KOLLAPS

 

Jeg ligger på sofaen og er helt utslått. Har tatt medisiner, men det hjelper liksom ikke. Det var kraftig spredning av bjørkepollen i går, og kroppen gikk helt amok! Jeg har aldri sett så narkoman ut før. Sprengte øyne. Hovne helt ned til munnen, så ut som om selve øyeeplene hadde begynt å sagge.

 

Det er jo litt trist at noe som ikke gir deg så mye som snev av kokain-rus engang, altså pollenallergi, skal få deg til å se så partydopet ut. Foreslår at regjeringen fra neste år av setter inn store ressurser på å pode bjørkepollen med noe sentralstimulerende, så vi kan få en real folkefest utpå våren. Jeg  tør påstå at dette vil gagne 17.mai-feiringen, som jo egentlig ikke er de voksnes feiring. TENK så god stemning det kunne blitt om ikke nasjonaldagen bare var barnas dag, men også de partydopedes dag!

 

Jeg danner Sentralstimuleringspartiet.

 

I dag blir jeg rett og slett nødt til å holde meg innendørs. Jeg er skuffet, for jeg har ikke vært så allergisk på mange, mange år. Etter at jeg fant ut at jeg har sterke intoleranser for en del matvarer, bla hvete, og melkeproteinallergi, ble pollenallergien MYE bedre! Den forsvant nesten, det var som om kroppen allerede jobbet nok på spreng med å takle alt den ikke tålte. Så da var det ikke flere krefter igjen til å kjempe mot histaminer.

 

Jeg blir nødt til å tolke dette: jeg tror kroppen min er veldig, veldig stresset for tiden. Den har ikke ork til å se verden blomstre akkurat nå. En perfekt unnskyldning til endelig å ta helg fra våren. Det er, som nevnt tidligere, en belastning for en vestlending når solen setter inn.

 

Kroppen har vel fått nok av meg og fineværet mitt, da. Så ille får det nesten være.

 

 

 

#pollenallergi #allergi #partydop #bjørk #pollen #allergisk #histaminer #vår #sol #vestlending

JEG! ER MAMMA!

Jeg våknet. Fra husets viktigste etasje hørte jeg lyden av bitte, bitte små skapninger. Latter. Roping. Tassing. Prating. Løping. Krangling. Gråting. Etterfulgt av latter igjen. Jeg satte meg opp. Hvor var jeg? Her …? Faktisk – og utelukkende faktisk – her? Hvem var lydene? Var de folk? Var de mennesker? Ja. Lydene fantes som lekende, hvinende unger. På ekte.

 

Den lille jenten drømte. Hun som ønsket. Hun som alltid tenkte at hun en eller annen gang skulle få små, nydelige ansikter. Først et barn som var helt aldeles vidunderlig. Og så et barn som var helt aldeles vidunderlig.

 

Den lille jenten kom tilbake til nåtiden. Jenten var hun som ble til meg. Et lite øyeblikk tittet hun ut gjennom øynene mine. Strakte seg på tå og fikk øye på nåtiden min; fremtiden hennes. Nåtiden min.

 

Og jeg? Jeg strakte meg mot lydene. De små menneskene kom meg løpende i møte med lubne, skitne, smilende ansikter. Er jeg virkelig mamma? Til disse to små menneskene? Var det virkelig noe jeg skulle få lov til å bli?  Ja. Det er fortsatt virkelig, men det føles fortsatt uvirkelig. Jeg legger hånden min mot hjertene deres hver kveld. De ble til i meg. Og de slår.

 

 

SLIK VAR DAGEN MIN

Det er noen dager som bare skiller seg ut fra andre dager. I dag kan jeg trygt si at jeg ikke har hatt en sånn dag.

 

I dag har jeg:

 

*Dagdrømt at jeg laget en vietnamesisk suppe av mitt eget hår til Siv Jensen, most så godt at hun ikke kunne klage på hår i maten.

 

*Tenkt at jeg aldri skal bli venn med noen med høyde over 190, for da blir jeg nødt til å tørke støv på oppsiden av taklampene.

 

*Lurt på hvem kongen eventuelt forteller at han har hemoroider til, slik at vedkommende kan kjøpe hemoroidekrem til ham.

 

*Husket at den ene ungen min en gang insisterte på å ha med seg stjernekikkert da vi skulle skifte bæsjebleie.

 

*Tenkt at jeg burde lage en opplevelsespark for hundreåringer, men at jeg ikke gidder.

 

*Ikke skiftet en lyspære.

 

 

DÅNER AV SELVET

 

 

 

#dagdrømmer #tanker #hverdag #forfatterliv #refleksjoner #sivjensen #kongen #hemoroider

MØRKET SOM PERSONLIG FENOMEN

 

Lenge trodde jeg at jeg trivdes best i mørket. Det er vel sånt man gjerne gjør som ung? Jeg gjorde i alle fall det. Jeg trivdes best i mørket. Paradoksalt nok følte jeg at jeg fantes mer når det var mørkt rundt meg enn når det var lyst rundt meg. Kanskje fordi jeg så meg selv desto tydeligere om jeg ikke ble forstyrret av de andres blikk på meg? Jeg forsvant for de andre i mørket: kanskje var det slik jeg ble tydeligere for meg selv. Å være i mørket. Ikke en øvelse i å ha det fælt. Men i å være én.

 

Jeg skrev i dagboken min: “Hvem er jeg, egentlig? Er jeg hippien? Den intellektuelle? Kunstneren? Klovnen?” Noe sånt. Haha. Hippien!! Nå er jeg blitt så gammel at jeg trodde det het “hippy”, eventuelt “hippo”. Måtte senke meg selv ned i den deilige, varme dagboken min for å finne svaret (den som ikke finnes på nett, bare på papir).

 

Hvor var jeg? Dagboken. Hvem var det egentlig jeg forsøkte å sette meg i en spesiell kategori for? Sannsynligvis for alle de andre. Alle mennesker som ikke var meg. Jeg trodde de måtte sette meg i en kategori for at de skulle kjenne meg. Nå vet jeg at jo mer de setter meg i en kategori, desto mindre kjenner de meg. Og desto mer de setter meg i én kategori, desto mindre har jeg lyst til at de skal kjenne meg.

 

Hvor var jeg?

 

Mørket. Jeg elsker lyset nå. Jeg trenger ikke gjemme meg i det fysiske mørket rundt meg for å vite hva jeg består av. For å bli synlig for meg selv. Jeg kan gi totalt blaffen. Jeg kan bare råne rundt i lyse luften. Dingle i en hengekøye med rosa tånegler. Mens jeg tar selfie. Og skriver supergode romaner. Og leser Hjemmet. Og leser Margeruite Duras’ Smerten (legg merke til at både Hjemmet og Smerten står i kursiv!!) 

 

Jeg er gammel; jeg kan gjøre alt dette. I lyset. Om jeg vil.

 

 

 

edf

 

To cool for sminke

 

 

 

 

 

#mørket #lyset #selv #personlighet #identitet #margueriteduras #duras #smerten #hjemmet #hengekøye #sol #ungdom #hippi #kunstner #intellektuell #klovn

Å LEVE SOM FORFATTER

 

Påsken er på hell og det kjennes. Vi har hatt veldig fine dager, men nå begynner vi å bli klare for hverdag igjen. Hvordan hverdagen min blir fremover vet jeg ikke helt ennå. Er det ikke snodig? Ingenting er fastsatt. Sånn er det når man driver for seg selv. Man driver virkelig. Driver nedover en elv og lar seg ofte bare slynge frem og tilbake uten at man vet hva som kommer til å skje.

 

Jeg vet at jeg skal til Oslo på et manusmøte snart, men venter på svar fra redaktør og på å finne ut når hun kan. Og jeg vet at jeg skal opptre på Haugesund vise- og lyrikkfestival i mai. Ellers er mye åpent akkurat nå (ikke alt, men mye). Jeg vet aldri, plutselig kan det dumpe ned oppdrag i eposten; invitasjoner til opptredener, festivaler, forespørsler om å skrive for noen på bestilling. Et cetera. Det er alltid fint. Det føles godt når noe så diffust som å skrive bøker blir til noe håndfast. At også jeg som forfatter får lov til å finnes litt i verden innimellom. Sammen med alle dere mennesker, haha!

 

Men nå. Etter påske. Hva skal jeg ta meg til, hva skal jeg produsere? Produsere … Jeg har en liten hjernefabrikk. Jeg lager tanker. Og jeg bør lage dem på samlebånd, men altså et veldig intellektuelt samlebånd. Flikke på verden, lage setninger. Ord. Et raffineri. Hva blir det denne gangen? Hermetikk eller ferskvare? Makrell i tomat-refleksjoner? En blodig fersk bifftanke? Rosin-betraktninger? Kanskje hjernen bare vil produsere slaggstoffer?

 

Skulle ønske jeg var ekspert akkurat nå. En som kunne yrket sitt til punkt og prikke. Men sånn er det ikke; jeg begynner på null hver gang. Tenk om en baker bestemte seg for å bli hjernekirurg på tirsdag etter påske. Litt sånn er det jeg føler det nå når jeg snart må over i et nytt manus. På ordentlig. Parallelt med neste roman, som nå er gått over i en ferdigstillingsfase.

 

Vi får begynne forsiktig. Jeg tror det må bli rosinbetraktninger enn så lenge.

 

 

Forresten: Ser du at jeg har endret overskriften på bloggen fra “Kvinnesnekkeren” til “Forfatterlivet”? Det føles helt merkelig og egentlig nokså feil. For det er jo kvinnesnekkeren jeg er (mer om hvor dette navnet kommer fra en annen dag). Jeg angrer meg allerede og kommer sikkert til å skifte tilbake igjen. Men jeg kjenner at navnet er litt misvisende. Og at jeg nok kommer til å skrive enda mer om prosessen fra skriblerier til bok fremover. Om forfatterlivet. Innimellom alt det andre. Sant?!

 

 

 

 

 

 

#forfatterliv #skrive #hverdag #alltid #bøker #litteratur #roman #forlag #forlagsmøte #manus #selvstendignæringsdrivende

MANGLENDE GRENSE MELLOM VERDEN OG KROPP

 

De siste dagene har jeg følt på en spesiell type frihet. Når gjorde jeg det sist? På den måten at det kjennes som om det finnes en mer glidende overgang mellom kroppen og verden rundt? En helt annen form for kroppsopplevelse. Liksom ikke så tyngende, litt mindre ansvarsfull på et vis.

 

Det å være ute hele dagen … Ikke fordi man må “få seg litt frisk luft”, som det heter her nord (selv om man vil ut aldri så mye). Det motbydelige norske ordtaket: “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!”. Forferdelig. Det finnes dårlig vær!! Jeg fryser konstant. Alt i livet mitt dreier seg rundt det å unngå og fryse. Haha, ser hvor sykt det høres ut når jeg skriver det svart på hvitt. Men det er sant! Det er faktisk sant!

 

Men i går og de siste dagene har jeg løsrevet meg litt fra kroppen som alltid trygler meg desperat om å oppsøke varme. Jeg har kunnet gå inn og ut av huset, barbeint, vi har tatt det helt med ro, fikk besøk av en nydelig onkel, grillet, ruslet rundt i hagen, tøyset, jeg har ligget i hengekøyen, i gresset. Ingenting. Befriende manglende kroppsbevissthet; ingen kulde den kjemper mot.

 

Bare verden. Ikke kroppen. Bare eksistensen som strømmer inn og ut. Uten at livet overskygges av frykten for å fryse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fytti, så kjærkomment (og ja, rent fysisk burde jeg aldri bo her jeg bor, men rent psykisk er det ingen andre steder jeg kan det).

 

 

ER DET MINE BEHOV ELLER UNGENES BEHOV?

 

Når jeg sammenligner våre påskeplaner med andres, så ligger vi nok et hode bak, for å si det med nøktern underdrivelse. Jeg synes jeg hører om matbudsjett på mangfoldige tusen, om eksotiske ferieplaner og om avansert luksuriøse lunsjer og middager og avanserte aktiviteter. Kvalitetstid med storfamilien.

 

I år, som i fjor, har vi totalhjemmepåske. Om det finnes et sånt ord. Vi har ikke familie i byen, så vi loffer mye rundt alene. Kjernefamilien (men vi kunne valgt annerledes, for vi kunne ha dratt til familie som bor et stykke unna, bare så det er sagt!). Vi er heldige, vi har et stort nettverk, så det blir treff med andre barnefamilier flere ganger, da! Det står noe på programmet hver dag, men utfluktene varer ikke i ti timer for å si det sånn.

 

I går var vi på en beskjeden ekskursjon, jeg og ungene, mens far stelte heime (malte huset). Vi var på Norsk Fiskerimuseum. Utrolig døllt sted, haha! Jeg så turister der som virket helt sjokkerte over at dette i det hele tatt var foreslått som noe man kunne gjøre. En grå nordmann snakket på storskjerm med en grå fjord i bakgrunnen: “…Og så tenkte eg jo at det kunne ha vore kjekt å fiska, men den veka måtte eg gjere unna slåtten, men eg kunne aldri leggje torsken heilt frå meg”. Men ungene virket fornøyde og etterpå ble det is i parken. I dag blir det et minibesøk av et minimenneske og de gleder seg til dette.

 

Merkelig hvordan man kan ha dårlig samvittighet selv om man ser at ungene koser seg maksimalt. At det tydeligvis er noe i meg som synes det de ikke opplever er bra nok. Er ikke det egentlig litt ufyselig? Det handler vel rett og slett om at man sammenligner seg med andre og er (litt for) opptatt av at ungene skal komme tilbake til barnehage og skole etter påsken og forsvinne helt i samtalene om alt det ekstatisk fine de andre har opplevd siden sist.

 

Bortsett fra dette; hva er det egentlig jeg ønsker å oppnå ved å legge andre planer enn det ungene trives med? Er det mine behov for å ha et behov for at ungene skal ha et behov for mer spektakulære planer? Helt sprøtt.

 

Men jeg har kledd spisebordet i papirduk. Trenger ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke stryker den, føler meg egentlig fantastisk når jeg ikke gjør det; det gir meg en følelse av at jeg avverger storbrann. Så blir det en enkel lunsj. Bananvafler. Som en helt vanlig helg, egentlig.

 

Men helt elendighet er det ikke. Nå skal jeg tine lammelåret. Det har ligget i fryseren og lyser feilslåtte ambisjoner fra forrige påske.

 

 

… Og hvordan kan egentlig scener som dette noensinne assosieres med behovet for andre opplevelser?

 

 

 

 

 

#påske #påskeferie #ambisiøst #ambisjoner #familietid #norskfiskerimuseum #papirduk

AVHENGIG AV INTERNETT

 

Det er stille her. Jeg håper dere har dratt til et bedre sted. Misforstå meg rett! Haha. Jeg liker å tenke på dette som en hverdagshytte, en hytte dere kan stikke innom og bare se dere litt rundt i før dere enten kommer tilbake eller bestemmer dere for å komme dere til h”” bort fra så fort som råd. Begge deler er lov.

 

MEN! Poenget var egentlig ikke det. Poenget var: Jeg unner dere en pause. En pust i bakken. Ikke bare fra meg. Men fra alt! Påsken er en sånn tid som er for de fleste. Det er vel få høytider så mange folk har så mange fridager (med veldig, veldig hederlige unntak, så klart!). Håper dere tar vare på dere selv og nyter dagene. At dere klarer å koble litt av og få hentet dere litt inn igjen. Og at noen av dere kanskje har en ekte hytte å dra til, som ikke er en sånn hverdagshytte som denne bloggen er, men som til og med finnes i virkeligheten? Sånn helt på skikkelig? Som det går an å være helt fysisk i? Eventuelt at dere bare finnes et annet fysisk sted.

 

Jeg er besatt av internett. Jeg ER det! Jeg innser at det utgjør mer og mer av livet mitt, mens det egentlig burde utgjøre mindre og mindre av livet mitt etterhvert som årene går … Ikke minst fordi jeg stirrer så mye mot en skjerm som forfatter, også. Og som ivrig googler … Og serie-junkie … Det er ikke bra.

 

Håper dere er i virkeligheten nå! Det er tydeligvis mer enn jeg er i denne timen. Jeg burde finnes mer. Der ute. Ønsk meg lykke til med det!

 

SMASK!

 

 

Jeg tok meg jo faktisk fem minutter på altanen, da! Selv om det var strålende sol og varmt! Hvem skulle trodd. Men til min unnskyldning var det for å få tatt et bilde til dette blogginnlegget.

 

 

 

#internett #avhengighet #besettelse #påskeferie #påske #lesere #hytte #fri #livet

 

MOLDOVA, VINMONOPOL, SANDPAPIR

Jeg drømmer mye for tiden. Hvis jeg skal forsøke meg på noen freudianske tolkninger av dem, så er hodet mitt kaputt. Rett og slett. Den er lei av å gjøre alt som er riktig og rett (?).

 

Jeg drømte at jeg måtte til Moldova for å kjøpe plastperler, det var gått tomt i Norge. Da jeg kom dit, ble jeg plutselig opptatt med å skryte til en tigger om at jeg hadde hatt en drømmefødsel bak meg, og han pekte mot et punkt på skotuppen min (det viste seg at det var joggesko med finsko-smal spiss) og sa noe jeg ikke forstod (var det virkelig nødvendig å snakke så jeg ikke forstod, det var drømmen min, ikke virkeligheten hans!!). Jeg tok en telefon hjem, det hastet, jeg måtte ha tak i en forfatterkollega som er viden kjent. Jeg visste at han skulle på vinmonopolet i Valkendorsfgate, og ba ham kjøpe med to pakker med knekkebrød til meg, for de var på tilbud siden de hadde blitt levert til feil butikk (altså til vinmonopolet, ikke til matbutikken).

 

Jeg våknet og ristet på hodet over hvor dum det går an å være i det samme hodet (litt meningsløst, men la gå). Jeg sto opp, men da jeg gikk over teppet, hørte jeg en grufull lyd, litt som når en katt kvesser klørne. Vi har ingen katt da jeg ikke liker lyden av noen som kvesser klørne. Så da skjønte jeg det: det var mine egne hæler som laget lyden. Tørr, grufull hud, sprukne hæler. Jeg hater føtter som ser ut som om de har tilhørt et lik i fire år, så dette var ikke bra.

 

I og med at jeg ikke fant noe profesjonelt fotfilaktig, måtte jeg improvisere litt. Jeg tenkte: jeg kan jo bare bruke sandpapir! Jeg lette i boden. Jeg fant frem groveste sort, sånt man bruker når man skal fjerne tjukk bark fra ved, eller noe. Jeg tenkte: såpass bør det vel være. Og så gikk jeg løs på oppgaven. Tok skikkelig i. Det var ikke lurt. Det gjør VONDT! Sårt å gå, jeg må gå på tå, det ser ut som om jeg konstant forsøker å snike meg vekk. Ungene er frustrerte: “mamma, ikke prøv å liste deg vekk fra oss, det er påske, det er familietid!!”

 

Nå ligger jeg på sofaen og lurer på om det er drømmepersonligheten min eller våkenpersonligheten min som er mest håpløs. Det er liksom det smarteste jeg får til mens jeg venter på at kjøttsårene etter sandpapiret i størrelsen maximacro på grovhetsskalaen, skal gro.

 

 

Men når jeg tenker meg om er dette egentlig favorittkroppsstillingen min akkurat nå.

DET LILLE SOM ER AKKURAT SÅNN DET SKAL VÆRE

Nå er det påske. Sant? Men det blir liksom aldri helg her. Eller høytid, for den saks skyld. Det flyter over av ting og saker overalt. Selv om vi egentlig ikke har så mye nips og naps og overflødige klær. Har kvittet oss med så mye vi kan uten å måtte gå nakne ute i samfunnet (går nakne hjemme, da). Jeg må egentlig ha orden rundt meg, for det er … Uorden inni meg.

 

I tillegg har vi holdt på med diverse vedlikeholdsrelaterte greier. Hver gang noe må gjøres, ser jeg for meg meglerens overskrift i en eventuell husselgerannonse: “velholdt bolig fra femtitallet”. Det er egentlig det som holder meg motivert til å ordne og fikse på ting. Selv om vi ikke ser for oss at vi kommer til å flytte.

 

Den ivrige leser har fått med seg at vi holder på å male huset. Det er fortsatt ikke unnagjort. MEN! Vaskerommet, som er totalrenovert, er ferdig. I dag så ungen på fire år det for første gang. Pappa spurte fireåring: “Ser du noe som er annerledes her?”. Fireåring: “Ja, det ligger en kjeks på benken”. Haha. Det var ikke noen benk der fra før av, men snekkeren hadde tydeligvis lagt igjen en kjeks. Et kjapt innblikk i hva som er viktig i et lite hode, kan man kanskje si. Fireåringer … I dag ble det fanget et tusenbein i en flaske. “Den heter “Karamelljenten”. Nei, forresten! Den heter … KARATE!” Og litt seinere: “Oi, Karaten sa noe, mamma, den sa noe på skikkelig! Den sa FRANKRIKE!”

 

Haha. Fireåringer vinner gull i verdensmesterskapet i grenen “menneske”. Helt utrolig. Det er rotete overalt. Kaos. Og så er det noe som lager orden, fra et hold man aller minst skulle ha trodd: fra den som lager rotet og virvler opp alt som er hybelkaniner og leker og klær. Det ryddes i meningsløse tanker, gullkorn erstatter alt som er skrot og rot. Det er heldigvis ikke alt som er mas eller kjas i et hus snudd evig opp ned. Noe er akkurat sånn som det skal være.

 

Takk og lov.

 

 

 

FIREÅRINGEN!

 

 

#kaos #hus #hjem #familieliv #hverdag #hverdagsliv #oppussing #husmaling #renovering #kjeks #orden #kjærlighet