hits

JEG STIKKER

 

Egentlig hadde jeg en psykologtime i dag, men jeg avlyste og stakk til Oslo i stedet. Fuck det mentale vedlikeholdsarbeidet! Gidd å bli frisk når man kan være ulykkelig forfatter, liksom! Men kroppen lystrer altså såpass at det er mulig å dra på et forlagsmøte for litt manusprat. Det er lenge, lenge siden jeg har gått inn gjennom den nesten litt for ærverdige porten på Aschehoug nå. Å, så fint det skal bli å se redaktøren min igjen! Redaktør gjennom åtte (!) år faktisk. Og ikke minst min fantastiske konsulent gjennom like mange år. Det blir så bra!

 

Alle burde ha en redaktør i sitt liv. Å ha en redaktør er faktisk veldig, veldig likt det å ha en psykolog - bare at det er en sjanse for at man kan få betalt for avfallsstoffet sitt i stedet for å gråte ut elendigheten på statens bekostning. Der psykologen hjelper til med å reparere diverse mentale skader, applauderer redaktøren de sørgelige tankene: Jo mer tragisk, jo mer ulevelig energi som ligger bak tekstene, desto bedre er det! Og der man blir oppfattet som gal, stakkarslig og gal og stakkarslig og gal som psykologpasient, blir man oppfattet som en karriere dersom galskapen blir til bok. Vinn, vinn, vinn!

 

Jeg føler meg aldri så proff som når jeg drar til Oslo på et dagsmøte. Tur-retur samme dag. Det er viktig å se ut som en fjong forretningskvinne når man ikke har annet enn håndbagasje med seg. Sant? Prøver, prøver å ha alt på stell. Men det går bare ikke. Gaffateip på datamaskinen, som ikke er en Mac, engang. Leppestift på en tann, en fin bluse på vrangen. Gjorde et tappert forsøk på å fremheve de fine neseborene mine, da:

 

 

 

Nei. Jeg innså at flere mislykkede forsøk på å fremstå som et menneske måtte til; jeg måtte lakke neglene. Rasket med meg en lakkflakong (håper virkelig ikke det heter det ...?). Rakk ikke lakke før jeg måtte løpe ut døren hjemme, så det ble gjort mens jeg ventet på bussen. Å ha lakkerte negler ... Min eneste mulighet til å fremstå med verdighet. Men så gikk jeg altså tom midt i prosjektet. Så innen jeg hadde ankommet flyplassen var det null verdighet tilbake. Haha! Trist.

  

 

(slik gikk det forresten forrige gang jeg var på flyplass. Historisk pinlig, sant?)

 

 Den første gangen jeg skulle i møte på forlaget ... Å, herlighet. Å ha en avtale på Aschehoug. Si navnet sitt i resepsjonen. Bli låst inn; den store jernporten åpnet seg og jeg skulle hilse på redaktøren min for første gang. Dette var i januar 2009. Det året jeg ga ut min første bok. Denne dagen ... Jeg tror det er en av de beste i mitt liv, virkelig. Forventningen. Gleden over å ha nådd et mål jeg hadde jobbet mot i tjue år. Reise til Oslo på forlagets regning, gjennomgå tekster til det som skulle bli boken min. Få ordene: Du er antatt! Det var så stort. Så uvirkelig.

 

Nå skal jeg inn den store jernporten igjen. Men jeg er ikke så spent at hjertet mitt snor seg rundt alle organer av grufullt overstadig nervøsitet. Jeg sprekker ikke av forventningsfull lykke. Slikt er nesten litt vondt, skjønner?

 

Akkurat nå kjennes alt bare akkurat fint nok i meg. Jeg føler meg så rolig i kroppen. Lun. Litt som om hele innvendigheten er dekket med sånne utrolig myke sokker fra Cubus.

 

Jeg orker ikke møte noen folk, selv om jeg har mange forfattervenner i Oslo. Redaktørmøte får holde. Jeg porsjonerer ut superkreftene. Alt blir lettere å håndtere, mer oversiktlig, mindre utmattende og mindre forvirrende når jeg får tilbragt litt tid for meg selv. Det er allerede litt for mange inntrykk å ta inn for en som har tåkehode og skoddekropp. Sosialisering i hovedstaden får bli til en annen gang jeg ikke skal farte tur-retur.

 

Jeg har litt tid til møtet begynner. Hadde håpet å finne et usedvanlig fint sted å sette meg ned når jeg først hadde muligheten til å få luftet meg litt i en annen by. Men det er knapt en eneste kafe å oppdrive her lenger! Bare skobutikker. Haha! Så nå har jeg altså endt opp på Espresso House. Men selv ikke det kan knekke meg i dag.

 

De siste ukene har det vært stille fra denne kanten. Det er ikke fordi jeg ikke har skrevet, for det har jeg. Men jeg har altså skrevet til meg i stedet for til dere. Innimellom kjenner jeg håp i hjernen. Håp i hender, håp i skrift. Håp i verden. Plutselig gikk det, og plutselig måtte jeg det; være forfatter. En form for arbeidstrening. Slik som alle andre som har vært sykemeldt over tid (som jeg nå altså har vært på grunn av ... meg selv), må også jeg prøve meg litt på jobb før jeg blir friskmeldt igjen.  

 

Men det går naturligvis dypere enn som så ... Fraværet skyldes også at jeg har vært lei meg. Motløs. Sorgfull. Jeg har grublet på hvorfor jeg er slik og slik og hvorfor verden fremstår som sånn og sånn for meg. Og jeg har måttet innse hva jeg blir nødt til å forsake. Tap jeg selv må stå for. Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg, som jeg forhåpentligvis rekker å få ferdig til i morgen.

 

 TYPISK MIN FLAKS på facebook

 

 

 

 

#psykolog #reise #flukt #forlag #Aschehoug #forfatter #cesilieholck #arbeidstrening #kronisk #glede #lykke ##forventningsfull #ro #nervøsitet #håp #motløs #sorgfull #forsake #tap

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar