KLARER JEG DETTE?

 

Jeg forsøker å lande, alt har vært kaos. Er det egentlig så lurt, det jeg holder på med? Det kjennes åpenbart at det er det akkurat nå. Men jeg kan ikke stole på at det stemmer. 

 

Uansett: den siste uken har gjort meg godt. Selv om jeg er dønn sliten. Jeg er nå offisielt ferdig med mitt lille bidrag på julemarkedet i Bergen (jamfør tidligere innlegg). Det er godt. Det var stress! Og utrolig, utrolig gøy. Jeg fikk prøvd ut om det er noe marked for barneplakatene mine, og så langt ser det veldig lovende ut. Jeg er direkte rørt! Så gjenstår det å finne noen som kan hjelpe meg med å selge dem inn til butikker/nettbutikker rundt omkring (vet du om noen som kan slikt? Om hvordan det kan gjøres/fungerer)? For dette kan jeg virkelig ikke gjøre selv.

 

Jeg har alltid vært en løsarbeider. Selv om det på sett og vis er det jeg har villet være, har jeg skammet meg over at jeg har vært det. Et helt liv har jeg tenkt at man må snevre inn som voksen. At man til slutt, etter mange år i arbeidslivet, skal få en spisskompetanse, som det så fjongt heter. At man skal ende opp som ekspert i noe. Men jeg har aldri klart det. For å være på grensen til litt for ærlig. Jeg har vært for rastløs. Det har vært en plage. Det har gjort at mye som kunne ha blitt til noe, ikke har blitt til noe likevel. For eksempel hadde jeg et band, vi satset, vi fikk nesten platekontrakt, vi spilte mange konserter, varmet opp for internasjonalt anerkjente band, øvde tre ganger i uken, jeg skrev og komponerte de fleste låtene. Og så fislet det ut. Ikke fordi interessen ikke er der. Men fordi jeg simpelthen ikke har evnene til å fullføre der noen andre burde tatt over ansvaret (og det hadde ikke noen av de andre heller). For eksempel i form av en manager (til mitt forsvar skal det sies at jeg plutselig fikk et forfatterskap å skjøtte og de andre i bandet også plutselig fikk mer enn nok med sine egne liv/arbeid/barn). 

 

Ikke nok med det. Det finnes ikke noe “ikke nok med det” i mitt hode. Hodet mitt er altfor ekstremt. Jeg har studert på universitetet. Alskens fag. Master i filosofi. Og så denne bloggen. Som jeg også har brukt mye tid på. Jeg er utdannet dramatiker (fra teaterhøyskolen til og med!), men det måtte også vike for andre prosjekter. OG! I tillegg til dette. Så har jeg altså forsøkt å starte mitt eget forlag. Det foreløbig også satt på vent. Initiativrik. Men … 

 

Jeg må innrømme at det innimellom ikke har vært så fint. Følelsen av å ikke klare å fullføre det man har begynt på. At man ikke klarer, selv om man vil. Virring hit og dit. Mange mål, men manglende ønske om å bli spisskompetanseekspert. Det eneste målet jeg har hatt her i livet, som jeg har tenkt at det skal jeg uansett oppnå, det var å bli forfatter. Skrive bøker. Og det har jeg jo klart! Kanskje nettopp fordi det ikke bare har vært noe jeg «ønsker å oppnå», men at det har vært livsviktig for meg. Virkelig livsviktig. Dessuten slipper jeg å snevre inn, her kan jeg vide ut så mye jeg vil, jo mer jeg lærer, desto bedre er det. Og for hver bok jeg skriver kan jeg begynne helt på nytt og fordype meg i et helt nytt emne! Jeg googler, undersøker og leser alt jeg kommer over som er av interesse. Og jeg er virkelig interessert i alt. Den siste uken har jeg for eksempel forsøkt å fordype meg i boysenbæret og hortikulturisten Rudolph Boysen, som «fant det opp». Jeg har også lest litt om hvordan studentblokken på Fantoft er konstruert. Og litt om tarmens peristaltiske bevegelser. Haha!

 

Hvis det er en fellesnevner her, inni all virringen, så er det at jeg aldri har gjort dette med det for øye å tjene penger på det. Det er her det har skortet. For når man plutselig har kommet så lang at man kunne ha gjort det man har holdt på med til et levebrød, så har jeg for lengst fått nye ideer av de gamle ideene. For øvrig er jeg egentlig ikke så god til noe som helst, tror jeg, men iveren, drivet og tiden jeg har brukt på det har kompensert for det.

 

En annen fellesnevner: Alt jeg har gjort, har jeg gjort for min egen del, ikke for noen andre. Og alt har handlet om å tenke, når jeg tenker meg om (ja, nettopp: tenker meg om). For til og med det å lage låter krever tanker og ord.

 

Jeg har alltid tegnet. Jeg er ikke flink, men jeg har alltid gjort det. Og jeg har malt! Boden er dønn full av malerier jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Men nå tegner jeg via et tegneprogram på data. Dette har jeg gjort på i flere år nå. Uten at noen har visst det. Bare Olav.

 

Tegning … Det har vært det som har fått meg til å fjerne ordene fra hodet. Det eneste som gjør at det kan bli helt, helt stille i meg. Fingrene rundt den elektroniske pennen. Stillheten i tegnebrettet; det lager ikke engang tastaturlyd. Motivene som blir til, uskyldige dyr, fargene og formene som dukker opp på skjermen. Renheten. Naiviteten. Barnsligheten. Uskyldigheten. Det er bare så godt. Så uutsigelig godt.

 

Så livsviktig. Det foreløpig bittebittelille firmaet mitt. ABLEGØYE

 

Klarer jeg dette? Å fullføre noe? Noe annet enn å skrive bøker? Klarer jeg å virre litt mindre? Så viktig som det føles denne gangen? Følg meg videre, da! Jeg tror ikke jeg klarer det. Selvtilliten på fullføringsevnen er ikke på topp. La oss se om det går likevel. 

 

 

fptbty

 

fptbtyptfbty

Visste du at det er vitenskapelig bevist at man er en altruistisk person om man tar mange selfie? Her forsøkte jeg for øvrig å få til et antrekksbilde, men det er ikke lett når man er ensom. Lurer sterkt på hvordan det hadde vært om det fantes blogging før mobilkamera. Enten vente en uke på å fremkalle bildene Eller: Fotoboks! Ta bilde av seg selv i fotoboks hver dag. Enda mer komplisert å ta antrekksbilde da, kunne man tro. Men man hadde vel funnet på en eller annen pervers løsning. MEN NOK OM DET. 

 

 

 

Og så bare … 

 

 

TITTEI!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg