JEG SKAL PUSTE

 

Av og til må jeg puste inn, og da kan jeg ikke skrive her. Men så må jeg puste ut igjen. Og da er jeg tilbake.

 

Dette med mening. Igjen, akkurat som før, tror jeg, blir jeg irritert på ordet «meningsfullhet». FOR! For ordet meningsløst, betyr ikke mening, sant? Mens meningsfullt er noe annet enn bare “mening” Noe høyere, noe mer vidunderlig enn mening? Mening får liksom ikke lov til å være noenting. 

 

 

Det er mye styr med unger. Konstant småsyke. Barnehageunge som fortsatt er liten. Og når eldste har begynt på skolen er det kaos. Barnebursdager, fritidsaktiviteter, foreldremøter, elevsamtaler … Når ungen går på Steinerskolen attpåtil, hvor det er mye dugnader, er det ekstra intenst. I dag er det julemarked, vi skal straks bake sjokoladekake til kafeen og pinnebrød til bålpannen og så skal vi komme oss av gårde og selge pølser i to-tre timer. I vanvittig skyfritt, krystallklart kaldt novembervær, det skal sies! Mange fine folk skal vi også møte på. 

 

Alt styret på Steinerskolen til tross … Så verdt det! Ukeplan for førsteklassingene en vilkårlig uke: Tegne i aktivitetsboken. Tur til xxx-marken. Lage lysholdere i keramikk. Frilek. Dramatisering av eventyr. Tur til ditt. Tur til datt. Gjøre opp bål. Litt dansing. Male litt. Bake litt. Tegne i aktivitetsboken igjen. Ingen lekser!

 

Men folk, folk, folk. Venner, barn, barnas venner, kollegaer, bekjente. Jeg forsøker å bli stille i hodet når jeg kan. Innimellom samvær med alle de nydelige folkene jeg og familien min omgir oss med (det er nesten for mange å rullere mellom, så det ender ofte opp med at vi ser samtlige av dem for sjelden). Det virker kanskje som om jeg bare henger rundt for meg selv. Men det gjør jeg altså ikke. Når jeg skriver her; det er da jeg er godslig alene.

 

Jeg så et opptak av en Joni Mitchel-konsert utendørs. Fem hundre tusen tilskuere. Alle helt vanvittig neddopet. Joni avbrøt konserten midt i og kjeftet på dem fordi de ikke hørte etter. Deretter spilte hun en sang om Woodstock (den er fin, da!). I løpet av sangen klarte to hippier å komme seg opp på scenen. Den ene gikk lydig ned på rolig oppfordring fra arrangøren. Den andre ropte utover folkemengden: «I belive this is MY festival!!!» Haha. En konstabel kom og bar ham ned fra scenen. Så da fikk jeg formidlet dét.

 

Jeg ser på fikentreet mitt. Jeg har pleiet det i to måneder nå og det er med på å gi livet mitt mening. Det er ikke meningsfullt. Det er ikke meningsløst. Det er bare fikentreet mittDa jeg kjøpte det var det perfekt. Det var dessuten på tilbud. Så falt alle bladene av fordi jeg maktet å vanskjøtte det helt ufrivillig. Men jeg ga det en sjanse. Det vil si: jeg ga meg selv en sjanse. Klippet litt ned, vannet litt. Og så kom det skudd! Nye, skjøre, forsiktige skudd. På to måneder har de nye grenene allerede rukket å vokse en halv meter (!)

 

edf

Fikentreet erstatter Facebook for nå. Sjekker innom det tre-fire ganger om dagen for å se om det har kommet nye skudd. Og det har det jammen annenhver dag!!

 

Skjønt: Samtidig et annet sted …

edf

Et litt tristere liv som plante. Men det bryr vi oss ikke noe om, jeg og fikentreet. 

 

Jeg leste noe en gang. Det var garantert i en bok på grunnfag i psykologi. «Forskerne» (som det jo heter) sammenlignet to aldershjem. Det ene fikk blomster og planter som beboerne skulle ha ansvar for. Det andre fortsatte som før. Uten noe i vinduskarmene. Det man opplevde var en markant forskjell i antall dødsfall i denne perioden. Blomstergamlingene holdt rett og slett ut lenger i dette skjøre livet.

 

Hm. Hvilken konklusjon kan jeg trekke ut av dette innlegget? Kanskje bare at det finnes et fikentre som er mitt og bare mitt her i verden. Og som jeg, helt, helt på skikkelig, har blitt inderlig glad i.

 

Jeg kommer til å skrive mer her fremover nå. 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg