SLIK SOVER JEG

 

I dette innlegget skal jeg avsløre noe ytterst privat. Det er kanskje litt vanskelig å forestille seg, men også jeg sover, som en hel bønsj med andre folk i både Skandinavia spesielt og resten av verden generelt.

Jeg skal være helt ærlig: når jeg legger meg, pleier jeg å brette puten i to. Puten skal aller helst være litt fluffy, men altså ikke så fluffy at den ikke kan brettes. Sånn syntetisk type foretrekkes fremfor ekte dun, faktisk. Jeg kan opplyse om at jeg så godt som alltid sovner på siden, men beveger meg mye i løpet av min sovetid. I og med at det fortsatt samsoves med snart-toåringen, blir det noen 360 graders omdreininger i løpet av natten. Og litt sussing på bollekinn i halvvåken tilstand. NB: Dynen min er ekstra lang, jeg hater for korte dyner. Jeg pleier å få krøller når jeg sover. Jeg snorker ikke, men det hender at jeg skjærer tenner.

Håper dette var oppklarende.

 


Et bilde.

 


Et bilde til.
 

Ok, et siste, da:

 

God natt!

 

 

#sove #pute #søvn #nat #godnatt #avsløringer #detaljer #privatliv #intimt

 

SENSURERT EUFORI

 

I går var det på tide å dra seg ut av sitt eget hode og inspisere virkeligheten igjen: både kroppen og sinnet ville! Så jeg dro på jobb, jeg – sammen med et premium parti forfattere. Jeg ble nemlig bedt om lese på lanseringsfesten til min kjære venn og liksombror, Henning H. Bergsvåg – som har kommet med sin sjette diktbok Du er ikke her denne høsten. Heia, heia! Det måtte naturligvis feires.

Å, for en fin kveld! Noen av de aller, aller beste folkene i denne verden er forfattere. Faktisk. Folk som jeg i tillegg er så heldig å kjenne. Interessante, oppriktige, varme, tilstedeværende, kloke, morsomme, originale og mer eller mindre småsprø på aller mest sjarmerende vis.

Gud, så heldig jeg er som har så mange fininger i livet mitt!

 

Sensurert eufori fra en aldeles nydelig kveld. Snadder!

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: JEG ER GRAVID!

 

Fy fokk. Jeg må fortelle dere om noe som fant sted her midt på lyse dagen i går. Jeg stavret meg av gårde til nærmeste apotek, krykkeløs, men ved godt mot. Skulle sanke noen medisiner – eller altså: jeg hadde et ærend, som vi som har passert en viss alder sier her på Paradis. Og ja – jeg HAR vurdert å skaffe meg en sånn pensjonisttrillebag, om du lurte. Rett før jeg kjøper den på avbetaling, til og med.

MEN. Altså. Jeg skred inn på apoteket på jakt etter noen lure medisiner. Fant dem, reseptfrie var de også – og gikk til kassen for å betale. GREIT NOK.

Mens jeg holdt på med bankkortterminalen, begynte damen i kassen å lese bak på medisinen. Hm … Hvorfor? Vel – det skal du få svaret på nå.

«Har legen din sagt at du skal ta disse? Spurte hun.

Nei …? Sa jeg. Dvs – jeg har fått dem anbefalt tidligere, men ikke akkurat NÅ.

De skal ikke brukes av gravide, svarte hun.

OPS.

Eh … Men altså, jeg er ikke gravid. SER DET SÅNN UT, KANSKJE?

Damen, nå rødere i ansiktet enn en fødende kvinne under pressriene, bare:  Ååå, eh … OI! NEIDA. Nei, det gjør det IKKE. Det var bare det at skjerfet ditt hang litt sånn rart …?

Å JASSÅ?!

Jeg rasket med meg medisinen og stakk.

Og hadde det ikke vært for at jeg følte en viss medlidenhet med henne – så tror jeg nok jeg hadde SKUTT HENNE!

Men siden det stort sett er jeg som pleier å stå for sånne – la oss kalle det sjarmerende – tabber, så følte jeg ikke at jeg hadde verken myndighet eller våpenlisens til å gjøre nettopp det.

Men om det sved?

JA: langt inn i den ikke-gravide livmoren min.

 

Tipper hun husker meg for resten av sitt liv i det minste. Sånn kan man altså også bli udødelig: simpelthen ved å se litt gravid ut på en helt vanlig dag.

 

Så var det bare å hipse nepene over skulderen og dra hjemover, duknakket og krenket. Full samfunnsnekt fra nå av.

 

følg meg gjerne på Facebook for jevnlige oppdateringer fra en hårreisende virkelighet 

 

 

#tabber #fadeser #gravid #oppblåst #apotek #trillebag #pensjonist  #ærend #hverdagsliv

 

DERFOR ASFALTERER JEG STUEN

 

Etter å ha lagt nytt, nydelig gulv da vi overtok huset vårt for godt og vel to år siden, har jeg nå innsett at det kanskje ikke var en spesielt god ide. Fint er det, da. Les: var.

Dyr enstavs eikeparkett, må vite. Nå herpet til gagns. Ikke først og fremst av avkommet (som man så romantisk kaller dem) – men av undertegnede banditt, som i løpet av disse to årene – og ikke minst i dag – både har klart å sage i gulvet og søle ut en flott bukett oljemaling sånn cirka både her og der.

Så nå har jeg rett og slett bestemt meg for at det blir asfaltering innendørs. Haha, WOW! Forut for trendene på akkurat ukoselig nok måte.

Bare helle ut asfalten over det fine gulvet. Og flekke den av igjen når jeg en gang blir voksen nok til å ha et fint gulv. Jeg opererer med en tidsfrist her: Når ungene er blitt myndige og levedyktige i verden, er planen at jeg også selv skal være ferdig oppdratt. Av meg.

Det er i hvert fall planen. Kan det gå …?

Enn så lenge koser jeg meg med å kunne skrive nok en «derfor»-overskrift. En stor glede i et BITTELITE liv.

 


Her avbildet med et instrument jeg absolutt ikke burde være i besittelse av i egen stue. Eller vent – det var før! Nå har jeg jo ASFALTERT!
 

Ble det ikke koselig …? Planlegger en rundkjøring til venstre der, som du ser – så det ikke blir så mange kollisjoner når alle fire familiemedlemmer skal bevege seg rundt.

 


SE! Ingen i hele Norges land har googlet “asfaltere stuen” før. Hurra, jeg er så unik!!!

 


Så da er det bare å hvile seg på sine laurbær i sengen på sitt nyasfalterte soverom!
 

 

Beklager at jeg oppdaterer. Haha! Men når jeg begynner å tenke såpass teit som dette, så betyr det merkelig nok bare én eneste ting: jeg er på bedringens vei.

For det er jeg. Hurra!

 

følg meg gjerne på Facebook, men bare om du liker folk som asfalterer hjemmet

 

 

 

TENK OM JEG BLIR BLIND …?

 

Jeg har så godt som hele livet levd med bare ett øye: jeg er nemlig blind på høyre øyet. For folk som ikke vet det, ser det nok ikke sånn ut. Men det er jeg altså.

Helt fra jeg var liten har jeg dermed vært ytterst forsiktig med det venstre øyet mitt. Jeg har vært – og er – så livredd for å miste synet på dette! For om jeg gjør det – så blir jeg BLIND. Rett og slett. Jeg har ikke noe øye i reserve; det venstre øyet mitt er det jeg har. Punktum.

Den siste uken, når jeg i tillegg har vært midlertidig hørselshemmet på grunn av en kraftig dobbeltsidig ørebetennelse – har jeg jo følt meg en anelse … sanseløs?

Og dette har fått meg til å gruble.

Du vet, på det evinnelige hypotetiske spørsmålet: om du måtte velge – hadde du valgt å bli døv? Eller blind?

De siste dagene har jeg rett og slett funnet svaret på dette spørsmålet: jeg tror nok jeg hadde valgt å bli døv.

Det er forferdelig å si noe sånt, jeg vet. Men det er altså snakk om dersom jeg måtte velge mellom to hypotetiske onder.

Dette til tross for at musikk ALLTID har vært ytterst viktig for meg. Og da snakker vi over gjennomsnittet, altså! Sa person som har hatt sitt eget band og levd for det i årevis – og som i yngre år faktisk vurderte seriøst å bli pianist.

 

Men tenk om jeg mistet synet mitt …

Om jeg ikke kunne få skrive, se det jeg skriver?

Ikke kunne lese med øynene?

Ikke kunne få nyte synet av det estetisk vakre, det som gir meg så fred? Å ikke lenger skulle få kjenne på den gleden det gir meg å være omgitt av farger?

Det å ikke kunne få male? Tegne?

Det å ikke kunne få snekre, se noe bli til i kraft av mine egne hender?

Og ikke minst: det å ikke skulle kunne få se barna mine vokse opp, samt alle de nydelige øyeblikk som oppstår mellom dem, mellom oss?

 

Jeg har virkelig lært meg å sette pris på hørselen min etter denne omgangen med kraftig ørebetennelse.

Men kanskje like mye å sette pris på det eneste øyet jeg har.

Det kan jeg ikke miste.

Da snakker vi redusert livskvalitet på høyt nivå.

Måtte det aldri, aldri skje.

 

 

Å få se sånne ting som dette …

Og dette.

Dette …

Dette

Og dette!

 

… Å kunne få snekre sånne ting som dette.

 

 

 

… og å få tegne ting som dette! (illustrasjoner til barnebok under produksjon)

 

 

Kanskje er dette innlegget først og fremst skrevet i dyp takknemlighet over det øyet jeg faktisk har – og som tross alt fungerer så trofast og godt.

Venstreøyet mitt FTW!! (har forstått at FTW betyr “for the win” – og ikke “fuck the world” – som jeg litt for lenge trodde det stod for)

 

 

følg gjerne den enøyde banditt på facebook

 

 

#blind #døv #sanser #syn #hørsel #estetikk #snekre #tegne #se #elske

 

“#¤%#&%¤ !!

 

Jeg sjangler. Ørebetennelsen må ha påvirket balansenerven min, for det kjennes liksom litt ekstra spennende når jeg går. 

Men jeg fikk da til slutt selvpint meg med litt rydding etter at ungene var lagt. Hauger på hauger på hauger som dekket parketten.

Jeg nådde faktisk frem til gulvet til slutt. Kjente det ikke igjen, da – på samme måten som du aldri ville ha kjent igjen Zorro om han tok av seg masken. Er du med?  

 

Her fra et besøk på kjøpesenterkafé tidligere i dag. Den turen som gjorde at jeg nå er atskillig verre enn jeg var da jeg våknet i dag. Men som du sikkert forstår ut ifra bildet, var det definitivt verdt det!!!

 

Det er vanskelig å høre noe som helst. Det skrangler og piper i det ene øret – høres ut som om en leiemorder fra tidligere Jugoslavia, med musikkproduksjon som hobby – har fått i oppgave å remixe en låt fra platen “Protection” av Massive Attack. Tør jeg påstå at det ikke står til terningkast 3, engang, hva min egen musikksmak angår …?

 

Hoho! Sammenligninger for spesielt interesserte.

 


 

Her et totalt sminkefri jeg med mine neper. Ble ikke så mye som litt rouge på “thy maddafakka” i dag, engang.

Nepene har jeg sminket litt, da – det synes jeg nesten at jeg skyldte dere. Vet ikke om dere ser det, har lagt en litt lys, nokså transparent Foundation på samtlige. Har nok gjort jobben så bra at de bare ser utrolig deilige og saftige ut.

 

 
WTF …?!

Blomster som sagger ned i bakken …?  Hva er greien? Ta dere for «#¤%&=&%% sammen, ikke oppfør dere som FOLK! Rett opp stilken og strål! Helvete heller.

 

Forresten var det uhørt mange duer rundt omkring i dag!

En liten livskrise når man må tenke litt ekstra på balansen.

Jeg har alltid hatt et indre ønske om å kunne få LOBBE en due. Bare vippe den opp på foten og kaste den nokså dyrevennlig bortover. Men er dessverre altfor integrert i samfunnet til å kunne gjøre noe sånt på ekte. Takk og lov for dagdrømmer!

 

Det er en sånn dag i dag.

 

Det kjennes ut som om jeg begynner å få en forkjølelse OPPÅ forkjølelsen. Den gamle forkjølelsen ga meg jo ørebetennelse. Men den nye holder nå på å gi meg en slags halsbetennelse.

Olav er av gårde for å hente ut ny resept på smertestillende til meg. Hvis du nå er så sympatisk anlagt at du lurte.

 

“#¤%?”#!!!!!, god natt, sees!

 

 

følg meg på Facebook, da blir du penere, smartere, rikere og friskere

HVEM GIDDER VEL Å BRY SEG OM NETTBARNA?

 

På forsommeren ble de fleste større bloggere – inkludert meg selv – oppfordret til å støtte den såkalte SUNN FORNUFT- plakaten, hvis formål er å bevisstgjøre bloggere om deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer. Plakaten er utarbeidet av bloggplattformen United Influencers, i samarbeid med fine, kompetente folk som Finn Skårderud – og består av veiledende råd: unngå å skrive på bloggen hva du veier, unngå å rediger deg smalere, fokuser på treningsglede fremfor resultater, og så videre.

 

Et flott initiativ, for all del!

Men dette fikk meg til å tenke litt.

For hvor blir det av en lignende sunn fornuft-plakat når det kommer til eksponering av egne barn i sosiale medier?

Jeg tenker da først og fremst på mammabloggere som ivrig deler fra barnas privatliv fra hanen galer til hanen stuper, hver eneste dag, året rundt.  

For dem er det mange av etter hvert. Ufattelig mange.

Og det er nokså symptomatisk at det finnes en link mellom grad av eksponering av barn og antall lesere: det er dette vi vil ha. Innblikk i folks privatliv. I ungenes privatliv. Vi vil ha alt. Også når det kommer til ungene: Ikke bare med hud og hår, men med bleieutslett, bæsjesmil, trassanfall og øyne rett i linsen attpåtil.

 

Jeg savner retningslinjer utarbeidet av kompetente folk. En plakat som gir veiledende råd om i hvor stor grad det er ok å eksponere ungene sine på nett.

 

I mellomtiden har jeg laget meg min egen SUNN FORNUFT- plakat når det kommer til dette.

Jeg opererer da etter følgende regler:

 

–             Jeg er forsiktig med å dele fra barnas privatliv: om personlige egenskaper, sårbarheter, utfordringer og karakteristikker.

–             Jeg unnlater å bruke barnas navn i de fleste innlegg. Slik at de i fremtiden skal kunne google seg selv uten å få opp to tusen treff som stammer fra min blogg.

–             Jeg unngår å publisere bilder av ungene der ansiktet vises tydelig.

–             Når jeg en sjelden gang legger ut et bilde av barna tatt forfra, legger jeg helst ut gamle bilder (det vil si: bilder der man likevel ikke vil kunne kjenne dem igjen ut ifra slik de ser ut i dag).

 

SUNN FORNUFT-plakat for å unngå kroppspress for unge jenter er vel og bra. Og United Influencers klarer jo samtidig å stille seg selv og sitt arbeid som bloggplattform i et godt lys slik: de viser at de tar ansvar, at de bryr seg.

Så da lobber jeg ballen sånn litt løst i retning dere i United Influencers: lag et lignende verktøy for mammabloggere, da vel! Utarbeidet for å skåne og ivareta barn på nett!

Vis ansvar, vis at dere bryr dere – ikke bare om rosabloggernes lesere, men også om mammabloggernes barn! For også unger av bloggere fortjener kompetente folk som kan si noe vettugt om dette.

 

… Men det er kanskje ikke like interessant å utarbeide retningslinjer for barn, som uansett ikke har noen mulighet til å påvirke antall klikk på en blogg – som det er å utarbeide sympatiske retningslinjer for en hel horv med lesere av rosablogger i egen stall. Eller hva …?

 

 

Dette er viktig. Del gjerne.

 

 

følg meg på Facebook for flere betraktninger om dette og hint

 

 

#blogg #blogging #mammablogg #nett #nettvett #barn #eksponering #sosialemedier #vern #sunnfornuft

DEILIGE SMÅSORGER

 

Denne dagen ble erklært for annerledesmandag allerede i går kveld, da jeg og min livspartner (haha, ekkelt ord, jeg vet!) fant ut at det var planleggingsdag i barnehagen. For det var det jo.

 

Og med sånt medfølger jo litt utålmodige barn som var klar for å finne på noe GØY!

Så her klarte en litt ekstra stresset småbarnsmor med tvillingvogn på tur å knuse telefonen sin …

Det gjorde meg først ilter. Men så tenkte jeg at: hei, dette betyr kanskje at jeg kan kjøpe ny telefon? Jeg vurderer nemlig å konvertere fra en sliten Iphone 4 og over til noe billigere og bedre rask. Det er jammen ingen spøk å skrive sms-er med pølsefingre på en knøttliten skjerm. Den siste tiden har faktisk dette konkludert seg langt inn i drømmene mine: Jeg drømmer at jeg er vitne til et bankran eller til en ulykke. Og at jeg må tilkalle politi eller ambulanse UMIDDELBART! … Men i stedet for å ringe 112 og 113, sånn som vanlige folk ville gjort i pliktoppfyllende drømmer, så ender jeg opp med å TEKSTE: Prøver febrilsk å finne frem på tastaturet. Men pølsefingrene treffer feil og autokorrekturen danser sin egen samba. Hjepp, dere må kommune nå medlemmer en gang!!!!

Og så må jeg viske ut alt og begynne på nytt og det HASTER!

På grensen til småplagsomt.

Så dette var kanskje det som måtte til for at jeg skulle kunne unnskylde meg til å kjøpe en ny telefon. For telefon MÅ man jo ha …?

 

Rent bortsett fra dette har et herlig familiemedlem virkelig hatt dagen.

Først knuste vedkommende en fin favorittvannkaraffel av meg.

Dernest forsøkte vedkommende å helle ut tran i sofaen. Og gjett hva: vedkommende klarte det! URK!

Det samme herlige familiemedlemmet plasserte også et knekkebrød i håret mitt under påskudd av å ville gi meg en klem.

… og dukken fant jeg, naken, i nederste skuffe i kjøleskapet.

Vi kaller det utviklingssprang.

 

Har bestemt meg for å si det samme om meg og mitt eget lille iphone-uhell: i dag tok jeg bare et hopp oppover på den mentale stigen! Og da går det gjerne litt over styr akkurat i overgangen.

 

… Men vent nå litt. Dukkekjøtt skal jo ikke ligge i GRØNNSAKSSKUFFEN?

 

 

Dagens fangst i håret …

 

Tranflekken i sofaen har jeg ikke bilde av, da – tenk det: Jeg prioriterte å få bort flekken heller enn å ta bilde av den til bloggen! En liten bragd i bloggverdenen, vil jeg tørre å påstå.

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook for mer håpløshet innpakket i fremtidsoptimisme

 

 

#planleggingsdag #knuse #iphone #familie #hverdag #påfunn #spillopper #ugagn

 

AV- OG PÅBUD

 

Det gikk ikke helt etter planen i går kveld: Jeg kom meg aldri på lanseringsfesten til mine to frender Bergsvåg og Espedal. Så utrolig synd! Men kroppen streiket, rett og slett.

Men jeg vet nok at disse folkene klarte å feire godt og vel også uten min assistanse. Tipper det var magisk!

I stedet ble jeg altså hjemme.

Fikk nerdet litt i mitt eget selskap, da!

For endelig fant jeg konsentrasjon til å lese litt. BØKER. Påbudte bøker:

 

* Athena Farrokhzads skjellsettende diktsamling Hvitverk (på norsk nå, fremragende oversatt av Tina Åmodt).

* Gunnhild Øyehaugs lille perle av en novellesamling Draumeskrivar

* Anne Helene Guddals andre lyrikkbokbragd Døden og andre tiggere

Alle bøkene utgitt på evigfabelaktige Kolon forlag.

 

Og gjett hva …?

På tirsdag blir jeg faktisk å se på scenen sammen med de to sistenevvnte: Jeg har nemlig blitt invitert til å lese på Guddal og Øyehaugs felles lanseringsfest! Sammen med min yndlingsektemann R. Øyehaug, faktisk! Så det lader jeg opp til nå.

På tirsdag, Folk og Røvere. I syvtiden.

Det er lov å komme!

 


 

Her fra hine sorgløse dager. Flankert av ektemann og ektevenn.

Lenge leve venn- og ektemannskap!

 

 

 

 

 

 

DRONNING-MORON

 

Jeg vet ikke helt eksakt når jeg innså det … 

Om det var da jeg oppdaget at jeg bare hadde sminket det ene øyet og glemt det andre da jeg tok meg en tur ut i samfunnet her om dagen.

Om det var da jeg oppdaget at jeg hadde en tannkost mellom puppene på venteværelset inn til legen.

Eller om det simpelthen var da jeg plutselig smilte til en dame som liksom stirret så rart på meg på kjøpesenteret – før jeg oppdaget at det var mitt eget speilbilde …

 

Men altså: Norge kan være så utrolig glad for at jeg ikke er dronning og at jeg aldri skal bli det!

Tenk om det var jeg og Håkon som ble et par – så jeg ble tvunget inn i denne rollen? Herregud. Å være dronning med en fortid som utagerende alenemor hadde sikkert blitt plukkfisk i forhold.

For som dronning ville jeg hatt alle tragediene stilt i kø frem til mitt eget dødsleie, jeg! Haha. Jeg hadde virkelig bæsjet Norge loddrett ut i samtlige representasjonsoppdrag: Mistet de hvite hanskene i den spanske kronprinsessens hummersuppe. Sklidd på svaberget og dratt av svenskekongen badebuksen i fallet. Peivet en klønet finger inn på prins Charles sitt øye så han mistet synet og måtte gå med sjørøverlapp for alltid. Mistet et kongelig dåpsbarn i døpefonten straks anledningen til å være fadder bød seg.

Haha, skrekk og gru!

Noen ganger er det direkte godt å vite at man bare er en helt enkel idiot i et helt vanlig, arojalt liv.

Litt mindre viktig = mindre åpenbart idiot.

 

Ingen ville anklaget meg for ikke å være folkelig, da … Det er jo en liten trøst i denne nokså meningsløse dagdrømmen (dagmarerittet) her.

 

 

… Og tjenerne måtte ha hjulpet meg med slike ting: å klippe løs en neglelakkfjerner fra en tå, for eksempel (beskjed til selvet: neglelakkfjernere er ikke beregnet for storetær).