hits

DET HELLIGE BARNET MITT

 

Han fylte år. Gutten som gjorde meg til mamma og mannen min til pappa. Han ble født om natten etter et heller grufullt svangerskap, men så kom han ut. «Der er du jo»! Det var det første jeg sa til ham. Da vi våknet neste dag, var landskapet utenfor helt dekket av snø. Stille dag. Alle lyder dempet så følelsene kunne få rope alene.

 

Dagen vi tok ham med oss hjem fra sykehuset; det var den lykkeligste dagen i mitt liv (den andre lykkeligste av de i alt seks lykkeligste, var den dagen jeg testet positivt to år etter med lillesøster, men det er en annen historie). Jeg kjente ingen forvirring. Ingen redsel. Ingen usikkerhet. Ingen uro slik jeg har hørt fra de aller fleste andre førstegangsforeldre at de har følt. Jeg kjente på en total indre harmoni. Alt var riktig. Alt var trygt. Han var der han skulle være. Den han måtte være. Og vi; vi var også det.

 

Lyden av spedbarn som ligger ved brystet og svelger melk ...

 

Da vi kom inn med ham i leiligheten ... Satte bagen med den vidunderlige, lille bylten på gulvet ... Satte på radioen, og der! Der spilte de den fineste sangen vi, den nybakte mammaen og den nybakte pappaen, vet om. Og vi gråt og vi gråt og vi gråt. Mens det hellige barnet sov. Svangerskapet var over. Alt fælt ble skylt ut med fostervannet. Bare det gode var tilbake. Sangen snakket om dette. Barnet. Om oss. Sangen er hemmelig. Foreløpig bare meg og min manns. Senere skal den bli hans. Kanskje han kan få den når han flytter hjemmefra ... ? Jeg klarer fortatt ikke å høre på den. Det er for skjørt, for stort, jeg er redd for å ødelegge den. Få andre, mindre vidunderlige assosiasjoner til den. Jeg tror han må arve den og skape sine egne. 

 

Jeg laget en portal kvelden før dagen. Portalen var bygget av all Duploen vi har i hus. Et femtall viste vei til et sekstall. Skakke tall skriblet ned av en utålmodig og ivrig mor. Og nå har han vært gjennom overgangsritualet fra småbarn til storbarn. I alle fall føles det sånn; dette var høsten han begynte på skole.

 

... Men portalen står fortsatt i døråpningen inn til stuen; som om vi alle fire fortsatt tviholder litt på det forrige året. Det er jo sånt man gjør. 

 

Nostalgi er vel først og fremst det en bursdag er.

 

SAMSUNG CSC

 

edf

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar