HVERDAG OG FORTSATT PREGET AV ULYKKEN

 

Hei dere. De siste dagene har rett og slett vært tøffe. Den alvorlige ulykken som inntraff i barnehagen forrige torsdag, har satt seg skikkelig i både kropp og sinn. Jeg føler nesten dårlig samvittighet over at jeg, som ikke er direkte berørt, lar dette gå sånn inn på meg, men det er virkelig ikke bare av egoistiske grunner, men mins like mye av dyp sympati for alle involverte, som jeg har et direkte eller indirekte forhold til. Hadde denne ulykken skjedd i en helt annen barnehage, hadde det vært grusomt. Det kjenner dere kanskje på, dere andre, også? Men når det blir så nært … Så dobbelt opp virkelig. 

 

Etter hvert som dagene går, får man jo også en bekreftelse på hvor alvorlig situasjonen er. Vi som er foreldre i barnehagen hvor ulykken med ettåringen skjedde, vet ikke mer enn dere andre, det vil si det som står i media (jeg ville selvfølgelig heller ikke sagt noe mer om jeg var mer informert). Men alle vi som har lest om denne saken, vet at situasjonen fortsatt er “kritisk og uavklart” for det barnet det gjelder. Alle lurer på hvordan det går, alle lurer på om han klarer seg, om han får varige mén. Om alt kan gå bra. Vi håper fortsatt, men må innse at det ikke nødvendigvis går den veien.

 

I denne barnehagen har jeg selv hatt en ettåring som hvilte en formiddagslur. Om jeg henter henne tidlig, går jeg ofte forbi barnevognene der sovende barn ligger. Så små. De er jo babyer! Da babyen min var tre måneder gammel, var hun innlagt med en alvorlig grad av RS-virus i en uke. CPAP (oksygenmaske) fordi hun ikke klarte å puste selv. Fortsatt synes jeg det er helt forferdelig å tenke tilbake på dette. Hun ble frisk, straks hun fikk behandling visste vi at hun kom til å bli det, men hadde det vært et annet sted i verden, i en annen tid … Så hadde hun jo aldri i verden overlevd. Den lille ungen som var avhengig av ledninger for å holdes i live … Lyden av maskinene … Døgnkontinuerlig vakt av sykepleierne. Bare denne situasjonen har satt seg i meg, synet av ungen min som var så dårlig. Da vi dro til sykehuset i full hast fordi hun ikke klarte å puste selv. Lungene som hylte. De livredde øynene. Og det var likevel ingenting i forhold til dette.

 

Vi er så ufattelig preget. Livet i barnehagen kommer til å gå videre, og vi føler oss absolutt ikke utrygge på at barnet vårt er ivaretatt der. Men dette kommer jo til å prege barnehagen for all fremtid, uansett utfall av dette. Igjen: Alle tanker til barnet, pårørende og de andre involverte. Og femten tusen hjerter. Her er tre av dem: <3 <3 <3 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg