ER JEG EN DÅRLIG MOR BARE FORDI JEG IKKE HUSKER NÅR BARNA MINE BLE FØDT?

 

Nå kaster jeg sikkert meg selv til ulvene, som det heter. Men her en dag overhørte jeg en samtale med to  mødre på bussen som fikk meg til å tenke litt. Vet ikke helt om den gikk helt som følger, men her er den på en måte kokt ned til sin essens:

 

«Ja, Liam her ble født klokken 02.34 på en torsdag, natt til 12. september 2015!»

«Ja, Leander her smilte for første gang da han var fire uker og tre dager gammel.»

«Ja, Liam kunne snu seg fra rygg til mage 20. oktober 2015.»

«Ja, Leander fikk sin første tann da han var 16 uker gammel, altså 19. desember 2015.»

«Ja, Liam kunne sitte selv da han var nøyaktig seks måneder og nitten dager gammel»

… og så videre og så videre. 

Som om dette med å vite MEST, om SITT barn, var en konkurranse man burde prøve å vinne…

 

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke husker dato og klokkeslett – enn si måned – for slike milepæler. Vet at ungene mine ble født etter midnatt en gang, og naturligvis hvilken dato …  Men klokkeslett? Husker ikke. GRYNT! (husker det var vondt å føde, da. Og at det var helt hinsides merkverdig og snålt og sprøtt og vidunderlig å få ungen lagt på magen for første gang).

Husker heller ikke dato for første forsøk på smiling, kravling, åling, tann, ord, etc.

Burde nok ha skrevet det ned og pugget det om jeg var en bra mor.

I stedet så har jeg valgt å bruke hver ledig halvtime etter at barna ble født – når de endelig sov eller lekte litt for seg selv – til å skrive litt eller lese. Altså: megtid.

Jeg har ikke noe behov for å vite når på klokkeslaget ungene mine gjorde ditten og datten.  

Og ikke tror jeg ungene har noe behov for at jeg husker det, heller.

For all del: sikkert koselig for ungene å bla gjennom tidlige meritter i voksen alder. Men ikke noe mer enn nettopp det: koselig. Og overhodet ikke essensielt.

For like bra tror jeg det er for barna at man ikke mister helt sitt gamle selv i sin rolle som forelder.

 

Poenget er: jeg er jo egentlig ikke slik uansett, at jeg henger meg opp i den typen detaljer. Så hvorfor skal det kreves av meg at jeg plutselig gjennomgår en personlighetsforvandling på alle plan bare fordi jeg har blitt mor?

Er det slik at man på død og liv skal fremkalle pedanten i seg straks man har andre enn seg selv å tenke på?  

Som om det ikke innebærer nok av omstillinger å plutselig ha ansvaret for et bitte lite menneske …

 

Men tro det eller ei: jeg elsker dem likevel. Og hadde det vært kalorier i morskjærlighet hadde de vært sykelig overvektige nå.

Jeg vet med meg selv at jeg (stort sett) var der da det skjedde: uansett hvilket milepæl det er snakk om i barnas første leveår.  

Det holder lenge for meg.

 

Hilsen person som ble mamma – men ikke gadd å omstille sin egen personlighet totalt av den grunn.

Og egentlig lever helt greit med det.

 

 

 

 

Hva synes du? Er det påkrevd å registrere ALT av småbarnsmilepæler i en nusselig almanakk?

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#mamma #morsrolle #foreldre #milepæler #født #sitte #gå #ego

HVA GJØR JEG GALT?

 
Hadde jeg visst hvor mye sykdom vi skulle oppleve med to tette barn, så hadde vi nok aldri – jeg gjentar ALDRI – gått for dette. Nå er vi jo helt ufattelig glad for at vi ikke visste noe om dette på forhånd, for da hadde vi nok ventet et ekstra år med å få barn nummer to. Men da hadde vi jo heller ikke fått den lille jentebassen vår, da hadde det jo ikke blitt akkurat HENNE! Så det er jo virkelig ikke slik at vi angrer.

 

Men straks vi var tilbake på feil side av sommeren, og barnehagehverdagen begynte igjen, blomstret alle sykdommene …

Uke 1: Kraftig forkjølelse med tett nese, ubehag og våkenetter.

Uke 2: Ubestemmelig febersykdom med tydelig redusert form hos minste.

Uke 3: Magevirus med x antall bleieskift, dårlig appetitt og slapp, ubekvem unge.

Uke 4: Ørevondt med våkenatt hos eldste.

Uke 5: Kraftig øyekatarr hos minste, med helt gjenklistrede øyne og dertil kraftig ubehag.

 

Altså .. BLÆ!

Og det er stort sett minstemann som rammes. Jeg synes så synd på henne! Ikke at hun har vært plaget av alvorlige ting, det er jo stort sett bagatellsykdommer hun rammes av, for all del. Men hun har virkelig hatt mye siden hun ble født for i underkant av to år siden. Fra første forkjølelse da hun var en uke gammel, RS-virus med påfølgende sykehusinnleggelse da hun var tre måneder, til utallige ørebetennelser, omgangssyker og barnesykdommer … I ett sett!

 

Hvis dette er det vi har i vente fremover, i seks måneder til ? Herregud, hvordan skal vi komme oss gjennom det? For andre år på rad?

Hva er det vi – jeg – gjør galt?

Ungene får tran, vi spiser SUNT (så sunt det går an å spise når barna er de kresneste i hele Fana bydel), vi har et sunt inneklima, bor på riktig side av byen sånn forurensningsmessig sett, prøver å være nøye med hygiene. Og likevel. Så hjelper det ikke.

 

SUKK.

Vurderer nå å ta minstemor til homeopat, vet ikke helt om jeg har troen, men det er kanskje verdt et forsøk?

Mistenker at immunsystemet hennes må være nede etter flere runder med antibiotika.

Har du noen tips for å unngå at ungene får ALT som går?

 

Bill mrk: hverdagsoppdatering.

 

 

 

TENK OM HAN IKKE LIKER MEG ?!?

 

Jeg fikk opp et forslag til vennskap på facebook her om dagen: kunne det tenkes at jeg kjente – og hadde lyst til å bli venn med – Olav Røyrhus Øyehaug?

Hm … Ja, kunne det tenkes?

Tør jeg virkelig å bli venn med min egen ektemann?  

Tenk om han ikke liker meg, da?!

For han sa aldri noe om at han likte meg i bryllupstalen, nemlig. Elsket meg – ja. Men likte meg? Det kan jeg ikke huske at han sa noe om. Haha!

Selv sa jeg i talen min til ham at jeg syntes han virket så grei. Etter ti år som samboere, følte jeg virkelig at det stemte.

Og jeg synes fortsatt det virker slik.

Så nå tar jeg altså motet til meg og adder ham her. Gud, jeg er spent!

Har ikke snakket med ham ennå, da. Han sitter i etasjen under meg på kontoret sitt. Jeg tør ikke spørre ham direkte. Synes DU han virker grei? Eller synes du bare han virker teit …?

Vi får se hvordan det går. Lover å holde dere oppdatert!!!

 


 

… og om han ikke ønsker å bli venn med meg, kommer jeg til å ringe opp igjen dette nummeret for å søke trøst. Elsker når telefonnumre er så lange, det ser så stilig ut og jeg er overbevist om at stilig bringer lykke.

 

Sjalabais så lenge.

 

 

følg meg gjerne på Facebook for daglige oppdateringer

 

 

 

 

 

 

JEG BLIR BARE DÅRLIGERE OG DÅRLIGERE

 

For hver eneste dag som går, føler jeg at jeg bare blir dårligere og dårligere til det jeg holder på med. Som om jeg er en slags fadese forkledd i selvpåført heltekappe. En fiasko som når som helst kommer til å avsløres.  Det skjer hver gang jeg for eksempel leverer tekster til forlag eller til andre som bestiller noe av meg. Og nå for tiden: også når jeg publiserer innlegg her.

Jo mer jeg kan om det å skrive, desto mindre føler jeg at jeg kan det.

(Husker ikke hvem som sa det, men noen sa det definitivt: “en forfatter er en som synes det er vanskeligere å skrive enn andre”).

Jeg nådde vel en slags topp i sekstenårsalderen, da jeg på et bittelite tidspunkt faktisk trodde at det jeg holdt på med var HELT genialt. Haha! Særlig. Men gud, for en deilig følelse!

Kanskje det er derfor jeg hopper fra det ene prosjektet til det andre for tiden? Begynner på nye ting før noe i det hele tatt er ferdigstilt?

For å oppnå denne rusfølelsen. Igjen får jeg troen: DETTE blir bra!

Og så legger jeg til side det jeg holder på med. For å «la det vokse på meg», som det heter. Vokse på meg, du liksom. Tar opp igjen tråden etter noen dager, og da innser jeg jo det jeg burde ha innsett allerede i skapelsesprosessesen: herregud; dette er jo bare DRIT, alt sammen!

 

Men nå har jeg funnet ut at dette fenomenet faktisk har et navn: DUNNING-KRUGER EFFECT, kalles det. Jo mindre du kan om noe, desto større er sannsynligheten for at du TROR du kan det. Ifølge DUNNING-KRUGER er altså sannsynligheten stor for at du er på rett vei om du begynner å føle at du suger.

Straks jeg leste om dette fenomenet, kjente jeg på en enorm lettelse, det må jeg si.

“Om jeg føler at jeg suger, så er det vel fordi jeg kan det jeg gjør, da!”

Men om jeg føler at det stemmer, så stemmer det jo plutselig ikke, likevel?

Og da er jeg jo bare talentløs igjen!

Men vent, om jeg føler meg talentløs, så kanskje, kanskje …? 

 

… Og sånn kunne man holde på. I det uendelige. Du vet: «de smarte tror de er dumme, og jeg tror jo ikke at jeg er smart, hvilket beviser at jeg er det – mens denne erkjennelsen igjen beviser at jeg er dum …?»

 

Sånn har jeg det med bloggen om dagen, også. Hver gang jeg kladder et innlegg som jeg tror er bra, så er det jo egentlig bare dårlig. Og hver gang jeg synes at et innlegg er dårlig … Så føles det ikke noe særlig å publisere det, uansett.

 

Konklusjon: jeg føler meg ikke som noe geni for tiden. Verken på den ene eller det andre måten. Og det går også an: å ikke føle seg som noe geni. Og LIKEVEL ikke være det.

Lol.

Trenger vel bare å nedjustere forventningene til meg selv litt, tenker jeg. Å være sånn akkurat passe god kan vel være bra det, også?

(hvis ikke jeg forsøkte å overtale meg til at dette faktisk stemte, ville jeg for eksempel aldri ha publisert denne teksten.)

 

… Men en gang jeg ble kilt i nakken av mulen til en hest, følte jeg meg egentlig nokså smart. Så da var jeg vel ikke det, da. Men hesten følte seg ikke smart. Men var HAN smartere enn meg, liksom?!

 

Er DU smart? Knis.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#talent #glup #geni #idiot #dårlig #forfatter #blogg #hverdagsliv #skrivesperre #hest

HELT UTE

 

Av og til får jeg et akutt og veldig påtrengende behov for å trekke meg tilbake fra verden. Du vet – SOSIALE MEDIER?

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til internett. For meg er det ikke først og fremst et sosialt medium, men et asosialt et, lol. Elsker å google, lese, se, la meg inspirere. Men orker ikke ha livechat, er alltid logget ut av Skype, legger bortimot aldri ut statuser på min egen facebook-side. Jeg har ikke snap, får helt grøsninger bare av å tenke tanken på å skulle finnes enda et sted i verden (Instagram har jeg, da, det er fredfullt og lite påprakkende, egentlig).

 

Men selv om jeg egentlig lever et nokså tilbaketrukket liv på diverse sosiale nettsteder, får jeg likevel iblant fnatt av hele dette metalivet også jeg lever. Du vet, der alt man gjør, alt man foretar seg, liksom blir omgjort til en kapital som skal plassere deg ett eller annet sted på den sosioøkonomiske rangstigen. Enten i form av bilder eller ord på et av disse interaktive nettstedene.

Det sier seg egentlig selv at dette blir litt ambivalente ord fra en som tross alt har sin egen BLOGG. Når jeg attpåtil føler en trang for å fortelle dere dette VIA denne bloggen – og i tillegg har lagt ut varsel om nytt innlegg på facebooksiden for bloggen min.

Som oftest finner jeg glede i å skrive ting her, gudene skal vite hvorfor, egentlig. Mest sannsynlig fordi jeg trenger å finnes i verden, men tilbringer veldig mye tid for meg selv (både selvvalgt, men også påkrevd for helsens skyld).

 

Men de siste dagene har jeg altså vært der: at jeg bare vil være i fred. Med meg og mitt. Uten at noe skal dokumenteres på den ene eller den andre måten.

Bare la verden være verden. Leve i det som leves. Akkurat her, akkurat nå.

I stedet for å skrive noe nytt på bloggen de siste dagene, har jeg gjort nettopp dette. Og da kommer det frem et utrolig fint, nytt behov: behovet for å kommunisere med fremmede folk. Slå av en prat med hun i kassen på Kiwi. Utveksle en liten samtale med en pensjonist på bybanen. Slå av en prat med naboen. Du vet, sånne samtaler som egentlig blir sett på som «betydningsløse» i vår tid – fordi de ikke skal dokumenteres på noe som helst vis. Ikke er ment for noe utenfor seg selv: bare er trivialiteter. Og bitte små møter mellom mennesker.

Jeg ser det jo: det er ofte pensjonister og folk som er på jobb (les: folk som ikke kan sitte med ansiktet låst til en telefonskjerm) som tar seg tid til å ha slike samtaler.

Jeg vet det, fordi jeg ofte er en slik en selv: en som sitter og glor inn i skjermen på telefonen min når jeg skal fra et sted til et annet.

Men med det forsvinner også behovet for å se inn i ansiktet til personen som sitter vis a vis deg på toget, bybanen eller bussen. Hvorfor småprate med noen man ikke kjenner, når man kan finnes som noe pålogget og kommunisere med folk en kjenner via nett og telefon, liksom?

 

Men det et godt behov. Å kjenne på dette: at mennesker finnes der ute, i den virkelige verden, også.

Kan anbefales på det varmeste: jeg har ikke følt meg asosial, engang.

Så borte fra verden … Og likevel så MIDT i den!

Tid med familien har jeg også fått i pose og sekk de siste dagene.

 

 

… og ikke har jeg tatt så mye som et eneste bilde av det som har foregått, engang. Dette er det nærmeste jeg kommer: et bilde telefonen min tok helt av seg selv i går.

 

EN FØLELSE AV GRAVIDITET

Plutselig kom regnet, høsten, det skumringsaktige lyset. Og med alt dette; følelsen av å bære frem et barn. For to av de siste fire årene har jeg gått høsten i møte som høygravid. Og alt, absolutt alt, minner meg om det. Smaken av plommer og røde epler. Stearinlys på bordet, lukten og synet av tent fyrstikk som blåses ut. Blågrått lys i tåke, lyden av biler på sørpevåt vei. Morgenkåpe, tjukke tøfler. Ullkåpe, sjal, lue.

Følelsen av noen som snor seg på innsiden av kroppen. Et menneske. Magen som er så full av folk at du blir stappmett av ett lite knekkebrød. Blæren noen bruker som hoppeslott. Tretten dobesøk per natt.

Alt kommer tilbake til meg nå.

 

Men kjære vene … Så UFATTELIG glad jeg er for at jeg ikke er der akkurat nå. Fanget i en gravid kropp. Begge mine svangerskap har vært grusomme. På hver sin måte. Huff.

Tenk – så jævlig er det faktisk å gå høygravid, at man til slutt ØNSKER å føde – selv om man har vært gjennom det før! Haha, det sier jo bra mye.

Men nå som jeg ikke er der lenger, nå som jeg ser det hele sånn passelig på avstand, kan jeg endelig tillate meg å tenke tilbake på det i et nostalgisk varmt lys.

For en magisk tid! Så godt det var. Å kose med magen. Dagdrømme om en ukjent elsket: hvem er du, lille venn? Vi vet ikke hvem du er … Likevel savner vi deg!

Subbe rundt i gravidkjoler og dulte godmodig i en albu som plutselig hilste gjennom mageskinnet. Kjøpe bittesmå klær. Redebygge.

Det er vel en mammas privilegium, dette: å kunne se tilbake på graviditeten som noe vidunderlig, noe helt utrolig nydelig fantastisk.

For den ER jo ikke det. Eller – den VAR jo det: selvfølgelig var den det! men bare sånn egentlig. Ikke sånn ellers …? Ryggvondtene, halsbrannen, de rastløse føttene, alt vannet i kroppen, den dårlige søvnkvaliteten, kvalmen, det lave blodtrykket, kynnere, magevondt, osv, osv … Alle disse tingene husker man jo ikke. Sånn egentlig.

 

Men fy søren som vi fortjener å bade oss litt i denne romantiserte forestillingen av hvor magisk det var.

Alle vi som har vært gjennom noe slikt og nå har lagt det bak oss.

 

En liten ufødt fyr. Så elsket!

Mage. MAGE! Å … mage …