Tabbe fra virkeligheten spesial: Bryllupsdag. Tretti kondomer.

 

I går feiret vi vår femte bryllupsdag, jeg og Olav. Vår femte!

Egentlig burde vi vel ha befunnet oss minst én kommune unna. Ideelt sett noen land lenger sør. Bare vi to. En helg.

Men her var det ingen utsikter til å få barnevakt (det burde vi jo ha ordnet for lenge siden!).

Dessuten er vi så slitne av ferie, skjønner du vel!

Men jeg hadde selvfølgelig en liten overraskelse på lur, da.

En sånn «ide» som i ettertid bare viser seg å være en … tvangstanke?

Av og til får jeg nemlig sånne besettelser. Som jeg i dyp konsentrasjon bestemmer meg for å gjennomføre. Og like etter gjennomførelsen, når jeg tar et steg tilbake for å liksom beundre praktverket på avstand – så ser jeg i stedet hvor uendelig tåpelig det jeg har gjort er. På grensen til meningsløst og fullstendig absurd.

Det var noe slikt som skjedde i går. Bryllupsdag spesial.

Planen tok vel utgangspunkt i at vi liker å se i taket når ungene er lagt. Så da var det vel om å gjøre å få taket til å bli interessant. Det var da jeg kom på den glimrende ideen (trodde jeg): å i all hemmelighet kjøpe helium på pumpe. Det gjorde jeg i forgårs!

Brukte uforskammet mye penger på det – men for sin bedre halvdel kjøper man naturligvis all det heliumet som trengs.

Planen var å la hele taket fylles av gassballonger. Et hav av gassballonger, så jeg for meg. I alle farger. Så taket var helt dekket.

For Olav ELSKER nemlig gassballonger!

Det har han gjort helt siden han ikke fikk en som barn.

En gang var han nære på å få kjøpe en – men så ble ballongselgeren fakket av politiet for ulovlig salg på gaten rett foran ham. Haha! Men det er strengt tatt annen trist historie.

 

Jeg må tilstå at jeg hadde en liten baktanke med det hele, som til en viss grad kan unnskylde idiotien: nemlig at ungene skulle få seg en fin overraskelse, de også. Jeg så kanskje aller mest frem til å få se små ungefjes som lyste opp av glede når de våknet dagen etter.

For jeg må innrømme det: vi går litt på veggene her for tiden. Med barnehagefri, ingenting å gjøre, stygt vær, ingen lekekamerater hjemme … Og en real heliumsfest tenkte jeg kunne komme oss alle til gode i så måte!

Så altså. Da Olav gikk for å legge eldstemann og jeg endelig hadde stuen for meg selv for å «ordne til fest» – så kom jeg på det:

JEG HADDE GLEMT Å KJØPE BALLONGER.

FAEN.

Jeg så mitt snitt til å løpe opp til nærbutikken. Den ligger jo bare et steinkast unna, så jeg KUNNE rekke det.

Men de hadde ikke ballonger, faktisk.  

IDIOTER.

Hva gjorde jeg så?

Å, joda: noe utrolig glupt, selvfølgelig.

For det var da jeg så dem, ved disken. KONDOMENE.

De kunne vel duge?

Jeg rasket med meg tre kondompakker og slang dem på disken.  Svett i ansiktet etter den lille løpeturen, måtte tørke meg mange ganger i pannen med jakkeermet. Så sikkert ikke mindre pervo ut av det.

Stod og trippet i kassen og bare: JA? HVA ER DET SOM TAR SÅ LANG TID? OG ER DET SÅ RART AT DET HASTER MED Å FÅ KJØPT DISSE TRETTI KONDOMENE, LIKSOM?

Måtte nemlig forte meg tilbake før mannen var ferdig å legge.

IDIOT.

Etter å ha betalt, rasket jeg med meg kondomene og LØP!

Haha.

Vel hjemme var Olav heldigvis fortsatt opptatt med å legge barn.  Akkurat i dag fikk man si: HELDIGVIS!

Eller ikke.

Jeg styrte som verst med å få heliumet inn i kondomene. Det var vanskelig! De skulle jo knytes og alt. og la oss innrømme det – uansett hvor stor menneskekukene er – så er de jo BITTE SMÅ! I hvert fall sett opp mot ekte ballonger.

Var nå så langt inni min egen kondom- og heliumspsykose at jeg bare hadde ett mål for øyet: å være klar til Olav kom opp igjen. Fikk etter hvert en slags dreis på det hele.

Jeg innså vel på et eller annet tidspunkt at denne heliumsfesten ikke var særlig barnevennlig. Og at hele argumentet med at barna ville få glede av dette dagen etter var punktert.

Så hvorfor var det jeg gjorde dette, nå igjen …? 

Olav er riktignok litt glad i heliumsballonger. Men bare LITT. Ikke besatt, liksom. Så ideen var jo i utgangspunktet ikke noen VELDIG god idé.

Og heliumsfylte kondomer tror jeg ikke han har noe forhold til overhodet (NÅ har han det, da!!)

Likevel følte jeg vel at jeg nå hadde styrt så mye på at jeg bare måtte kjøre løpet ut.

 

Da samtlige kondomer var fylt og sendt til værs, hadde jeg rukket å bli grundig sliten.  

La meg ned på sofaen – og sovnet.

Våknet av at en nokså lattermild ektemann dultet litt i meg en times tid senere.

Satte meg opp, litt omtåket, så utover stuen, og bare: der lå de. En tretti stykk kondomer. Noen svevde så vidt litt slapt bortover langs gulvet. De fleste lå bare som halvt innskumpne penishylstre på parketten.  

Det var som svarte …?

Volumet må ha vært for lite i forhold til overflaten, så heliumet  ikke hadde vært nok til å holde dem oppe. Eller noe sånt.

 

Ektemann: Hva er det som har skjedd her, egentlig?

Eh … jeg … Eh … Nei, bare glem det, sa jeg:  det er faktisk altfor vanskelig å forklare.

Han så seg rundt. Lot blikket gli over slagmarken av falne «rekrutter».

Så så vi på hverandre. Og lo.

Og vi lo og lo og lo.

Da jeg trodde vi var ferdig med å le – ja, så lo vi jammen enda litt mer!

Og egentlig ikke særlig mindre da jeg fortalte om hele opplegget.

Så mye styr. For INGENTING.

For etter litt betenkningstid: hvilken glede hadde vi av dette, nå igjen?

Kanskje hadde et godt gammeldags samleie dugd like mye.

Men nå var vi tom for kondomer.  

 

OLAV, sa jeg, da vi litt senere i hvert fall hadde fått summet oss til å åpne en flaske rødvin og skåle for oss -Helt ærlig: Ville du ha giftet deg med meg? På nytt?

Ja, sa han. Og så på meg. Varmt.

Men dette ble vel kanskje akkurat litt for dumt? Sant du tror jeg aldri kommer til å gjøre noe så dumt igjen? Ikke noe SÅ dumt, vel …?

Han: hvis jeg kunne svare ja på det spørsmålet hadde du trolig heller ikke vært konen i mitt liv.

Altså: det!

DET er kjærlighet, det!

 

Lenge leve ekteskapet!

Jeg elsker deg også, Olav.

 

 

 

følg gjerne min nokså idiotiske person på Facebook. Det får du garantert bedre selvtillit og selvfølelse av!

 

 

 

Utrygg, liten, redd

Jeg hørte et hyl fra soverommet til storebror i sted. En liten stemme som ulte av redsel.

Jeg bykset umiddelbart opp, snublet i bordet og veltet et glass med saft utover hele sofaen. Kunne ikke ha brydd meg mindre: løp ned trappene og inn til den lille gutten min.

Der satt han i sengen, øynene helt vettskremte, han må ha drømt noe forferdelig.

Lette seg frem til blikket mitt: gråt: mamma! Mamma! Mamma!

Jeg la meg ved siden av ham i den lille sengen, holdt rundt ham, det tok ikke mange minuttene før han hadde roet seg. Sukket tilfreds, la de bittesmå, deilige armene rundt halsen min. Glippet litt med øynene innimellom for å sjekke at jeg fortsatt var der.

Så så, gutten min. Du er trygg. Mamma er her. Mamma er her.

 

Jeg tenkte på det da jeg lå der, og jeg tenker på det nå: dette enorme ansvaret man har som forelder.

Makten til å gjøre godt. Eller ondt.

Jeg føler jeg feiler på så mange områder.

Hele tiden.

Også som mor.

Men av og til, så møter man nærmest sin egen kjærlighet i døren inn mot ens eget barns soverom: den altomfattende godheten som speiles i en liten sønns trygge kropp.

En godhet som helt tydelig makter å nå ut og frem nettopp dit den skal.

Jeg er der for deg. Du vet det: du søker deg mot meg når du føler deg utrygg, liten, redd. Du mykner i armene mine straks jeg kommer til unnsetning. Slapper av i hele kroppen straks jeg omfavner deg.

 

Og plutselig står det klart for meg, i et lite øyeblikks flyktige, vidunderlige erkjennelse:

Noe må jeg ha gjort rett.

Noe må jeg faktisk ha gjort rett.

… pappaen, også.

 

Å bli elsket er stort, men å elske er større.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

Når andre enn du selv står for de grove feilene …

 

Her i går ble jeg bare så helt eitrende forbanna sint! Det er sjelden. Men når det først skjer, så klarer jeg ikke å holde frustrasjonen tilbake.

Bussjåføren presterte nemlig å kjøre rett forbi busstoppet vårt da vi var på vei hjem – selv om vi hadde trukket i snoren. Han fortsatte bare ned den stupbratte bakken uten å ense at vi hadde gitt beskjed om at vi ville av.

Da kjente jeg at jeg virkelig KLIKKET! For når jeg FOR EN GANGS SKYLD gjør noe riktig – og både har klart å finne ut hvilken buss vi skulle ta OG fått oss inn på den i tide – da måtte naturligvis noen andre klusse det til.

Og ungene? De hadde i tillegg oppført seg nesten merkverdig bra hele turen gjennom. Ektemann sa følgende, sannsynligvis var det like før vi trakk i snoren, og vi altså var så nærme hjemmet at nå kunne jo ingenting lenger gå galt: «dette må jo være tidenes beste busstur!»

For om dagen er vi nemlig vant til å måtte hanskes med en ettogethalvtåring som HATER å kjøre buss og som vrenger seg ut inn og skriker hele veien. Og treåringen er livredd for svinger og humper, og hyler hver gang det kommer en. Men denne gangen? Så oppførte de seg jo akkurat som de skulle!
Da vi skulle av må jeg innrømme at jeg ropte noen gloser mot bussjåføren: vi skullle jo av der oppe, ikke her! NÅ MÅ VI GÅ HELE BAKKEN OPP IGJEN! #¤%”=#)”!*!!!!

 

Vi rasket med oss tingene og gikk av. Og så var det bare å gi seg i kast med den stupbratte bakken (og den er LANG). I tidenes pøsregn selv til Bergen å være. Med tvillingvogn, to hylende unger og alskens handleposer på slep.

Dårlig stemning.

Foran meg hørte jeg  ektemann mumlet noe egentlig uforståelig. Men jeg forstod likevel instinktivt hva det var han forsøkte å si: «Jeg skulle selvfølgelig ALDRI ha sagt det jeg sa: om at det var tidenes beste busstur. Det var det som fikk det til å bikke».

 

Etterpå, da vi var vel i hus, de søkkvåte skoene og sokkene var vrengt av og vi hadde fått både varmen, humøret og besinnelsen tilbake – tok jeg meg i å tenke: hva er egentlig verst? Når andre kødder det til? Eller når man står for blemmen selv?

Det var da jeg innså det: det er MYE bedre å stå for tabbene egenhendig.

Slik jeg som oftest gjør.

For da har man å innfinne seg med det: det er JEG som er idioten her.

Det hjelper ikke å vise finger til noen andre.

Og da slipper man å bli så sint. Og kan love seg selv, dypt og inderlig, at dette er siste gang jeg gjør noe feil.

Og faktisk tro på det.

Heldigvis føler jeg det sånn.

Hvordan skulle jeg ellers overleve?

BILL. MRK: PERSON SOM ALLTID DUMMER SEG UT – OG SJELDEN OPPLEVER AT ANDRE GJØR DET.

 

Men jeg må innrømme det likevel: det var LITT godt å skjelle ham ut. Og jeg bare, til barna: nå er mamma SINT PÅ MANNEN!

Godt til en avveksling, om ikke annet.

 

 

(Kjære bussjåfør: Jeg er blid igjen nå Og den lille tabben du gjorde kommer ikke i nærheten av selv det allerminst idiotiske jeg finner på i løper av en dag. Bare så du vet det.)

 

 

Det siste jeg trenger er å gi avkall på enda mer

 

Kanskje er det bare forvirrende det jeg driver med. For jeg innrømmer det mer enn gjerne: denne bloggen spriker jo litt i alle retninger.

En dag skriver jeg om det å være syk, neste dag skriver jeg et innlegg om en nylig begått brøler, uten at sykdom og mangel på helse nevnes med et eneste ord.

Av og til skriver jeg dypt utleverende og personlig.

Innimellom skriver jeg bare flåsete og teit.

En dag MÅ jeg bare vise frem et møbel jeg har snekret.

Iblant skriver jeg om det å være forfatter – og innimellom alt dette skriver jeg om å være en uperfeksjonisisk småbarnsmor.

Blant annet.

Med andre ord er ikke dette noen rendyrket blogg av noe slag.

 

Jeg vet at jeg gjør det vanskeligere for meg selv på denne måten: dette gjør det jo helt klart mer utfordrende for meg når det kommer til å det å selge bloggen min (som jeg vel burde ha vært opptatt av å gjøre). Det er i hvert fall det jeg har blitt fortalt av folk som forstår seg på markedsføring og blogging og slikt: du må skape din egen nisje. Ikke favn for vidt. Snevre heller inn: bestem deg for om du driver en mammablogg, en sykdomsblogg, en underholdningsblogg, en forfatterblogg, en humorblogg eller en kvinnesnekkerblogg. Hvis ikke risikerer du at både annonsører og lesere blir forvirret.

 Og jeg merker det jo: hvem som leser kan fra innlegg til innlegg variere enormt. Noen synes det er morsomt å lese om redesignprosjekter, men faller av når jeg begynner å snakke om sorg. Andre kjenner seg igjen i det jeg skriver om sykdom, men bryr seg mindre når jeg innimellom skriver mer meningsløse innlegg om oksesæd. Andre igjen liker å hate meg – og leser meg helst når jeg skriver ting som provoserer litt. Og noen liker meg best når jeg skriver personlige, men likevel debatterende innlegg, om Downs eller NAV.

 

Man vil vel gjerne vite hva man får: vite at når man først følger en blogg, så er det enten for å le. Eller for å gråte.

Og når man så kommer over en blogg der man for eksempel tror man alltid skal få seg en god latter, og det plutselig fortelles om lidelse og fordervelse – ja, så kan man jo fort bli en smule forvirret.

 

Men dette er et valg jeg har tatt, helt bevisst: bloggen min må få lov til å være allsidig.

For dette er et HELT nødvendig grep dersom jeg skal orke å skrive noe som helst her inne.  

Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å innskrenke meg mer – livet mitt er allerede innskrenket nok som det er i kraft av at jeg ikke er helt frisk.

På grunn av helsesituasjonen min har jeg allerede måttet gi ufrivillig avkall på så mye av det som tidligere var en stor del av livet mitt.

Derfor blir det enda viktigere å klamre seg fast til alle de andre rollene jeg også har i dette livet: for alt ved meg er ikke sykt. Jeg er frisk på så mange måter (liker jeg å tro, da – hehe!)

Derfor MÅ jeg vide ut, snarere enn snevre inn: bruke alt det jeg kan bruke. Finne frem til alle spor av glede, av liv, av energi; i meg, så vel som rundt meg.

Jeg trenger å fokusere på hva som gir meg noe: akkurat her og nå. Er det å skrive om sorg? Er det å skrive om vås? Om et skakt, men godt familieliv? Om idiotiske ting jeg gjør?

Denne allsidigheten skal få lov til å komme til uttrykk.

Forhåpentligvis er alt sammen  -sammenlagt – med på å bygge meg opp.

 

Denne bloggen er fortellingen om en kvinne som prøver å snekre seg et anstendig liv – av bittlitt rekved, pill råtne planker  og pur vilje.

Og da må det sankes der det tilfeldigvis kan sankes fra dag til dag.

Slik liker jeg å tenke at jeg kommer til bygge meg opp.  På sikt.

Dag for dag, innlegg for innlegg.

Jeg sier det til meg selv, hver eneste morgen, hver eneste formiddag, hver eneste ettermiddag, hver eneste kveld:

Jeg skal reise meg igjen.

Bare vent.

Bare vent.

Jeg har bestemt meg: om det så innebærer at jeg skal gjøre det liggende.

For det har jeg konkludert med at OGSÅ går an.

Og det er følelsen av å være et helt menneske jeg trenger å kjenne på.

 

… og uansett hva fremtiden bringer, og hva jeg har i vente av gleder, sorger, skuffelser, seire, og dårskap:  

Denne reisen inviterer jeg dere med på.

Jeg har troen på fremtiden.

Mer og mer: det føles godt å ha så fine lesere i ryggen. Som heier, applauderer, roser, kritiserer, debatterer.

Tusen takk for til alle dere som engasjerer dere!

 

Og en dypfølt, inderlig hjertens takk til alle dere som har fulgt meg trofast så langt.

 

Forfatterposør (bildet eies av Aschehoug forlag)

Sminkefri, frisk

Syk

Tenkeren

Massedrapskvinnen …

Idioten

Fødende kvinne

Småbarnsmamma

Fadesemaker med eksperimentelt påtegnede øyebryn

 

Ulykkespetter.

 

følg gjerne livet mitt videre via Facebook – ingen, selv ikke jeg, vet hvordan det kommer til å gå. Men gud så nysgjerrig jeg selv er på fortsettelsen!

 

 

Når man ikke klarer å være voksen

 

Av og til, så føler jeg at det finnes et bitte lite barn inni meg, som bare LER når jeg forsøker å oppføre meg voksent. Det er vel det samme barnet som en gang var høyst reelt: ungen Cesilie. Hun som en gang inndelte verden i “oss” og “de voksne” – og aldri trodde hun kom til å bli en av dem noen gang. Sånn på skikkelig.

 

Og innimellom kjenner jeg på det fortsatt: følelsen av at jeg bare LATER SOM.

Som når jeg ringer til helsestasjonen for å avtale time for en unge, og starter setningen med “hei, det er mor til xxx her”, så kan jeg av og til ta meg i å humre for meg selv.

Ja, SÆRLIG.

For det føles liksom så altfor sprøtt at det er jeg som er mammaen.

“Tror de virkelig på det? At jeg er det? På ekte?”.

Det føles bare så helt rollelek ut. Som om vi bare har bestemt oss for å leke mor og far og unge.

 

Og så har du alle disse tingene vi ofte føler at vi ikke mestrer, Olav og jeg.

Når det kommer til voksenlivet.  

Du vet, det livet hvor ting til stadighet må fikses og repareres – og der det er en selv som har ansvaret for å gjøre det.

Men saken er denne: vi har dårlig selvtillit når det kommer til å oppføre oss, begge to.

Vi er jo rett og slett utskudd, slik forfattere og komponister ofte er.

Vi har liksom aldri blitt ordentlig voksne.

Vi har jo aldri stått opp om morgenen for å gå på jobb, engang!

Vi har aldri smurt matpakke, lagt den ned i stresskofferten og bilet til jobb.

For vi har jo ikke sertifikat, heller. Ingen av oss.

Og dermed heller ikke bil.

 

Men det skal sies, at vi HAR veldig lyst til å klare dette voksenopplegget.

I hvert fall litt.

Og så har vi i går, da. Jeg oppdaget at dusjslangen var ødelagt.

Jeg bare: skal vi prøve å kjøpe en ny en?

Ektemann: KNIS: ja, det gjør vi!

Som om det var en skikkelig rampestrek vi hadde gående.

Og så kjøpte jeg en på Clas Ohlson, mens jeg egentlig himlet litt med øynene – for hva var oddsen for at jeg kjøpte riktig type, liksom?

Men i dag kom Olav løpende opp i stuen etter å ha forsøkt å skru slangen på:

Cesilie! Cesilie! Cesilie!

Med det mest sjokkerte utrykket i ansiktet.

Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd. I det minste at et av barna hadde bæsjet ut hele baderomsgulvet.

Men neida. For det han sa?

DET VIRKET! DET VAR RETT SLANGE! OG NÅ FUNGERER DUSJEN HELT SOM DEN SKAL!

Så nå er vi temmelig sjokkerte.

Tenk at vi fikk det til!

Det kjennes litt som at vi har hatt en hjemme-alene-fest, og stolt oppdager at vi, helt ut av det blå, har klart å oppføre oss. At vi til og med har vannet plantene og pusset tennene og redd opp sengene våre.

Helt uten at foreldrene var der.

I dag føler jeg meg direkte stolt.

HURRA! VI KLARTE DET!

 


 

Tøyse. Alltid tøyse.

 

følg meg gjerne på Facebook. Knis.

 

Ny psykiatrisk diagnose?

 

Jeg tror ikke jeg tuller når jeg sier at dette faktisk er noe jeg virkelig trenger å drive med for å overleve: å skrive.

Det vil si: sånn på ekte. Å skrive skjønnlitterært. Skrive bøker. Finne frem i språk, tanker og eksistensielle spørsmål.

 

Etter at vi kom hjem har jeg prøvd halvveis helhjertet på å komme i skrivemodus igjen (halvveis helhjertet, det blir vel egentlig det samme som halvhjertet, det? Det stemmer nok minst like bra, men halvveis helhjertet hørtes liksom litt mer proft og modig ut).

Jeg  publiserer jo tekster her på bloggen stort sett daglig.

Men bokprosjektene har blitt kraftig forsømt den siste måneden.

Helse, barn, familie og ferie har måttet komme først.

Men jeg TRENGER faktisk å skrive.

Jeg er glad for at jeg har det slik: at det er noe jeg gjør av nødvendighet.

Å IKKE skrive bøker av nødvendighet – det er tilnærmet galskap, spør du meg. VIRKELIG!

 

For det å skrive en bok er så vanskelig, det krever så mye svette og blod og slit og frustrasjoner at det er rart det kommer ut såpass mange bøker som det gjør. For når jobben er unnagjort i ytterste, ekstreme ensomhet, bare avbrutt av kritiske lesninger av forlagsredaktører og konsulenter, og boken er ferdig – så er det å vente på kritikernes nådeløse anmeldelser. Og de bryr seg nada om du har jobbet med boken din ti timer om dagen i ti år.

Samtidig kan du forvente deg om lag sytti tusen utbetalt som engangsroyalty ved en vanlig bokutgivelse.

Tenk det: SYTTI TUSEN!

Og da har du gjerne jobbet med boken i en fire-fem år (det er slett ikke uvanlig).

Kan hende jobber du endatil med boken i fire år – UTEN at den blir utgitt.

For du kan ikke egentlig vite før etter boken er skrevet igjen og igjen (gjerne en tre-fire dårligere versjoner ) før den er bra nok til å gis ut.

Haha – jeg LER!

 

Du hører det jo selv: det er helt galskap.

(Man kan mao stort sett aldri leve utelukkende av å skrive bøker som forfatter. Jeg har vært heldig og har hatt mange andre oppdrag i form av intervjuer, konsulentjobber, foredrag, frilansskriving, etc – samt at jeg har fått arbeidsstipender. Så jeg har klart meg bra likevel).

En gang regnet jeg på hvor mye jeg hadde i timelønn for den første boken min (Norg, Aschehoug, 2009). Av en eller annen grunn førte jeg regnskap på antall timer jeg jobbet med dette prosjektet.  

Og jeg kom frem til at det jeg hadde i timelønn var hele ni kroner timen!

Ble egentlig litt sjokkert over at det var såpass mye – for det hadde jeg IKKE ventet meg.

Men om man tenker at jeg hadde skrevet i nærmere femten år før den kom ut, og tar dette med i beregningen, så senkes så klart timelønnen betraktelig.

Hahaha!

 

Jeg fatter faktisk ikke at ikke «forfatter» er en egen diagnose under psykiatriske lidelser i den store diagnosemanualen.

For å holde på med dette er jo direkte GALSKAP!

 

Og likevel: heldig er jeg som har dette drivet i meg. Som slipper å velge: jeg MÅ faktisk skrive.

Jeg har ikke noe valg.

Å skrive – det hjelper rett og slett mot livet.

 

 

 

Skjermbilde fra i går: jeg gikk på do en tur og da jeg kom tilbake hadde romanen praktisk talt skrevet seg selv. Desidert det beste jeg skrev i går. Haha!

Og i kveld? I kveld orker jeg ikke.  

Er for sliten av “ferie”.

 

Men snart.

Snart …

 

Og en ting vet jeg: det kan ta et halvt år, ett år, to år, ti år før den neste boken er ferdig.

Jeg holder på, likevel.

Jeg gir meg aldri.

 

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

#forfatter #forfatterliv #skrive #roman #bøker #forlag #Aschehoug #psykiatrisk #diagnose #galskap

Ord som får en til å klikke

 

Noen ord og vendinger får meg regelrett til å krympe meg så mye at det til slutt føles som om jeg sitter som en miniatyrutgave av meg selv i den grøssende delen av sjelen min et sted.

 

Her har du en fin liten liste over slike:

«Det gledes»

«Det nytes»

«Noe rødt i glasset»

«Kidza»

«Sneipen»

“Lanken”

«Kosemose».

«Gubben».

«Sambo».

«Frøkna».

«Spiren» (brukt om foster)

«Magehuset» (om den gravide magen)

«Barnefar» (trodde forresten lenge at BFF stod for BarneFar Forever!)

“Lell”.

 

Alle disse ordene ? GRØSS! «Grøss» er for øvrig også et vederstyggelig ord.

Men VEDERSTYGGELIG? DET er fint, det!  

Og DADDELVERDIG! Mmmm … NYDELIG!

Og KARNØFLE ? Og, og, og … 

MULKT! «Nå får du dessverre en mulkt her». Å, tenk å rettmessig kunne si noe slikt, da! Nesten så jeg vurderer å bli parkeringsvakt for å kunne ta det i bruk! Kanskje det ligger en mulighet for omskolering for meg i nær fremtid: fra å skrive bøker og blogg til å skrive ut bøter?

 

Men så … Når man begynner å tenke over det: Hvem er EGENTLIG idioten her?

Dem som bruker eksemplene nevnt ovenfor?

Eller jeg?

Alle de (for meg) motbydelige ordene er jo egentlig positivt betonede. Ord som kan assosieres med de gode tingene i livet: barn, vin, ektefelle, graviditet.

 

Mens mine favoritter? Samtlige er ord som nærmest tilhører en sadistisk levemåte, i hver fall om man LIKER dem:

Vederstyggelig = grusom, ekkel, fæl.

Daddelverdig = diabolsk, egoistisk, avskyelig, hjerterå.

Karnøfle = kveste, drepe, skade.

Mulkt = bot, straff, irettesettelse.

Og disse ordene liker jeg faktisk, fordi jeg synes ordlyden er FIN?

 

ARG!

Arg er et ord jeg for øvrig også kan like (“kan like” … skrev jeg nettopp det? Forferdelig!)

Og IDIOT.  

Det vil si: liker det egentlig ikke.

 Men det skal jeg jammen meg lære å gjøre.

Det ville jo være direkte synd om et så oppsummerende ord på en selv var et man virkelig ikke kunne utstå.

 

Fra nå av er det full skjerpings (ekkelt ord) og én ting i hjemmelekse: å finne frem til ord med fin ordlyd – som også har fin betydning.

 

Lanken til frøken; minstemann av kidza.

 

 

HAR DU NOEN ORD DU ELSKER Å HATE? ELLER SIMPELTHEN BARE ELSKER?

 

 

følg meg gjerne på Facebook … Skjønt (dette ordet liker jeg faktisk, men det er jeg litt flau over å si, det er jo både oppsvulmet og arkaisk) hvorfor gidde, egentlig?

 

Kan hende angrer jeg allerede

 

Jeg måtte bare gjøre det. Først som sist. Mens hele bloggverdenen likevel er litt sånn i sommerdvale: skifte bloggnavn.

Fra Kvinnesnekkeren til Cesilie Holck.  

Det føles rart. Og faktisk veldig vemodig. For Kvinnesnekkeren, det ER jo meg, det!

Det kjennes litt som om jeg angrer meg allerede.

Men jeg tror dette er det beste på sikt.

Jeg har lyst til at denne bloggen skal kunne vokse seg gradvis større. Og da trenger jeg en tittel som ikke er så misvisende som det Kvinnesnekkeren-navnet har vist seg å være.

Håper dere vil følge meg videre, dere som allerede er med meg – og at dere ikke tar fullstendig skrekken av mitt egentlig navn. Haha!

 

Foreløpig føles det overhodet ikke bra. Bare skummelt.

Det er nok litt sånn småtypisk at jeg gjør dette akkurat i disse dager. Som om jeg prøver å parere den melankolien jeg kjenner på for tiden ved å tilføre enda mer melankoli. Selvutløse den i stedet for at den blir fjernutløst. Bryte opp enda mer i stedet for å holde fast ved det kjente, vante.

Sikkert som i et forsøk på å få tilbake kontrollen: det er jeg som har styringen, om jeg føler slik og slik er det på grunn av valg jeg har tatt.

Merkelig nok føles melankolien lettere å bære da.

Den blir på en måte selvvalgt.

 

Og forresten: jeg husker jo nå hvorfor jeg i utgangspunktet hadde et annet navn enn mitt eget på bloggen: det var fordi jeg var usikker på hvor synlig jeg ønsket å være. Hvor anonym jeg trengte å føle meg.

Det var allerede skummelt nok i seg selv for meg å opprette et eget sted på nettet.

Og så vokste bloggen seg veldig raskt mye større enn jeg hadde trodd. Plutselig, etter ti dager som blogger, lå jeg som nummer ti på bloggtopplisten.

Da kjentes det godt å være litt skjult i det offentlige.

At navnet mitt ikke lyste mot alle og enhver straks de skrollet seg gjennom topplisten.

Nå er jeg jo riktignok allerede en slags offentlig person i den forstand at jeg har gitt ut noen bøker og enkelte folk der ute kjenner meg som forfatteren Cesilie Holck; de har lest bøkene mine, sett meg opptre, lest intervjuer eller hørt foredrag jeg har holdt.

 Men derfra til at noen får lese mine innerste tanker – det er en lang vei. Et virkelig stort steg for meg!

Så nå føler jeg meg ekstra sårbar.

Forhåpentligvis blir det fint, likevel.

Jeg tror jeg er klar nå.

Klar for å være der ute.

Hos dere.

Som meg.

Som Cesilie Holck: Fortsatt med den samme kvinnesnekkeren i blodet.

 

 

 

(bloggadressen min er fortsatt kvinnesnekkeren.blogg.no, da. Så det er samme bloggen. Samme adresse. Bare med ny tittel).

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#blogg #blogging #forfatter #kvinnesnekkeren #gravøl #rip #anger #melankoli #håp

 

Tabbe fra virkeligheten: “Puppestuntet”

 

Jeg føler meg selvfølgelig forpliktet til å fortelle dere om en episode som fant sted her i selveste går …

Så du kan føle deg litt mer normal og oppegående enn meg – uansett hvem enn du måtte være.

 

La meg begynne med begynnelsen først: Jeg har dessverre fått en utrolig lei uvane etter å ha fått to tette barn.

For nå har det seg slik at jeg har vært direkte velutstyrt sånn rent puppemessig i ammeperioden. Mine, kremt, fordeler – for det er vel det man kaller den slags om man er på grensen harry, hvilket jeg jo nå skal bevise at jeg faktisk er – har rett og slett vært enorme.

Og dette førte fort med seg en, hva skal man kalle det … tredje fordel.

For hvor praktisk har det ikke vært å kunne oppbevare små duppedingser mellom puppene? Sånn når hendene likevel er opptatt av en skrikende baby, og kanskje attpå til hennes klengete storebror?

 

Så altså. Det begynte i det små. Da ungene var spedbarn var det nemlig så greit å oppbevare smokkene der – klar til å stappes inn i en vrælende babymunn når det trengtes – helt perfekt kroppstempererte så ikke babyen fikk et krakilsk sinneanfall grunnet iskald tutt.

Men så ballet det på seg, jeg må innrømme det. I de store, komfortable ammebh-ene var det jo plass til så utrolig mye rart!

Det har kommet godt med mang en gang når ungene har vært i sin verste oralfase og har vært besatt av å putte nettopp ting som kan kvele dem i munnen.

Klinkekuler. Modellerkitt. En badekarspropp. Småpenger.

Siden utvidet jeg repertoaret enda mer.

En liten lekebil storebror ba om, som skulle fraktes fra gutterommet til stuen – med en oppmerksomhetssyk baby på armen.

En uspist skorpebit.

Minnebrikken til nettbanken.

En babytannkost eller to.

Noen visne blader fra en potteplante når veien til kjøkkenet ble for lang.

Gjerne alt på en gang.

 

Men etter siste ammestopp ble jo puppene mindre, da. Jeg har fortsatt plass til litt.

Men bare litt.

Så her måtte det prioriteres beinhardt!

Og til slutt var det nøkkelknippet som trakk det lengste strået, som det heter. Har et problem, skjønner du: nøklene forsvinner ALLTID. Eller det vil si: de gjorde det.

Inntil jeg fikk for vane å stappe dem ned i amme-bhene (som jeg for øvrig fortsatt går med, av samme praktiske grunn).

 

Og nå gjør jeg det så på automatikk at jeg knapt registrerer at jeg gjør det. Det bare skjer.

Og ikke én gang det siste året har det hendt at nøklene mine har vært på avveie!

Eller … På avveie er vel kanskje nettopp det de konstant er, der de ligger lunt polstret av pupper.

Men jeg vet jo i hvert fall alltid hvor de befinner seg!

Nemlig her, mellom disse moddafokkas:

 

 

 

 

Så har du i går da …  

Vi skulle nemlig ta fly fra Ørsta til Bergen.

Og da må man jo som kjent gjennom en sikkerhetskontroll.

Så også denne gang.

Sikkerhetsvakten ga klarsignal. 

Jeg durte i vei med overlegen mine: ingenting kommer til å stoppe meg her!

Men maskinen pep og jeg ble vinket til side.

Har du noe i lommene?

Nei. Har ikke lommer.

Har du belte?

Nei. Har ikke belte.

Ut og opp med hendene, sprike med beina så han skulle få skanne meg med den pipemaskinen sin.

Og så, der, ved puppene:

BIIIP!

Har du piercing i en brystorte, kanskje?

Da kom jeg på det.

NØKLENE. SELVFØLGELIG!

Fomlet med en hånd ned i toppen og fisket dem ut.

Prøvde å gjøre det med den største selvfølge.

HER! Sa jeg og klasket knippet ned i hendene på ham.

Og så bare … Beklager at de er så varme, men det er jo puppene mine de har vært i kontakt med!

 

Å ja vel, ja. Så det måtte jeg faktisk si?

Han rødmet – som om det var et skittent sjekketriks jeg hadde på gang.

Da var det bare å raske med seg barn og mann og forsvinne fort inn i avgangshallen.

Du vet: den bitte lille distriktsflyplasshallen – hvor samtlige hadde fått med seg hva jeg hadde gjort og sagt.

 

Sjarmoffensiv på flyplassen. Virkelig!

Diskuterer litt frem og tilbake med meg selv her nå om det kanskje er på tide å la nøklene få et nytt hi.

Kan se mørkt ut, jeg har nok mang en utelåst-fra-huset-situasjon foran meg i fremtiden.

 

MEN! Jeg har egentlig lagt hele tabben bak meg.

For så har du sånne andre ting som skjer ..

At man sitter ute på altanen en dag hvor alle naboer også er ute, for eksempel.

Og oppdager at man, helt dypt fokusert i oppgaven, fotograferer sine egne pupper med en POLITIBIL mellom. For å ta bilder til dette innlegget. Et sånt bilde som dette:

 

 

Når nærmeste nabo er politimann.

Haha!

Men det orker vi ikke tenke på at skjedde, engang.

 

Her har du flere innlegg i samme sjanger:

Tabbe fra virkeligheten: “Øyebrynskollapsen” 

Tabbe fra virkeligheten: “Savner du en ku?”

Tabbe fra virkeligheten: “Cuckoo acid”

 

For øvrig kan du følge meg på Facebook for stadig flere tabber.

Kan dessverre garantere deg at dette ikke er siste gangen jeg driter meg ut.

 

#tabbe #mamma #mammablogg #hverdag #hverdagsliv #fadese #idiot #nøkler #pupper #amme #amme-bh

 

Tingenes tilstand

 

Da er vi hjemme igjen etter en og en halv uke på Sunnmøre.

Det ble så tomt og rart nå som det bare var oss fire.

For i besteforeldrehuset talte vi på det meste – hold på hentesveisen – utrolige seksten mennesker under samme tak! Og det uten at det ble gnisninger. Tenk at det går an!

 

Men det var så klart litt deilig å komme hjem igjen, også.

Jeg befinner meg nemlig i et lite anfall av melankoli om dagen. Føler jeg fortsatt kjemper en daglig kamp med tanke på at jeg ikke ser hovedbehandleren min igjen før om to uker.

Det kjennes altfor lenge.

Selv om jeg vet det kommer til å gå bra.

 

Jeg vet ikke, jeg føler vel litt ekstra mye om dagen. I løpet av veldig kort tid døde tre mennesker i fjern bekjentskapskrets.

Ikke noe personlig tap for meg, men likevel setter det jo litt fart i tankene. Og gjerne ikke på den helt positive måten. Jeg tenker også mye på de etterlatte. Det er jo litt slik – at om man selv har opplevd en stor, dyp sorg – så kjenner man så inderlig på hva de nå føler. Hva de nå går igjennom.

Empatien blir kanskje litt overutviklet sånn sett.

Og den tar en med tilbake til ens egen sorg.

 

Men å ha noe fint å se på – det er terapi.

Så nå var det godt å kunne stulle litt i sitt eget hjem igjen, rett og slett.

La vasene finne hverandre i en kjær Stringhylle.

Hente inn en kvast Lobelia fra hagen.

Legge et yndlingspledd over føttene en skjør sommerkveld.

Finne roen blant ens egne kjente, kjære eiendeler.

 


 

 

Det er støv på hyllen.

Blomsterbladene har svarte tupper her og der.

Den nydelige Ment-vasen burde fått besøk av noen vakre bestemorsroser.

På den lille stripete Kähler-vasen er det en størknet bananflekk donert av rause barnehender i uhørt fjern fortid.

Ledningen på lampen henger nå sånn halvveis mer til spott enn til pynt.

 

Det gjør ingenting.

Aldri om noe blir perfekt, likevel.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#hverdag #hverdagsliv #interiør #ting #stringpocket #kähler #ment #død #sorg