hits

FLUKTOPPDATERING

 

Vi er hjemme igjen. Etter en hundre prosent fantastisk tur! Vel, jeg måtte på do. Vi lette og lette, men fant ingen sånne offentlige, sant? Måtte gå på kafé hele tiden. Og om man skal tisse, så må man jo kjøpe. Og da ble det kaffe eller te. For jeg er en sånn idiot som ikke tåler gluten eller melk; kafékaker. Etter hvert ble vi lei av å sitte på stoler, så da bar det ut i gatene igjen. Kaffe og te er jo vanndrivende ... Så da var det på an igjen.

 

Forresten. Den danske genivitenskapsmannen Tycho Brahe døde angivelig av urinforgiftning. Han var invitert på slottsgalla, satt ved kongens bord, det var for mange storheter som ville hilse på ham, det fantes aldri noen naturlig pause i samtalen som gjorde det mulig for ham å gå på do. Å forlate bordet midt i kongens monolog er liksom både uhørt og frekt. Så urinen bare fylte hele vitenskapsmannen til randen. Så da døde han. Nok om det. Jeg overlevde jo i Berlin, og det var helt fantastisk!

 

Sist gang jeg var i Berlin, var jeg tjueen. Jeg gikk på Skrivekunstakademiet og hele klassen dro for å sjekke ut teaterlivet i kulturbyen. Oioioi, skal si det var en annen tur enn den vi dro på nå! Den gang sov vi to og to på et mistenkelig skittent pensjonat til nullstjerners å være. Og vi drakk, og mens vi drakk, så drakk vi enda litt til. En kveld havnet vi på en operasjonsgrønn pub hvor de viste porno på en liten tjukkas-tv som hang oppe på veggen. Mens små menn med store mager satt ved baren og stirret gråtkvalt på bartenderinnen ikledd pologenser. Porno hadde for lengst blitt til bakgrunnsstøy. Stønn som akkompagnerte kjærlighetssorg. Vi ba innehaveren om å skru ned lyden. Nei. Volumknappen virket ikke. Ikke av-knappen heller, tydeligvis.

 

En kveld havnet jeg og en medelev på en privat fest. Vi gikk bare inn en tilfeldig dør, noen spilte musikk og lo der inne. Og VIPS! Så var vi hjertelig velkomne. Det var en privat vernissage for fotografier vi aldri fant. Heller ikke kunstneren selv lot til å være til stede. Jeg spilte Radka Toneffs «Havanna candy» på anlegget. Medbrakt CD. Tok den ut av Discman-en. Fikk være DJ, for de ville at jeg skulle spille den om og om igjen. I nitiden om morgenen dro jeg og medeleven tilbake til pensjonatet. Vi rasket med oss et vissent juletre som lå på fortauet, stakk oss noe veldig på nålene hele den om lag en kilometer lange veien tilbake til pensjonatet. Aner ikke hvorfor vi gjorde det. Men det var sikkert verdt det.

 

Denne gangen var det veldig, veldig annerledes. Denne gangen var vi et middelaldrende ektepar. Slitne småbarnsforeldre på flukt. Vi så Brandenburger Tor. Ellers ingenting. Skulle egentlig på nasjonalgalleriet. Finne noen kule små kunstutstillinger. Men nei. Vi orket ikke. Ville bare spise, hvile, snakke, skåle, le. ? Være alt annet enn småbarnsforeldre. Så deilig det var å føle seg helt uviktig! Helt fri ! Vi tok og var med hverandre hele tiden. Olav er skikkelig grei!

 

... Og så fant vi en Miele-kafé! Midt i dojakten! En av turens høydepunkter. En fusjon mellom vaske- og tørketrommelbutikk og gourmetkafé. HÆ? Jeg lover, det er sant! Vi lo, gikk inn og bestilte lunsj. Og herregud, for et måltid! Fantastisk, fantastisk mat. Så vi entret med fnising og forlot med andakt.

 

Før vi bestilte billettene veide jeg litt for og imot; hvordan kan vi forsvare å bruke penger på parferie når vi egentlig trenger et nytt kjøleskap? «Nei, heller ekteskap enn kjøleskap», tenkte jeg. Åhåhåhå! Den var god! Huff. Når man begynner med sånne ordvendinger ? og til og med ler av dem selv - er det bare å komme seg i eksil. Bort fra det plagsomt durende kjøleskapet. Få litt fri fra det! Få litt fri fra mine egne blødmer! For jeg nekter kontinuerlig å bli en sånn som ikke er supersmart og klok. For øvrig var det nettopp det jeg bestemte meg for å bevise for oss begge at jeg var på denne turen. Verdensvant med alt på stell. Upåklagelig oppførsel, femstjerners personlighet. Tror dessverre ikke jeg klarte å overbevise verken meg eller Olav helt. Men da klarte jeg i alle fall å ikke overbevise oss om det på luksushotell i Berlin, heller enn i tomannsbolig i Bergen. Skjønner?

 

Stikkord: Spa, glemt hotellromnøkkel, badekåpe, badehette glemt fjernet fra hodet, lobby. Prototypen på en idiot. Ferie fra seg selv får man jo egentlig aldri.

 

? Men så kom vi hjem. Og vi var viktige igjen; to kropper kastet seg mot mammaen og pappaen sin. To evig vidunderlige menneskebarn.

 

Ja. Vi var på Miele-restaurant i Berlin. Vi lot oss overbevise om at Miele står for kvalitet. Her hjemme står det utdaterte kjøleskapet. Men duren fra det hører vi fortsatt ikke.

 

 

 

 

 

MIELE!!!

 

 

De eneste bildene. Attraksjonene. Tissetrengt på alle. 

 

 

#Berlin #småbarnsforeldre #parferie #ektepar #tissetrengt #do #kafe #Miele #restaurant #spa #blødmer #fadeser

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar