hits

OSLOTUR OG HJERNEKOLLAPS

 

Ja, så gikk det naturligvis både en og to dager før jeg klarte å skrive igjen. Og da ikke engang det innlegget jeg lovet å publisere. Bloggernes første bud: å love ting man ikke klarer å holde! Så nå er det vel rett før jeg inntar førsteplass på blogglisten og bloggprisene drysser over meg, tenker jeg.

 

Jeg var jo i møte i Oslo på tirsdag. Forlagsmøte. Og det gikk bra! Så utrolig fint det var å snakke om sine egne tekster igjen. Snakke om noe som er mitt, men ikke meg. Gjøre det man holder på med i det skjulte i årevis til noe sosialt. For alle skjønner jo at forfatteryrket i all hovedsak er et ensomt yrke. 

 

Forlaget er nå sikre på at jeg vil klare å dra denne boken i havn. De vil utgi den - og jeg vil utgi den. Tenk det! Min fjerde bok! Mange av disse tekstene - det er en korttekstsamling - er skrevet for årevis siden, da hodet mitt fortsatt var sporty. Og etter så lang tid er det jammen på tide å presse dem ut! Nå gjelder det bare å bli frisk nok til å fullføre siste biten. Det har jeg et stort håp om - og dermed stor tro på - at jeg skal klare; jeg skal bli litt mindre sykemeldt. Spisse tekstene så de blir helt genialt gode (ja, absolutt nettopp!!).

 

Det var egentlig, sånn bittelitt egentlig, utrolig hvor godt selve kroppen tålte en så stressende reise. En busstur, to flyturer, to flytogturer, en taxitur, gåing, møte og restaurant. Jeg har overhodet ikke fått noen legemskollaps med to obligatoriske liggedøgn på sofaen. Men hodet ... Oi oi oi. På denne ekskursjonen fikk jeg virkelig en påminnelse om hvor dønn borte jeg er mentalt når jeg ikke befinner meg i den bittelille boblen min som er helt statisk oversiktlig og hovedsakelig består av hjem, nærområde og bydelssentrum. Her mister jeg også buss og bybane ofte, men det får i alle fall litt mindre konsekvenser enn om man mister fly på forlagets regning! Men nå ... På tur ut av denne boblen ... Det er altså helt utrolig hvor sliten jeg blir av sånt som for vanlige, friske folk bare er helt dagligdags. Det koster meg helt patologisk mye å klare å rekke fly, tog og buss, å ikke miste lommebok, telefon, hansker, veske. Da jeg ankom Oslo, helt uten å ha mistet fly eller noe som helst annet, var jeg pinlig stolt og lettet. Følte meg helt genial fordi jeg ikke engang hadde mistet en øredobb underveis. Men! Når jeg konsentrerer meg så kraftig om noe, mister jeg naturligvis fokuset på andre ting. Dermed kom jeg en time for tidlig til møtet. Men det var nå egentlig den mest uskyldige feilen jeg kunne ha begått. Så den tabben gjelder ikke.

 

Da møtet begynte en time senere, merket jeg at tekstene liksom forsvant litt foran øynene på meg og at jeg mistet ord eller uttalte dem feil. Heldigvis ikke ille nok til at jeg ikke fikk sagt det som var viktig å si om tekstene, da! Da jeg dro tilbake på flyplassen og innså at jeg på mirakuløst vis kom til å rekke flyet tilbake til Bergen, kjente jeg at hjernen hadde gått helt amok. Den var overkokt, rett og slett. Det var som om øynene og hørselen hadde blitt frakoblet hodet. Hjernen klarte ikke prosessere synsinntrykkene og lydene. En slags vibrasjon i alle celler; vi vil ha fred! I taxien tenkte tankene absolutt alt på en gang; jeg tenkte på manus, på fremtidige manus, på familie, barn, økonomi, sykdom, barndomsminner, mat, klesvask. Alt ble rørt sammen. Musikken i taxien blandet seg med ordene til taxisjåføren, taxisjåførens ord blandet seg inn i tallene på taksameteret, synet av taksameteret blandet seg med synet av landskapet utenfor, jeg kjente meg ikke igjen på vante steder. Dette høres nokså psykotisk ut, men det er ikke det. Jeg er jo ikke helt ved min fulle fem når sånt skjer, men virkelighetsforståelsen er likevel til stede. Men det er utrolig ubehagelig. Så det er jo helt fantastisk at jeg klarer å utsette meg for sånt, at jeg ikke er redd for å gjøre det og at jeg ikke får angst av det, er det ikke? Jeg ler og tuller og spøker og snakker med folk underveis til futten forsvinner helt. Utrolig glad for det. Da jeg kom hjem og hoppet i dusjen, luktet såpen så sterkt at jeg bare skyndet meg med å bli ferdig. Rett i seng, måtte ta sovetabletter, ikke bare en, som vanligvis er nok om jeg en sjelden gang trenger den slags, men to.

 

Siden det har hodet egentlig bare vært tullball. Jeg våknet neste dag med tåkesyn. Det er ikke fysisk, det vet jeg; det er psykisk. Men altså ... Jeg tror jo at ALT er psykisk, stikk i strid med hva jeg har hørt er vanlig. En gang fikk jeg høre av en lege at de sprengende, dunkende, vanvittige smertene jeg kjente i nese, hode og kinnbein ikke var psykisk symptomer, men en veldig kraftig bihulebetennelse, haha! «Psykisk bihulebetennelse». Sjarmerende.

 

Men summa summarum var det en helt fantastisk tur. Så godt det var å være et annet sted! De siste par årene har jeg bare oppholdt meg i Bergen - med unntak av ferier i Ørsta hos familie. Og begge disse stedene er nokså provensiale; ja, selv Norges nest største by. Eksotisk! Men jeg vil definitivt prøve å reise mer fremover. På litt mindre hektiske turer og for litt lengre tid, dog.

 

Hodet surrer fortsatt en del; jeg hører musikk i hodet. Ikke Hvert. Eneste. Sekund. Jeg. Er. Våken. Og ikke hvilken som helst musikk; nei vignetten til den idiotiske barne-tv-serien RA RA, DEN BRÅKETE LØVEN. Om og om igjen. Det første jeg «hører» når jeg våkner. Det siste jeg «hører» når jeg legger meg. Hele, hele tiden. Høres patetisk uskyldig ut, men det er så alltid at det er veldig, veldig plagsomt! Nesten så jeg tar meg noe beroligende, men det er vel for ille å dope seg ned med barne-tv som unnskyldning? Haha. Forresten hjelper det veldig bra å skrive. Akkurat nå er den bråkete løven erstattet av den masete bloggeren.

 

Akkurat nå har jeg en helt aldeles fullkommen utsikt; den lille guttungen min som leker fredelig på gulvet med togbane og dinosaurer. Han har vært syk, men er så godt som frisk igjen nå. Det å ta seg av et sykt barn ... Pleie det, være til stede, trøste, skjemme bort. Være nær. Misforstå meg rett, men så lenge sykdommen er uskyldig, er det noe utrolig fint med det, er det ikke? Å kjenne at omsorgen liksom flommer litt over? Følelsen av å klare å passe på. Følelsen av å se hvordan barnet føler seg elsket og ivaretatt. Synet av barnet som nyter ekstrasørvisen. Saft. Kjeks. Å få ligge på sofaen med dyne, få hjelp til å legge seg ekstra godt til rette på puten foran barne-tven.

 

 Det var dette med den teksten jeg på tirsdag lovet å publisere, da ... Den er ferdig, men jeg orker ikke mase altfor mye; i stedet for at det blir to innlegg i dag, er teksten lagt til automatisk publisering i morgen. Hm ... Arg. Hvorfor skriver jeg egentlig alt dette? I et forsøk på å «by på meg selv»? Kan ikke tenke meg noe verre enn akkurat det. Da har man sunket lavt, lavt, lavt. Jeg har visst sunket lavt, lavt, lavt. Jeg, som en gang i tiden var et mobbeoffer ... Trodde at sånne skulle bli de aller, aller kuleste som voksne? Det var i alle fall det jeg den gang ble fortalt!! Men nei. 

 

Typisk min flaks.

 

 

 

#forfatter #forlag #forlagsmøte #Aschehoug #Korttekster #bok #Oslo #fly #konsentrasjonsproblemer #hjernetåke #utmattelse #modighet #mamma #barnesykdom 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar