ER JEG VOKSEN? VIRKELIG? HELT PÅ EKTE?

 

Av og til føler jeg at det finnes et bitte lite barn inni meg som bare LER når jeg forsøker å oppføre meg voksent. Det er vel det samme barnet som en gang var høyst reelt: Ungen Cesilie. Hun som en gang delte verden inn i “oss” og “de voksne” – og aldri trodde hun kom til å bli en av dem noen gang. Sånn på skikkeligheten, som det het da.

 

Innimellom kjenner jeg på det fortsatt: følelsen av at jeg bare LATER SOM. Som når jeg ringer til helsestasjonen for å avtale time for en unge og starter setningen med “hei, det er mor til xxx her”. Og så kan jeg av og til ta meg i å le inni meg. Ja, særlig, liksom. For det føles så sprøtt at det er jeg som er mammaen. “Tror de virkelig på det? At jeg er det på ekte”? Det føles bare så helt rollelek ut. Som om vi bare har bestemt oss for å leke mor og far og unge, jeg og den lille familien min.

 

Og så har du alle disse tingene vi ofte føler at vi ikke mestrer, min ektemann og jeg. Når det kommer til voksenlivet. Du vet, det livet hvor ting til stadighet må fikses og repareres – og der det er en selv som har ansvaret for å gjøre det. Men saken er denne: vi har dårlig selvtillit når det kommer til å oppføre oss, begge to. Vi er jo rett og slett utskudd, slik forfattere og komponister er (og bør være? Det er i alle fall det vi unnskylder oss med …) Vi har liksom aldri blitt ordentlig voksne. Vi har aldri gått på jobb regelmessig. Vi har aldri smurt matpakke, lagt den ned i stresskofferten og bilet til jobb. For vi har jo ikke sertifikat, noen av oss, engang! Og dermed heller ikke bil. Dårlige voksne, med andre ord. Men vi har så lyst til å klare dette voksenopplegget! I alle fall litt.

 

Og så har vi i går. Jeg oppdaget at dusjslangen var ødelagt. Jeg: Skal vi prøve å kjøpe en ny en? Han: KNIS. Ja det gjør vi! Som om det var en skikkelig rampestrek vi hadde gående. Og så kjøpte jeg en på Clas Ohlson mens jeg egentlig himlet litt med øynene. For hva var oddsen for at jeg kjøpte riktig type, liksom?

 

Men i dag kom Olav løpende inn i stuen etter å ha forsøkt å skru slangen på. Og ropte: Cesilie! Cesilie! Cesilie!! Med det mest sjokkerte uttrykket i ansiktet. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd. I det minste at et av barna hadde bæsjet ut hele huset. Men neida. For det han sa?

 

DET VIRKET! DET VAR RETT SLANGE! OG NÅ FUNGERER DUSJEN HELT SOM DEN SKAL!

 

Tenk at vi fikk det til! Det kjennes litt som om vi har hatt en hjemme-alene-fest og forbauset oppdaget at vi, helt ut av det blå, har klart å oppføre oss. At vi til og med har vannet plantene og pusset tennene og redd opp sengene våre. Helt uten at foreldrene våre var der.

 

HURRA! VI KLARTE DET!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg