hits

EN FORFERDELIG START PÅ ÅRET

 

Stikker innom etter en lang, lang pause. Julen var heseblesende og helt uten rom for egentid og blogging. Det vil si helt og holdent tilrettelagt for barna! Akkurat slik det skal være i denne høytiden, synes jeg. Aktiviteter hver dag hele ferien, pepperkakeby, svømmehalltur, lekelandtur, familiebesøk, vennebesøk, kakebaking, juletrepyntverksted, julaften, nyttårsaften ... Kan gjerne innrømme at jeg syntes det var ørlite godt å sende ungene i barnehage og på skole igjen!

 

Men så skjedde altså det verst tenkelige. Torsdag fikk jeg en melding på telefonen: "Det har skjedd en ulykke i barnehagen". Trodde jeg skulle besvime, leste resten, der stod det at vårt barn ikke var rammet. Det er altså i vår barnehage ettåringen som fikk en snor rundt halsen og fortsatt er kritisk skadet, går. Det er bare så ufattelig tragisk at jeg har ikke ord. Jeg tenker på foreldrene og familien til den lille, og så klart barnet selv, som akkurat nå kjemper for livet på sykehuset med den lille kroppen sin. Og jeg tenker på alle de ansatte i barnehagen, noe så grusomt for dem, også! Uten å synse for mye, regner jeg med at det har vært en ulykke som ingen av dem som var på jobb den dagen kan stilles direkte ansvarlige for. Jeg føler sånn med dem:-( Kan du tenke deg noe så fælt? Det er en nokså stor barnehage, likevel kjenner vi jo svært mange av de ansatte etter å ha hatt barn der i fire år. Det er bare så utrolig vondt. Også for alle oss foreldre, selv om vi naturligvis bare er bakgrunnskulisser i dette. Det var heldigvis ingen barn som var vitne til ulykken, så de fleste - i alle fall av de minste - har vel ikke engang fått med seg hva som har skjedd. Heller ikke barnet mitt. Vi har foreløpig utelatt (utsatt?) å snakke om dette fordi ulykken skjedde på en helt annen avdeling som hun ikke har befatning med. Barnehagen har vært steng siden, og det blir vel et informasjonsmøte der vi diskuterer litt nærmere hvordan vi skal forholde oss til dette, tenker jeg. 

 

Akkurat nå er det stille rundt meg og tankene blir klarere og sterkere; jeg klarer ikke å slutte å tenke på den lille babyen og familien hans, alle tankene mine kretser rundt ulykken og de involverte. Jeg må bare skrive her for å lufte dem litt, få dem litt ut. Ungene er hos mormoren sin og jeg har litt tid for meg selv, kanskje for første gang på over to uker. Minsteklumpen min har bokstavelig talt hengt i skjørtene på meg eller klatret på meg eller sittet på ryggen min eller på fanget mitt hele julen. Har villet kosekosekose. Og jeg har tillatt det. Hun begynner å bli så stor og det er så kort tid til jeg ikke lenger får oppleve den helt spesielle småbarnsnærheten! Etter torsdagens hendelse, føles jo denne fysiske nærheten jeg får lov til å ha til mitt friske, sprell levende barn, nesten hellig.

 

Og tanken som veller opp hver gang noe sånt skjer: Vi må ta vare på hverandre mens vi kan.

 

Herregud. 

 

Måtte det gå bra med gutten. Måtte det, måtte det, måtte det bare gå bra med gutten. Alle mine tanker til ham, foreldrene og familien hans og de ansatte i barnehagen. Alle tanker. Absolutt alle. 

 

 

Jeg kommer til å blogge mer fremover nå

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar