor seg rundt alle organer av grufullt overstadig nervsitet. Jeg sprekker ikke av forventningsfull lykke. Slikt er nesten litt vondt, skjnner?

 

Akkurat n kjennes alt bare akkurat fint nok i meg. Jeg fler meg s rolig i kroppen. Lun. Litt som om hele innvendigheten er dekket med snne utrolig myke sokker fra Cubus.

 

Jeg orker ikke mte noen folk, selv om jeg har mange forfattervenner i Oslo. Redaktrmte fr holde. Jeg porsjonerer ut superkreftene. Alt blir lettere hndtere, mer oversiktlig, mindre utmattende og mindre forvirrende nr jeg fr tilbragt litt tid for meg selv. Det er allerede litt for mange inntrykk ta inn for en som har tkehode og skoddekropp. Sosialisering i hovedstaden fr bli til en annen gang jeg ikke skal farte tur-retur.

 

Jeg har litt tid til mtet begynner. Hadde hpet finne et usedvanlig fint sted sette meg ned nr jeg frst hadde muligheten til f luftet meg litt i en annen by. Men det er knapt en eneste kafe oppdrive her lenger! Bare skobutikker. Haha! S n har jeg alts endt opp p Espresso House. Men selv ikke det kan knekke meg i dag.

 

De siste ukene har det vrt stille fra denne kanten. Det er ikke fordi jeg ikke har skrevet, for det har jeg. Men jeg har alts skrevet til meg i stedet for til dere. Innimellom kjenner jeg hp i hjernen. Hp i hender, hp i skrift. Hp i verden. Plutselig gikk det, og plutselig mtte jeg det; vre forfatter. En form for arbeidstrening. Slik som alle andre som har vrt sykemeldt over tid (som jeg n alts har vrt p grunn av ... meg selv), m ogs jeg prve meg litt p jobb fr jeg blir friskmeldt igjen.  

 

Men det gr naturligvis dypere enn som s ... Fravret skyldes ogs at jeg har vrt lei meg. Motls. Sorgfull. Jeg har grublet p hvorfor jeg er slik og slik og hvorfor verden fremstr som snn og snn for meg. Og jeg har mttet innse hva jeg blir ndt til forsake. Tap jeg selv m st for. Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg, som jeg forhpentligvis rekker f ferdig til i morgen.

 

 TYPISK MIN FLAKS p facebook

 

 

 

 

#psykolog #reise #flukt #forlag #Aschehoug #forfatter #cesilieholck #arbeidstrening #kronisk #glede #lykke ##forventningsfull #ro #nervsitet #hp #motls #sorgfull #forsake #tap

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prver snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill rtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesm folk fdt i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et noks supert menneske som ogs er forfatter - og komponist. Her p bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsk p leve et helt ok liv: flsete og skakt. Eller alvorlig og dnn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits