JEG HAR BURSDAG. JEG HAR TRAUMER.

 

I dag har jeg bursdag. Det er en vanskelig dag for meg. Det bringer opp veldig mange minner fra barndommen min. I noen år var bursdagen min den dagen som virkelig minnet meg på at det var de andre barna mot meg, at jeg var helt alene i verden. Dagen min var ikke noe å feire; når man føler at man ikke eksisterer for andre enn seg selv, i kraft av være venneløs, blir en bursdag bare en grufull påminnelse om alt det man ikke er og har.

Ja, jeg har traumer: det er mellom tjue og tretti år siden, dette. Og fortsatt har jeg til gode å virkelig stelle i stand en heidundrende feiring for meg selv.

Det er for vondt, dagen føles liksom for personlig, bursdagen min finnes ikke engang på Facebook, jeg orker ikke.  

Det er sjelden jeg i det hele tatt minner folk på at dagen min nærmer seg. Har villet at den skulle forbigås i stillhet, det har vært lettest slik.

For meg er det å ha bursdag det samme som å være ekstra sårbar.

Frykten for at ingen skal bry seg. Frykten for å stelle i stand fest. Og at ingen kommer. En helt idiotisk frykt: jeg, som har så mange fine folk i livet mitt, som gang på gang har bevist at de er glade i meg?

På grensen til patetisk.

Men traumer er aldri logiske.

Frykten finnes der fortsatt i meg, nesten som et instinkt: flykt! Beskytt deg selv, gjem deg!

 

Dette innlegget er et forsøk på å trosse denne frykten; et bitte lite stykke fandenivoldskhet. Som i et forsøk på å herdes.

Det gjør vondt.

Ingen kommer sikkert til å gidde å lese dette innlegget, likevel.

Men etter at jeg ble mor har jeg gått noen runder med meg selv: ungene mine skal vite at alle som har bursdag fortjener å feires.

Jeg har planer om å ha en storslått feiring på min egen førtiårsdag (det er jo maaange år til enda, da! lol)

Om jeg skal klare det, må det vel en viss avtraumatisering til.  

 

Jeg tenker med gru på hvordan det er å være barn i dag: barn på internett, på facebook, på instagram, på snap.

Hvordan må det være å vokse opp som et mobbet barn i en slik virkelighet, hvor likes og gratulasjoner kan telles opp, som et helt konkret regnskap på hvor verdsatt man er i verden?

Det gjelder vel for øvrig for alle mennesker, store som små: den dagen vi har bursdag tas vi alle tilbake til den dagen vi sa hei til verden for aller første gang; som små hjelpeløse, sårbare individer.

 

Jeg er voksen nå: endelig er det jeg som har ansvaret for å forhindre at mobbing skjer.

Det er godt å være den som nå kan forhindre, ha øyne og ører åpne. Jeg kan gjøre noe! Det kunne jeg ikke som barn.

Å bli mobbet som barn er GRUSOMT; man er så maktesløs, så hjelpeløs.

Jeg har selv opplevd. Jeg liker å tro at det ligger en styrke i dette; jeg vet hva det går i. Forhåpentligvis gjør det meg som voksen bedre i stand til å forebygge.

Husk det, alle foreldre, lærere, barnehageansatte og alle andre voksne som omgås barn: det er ALDRI barna sin feil! Aldri. Når barn mobber, er det ikke barna som mobber som er de egentlige skyldige; det er vi som er voksne som har ansvaret for å passe på at det ikke skjer.

Det er den lærdommen jeg har hentet ut fra mine egne erfaringer.

 

Og med det disse ordene sier jeg, for første gang i historien, helt offentlig: gratulerer med dagen, kjære meg! Jeg er glad for at jeg finnes i verden. Og det skal jeg faen meg sørge for at barna mine, og alle barna de noensinne kommer til å ha befatning med, skal føle at de er, også.

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook for ærlige oppdateringer om livet og alt annet

 

#bursdag #feiring #mobbing #ensom #barn #foreldre #forebygge

14 kommentarer

Siste innlegg