OSLOTUR OG HJERNEKOLLAPS

 

Ja, s gikk det naturligvis bde en og to dager fr jeg klarte skrive igjen. Og da ikke engang det innlegget jeg lovet publisere. Bloggernes frste bud: love ting man ikke klarer holde! S n er det vel rett fr jeg inntar frsteplass p blogglisten og bloggprisene drysser over meg, tenker jeg.

 

Jeg var jo i mte i Oslo p tirsdag. Forlagsmte. Og det gikk bra! S utrolig fint det var snakke om sine egne tekster igjen. Snakke om noe som er mitt, men ikke meg. Gjre det man holder p med i det skjulte i revis til noe sosialt. For alle skjnner jo at forfatteryrket i all hovedsak er et ensomt yrke. 

 

Forlaget er n sikre p at jeg vil klare dra denne boken i havn. De vil utgi den - og jeg vil utgi den. Tenk det! Min fjerde bok! Mange av disse tekstene - det er en korttekstsamling - er skrevet for revis siden, da hodet mitt fortsatt var sporty. Og etter s lang tid er det jammen p tide presse dem ut! N gjelder det bare bli frisk nok til fullfre siste biten. Det har jeg et stort hp om - og dermed stor tro p - at jeg skal klare; jeg skal bli litt mindre sykemeldt. Spisse tekstene s de blir helt genialt gode (ja, absolutt nettopp!!).

 

Det var egentlig, snn bittelitt egentlig, utrolig hvor godt selve kroppen tlte en s stressende reise. En busstur, to flyturer, to flytogturer, en taxitur, ging, mte og restaurant. Jeg har overhodet ikke ftt noen legemskollaps med to obligatoriske liggedgn p sofaen. Men hodet ... Oi oi oi. P denne ekskursjonen fikk jeg virkelig en pminnelse om hvor dnn borte jeg er mentalt nr jeg ikke befinner meg i den bittelille boblen min som er helt statisk oversiktlig og hovedsakelig bestr av hjem, nromrde og bydelssentrum. Her mister jeg ogs buss og bybane ofte, men det fr i alle fall litt mindre konsekvenser enn om man mister fly p forlagets regning! Men n ... P tur ut av denne boblen ... Det er alts helt utrolig hvor sliten jeg blir av snt som for vanlige, friske folk bare er helt dagligdags. Det koster meg helt patologisk mye klare rekke fly, tog og buss, ikke miste lommebok, telefon, hansker, veske. Da jeg ankom Oslo, helt uten ha mistet fly eller noe som helst annet, var jeg pinlig stolt og lettet. Flte meg helt genial fordi jeg ikke engang hadde mistet en redobb underveis. Men! Nr jeg konsentrerer meg s kraftig om noe, mister jeg naturligvis fokuset p andre ting. Dermed kom jeg en time for tidlig til mtet. Men det var n egentlig den mest uskyldige feilen jeg kunne ha begtt. S den tabben gjelder ikke.

 

Da mtet begynte en time senere, merket jeg at tekstene liksom forsvant litt foran ynene p meg og at jeg mistet ord eller uttalte dem feil. Heldigvis ikke ille nok til at jeg ikke fikk sagt det som var viktig si om tekstene, da! Da jeg dro tilbake p flyplassen og inns at jeg p mirakulst vis kom til rekke flyet tilbake til Bergen, kjente jeg at hjernen hadde gtt helt amok. Den var overkokt, rett og slett. Det var som om ynene og hrselen hadde blitt frakoblet hodet. Hjernen klarte ikke prosessere synsinntrykkene og lydene. En slags vibrasjon i alle celler; vi vil ha fred! I taxien tenkte tankene absolutt alt p en gang; jeg tenkte p manus, p fremtidige manus, p familie, barn, konomi, sykdom, barndomsminner, mat, klesvask. Alt ble rrt sammen. Musikken i taxien blandet seg med ordene til taxisjfren, taxisjfrens ord blandet seg inn i tallene p taksameteret, synet av taksameteret blandet seg med synet av landskapet utenfor, jeg kjente meg ikke igjen p vante steder. Dette hres noks psykotisk ut, men det er ikke det. Jeg er jo ikke helt ved min fulle fem nr snt skjer, men virkelighetsforstelsen er likevel til stede. Men det er utrolig ubehagelig. S det er jo helt fantastisk at jeg klarer utsette meg for snt, at jeg ikke er redd for gjre det og at jeg ikke fr angst av det, er det ikke? Jeg ler og tuller og spker og snakker med folk underveis til futten forsvinner helt. Utrolig glad for det. Da jeg kom hjem og hoppet i dusjen, luktet spen s sterkt at jeg bare skyndet meg med bli ferdig. Rett i seng, mtte ta sovetabletter, ikke bare en, som vanligvis er nok om jeg en sjelden gang trenger den slags, men to.

 

Siden det har hodet egentlig bare vrt tullball. Jeg vknet neste dag med tkesyn. Det er ikke fysisk, det vet jeg; det er psykisk. Men alts ... Jeg tror jo at ALT er psykisk, stikk i strid med hva jeg har hrt er vanlig. En gang fikk jeg hre av en lege at de sprengende, dunkende, vanvittige smertene jeg kjente i nese, hode og kinnbein ikke var psykisk symptomer, men en veldig kraftig bihulebetennelse, haha! Psykisk bihulebetennelse. Sjarmerende.

 

Men summa summarum var det en helt fantastisk tur. S godt det var vre et annet sted! De siste par rene har jeg bare oppholdt meg i Bergen - med unntak av ferier i rsta hos familie. Og begge disse stedene er noks provensiale; ja, selv Norges nest strste by. Eksotisk! Men jeg vil definitivt prve reise mer fremover. P litt mindre hektiske turer og for litt lengre tid, dog.

 

Hodet surrer fortsatt en del; jeg hrer musikk i hodet. Ikke Hvert. Eneste. Sekund. Jeg. Er. Vken. Og ikke hvilken som helst musikk; nei vignetten til den idiotiske barne-tv-serien RA RA, DEN BRKETE LVEN. Om og om igjen. Det frste jeg hrer nr jeg vkner. Det siste jeg hrer nr jeg legger meg. Hele, hele tiden. Hres patetisk uskyldig ut, men det er s alltid at det er veldig, veldig plagsomt! Nesten s jeg tar meg noe beroligende, men det er vel for ille dope seg ned med barne-tv som unnskyldning? Haha. Forresten hjelper det veldig bra skrive. Akkurat n er den brkete lven erstattet av den masete bloggeren.

 

Akkurat n har jeg en helt aldeles fullkommen utsikt; den lille guttungen min som leker fredelig p gulvet med togbane og dinosaurer. Han har vrt syk, men er s godt som frisk igjen n. Det ta seg av et sykt barn ... Pleie det, vre til stede, trste, skjemme bort. Vre nr. Misforst meg rett, men s lenge sykdommen er uskyldig, er det noe utrolig fint med det, er det ikke? kjenne at omsorgen liksom flommer litt over? Flelsen av klare passe p. Flelsen av se hvordan barnet fler seg elsket og ivaretatt. Synet av barnet som nyter ekstrasrvisen. Saft. Kjeks. f ligge p sofaen med dyne, f hjelp til legge seg ekstra godt til rette p puten foran barne-tven.

 

 Det var dette med den teksten jeg p tirsdag lovet publisere, da ... Den er ferdig, men jeg orker ikke mase altfor mye; i stedet for at det blir to innlegg i dag, er teksten lagt til automatisk publisering i morgen. Hm ... Arg. Hvorfor skriver jeg egentlig alt dette? I et forsk p by p meg selv? Kan ikke tenke meg noe verre enn akkurat det. Da har man sunket lavt, lavt, lavt. Jeg har visst sunket lavt, lavt, lavt. Jeg, som en gang i tiden var et mobbeoffer ... Trodde at snne skulle bli de aller, aller kuleste som voksne? Det var i alle fall det jeg den gang ble fortalt!! Men nei. 

 

Typisk min flaks.

 

 

 

#forfatter #forlag #forlagsmte #Aschehoug #Korttekster #bok #Oslo #fly #konsentrasjonsproblemer #hjernetke #utmattelse #modighet #mamma #barnesykdom 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prver snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill rtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesm folk fdt i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et noks supert menneske som ogs er forfatter - og komponist. Her p bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsk p leve et helt ok liv: flsete og skakt. Eller alvorlig og dnn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits