NATTEN IGJEN

 

Mørket er her. Natten kommer nesten som et større sjokk nå som dagene titter frem fra mørketiden igjen. Det er ikke mørkt for etter klokken seks, og likevel blir det stummende natt til sist.

 

Jeg leste boken om planeter og verdensrommet sammen med ungen ved leggetid. Jeg har aldri klart å venne meg til det; universet. Dette til tross for at jeg ikke ser poenget med å venne seg til noe man egentlig aldri skal vite hva er, og som man heller aldri kommer til å tilbringe tid i. Sånn helt på ekte.

 

Solens størrelse er millioner av kloder. Det er jo helt sykt! Den er 149 600 000 kilometer unna. Men jeg liker at avstanden likevel kan regnes i kilometer. At den også kan omgjøres til centimeter. 

 

Olav lager musikk til en dokumentar om kunstig intelligens for tiden. Hvor mange digitale spor menneskeheten etterlater seg i løpet av en dag? Omregnet til avstand: distansen fra jorden og til solen fire ganger. Fire ganger! Hvor langt har mine egne digitale spor fartet i løpet av dette innlegget? Ikke fra hodet mitt og ut til mine egne fingertupper, engang. 

 

Solsystemet vårt finnes i en galakse i en liten utkant av det uendelige verdensrommet, leste vi. Så uhyggelig, har jeg tenkt. Det er jo sånt man tenker? Før den kopernikanske vending trodde man at jorden var universets sentrum. At solen kretset rundt jorden. Tenk å tro noe så vidunderlig! Har jeg ofte tenkt. Så forferdelig, har jeg ofte tenkt: at menneskeheten plutselig måtte forholde seg til en helt annen virkelighet. Mye mindre guddommelig. At det var jorden som kretset rundt solen, ikke omvendt.

 

Men i kveld … Akkurat i kveld … Jeg kom på hvordan jeg pleide å snike meg langs veggene om kvelden om jeg var mørkeredd som liten. Ryggen som ikke hadde rom bak seg … Det betryggende i dette: at jeg visste at ingen overfallsmenn kunne overrumple meg bakfra. For veggen var der. Spøkelser kunne sikkert komme gjennom den, tenkte jeg: men jeg følte nå uansett tapeten helt taktilt beskyttende mot ryggen. 

 

Kanskje er det egentlig ikke så aller verst vidunderlig å befinne seg helt i utkanten av universet, tenkte jeg idet jeg så ungen min sovne med bildet av planetene på magen. En faktabok om universet hevet og senket seg over lungene. Hevet og senket seg.

 

Lyden av liv foran meg. Det tomme, uendelige mørket for et øyeblikk bare bak meg.

 

 

 

#natt #personlig #refleksjoner #unvierset #sol #solsystemet #verdensrommet #guddommelighet #liv #død #tid #planeter #vegg #trygghet #kloder #spor

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg