hits

01.08.2018

STATUS 01.08.2018

 

Det var så fint i går! Merkelig å være ute i offentligheten igjen som forfatter - og ikke minst å mingle. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men det er da altså en helt utømmelig kilde av fine, kloke forfattere/kunstnere å bli kjent med i dette landet. Gjensyn med en del gamle kjente, ble det også. Vidunderlig nok.

 

S.e.l.f.i.l.i.e!

 

Men det blir mye inntrykk og jeg blir så rotete i hodet av det. Selv om det var veldig deilig å bo på hotell igjen! Jeg har vært så lei av det fordi jeg har gjort det så mye, men nå føltes det veldig luksus. Helt flunkende nytt var det, også. 

 

Klassisk. 

 

Se her! Jeg tok bilde av en frisørsalong: 

 

 

Her har frisøren tråkket og tråkket og tråkket på gulvet. Stått på samme stedet i årevis. Nå er malingen helt flasset av. En halvmåne av liv. Er det ikke fint?

 

... Og her: jeg mistet manus (som fortsatt ikke har kommet fra trykken som ferdig bok) på gulvet da jeg leste. Måtte løpe rundt på scenen og sanke inn alle arkene. Jeg har jo skammet meg litt fordi denne boken er så tynn. Men manuset fikk jo nesten ikke plass i vesken min, jo! Det gjorde meg oppstemt.

 

 

Nå er jeg på vei. Hjem. Jeg sitter på flyplassen og venter, slik man gjør på flyplasser. Før likte jeg å sitte på flyplasser. Og vente på å dra et sted. Det gjør jeg ikke nå lenger. Nå liker jeg i all hovedsak å BEFINNE meg der. I vinter, før varmen lokket meg ut i hagen min på tilnærmet permanent basis i selveste Bergen, dro jeg til flyplassen hver eneste dag. Jeg hadde med meg trillekoffert. I trillekofferten hadde jeg laptopen min. På laptopen hadde jeg alle ordene mine. Jeg gikk i «drakt». Høyhælte sko. Pyntet meg, skikkelig forretningskvinne-skikkelig (kommer alltid noen ukledelige flekker på blusen, men). Jeg gikk med veldig raske skritt gjennom den uviktige hallen i underetasjen. Lot som om jeg var på vei til den viktige avgangshallen. ... Og rett bort til Espresso house, hvor jeg bestilte min sedvanlige koffeinfrie Americano (jeg vet, kan man være mer alien?)

 

Det er lenge siden jeg har virket bereist forretningskvinneproff nå. Men til høsten skal jeg dra til flyplassen igjen. Kanskje innimellom for å dra på fine litteraturarrangementer, og det blir bra, det også. Men det jeg gleder meg like mye til, det er å ikke skulle noe sted. Bare kunne late som om jeg er spesielt viktig. Uten å trenge å lee på så mye annet enn fingrene som glir dovent over tastaturet på jakt etter mening. Mens jeg innimellom, lett kokett ser på klokken for å ikke «miste flyet». Den perfekte måten å forkle latskap som vellykkethet på. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar