Takknemlighet

 

Ja, det var jo litt av en «clickbait». For de fleste vil vel egentlig helst lese om det som går litt til helvete? Eller i det minste om ting som ikke går helt etter planen? Og interesserer seg vel en tanke mindre om saker som til og med gikk enda bedre enn man hadde håpet?

 

I går var det lansering for min manns tredje bok, Botnen.

Denne boken mitt aller nærmeste menneske har arbeidet med i nærmere fem år nå. Nå er den der. Ute i verden.

Jeg har så klart lest litt underveis – men mest av alt ønsket jeg å spare den som helhet til den kom i bokform.

Jeg har virkelig GLEDET meg til denne leseropplevelsen. Jeg er godt i gang. Men en svært så haltende konsentrasjon gjør at dette må leses i etapper. Krevende litteratur, rett og slett. På den gode måten.

 

Min mann.

Å være en kone av en man tror man kjenner ut og inn etter femten år. Og så leser man det han skriver og undrer: er det du? Er det virkelig du inni der? Var det mer å hente? Enda mer? Jeg visste at du var klok – men så samfunnskritisk SMART?

 

Lanseringsfesten i går var så fin.

Her leser Olav R. Øyehaug fra sin rykende ferske bok, som det heter. Jeg leste også noen tekster, det samme gjorde bautaen Tormod Haugland. Og herlige Ø. Nødtvedt spilte SEKKEPIPE!

 

Så var vi der. Sammen.

Og der kom de; de beste folkene (med noen virkelig hederlige unntak, som ikke kunne). Mange av dem vi ser altfor sjelden – og som vi nå, da vi så dem der, samlet, kjente at vi nok har savnet mer enn vi har trodd.

Alle dem vi savner fordi situasjonen er som den er. Forhåpentligvis vil det bli bedre etter hvert.

 

Jeg måtte dessverre dra akkurat litt for tidlig for min smak. Sånn måtte det bare bli. Men Olav fikk være igjen og feire seg selv og boken i noen gode timer til, mens jeg la forfatteren Cesilie Holck igjen i det fortsatt så halvfulle hvitvinsglasset, og dro hjem.

 

Tusen takk, alle som kom!

Så heldige vi er, som kjenner landets beste mennesker!

 

Landets herligste mennesker – her personifisert som den fabelaktige Erlend O. Nødtvedt fra Fylllingsdalen: venn, poet – og vordende lykke.

 

 

 

 

Fest!

 

I dag skal det være lanseringsfest for Olavs nye bok, Botnen!

Hovedpersonen selv skal lese, jeg skal lese, og vår kjære Tormod Haugland skal lese.

 

Dette er den første boken i familien Øyehaug Holck som er “født” etter at ungene kom til verden (sett bort ifra at tante G, som også er forfatter, har gitt ut bøker i mellomtiden, da)

Og det kjennes rart og spesielt.

Da pakken fra forlaget dukket opp på døren, fikk treåringen lov til å rive av pappen. Ut veltet 25 eksemplarer rykende ferske bøker. “Pappa, har du skrevet ALLE disse?” Hehe. Han tror for øvrig at alle foreldre skriver bøker. Om faren til bestekameraten: “mamma, hvilken bok har pappaen til XX skrevet, da?”

Ettåringen viste også begeistring: “Se! Se! Se! Pappa! Se! Pappa! Der!” og pekte med lubben pekefinger mot bildet av pappaen i boken og klappet i hendene.

Konklusjonen må være at det er stor stas å være forfatter med nyutgitt bok – også når man er forelder! Enda større stas, kanskje til og med. Ååå, jeg gleder meg til det er min tur igjen!!

 

 

Men altså. I kveld skal ekteparet få luftet seg litt.

Det er IKKE ofte det skjer. Noen ville si altfor sjelden. Men vi er også i en periode av livet hvor vi trives så godt hjemme. Etter at vi flyttet og gjorde forstadsmennesker av oss (tar kun tjue minutter med buss inn til bykjernen, da, så veldig avsidesliggende er det ikke), har vi storkost oss i heimen, rett og slett. Og ikke prioritert parkvelder andre steder. Hver for oss innimellom – ja. For å møte venner. Men ikke vi, sammen.

Sammen er vi jo for øvrig nesten hele tiden, likevel. Mye, mye mer enn de fleste andre ektepar, vil jeg påstå.

 

MEN. Kanskje blir det litt andre boller fremover. Nå som min mor også har flyttet til byen, og ungene begynner å bli litt større og oppfører seg bitte litt mer som mennesker enn som ville nattdyr – så lar det seg faktisk gjøre å stikke av for en liten “kjærestetur”.

I kveld innebærer egentlig denne “kjæresteturen” at vi begge skal på JOBB. Haha. Romantisk.

 

Vel – vi har i hvert fall planer om å kose oss. Mest sannsynlig dukker det opp noen helt supre eksemplarer venner som vi ikke har sett på en stund. DET er det jeg gleder meg aller mest til.

Om du bor/er i Bergen ikveld – stikk innom da, vel!

Folk og Røvere, kl 19

 

Her fra en gang vi var på fest i en annen dimensjon. Tipper det må være en seks år siden.

 

 

Jeg ser deg

 

Du sitter på bybanen. Jeg står i midtgangen og betrakter deg. Du er midtveis i livet, ser ut som hvem som helst.

Men jeg kjenner igjen blikket ditt: du mangler noen. Jeg ser det. Du er ensom. Du har bare deg selv. Ingen andre.

Du skal av på neste stopp. Du reiser deg, mister balansen idet banen stopper og kommer i skade for å skumpe borti en kvinne i trettiårene. Også hun ser ut som hvem som helst.

Hun blir tydelig irritert, hun mister vesken på gulvet og noe av innholdet triller ut: «Herregud, se deg for, da vel! Faen».

Unnskyld, hvisker du, faller liksom sammen og forsvinner ut.

Jeg ser etter ryggen din når bybanen kjører videre.

Du bøyer hodet, bøyer ryggen, lukker deg inne. Drar genseren ned over hendene, som i et forsøk på å polstre deg mot omverdenen.  

Der går du. Helt uten noen. Du skal hjem. Ingen venter på deg.

For deg er verden fremmed, uansett hvor du er.

 

Jeg kjenner deg igjen hvor enn jeg går. For jeg har også hatt det slik: gjennom hele barndommen min var jeg en sånn en.

Og jeg vet hvordan det er.

Og så finnes det også sånne som deg: som fortsetter å ha det slik. Noen gjennom et helt liv.

 

Det snakkes mye om nettmobbing. Om å ha fokus på mobbing i barnehager, på skoler og på arbeidsplasser. Og det er bra.  

Men det er en ting til som ikke blir snakket om så altfor ofte. Og det er måten man møter fremmede mennesker på. Ute på gaten, på butikken, på bybanen eller på tur i skogen: hvor som helst. Ute i samfunnet.

Hvordan du møter folk du ikke kjenner. Folk du egentlig ikke forplikter deg til å oppføre deg fint overfor.

 

Men du vet aldri hvem folk er. Hva de sliter med.

 

Kanskje er du den eneste personen de utveksler blikk med gjennom en hel dag. Den eneste de utveksler den ene bittelille setningen med den dagen.

«Vi er jo bare fremmede for hverandre, vi har jo ingen betydning for hverandre uansett! Hvor mye kan en liten slengbemerkning egentlig bety?»

For slike mennesker er ikke denne ene setningen “herregud, se deg for, da! Faen” bare en setning sagt i hverdagslig affekt av “hvem som helst”.

For dem kan du representere det eneste betydningsfulle møtet den dagen.

En liten setning blir aldri betydningsløs når den ikke forsvinner i virvaret av andre setninger utvekslet med familie, venner eller kollegaer samme dag.

Mange har ingen andre å utveksle ord med.

For dem kan det du sier gi gjenklang som ikke bare varer i det øyeblikket du uttaler disse ordene.

For dem kan denne setningen sitte igjen i ukesvis. I månedsvis. I årevis.

På ondt.

Men også på godt.

 

Vær forsiktig. Tenk deg om.

Ordene dine er viktigere enn du tror. Selv på gaten, hvor du innbiller deg at du bare er en betydningsløs fremmed blant alle andre.

 

Har DU gitt en tilfeldig fremmed en god følelse i det siste?

 

bilde lånt av google

følg meg gjerne på facebook

 

#ensom #ensomhet #hverdagsliv #samfunn #mennesker #konvensjoner #glede #sorg #venner #vennskap #medmenneske

Torokake=barnemishandling?

 

Har dere fått med dere den store kakeduellen mellom blogger Casa Kaos og Pascal?

Kort fortalt hevder Pascal at posekaker er søppel man bør holde seg for god til å servere de kjæreste man har, og at man som god forelder, les: mor (regner jeg med) plikter å gi avkommet herlige, hjemmelagde terter i stedet.

Casakaos på sin side hevder at posekake kan være redningen i et allerede nokså strevsomt liv med småbarn i hus.

 

Neimen, Casakaos, da. Å fy skam på deg! Baker du ikke kake fra bunnen av til barna dine? Hvorfor? Gi meg ÉN god grunn. Er du ikke glad i dem, kanskje?

For som vi vet – morskjærligheten kommer fremst av alt til uttrykk gjennom den perfekte sukkerbunn – den hvor ingrediensene er nøye plukket ut fra skapet, målt opp og rørt sammen.

Den hjemmelagde kaken. Selve symbolet på kjærligheten vi nærer til våre barn.

Eller?

 

Du fnyser forhåpentligvis nå. Det gjør jeg også.

Men merkelig nok har Casakaos’ standpunkt vekket dyret i mange mødre.

Overraskende mange later endatil å mene at fru Kaos burde kutte ned på jobbingen for heller å gi barna ordentlige kaker – til tross for at kakebakst er noe hun hater.

 

Jeg tror mange glemmer en veldig vesentlig ting her. Og det er GLEDEN.

Fest skal jo være glede, skal det ikke?

Hjemmelaget kake symboliserer fest. Men ikke nødvendigvis glede om man hater å bake.

Når noe skal feires, vil barna først og fremst kjenne på de voksnes glede. Det tror i hvert fall jeg. Om kakebaking innebærer en furten mor som føler hun må bake fordi det er selve innbefatningen på å være en god mamma – ja, så symboliserer ikke denne stressede furtingen fest for noen, vil jeg tørre å påstå.

 

Fest er begeistring. Synes JEG.

Fest for store og små handler for min del først og fremst om å innvie barn og voksne i en felles henrykkelse.

Og denne henrykkelsen – den kan komme til uttrykk gjennom den voksnes barnslige iver etter å bake en perfekt kake – for all del. MEN – den kan like gjerne komme til uttrykk på andre måter.

 

Ta her hos oss i går, for eksempel: vi bestemte oss for å lage fest. LØRDAGSFEST. Bare vi fire: mamma, pappa, søster og bror.

Og gjett om vi laget Toro langpannekake, da?

Jepp. Det gjorde vi faktisk. Uten at jeg kjente så mye som et lite snev av moderlig dårlig samvittighet, engang.

Barna fikk røre sammen poseinnholdet med vann og olje. Det tok nøyaktig de fem minuttene de hadde til rådighet før jeg visste de ville gå lei.

Og i stedet for å knote og søle, brukte vi tiden konstruktivt mens kaken stod i ovnen.

Da var det nemlig musikktid – og vi hørte på GOD musikk mens vi danset sammen. Platen Banga av Patti Smith – en helt forrykende genial plate som både jeg og barna elsker.

Hæ? Har du ikke hørt om Patti Smith? Tilbyr du ikke barna dine kvalitetsmusikk, eller?

Her i huset representerer nemlig musikk fest i like stor grad som kake.

Og jeg har tro på at fest – når den er for store og små – innebærer å vise barna den lekne gleden som også vi voksne kan være i besittelse av.

Den EKTE gleden. Ikke den «nå-skal-vi-lage-en-fest-slik-en-perfekt-mor-lager-en-fest» – gleden.

For meg representerer i hvert fall en real barnefest begeistring snarere enn perfeksjonisme.

For meg er en fest en gyllen sjanse til å bryte konvensjonene litt.

Det er å tørre å slå ut håret litt, og få en PAUSE fra alle de obligatoriske syslene som hverdagen representerer.

For meg er fest å kjenne på denne gleden – sammen – uansett hva denne gleden måtte innebære. Jeg tror helt ærlig dette er det barna setter mest pris på, også. Å hvile i denne gleden sammen med de voksne.

 

Du skjønner det, du kakebakende mor som reagerer med så intens forakt på posekakebakende mødre: jeg tror du har et litt for fiksert bilde av hvordan en EKTE fest skal se ut.

En fest er ikke det samme for alle. Kanskje finner du en dyp tilfredsstillelse i å arrangere den perfekte «hjemmebakte-kake-fest» for barna dine. Om du gjør det – ja, da er du heldig. Og gleden smitter sikkert over på barna, også. Men om du IKKE gjør det? Da synes jeg du skal la være. Rett og slett.

Bare vit at selv du hjemmekakebakende mor, som kritiserer slike som meg for ikke å ta meg tid til å bake selv: du er ikke så perfekt som du kanskje tror, du heller.

Vi har alle våre spesialfelt som foreldre, skjønner du. Kanskje ditt er å bake nydelige kaker. Men det er sikkert mange ting du ikke har som spesialfelt, du også.

For vi har alltid noe vi kan ta hverandre på.  

Og i et annet liv skulle jeg kanskje ha ristet på hodet over at du ikke har spilt Patti Smith eller Beatles for ungene dine.

Men det skal jeg helt fint klare å holde meg for god for.

 

 

 

 

Til og med Toro-kaken klarte jeg å herpe … Uperfekte bilder er det også. Dessuten er kaken laget på en aldeles utdatert og gammel komfyr, som du ser.

Men fest ble det, tro det eller ei, likevel!

 

følg meg gjerne på Facebook

 

#familie #familieliv #mamma #mammablogg #hverdagsliv #kake #fest #glede #begeistring #toro #kakepose                                                                                        

Dagen alt snur

 

Så var det gjort for denne gang. Fra nå av skal dagene bare bli kortere og kortere igjen. En dyp følelse av melankoli. Solen har steget og steget og steget. Dagene har blitt lengre og lengre. Nettene knapt merkbare.

Og så når solen sitt nordligste punkt. Sommersolverv. Det var det: klimakset. Over i løpet av en liten skarve dag. Oppover og oppover – til man kastes ut i det, vippes over, på full fart nedover mot vinteren igjen.

Ikke noe bortover. Ikke noen stabil periode hvor dagene og nettene er nøyaktig like lange. Hvor nettene ikke blir lysere og lysere. Men bare er permanent like lyse. Det hadde vært en god følelse; det ville ha virket antistressende og inngi en dyp følelse av ro. Haha, «kritikk av naturlover».

Patetisk. Det er jo bare en følelse. Følelsen av vendepunkt. Ikke noe mer enn det. Vi har fortsatt mesteparten av sommeren foran oss. Herregud. Takk og pris.

 


 

Sommer! Lukten av gress, blomster, tørr asfalt. Lyden av liv.

Beskjed til selvet og alle andre: husk å nyte denne tiden – selv på dagene det regner.

 

 

 

#sommer #sol #sommersolverv #melankoli #tanker

 

“Tett nese+dødelighet”

 

Av og til blir det nok litt vel mye googling, jeg skal innrømme det. Det toppet seg kanskje litt i går, da jeg lå og funderte på hva vi skulle ha til middag. Var rett før jeg gikk inn på Google med følgende spørsmål på hjertet: “liker barna mine lasagne?” Hehe.

Heldigvis er jeg ikke av det slaget som googler helt til jeg finner en sykdom med dødelig utgang som kan passe til helt hverdagslige symptomer: “distré+hjernesvulst”. “Vondt i magen+sprukket blindtarm”. “tett nese+dødelighet” og så videre. Google må jo være vår tids svar på helvete for hypokondere. Heldigvis har jeg ett eneste trøstens ord til alle dere med sykdomsangst: dere kommer til å få rett til slutt. “Hva var det jeg sa?” anbefaler jeg at det kan stå på gravsteinene deres.

Nok om det. Ville egentlig bare vise dere disse kattene som jeg googlet meg frem til i dag. Slik ser altså katter ut fra undersiden om de ligger på glassbord. Så vet du det, også. I tillegg til alt det andre du vet.

 

 


 

 

Prøv å ha en fin lørdag, da! Tross alt!

 

følg meg gjerne på facebook

 

 

#Google #googling #surfe #internett #nettet #orakel #sykdomsangst #hypokonder #katter #tidsfordriv

 

Utbrent mor

 

I dag er en sånn dag jeg kjenner litt på det: at jeg er en noe utbrent mor. Heldigvis melder ikke denne følelsen seg altfor ofte. Men det ER intenst å ha to barn under fire år.

Det er nøyaktig 23 måneder mellom dem (på dagen, faktisk). At nummer to faktisk var planlagt – og i tillegg at vi brukte hele fire måneder på å unnfange henne (førstemann ble til på første forsøk, begge er med andre ord svært så planlagte) – det er av og til uforståelig for meg. Fallskjermhopping, basehopping … Hva er det mot ekstremsportutøvelsen “to tette”?

Når jeg ser på henne nå, den bitte lille jentungen som nå er temmelig nøyaktig tjue måneder gammel, og vet at da gutten var på hennes alder, så var jeg allerede seks måneder på vei – ja, da blir jeg  faktisk helt matt. Tenk om jeg hadde vært gravid med nummer tre nå? Jeg blir helt nummen ved tanken.

Det har selvfølgelig med helsesituasjonen min å gjøre, også. Nå lurer du sikkert på om det er noen sammenheng mellom sykdom/barnefødsler – og hva som kom først og sist. Mer om det en annen gang, tror jeg.

 

Dette innlegget går egentlig ingen steder. Det er litt deilig. Det er så mye kladding og planlegging og redigering med mange av innleggene. Jeg er nok yrkesskadet sånn sett – som forfatter er jeg så vant til at alt skal stemme ned til minste detalj. Men av og til, sånn som nå, kjenner jeg at det bare er godt å ikke skulle prestere noe spesielt. Bare skrive. Uten tanke for at innlegget skal bety all verdens i den store sammenhengen.

 

Vel. Nå er ungene i seng. Og godt er det, hehe. Det må det vel være lov å si? De var slitne etter barnehagen, så vi har hatt en mildt sagt gretten ettermiddag. 

Nå er det stille i huset. Jeg kan høre klokken tikke. Den følelsen elsker jeg. Rart hvor borte tiden kan bli av disse taktfaste påminnelsene om at den finnes, hvert eneste sekund.

I kveld slumrer jeg bare. Drømmer meg bort til sommerferie – ikke lenge igjen nå. Kjenner at det skal bli godt med litt forandring fra hverdagen for alle mann.

 

Håper du har en fin fredagskveld – og tusen takk for at du stikker innom!

 

Å kose på krølltoppen – og på storebror – hjelper på alskens litt utbrente følelser, da. Kjærlighet!

 

#familieliv #mor #barn #utbrent #mamma #mammablogg #hverdagsliv #sliten #søsken #kjærlighet

Når man får nok av “livet”

 

Jeg går gjennom huset.

Veggene er lyse, sterile. Malt med miljø – og allergivennlig maling. Sens.

Jeg irriterer meg over trappeoppgangen, lakkert på åttitallet. Utsondrer sikkert alskens kjemikalsk fanteri.

Går forbi vaskerommet, det er helt sikkert på tide å pusse det opp. Garantert spor av muggsopp.

Inneklima? Usunt. For få grønne planter. Altfor mange av dem er nemlig giftige for små barn.

 

Skaff meg et liv.

 

Ungene hentes i barnehagen. Jordbærene vi kjøpte på butikken bør ikke spises før vi kommer hjem – de må jo skylles først, parasittene må bort.

Hjemme vaskes hendene for å fjerne bakterier. Vi bruker en allergivennlig såpe, parabenfri.

Jeg smører mine egne sprukne lepper med pomade. Fire av fem inneholder skadelige stoffer. Håper at dette er av det femte slaget.

Barna leker mens jeg lager middag. Leker er farlige: myke plastleker kan inneholde ftalater og klorparafiner. Eventuelt pha som er helse- og miljøskadelig. Lim som brukes til modellbyggesett kan inneholde løsmidler. Tusjer også. I tillegg til tungmetaller.

Ovnsherdende modellervoks kan inneholde problematiske stoffer som kan lekkes ut når figurene herdes.

Elektriske og elektroniske leker kan inneholde verstingstoffene bly og bromerte flammehemmere.

Enhver oppvakt mor eller far burde sjekke at lekene er ce-merket. Jeg har for lengst mistet oversikten.

 

Skaff meg et liv.

 

De begynner å bli sultne, trenger noe å knaske på mens de venter på at middagen blir ferdig.

Ikke rosiner. Ikke for ofte. Man skal være påpasselig med inntak av rosiner hos små barn. De ha et farlig høyt innhold av muggsoppgiften Okratoksin.  

En riskake, kanskje? Nei. Barn under seks år skal ikke ha riskaker. Årsaken er høyt innhold av det kreftfremkallende stoffet «arsenik»/arsen.

Hva med en halv brødskive? Norske barn får i seg for mye soppgifter fra gjennom grøt, brød og andre kornprodukter. Det gjelder å ikke overdrive.

Kommer på jordbærene, vasker dem. De er sikkert fortsatt kreftfremkallende. Genmodifiserte. Barna strekker hendene mot dem og blir glade. Som om de fortsatt ikke skjønner noe av denne verden.

 

De ville ha laks til middag. Men oppdrettslaksen er full av antibiotika og miljøgifter som dioksiner og pcb. Bør ikke spises mer enn en gang i måneden, spesielt ikke av kvinner, gravide og barn. Rødt kjøtt skal ikke inntas for ofte.

Det får bli hvitt kjøtt. Fra Stange. Narasinfri må den være. Økologisk. Klamrer meg til håpet om at produsenten holder hva de lover med tanke på avvergelse av antibiotikaresistens. Orker ikke Google det. Strålingen fra laptopen er ikke bra den, heller.

Skal jeg steke kyllingen? Bør i så fall steke den i matolje. Ikke olivenolje – umettet fett omgjøres i til mettet fett i varmeprosessen. Transfett er ikke bra.

Koker poteter og gulrøtter. Skallet er sunt, grønnsakene mister næringsstoffer om de kokes uten. Men skallet er fullt av sprøytemidler.

I dag har vi økologiske poteter. Færre sprøytemidler. Men de råtner fortere. Spor av muggstoffer – det er jo heller ikke bra.

Bruker stavmikseren til å mose barnas grønnsaker. Forsøker å la være å tenke på hva jeg leste i et nettmagasin en gang: det lekker gift fra åtte av ti stavmiksere.

Det er fredag, så barna får saft til måltidet. Saft liker alle. Denne inneholder en fenylalaninkilde. Aspartam. E-stoffer. Kreftfremkallende.

 

Skaff meg et liv.

 

Etter middagen går vi ut i hagen. Vi må beskytte oss fra solen, alle mann. Fra radioaktiv stråling. UV-stråling. Vi bør bruke faktur tjue eller mer. Gjerne faktor femti. Seks av ti solkremer får strykkarakter. Hormonforstyrrende stoffer, proppet fullt av parabener. Men det er vel bedre enn hudkreft?

Ut på kvelden får vi venner på besøk. Er skadelig å være ensom, må vite. Viktig å holde på vennskap – for helsens skyld. Ensomme er sykere. Når man er ensom produserer kroppen ekstra med stresshormonet kortisol. Det er ikke bra for kroppen på sikt.  

Vi burde grillet, nyte sommeren. Med dette i bakhodet: grillen oser ut frie radikaler. Det kreftfremkallende røde kjøttet vi aller helst kunne tenke oss – det blir enda mer skadelig om det er forkullet på en grillrist. Bryter ned cellene. Elder dem.  Det hele er bare uhyggelig.

 

Skaff meg et liv

 

Vi dropper å tenne stearinlys. Det fyller hjemmet med giftige nanopartikler. Er enda skaleligere å røyke, sier noen.

Drikker kanskje et lite glass rødvin. Aldri mer enn anbefalt mengde. En liten slurk. Liker det egentlig ikke, men det er jo for helsens skyld. For hjertet. Spiser litt mørk sjokolade, det skal jo være helsebringende. Drikker en kopp kaffe – EN kopp – for mye koffein er kreftfremkallende.

Man går badet. Steller seg for kvelden. Pusser tennene med parabenfri tannkrem, smører inn huden med parfymefrie kremer  angivelig garantert fri for kreftfremkallende stoffer.

Så er det bare å sjekke telefonen for siste gang og påse at den er tilstrekkelig ute av rekkevidde – så ikke strålingen fører til hjernesvulster på sikt.

 

FAEN, HELLER.

Skaff meg et liv.

Gi meg kreft og hormonforstyrrelser.

Bare jeg kan få litt ro og lykke med på kjøpet.

Bare jeg i mellomtiden kan få lov til å leve litt.

 


En kistebil til å kjøre gjennom livet med. Kanskje det hadde vært noe …? Så man kunne vite hvor man var på vei, hvor det bar, hvert eneste bidige sekund?

 

 

følg meg gjerne på facebook

på instagram er jeg også. Som Kvinnesnekkeren.

 

#farer #trusler #kreft #kreftfremkallende #parabener #gift #giftstoffer #pcb #genmanipulert #hormonforstyrrelser #solkrem #solfaktor #hjernesvulst #stråling #farlig #familie #mammablogg #mamma #bekymringer

750 000 i pluss!

Ryddet litt i det kjedeligste skapet på kjøkkenet her forleden time.

Det vil si: jeg TRODDE det var det kjedeligste skapet. Men så viste det seg faktisk å være det mest spennende stedet i hele huset. For gjett hva jeg fant?

En adventskalender. Fra 2014! Uåpnet! Det første jeg gjorde, var naturligvis å sjekke bakpå hvor lenge etter gevinsten kan innkasseres. Og så ser jeg dette, da:

 

Ja da, så …

 

Jeg har egentlig alltid ledd litt av sånne «vinnere» som blir etterlyst i avisen: “Gevinsten på 34 millioner er fortsatt ikke hentet, sier Norsk Tipping”. Da har jeg alltid ristet på hodet. Haha, idioter! Hvem ER sånne folk, egentlig? Har jeg tenkt. Som tipper – men som GLEMMER å tenke på om de vinner?

Men nå sitter jeg altså på svaret. Sånne folk: det er sånne folk som meg, det.

 

 


 

 

Å, herregud. Skal jeg tørre å åpne den? Sa brura.

Skulle det vise seg at det i adventstiden 2014 lå 750 000 og ventet på meg der bak lukene – så har gevinsten nå forduftet ganske fint ut i ingenting i mellomtiden. Sa brura.

 

Først konkluderte jeg derfor med at hele kalenderen måtte gå rett i bosset.

Men da hadde jeg for resten av mitt liv alltid trodd at jeg var 750 000 fattigere enn jeg kunne ha vært . Og det er jo en nokså uhyggelig følelse å gå rundt med for resten av sitt liv.

Så jeg ble jo nødt til å åpne den. For å få en bekreftelse på at jeg ikke hadde “vunnet”. Forhåpentligvis!

Herregud. Jeg har vel aldri i hele mitt liv vært mer nervøs for å ha «flaks» noensinne.

 

Så til og med for meg at jeg endte opp med å gå til avisen med den perfekte agurknyhet for å straffe min egen dårskap:

“Kvinne (36) fikk ødelagt sjelsliv av å åpne adventskalender i juni”.

 

 

Dette ville ha vært bildet jeg endte opp med å la dem bruke. Beklager pulesveisen – men den har en funksjon.

 

 

Begynte selvfølgelig med å åpne luke nummer tretten først.

Fortsatte deretter lett med luke 24. *anarki*.

 

 

JA! ingen ekstragevinst  på “julaften”– aka 20.06.2016!

 

 

FERDIG!

Og vet du? Jeg VANT IKKE! Ikke så mye som en femtilapp, engang!

 

Føler jo nesten at jeg er 750 000 i pluss, jeg nå. *logikk for viderekomne*

 

Lettet som jeg var, bestemte jeg meg for å kjøpe meg en liten belønning – som også kunne fungere som straff. For å gi meg selv en klapp på skulderen og et slag i tinningen på en og samme tid. Helt på sin plass.

Men hva kjøper man da, liksom?

Jo – da kjøper man en TUNGESKRAPER!
 

“Dear leader, Your breath is so fresh!”

 

Utrolig kul og vemmelig oppfinnelse.

Nå er det bare å vente på at verdens råtneste, gufne tungebelegg skal dukke opp i munnen så jeg kan få bruk for den.

 

følg meg gjerne på facebook

Insta er jeg forresten også på om du er interessert – kvinnesnekkeren heter jeg der.

 

#advent #juni #hverdagsliv #tabber #fadeser #glemsel #forglemmelse #kalender #premie #flax #tap #gevinst #seier #tungeskraper #lettelse

 

Poltur, en brysom pikk, blindeskrift og røverhistorier fra fortiden

 

I dag var jeg innom vinmonopolet, da.

I kassen oppdaget jeg denne lystige brosjyren her:

 

 

Å leve med en brysom PIKK, leste jeg.

 Er jeg pervers?

Eller er det verden rundt meg som er det? 

Holder naturligvis en knapp på det første alternativet- synses selvfølgelig de er MEGAKULT å være pervers, jeg da – som den gamle grisen jeg er.

Selv om jeg mistenker at vinmonopolet har hyret inn en kåt jypling til å lage brosjyren. Jeg mener: ser det ikke ut som om pungen tynger ned fyren, som liksom er pikken, eller?!

 

Da jeg kom hjem med min lille pakke Underberg, oppdaget jeg dette:

 

 

Ser du det, du også?  Det er BLINDESKRIFT på pakken.

Ser du det ikke for deg? Hvordan jeg kommer inn på vinmonopolet – blind og alt – og med en indre ambisjon om å føle meg frem til Underberg-en helt selv?

 


 

(glemte å sminke meg, da. Pyttsann. Skal jo bare drikke likevel)

 

Jeg famler meg gjennom hele polet. Begynner ved inngangspartiet. Leiter meg gjennom hele butikken. Og så – når jeg kommer til kassen – DER var den!

BLIND OG LYKKELIG.

Begynner å leite alle hverdager klokken tre. Lørdager begynner jeg klokken tolv – for da stenger polet tre timer tidligere.

 

Å, alt dette minner meg på gamledager. Den tiden jeg var en festløve og – ifølge selveste Tomas Espedal i boken Bergeners – stelte i stand byens aller beste nachspiel sammen med min mann.

Det var vel også på den tiden jeg foretrakk å vaske helgen inn klokken seks lørdags morgen – etter at de siste gjestene hadde gått. Det var jo så mye gøyere å rengjøre når man var i godt humør. Haha! For ikke å snakke om hvor deilig det var å våkne litt selvforskyldt redusert i formen – til skinnende ren leilighet! Genialt faktisk – kan anbefales på det varmeste til alle drukkenbolter.

Lenge siden nå – mange år og tusen diagnoser siden. Haha!

 

Her blir det altså en liten “pjokk” i lekehuset (aka skrivestuen) på mor i kveld. Tipper DEN setningen aldri har blitt skrevet i verdenshistorien før!

 

SJALABAIS!

 

følg meg gjerne på facebook

 

#vinmonopolet #polet #poltur #pikk #brusom #brosjyre #blind #blindeskrift #underberg #lørdag #helg #pjolter