Å LEVE ET LIV MAN HAR MISTET

 

Jeg får ofte spørsmål fra lesere og andre som ikke kjenner meg så godt om jeg lider av sosial angst. Jeg forstår jo hvorfor; jeg tilbringer usedvanlig mye tid i mitt eget selskap. Både når jeg trenger å være sykemeldt (som jeg for tiden er på grunn av diverse kroniske djevler) - men også som forfatter.

 

Men nei; jeg har altså ikke sosial angst. Snarere tvert imot, egentlig; jeg liker å snakke med hvem det måtte være. Og elsker det! Det vil si; når jeg er i stand til det. Dette skulle egentlig bli et innlegg om hvor heldig jeg er som har det slik. For det er jeg jo virkelig. Jamfør forrige innlegg. Men så dukket jeg litt innover ? Og så fant jeg ut at jeg har flust av andre sosiale utfordringer.

 

For en stund siden skulle jeg på lanseringsfesten til en hjertens kjær kollega og venn som nettopp har gitt ut ny bok. Jeg hadde gledet meg lenge, dette var noe jeg skulle gå på. Jeg ville så gjerne feire med ham; feire ham og det nydelige forfatterskapet hans. Jeg visste også at lokalet kom til å være stappfullt av nydelige forfattervenner og andre fine folk.

 

Men dagen kom og kvelden nærmet seg. Og jeg hadde så lyst. Men så kjente jeg mer og mer på at noe ulmet. At mellomgulvet ble fylt opp av noe jeg ikke helt skjønte hva var. At hodet liksom vokste seg større og større. Jeg som lett og løst og ledig hadde slått av en prat med alskens fremmede samme formiddag - slik jeg pleier å gjøre når jeg slentrer ute blant folk.

 

Men nå ... Når jeg skulle møte alle disse fine folkene. Så kjente jeg at jeg plutselig ble helt plombert. Hvorfor var det slik? Følelsen var så uklar. Så uforståelig. Hvorfor er det slik; at det koster meg så lite å snakke med folk jeg ikke vet hvem er, mens det å være sammen med dem jeg kjenner, verdsetter og aller mest ønsker å tilbringe tid sammen med, tapper meg sånn for krefter ...?

 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvorfor det er slik. For det endte altså opp med at jeg ikke gikk på denne festen jeg hadde gledet meg sånn til. Men etter mye tenking, enda mer tenking en hel del følerier, forstod jeg hvorfor det er sånn. Hvorfor jeg føler meg fri når jeg snakker med folk jeg ikke kjenner; de vet ikke hvem jeg en gang var. Hvem jeg er. De vet ingenting om min sykdomshistorie; for dem er jeg bare en helt vanlig person som lever et helt vanlig liv. For dem er jeg kanskje til og med ekstra frisk; jeg snakker, konverserer, ler, lytter, hjelper gamle damer over veien, tuller med små barn. Og det føles jo så fantastisk godt!

 

Akkurat denne kvelden orket jeg ikke være en annen; å være den som er mitt friske jeg. Jeg følte meg for svak til å åpne opp døren inn til min egen fortid; til forfatterkarrieren, minglingen, produktiviteten, livet. Jeg orket ikke å frivillig bli minnet på det livet jeg har mistet; som i alle fall ikke finnes akkurat her, akkurat nå (bortsett fra at jeg nå ha fått et enormt hopp opp fra stillstanden min etter møtet på forlaget i går!!)

 

Noen ganger går det. Som i møtet med redaktør og konsulent denne gangen. Da klarer jeg å finne et lite nøkkelhull inn i det livet som var og nyte det. Være frisk nok til virkelig å være det. Kunne det. Andre ganger er det bare tungt og uoverkommelig. Vondt og vanskelig. En eviglang påminnelse om det livet som ikke finnes lenger. Som å prøve å leve et liv som ikke lenger er. Gå inn i en rolle, la det overfladiske finnes lag på lag i huden, lag på lag hele veien inn. For det er uaktuelt for meg å være syk i en slik setting; på en fest med glade, gode venner. Er jeg der, så er jeg «frisk. Og det er ikke tull, det er ekte, for jeg er jo også noe friskt iblant! Og noe i meg er jo dessuten alltid friskt, uansett! ... Og det å snakke om symptomer ville bare føles som å avsløre en hemmelig og ytterst aparte hobby; at man strikker gensere med marsvinhår eller lignende. Haha! (ler av min egen vits).

 

Det er ikke gøy å tappes av noe som burde være oppbyggende, helsebringende og lykke. Men å gløtte inn i denne vissheten ... At dette faktisk er realiteten; Av og til er det rett og slett fælt. Som en eksistensiell krise; det er nærmest farlig. For jeg er sliten etter årevis av sykdom, og jeg trenger denne livsløgnen om at jeg egentlig er frisk for å leve gode dager; jeg trenger å narre meg til å tro at jeg er det. At jeg bare har blitt lat, sær og skrullete av egen fri vilje.

 

Den kvelden hadde jeg dessverre godt av å ikke gå. Jeg måtte avlyse. Det siste året har det vært mange slike dager. Jeg, som tidligere hadde som et gyllent sosialt prinsipp at jeg ALDRI avlyste en avtale.

 

Det ble til at jeg sendte mannen min som representant i stedet. Han kjenner jo også disse folkene. Og han hadde en fantastisk vellykket kveld! Så det hjalp litt på humøret.

 

Dette ble visst et veldig personlig innlegg. Et altfor ærlig innlegg? Jeg vet ikke. Føler en slags motvilje mot å publisere. Likevel er det som oftest når jeg skriver at jeg får ordnet opp i kaoset av tanker. Noen ganger ser jeg ikke hva som er problemet før jeg har skrevet tankene ned. Kunne naturligvis blitt klok i en god, gammeldags dagbok, da. Men hei - det hadde føltes litt som om selvopptattheten var ... Forgjeves? Uten å ha oppnådd sitt fulle potensiale!!! Det gir fullstendig mening!

 

Teppe m/person

 

Plante m/grønt 

 

Hode m/ku

 

I MORGEN er det slutt på selvmedlidenheten. I MORGEN: Innlegget "OM KANNIBALISME". 

 

5 kommentarer

Erlend

04.11.2017 kl.21:34

Fint innlegg!

Kvinnesnekkeren

05.11.2017 kl.12:47

Erlend: Tusen takk, min nydelige <3 (om det er deg som skriver dette, min nydelige).

Cathrine

05.11.2017 kl.09:17

Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver om friheten i å kunne møte folk og være en frisk person i deres øyne, uten at sykdommen og all historien rundt det ligger der mellom oss. Når vi reiser til varmere strøk blir jeg alltid mye bedre, og en av de beste tingene med det er å kunne møte folk der og ikke være «den syke». Vi er begge veldig glade i å dykke, og det klarer jeg når jeg er i varmen og blir så mye bedre. Den friheten og gleden og mestringsfølelsen når jeg er på dykkebåten og bare er «en i gjengen» er så enorm for meg at jeg noen ganger blir helt rørt og får tårer i øynene. Jeg lever lenge på det! :)

Så jeg skjønner godt at det kan være for tøft å måtte være «den syke» når du møter andre.

Kvinnesnekkeren

05.11.2017 kl.12:46

Cathrine: Å, tusen takk for fin og god kommentar! Ja, det er akkurat slik det er. Og bare det å komme seg bort fra sine vante omgivelser, og til fremmede steder, der ikke bare andre tenker på en som syk - men der en selv heller ikke trenger å definere seg som syk; det er så fint! Da får man også fri fra seg selv, fra sin egen klaustrofobi, som vel også har med stedet (huset, tettstedet, byen) man er bundet og kneblet til å gjøre.

Jeg kjente det da jeg var i Oslo for litt siden, også (er i noen lunde fin form i kroppen om dagen): At jeg på et vis følte meg fri med en gang jeg kom ut fra Oslo S. Selv om jeg omtrent ble psykotisk på vei tilbake til Bergen fordi det krevde så mye av meg, var det så utrolig deilig å finne en liten luke av frihet! Det var faktisk verdt hele hjernekollapsen.

Er helt enig; man kan bli så rørt når man føler seg mer som et fellesskap enn som en person. Men jeg føler meg også veldig heldig; jeg trives nok mer i mitt eget selskap enn de fleste andre, og føler jeg kan "rømme" en del gjennom skriving! Spesielt når jeg skriver om andre ting enn sykdom. Samtidig er det så godt å av og til lufte tanker som handler om sykdom med andre. Tipper du har det slik selv, også, fine du <3

maiken

05.11.2017 kl.17:07

Du er så ung, og tiden går ikke fra deg. Alt du eier og har tross din sykdom, en flott familie bl.a.

Skynde deg langsomt videre, og husk i morgen er det slutt på selvmedlidenheten!

Skriv en ny kommentar

Kvinnesnekkeren

Kvinnesnekkeren

37, Bergen

CESILIE HOLCK, JA ... Cesilie Holck prøver å snekre seg et liv av bittelitt rekved, pill råtne planker - og pur vilje. Forfatter av yrke, tøyser av sjel. Nevenyttig tenker. Har tusen jern i en noe ustabil ild. Kronisk syk, sykelig optimist. Mamma til to bittesmå folk født i november 2012 og oktober 2014. Og dessuten kone til et nokså supert menneske som også er forfatter - og komponist. Her på bloggen skriver jeg om min noe haltende hverdag og mine stadige forsøk på å leve et helt ok liv: flåsete og skakt. Eller alvorlig og dønn personlig. Kontakt: cesilieholck@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits