ER DETTE EGENTLIG SÅ LURT?

Det jeg holder på med som jeg trodde skulle være så lurt. Så bra for meg …Det er IKKE bra!

 

 

Begynnelsen først: Du vet når du legger ting på et lurt sted. Ja. Et veldig lurt sted. Kjenner du deg igjen? Det lure stedet – det blir jo straks litt for lurt – uansett hvor glup man påstår at man er. For straks man har rukket å bli sitt sedvanlige dumme selv igjen, så er stedet glemt. Og det man absolutt trengte å vite hvor lå, det er nå sporløst borte. Det var dette problemet jeg bestemte meg for å få bukt med. Plutselig, så fikk jeg nemlig det jeg trodde var en genial ide – å ta BILDE av det lure stedet. For da ville jeg jo bare kunne bla gjennom kamerarullen om jeg ble usikker på hvor klokken eller nøklene eller ungene (?) befant seg. 

 

 

Men ting har jo gjerne en tendens til å balle litt på seg, da. I hvert fall under min fane. Og etter hvert oppsto det dessverre et annet problem. For det ble litt for omstendelig å kommandere ektemannen rundt for å hente ting til meg. Når jeg skulle forklare ham at “tingen ligger liksom mot et hvitt underlag”, så ble det ofte altfor diffust – selv når jeg viste ham dokumentasjonsbildet. Jeg hadde selvfølgelig en løsning også på dette, jeg da! For det var nå jeg innså hvor genialt det ville være å LAGE ANSIKTER av viktige ting på lure steder.

 

Kan du hente ringene til meg? De ligger på tidsskriftet – over øynene til Nansen!

 

“Telefonen min …Den ligger jo på marmorplaten på kjøkkenet, på “isbjørnen!”

“Er du snill og henter den gule notatblokken til meg? “Bamseansiktet” på spisebordet. Liptonposer til øyne, en bil til munn.

 

 

“Kan du hente klokken min? Den ligger oppå en grønn eske i et ansikt som ser ut som en operasjonssykepleier. Han har bart og geiper”

 

“Solbrillene mine? Den er i “katteansiktet” på den knall oransje sitteputen

 

Det virket en stund. Men nå? Alt jeg ser er ansikter. Hvor enn jeg går. Latterlig dumme ansikter. Og jeg til Olav: “Har du sett Pippi-ansiktet?  Tror det ligger nede på gangen. Eller – det var vel Mummi-ansiktet, det! Hva er det for viktig i Pippi-ansiktet, forresten? Var det tannstikkerne? Eller vent … De ligger kanskje  i Hitler-fjeset, de?”

 

 

Osv. Osv.

 

 

Tror du jeg finner NOE som helst i kaoset av “ansikter” overalt? Søren. Og veldig, veldig typisk.

 

 

Forresten, jeg er tilbake på Instagram, følg meg gjerne der! (Kvinnesnekkeren)

BRUK PLASTPOSER MED GOD SAMVITTIGHET!

Det siste året har det blitt et voldsomt fokus på dette med plastbruk. «Det er snart mer plast i havet enn det er fisk». Det kunne være fristende å si at dette er fantastisk, men det burde da virkelig ikke være noe annet enn en selvfølge. 

 

 

Men hva har egentlig blitt satt inn av tiltak? Plutselig får man sataniske blikk om man kjøper plastposer på butikken. “Hva er det du driver med? Bruk nå for helvete handleposer i tøy!” Da jeg var på butikken i sted, takket jeg ja til to poser, jeg hadde glemt de staselige tøyposene mine hjemme. Og jeg fikk “plastblikket”. Jeg krympet meg. Jeg begynte å tenke litt på dette. For jeg er jo selv sånn; jeg får god samvittighet hver gang jeg takker nei til pose på butikken. SE! JEG BRUKER TØYHANDLENETT! JEG ER FOR KLODEN OG IKKE MOT DEN!” Og så går vi rundt i byen, da. Med hevet hode med miljøstatussymboler i hemper over skuldrene. Mens vi sender “plastblikket” til dem som våger å bære matvarene i selve inkarnasjonen på naturkatastrofe.

 

Hva i huleste har plastposemotstanden egentlig å si når nærmest åtti prosent (minst?) av alle matvarene man kjøper på butikken, og som man da putter ned i disse god-samvittighets-tøyposene, er pakket inn i plast? Til og med for økologiske produsenter er visst dette foretrukken emballasje! 

 

 

Om man skulle våge seg på å være litt konspiratorisk, skulle man nesten tro at matprodusentene spiller på kundens dårlige samvittighet. Plastposehetsingen kunne vel like gjerne være et velkalkulert grep fra matprodusentene for å flytte fokuset fra sine egne synder og over til forbrukerne …? Genialt. Med dette bitte lille grepet kan de fremstille seg selv som prektige: å kutte ut plastposer er nemlig kundens ansvar. Å sette fokus på dette gagner hele handelsstanden – som tydeligvis ikke gidder å finne noe bedre alternativ enn å skvise hver eneste smakstomme paprika inn i plastfolie. Og godteriet må jo pakkes inn i små biter i plast som igjen er pakket inn i en større pose plast. Som igjen kommer i et større kolli innpakket i plast, som blir fraktet landet rundt i enda større kolli innpakket i enda mer plast.

 

 

Og hva kan vi forbrukere gjøre med det? Bortsett fra å droppe plastposer til de ti appelsinene og få et råttent blikk fra ekspeditøren som i så fall må skanne inn en og en? Ingenting. 

 

Det er vel stort sett ikke vi kundene som er idiotene? Men de som ikke gir oss noe særlig valg til å handle mer miljøvennlig – bokstavelig talt?

 

Et lite utvalg plastfjell fra en helt vanlig handletur utført av plastskeptisk forbruker

 

Femti øre fra hver plastpose til handelens miljøfond. WOW! Fantastisk arbeid, COOP. Særlig. For hva skjedde egentlig med alle de ti tusen andre produktene dere har pakket inn i plast?.

 

 

følg meg forresten gjerne på Instagram under “kvinnesnekkeren”!

 

#miljø #miljøvern #plast #plastposer #tøyposer #forbruker #handelsstand #emballasje #

NATT NUMMER 2

 

 

Man bør aldri love blogglesere noe som helst. Beklager! Love at man skal publisere noe, når og hvor og hva … Det er rett og slett både teit, dumt og frekt. Men i går måtte jeg fotfile, og jeg valgte med andre ord å være i nærkontakt med døde hudceller fremfor å ha nærkontakt med dere. Om det er noe trøst, valgte jeg samstundes å niglo mot egne hæler i stedet for å ta selfier, noe som tyder på at jeg ikke er en dum narsissist, men en klok en. Det kan være godt for deg som bloggleser å vite, ettersom du heller vil følge smarte narsissister enn tåpelige. Dessuten hadde jeg vondt, vond og vondt i armen i går, og smertestillende hjalp ikke. Ikke at det er et påskudd godt nok for ikke å skrive her, for smerten påvirket jo mer den praktiske runkemuskelen enn den åndelige runkemuskelen. Ja, den var god!! “Humoristisk sagt”, som det heter på Østlandet. Eller “Østlandet” skrives kanskje ikke med stor Ø …? Lett å bli forvirret siden Vestlandet skrives med stor V.

 

 

Bloggen min er dårlig for tiden, kanskje det er derfor jeg er ekstra glad i den akkurat nå? Hehe! Fra hehe til alvor; kanskje har jeg lyst til å si for mye viktig til at det blir annet enn vrøvl. Det ligger hundrevis av utkast på bloggkladden min (det er sikkert ikke en overdrivelse, engang). Men så skal de fullføres, og de aller mest personlige skal helst gå gjennom en “karantenefase” (som jeg kaller det, fordi jeg er redd for å utlevere for mye uten samtidig å angre) før jeg publiserer. Kanskje er det derfor jeg publiserer anti-eksistensielt for tiden. Jeg vil ikke være i noen karantene. Jeg orker ikke.

 

… Men karantener er vel til for å oppheves …?

 

 

Finne seg selv; det er sånt man kanskje ikke bør holde på med uansett.  Uansett hvem man måtte være.

 

 

Tanker på vei bort. Alltid tanker på vei et eller annet sted. Men bort.

Bloggen er fortsatt i en overgangsfase etter at den ble flyttet over til ny bloggplattform. Det er foreløpig umulig for meg å redigere bl.a. layout, tittelnavn, header og footer (for å virke proff, slik man bare virker om man skriver engelsk), men det ordner seg nok etterhvert. Takk for tålmodigheten! Smask!

VINDU OG SMERTE

 

Jeg har sovet dårlig i natt. Hånden jeg nettopp har operert, har verket og verket. Det har sin helt naturlige årsak; i går, mens barn og mann var på tur, fant jeg nemlig ut at jeg skulle vaske vinduer i mildværet. Jeg har lenge lurt på hva som finnes på utsiden av soverommet, og nå var det på tide å finne det ut. Jeg skal ikke si hvor lenge det er siden de ble vasket utvendig, men vi har bodd her i fem år …

 

 

“Bare lek Karate-kid, så går det bra”, tenkte jeg mens jeg gnikket og gnikket. Hm … I dette avsnittet merker jeg plutselig at jeg har pjattet ganske mye i det siste. Er det dumt? Svaret er enkelt: Siden det er jeg som er den egosentriske av oss, kan jeg konkludere med at det er bra, fordi det er bra for meg. Da jeg sovnet, drømte jeg at jeg ryddet. Jeg våknet da jeg var kommet tre fjerdedeler på vei. Jeg ville tilbake i drømmen for å rydde ferdig, jeg hadde brukt så mye tid på det. Så nå er det rotete i hjemmet i virkeligheten, jeg brukte rett og slett opp ryddekreftene mine i drømmen. Utrolig irriterende. Man prøver jo umiddelbart å tolke dette ut ifra Freuds drømmeteori. Selv har jeg aldri forstått hvorfor navnet Freud aldri blir assosiert med ordet “fraud”. Merkelig.

 

Hvor var jeg? Vinduene. Jeg klarte det! De ble blanke! Olav sa: “Kva? Er det blader eg ser (bladar?)? Sånne små? Eg trudde det berre var ein stor, grøn klump utanfor der!” Men jo. Jammen var det en nydelig småknudret busk som nå kom til syne utenfor alt det blanke. Da jeg skulle legge meg, ville jeg bare se mot vinduene. Jeg ville ikke se på den fine utsikten. Jeg ville bare se vinduene! Det blanke! Det var vanskelig å få øye på det på grunn av den fine utsikten utenfor, som sperret litt for synet av det gjennomsiktige. Kanskje også på grunn av de voldsomme smertene i armen. Den ble skåret godt opp for å finne det som måtte finnes, arret er ti centimeter langt.

 

Mens jeg skriver dette, hører jeg på ungene, for de kan plutselig snakke sammen. Alt de kan finne på å si …

“Min beste lek, det er å gjette hva jeg tenker”.

“… Men mine hunder heter Lilly og Jens og Kokken og Sloss, faktisk. Lilly og Jens og Kokken er flinke til å sloss, men Sloss er ikke flink. … Og så falt mamma i vasken …”

 

Ja. Dette ble veldig platt pjatt. Og det verste? Det er at jeg får skikkelig vondt i armen av å skrive det! Tenk at jeg bruker krefter på dette! Hva det betyr …? Det betyr at jeg er i ferd med å bli gammel. At alt det viktige har blitt oppbrukt, på en måte. At det bare er det gode pjattet igjen. At å pjatte er det som føles meningsfullt.

 

Men i kveld skal jeg kanskje summe meg til å publisere et litt mer alvorlig innlegg. 

 

 

Til og med bildene mine pjatter!

 

 

#pjatt #sludder #vås #tanker #vindu #vindusvask #gjennomsiktig #søndag #barnemunn #selvopptatt #gammel

NAKEN I VERDEN

 

Våren er på vei og jeg føler meg naken, skjør. Om vinteren finnes det ingenting, vinteren er fin, men den er et lokk. Nå er alt tilbake. Fortiden kommer frem; jeg går ut i hagen, inn i boden hvor alt det glemte er. Lysten til å rydde bort alt går rett over i en melankoli over det man finner underveis. Kassene med de bitte små babyklærne. Merket med størrelse 50-74. 74-86 … Vi har tatt vare på mye, lenge trodde vi at vi skulle ha tre barn. Så tenkte vi oss om to ganger og fant ut at vi bare skulle ha to. Men klærne er der og minner meg på hva planen egentlig var.

 

 

Lydene. Alt er tilbake. Det er ikke stille i forstaden, det er like mye bråk som i byen. Men i stedet for fylleskrål, lyden av folkemengde og biler hører man gressklippere, motoriserte sager, fugleskvalder. Skvalder! Vi har tre skjorer som lager leven i hagen. De krangler med hverandre og er venner med oss. Ungene har gitt dem navn: Olje, Boks, og Skjo. Skjorene (man sier kanskje skjære på bokmål? Jeg sier skjor fordi skjor for meg hører nynorsken til) er så godt som tamme. En gang bæsjet en av dem i hengekøyen min. Æsj! Tenkte jeg da jeg så det. Men så tok jeg meg i å tenke .”… Men det er jo bare Skjo!”

 

 

Jeg er klar. Skjør og klar. Alltid litt urolig for våren. Armene kommer frem og huden blir slappere år for år. Jeg er som alltid spent på om solkremen vil legge seg i folder i skrukkene i allbuekroken.

 

 

Jeg presser meg forbi alt skrotet i boden som har lagret seg opp gjennom vinteren. Og der. Inne i mørket et sted: Sommergyngestolen som skal stå på altanen. Hengekøyen. Solsengen. Hagemøblene, parasollen. Vannpistolene. De eneste pistolene som er.

 

SHIT OG BLOGGEN NESTEN SLETTET

 

Puh! Beklager særdeles tabloid overskrift, men den er helt sann og jeg er faktisk skikkelig, skikkelig lettet nå!  Jeg har lenge visst at bloggplattformen min, blogg.no, skulle legge om systemet sitt og gå over til WordPress. Jeg fikk for en måneds tid siden vite at man måtte søke om å få bli med over til den nye plattformen. I går da jeg skulle logge meg inn for å skrive et nytt innlegg, stod det bare med store bokstaver at bloggen min var utilgjengelig. Jeg fikk ikke logget meg inn, passordet stemte ikke, ingenting stemte. Jeg tenkte: kanskje hadde jeg glemt å søke eller gjort noe feil? Eller kanskje var ikke søknaden min godkjent …? Akkurat da, og det høres overdrevent dramatisk ut, men det er faktisk sant: akkurat der og da kjente jeg at blodet forsvant fra hodet mitt og beina mine og kroppen min. Binyrebark og så videre. For jeg trodde at absolutt alt jeg hadde skrevet her gjennom 3 år (!) var borte for godt.

 

 

Og da, i dette øyeblikket, forstod jeg hvor mye denne bloggen faktisk betyr for meg. Så mye betyr den visst! Det er så mange spor av livet mitt her, så mange små og store tanker, så mye hverdag, så mye anti-hverdag, så mye som har vært så viktig for meg å sette ord på. Også de pjattende tankene mine, faktisk! Og dette gikk opp for meg igår.  Etterhvert, etter å ha sjekket litt rundt, fikk jeg bekreftet (som du kanskje forstår) at jeg var blitt med over til WordPress, som denne nye verden jeg nå må sette meg litt inn i, heter. Jeg forstår godt at blogg.no måtte ta noen grep, for det lå over 200 000 blogger (!) på serveren deres. Veldig mange av dem inaktive, naturligvis. Men så fikk jeg altså vite at jeg var en av de rundt hundre og femti bloggerne som i går automatisk fikk komme over på den nye plattformen uten problemer (som de første, flere kommer over etterhvert, da, men de står fortsatt i kø for å bli det). Da ble jeg GLAD!

 

Jeg er så utrolig lettet over at jeg fortsatt finnes her. I denne virkeligheten i tillegg til min egen, om du forstår. Ikke bare i dette innlegget, akkurat nå. Men også i fortiden min. Som fortsatt skal finnes, som skal få lov til å bli med inn i fremtiden min, helt svart på hvitt. Er det ikke fint? Jo! Det er fint! Og så tenkte jeg på dere. Tenk at det går an å bli glad i så mange mennesker man overhodet ikke vet hvem er? Det er jo helt sprøtt å få oppleve noe slikt, det er jo virkelig en surrealistisk gave! Tusen, tusen takk for dere! For hadde bloggen min blitt slettet, hadde dere også blitt slettet. Så nå har dere gjenoppstått for meg helt uten å vite om det.

 

… Og som et lite plaster på det nervøse såret: I følge blogg.no heter jeg ikke lenger bare Kvinnesnekkeren, men VINNESNEKKEREN!

Ingenting gikk i dass, yo!

 

Som du kanskje har sett, har bloggen min fått en annen layout, og jeg får se hva jeg skal gjøre med dette etterhvert, jeg må bare prøve å sette meg litt inn i det nye systemet først.

PÅ SYKEHUS

I går var jeg på sykehus for å opereres. Etter at jeg i begynnelsen av januar fikk noen glasskår e.l. inn i armen, har jeg hatt veldig vondt. Først kunne lege(vakten) opplyse meg om at det ikke var noen fare for at fremmedlegemene kom til å vandre gjennom hele blodsystemet mitt og til slutt sprenge hjertet dødt (eller noe sånt, det er vel det folk tror?) – selv om de godt kunne komme til å vandre litt. Men så fikk jeg en kraftig infeksjon og måtte gå på antibiotika i en uke. Deretter merket jeg at splintene tok til å flytte litt på seg. Det gjorde mer og mer vondt akkurat i de musklene som jeg bruker når jeg skriver. Oppover mot albuen. Skikkelig, skikkelig vondt! Når man går slik i noen uker og skjønner at det ikke går over, og må ta maks dose smertestillende uten at det hjelper det hakk, skjønner man til slutt at det ikke går. Om man kan få gjort noe med det.

 

Den siste tiden har det med andre ord vært problematisk for meg å skrive. Også her. Jeg begynte å bli skikkelig nervøs, for jeg er jo så avhengig av denne armen! Forrige innlegg ble påbegynt i forgårs, men fullført i går mens jeg fortsatt var godt bedøvet i armen etter operasjonen. Hvorfor snakker folk om smerter i etterkant av at man har blitt skåret i, liksom? Jeg kan jo skrive med de samme musklene som har blitt maltraktert!. Det tenkte jeg mens jeg ikke kjente noenting. Først etterpå forstod at jeg hadde brukt armen litt for mye i forhold til hva jeg hadde blitt anbefalt at man burde bruke en semimakulert arm til. Au. 

 

En lang historie kort (som det heter blant oss forfattere som skriver syltynne bøker i stedet for tjukke bøker, når vi vil virke smarte): Kirurgen jeg snakket med på førstekonsultasjon ville operere. Men i full narkose siden det angivelig ville gjøre veldig vondt med lokalbedøvelse-på-grunn-av-ett-eller-annet. Jeg valgte å gi sistnevnte et forsøk. Etter et tjuetalls operasjoner i forbindelse med en alvorlig tannskade, samt en vanlig vond fødsel og en helvetes grusom styrtfødsel, tenkte jeg at jeg fikk tåle såpass. Det gjorde jeg sånn cirka, også. Jeg fikk til og med skryt! Av en kirurg! Som med andre ord er veldig smart! Kan godt hende jeg til og med bet smerten i meg nettopp for å få høre hvor tøff jeg var. 

 

Jeg er glad for at jeg ikke orker å grue meg i forkant for noe som kan innebære smerter lenger. Da hadde nemlig hele Wien-turen blitt ødelagt. For sykehuset ringte meg opp to dager etter konsultasjonen og ville ha meg inn til operasjon rett etter ferien. Helt overraskende fort, egentlig. Men bra på et vis. Og nå er det hele over og jeg er på bedringens vei. Eller “pasienten har god effekt av smertelindrende”, kunne man vel kanskje også kalle det. Vondt, men det er uansett ikke verre enn det var før operasjonen. Og – best av alt: armen kommer til å bli helt bra igjen! Så nå blir det jammen meg ord. Skulle ikke forundre meg om jeg plutselig skrev en såkalt mursteinsroman. Som kommer ut i mars. Deretter en som kommer ut i april. Etterfulgt av bestselgeren i mai. At jeg rett og slett tar en Knausgård som en som faktisk har hatt vondt i en ARM og ikke bare snufser over ubetydeligheter”.

Bon voyage, petit bras!

 

 

 

EKTESKAPSFORLENGDENDE

 

Lukten av sigarettrøyk overalt. Det er lenge siden jeg har opplevd noe slikt. Jeg kan ikke huske sist. Dette var kanskje den aller siste gangen jeg får opplevde det, hvem vet? Jeg gir det toppen femten år, så er røyking så godt som forbudt. Røykeepidemien kalles det … Snart er den over og fremtiden vil himle med øynene over hvor nesten interessant dumme dagens mennesker var. Men det har vært en lukt som har omgitt oss så lenge … Hele livet mitt, egentlig. Den har rammet inn livene våre, både røykere og ikke-røykere. Lukten av glede, sorg, fest, alvor … Og her var lukten igjen; vi var i Wien! Bare jeg og Olav. I tre dager til ende. Vi gikk inn på en kafé, to kafeer, tre kafeer. Alle hadde røykeavdelinger og man kunne så vidt skimte noen barnevogner bak all sigarettrøyken. Haha! Vi røyker ikke og ble rett og slett litt forgiftet. Eksotisk!!

 

Nok om det. Endelig – endelig! Fikk vi være bare oss. Jeg hadde et mål med parturen: jeg skulle luke av meg noen konenykker. Jeg syntes jeg klarte det nokså bra, og partneren min (herregud, for et forferdelig ord! Men jeg måtte bare prøve å bruke det) klarte også å komme litt til seg selv. Seks år i småbarnstidpsykose er jo en prøvelse på alle måter. Men denne turen var virkelig ekteskapsforlengende! Rett og slett.

 

Og Wien …? Dette var planen: Å drikke god vin, å besøke en fantastisk restaurant, å gå på museum. Å besøke St Stephen-katedralen. Jeg besøker alltid katedraler der jeg er. Det er rart: Jeg er overhodet ikke katolikk, jeg er agnostiker, men likevel er det få steder jeg føler meg så hjemme som der. Jeg føler en helt vanvittig ærefrykt. Denne styrken som ligger i den voldsomme, ubegripelig store troen som har fått mennesker til å bygge et gudsvidunderlig bygg over flere generasjoner … Jeg blir kristen i akkurat dette rommet. Men nok om det. 

 

Vi gikk på museum i slottet og så Klimt (jeg sluttet egentlig å være glad i Klimt da jeg var 28) og der var det jammen en utstilling av Egon Schiele, også! Jeg elsker Egon og har gjort det siden jeg var nitten år og besøkte Cesky Krumlov, en liten landsby i Tsjekkia som var inspirasjon for hus-maleriene hans. Egon … Han har en ekspresjonistisk råskap og samtidig en minimalistisk sårbarhet som treffer meg, noe dypt inni meg som jeg ikke helt vet hva er. Det er vel sånt Heidegger kaller for “tildragelse”. Fra lethe og over i aletheia (haha, nerd!)

 

Jeg hadde med meg dataen, for den har jeg med meg overalt og den er en forlengelse av meg selv. Men den ble ikke brukt. Heldigvis! Derfor stillheten herfra. … Men jeg blir sliten av ikke å skrive. Hjernen går i spinn av så mange nye inntrykk og jeg går liksom og pugger nye tanker og ideer for ikke å glemme dem. Nå er jeg tilbake og det har vært andre ting som har hindret meg i å skrive, også. Men nok om det og mer om det i morgen. 

 

For en utrolig fin tur! Er det virkelig sånn det er å være kjærester …? Sånn helt på kjæreste-ekte? Ja! Sånn er det visst!

 

… Nå har vi kommet hjem. Til to nydelige småtroll med bustete hår og glade ansikter. Veldig fornøyde med oppvarting fra besteforeldre. De var enda skjønnere enn jeg kunne huske at de var. Hehe!

 

Og så deilig det er å savne. Bare bitte litt! Akkurat passe bitte litt. Så man virkelig vet å sette pris på det som det ikke er en selvfølge at man har. 

 

edf

Et veldig bra turistbilde, alt skal være litt tåkete når man er på kjærestetur. 

 

edf

Siggs på flyplassen. Masse siggs!

 

edf

En tegning som er laget av en som ikke er Schiele, men Schiele måtte jeg ha for meg selv. Men tegningen er fin!

 

edf

Alterbilder fra 1500-tallet. Stort. 

 

edf

Portrett av Schiele – laget med tråd!! 

edf

Selfier må man også ta på slott. Håper ikke kongen hadde ansiktskomplekser av et eller annet slag. Tenk så fælt å være skikkelig, skikkelig misfornøyd med sitt eget utseende og så må man stirre mot det og ramme det inn i et overdådig gullspeil hver eneste dag?

 

edf

Obligatorisk ved avreise for alle forfattere, absolutt alle: Å se om ens egen bok (bøker) er til salgs på flyplassen. Og det var den!

 

edf

Katedral FTW

edf

… Og kjærlighet FTW

 

 

 

NATTEN IGJEN

 

Mørket er her. Natten kommer nesten som et større sjokk nå som dagene titter frem fra mørketiden igjen. Det er ikke mørkt for etter klokken seks, og likevel blir det stummende natt til sist.

 

Jeg leste boken om planeter og verdensrommet sammen med ungen ved leggetid. Jeg har aldri klart å venne meg til det; universet. Dette til tross for at jeg ikke ser poenget med å venne seg til noe man egentlig aldri skal vite hva er, og som man heller aldri kommer til å tilbringe tid i. Sånn helt på ekte.

 

Solens størrelse er millioner av kloder. Det er jo helt sykt! Den er 149 600 000 kilometer unna. Men jeg liker at avstanden likevel kan regnes i kilometer. At den også kan omgjøres til centimeter. 

 

Olav lager musikk til en dokumentar om kunstig intelligens for tiden. Hvor mange digitale spor menneskeheten etterlater seg i løpet av en dag? Omregnet til avstand: distansen fra jorden og til solen fire ganger. Fire ganger! Hvor langt har mine egne digitale spor fartet i løpet av dette innlegget? Ikke fra hodet mitt og ut til mine egne fingertupper, engang. 

 

Solsystemet vårt finnes i en galakse i en liten utkant av det uendelige verdensrommet, leste vi. Så uhyggelig, har jeg tenkt. Det er jo sånt man tenker? Før den kopernikanske vending trodde man at jorden var universets sentrum. At solen kretset rundt jorden. Tenk å tro noe så vidunderlig! Har jeg ofte tenkt. Så forferdelig, har jeg ofte tenkt: at menneskeheten plutselig måtte forholde seg til en helt annen virkelighet. Mye mindre guddommelig. At det var jorden som kretset rundt solen, ikke omvendt.

 

Men i kveld … Akkurat i kveld … Jeg kom på hvordan jeg pleide å snike meg langs veggene om kvelden om jeg var mørkeredd som liten. Ryggen som ikke hadde rom bak seg … Det betryggende i dette: at jeg visste at ingen overfallsmenn kunne overrumple meg bakfra. For veggen var der. Spøkelser kunne sikkert komme gjennom den, tenkte jeg: men jeg følte nå uansett tapeten helt taktilt beskyttende mot ryggen. 

 

Kanskje er det egentlig ikke så aller verst vidunderlig å befinne seg helt i utkanten av universet, tenkte jeg idet jeg så ungen min sovne med bildet av planetene på magen. En faktabok om universet hevet og senket seg over lungene. Hevet og senket seg.

 

Lyden av liv foran meg. Det tomme, uendelige mørket for et øyeblikk bare bak meg.

 

 

 

#natt #personlig #refleksjoner #unvierset #sol #solsystemet #verdensrommet #guddommelighet #liv #død #tid #planeter #vegg #trygghet #kloder #spor

AKKURAT NÅ: DETTE TENKER JEG

 

Det er jo en del som må tenkes her i verden, og nå er det sånn at jeg har tatt på meg oppgaven med å gruble over det aller mest meningsløse. Dette i pur altruisme, siden jeg ikke unner noen å gjøre noe så nytteløst med livet sitt. 

 

Dette er dagens tanker:

 

-Jeg skulle ønske det fantes et band som het Bene Nota, slik at jeg kunne lage et coverband med det geniale navnet Nota Bene, som selvsagt ville bli et mye mer berømt band enn Bene Nota.

 

-Jeg lurer på om noen fortsatt bruker søkemotoren Kvasir og hvilken magisk og utrydningstruet yrkesgruppe de i så fall tilhører.

 

-Jeg har funnet ut at jeg ikke liker lyden av Walthorn. Til min store fortvilelse, for jeg skulle så gjerne ha spilt det. 

 

-Jeg lurer på om kongen og dronningen av og til omtaler noen av sine landsmenn som “folkelige”. “Han var virkelig spesielt folkelig”. 

 

… Og sist, men ikke minst lurer på om på om tankene mine, dersom de kunne fungere som dynamo for strøm, hadde kunnet drive en liten lekehund som bjeffer og logret med halen som erstatning for batteri …?

 

Sånn. Da har jeg fått tenkt ferdig dette, også. 

 

edf