UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

GENIALITET

Det hender jeg ønsker meg over i en helt annen virkelighet. Jeg er forfatter og med det følger det en del særskilte tilbøyeligheter. Ett av dem er, som jeg har nevnt tidligere, at forfattere i syttifem prosent av tilfellene er B-mennesker. Hva dette innebærer? Jo det innebærer at man får nittifem prosent av de “gode” ideene sine etter klokken elleve om kvelden. Dermed har det seg slik at jeg ofte er på mitt aller mest geniale rett før jeg skal sove – og selv om jeg er genial store deler av dagen, er dette ekstra belastende.

 

Men innimellom hender det at man sovner før man får skrevet ned alle de livsviktige setningene. Når man våkner neste morgen, tar man en titt på notatene på telefonen, for man kan jo håpe at det har dukket opp noen essensielle konklusjoner i løpet av natten. Det hender ofte. I dag våknet jeg opp til følgende visdomsord:

 

Sminw: against against

Lip evilutions in motion techs (meet)

Hifhlight five

Diffutional personalit pudder

Klyster Harry? xxx—>

Taufabrikk, reklame —-> A rope so strong you want to kill yourself

 

 

Hm. Kanskje jeg bare burde lage et nytt menneske som kan være genial for meg i stedet.

 

 

 

OPPDATERING

 

Meningen var egentlig å skrive litt i går kveld, men det gikk ikke. Etter å ha tatt meg solid ut på blodprøvetaking, venninnemøte, samt vanlige familieplikter og henging med ungene, var kroppen kaputt. Jeg trodde da også at jeg skulle få svar på noen blodprøver jeg var spent på om så fine ut, men så hadde jeg altså grudd meg forgjeves. For det fikk jeg ikke. Men jeg hadde en veldig fin dag, da!

 

Utpå kvelden i går, dro jeg hånden gjennom håret og det var mye som løsnet. Mye! Det kom tusen små rætsj-krætsj-lyder, som når en gammel tante rekker opp en blondeduk hun holder på å hekle. Jeg er alltid redd for å miste håret, jeg klarer ikke helt å slippe angsten.

 

Jeg har (hatt) en autoimmun sykdom som heter Alopecia areata, eller “flekkvist hårtap”, som på folkemunne. En dag for mange år siden dro jeg en hånd gjennom håret, sånn som man gjerne gjør iblant. Og så kjente jeg at det plutselig var en STOR bar flekk midt i bakhodet. Helt uten hår. Alvorlighetsgraden kan variere fra en flekk til at man mister alt hår på hele hodet. Ofte gror håret ut igjen, men det kan også bli permanent borte. Mitt grodde ut igjen, men i og med at jeg har hatt denne sykdommen, er jeg forberedt på at den kan komme tilbake.

 

Den gang fikk jeg utløst “anfallet” av store livsbelastninger og mye stress. Jeg har også hatt andre like stressende og belastende perioder i livet mitt uten at det har hendt noe. Men den følelsen … Å kjenne gjennom håret og lure på om det kommer til å skje igjen. Det er jo sånt man tenker på i den situasjonen jeg er i nå. Når kroppen har gått gjennom et traume.

 

Håper virkelig jeg slipper unna denne gangen, også. Tenk å miste alt hodehår for godt … Det må virkelig være en sorg. Flekkvist hårtap er ikke fint. Heldigvis, på en måte: det er trist når sykdomstilstander har estetiske fordeler. “Jeg var aldri så vakker som da jeg hadde syfilis”.

 

Jeg gleder meg til jeg får syfilis.

 

DE BRUKER ANSIKTET MITT!!

 

Etter at jeg kom hjem fra sykehuset, har det skjedd visse endringer i huden, kan man vel si. Jeg ser ut som en munk drapert i hud – bare at det ikke er noen hellig munk under huden, så klart. Men like fullt. Huden slenger. Kan du forstå? Planen er jo at den skal fylles ut litt etterhvert, men ungene trives med sin nye hobby. Om de ligger på gulvet og jeg for eksempel kiler dem så ansiktet henger over dem, så bare … De tror ansiktet mitt er deres! At de bare kan disponere det som de vil! De griper tak i det – for det går an å gripe tak i det – og liksom kaster det frem og tilbake, kinn mot øre og kinn mot nese. Frem og tilbake. Frem og tilbake til hverandre. Selv er jeg av den oppfatning at et ansikt ikke er noe man kan arve og at ansiktet er personlig eiendom. Ikke forsøk å stjele det. Vokt dem for hunden! Glefs!

 

Men så ble jeg litt inspirert. For etter å ha forsøkt å slenge ansiktshuden frem og tilbake selv, innser jeg at det egentlig er ganske gøy. Jeg går inn på badet når jeg gjør det, da. For jeg synes det liksom hører privatlivet til, på samme måte som det å gå på do.

 

Vås er alltid blodig alvor. Senere i dag skal jeg på sykehuset og ta noen ny prøver og få svar på en blodprøve. Jeg er spent.

 

… Men før den tid skal jeg prøve å få tankene over på noe annet.  I offentligheten kan ansiktet brukes til å smile med, og det er det jeg har tenkt å bruke det til de kommende timene. Jeg skal møte et vidunderlig menneske og snakke. Og kanskje til og med le.

 

 

 

ER JEG VOKSEN? VIRKELIG? HELT PÅ EKTE?

 

Av og til føler jeg at det finnes et bitte lite barn inni meg som bare LER når jeg forsøker å oppføre meg voksent. Det er vel det samme barnet som en gang var høyst reelt: Ungen Cesilie. Hun som en gang delte verden inn i “oss” og “de voksne” – og aldri trodde hun kom til å bli en av dem noen gang. Sånn på skikkeligheten, som det het da.

 

Innimellom kjenner jeg på det fortsatt: følelsen av at jeg bare LATER SOM. Som når jeg ringer til helsestasjonen for å avtale time for en unge og starter setningen med “hei, det er mor til xxx her”. Og så kan jeg av og til ta meg i å le inni meg. Ja, særlig, liksom. For det føles så sprøtt at det er jeg som er mammaen. “Tror de virkelig på det? At jeg er det på ekte”? Det føles bare så helt rollelek ut. Som om vi bare har bestemt oss for å leke mor og far og unge, jeg og den lille familien min.

 

Og så har du alle disse tingene vi ofte føler at vi ikke mestrer, min ektemann og jeg. Når det kommer til voksenlivet. Du vet, det livet hvor ting til stadighet må fikses og repareres – og der det er en selv som har ansvaret for å gjøre det. Men saken er denne: vi har dårlig selvtillit når det kommer til å oppføre oss, begge to. Vi er jo rett og slett utskudd, slik forfattere og komponister er (og bør være? Det er i alle fall det vi unnskylder oss med …) Vi har liksom aldri blitt ordentlig voksne. Vi har aldri gått på jobb regelmessig. Vi har aldri smurt matpakke, lagt den ned i stresskofferten og bilet til jobb. For vi har jo ikke sertifikat, noen av oss, engang! Og dermed heller ikke bil. Dårlige voksne, med andre ord. Men vi har så lyst til å klare dette voksenopplegget! I alle fall litt.

 

Og så har vi i går. Jeg oppdaget at dusjslangen var ødelagt. Jeg: Skal vi prøve å kjøpe en ny en? Han: KNIS. Ja det gjør vi! Som om det var en skikkelig rampestrek vi hadde gående. Og så kjøpte jeg en på Clas Ohlson mens jeg egentlig himlet litt med øynene. For hva var oddsen for at jeg kjøpte riktig type, liksom?

 

Men i dag kom Olav løpende inn i stuen etter å ha forsøkt å skru slangen på. Og ropte: Cesilie! Cesilie! Cesilie!! Med det mest sjokkerte uttrykket i ansiktet. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd. I det minste at et av barna hadde bæsjet ut hele huset. Men neida. For det han sa?

 

DET VIRKET! DET VAR RETT SLANGE! OG NÅ FUNGERER DUSJEN HELT SOM DEN SKAL!

 

Tenk at vi fikk det til! Det kjennes litt som om vi har hatt en hjemme-alene-fest og forbauset oppdaget at vi, helt ut av det blå, har klart å oppføre oss. At vi til og med har vannet plantene og pusset tennene og redd opp sengene våre. Helt uten at foreldrene våre var der.

 

HURRA! VI KLARTE DET!

 

SØREN. TILBAKE TIL NULL

Ja. Overskriften sier vel egentlig sitt. Jeg har vært så lettet de siste dagene! Langsomt har jeg klart å øke matinntaket og jeg har tenkt at vips! Nå er vi på rett vei. Men så enkelt er det jo ikke når kroppen har hatt en nullstilling.

 

De siste dagene har jeg kjent at energinivået har vært såpass mye høyere (ergo: kroppen har signalisert at den ikke er totalt på sparbluss lenger) at jeg i går bestemte meg for å gå en tur i skogen. En tur! I stedet for å blogge!

 

Jeg gikk. To tusen skritt. I den nydelige skogen min, som kanskje er det stedet jeg liker aller best i hele verden. Så fantastisk det var! Jeg nevner denne skogen stadig, men den er altså helt spesiell – ikke bare for meg, men for veldig mange andre, også. Turister kommer valfartende fra alle deler av verden for å se den. Det vil si: det var i denne skogen Fantoft stavkirke stod – en av dem som ble brent ned av Varg Vikernes på nittitallet. Det er kopien som ble bygget folk nå kommer for å se. Jeg elsker den! Den trenger å være der. Det må være en kirke på dette stedet, og det er som om den opprinnelige fortsatt er der fordi stedet har tatt vare på det den var. I form av den nye. Som et fotografi tar vare på noe som en gang var. Ikke det samme. Men likevel en todimensjonal bekreftelse på stemningen i øyeblikket i fortiden.

 

Jeg blir en tåpelig nordmann av denne skogen. Turister omkranser kirken og tar bilder og jeg går rett forbi, tar en liten kikk på den i forbifarten. Hva jeg prøver å signalisere? “Jeg er så vant til denne kirken, gjesp, jeg bor helt i nærheten og har sett den tusen ganger før”. Med andre ord later jeg som om kirken er mindre hellig for meg enn den er (selv om jeg ikke er personlig kristen) for å tøffe meg for turistene. Fullkomment idiotisk.

 

Uansett Kroppen tålte i og for seg turen oppsiktsvekkende fint med tanke på muskelsvinnet de to siste ukene. Og det er jo verdt et hurra i seg selv. Men! Samtidig tålte den det ikke fordi jeg da plutselig har forbrent så mye energi at jeg blir nødt til å øke kaloriinntaket … Det var veldig tydelig da jeg veide meg. Men å øke mengden mat føles som en umulighet akkurat nå. Samtidig er kroppen så sliten av å ligge på grunn av knokkelproblematikk! Så sliten! Av å ligge!

 

Søren. Så utrolig kjipt. Takk og lov for at det er hengekøyvær. I skrivende stund kjenner jeg at jeg får lyst på potetgull her jeg dingler en halv meter over bakken. Jeg har for øvrig en teori om at det nærmeste vi vil komme aliens her på jorden, er mennesker som ligger i hengekøyer.

 

Jeg har ernæringsfysiologens oppfordring i bakhodet: “Nå i begynnelsen skal du spise det du har lyst på”. Kanskje jeg skal begynne å ta henne litt mer bokstavelig, selv om det egentlig strider mot mine vanlige matrutiner. Pyttsann. Potetgull skal bli! Posen på magen, friterte fettsmuler i halsgropen! Det er jo mandag formiddag! Nok en dag i oppfeitingens tegn.

 

TVI TVI, CESILIE HOLCK!!

 

 

 

 

 

Skogen i mitt hjerte! Bilder helt uten filter.

 

Vi snakkes senere i dag.

DETTE BØR DU VITE OM MEG

 

En gang spydde jeg på en langdistansebuss og måtte sitte i min egen magesyrestank sammen med førti andre passasjerer i syv timer til.

 

En gang ble gymlæreren min så provosert da jeg nektet å løpe sekstimeter at han kom løpene etter meg – på en så truende måte at jeg spurtet av gårde. Uten at han ble særlig imponert av den grunn.

 

Jeg ligger på 385. plass i touchmetode i VERDEN (sikkert en måte å kompensere for traumet i forrige punkt på, da).

 

Jeg elsker fremmede folk.

 

En gang måtte jeg tigge på gaten i Tel Aviv.

 

Det beste jeg vet er å sage ned trær, herpe, rasere, bryte opp parkettgulv, kaste søppel i spesialkontainere og bruke brekkjern.

 

Jeg blir mørkeredd om jeg spiser svinekjøtt uten andre til stede i samme hus.

 

En gang spyttet en alpakka på meg og mitt første instinkt var å spytte tilbake (hvilket jeg gjorde).

 

Jeg elsker prompelyder, men kan ikke utstå prompelukt. En utrolig trist kombinasjon.

 

 

 

 

Det var alt.

EN LANG VEI Å GÅ

 

Jeg våkner. Jeg er gravid i femte måned. Med tvillinger! Gulp! Men nei. Det var bare et mareritt. Takk og pris for sånne mareritt som gjør at man blir dødsglad for å våkne. Det er kjærkomment iblant.

 

Lyden av rampete unger et annet sted i huset. Klokken er 11. Hm. Pinlig sent, kanskje, sånn i praksis. Men likevel tidlig for kroppen, for å være ærlig. Akkurat nå kunne den nok tenkt seg noen timer på sykehus. Prosjekt “bli bedre” når man er innlagt er en ting, men å komme hjem, hvor man har livet sitt, på godt og vondt, og ansvarsoppgaver av alskens slag … Det er noe annet.

 

Jeg ser meg rundt etter noen klær jeg kan hive på meg i farten. Finner ikke noe eget. Får øye på joggebuksen til seksåringen. Trer den på meg bare for å se om det går. Det går. Den ser ut som en vanlig shorts på meg. Noe så fælt. Jeg blir på gråten. Men kan ikke bruke krefter på sånt tull.

 

Jeg vrenger buksen av meg, tar på meg en stor morgenkåpe.

 

Jeg har en lang vei igjen. Herregud. Nå: misjon dagens første måltid. Prøve å bli stappmett etter ett og et halvt knekkebrød, ikke ett. Kommer jeg til å klare det? Eller ikke? Spenning! Følg med!

 

 

Strekkode på selvet. Endelig! Sånne porer er det visst for øvrig jeg får om jeg er farlig dehydrert …

 

Jeg kommer til å tenke på da jeg møtte en middelaldrende lærer på skolen under 17.mai-feiringen i går. Hun hadde en bunadshatt-greie på hodet. Jeg sa: “å, så fin kuse!!!” Haha. Verden er i alle fall godt for noe.

 

KYSS!

 

Kvinnesnekkeren er forresten både på Instagram (@kvinnesnekkeren) og facebook

 

 

 

TRE FRISKE OG EN SYK

 

Hei alle fine! Har dere hatt det fint? Planen min for dagen var enkel: jeg skulle forsøke å klare så lite som mulig (for min egen skyld ikke ta meg altfor mye ut, med andre ord), men likevel føle at dagen var innholdsrik for barna. Og relativt avslappet for mannens del. Og det synes jeg jammen at jeg klarte!

 

Vi har tatt det veldig med ro, det ble ikke noe tog på oss i år. Førsteklassingen hadde ikke så lyst og det passet i grunnen alle sammen bra. Lillesøster går fortsatt i barnehagen, så hun går ikke i noe tog. Og sentrum (hvor skoleungen skulle ha gått i tog) er jo et mareritt på 17. mai. Ugg! Det får bli til neste år. I år var det uansett ikke min stil å være hyperaktiv, for å si alvorlige ting på en kul og liketil måte (se den siste ukens innlegg om du ikke skjønner bæret).

 

Vi har spist god mat (jeg har spist babyporsjoner, da). Vært i solen. Viftet med flagg. Bare vi fire. Og så har vi vært hos vidunderlige venner, som er så vidunderlige at jeg helt fint kan legge meg strak ut for å hvile litt mens de rydder av bordet etter å ha oppvartet oss med alskens – uten å få dårlig samvittighet. Haha! DET er bra venner, det!

 

To timers aktiviteter på skolen på ettermiddagen var helt perfekt. Tretti grader i solen? Kan aldri huske at det har vært så fint og så varmt vær på 17. mai noensinne. Ungene spiste SEKS IS HVER! Og jeg ÉN! Til neste år skal de nok få konkurranse fra mor hva antall angår.

 

Jeg skulle gjerne si at “nå var det deilig å legge beina høyt”. Synes det høres så tøft ut å si, for det symboliserer jo at man har vært på føttene en hel dag. Vel. Jeg har IKKE vært på beina hele dagen, for å si det sånn. Dessuten får jeg vondt i halebeinet og skulderbladene av å “ha beina høyt”, så det utgår. Men sitteligging er også bra. Sånn cirka. Uansett: så lenge ungene har hatt en fin dag – noe de i aller høyeste grad har gitt uttrykk for at de har hatt – så er jeg ett hundre prosent fornøyd.

 

Storebror og lillesøster og landet!

 

Til uken skal jeg ta noen prøver for å se hvordan helsen er etter sykehusinnleggelsen og jeg er spent på resultatet. Jeg skulle sikkert sagt noe kritisk og politisk i dag. Men jeg har ikke ork. I år nøyer jeg med å si dette: Jeg elsker landet vårt.

 

I morgen skal jeg si noe viktig og klokt.

 

 

 

ENDELIG PLANLEGGINGSDAG!

 

Av og til, så må jeg få si at det bare er så utrolig deilig med planleggingsdag! Sett i lys av den siste ukens hendelser, skal det virkelig bli deilig å bare slumre bort hele dagen sammen med sine aller nærmeste. I dag skal vi bare ta det helt med ro. Daffe rundt i morgenkåpe til langt ut på formiddagen, være litt ute i hagen, det er mye som skal stelles i stand til sommeren og planen er å få klippet plenen for første gang i år. Barna er nå også så store at de ønsker å hjelpe til. Så det blir litt luking i bed og sånne andre ting som unger egentlig synes det er stas å få være med på! Litt snekring blir det også, om jeg kjenner meg selv rett.

 

Det er ikke ofte det er planleggingsdag og enda sjeldnere vi får lov til å nyte den sammen. Men denne gangen var det, i forbindelse med min sykdom, svært etterlengtet. Tenk. En helt vanlig fredag som bare er  dedikert til oss i kjernefamilien!

 

Husk å slappe av innimellom slagene. Lev lavambisiøst. God helg så lenge! Og nyt det fine været!

 

 

 

NEIDA. KØDDA. GRATULERER MED NASJONALDAGEN!

 

(… Og som et lite BTW: Er det ingen andre som synes Martha Louise ser fullstendig nypult ut etter at hun ble sammen med Mr. Durek? Har ikke sett henne så blodfull i ansiktet siden den tid hun drev med sprangridning. Men nok om det).

 

HIPP HIPP!