Pornstar with a view


 

Satanrullan. SE på den utsikten, da! Denne utsikten våkner jeg til hver eneste dag. Kjempebra bildekvalitet. Skjønner godt hvis dere blir imponert.

Uansett: Elsker det! Utsikt! (Fikk nesten lyst til å skrive ELSK<3, men holder meg selvfølgelig for god til det, og nøyer meg bare med å kommentere spydig at jeg holder meg for god til det, mens jeg indirekte får skrevet det likevel).

 


 

Hatt og solbriller på kvinner … Haha. Jeg har alltid syntes at det ser litt suspekt ut. Liksom litt «I want to be a porn star, but my body is too weird».

Vel – nok om meg (?)

Kremt.

(Hatt og solbriller på menn, derimot? Da tenker jeg blotter med EN gang.)

 

Nå er det snart duket for pølseslabberas her (heter det virkelig det?).

Tolk det som du vil.

Mix deg en fin lørdag!

 

Forresten: har fått noen tilbakemeldinger på at jeg har en hybelkanin plassert midt på hatten. Kan avsløre at det er det ikke – det er bare navlelo.

 

#utsikt #selfie #hatt #solbriller #suspekt #blotter #pølser #helg

 

NEI TIL MENNESKER?

 

Nå har jeg hatt en hektisk dag her, kan dere tro. Mitt forrige innlegg er det som har skapt DESIDERT mest engasjement noensinne siden jeg begynte å blogge for to uker siden, haha. (om du ennå ikke har lest “NEI TIL PRINSESSER!” kan du lese det HER).

Det skal dette innlegget handle om. Blant annet.

 

Først av alt blir jeg nok nødt til å tråkke meg selv litt på tærne her. Herregud. Nå fremstiller jeg vel meg selv som en komplett idiot.

Men det får være.  

Here goes:

Her en morgen gjorde jeg nemlig som jeg pleier: jeg leste nettaviser. Men så måtte jeg gå litt i meg selv.

For HVILKE overskrifter var det jeg klikket meg inn på?

Å joda:

«Jamaicansk gutt ble mobbet av spøkelse!»

«Ulric (4) tåler bare å drikke urin!» og

«Fem centimeter høy mann skapt i laboratorium!»

(Overskriftene er for øvrig hentet fra det legendariske magasinet EN GAL, GAL VERDEN (publisert mellom 1993-1996) – og er således bare nok et tabloid forsøk på å få deg til å henge med).

Men uansett: alle disse overskriftene som er så uimotståelige. Som bare SKRIKER mot meg: SE! HØR! HER! NÅ! KLIKK! KLIKK DEG INN! PLEASE!

 

Men fy fokk, da, tenkte jeg. Har du blitt HELT tabloidnarkoman nå, kjære idiot?

For jeg liker selvfølgelig å tenke på meg selv som et oppegående, reflektert menneske. Jeg liker å tro at jeg er så samfunnsorientert at en tiendedel kunne vært nok.

Men ER jeg egentlig det?  

Jeg prøver å stå imot alle disse agnene av noen titler. Virkelig!

Men så er de bare så umåtelig forlokkende.

Så helt utrolig uimotståelige. I all sin meningsløshet.

Jeg MÅ bare vite. Herregud, jeg MÅ jo finne ut hvorfor Ulric bare kan drikke urin? Jeg MÅ jo det?!

 

Nettavisenes overskrifter er naturligvis skreddersydd for å få klikk på sånt. Men stort sett skaper de bare en umiddelbar rus som går over like fort som man klikker seg inn på selve saken.

Men det?

Det glemmer i hvert fall jeg straks rusen har forlatt mitt eget lille hode.

For da vil jeg jo bare ha mer!

 

Nå er ikke overskriften «NEI TIL PRINSESSER» i nærheten av å være så forlokkende som de overskriftene nevnt over. Jeg er dessverre ikke fullt utlært i tabloid journalistikk – og kommer forhåpentligvis aldri til å bli det heller (mer om det senere).

Men altså: jeg suges inn i disse «klikkene».

 Og jeg kan bare skylde på MEG. For det er JEG som går aktivt inn for å lese (bokstavelig talt).

Og det gode stoffet? De lange, utfyllende artiklene? Det journalistisk grundige arbeidet? Det må man oftest abonnere på (hvilket jeg skjønner – for klart at kvalitet MÅ koste!)

Nå som papiravisen snart bare finnes som en siste liten beholdning av resirkulert dasspapir på et lager i en nedlagt kiosk på Toten – hvem skal finne frem til de sakene som VIRKELIG betyr noe? Sånn helt på slump?

Før betalte man en og samme prisen for alt dette; det overflatiske side om side med det mer utfyllende.  Vi lot oss kanskje forføre av papiravisens tabloide forside. Kanskje rasket vi avisen med oss fordi overskriften «SLIK FÅR DU SEX OFTERE» var for uimotståelig til at vi kunne la avisen stå ulest der i stativet.  

Men da får man (jeg vet papiraviser finnes fortsatt altså!) i hvert fall skammen over sitt dårlig utviklede samfunnsengasjement med på kjøpet, i det man raskt blar forbi sidene med politikk- og samfunnsinnhold for å komme seg fortest mulig frem til rampelys-sidene.

I nettavisene er det annerledes. For å lese gratis koster i fravær av dybde, av kvalitet. Men skammen uteblir som oftest; de er jo proppet fullt av nettopp sånt.

Men å klikke seg inn på en flåsesak, slik jeg ofte tar meg selv i å gjøre – er ikke det AKTIVT å klikke seg bort fra meningsinnhold?

 

På den andre siden innebærer dette at hvis du vil på trykk som blogger, politiker eller privatperson, og ønsker å skrive GRUNDIG – så blir du ikke lest annet enn av dem som betaler for det – om da ikke saken du fronter allerede er karikert nok til å havne i «gratisdelen» i seg selv, naturligvis.  

Det innebærer at dersom du skal bli lest, så må du ofte overdrive. Eller i hvert fall sette på spissen.

For motsatt slik det er i papiravisene, der du betaler for ALT i samme slengen; nyhetene, reklamen, redaksjonelt innhold, rampelysartiklene, kronikkene, må du nå gjerne være rendyrket tabloid for å bli lest i nettavisene.

 

 «NEI TIL PRINSESSER», er nettopp en sånn type innlegg (det ble også delt på Nettavisens forside): det går rett inn under kategorien tabloid fyllstoff. Karikert, bombastisk, synsende, oppblåst. Blærete og moralistisk. Navlebeskuende, rett og slett.

«Hva er nå DETTE? Jeg klikker meg inn! Om ikke annet enn for å la meg provosere!»

Å gud, hvor jeg kjenner meg igjen. Pekefingeren klør etter å kunne klikke seg frem til en god, juicy, spektakulær historie!

En sak som dette engasjerer tydeligvis. Ikke fordi den er VIKTIG – men fordi den angår så mange. Og fordi den er satt så på spissen.

Se for deg at overskriften på innlegget mitt ikke var «NEI TIL PRINSESSER», men «BÅDE JA OG NEI TIL Å KALLE DØTRENE SINE FOR PRINSESSER!» Hvor mange klikk tror du jeg ville ha fått på innlegget mitt da?

Om jeg hadde skrevet, som sant var: at JA – det irriterer meg at voksne kaller jentene sine for prinsesser. Jeg synes det finnes mange andre kallenavn man kan bruke på døtrene sine – som ikke assosieres med tiaraer, stæsj, dolling, pynting, sminke, pomp og prakt. Jeg mener det ikke skader å reflektere rundt bruken av dette begrepet.

På den andre siden mener jeg ikke at døtre kommer til å falle utenfor arbeidslivet når de blir voksne fordi de blir kalt for «prinsesser» som små. Kom igjen, folkens, TROR dere virkelig at jeg mener det?

Folk må da vel få kalle ungene sine hva de vil for meg.

Mener jeg ikke dessuten at vi blir proppet fulle nok av «må/må ikke» i barneoppragelsen som det er?  (DET er jo egentlig et annet innlegg – men det har sikkert mange andre skrevet om før meg).

 

En som kommenterer på innlegget skriver «nå skulle jeg gå inn på nettavisen og finne noen viktige saker. Og så er den eneste tittelen DIN – så da ender jeg opp med å klikke meg inn på den. Du kan velbekomme ha dine preferanser for min del, men vennligst hold slik substansløshet borte fra forsiden til en nettavis der jeg håpte å finne en artikkel som kunne lære meg noe eller få meg til å reflektere over en problemstilling som ikke er så snever at den implisitt nesten krever livstidsabonnement på Se og Hør».

Nå var det nettavisen som valgte å dele denne saken på sine sider – ikke jeg som tryglet dem om det.

For øvrig kunne jeg ikke ha sagt det bedre selv.

For jeg?

Jeg føler meg fanget.

Og jeg er en av disse overskriftjegerne som lokkes inn nettopp dit jeg lokkes skal.

 

Men hvorfor bruke et innlegg for å få oppmerksomhet rundt et annet innlegg?

Og hvorfor i h****te bruker jeg tittelen «NEI TIL MENNESKER!» på dette innlegget – hva har DEN liksom med saken å gjøre?

Ja, det kan du si.

Kanskje forsøkte jeg bare å fange oppmerksomheten din på ny – om enn på en like billig måte som ved forrige innlegg. Men hvor mange som gidder å lese dette – til tross for tabloid tittel?

Vel, det gjenstår å se.

 (og nei – jeg har ingen som helst tro på at denne saken kommer til å komme på forsiden av nettavisen, haha!)

 

Så, tilbake til begynnelsen: hva skal egentlig til for at JEG kan engasjere meg? På en litt mindre tabloid måte?

For meg er svaret kanskje denne bloggen. Kanskje gjør dere som leser til at jeg føler jeg må skjerpe meg. At det jeg skriver skal være viktig  (innimellom litt godt gammeldags holcks vås, det må også være lov!). Forhåpentligvis uten at jeg trenger å bry meg om klikk.

Kanskje er denne bloggen et forsøk på en personlig, mental og nåtidig dannelsesreise.

For her er jeg faktisk så privilegert at jeg er en uavhengig «medieinstitusjon». Som kan tenke, reflektere og mene. Helt fritt. Helt uten at du trenger å abonnere på meg.

Forhåpentligvis føler du at du får noe igjen for det.

Og jeg?

Jeg føler meg privilegert om du følger meg.

Spesielt på de innleggene som ikke har sjokkoverskrifter.

 

 

Nå skal jeg gå og ta meg en diger skolebolle. Og snekre litt i snekkerboden min. Bruke hammeren på litt treverk i stedet.

 

Dagens tabloid-arrogante åsyn.

 

Lik gjerne facebook-siden min om du tør: her.

 

Til sist kan jeg garantere at jeg ikke har tenkt å opprette et parti med “NEI TIL PRINSESSER” som parole.

 

#tabloid #refleksjoner #presse #meninger #sjokk #vrøvl #alvor

NEI TIL PRINSESSER!

Da jeg skulle hente min datter i barnehagen her om dagen, overhørte jeg to mødre som snakket litt løst og fast om det eneste de åpenbart hadde felles: døtrene sine.

“Det blir jo spennende når prinsessene skal begynne på skolen til høsten, da! Ikke sant vel?”

De to “prinsessene” nikket.

“Ja, denne prinsessen gleder seg VELDIG”.

“Dét vet jeg at denne også gjør!”.

 

Hva? Prinsesser som skal begynne på skolen? Her i bydelen vår?

Neida. Ta det helt med ro. Jeg var naturligvis hundre prosent klar over at det ikke skulle begynne noen kongelige barn på skolen i nærområdet vårt til høsten.

For disse døtrene som mødrene nå omtalte i kongelige ordelag: de var selvfølgelig bare helt vanlige, alminnelige små jentebarn.

Eller?

Vent nå litt, tenkte jeg.

Og etter hvert måtte jeg faktisk konkludere med følgende: det SKAL faktisk begynne en rekke prinsesser på skolen til høsten.

Ja, jeg hadde faktisk vært på grensen til sjokkskadet om jeg fikk vite at det skulle begynne en helt vanlig jente i klasse 1a sammen med alle de ti-femten prinsessene.

Da hadde jeg VIRKELIG begynt å lure. Hva? Skal det virkelig begynne en JENTE på skolen? En datter? En UNGE?

 

For jeg hører det overalt: på butikken, i barnehagen, på bussen. I barneselskap og i svømmehallen: små jenter som omtales som “prinsesser”.

Jeg ser ordet brukt på Facebook nesten hver eneste dag: “Prinsessen har mistet en tann!”. “Prinsessen vår fyller år!”. “Prinsessen har blitt storesøster!”

Og det later til at det er selve normen å bruke dette begrepet om sitt eget feminine avkom.

Jeg ser for meg at det hadde vært mange storøyde, vantro mødre som leste statusoppdateringen: “Hurra for ungen min som blir fire år!”: HVA? Tror hun jenten bare er en UNGE? Er hun ikke PRINSESSE? Blir hun ikke behandlet som en heller, da kanskje? Barnevernet neste!

Spesielt blant oss kvinner later det å bruke dette ordet til å være et vanlig fenomen.

Noe som egentlig er ENDA mer ubegripelig, spør du meg.

For når man kaller barnet sitt for prinsesse – hva signaliserer det egentlig til omverdenen? Hva signaliserer det til barnet selv?

Jo, for det første: at dette barnet er opphøyet, som noe ikke tilhørende en gruppe: det er så spesielt at det skal særbehandles og dulles med.

For det andre: med denne særbehandlingen følger en indirekte passivisering. Dette barnet skal ha tjenere, det skal bæres frem, på gullstol, forsiktig. Det skal få og ikke gi.

For det tredje følger det en objektivisering med passiviseringen. For hva assosierer man med prinsesser? Hva er det FØRSTE du tenker på når du hører ordet?

Lange rosa kjoler, silke, tiara og perler, tenker jeg.

Å objektivisere et barn fra barnsben av … Gjøre det om til en iøynefallende kjole som tanker og personlighet kan gjemmes bort i. Hva må dette gjøre med den mentale utviklingen? Når man utgjør et objekt, snarere enn et subjekt, allerede før man engang har rukket å utvikle selvfølelse og selvtillit?

 

Denne særbehandlingen, passiviseringen og objektiviseringen. Hva vil den gjøre med de små jentene på sikt?

Vil de ta med seg prinsessetittelen ut i arbeidslivet? Forvente at særbehandlingen fortsetter; at andre tar ansvar for dem, duller med dem, forsiktig, som de skjøre på-erten-kvinnene de er?

Vil de forvente å få stillingen om de bare sminker seg litt ekstra og ser uskyldig nok ut på jobbintervjuet?

 

I min jobb som forfatter er det liten eller ingen plass for slike. Kort og godt. Om du kommer til forlaget med et manus fullt av møkk (eller tiaraer, for den saks skyld), holder det ikke å blafre med lange øyevipper over dådyrøyne for å bli antatt. Det holder heller ikke å gråte seg til suksess.

Ja, i arbeidslivet generelt, tør jeg påstå, holder det faktisk sjelden å lene seg tilbake på utseendet sitt mens man spiller på uskyld og hjelpeløshet. De som får gode jobber, er de som våger å bli skitne på hendene. Som står på. Som kort og godt er subjekter, ikke objekter. Slik tror jeg faktisk det vil være i fremtiden, også.

 

Nå skal jeg ikke påstå at ordet «prinsesse» bør få skylden for all hypotetisk kommende elendighet hva angår det feminine kjønn.

Jeg skal heller ikke påstå at det at du bruker ordet «prinsesse» om din datter vil gi henne varig svekkede sjelsevner som voksen.

Men HJELPE meg hvor lite jeg har tro på at ordet avler noe BRA!

For ikke EN eneste positiv ting har jeg faktisk å si om bruken av dette ordet.

 

Ord skaper virkelighet. Og ikke minst forventninger. Ordet prinsesse er et slikt ord. Som plasserer jentene våre i en virkelighet som kanskje ikke er virkelig nok.

For prinsessenykker? Det er en kompetanse jeg helt ærlig ikke tror etterspørres noen steder.  

 

 

 En helt vanlig unge. Som er en jente. Som på dette bildet tilfeldigvis er Ole Brumm.

 

EDIT: LES GJERNE OPPFØLGEREN TIL DETTE INNLEGGET, “NEI TIL MENNESKER?”, SOM DU FINNER HER

 

EDIT 2: Blir visst nødt til å si det i klartekst: dette innlegget er et karikert, bombastisk, synsende og oppblåst innlegg. Siden ingen later til å lese oppfølgeren fordi de ønsker å riste på hodet over hvor usannsynlig dumt dette er, ber jeg deg rett ut om å gjøre det likevel. Der finner du en grundigere forklaring på hvorfor jeg skrev dette innlegget.

 

 

#prinsesse #prinsesser #kongelig #mødre #mor #barn #jente #kvinne #facebook #kallenavn #kjælenavn

 

DEFEKT

Jeg er så glad i kroppen min!

Ja. Du leste faktisk rett.

Jeg er glad i kroppen min.

Og etter hvert som jeg blir eldre: mer og mer glad i alle dens defekter.

Fødselsmerkene mine på høyre legg; mine medfødte tatoveringer. En daglig blekksprutlignende påminnelse om at det bare er jeg som kan svømme meg gjennom verden – som meg.

Pølsefingrene. Som kan touchmetoden så bra at jeg får skrevet tankene ned nesten like raskt som de tenkes.

Magen min, med sammensunket navle og hud som er minst ett nummer for stor – fordi den har båret frem og næret det vidunderlige jeg vet om: mine to barn.

De altfor tynne kalvebeina mine – som har båret meg rundt, skritt for skritt, mot det stedet i livet jeg er i dag.

Det uregjerlige håret, så enormt at det holder meg god og varm – selv på en vestnorsk sommerdag.

Øynene mine, som trass en estetisk skjemmende skjeløydhet, klarte å lete seg frem til ektemannen min, og lot ham finne veien derfra og helt inn til hjertet.

Brystene med strekkmerker og pigmentforandringer. Som faktisk ikke først og fremst minner meg på at kroppen min ikke er pinupflott – men på at jeg en gang har lagt barna inntil, kjærlig, moderlig og ømt, for å nære dem.

 

Etter å ha gått gjennom blogglisten i dag, 26.04.2016, ser jeg at fire av de ni kvinnene som befinner seg på topp ti-listen har operert inn silikon i brystene (hva de har gjort av andre inngrep, vet jeg ikke).

Kreves det kosmetiske operasjoner for å kunne være en toppblogger?

 

Sannsynligvis oppfører jeg meg sikkert nå som en ekte fruentimmer ville gjort om hun fikk se en ungpike som viste anklene sine (huttemegtu!) i 1913, eller slik en prestefrue ville ha reagert da hun fikk se en bikini for første gang i 1961 (herreminskaper!).

 

For all del: jeg er fullstendig klar over at vi befinner oss midt i et hamskifte.

Og jeg ønsker overhodet ikke å stappe oss alle sammen inn i min hjemmelagde tidskapsel og ta dere med tilbake til en tid da kosmetisk kirurgi var et eksotisk Hollywood-fenomen.

Jeg har dessuten liten eller ingen peiling på hva som foregår i et tenåringssinn om dagen.

Så jeg synes det er bra med åpenhet rundt slike ting!  Det har det også vært snakket en del om i vinter/vår rundt omkring. Les for eksempel det Julia Nyland skriver HER.

 

Men jeg synes det er viktig at vi andre som lever godt med våre komplekser og skavanker også er synlige.

For hamskifte eller ei: det finnes tross alt fortsatt folk som ikke ønsker å gjennomføre inngrep. Kanskje vil de faktisk være en minoritet i fremtiden.

Ikke desto mindre viktigere å gi dem en stemme!

 

Forresten: en ting er at JEG, sier at jeg er fornøyd. Jeg som allerede er avleggs, gammel, gift, mor og jeg vet ikke hva.

Men tenk om en tjueåring hadde sagt at hun var det? Uten å legge ved et bilde av en egentlig helt smashing og lytefri kropp (som f eks bildet brukt i innlegget HER, noe jeg egentlig bare tolker som fisking etter smisk).

DA hadde jeg blitt imponert, da.  

(men det hadde IKKE jeg gjort da jeg var tjue, for å si det sånn).

 

Takk kjære drog av en kroppen min, for at du finnes. Det gjør at JEG finnes, også.

Sånn ser JEG på det.

Hvordan ser du på det?

Er det tabu å være fornøyd med sin egen ufullkomne kropp?

 

Fødselsmerke.

 

Pølsefingre.

 

Puppeskavanker.

 

Mammamage.

 

FOR STYGT TIL Å VÆRE SANT?

Merker at det er litt ubehagelig for meg å poste dette. Trass i at det jeg skriver føles helt sant. Er ikke det rart?

 

#kropp #bryster #silikon #psyke #fornøyd #tilfreds #kalvbeint #mor #barn #amming #selvfølelse #fødselsmerke #skjeløyd #skavanker #lyter #moralisme

 

 

Å VÆRE SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE

En litt saklig oppdatering fra denne kanten i kveld: jeg har lyst til å si noen ord om det å være selvstendig næringsdrivende, og da hovedsakelig hvordan det er å ha sitt eget bitte lille foretak.  

Er du IKKE selvstendig næringsdrivende, og tenker at dette ikke angår deg? Vel – før eller senere angår det deg kanskje likevel. Du finner plutselig ut at du får lyst til å satse på noe eget. Eller barna dine, samboeren din eller konen din gjør det.

Dessuten er dette en viktig prinsipiell sak.

Så les gjerne uansett.

 

For du trodde kanskje at det holder å være norsk statsborger for å innlemmes i velferdsstaten?

FEIL.

Å være innlemmet i velferdsstaten, hva betyr nå egentlig det?

Jo – det betyr blant annet at man automatisk har krav på sykepenger dersom man som arbeidstaker skulle være så uheldig å bli syk.

Det betyr at man er garantert arbeidsledighetstrygd om bedriften man er ansatt i går konkurs. Det betyr at man har krav på dagpenger.  

For selvstendig næringsdrivende er det stikk motsatt: som din egen herre har du ingen rett på dagpenger. Du mottar ingen sykepenger før 17. dag. Og etter det? Bare 65 prosent av pensjonsgivende inntekt.  

Om du ikke har tegnet en forsikring, innebærer det med andre ord at du taper 35 prosent av din pensjonsgivende inntekt ved sykdom.  

Tegner du en forsikring, har du helt, eller delvis rett på det vanlige lønnstakere automatisk har krav på. Her finnes det tre valg:

1: 65 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag.

2: 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag.

3: 100 prosent fra første sykedag.

  

Premien for disse forsikringene er i 2016 henholdsvis 2,0 prosent, 2,6 prosent og 9,5 prosent av forventet årsinntekt.

Det sier seg selv at alternativ 3 –  å betale 9,5 prosent av forventet årsinntekt for å oppnå det som for vanlige lønnsmottakere er en selvfølge, er blodsuging på statlig nivå. For hvem har egentlig, i hvert fall i startfasen, råd til å betale en slik pris?

 

For oss selvstendig næringsdrivende råder egentlig den amerikanske modellen for velferd: du må betale for å kunne innlemmes i samfunnet, og for å kunne få de goder du (ut i fra en norsk mal) automatisk burde ha krav på. I tillegg betaler du mer skatt enn vanlige lønnsmottakere.

Selvstendig næringsdrivende betaler kort og godt mer inn til velferdsstaten i skatt, men får mindre igjen for pengene (om du har innvendinger mot dette, så se gjerne en mer utfyllende forklaring skrevet av Industri Energi 4. 1. 2016 – søk det opp, det er en pdf-fil, så jeg får ikke linket).

 

Men man kan jo skrive av utstyr og materiale, og dermed ende opp med å betale mindre i skatt? Tenker du kanskje. Men sannheten er at dette ikke nødvendigvis er et gode.

For realiteten for mange småbedrifter er at de har så store utgifter, i hvert fall de første årene, at de ender opp med å nærmest nulle sin egen pensjonsgivende inntekt.

Greit så lenge man kan være i full jobb. Men gud forby om man da skulle bli syk! Sykepengegrunnlaget regnes jo nettopp ut ifra den pensjonsgivende inntekten, som utgjør overskuddet i firmaet.

 

Nå finnes det selvfølgelig muligheter. Man kan «snike» seg til noen av de samme rettighetene gjennom å opprette et NUF: et utenlandsregistrert foretak.

I motsetning til et enkeltpersonforetak kan man, med et NUF, «ansette» seg selv i en norsk filial. Dermed er man som alle andre norske ansatte berettiget til 100% sykelønn, da man anses som vanlig lønnsmottaker. Likevel blir bedriften også her nødt til å dekke kostnaden selv de 16 første dagene av et sykdomsforløp.

Du kan også opprette et aksjeselskap. I 2012 ble heldigvis egenkapitalkravet redusert fra tidligere 100 000 til nå 30 000. Men 30 000 – det er mye penger det, for en småbedrift som gjerne er i oppstartfasen!

 

For å generalisere, tror jeg mye av dette skyldes en grunnleggende mistro mot selvstendig næringsdrivende. En frykt for at rettighetene kan misbrukes dersom man ikke har en arbeidsgiver hengende over seg til å bekrefte en eventuell sykdom.

Men da tør jeg komme med følgende vågale, udokumenterte påstand: jeg tror de aller fleste enkeltmannsforetak er tuftet på mennesker som virkelig har en VILJE til å jobbe. Hvorfor i huleste skulle man starte et foretak og drive med noe man brenner for, dersom man bare har som formål å «legge seg syk og snylte»?

Dessuten: alle vi som driver for oss selv, vet at om man er blir satt ut av spill for en tid, er det gjerne kroken på døren for firmaet uansett. Har man vært helt borte fra arbeidslivet i for eksempel seks måneder, skal det ganske godt gjøres å ta igjen alt det tapte; å gjenoppta kontakten med gamle kunder eller oppdragstakere. For ikke å snakke om å erverve seg nye. For ryktene om firmaets stabilitet sprer seg FORT – og det er stor sjanse for at du settes flere år tilbake i tid, eller som verst tenkelige konsekvens, går konkurs.

Følgene er sannsynligvis at utallige smågründere presser seg selv på jobb når de er syke. Gang på gang på gang.  

Og så kollapser man kanskje etter tre år med beinhard jobbing uten så mye som én eneste dag borte fra jobb. Sannsynligheten for at den kollapsen som DA kommer, om man først blir syk, er mer varig, er stor.

Og om du da likevel bare får utbetalt 65 prosent av inntekten din, koster dette sannsynligvis velferdsstaten MYE mer i kraft av desto mer langvarige sykemeldinger.

 

Konsekvensen av dette er egentlig fatal: for hvem tør egentlig å ta risikoen på å starte for seg selv om man ikke nærmest er besatt av sitt eget yrke? I tillegg til å være velsignet med en usedvanlig god helse?

 

Tall fra SSB viser at det i 2015 for første gang siden finanskriseåret 2009 var en nedgang i antall selvstendig næringsdrivende i Norge. Spesielt er det få kvinner som tør satse.

Dette er ikke noe annet enn en eneste stor fadese. Rett og slett. For er det noe vi trenger mer av fremover, så er det nettopp det: mennesker som prøver å skape.

Og dette gjelder så mange at jeg ikke kan fatte og begripe at det ikke har blitt gjort noe med før: for det gjelder alt fra snekkere, rørleggere og hudsalonger, til fotografer, kunstnere og forfattere. Skuespillere. Musikere. Bloggere. Frisører. Bakere.

 

I en interpellasjon til statsminister Erna Solberg i Stortinget 15. mars, tok Venstres leder Trine Skei Grande opp ulike tiltak for å få flere gündere i Norge. I følge Erna Solberg skal regjeringen nå visstnok gå gjennom vilkårene for selvstendig næringsdrivende. Har du fått med deg dette?

Det gjenstår fortsatt å se om det blir noe av.

I mellomtiden er det viktig at vi prøver å være synlige og kjemper for vår sak.

 

Meld deg gjerne inn i Selvstendige Arbeidere Krever Like Rettigheters facebookside, som du finner HER

 

DEL GJERNE.

 

Selvstendig næringsdrivende – og stolt av det, tross alt!

 

#selvstendig #enkeltmannsforetak #enk #nuf #politikk #rettigheter #velferd #velferdsstat

 

DET INDRE KOMMENTARFELTET

 

Nå har jeg straks befunnet meg i øvre del av blogglisten i en uke.

Men noe mangler … Burde ikke de stygge kommentarene begynne å renne inn snart?

For hva skjer, folkens? Hetsen uteblir jo helt!

 

Heldigvis er jeg utmerket i stand til å ordne biffen på egen hånd. Hvem sa at man må være Sophie Elise for å motta en svart søppelsekk med dritt hver dag?

Man har jo alltids sin egen hjerne.

Derfor presenterer kvinnesnekkeren nå kvinnesnekkerens eget indre kommentarfelt.

 

Først, la meg begynne med et tilsynelatende helt vanlig, nokså kjedelig blogginnlegg:

 

“For en fin dag så langt! Startet morgenen med en kjapp joggetur i skogen. Deilig. Lite folk var det også, det passet meg bra, liker å være i eget selskap.

Etterpå tok jeg en kaffe sammen med en venninne jeg ikke har sett på et år. Nå skal jeg straks hente barna i barnehagen.”

 

Og så et bilde.

 

 

OG HER KOMMER KOMMENTARENE:

Fy faen, så stygg du er.

Er det gøy å være kalvbeint 😉

Utrolig uflidd hår.

Har du dobbelthake? Bare lurer, for det ser sånn ut. Ha en fin dag!

Jævla narsissist!

Dere bloggere er noen jævla narsissister!

Så selvopptatt du er! 😉

Du er faen meg så dum, herregud, at du ikke ser det selv! Ha en fin dag 😊

Så feit du er. Stygg i trynet, også. Jævla hesteansikt.

Blogger? Ja? Tror du virkelig at livet ditt er så viktig at vi andre trenger å lese om det?

Fy faen, så dårlig skrevet!

Tror du virkelig at du kan skrive?

Og du skal liksom være forfatter 😂

Velger du SKOGSTUR foran barna?

Hvorfor er barna i barnehagen midt på dagen?

Deilig å løpe? Du er faen meg syk. Trenger ikke gni det inn, liksom. Hva med meg, som er hundre kilo?  Tror du virkelig en som meg synes det er deilig å trene? Du burde tenke deg om før du snakker.

Så usympatisk du virker!

Lite folk i skogen, og det likte du? Vel – jeg har overbitt. Så du var vel glad for ikke å se meg der, ja. Fy faen.

Så du synes ikke FOLK er folk heller, du da? Er vel for selvgod til at du ønsker at VANLIGE folk skal oppholde seg i skogen?

Kaffe med en venninne du ikke hadde sett siden i fjor? Skjønner hvorfor. Ingen vil vel ha DEG som venn! Ikke engang jeg, som klikker innom bloggen din 48 ganger om dagen, synes at du er noe annet enn en taper!

Kaffe? Du går tur i skogen, men du drikker KAFFE? Fy faen så dobbeltmoralsk. Har ikke ord.

Kafebesøk før du hentet i barnehagen? Så du vil heller ha det gøy med en venninne enn å ha det kjedelig sammen med barna dine?

Verdens dårligste mor kaller man sånne som deg.

 

 

Ikke helt ulikt hvordan hjernen oppfører seg mot en på en dårlig dag, er det vel?

Kjenner DU deg igjen?

Sånn er det sikkert for toppbloggerne, også.

Stakkars folk, som i tillegg til det indre kommentarfeltet, også har et ytre kommentarfelt full av drit. Lukten av andre menneskers bæsj, misunnelse og hat som en konstant eim svirrende rundt deres egen, garantert konstant selvkritiske, hjerne.

 

#blogg #kommentarfelt #selvkritikk #sjikane #hat #idioti #outfit #stygg #heslig #blogging #selv #hjerne #hets

 

 

Syntes hunden hun var sexy?

Stikker bare innom for å gi dere en godbit fra et anonymforum jeg nettopp besøkte:

 

«Hei!

Jeg kjenner en dame som har hund.

Hun virkelig elsker hund og hundetrening og hun er utrolig flink med den. Den virker veldig harmonisk med henne og tydelig veldig glad i sin eier.

Denne kvinnen er noe man kan kalle lite pen.

Det jeg faktisk har lagt merke til, er at hver gang jeg er på besøk hos henne så «glemmer» hunden eieren og vil bare være med meg, gå tur med meg, kose med meg og få mat av meg.

Går jeg på do, så følger den etter.

Og jeg pleier ikke å skjemme den bort eller noe, så det kan ikke være forklaringen.

Jeg er heller ikke i overkant kosete med den, eller leken. Prøver å holde en “høflig” avstand.

Det jeg har kommet frem til er at hunden ser utseendet mitt, og «velger meg» fordi jeg ser så flott og sprek ut? At den tenker at jeg er ekstra god fordi jeg er pen?

Noen som er vant med hund og har noen innspill?”

 

Haha, finnes det sånne folk på ekte? Bra de bruker litt vett på å være anonyme, i så fall. Anononymforum nå til dags, altså.

Håper hun syntes hunden var litt pen, hun også, så hun ikke følte seg trakassert av en ekkel kjøter.

 

(Dette ga meg forresten en glimrende ide til en app for androide telefoner: “DOG MY FACE”. Eller finnes den allerede?)

 

Bilde av makk som kjører bil (bilde lånt fra boken Ja-Nøff og Nei-Nøff av Richard Scarry). Føler på ett eller annet vis at det har noe med teksten å gjøre.

 

Lag deg en fin kveld, som jeg har skjønt at det heter blant oss bloggere!

 

#hund #hundeeier #sexy #pen # flott #sprek #sporty# anonym #anonymforum

Du vet du er et rotehode når …

Du går rundt i byen og irriterer deg over at det lukter ekkelt overalt, og synes synd på deg selv fordi du alltid bærer så tungt – før du oppdager at du har gått rundt med to søppelposer siden du gikk hjemmefra for to timer siden.

Du synger med til den nydelige Bach-melodien på gjestetoalettet og gir kafeen kudos for å ha musikk på do. Før du oppdager at det bare er sus fra noen defekte rør du hører.

Du lytter til et radioprogram og irriterer deg over at vertene bare mumler. Før det går opp for deg at det er en samisk kanal du har funnet frem.

Når du skriver en koselig “gratulerer med syttiårsdagen”-melding til en perifer bekjent, men aldri får noe svar – og oppdager at beskjeden er etterfulgt, ikke av et stort smilefjes og en kake, som planen var, men et sint monsterfjes, samt et spøkelse.

Når du skal sende noe til kemneren, og du straks etter å ha postlagt brevet, innser at du signerte og sendte handlelisten i stedet for dokumentet:

Dopapir.

Bleier.

Bananer.

Bamsemums.

Bergen, 16. april 2016, Cesilie Holck

 

Når du (som vanlig) ikke finner telefonen, og ber din man ringe den. Men når den lager lyd, blir du irritert fordi noen prøver å få tak i deg mens du er opptatt med noe viktig, og svarer med en sur stemme inn i røret.  

Når du snakker med en telefonselger, og det, etter å nokså irritert ha takket nei til hans produkter, likevel detter et  “glad i deg” i stedet for “ha det” ut av munnen.

Når togkonduktøren spør hvor en skal, og man svarer “Cesilie” i stedet for Oslo.

Når man i stedet for å rekke passet til passkontrolløren rekker frem et bind.

Når man sender en mail til en samarbeidspartner man har drømt lenge om å få jobbe med, og dealen nå endelig er i havn. Men man i stedet for å skrive “Avtale” kommer i skade for å, med litt for ivrige fingre, skrive “Gravtale” før man like ivrig trykker på send.

Når man leter etter solbrillene sine i timevis, før man innser at man har dem på seg hele tiden – INNE.

 

Blir litt oppgitt iblant, altså. Håper vi er flere.

Del gjerne.

Kanskje vi kan starte en forening sammen, hvor vi ikke trenger å føle oss så lost som vi faktisk er?

Kom gjerne med egne personlige eksempler i kommentarfeltet.

 

Legger du også merke til bustehodet på dette bildet? Glemte å kamme meg på den ene siden. Den lille hvite prikken sånn cirka midt på manken, helt til høyre, er mest sannsynlig en potetbit, evt skivebit (babyens bidrag)

 

#fadeser #lost #rotehode #distre #forvirret #menneskelig #bustehode

 

BYRÅKRATI OG SKJEBNER

Dette er en fortsettelse av innlegget “DOWNS ELLER IKKE DOWNS?” som du kan lese HER

 

I forrige innlegg skrev jeg at jeg ikke ønsket å gå inn på de vonde følelsene jeg kjente på da jeg trodde at jeg bar på et barn med trisomi 21.Men etter å ha gått noen runder med meg selv, ser jeg nå at det er riktig å utdype. Dette er ikke bare en personlig sak; denne saken er først og fremst prinsipiell.

 

Hva bestod disse vonde følelsene egentlig i? Tanken på å få et barn med Downs i seg selv, naturligvis! Tenker du kanskje.

FEIL.

For det var ikke slik. Ikke egentlig.

Først av alt er ikke det å ha et ekstra kromosom nødvendigvis synonymt med å være SYKT. Visste du det?

Da sjokket over å vente et barn med en kromosomfeil hadde lagt seg – for klart det var et sjokk – tenkte jeg: skulle vi være så heldige? Akkurat VI? At VI skulle få et barn med Downs? For en gave! Det i seg selv; det var så fint, det!

Ikke fordi jeg noensinne har ønsket meg et barn med funksjonsnedsettelser. Det siste jeg ønsker er å bagatellisere de utfordringer man står overfor personlig som foreldre eller pårørende til et barn med spesielle behov – det være seg om trisomi 21 eller andre ting.

Men et slikt barn hadde vært så velkomment hos oss! Hos oss ville det fått det så bra! Idyllisering? Garantert! Men det var godt å kjenne på denne idylliseringen, at den fantes, også for OSS; at den kunne få være en del av vår ventetid, også, av MITT svangerskap, trass de spesielle omstendighetene. For er det noen gang man har lyst til å idyllisere fremtiden, så er det vel i et svangerskap?

Med andre ord var det ikke tanken på at barnet vårt hadde DS som bekymret meg aller mest. Det var Ikke selve syndromet. For syndromet? Det var jo i så fall en del av dette barnet. Og det var jo DETTE barnet vi ønsket oss – ikke noe annet!

 

Fryktet jeg holdninger fra andre uvitende? Stigmatiseringen, medfølelsen, blikkene? Helt ærlig – nei, egentlig ikke.

Dette skyldes nok i stor grad at jeg alltid har funnet stor glede i å tilbringe tid sammen med psykisk utviklingshemmede (er ikke dét i seg selv et tankekors? At jeg, som visste litt om hva det innebar, ikke lot meg fullstendig avskrekke?). Ingen har lært meg så mye om hva det vil si – sånn helt på ekte – å leve, som dem. INGEN.

Og vi – vi ville ha vært så stolte av dette barnet! Som jeg visste ville ha så mye å gi til sine omgivelser – graden av funksjonsnedhemming faktisk fullstendig irrelevant. Alle norske statsborgere burde avtjent et år i en bolig for psykisk utviklingshemmede, spør du meg. Ingen – INGEN – ville i ettertid si at dette er uverdige liv!

Dessuten: vi ville ha atten år på oss til å få dette barnet til å føle seg elsket og trygt nok til å kunne møte fordommer med hevet hode. Sikkert naivt, men følelser kan nå heldigvis få være så naive de bare vil.

 

Bekymringen dreide seg først og fremst om de følgetilstander som potensielt kan komme med DS. Hjertefeil. Økt forekomst av leukemi. Hypermobile ledd, taleproblemer og sosial ekskludering. Alt dette som potensielt kunne føre til nedsatt livskvalitet for barnet selv.

Dernest gikk bekymringen på oss som familie: ville vi klare å mestre disse utfordringene som foreldre? Hva ville det gjøre med familiedynamikken? Med oss som ektepar? Hva med storebror, som også måtte få være et barn, ikke bare et søsken til en med spesielle behov?

Det var kort og godt alt RUNDT som først og fremst føltes vondt og vanskelig.

Og apropos alt dette RUNDT: Gradvis (i hvert fall etter vi fikk avkreftet at fosteret jeg bar på ikke hadde noen alvorlig hjertefeil) kokte disse bekymringene ned til én eneste grotesk ting: støtteapparatet. Plutselig var vi kanskje i en situasjon der vi var avhengig av en hjelp vi var usikker på om vi 1. ville få nok av, 2. ville oppleve som god nok, 3. ville få automatisk nok.

Under svangerskapet fikk jeg kjenne på denne merkelige følelsen: jeg gledet meg til barnet som skulle komme. Jeg gledet meg faktisk ikke til å møte “downsen” – jeg gledet meg til å møte BARNET vårt! Men samtidig gruet jeg meg til å møte byråkratiet. Som om det var en slags byråkratiets hemsko jeg nå først og fremst bar frem.

I mitt møte med systemet på vegne av mennesker med spesielle behov (tidligere har jeg arbeidet i vernede bedrifter og i boliger for psykisk utviklingshemmede – som ufaglært, men dog), og i samtaler med venner og bekjente som har familiemedlemmer eller andre kjære med spesielle behov, har jeg sett og hørt mye rart.

Når man leser saker som DETTE, om en mor som må dokumentere overfor NAV at barnet hennes fortsatt har Downs (!) begynner man jo å lure.

 

Med andre ord: jeg var livredd for hva som ventet oss av byråkratiske utfordringer. For én ting visste jeg fra min erfaring med psykisk utviklingshemmede: jo større særbehov, desto større papirmølle. Og desto mindre overskudd til å følge opp barnet.

Enda et paradoks: jo mer barnet ditt trenger av hjelp fra andre instanser enn familien, desto mindre tid og overskudd vil du altså få til å følge opp dette barnet. Og søsken ikke minst. Hvilket, før du vet ordet av det, kanskje resulterer i at de funksjonsfriske barna du også har, i tillegg til det det funksjonshemmede, får sine særbehov. Og oppi dette har vi foreldrene selv. Som kanskje OGSÅ trenger hjelp som en konsekvens av den livskrisen de plutselig har havnet i.

 

For å heve blikket litt: hva genererer alt dette egentlig av ekstra problemer, økonomisk og sosialt, i et samfunnsperspektiv?  

 

Når jeg møter foreldre med små barn med Downs eller andre særbehov nå, så tenker jeg: så uheldige dere er! Men det er IKKE primært fordi barna har en funksjonsnedsettelse. Det er fordi jeg tenker, med skrekk og gru, på hva de må gjennom av byråkrati og papirhelvete. Alt det VI slapp.

For byråkratiet – det er en ekstra funksjonshemming, det! Er det ikke et paradoks at funksjonssvakhet er det som krever aller høyest grad av funksjon for å kunne frigjøre ressurser?

Hvorfor må nedsatt personlig funksjonsnivå møtes med nedsatt statlig funksjonsnivå? Er det en slag ubevisst øye for øye – tann for tann- strategi? Så godtroende er jeg faktisk, at jeg NEKTER å tro at dette er bevisst.

.

Til slutt.

Hvorfor tar jeg meg tid til å skrive dette, tenker du kanskje. Vi FIKK jo et «velskapt» barn, for oss endte det jo «godt»!

Og det gjorde jo det. Det går ikke en dag uten at vi tenker på hvor heldige vi er, som slipper denne statlige funksjonshemmingen rundt vårt eget (potensielt) friske Downs-barn (for øvrig priser jeg meg også daglig lykkelig for det friske barnet jeg fikk, bare så det er sagt!).

Men grunne til at JEG skriver dette?

Jeg slapp å møte alt det som medfølger det å ha et barn med spesielle behov; inkludert en stadig kamp mot systemet.

Jeg kunne akkurat nå ha vært opptatt av å skrive søknader for et barn som trenger logoped, fysioterapeut og spesialpedagog, med mer. Jeg kunne ha vært opptatt med å anke urimelige vedtak. Og så videre.

Men det er jeg ikke.  

Og så tenker jeg: hvem skal egentlig tale slike skjebners sak?

For de som står midt oppi det; hvem av dem kan man egentlig forvente skal ha det minste overskudd til å skrive om dette, i tillegg til alt annet? Hvem av dem orker å kjempe en prinsipiell sak oppå alt det andre?

 

Disse to innleggene er min lille «papirmølle». For meg har arbeidet med dette og forrige innlegg utgjort et par dager av livet mitt (sett bort fra de månedene der vi levde i uvisse gjennom svangerskapet, så klart).

Men for dem det VIRKELIG gjelder? For dem som har Downs eller andre funksjonsnedsettelser, uansett hva? For deres pårørende; søsken, onkler, tanter, besteforeldre og venner?

For dem er ikke dette et innlegg eller to på en blogg.

For dem er dette et helt liv.

 

 

#ds #trisomi21 #Downs #live #politikk #samfunn #funksjonsnedsettelse #skjebne #pu #verdighet #byråkrati #livet #søknader #nav

 

             

TAKK!

Kjære alle lesere: jeg er helt på gråten her jeg sitter. Tusen takk for alle fine ord og tilbakemeldinger på forrige innlegg. TUSEN takk til alle dere som har delt, kommentert og engasjert dere!

Dette var forferdelig viktig for meg å dele, og det gjør godt å se at jeg ikke er helt alene om å tenke som jeg gjør.

I morgen kommer et oppfølgende innlegg om mine følelser og tanker i svangerskapet, angående det å tro at man venter et barn med DS.