Dette går ikke lenger

 

Det jeg holder på med som jeg trodde skulle være så lurt. Så bra for meg.

 

Det er IKKE bra!

 

Begynnelsen først:

Du vet når du legger ting på et lurt sted. Ja. Et veldig lurt sted. Kjenner du deg igjen? Det lure stedet – det blir jo straks litt for lurt – uansett hvor glup man påstår at man er. For straks man har rukket å bli sitt sedvanlige dumme selv igjen, så er stedet glemt. Og det man absolutt trengte å vite hvor lå, det er nå sporløst borte.

Det var dette problemet jeg bestemte meg for å få bukt med.

Plutselig, så fikk jeg nemlig det jeg trodde var en genial ide – å ta BILDE av det lure stedet. For da ville jeg jo bare kunne bla gjennom kamerarullen om jeg ble usikker på hvor klokken, telefonen eller nøklene befant seg?

For det er jo ikke akkurat sånn at alt har en fast plass her i hus. Å neida – det blir for lett. *ekstremsportutøver i eget hjem*

 

Men ting har jo gjerne en tendens til å balle litt på seg, da. I hvert fall under min fane.

For en ting var når jeg skulle finne tingene mine selv.

Opp med kameraet, lete litt —

 

 

Selvfølgelig!  Jeg la telefonen halvveis under et grått håndkle. Da vet jeg hvor den er! Sånn cirka, da.  Kan i hvert fall ikke være flere enn rundt ti steder i huset totalt å lete.

Men!

Etter hvert oppsto det dessverre et annet problem. For det ble litt for omstendelig å kommandere ektemannen rundt for å hente ting til meg. Når jeg skulle forklare ham at “tingen ligger liksom mot et hvitt underlag”, så ble det ofte altfor diffust – selv når jeg viste ham dokumentasjonsbildet.

 

Jeg hadde selvfølgelig en løsning også på dette, jeg da! For det var nå jeg innså hvor genialt det ville være å LAGE ANSIKTER av viktige ting på lure steder.

 

 

 

“Hvor er ringene?”

“De ligger på tidsskriftet – over øynene til Nansen, vel!”

 

“Hvor er telefonen?”

“Ligger på marmorplaten på kjøkkenet, på “isbjørnen!”
 

“Er du snill og henter den gule notatblokken til meg? “Bamseansiktet” på spisebordet. Liptonposer til øyne, en bil til munn.”

 

“Kan du hente klokken min? Den ligger oppå en grønn eske i et ansikt som ser ut som en operasjonssykepleier. Han har bart og geiper”

 

 

“Solbrillene mine? Den er i “katteansiktet” på den knall oransje sitteputen”.

 

Det virket en stund.

Men nå? Alt jeg ser er ansikter. Hvor enn jeg går.

Og jeg til Olav: har du sett Pippi-ansiktet?

Tror det ligger nede på gangen. Eller – det var vel Mummi-ansiktet, det! Hva er det for viktig i Pippi-ansiktet, forresten?

Jeg: husnøklene, vel … Eller vent – de ligger kanskje i Hitler-fjeset, de?

 

Osv. Osv.

Tror du jeg finner NOE som helst i kaoset av “ansikter” overalt?

Og rotet har spredd seg i kolerisk fart. Fra livet. Videre inn i mobilen. Til dataen. Og tiil alle bildelagringsenheter.

Så i tillegg til et tusen ganger mer rotete hus – nå er også alle virtuelle album proppet fulle med ansikter som ikke tilhører ekte mennesker. Og det skal akkurat litt for mye leting til for at jeg finner frem til bildene av barna mine, for å si det sånn.  

 

følg meg gjerne på facebook

 

#rot #distre #rotehode #familie #familieliv #kaos #klokk #nøkler #telefon #bilder #album #ansikter #rosiner #øyne #munn

 

En grusom tid

 

Det har vært en grusom vinter. Jeg vet det nå som den er overstått. Og jeg visste det i aller høyeste grad mens den pågikk. Barna var sammenhengende syke i tre måneder(!) Fra midten av desember og frem til påskeferien i mars, hadde de gjennomsnittlig to dager hjemme fra barnehagen hver. Tidligere, når småbarnsforeldre har sagt til meg at “vi var syke hele vinteren”, har jeg aldri trodd at de kunne mene det bokstavelig. Men det har jeg skjønt at går an nå.

For vi fikk alt som var å oppdrive av barnesykdommer og pest: det startet med ørebetennelse. Fortsatte med omgangssyke. Munn-hånd og fotsyke. Forkjølelse. Halsbetennelse. Skarlagensfeber. Ny runde med omgangssyke. Ubestemmelig febersykdom. Bihulebetennelse. Tannfrembrudd og atter tannfrembrudd. Influensa. Etterfulgt av ny omgang med ørebetennelse.

Men da jeg satt med ettåringen min på fanget en natt og gjorde et tappert forsøk på å rugge henne i søvn i påvente av at smertestillende skulle virke, og Olav listet seg inn til meg og fortalte at han hadde funnet MARK i baken på treåringen, som derfor ikke klarte å sove – da så vi på hverandre og tenkte at : NÅ GIR VI BARE OPP. Dette kommer ALDRI til å bli bedre. Nå er det bare å slutte å håpe. Slutte å stritte imot jævelskapen i en stadig tro på at DETTE er den aller siste sykdommen. Og i stedet la seg tromle viljeløst rundt i det svarte gapet.

 

Og oppå dette: den forferdelig nagende samvittigheten. For å være helt ærlig:  så godt som hver eneste ettermiddag denne vinteren har jeg talt ned til barna skulle legge seg om kvelden. For det har vært så vanvittig intenst. Jeg har jo villet være sammen med dem, selvfølgelig! Men når alle cellene i kroppen skriker etter å få fred, hvile, ro – og hodet iherdig prøver å holde alskens symptomer i sjakk – så er det ikke så lett å glede seg over noe som helst, egentlig.

Det er kanskje ikke så rart at jeg har vært så dårlig, når jeg tenker meg om. På en måte er det godt å finne sånne helt logiske, ytre forklaringer – i tillegg til alt det andre av slagg som ligger i bunn.  

Jeg har også hatt forferdelig dårlig samvittighet overfor Olav, som har måttet bære så mye av lasset. Selv om også han fikk både influensa, bihulebetennelse og omgangssyke har han måttet stille opp. Som den minst syke av oss, liksom. Det er IKKE kult å måtte la en febersyk mann stå opp med barna fordi en selv er for dårlig til å klare det!

Jeg skjønner egentlig ikke hvordan – men på ett eller annet vis har vi likevel fått det til å gå rundt. Trass så godt som ingen hjelp utenfra (med unntak av noen ytterst kjærkomne besteforeldrebesøk!)

Tross alt har barna fått det de har trengt av oss – i form av nærhet, stell, kjærlighet og omsorg.

Og nå har de vært friske i over en måned.

 

Fortsatt er vi litt øre og omtåket. Klarer ikke helt å tro at denne forferdelige epoken kanskje er over. Men vi prøver å lene oss litt tilbake, klappe hverandre og oss selv på skulderen. Tenke at nå har vi vel gjort unna en del “grovarbeid” for en stund?

Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse, egentlig. Tross alle utfordringer, så har vi samarbeidet så bra at vi har klart oss. Alle fire.

 

Vi klarte det. Tenk at vi overlevde. Tenk at vi fikk det til!

 


 

 


 

 

 

#familie #sykdom #småbarnsliv #småbarnsmor #mama #pappa #foreldrerolle #barnesykdommer #skarlagensfeber #ørebetennelse #omgangssyke #forkjølelse #feber #mark #kaos #vinter #grusomt #krise

 

Lykken krever ikke stort

 Av og til gjør selveste livet seg fortjent til et terningkast seks! Vi har hatt en fantastisk sommerdag her i Bergen. En slik dag som jeg håper barna mine – i hvert fall han eldste som er i stand til å huske nå – senere vil tenke på som HELE sommeren. Sol, nakne føtter, familie, venner, plastkopper med gul saft, middag ute, plaskebasseng, tumling, turning og leking.

Egentlig hadde vi planer om å oppsøke nærmeste badestrand. Men siden vi ikke har bil, innebærer en sånn utflukt en god del romstering og styr, for å si det mildt.

Så i stedet bestemte vi  oss for å utnytte ethvert minutt til fulle her i hagen vår! Den er stor og vilter med mer enn nok å utforske for de små. Og så deilig det er å ikke skulle stresse av gårde med alt pikkpakk – og bare være helt i ro! Når barna er så små, kreves egentlig ikke så mye for at de skal ha det bra.

Eller små? Jeg og Olav merker at de begynner å bli større nå. De leker (innimellom) nokså fint sammen – og også hver for seg.

 

 

 

 

Etter hvert fikk vi besøk av en Torvaldkamerat og pappaen hans. Frøya storkoste seg med de store guttene – kjekkasene hun og venninnene hennes med tid og stunder sikkert vil klamre seg fast til for å kunne flørte med kameratene deres!

Pappaene tok seg en kaffetår og slo av en prat i steintrappen. Disse mennene har vokst opp sammen på sunnmøre med cirka fire hundre meter mellom husene. Tilfeldighetene (godt hjulpet av et ønske om at det skulle bli slik) gjorde at de nå igjen bor cirka fire hundre meter fra hverandre med hver sine familier. Så nå får guttene deres, som er jevngamle, muligheten til å vokse opp sammen, de også! Trygt og godt. For både store og små.

Og mens fedrene døste i solen og småpratet med ungene, var jeg kvinnesnekker. Dro frem litt verktøy og noen overskuddsplanker fra snekkerboden. Saget og hamret litt, akkompagnert av barnelatter og babybabling. Helt fantastisk, faktisk! Planen er å lage en liten barnesofa som skal stå på altanen.

 

 Jeg husker det fra jeg var liten: hvor magisk det var når de voksne brøt noen uskrevne regler. Når de plutselig lot prinsipper  og barneoppdragelse fare og lot verden stå litt godmodig på hodet. Som når vi fikk lov til å prøve å spise suppe med hendene. Fikk være oppe en time ekstra. Eller når vi fikk lov til å ta dyner og madrasser utendørs!

Så i dag bestemte jeg meg for å gjøre et sånt lite stunt.

Og da var det ut med Torvalds seng i hagen så den kunne brukes som båt! En seng midt på gresset – det er et eventyr for noen bittesmå kropper, det! i hvert fall når man kommer på at man kan lage en landgang, så man kan balansere fra murkanten og over til “båten”, sånn som disse gjorde!

 

 

Jeg er så heldig! Lykken krever ikke stort – man må bare lete etter den på bakken og ikke på himmelen.

 

Ser kanskje litt smått molefunken ut på dette bildet. Men det stemmer ikke. For i dag? Akkurat i dag er jeg pur lykke!

 

(Beklager for øvrig dårlig bildekvalitet på alle bilder. Laderen til speilrefleksen har vært borte lengelenge. Men snart skal jeg finne den. Snart! Og da skal det bli andre boller. Men den slags jåleri ofrer jeg ikke så mange tanker i dag)

 

følg meg gjerne på facebook

 

#familie #barn #sommer #kamerater #søsken #fedre #pappa #mamma #mor #snekker #hobby #idyll #lykke #glede
 

Vær naken foran barna!

 

Nakenhet er jo avtabuisert i vår tid.

Men bare i sin forbilledlige form.  For vi er overlesset av samfunnsnakenhet. Men avtabuiseringen, den gjelder utelukkende de perfekte kroppene: betakarotengylne, muskeldefinerte. Med struttepupper, flat mage og sprettrumpe. Det er den lytefrie kroppen som er det vanlige syn i offentlighet og media.

Det er jo egentlig nokså sprøtt. For den lytefrie kroppen er selvfølgelig en sjeldenhet i norske hjem. Alle vi som har rukket å være på vår første tiårs jubileumsfest for siste trinn på videregående, vet at kroppen forandrer seg, år for år. At straks vi bikker tretti, og vi attpå til finner på å sette noen barn til verden, hadde ikke engang en promille av oss kunnet fronte en forside på et glossy magasin med æren i behold. Sannsynligvis hadde vi attpåtil mottat drapstrusler og hatmeldinger om å vennligst ikke støte noen med et så motbydelig syn.

 

Men barna våre?

Det de lærer om nakenhet, lærer de gjerne nettopp andre steder enn hjemme. De ser samfunnsnakenheten. De perfekte kroppene. Og det de lærer av å se dem? “om ikke kroppen er perfekt – ja, så gjør man hva man kan for at den skal bli det. Uansett hva det måtte koste av operasjoner, slanking, svette og tårer”.

Hvordan skal barna våre få en forståelse for hvordan en vanlig kropp ser ut – om de ikke ser den i hjemmet?

Første gang jeg tok meg i å instinktivt ønske et håndkle rundt meg for å skjule noen fysiske skavanker foran sønnen min, tenkte jeg at: NÅ er det nok. Her hjemme får jeg prøve å legge komplekser til side. For om jeg har komplekser over min kropp, og gjemmer dem for barna mine – så vil de garantert fanges opp senere. Av jenten min, som jeg er rollemodell for. Og av gutten min – som selv kanskje skal få seg en kone en gang, og har godt av å vite hvordan en ekte kvinnekropp ser ut.

 

Jeg tror vi har blitt for redde for å være nakne foran ungene våre. Ikke bare fordi vi er redd for å blotte våre egne fysiske feilbarligheter. Det stikker dypere:

Det er som om nakenhet automatisk forbindes med seksualitet. Spesielt gjelder dette dessverre forholdet far/ barn. Og så lar man være å bade sammen med barnet – av frykt for hva det skal komme til å si i barnehagen. “Jeg så tissen til pappa, jeg!”

Men vanlig familiær nakenhet mellom barn og foreldre kan aldri være på kanten!

Jeg tror faktisk tvert om at nakenhet mellom barn og foreldre kan være med på å forebygge seksuelle overgrep.

Det gir barna en anledning til å forstå hvordan voksne skal oppføre seg når de viser sine mer private deler.

Hvis de skal forstå hva som IKKE er naturlig, tror jeg det lettere skjer om de vet HVA som er naturlig.  

 

Med seg på veien får de en helt super bonus: de får se vanlige, sunne kropper med litt heng, litt overflødig hud og noen strekkmerker her og der.

Eksakt sånn absolutt ALLE kropper før eller senere blir. Også de kroppene som finnes på fremsiden av FHM akkurat nå.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#barn #familie #mor #far #foreldrerolle #nakenhet #naken #lyter #perfeksjonisme #perfekt #kropp #fhm #samfunn #småbarnsliv

Nepesyk

 

I et par måneders tid nå har jeg vært direkte nepesyk.

Det pleier å skje hver gang  jeg innser at nepesesongen er like rundt hjørnet.

Hvis jorden en gang går under med meg om bord – så håper jeg virkelig det skjer etter de saftigste nepene er fortært og det bare er vasne, råtne eksemplarer tilbake i grønnsaksdiskene.

For jeg ELSKER virkelig neper!

 

Så hvis du ser meg på butikken i disse tider, helt vill i blikket, der jeg klatrer over små menn for å komme raskt frem til grønnsaksdisken – så er det altså fordi jeg er på nepejakt!

Og i dag. I dag hendte det!

 

Jakten ga frukter!

Nepefrukter. NAM!

 

Her har jeg rett og slett retusjert bort rotet i bakgrunnen. Mye mindre tidkrevende enn å rydde. Vurderer å bruke samme strategi mer konsekvent fremover i barneselskaper og andre dokumenteringspliktige sammenkomster.

 

 

 

Gode, friske nepeklump.

Når jeg blir gammel skal jeg bli nepolog. Frem til da skal jeg være nepoman.

 

Kan forresten garantere deg at nepespisere aldri er mordere. Litt på samme måte som jeg fortsatt har til gode å høre om mordere med økologi som interessefelt.

Ser du det for deg, kanskje? At mannen som ender opp med å skyte den grusomme hesten sin (ok, kanskje litt dårlig eksempel, men) gjør det etter å ha slengt en bunt neper på disken? Etter å ha skrellet dem og jafset dem i seg?

Aldri i verden. Vi nepespisere er GODE FOLK!

 

Reddiker, derimot. Spiser man reddiker, beveger man seg straks litt mer i gråsonen god/ond. I hvert fall om man SKRELLER DEM. Småkriminelle kan de helt sikkert være. Skal ikke se bort ifra at enkelte reddikspisere har trikset litt med loven her og der. Hvitevasket noen penger i Marbella eller fremstilt en falsk femtilapp eller to.  

Nå skal det sies at jeg liker reddiker også, jeg da.

Likevel tør jeg påstå at jeg er nokså lovlydig. Kanskje fordi jeg ikke spiser dem med mindre de er norske.

 

Ha en fin kveld – nepeglad eller nepelens!

 

Full av tanker, tom for ord

 

Slik har jeg det litt om dagen. Rundt meg er alt fredelig, rolig, balansert. Sommeren har lagt et teppe av lykke over hele Bergen by. Vi bor mer utendørs enn innendørs; spiser på altanen, har piknik i hagen, leker i plaskebassenget, fanger insekter med knallrosa håv.

Men dette er på ettermiddagene.

Når barna er i barnehagen virrer jeg med mitt. Formen har vært uforskammet bra i flere måneder nå – det vil si at de gode dagene er flere enn de dårlige. At jeg har mer fem-seks timer enn to timer til rådighet i løpet av en dag.

Det gjør meg glad. Oppspilt. Men det gjør meg også urolig. Usikker. Fordelen med å være skikkelig dårlig, er at da forsvinner tankene. Jeg går inn i en vegetativ tilstand der kroppen tar helt overhånd.

Slik det er nå, våkner tankene plutselig til live igjen. Jeg føler meg forvirret. Hvor lenge skal den gode perioden vare denne gangen? Er jeg egentlig frisk?  Bare innbiller jeg meg at jeg er syk?

Plutselig får jeg dårlig tid. Skal gjøre ALT jeg aldri får gjort når kroppen ikke samarbeider. Og så blir det til at jeg virrer frem og tilbake og ikke får gjort noe som helst.

Sløser jeg bort de gode dagene nå?

Jeg må vokte alle skritt jeg tar mentalt for at tankene ikke skal bryte meg ned.

 

Jeg vil så mye. Klarer ikke helt å sette ord på hva. På hvordan jeg egentlig har det.

Kanskje fordi jeg vil altfor mye. Jeg skal ikke legge skjul på at blogging har tatt mye av kreftene mine siden jeg startet i midten av april. Det er stort sett det jeg prioriterer når jeg ikke er med barna.

Jeg skal FAEN MEG bli Norges første sengeliggende karrierekvinne. For det har jeg BESTEMT!

Haha!

Jeg må passe på å ikke bli dårligere nå. Finne en balanse. Jeg har så lett for å bli besatt.

 

Ikke tenk. Bare lev. Bruk kreftene på barna. Gi dem sommerminner: lyden av glade foreldre som tøyser med dem. Is hver gang det er varmt nok til å slå opp en parasoll. Huske litt på hva livet faktisk er: det er en skitten barnehånd som holder rundt tre-fire løvetenner. Her og nå. Ofte mer. Aldri mindre.  

Ikke tenk. Lær av barna: bare vær.

Så faller alt det andre på plass av seg selv – på ett eller annet vis.

 

 

 

 

 

 

#tanker #sykdom #tid #sommer #barn #foreldre #familie #idyll #sorg

DIY – tidsskriftholder

 

Jeg elsker å lage ting. Og å finne nye bruksområder for gamle.

Det beste er når løsningene er så enkle at det knapt skal et eneste verktøy til.

 

I dag satt jeg og så mot en fin liten dynge bøker som lå så uskyldig henslengt på parketten.

Som om ingen av dem visste hvem som hadde plassert dem der … (det var meg, kan jeg røpe).

 

Hm. Jeg trenger en tidsskriftholder, tenkte jeg.

En liten en.

En som kan være favn for de bøker og blader jeg leser på akkurat nå.

Men jeg ville ikke kjøpe en ny.

Jeg ville lage en!

 

Og, slik jeg ofte ender opp med, ga jeg meg selv følgende utfordring også i dag: lag en av noe du allerede har hjemme. Noe du ikke trenger likevel.

 

Tenke, tenke.

 

Og så fant øynene plutselig denne, hengende så ensom og forlatt på veggen uten mål og mening:

 DEG skal jeg redde. En gammel kobberfarget HAY-henger.

 

Er lei av kobber, ville at den skulle være svart. Men maling hadde jeg ikke i hus. Dessuten hadde jeg ikke tid til å vente på at den skulle tørke. *utålmodig* Så da fikk redningen bli sprittusj!

 

Må selvfølgelig gjøre det litt vanskelig for meg selv her, også. Sprittusj mellom alle fingre. Enklere blir det om du simpelthen velger deg en henger i den fargen du ønsker at tidsskriftholderen skal være i.

 

Og så strekker vi og drar litt.

 

Og bøyer den.

 

Så er den jo i grunnen ferdig.

For så enkelt var det, faktisk!

 

Et lite steg på veien mot ryddigere hjem.

 

Den nye kjekkasen var så heldig å få selskap av en elsket Muuto-knagg – og en gammel veske kjøpt på loppis for en femmer.

 

Jeg kommer til å ha slike små diy-tips jevnlig fremover.

følg meg gjerne på facebook

 

#diy #gjenbruk #lage #ting #tidsskriftholder #bøker #kleshenger #henger #hay #veske #muuto #blader #tidsskrifter #hus #hjem #interiør

 

 

 

 

Blogging dreper!

 

Det kunne godt ha stått en advarsel på alle bloggportalene.

Etter malen fra varselfirkantene på sigarettpakkene:

 

 

Sånn at du, idet du bestemte deg for å opprette ditt eget lille sted på nettet, kunne være forberedt på hva som ventet deg.

For blogging er ikke for tandre sjeler.

Og av og til hender det jeg lurer på om jeg er sterk nok. Frisk nok. Modig nok.

 

Jeg er vel ikke en av de mest plagede, tenker jeg. Foreløpig uteblir faktisk drapstruslene! Hehe.

Men så får jeg sånne kommentarer som dette, da:

 

Det verste er folk som prøver å skrive over sin evne, samt folk som ikke forstår hva de skriver om. Huff…

 

Så pass bør jeg vel tåle – du synes jeg er dum og ubrukelig. Men av og til, som i dag, når livet liksom spiser meg litt opp innenfra, så blir jeg liggende og tenke på nettopp disse ordene. For det verste er faktisk ikke at du skriver det du skriver – men at jeg akkurat nå synes du har helt rett.

 

De mer skeptiske vil muligens begynne å tvile på om en person som skriver så elegant og virker så mentalt oppegående ikke skulle greie å ha en deltidsjobb i alle fall. Nok om det.

 

Den treffer litt, det må jeg si. Det gjør vondt. Å kjempe. Å gjøre alt du kan for å karre deg oppå igjen. Og så blir du mistrodd. Blir aldri helt vant til det!

 

Herregud. Dere bloggere altså! Skaff dere en jobb, og ett liv.

 

Touché! Selv om dette bare er en frase: er det noe jeg VIRKELIG skulle ønske jeg hadde – så var det et LIV! Haha.

 

Jeg får fysisk vondt av å tenke på at dette kan være et seriøst tema for sunne, voksne og oppegående mennesker 🙁 Jeg ønsker deg lykke til videre. Virkelig.

 

Det idiotiske her er at jeg faktisk TRENGER et lykke til videre. Som ikke er hets forkledd som omsorg.

 

Disse kommentarene er ikke SÅ ille. Er de vel?

Det er bare det at når dette blir det lille du får av innputt fra verden i løpet av en dag – fordi du ikke er frisk nok til å omgås andre mennesker – ja, så sitter slike ord godt i.

 

Den siste tiden har jeg hatt et bilde i hodet.

Jeg står på scenen foran et stappfullt Oslo Spektrum.

For på de mest leste innleggene mine – så hadde jeg faktisk kunnet fylle et slikt lokale til randen.

 

 

På gode dager synes jeg det er vanvittig kult å tenke på.

Men på dager som i dag -så ser jeg det så tydelig for meg. At jeg står der fremme. Helt alene. Bitteliten. Med folkehavet foran meg. Og så reiser de seg. Tar ordet, en etter en. Roper slengbemerkninger og hatkommentarer ned mot meg på scenen. Som en gigantisk mobb. De har brukt tiden sin på å oppsøke meg og dette “arrangementet”. Men de er ikke der for å applaudere. De er der for å bue meg bort.  

 

Jeg vet jeg innimellom stiller meg lagelig til for hogg, som det heter. Provoserer og overdriver litt. Som når jeg sammenligner NAV med Titanic. Det er klart at da får man ikke være i fred.

Og det BURDE jeg faktisk tåle. Det vet jeg.

Men gjør jeg egentlig det?

Som i dag – så får jeg lyst til å legge meg rett ned. Men så bare … HEI, VENT JO LITT   -JEG LIGGER JO ALLEREDE! Haha.

 

 

Kanskje jeg rett og slett skal legge meg UNDER sengen i stedet – for å synke ekstra lavt -og bli til mitt eget udyr – et sånt sengetroll jeg fryktet fantes som barn?

 

Herregud, å ta selfie fra under sengen var krevende! Rett før jeg går til innkjøp av en selfiestang. Eventuelt stopper å ta selfie fra under sengen.

 

 

Dagens bukett på “scenen” var fra meg. Til meg. Noen blomsterkvaster fra hagen – som nok allerede har sett sine beste dager. Av og til skal det ikke mer til for å gjøre dagen litt bedre.

Beskjed til selvet: stå på -selv når du ligger.

Gi aldri opp!

 

Til dere som leser, lytter, legger igjen kloke, vakre, gode ord: TUSEN takk! Dere betyr mer for meg enn dere aner.

Og til dere som irettesetter, kritiserer, argumenterer, engasjerer, diskuterer: FORTSETT MED DET!

Heng meg gjerne – men gjør det helst litt skånsomt.

(og så skal jeg øve meg på å være litt mer hardhudet, for det trenger jeg virkelig å bli!)

 

Håper du har en fin dag i solskinnet!

 

#blogging #blogg #blogger #dreper #skadelig #skjør #sart #mobb #oslospektrum #kommentarer #publikum #engasjement #kritikk #optimisme #utvikling

 

Verdens beste pizza er GLUTENFRI!

 

Det jeg desidert har savnet mest å kunne spise i de årene jeg har levd på gluten- og melkefritt kosthold (kumelk – geitemelk tåler jeg heldigvis fint), er HJEMMELAGET PIZZA.

Har aldri fått helt til dette med glutenfri bunn. Synes ikke den blir god nok, rett og slett.

Men nå? Nå lager jeg en pizza som selv glutenspisere ofte ber om oppskriften til.

Det beste av alt – i tillegg til at den smaker himmelsk – er at du ikke trenger være hobbykokk for å få til et bra resultat, engang. SÅ lett å lage! Og mye mindre tidkrevende enn vanlig pizza.

Bunnen er nemlig garantert elte- og hevefri. Og består utelukkende av TO ingredienser: kikertmel og vann.

Kikertmel får du tak i på så godt som alle innvandrerforretninger. Ikke er det spesielt dyrt, heller (vi som lever glutenfritt vet jo at det dessverre kan være nokså kostbart).

Om du ønsker et økologisk (og dyrere) alternativ, kan du eventuelt kjøpe melet på helsekost.

 

Det du gjør er følgende:

Rør sammen en del kikertmel og en del vann (samt ønsket mengde salt) til det får en “kremet” konsistens. La røren hvile litt så den får svellet ferdig.

Hell MASSE rapsolje (eller annen nøytral olje) i en stekepanne.

Stek på middels varme i ca fire minutter på hver side – litt slik du ville ha stekt pannekaker. Oljen gjør at pizzabunnene blir sprø – og i tillegg får den runde formen til en ekte italiensk pizza!

Når bunnene er ferdige, lar du dem hvile på rist.

 

Og så er det bare å finne frem det du ønsker av fyll.

Jeg pleier å smøre bunnene med like deler tomatpure og ketsjup (for å få en litt søtere og mer barnevennlig smak). Om du ønsker å gjøre deg litt ekstra flid, må du jo gjerne lage din egen pizzasaus!

 

Favorittfyll her i huset er for eksempel:

 

1

serranoskinke, rød paprika, rødløk, sopp, sorte oliven, hvitløk, MASSE oregano og basilikum – og geitost på toppen. 

 

2

pepperoni, rødløk, grønn paprika, jalapenjos, ananas, hvitløk og (geit)ost.

 

Men her er det jo selvfølgelig bare fantasien – eller kjøleskapsinnholdet – som setter grenser. Akkurat slik det skal være for pizza.

Stek midt i ovnen på ca 220 grader i om lag ti minutter.

Verre er det ikke!

 

Dette er også en genial rett å servere i barneselskap om du får cøliakere eller glutenintolerante på besøk. Pizzabunnene kan eventuelt lages i ministørrelser – så kan alle få være med og bestemme hva de vil ha på sin!

 

Dårlig bilde, dårlig dandert fyll, ost som bare ble slengt litt vilkårlig på her og der. Men GUD så godt!

 

Denne pizzaen er i tillegg SUNN – lavkarbo, full av proteiner – og også helt egg- og gjærfri for dem som heller ikke tåler slikt.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

 

#glutenfritt #pizza #hjemmelaget #mat #oppskrift #pepperoni #serrano #geitost #utenegg #utengjær

 

 

En sånn dag

Herregud, altså! Noen dager, sier jeg bare.

 

Den begynte litt forsiktig pyton med at laptopen min plutselig bestemte seg for å oppgradere til Windows 10 … Det var noe helt annet enn det jeg ønsket for både den og meg, for å si det sånn.

 

Windows 10 må vel være internetts svar på helvete?

Svart og ondt er det. Haha!

 

Dernest bar det til den årlige sjekken hos tannlegen …

Sånn så venteværelset ut. Noen som har sett Twin Peaks?

Vel – den samme stemningen, kan du si. Bare at dette var i VIRKELIGHETEN.

 


 

Og så hadde jeg HULL!

Tannlegen hadde mye på hjertet mens jeg lå der med hele kjeften full av torturredskaper, helt ute av stand til å snakke: han messet om hvordan aggresjon er et avkultivert fenomen i vår tid – og at vi har så mye ondskap i oss som egentlig vil ut, men som vi aldri får utløp for.

Jeg tenkte like: “og det sier DU?”

 

Bedøvelsen ble satt litt feil da. GREIT DET! Hadde ikke planer om å smile så mye i dag uansett.

 

 

På veien hjem møtte jeg en katt som ikke ville kose med meg. TAKK FOR DEN, LIKSOM!

 

Vel hjemme ventet dette synet i den mest ryddige delen av huset:

 

 

Fra da av gikk alt i stå og jeg fikk ikke engang tid til å dokumentere katastrofene med bilder.

Ettåringen bæsjet på faren sin. Mens vi voksne var opptatt med å fjerne den bløte “pakken” før den skulle trenge ned i sofatrekket, datt treåringen ned steintrappen med hodet først (kom heldigvis fra det med noen skrubbsår, da).

Og så?

Så spydde plutselig oppvaskmaskinen vann utover hele kjøkkengulvet. En god gammeldags lekkasje!

Og ektemannen? Han hentet ALLE de rene håndklærne fra skapet på badet for å redde parketten.

SUKK.

Jeg trakk meg tilbake, gikk ned i underetasjen og la meg på gulvet i gangen for å hvile litt – til lekkasjen fra kjøkkenet fant veien gjennom taket og dryppet meg taktfast i pannen.

 

Ingen i familien har lagt merke til at ansiktet mitt har vært halvt bedøvet i dag, for å si det sånn.

 

OPPDATERING KL 23.O2:

Lekkasje på kontoret, også. Ikke fra oppvaskmaskinen – men fra en veltet 1 1/2-liters flaske med vann …

Endelig ler jeg. Hva annet kan man gjøre?

 

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#problemer #utfordringer #hinder #windows10 #tannlege #hull #lekkasje #bæsj #bedøvelse #fall