TABBE FRA VIRKELIGHETEN: MUS PÅ KONTORET

 

Så hadde vi i går, da … Gru og skrekk. For ikke å fremstå som optimalt gjøkifisert, blir jeg nødt til å bryte ned historien til dens enkelte bestanddeler og dissekere dem hver for seg. 

 

Nummer en:

Jeg stakk en tur på «kontoret» for å skrive litt. Du vet: lekehuset i hagen. Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg bruker dette til kontor. For det virker jo både nokså tåpelig og idiotisk. Men svaret på dette er logisk, synes jeg: jeg trenger avstand til huset, rett og slett. Til mann og barn. Trenger å føle at jeg er et helt annet sted. Iblant. Sånn. Da var det forklart. Du kjøper den, ikke sant?

Nummer to:

Jeg hadde på meg bare en sko. Den andre foten var bar. Høres jo ut som et merkelig, hedensk rituale. Men det VAR ikke det. Forklaringen på dette er også logisk: jeg har en forstuet tå som fortsatt hovner opp utover kvelden. Det er vondt å ha sko på: ferdig snakket.

Nummer tre:

Jeg hadde på meg et skaut som hadde gitt meg medlemsskap i amish people-sekten på dagen. Om jeg ville. Men det vil jeg altså ikke: dette er rett og slett “tenkehetten” min. Også det høres nok litt i merkeligste laget ut. Men la meg forklare mer: sjalet holder på plass hodetelefonene. De er nemlig litt for løse i fisken – og  jeg trener å stenge lyd ute og ha musikk helt nær på øret når jeg skriver. Derfor denne løsningen. Litt merkelig – men helt innenfor når man forklarer det, synes jeg.

.

MEN. Så kom altså kvelden da. Ungene var lagt. Jeg ut i skrivestuen. Var godt i gang og langt inni et manus da jeg så noe bevege seg ytterst i venstre synsfelt. Noe brunt. MYE større enn en snegl. NeineiNEI!  Det måtte jo være en mus …? Ja, det var det. En MUS!

Her må det skytes inn følgende: jeg er ikke redd for mus. Ikke sånn egentlig. Eller: jo – kanskje det er nettopp det jeg er. Synes de er ekle, i hvert fall. Dritekle. Og har fortsatt friskt i minne hvordan lillebroren min i museåret 1987 opplevde at en liten hær på fem-seks mus pilte opp langs kroppen hans da han åpnet et skap på kjøkkenet. Har du hørt noe så grusomt? Definisjonen på et mareritt, spør du meg! Derfor oppfører jeg meg ikke normalt med mus i nærheten. Av prinsipp. Haha!
 

Uansett: HJEEEEEELP! Ropte jeg. Reagerte instinktivt, spratt opp på stolen, akkurat sånn en ekte kvinne naturligvis skal oppføre seg i en sådan situasjon. Stanget dermed hodet i taket (for nei, det er jo ikke akkurat beregnet for fullvoksne kropper, dette lekehuset …)

AU! Ropte jeg. Men kjente egentlig ikke noe særlig til smerten. Var fortsatt helt perpleks på grunn av musen – som stod helt stiv av skrekk og skalv i kroppen i møtet med dette store, bråkete uhyret kalt meg.

Nå tok jeg til å rope til den: FYSJ! Ropte jeg (sjelen prøvde sikkert å si HUSJ, men fikk det ikke til).

Så jeg ropte fysj flere ganger. FYSJ! FYSJ! FYSJ!

Til slutt pilte musen ut av kontoret. Da klarte jeg ikke å holde det tilbake lenger: seiersbrølet. JAAAAAA! Ropte jeg.

Og løp etter den. Ut. Ville jage den enda lenger bort. Og musen pilte til hagens ende og forsvant.

Jeg løftet blikket, pustet lettet ut.

Fikk dermed øye på naboen, som stod foran det store panoramavinduet sitt med et vantro blikk på meg. Og bare stirret. Veldig paff, og kan hende bitte litt overrasket. Stum. Neppe av begeistring.
Tankene mine rygget noen hakk. Dette hadde han altså fått med seg: et HJELP etterfulgt av et AU etterfulgt av FYSJ FYSJ FYSJ FYSJ etterfulgt av et JAAAA! Etterfulgt av smilende kvinne som kommer løpende ut fra det lille lekehuset i hagen (hvorfor?) med en sko og en bar fot (hvorfor?) Du vet: hodet med amish-stilen (hvorforhvorfor?). Med knekk i knærne og hender som viftet langs gresset. (HVORFOR?).

 

Var det nå jeg skulle begynne å rope mot ham? Forklare ham, høylytt, med utestemme, hvordan det hele hang sammen? Om lekehuset? Kontoret? Om den forstuede tåen? Om amishtenkehetten? Om musen? Om museåret 1987?

Det er ikke som det ser ut … Eller, ja, altså, jeg vet ikke hvordan det ser ut … Men sånn det ser ut, er i alle fall IKKE sånn det er.  

 

Nei. Har prøvd det før. Funker ikke.

Det var nå jeg kjente det: at det er jo sånn det er. Sånn JEG er. Jeg kan ikke forklares bort, på en måte.

Så nå blir jeg vel anmeldt for blotting av sjel, eller noe …? Venter på at boten skal dukke opp når som helst. Skal betale den uten å mukke. Herregud: det burde virkelig skrives ut bøter for å være meg.

Men det skal sies: jeg er fortsatt ikke så hardfør at jeg ikke kommer til å rødme neste gang jeg treffer på vitnet til det hele … Heldigvis har jeg små barn jeg kan gjemme ansiktet bak. Enn så lenge. lol

 

flere innlegg i samme sjanger:

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: “SAVNER DU EN KU?”

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: PUPPESTUNTET

TABBE FRA VIRKELIGHETEN SPESIAL: BRYLLUPSDAG. TRETTI KONDOMER

 

 

følg idioten på Facebook her

PENISKLOKKE OG ANDRE OPPFINNELSER

 

Ikke for å skryte, men jeg har funnet opp både ett og annet opp gjennom tidene. Dessverre har ingen av nyvinningene blitt lansert. Litt uvisst av hvilken grunn, egentlig. Men det er nå en tid for alt.

Her har du et lite knippe oppfinnelser fra Holcks nøkterne tenketank:

 

SEGWAY-GÅSTOL

En segway-inspirert gåstol. Med støtte, godt gripehåndtak. Og kurv foran, selvfølgelig.

Herregud, genialt om jeg må få si det selv – og det må jeg jo få. Jeg kan love deg at det bare vil ta sånn cirka tjue år før de eldste blant oss suser forbi deg der ute i samfunnet. Dvs: legger ideen ut her, så en eller annen gründertyv kan rappe den og få den ut i livet før jeg selv blir gammel.

 

PENISKLOKKE

Klokke ment for penis. Ja, du vet – det mannlige kjønnsorgan? Så man bare kan se hva tiden er når det er en ståtiss inne i bildet. Haha, ypperlig! «KLOKKEN ER TI PÅ TO, DET VET JEG NÅ»

 

RUMPEMUS

En slags pute du sitter på som erstatte vanlig datamus. Du klikker ved å hoppe med baken. To små hopp til høyre for å “dobbeltklikke”. Så det bare ser ut som om du promper når du egentlig googler pinlige sykdommer etc. Mye mindre flaut når alt kommer til alt.

 

DUSJPARAPLY

En paraply med integrert dusj. Fint her på Vestlandet, i hvert fall – for da kan regnet virke mer frivillig, på en måte. Denne oppfinnelsen er for øvrig en nokså nøyaktig beskrivelse av fenomenet mindfullness, tror jeg. Lol.

 

Om du har en gründer i magen er det bare å gi seg i kast her. Gratis oppfinnelser til salgs!! Banken vil garantert hive penger etter deg – spesielt om du lanserer ideen «penisklokke». Lover.

 

I morgen skal jeg forresten fortelle om en nokså drøy fadese som ble begått her tidligere i kveld. Tror jeg. Må bare finne frem litt mot og rødme litt fra meg først!

Med ønske om en tankefull kveld: din alltid parate Cesilie

 

Fant ikke noe bilde som passet ordentlig, så da ble det dette. Freud har godkjent bildet til bruk fra dypet i graven sin – uansett hva innlegget måtte handle om.

 

Ikke følg meg på Facebook! Bare IKKE gjør det! For det vil jeg virkelig ikke at du skal gjøre, sånn virkelig, virkelig ikke!

 

 

 

 

DERFOR SUGER DU

 

Ja, du – nettopp du, ja: hører du? Du suger!  Men det er vel kanskje heller ikke så rart …?

 

Du vil jobbe; du vil gjøre en god jobb. Gjøre karriere. Jobber dine faste åtte timer om dagen. Tiden du tilbringer på jobb strekker ikke til. Du jobber gjerne litt ekstra etter at ungene har lagt seg. Det må du jo, om du skal være så ambisiøs som du ønsker å være. To timer brukt der. Sammenlagt tid brukt på jobb inkludert reise: elleve timer daglig.

Du vil være med ungene dine. Selvfølgelig vil du det! Se dem, se deres behov, vil at de skal ha en god barndom. Leker med dem, underholder dem, synger for dem, leser for dem. Fire timer daglig går det fort med til slikt (likevel har du konstant dårlig samvittighet og synes naturligvis det er for lite).

Du vil sende med ungene dine matpakker som kunne fått første-, andre, – eller i verste fall tredjepremie i konkurransen om Norges nydeligste matboks når som helst. Dønn sunn mat som i tillegg ser ut som tro kopier av katter og ugler. Det tar deg en halvtime hver kveld.

Du vil at ungene skal være velkledde fra topp til tå. To like sokker, en bukse som står i stil til genseren. Jentungen din burde sendes av gårde til barnehagen med en sveis fra en av de mer avanserte sidene i «Fletteboka». Sammenlagt bruker du – om vi skal være så raus at vi inkluderer den tiden det faktisk tar å lese denne boken og forstå bruksanvisningene her – om lag en halvtime på dette per dag.

Du skal være oppdatert på barneoppdragelsesfronten. I hvert fall lese et par skjellsettende viktige kronikker skrevet av forståsegpående fagfolk flere ganger i uken. Aller helst noen gode bøker om emnet. «Ikke bruk ordet flink til barnet ditt for ofte!» «Ikke send barnet i barnehage før ved fylte to år!» Beregn cirka en halvtime daglig til slikt.

Du skal lage årlige album til ungene dine. Velge ut et representativt utvalg gode minner. Redigere bort røde øyne, justere lys og kontrast i et bilderedigeringsprogram. Noen timers arbeid i halvåret – samt daglige fotograferingsseanser. Beregn et kvarter per dag.

Bursdagssselskapene til dine kjære avkom skal selvfølgelig også være legendariske: temabursdager med hjemmelagde muffins i minst fire ulike farger (jeg nekter å bruke ordet cup cakes, annet enn når jeg skriver at jeg nekter å bruke det!), og naturligvis en «hovedkake» som ser ut som frostprinsessen, eventuelt en heisekran i størrelsesforhold 1:1. En måneds forarbeid i form av å bestille inn nødvendige assesoarer, studier i og planlegging av hvordan kakene skal lages. Prøvebaking. Osv. To-tre barn har du også, så det går jo fort en del tid. La oss sette av et kvarter til slikt arbeid per dag. Det skal jo gjøres ordentlig, når det først skal gjøres, ikke sant?

I boden skal alt være organisert etter høytider: en boks for jul, en boks for påske, en boks for 17. mai …  Vinterklær sortert for seg, sommerutstyr for seg. Orden i alle klesskap, kjøkkenskap, baderomsskap, vaskeromskap … Orden i alle vesker, ransler … En time om dagen? Lett!

Klærne skal sorteres ordentlig, legges pent sammen i skapene. Vaskes ofte nok til at forskjellen på skittentøyskurv og bruksrom ikke blir for glidende. Gamle klær skal sorteres bort. Spares på eller selges på Finn. Fort gjort å bruke en time daglig bare her.

Brødene skal være hjemmebakte. Aller helst ikke laget på kjøpegjær, men på hjemmelaget surdeigsbase. Grønnsaksjus og helsebringende smoothie er naturligvis heller ikke kjøpt på butikken. Middag laget fra bunnen av. Aldri ferdigløsninger. Ikke pølser på en onsdag. La oss kalle det en time per dag!

Du vil naturligvis også høste inn fra hagen. Hermetisere plommene.  Lage hjemmelaget syltetøy av bringebærene. Stikkelbær- og ripsbærsaft. I tillegg gå på sopptur om høsten. Du må bare lese deg opp på hvilke som er spiselige først. For vi vil vel ikke dø av egenplukket sopp, vil vi vel? I mellomtiden skal du høste hegg og lage heggebærlikør. Lage hylleblomstsaft attpåtil. Slike prosjekter koster deg en halvtime per dag, skal vi si det slik?

Men det stopper ikke der ..

Du vil naturligvis være den beste utgaven av deg selv. Selvfølgelig vil du det! Håret skal være velpleid, helst ingen ettervekst. Bruke rettetang hver eneste morgen. Oppsøke frisøren jevnlig. Husk nå for guds skyld å kure det minst to ganger i uken, sier frisøren. Neglene skal files og lakkes. Helst to lag med lakk, deretter en runde glans for å forsegle lakken. Helst skulle du vært på salong og vokset både beina og bikinikanten – kanskje enda litt mer enn det, også. Og klærne skal være stilige. Rene, ordentlige, de skal matche. Du vil ikke se ut som en dritt, heller. Tid brukt om dagen på å ikke se ut som en dritt: om lag to timer. Uten problemer!

… Og så skal du møte venner nok til at du ikke drukner fullstendig i familielivet og helt mister deg selv. Syv timer i uken burde være et must: la oss kalle det en time om dagen.

Og så skal du trene, da. Helst flere ganger i uken. Opprettholde sommerkroppen 2009, som deretter ble til vinterkroppen 2010, og sommerkroppen 2010 og vinterkroppen 2011, og så videre. I det minste vil du avverge at cellulittene blir flere enn du kan telle. Telle cellulitter tar for øvrig også tid. Og vekten, hvordan kunne jeg glemme vekten …? Du vil naturligvis gå ned, eller i hvert fall stabilisere deg, etter x antall barnefødsler. Syv timer i uken er et MUST! Altså en time om dagen også der.

… Men samboeren din, kjæresten din, ektefellen din? Fortjener ikke han eller hun også litt av tiden din? Forholdet skal jo pleies, må vite. Sett av to timer om dagen til det, da. To timer er egentlig for lite, men vi har tross alt et regnskap vi prøver å få til å gå opp her.

Men OBS! Vi glemte jo helt at også nær familie fortjener sin del av kaken! To par besteforeldre skal få tid sammen med yndlingsungene sine – representert av både barn og barnebarn. Onkler og tanter og søskenbarn skal jo også ha sitt. En halvtime om dagen, skal vi si det slik? Vi vil jo nødig overdrive.

 

Men vent nå litt … Vi har glemt andre ting, som også tar sin tid: la oss kalle det «diverseposten»: Du skal helst ha orden på pc-en din. Huske å synkronisere telefonen ofte nok til at du ikke mister for mye om den blir frastjålet. Rydde i fotomapper og wordmapper. Du vil kildesortere plast, papir, glass, batterier, lyspærer, klær. Pynte litt i huset. Ommøblere litt i dann og vann. Rydde og vaske gulv. Samt  kjøpe klær og møbler og utstyr … Hvordan kunne vi glemme det? To timer per dag. Om du nå ikke, gud forby, er perfeksjonist!

Huset skal vedlikeholdes. Kjøkkenet fra 2010 pusses opp, veggene trenger et malingsstrøk rett som det er, rør skal byttes ut, komfyren streiker og du må ringe etter reparatør. En time om dagen satt av til slikt. Det er vel ikke for mye å forlange? Ting skal jo faktisk være på stell her hos oss!

Og så har vi hagen, da: hagen skal lukes, klippes, stelles, rakes, stusses, flis. Nye blomsterløker settes ned hver eneste høst og vår. Jorden gjødsles og kalkes. Et vell av blomster i en konstant frodig hage. Plante ut noen gode nyttevekster. Plantene inne skal også pleies. Vannes, gjødsles og stusses. Ferske blomster på bordet hver helg. Huske å putte oppi den medfulgte blomstergjødselen. Tid brukt daglig, når renskapet gjøres opp: en time. Lett!

Og til sist – skjønnhetssøvnen. Den ordentlige hvilen. Du vet, den du trenger for å kunne være opplagt, se strålende lekker ut og samtidig kunne klare å gjøre alle de andre ovenfornevnte tingene? Åtte timer per døgn, kaller vi det.

 

Jeg tar regnskapet for deg, altruistisk anlagt som jeg er: daglig, summa summarum, kommer vi altså opp i 39 timer her.

39 timer.

På et døgn som bare har 24.

Så da har jeg altså bevist det en gang for alle: døgnet strekker ikke til.

Ikke for noen.

 

Med andre ord: det går ikke.

Du MÅ faktisk velge noe bort.

For du kommer aldri til å klare det, uansett: det du alltid har drømt om. At du skal strekke til på alle fronter som er.

Det er rett og slett fysisk umulig. Det strider imot alle naturlover. Og trolig også mot all friskhet å tro at man skal kunne klare alt dette.

Så det er bare å kapitulere.

SLAPP AV!

Å gjøre en liten brøkdel av dette er mer enn nok.

Det er ditt valg: noe må vike.

For god nok kommer du aldri til å bli.

Uansett hvem du nå måtte være.

 

 

følg meg gjerne på Facebook for lignende oppdateringer rett i feeden

JA!!!

 

Titter bare raskt innom for å legge igjen litt glede her. Tok endelig mot til meg og leste tilbakemelding fra redaktør/konsulent på manuset mitt. Og hva skal jeg si? Uten å selvskryte for mye her? Hehe.

Vel, altså: Det gikk bra. Det gikk veldig bra! Mye arbeid gjenstår, men det visste jeg jo (og nei – det hadde ikke vært mindre arbeid som gjenstod om jeg bestemte meg for å gi ut på eget forlag, for JEG er heller ikke fornøyd ennå!) Men nå er jeg lettet over at jeg har forlag og konsulent i ryggen på endringer jeg har gjort – og også VELDIG inspirert til å kjøre på videre.

Hurra! Kjenner at dette har vært en påkjenning for hele systemet, men at jeg nå slapper av i hele kroppen.

Så nå er forlagsskrekken midlertidig lagt på is her …

 

Min lille datter har for øvrig vært hjemme fra barnehagen i dag med feber. Slapp, men ellers i god form. Hun har stort sett ligget oppå mammaen sin hele dagen.

Kanskje det var derfor jeg tok mot til meg og åpnet mailen fra forlaget …? Sett opp mot barnas velbefinnende, blir jo alt annet så betydningsløst i forhold.

Men så lenge hun ikke ser ut til å lide nevneverdig, og det tydeligvis hjelper å bli stellet, stullet og kost litt ekstra med, så …

Og nå sover hun godt.

Og mammaen tillater seg å dykke litt ned i romanen igjen.

Beklager at det blir mye manus- og forfattergneldring her, men det er nå en gang det som opptar meg aller mest nå om dagen.

Nest etter en syk datters velvære, naturligvis. Heldigvis tror jeg hun er på bedringens vei nå etter feberdag nummer to.

 

Måtte du ha en fin kveld!

 

I dag …

 

For sånn cirka to år siden …

Ikke sånn all verdens forskjell, bortsett fra at ungen nå er på utsiden. Et svangerskap varer mye lenger enn ni måneder, altså, haha!

 

 

#forlag #manus #roman #forfatterliv #syktbarn #feber #mamma #hverdagsliv

 

SENSURERTE MINNER

 

Egentlig skulle jeg ha vært et helt annet sted akkurat nå. Hver eneste august skjer det nemlig noe som definitivt sparker høsten i gang: Jeg får en innbydelse per mail. Om å bli med på hagefest. Ja, du vet – den festen alle snakker om, og som befolkes mer av kjendiser enn av vanlige dødelige (les: forfattere, haha). Nemlig Aschehoug forlags smått legendariske hagefest.

Men jeg blir hjemme. Hadde nok fint kunnet snike meg bort fra familielivet for en liten Oslotur, det er ikke det. Men jeg VIL rett og slett ikke. Ikke i år.

De første årene som forfatter stilte jeg trofast opp. Kan hende laget jeg til og med litt liv på nevnte fest om jeg fikk ånden over meg. Og det gjorde jeg som regel.

En gang ble jeg for eksempel forsøkt heist opp i flaggstangen av et kobbel fine folk. Det var før jeg fikk barn, da – det skal sies. Etter det har jeg blitt hakket mer anstendig.

Men resten av alt det merkverdig jeg har opplevd der, i denne hagen …?  Det får være sensurert. All den minglingen, all koketteriet, kjendiseriet .. Huttetu.

Sist ble jeg plutselig stående alene sammen med Karita Bekkemellem og Herodes Falsk, da min kjære kompanjong poeten plutselig forlot meg til fordel for et av de bedritne doene (jepp, kjendiser bæsjer på fest, og de bæsjer SURT!).

Jeg kan meddele at disse to IKKE hadde spesielt mye å snakke om. Og jeg tror heller ikke mitt forsøk på å få dem til å bli vel forlikte førte noe vei. Takk gud for fortrengning. Grøsser over at jeg ikke har klart å fortrenge at jeg huket tak i Torbjørn Jagland, som like etter kom gående, og lot som jeg kjente ham for å komme meg ut av situasjonen.

Derfra gikk det bare rett nedover.

 

I stedet sitter jeg altså hjemme og ser på bla Fantorangen. I dag hadde han på seg hatt og slips i et innslag. Tok meg selv i å tenke at «han burde gå oftere med det der, det kledde ham faktisk veldig godt»! haha.

Kontraster i livet kalles slikt.

MEN. Ikke vær redd: jeg kommer til å få vite om alle skandalene uansett (men så lenge jeg befinner meg foran barne-tven i stedet, unngår jeg i det minste å stå for dem selv).

Skulle selvfølgelig egentlig sende dobbeltgjengeren min av gårde, men hun var opptatt. Så da sender jeg min trofaste leiemorder gjennom en årrekke – NATASJA PUTJEVEC, i stedet. Hun var den eneste av mine «folk» som var ledig og som ikke selv var invitert.

Så får vi se hvordan det går. Haha.

 

Nok vås: lag deg en fin kveld! Nå skal jeg straks gå totalt bananas og ta meg en velfortjent dusj her. Det nærmeste jeg kommer en skandale i dag, tror jeg nok. Og i stedet for gratis alkohol i tolv timer, skal jeg heller unne meg en svindyr sojabasert is. Før vi går polenese til Arvo Pärtt, jeg og min mann, slik vi alltid gjør hver kveld kl 22.10.

 

Her et bilde som til slutt endte opp som helsensurert, da det likevel bare var et par gresstuster og en busk som tålte dagens lys.

 

Nok et …

 

Her hadde jeg tatt meg inn på et av de herskapelige soverommene i selve kåken. Eller vent litt, det var kanskje på et julebord, det? Har tydeligvis tilbragt litt for mye tid på dette stedet. Sengen var god da. Det var for øvrig her Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland gjennomførte sitt eneste samleie.

 

Så lenge, sugere!

 

 

følg meg gjerne på Facebook – men hvorfor du bør gjøre det, det har jeg ærlig talt ikke noe godt svar på

 

 

 

SLIKT JEG IKKE VISSTE FØR JEG FIKK BARN …

 

Før jeg ble mamma, tenkte jeg at barne-tv var en fantastisk oppfinnelse ment for foreldre  – så de kunne få nyte kaffen sin i fred og ro.

Nå tenker jeg visst plutselig annerledes.

For endelig har nesten-toåringen min begynt å like å se på Fantorangen her.

DET tok jammen sin tid! Frem til nå har jeg tatt tiden, med stoppeklokke faktisk, på hvor lenge hun har klart å sitte rolig foran skjermen. For det har virkelig vært så parodisk kort; rekorden lå på nøyaktig 2.52 minutter frem til sånn cirka forrige fredag. Haha!

Men plutselig skjedde det noe … Nesten over natten. Og nå elsker hun det! I LITT lenger enn 2.52 minutter faktisk! … Fantorangen dukker opp på skjermen, og det lille, lubne ansiktet smiler helt rundt: NANNANANNEH! (fantorangen)

Men hva gjør jeg så? Bruker jeg tiden på å drikke en kopp kaffe?

Nei …

For denne lille klumpen min, som hele tiden har det så travelt med å undersøke verden … Nå blir hun jo plutselig litt babyen min igjen, jo!

Så nå sitter jeg der, med henne på fanget. Og ser på henne. Og ser på henne. Og ser på henne. I de ti minuttene hun nå klarer å sitte stille.

Den lille nesen som plutselig rynker seg i henrykkelse mens hun vinker med en lubben hånd til Prikk og Flekk … Helt uten å bry seg om mammaen som stirrer på henne. Helt uten å vri seg ut av armene mine.

Det lille nydelige vesenet mitt.

Jeg tar av henne klærne og lar henne sitte i bleien – under påskudd av å skulle skifte bleie snart. Bare for å kunne kjenne henne hud mot hud. Susse, lukte, se.

Har jeg virkelig sunket så lavt etter jeg ble mor?

Nei – jeg har flydd så høyt: tenk å få ha dette mennesket tett inntil seg slik … Helt mottakelig for all kosen. Der hun har forsvunnet inn i en annen verden for en ti minutters tid.

Det er jo DETTE barne-tv er til for!

Å kunne se og studere, fra alle tenkelige vinkler.

KOS. Å … KOS!

 

(gi det to ukers tid, så får jeg sikkert lyst på kaffe ved barne-tv-tider igjen …)

 

 

 

 


 

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

#mamma #hverdagsliv #foreldre #kjærlighet #barne-tv #fantorangen #kos #kyss #baby

 

 

 

EKSPONERINGSTERAPI MOT ARSENIKK?

 

Ja, nå skal dere høre her … I mitt forrige innlegg skrev jeg at jeg nå har fått «angst» for å åpne epost og finne ut hva konsulenten synes om manuset mitt.

Jeg skriver angst i hermetegn. For angst er jeg heldigvis veldig lite plaget med. Ikke lider jeg av så mange fobier, heller. Det er rett og slett veldig få ting jeg EGENTIG er redd for her i verden (bortsett fra sånne helt vanvittig fæle ting, som at noen jeg er glad i skal dø). Høyder, kanskje …? Å hoppe i fallskjerm, å basehoppe …? Sånne ting ville jeg aldri finne på å gjøre. Men det er da heller ikke definert som noe sykelig å unngå den slags, vil jeg tro. Så det får gå.

Men nå? Dette jeg opplever her er rett og slett en FOBI!

Virkelig, virkelig en god gammeldags ekte fobi.

Redaktøren min prøvde å ringe i dag. Jeg tok ikke telefonen. Orket ikke. Klarte ikke.

Gjemte meg under teppet (ja, jeg lå på sofaen allerede, bombe! Flaks at teppet var så nær da, at jeg sporenstreks kunne «gjemme» meg fra telefonen min, lol).

Rett etter tikket det inn en melding. Og jeg forstod jo at det nå var redaktøren som forsøkte å legge igjen en beskjed – eventuelt at han sendte meg en sms. Men jeg klarte ikke å lese den. 

Jeg vet at andre har forsøkt å få tak i meg i dag, det ligger sikkert ti andre meldinger på telefonen min. Ulest. For jeg KLARER rett og slett ikke å låse opp telefonen og besvare dem.

Av frykt for å se hva redaktøren har forsøkt å skrive til meg …

Jemini, jeg har visst blitt skikkelig REDD!

 

Mot fobier finnes det som kjent en eneste effektiv kur: Eksponering. Systematisk desensitivisering.

Du vet, frykter du edderkopper må du begynne i det små: først får du i oppgave å holde en koseedderkopp. Og så hylgriner du litt. Men til slutt gikk det bra, likevel. Kanskje klarer du deretter å se en tegning av en edderkopp uten å måtte ta en konjakk etterpå. Og så et fotografi av en …. Hvorpå du plutselig synes det går fint å se en helt aldeles levende en i bur.

Og så den store styrkeprøven: å prøve å oppholde seg i et rom med en edderkopp pilende rundt på gulvet.

Yes! Du klarte det! Gratulerer! Du er nå kvitt edderkoppfobien din!!!!

MEN. Det er jo her i Norge, da! Hehe. For her finnes det jo ingen edderkopper som er giftige! Eller det vil si: de finnes, men de får ikke ut nok gift til å drepe deg.

 

Så da lurer jeg på: hva gjør man dersom det man skal eksponeres for faktisk er farlig, sånn helt på ekte? Skal du da tvinges til å kose med tarantellaen, liksom? For å fjerne frykten – mens du egentlig kan ende opp med å dø av bittet?

Litt sånn føler jeg det nå.

For ja, jeg kan jo selvfølgelig eksponere meg for forlaget. (les FOBIEN! EDDERKOPPEN! TARANTELLAEN! ARSENIKKET!). Jeg blir jo nødt til å gjøre det. Før eller siden blir jeg jo faktisk det. ELLER?

Men hva gjør jeg om det skader meg? Bør jeg det? Bør jeg rett og slett skåne meg for dette her?

Og bare slette meldingen før jeg leser den, slette eposten uten å se hva det står? 

Leve i god tro eller godfobisk tilstand?

Og bare bestemme meg for at nå gir jeg bare opp? Droppe det hele, legge boken død, bestemme meg for å legge hele prosjektet bak meg; sånn at jeg liksom kan komme ut av det med verdigheten og helsen i behold?

Da er det faktisk et valg jeg har tatt. Ikke noe mer enn det.

For denne «edderkoppen» er faktisk en sånn som kan spy ut så mye gift at det er skadelig for meg.

 

Jeg vet ikke hvorfor dette føles så grusomt akkurat denne gangen. For alt er jo som det pleier å være … Kanskje har jeg bare nådd et metningspunkt?

Jeg vet heller ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Kanskje å gi alle som er CESILIE HOLCK en stemme …? HØH.

 

… og plutselig står det jo så klart for meg hvorfor jeg opprettet denne bloggen: muligheten til å SELV bestemme. Over sine egne ord. Uten å være avhengig av noen andre enn meg selv.

Denne følelsen av å være helt FRI!

… for den følelsen mangler jeg på nok av andre områder i livet mitt.

 

TAKK for at dere er så snille mot meg! Bryr dere, deler, kommenterer og stikker innom!

 Det betyr virkelig utrolig mye for meg: alltid.

Men ekstra mye akkurat nå.

 

 

#eksponeringterapi #fobi #angst #forlag #manus #roman #konsulentuttalelse #edderkopp #tarantella #frykt

 

 

NÅ HAR JEG BARE ANGST HER

 

Jeg vet ikke om du fikk det med deg, men i alle fall: for en tid tilbake ba jeg selveste forlaget mitt om å dra pokker i vold her på bloggen. Etter mange års irritasjon over treige tilbakemeldinger.  Til tross for at alle har vært av det positive slaget, altså av typen «dette er en viktig bok – klart den skal skrives (men en del arbeid gjenstår)”. Men det hjelper liksom ikke. For man føler seg jo som en dritt når det går tre måneder uten at redaktøren leser uansett hvor positive tilbakemeldinger man da endelig får.

Og altså: det hjalp jo det.

Å mase. Å klage. Å slenge litt passe frekt med leppen. Og viktigst av alt: å synes skikkelig synd på seg selv! Hehe.

Dagen etter fikk jeg en telefon fra redaktøren min – som for øvrig overhodet ikke er problemet her. Han er snarere den eneste grunnen til at jeg blir på dette forlaget. Det er altså systemet det er noe galt med, og ikke ham.

Han lovet fortgang i sakene: jo da. Jeg skulle få tilbakemelding. RASKT. Jeg ville ikke bruke konsulenten han først foreslo, også dette ønsket imøtekom han. Skaffet en annen konsulent og VIPS – du skal få svar innen 23.08. Altså SENEST i morgen.

 

Konsekvensen av dette …? Det er følgende: jeg er LIVREDD for å åpne eposten. Klarer ikke gå inn på gmail. Har fullstendig angst. Du vet, nå har jeg gått slik i tre måneder. Og ventet og ventet på tilbakemelding. Atter en gang. På femte (!) året.

Og nå orker jeg ikke mer.

Jeg kjenner det: jeg er ferdig. Jeg vet ikke om jeg klarer dette. Jeg vet ikke om jeg har helse til dette. Hvordan skal jeg orke å lese konsulentuttalelsen? Hva om konsulenten bare nedsabler hele prosjektet? Hva gjør jeg da?

Dette er en ekstra personlig bok for meg å skrive. Den er rett og slett nokså selvbiografisk. Og handler om min egen dødsforståelse, så å si. Med min fars bortgang som både bakgrunn og forgrunn.

Det gjør vel det hele litt ekstra komplisert, kanskje.

 

Huff. Nå har jeg bare ANGST.

Men det går seg vel til denne gangen, også. Det vet jeg av erfaring: uansett hva konsulenten sier, så finnes det en vei videre.

For jeg vet det jo selv: jeg har fortsatt mer å gå på. Denne boken kan fortsatt bli enda bedre. Den er fortsatt ikke ferdig.  

Jeg må vel bare ha det litt grusomt først, denne gangen også. Før jeg skjønner hvor det bærer videre.

 

Får ta meg en porsjon rosenkål mens jeg utsetter maillesning til i morgen. Eller kanskje til i overmorgen.

Akkurat nå vurderer jeg faktisk seriøst å ALDRI noensinne lese tilbakemeldingen.

 

Rosenkål: hva det hjelper mot? Ingenting, egentlig. Likevel er det for tiden noe av det beste jeg vet. Haha!

 

 

 

ANGST i blikket! Og “faren-til-albert-Åberg-sveis” på kvinner er heller ikke bra.

 

fortsettelse følger

 

 

Følg meg på Facebook for flere livredde oppdateringer fra forfatterliv og død.

 

 

 

 

 

JEG ER PERFEKT

 

Det finnes dager. Og så finnes det helt andre dager. Dager som utkrystalliserer livet og opphøyer det til … noe annet? En slags illusjon, nærmest.

Sånne dager som er til for at du, når du gammel og mett av dage, skal kunne se tilbake og tenke: JA. SLIK var det.

Nettopp slik.

 

I dag var det en sånn dag: den virket fjern og drømmeaktig allerede lenge før den var over.

I dag disket jeg opp med bananpannekaker iført prikkete kjole og rød leppestift. Mens Duke Ellington surret på anlegget.

Sønn gjorde et forsøk på å biboppe (heter det det?) etter musikken.

Datter var helt perfekt på sitt vis – og satte lubne, nakne, deilige føtter i veien når mammaen forsøkte å rydde: for rydde inne skal man vel ikke gjøre på en så fin dag …?

Godværsskyene hilset ydmykt på oss, men lot solen få bidra godt, den også.

Vi gikk ut. Fikk endelig stelt og luket og ordnet i hagen – hvor ugress nærmest har blitt til utrær i løpet av de to årene vi har bodd her. Det gjør ingenting. Men i dag var en sånn dag der det bare godt å være sammen og pusle litt med det.

… Før dagens liksomperfekte jeg gikk inn og laget gresskarsuppe – som mine små barn selvfølgelig likte. Haha! (les: de er så kresne at det faktisk er et MIRAKEL!)

 

I dag har jeg rett og slett lekt perfekt.

Av og til er det godt å leke litt som voksen, også.

Og FOR en god følelse det var!

Kjennes faktisk som om jeg har vært på en ferie langt, langt borte fra meg selv.

 

Men gleden var ekte. Sånn helt, helt ufattelig på skikkelig.

 

 

 

Gresskaret har et stort hakk, som du ser. Selvfølgelig laget av undertegnede for at det ikke skal virke FOR perfekt, det hele!

Jeg LIKER visst skyer når de lar solen skinne så fint likevel!

Lykken er små viltre, levende barneføtter. Og det LEKER vi ikke, engang!

… Og lykken er søsken som plutselig, helt ut av det blå, ikke har lyst til å karnøfle hverandre …

 

 

PS: det du ikke ser på bildene, er haugene av ugress som ligger strødd utover hagen og som må bæres bort, et kjøkken som svømmer over av skitne kjørler og fat, haugen med uvaskede klær på vaskerommet, den forstuede tåen min som gjorde at vi måtte bli hjemme i dag, fordi den var for vond til at jeg klarte å gå på tur.

Men det vet du vel: det er jo slik det er for oss alle. Livene våre: de halter nå og skrangler på.

Men av og til er det så godt å få vise godsiden!

Man skal ikke undervurdere gleden i det, heller.

 

 

 

 følg meg gjerne på facebook

BÅREKLAR

 

Jepp, det stemmer – som det går rykter om på VG debatt-sidene: jeg har forstuet en tå av meg.

Og ikke hvilken som helst tå: Nei. Nærmere bestemt min yndlingstå. Lilletåen på venstre fot. De andre tærne hender det jeg snakker drit om rett som det er. Spesielt stortærne får gjennomgå. «Herregud, neglene er så store at jeg må jo søren meg bruke MALINGRULLE når jeg skal lakkere dem!». Og så videre og så videre.

Det burde sikkert være nedrig, men det føles faktisk litt godt å snakke ned noe som tilhører en selv. Noe som er så langt borte fra hodet, på en måte. Det føles jo som om det er JEG -altså hodet, som er sjefen. Og som tror seg viktigere enn lilletærne. MED GOD GRUNN, SIER JEG BARE. SIER ALTSÅ HJERNEN.

Dessuten er jeg venstrekroppet: alt til venstre føles liksom viktigere enn det til høyre. Jeg er venstrehendt (mer om det en annen gang), venstreøyd (jepp, det er jeg faktisk, er blind på høyre øye, selvfølgelig er jeg det, mer om det en annen gang). Venstrehjernet (mer om det en annen gang) venstreføtt (mer om det en annen gang), venstreleppet (mer om det en annen gang) og venstreskodd (ikke mer om det en annen gang).

Jaja.

Forstuet tå, ja …

I stedet for å pleie bloggen det siste døgnet, har jeg altså pleiet lilletåen min.

Au. Det gjør vondt. Men jeg kommer meg jo ingen vei uansett, så det hemmer meg mindre enn det ville hemmet en vanlig person. Haha! “Divandiva”.  

Minus pluss minus blir pluss, osv.

Nå ligger tåen høyere enn hodet – og får være kroppens konge for en liten stund.

 

 

 

En finsko og en fot på vei til bursdagsselskap.

Dagens konge.

AKK.