NÅR MAN TROR MAN SKAL FØDE ET BARN MED DOWNS

Dette er min fødselshistorie; en frittstående fortsettelse på innlegget DOWNS ELLER IKKE DOWNS?

(lovet egentlig å publisere det i går, men jeg var plutselig litt for opptatt med toårsdagskalas, så da ble det i dag i stedet, beklager det!)        

 

Det er nå to år og noen dager siden hun kom til oss; den elskede datteren vår. Etter det som kjentes som et uutholdelig langt svangerskap.

Morgenen den 27. oktober, tre dager før termin, dro jeg til sykehuset for det jeg håpet skulle bli en siste sjekk. Fødselslegen, et nydelig menneske som også hadde fulgt meg mot slutten av forrige svangerskap, konkluderte med at jeg var moden og utførte en såkalt stripping. Slik hun også hadde gjort forrige gang – da hadde det nemlig vist seg svært effektivt.

Vi snakket om videre forløp. Om den, ifølge sykehuset, høye risikoen for at barnet jeg bar på hadde Downs. Om min egen nokså skrale helsesituasjon. Jeg var følgelig ekstra sårbar, noe som også fremkom nokså omstendelig i journalen min. Men hun var forståelsesfull, beroliget meg, fikk meg til å føle meg trygg; jeg var i de beste hender. Jeg kom til å få en jordmor med lang fartstid, dette skulle gå bra.

Planen var klar: straks jeg kjente antydning til vonde rier, skulle jeg komme inn med én gang. Første fødsel gikk nemlig temmelig raskt for seg, og sannsynligheten var stor for at det kom til å gå enda fortere denne gangen.

Jeg dro hjem for å vente på at fødselen skulle starte med et PANG – slik den hadde gjort forrige gang, da jeg noen timer etter stripping opplevde at fostervannet plutselig fosset utover hele kjøkkengulvet.

Men timene gikk, og ingenting skjedde. Vi hentet storebror i barnehagen, laget middag, lekte litt, og visst murret det i både mage og rygg, nok til at jeg var både sur og stresset og forventningsfull – men uten at noe var HELT DEFINITIVT på gang.

Klokken ble elleve – og det var bare å kapitulere og gå til sengs. For dette førte jo ingen steder hen. DRIT SUR og uutholdelig nervøs var jeg, men tenkte det var lurt å få seg noen timers søvn, sånn i tilfelle noe likevel plutselig skulle skje.

 

Jeg hadde vel duppet av i en liten time da jeg våknet av et KNEPP. Og i samme stund kjente jeg det: hvordan fostervannet nå fosset ut. Jeg løp inn på do – og oppdaget straks at vannet var nokså misfarget. Det skal det jo ikke være. Så jeg bestemte meg for å vekke Olav. Han ba meg ringe til føden.

Æsj, var det virkelig nødvendig …? Jeg hadde jo ikke rier enda, og forrige gang tok det vel nærmere seks timer fra vannet gikk til jeg skjønte at nå MÅTTE vi dra til sykehuset.

Men jeg ringte. Om vannet er misfarget, skal du komme inn for en sjekk med en gang uansett, fikk jeg høre; det kan jo være et tegn på at fosteret er stresset og ikke har det så bra.

Olav ringte etter en taxi. Sentralen oppga en ventetid på om lag tjue minutter. DET gjør ingenting sa jeg og lo. For tjue minutter fra eller til spilte vel ingen rolle ??

Men i løpet av ti minutter hadde riene allerede blitt skikkelig vonde. BANG! Sa det, liksom: og det var nå under to minutter mellom riene. Og de var kraftige! Varte i hvert fall i førtifem sekunder hver gang. Smertene bare økte på, og til slutt ringte Olav til drosjesentralen for å purre litt. Da de hørte at det var en fødsel på gang, omprioriterte de raskt og sendte en bil med en gang.  

Jeg hadde lastet ned en rietellerapp på mobilen. Men i løpet av de ti minuttene det tok før vi var fremme på sykehuset, var jeg allerede i det jeg syntes å gjenkjenne som den aktive delen av fødselen. For dette var VONDT! På rieappen rakk jeg altå å registrere hele to rier.

Vel fremme sjanglet jeg ut av bilen og inn på føden, etter en rask sjekk, fikk jeg vite at åpningen var på bare tre centimeter. Jeg var skuffet: da jeg hadde kommet inn ved forrige fødsel, hadde åpningen allerede vært på fem centimeter – men dette var MINST like vondt! Men siden fostervannet var misfarget, og riene så hyppige og kraftige, ble vi vist rett inn på et rom på føden likevel.

Her var det: rommet hvor datteren vår nå snart skulle bli født. Men jeg rakk knapt å registrere plastkrybben som stod oppreid og klar nettopp for henne, før jeg liksom allerede var langt borte.  For nå skjedde det heftigste kroppen min kanskje noensinne har vært gjennom: det bare RAKNET! BAM: så var det ikke lenger en eneste pause mellom riene. Ikke så mye som et eneste lite sekun engang; riene varte i godt og vel et minutt – men når den ene var på vei ned, var en ny allerede på vei opp. Hele kroppen skalv i adrenalinsjokk.

Det var allerede bestemt på forhånd at jeg skulle få epidural straks jeg var i aktiv fødsel – dette for å skåne en nokså skral og sårbar kropp. Jeg måtte heldigvis bare vente i om lag en halvtime på anestesilegen, prøvde å stå i mine egne rier, men når man ikke får en eneste pause, har man heller ingenting å hente krefter fra. Og nå forsvant jeg helt i smerter, brølte som en ku, kjente at NÅ – nå mister jeg HELT kontrollen her!

Men så ble heldigvis epiduralen satt, og jeg fikk endelig en liten pause. Men nokså raskt etter dette gikk plutselig alarmen, det ble kaos rundt meg, babyen var stresset, pulsen var lav. Jeg fikk beskjed om å plassere meg på alle fire i sengen.

Jeg ble jo så klart veldig bekymret for babyen nå. Når man ser fødselsteamet plutselig skifte gir og gi hverandre korte, intense kommandoer, samtidig som alarmer blinker, skjønner man jo at noe er som det ikke skal være. Heldigvis roet det seg, alarmen ble avblåst og hjerterytmen til babyen tok seg opp og stabiliserte seg.

Jordmor foretok en ny sjekk – og da var åpningen ti centimeter: jeg hadde gått fra fem centimeter til ti centimeters åpning på under en halvtime. Så at babyen hadde blitt stresset, var jo ikke særlig rart.    

Men utdrivingsfasen ble lang og vanskelig, og da det nesten var gått en time fikk jeg høre at NÅ – nå MÅ hun ut! Da klarte jeg endelig å sette inn de siste kreftene som trengtes.

 

Og så var hun plutselig der. Levde hun …? Ja. Et skrik! Der var hun. Der var hun, jo!

APGAR SCORE 9, fikk jeg vite. Etter noen minutter: APGAR SCORE 10.

Jeg fikk henne opp på brystet. Et lite, nydelig nurk. Femti centimeter lang og om lag 3600 gram.

På forhånd hadde jeg lest meg opp på tegn som kunne tyde på Downs hos nyfødte: jeg hadde forstått det slik at det slett ikke er synlig i alle tilfeller – og at det noen ganger må blodprøve til for at man skal få vite sikkert.

Men jeg lette etter tegn. Øynene: var de ikke litt skrå? Jo, de var jo faktisk det …?

Lette inne i håndflatene etter streker – mennesker med Downs har jo bare den såkalte «skjebnelinjen», er det ikke sånn?

Jeg så på Olav. Olav så på meg. Hva skulle vi tro? Vi turte ikke spørre. Jeg vet ikke, vi var vel litt i sjokk, begge to, over at det hadde gått så fort. Forvirrede og fulle av adrenalin og månedslange bekymringer. Og vi hadde nok ventet at vi umiddelbart skulle si noe om dette som hadde vært et stort tema gjennom hele svangerskapet.

Men jeg følte de skulte på meg, jordmor og medjordmor, der jeg nå lå og studerte min datter og lette etter tegn mens de sydde og ventet på at morkaken skulle komme ut:  Det er jo min helt subjektive oppfatning av situasjonen, for det gjorde de nok ikke ? Men det var altså den følelsen jeg fikk.

For de sa jo ingenting, nevnte ikke Downs med et ord. Verken avkreftet eller bekreftet.

Hvorfor sa de ingenting?

De visste jo om risikoen. De visste jo ….?

Sykehusleger, som helt fra jeg ble opplyst om den høye risikoen, hadde sett på meg med gravalvorlige øyne og liksom ikke for sitt bare liv kunne forstå at vi ikke ønsket å ta en fostervannsprøve for å finne ut om barnet hadde Downs eller ikke – risikoen for abort forbundet med et slikt inngrep til tross (som var nettopp grunnen til at vi lot være).

Oppfølgingstimene, som alle var preget av det samme gravalvoret: VIL du egentlig føde et barn med Downs? Er du klar over hva noe slikt innebærer?

Men ja: vi ville faktisk ha dette barnet, uansett hva det innebar. Og til slutt hadde vi droppet all videre oppfølging, da det på alle kontroller ble bekreftet at barnet lot til å ha det bra – mens jeg likevel alltid gikk fra timene med verdens ekleste følelse av at dette var ILLE!

Og nå var hun her. ENDELIG. Født på det samme sykehuset.

Og ikke et ORD. Ingen avkreftelse – selv om jeg og Olav konkluderte med at hun ikke hadde noen av kjennetegnene ved DS.

Plutselig var det som om det bare fantes i vårt eget hode, disse bekymringene de hadde plantet i oss gjennom måneder.

HVORFOR?

Jeg spør meg selv det samme spørsmålet innimellom den dag i dag. For jeg forstår det ikke. Jeg kan bare ikke fatte det.

Var det ikke på sin plass med en liten debriefing i etterkant, i det minste …?

Men nei.

Hele opplegget tok liksom fokuset bort fra hva dette egentlig til syvende og sist handlet om: henne. De første verdifulle timene hennes i verden. Den første viktige tiden på brystet, hvor jeg istedenfor å konsentrere meg totalt om HENNE, ble så oppsatt på å lete etter tegn.

Fordi de ikke sa noe.

Jeg ville jo bare vite. Men nå følte jeg meg liksom skamfull av samme grunn.

Fødselen etterlot meg dermed litt tom tilbake. Selve fødselsforløpet har jeg egentlig ingenting å utsette på. Men en tøff start, ble det: vi følte ikke at vi fikk den omsorgen vi trengte fra sykehusets side i etterkant. Jeg var nemlig minst i like stort sjokk over at hun IKKE hadde Downs, som jeg ville vært om hun faktisk hadde det. En slags merkelig form for sorg, som jeg tror ingen som ikke har vært i den samme situasjonen kan forstå.

Først dagen etter, på legevisitten, fikk vi avkreftet at hun hadde trisomi 21.

 

Dette er egentlig ikke et bittert innlegg; det gikk jo så bra til slutt. Og like bra er jeg overbevist om at vi hadde syntes et gikk om det faktisk viste seg at hun hadde Downs.

Kanskje er det bare det at jeg stiller meg litt … undrende til det som skjedde? Og at kontrasten ble så voldsom stor til min første fødsel – hvor jeg følte meg så sett og så ivaretatt?

Kanskje koker det bare ned til det man gjentatte ganger hører om at det de ansatte ved fødeklinikken ved Haukeland sykehus selv omtaler som en uholdbar situasjon: knapt med tid. Mangel på ressurser. For få ansatte fordelt på altfor mange fødende.

 

Med tanke på slik min situasjon var, kunne dette veldig lett ha fått konsekvenser: det kunne for eksempel helt fint ha utløst en kraftig fødselsdepresjon.

Men det skjedde heldigvis ikke.

Og resultatet ble uansett upåklagelig: et lite elsket barn. en datter. En lillesøster. Vår Frøya for alltid: denne dagen, 28. oktober 2014, kom et barn uten et ekstra kromosompar til denne verden.

 

Så våken, så her, så nydelig, så VÅR!

 

 

… Men jeg lurer jo da veldig på  hvordan det hadde vært hvis det faktisk viste seg at hun HADDE Downs: hadde de sett oss da? Hatt tid til oss da? Gitt oss støtte og oppfølging da?

Har du egne erfaringer når det kommer til dette, må du gjerne dele den i kommentarfeltet. Til nytte for andre som googler dette temaet og selv tror/vet de skal føde et barn med DS.

 

 

følg oss gjerne videre på facebook

 

#fødsel #fødselshistorie #svangerskap #gravitidet #Downs #trisomi21 #jordmor #føden #HUS

 

 

SJOKOLADEKAKE TIL FROKOST ER LOV!

 

Hvorfor skal man ikke kunne ta seg en god jafs sjokoladekake med nonstop på en fredags morgen, liksom?

På bursdager er ALT lov! Så både kake og saft ble inntatt på morgenkvisten med godt humør. I dag har vi nemlig en toåring i hus!

Hun var MEGET fornøyd med opplegget. Og bursdagskronen har hun hatt på hele dagen. Den SKULLE være på hodet langt inn i kveldsstellet!

Da jeg la henne, lå jeg og hørte på hovedpersonens fornøyde oppsummering av dagen. Å ligge og lytte til en toårings verdensanskuelser må vel være noe av det beste som finnes …?

 

 

HIPP, HIPP.

 

 

Her med ny babydukke. Så kjærlig og god. Allerede så bevisst og til stede i verden. En helt tydelig person med sine egne meninger, sin helt egen humor og sine helt tydelige preferanser.

Og likevel kommer hun mest sannsynligvis ikke til å huske noe av dette senere. Er ikke det rart …?

Heldigvis er hun omringet av folk som elsker henne. Som vil minnes for henne, senere. Som har stått på pinne for at hun skulle ha en fin dag – og har dokumentert det hele  behørig både gjennom bilder og film.

 

Tankene mine går alltid litt ekstra til barn som ikke har det bra på sånne dager. Det finnes mange triste skjebner rundt omkring. Husk det: vi har alle et ansvar – også for barn som ikke er våre egne. Om vi ser at de sliter.

 

 

Jeg holder for øvrig på å skrive ned fødselshistorien min. Det viste seg å være litt mer utfordrende enn jeg først hadde tenkt. Mange vonde følelser vellet opp i meg. Innlegget skulle egentlig ut i dag – men kommer på søndag i stedet.

EN HELT SPESIELL DAG

 

Tusen, tusen takk for så fine tilbakemeldinger på forrige innlegg! Gode, gode dere. Det er vondt og krevende å skrive så ærlig, og jeg skjønner vel egentlig ikke helt hvorfor jeg likevel gjør det. Typisk nok kollapset jeg litt i etterkant, og måtte trekke meg tilbake til min egen lille kokong for å hente frem krefter. Fortsatt nokså redusert, men sånn er det bare.

 

Men tilbake til overskriften: i dag er det nemlig en helt sjeldent spesiell dag for meg. For nøyaktig to år siden, om et par timers tid, startet min fødsel nummer to: i morgen har det lille jentenurket mitt bursdag. På nøyaktig denne tiden for to år siden satt jeg DRIT forbanna i sofaen og ventet og ventet på rier … Jeg hadde nemlig vært til jordmorkontroll tidligere på dagen og fått utført en såkalt “stripping” – som faktisk var det som startet fødsel nummer en. Så da var det vel naturlig at det skulle begynne sånn denne gangen, også …?

Jeg kan ikke beskrive følelsene jeg gikk med i forkant av denne fødselen. Som mange av dere kanskje har fått med dere, trodde vi gjennom store deler av svangerskapet at barnet jeg bar på hadde Downs syndrom. (innlegget om dette kan du leser HER – det er delt svimlende 4400 ganger på facebook!)

I dagene før fødselen mobiliserte jeg enormt i et forsøk på å finne krefter til det vi hadde i vente. Det at vi snart skulle få vite; ikke bare hvem barnet jeg bar på var, hvordan hun så ut, hvem hun lignet på. Men om hun var født med et ekstra kromosom eller ikke. Så mange følelser, så mange bekymringer – likevel blandet med en enorm glede og forventning!

Og her sitter jeg, to år etterpå, med verdens mest dyrebare skatt sovende trygt i sengen sin (sengen VÅR, kremt). Hadde hun hatt Downs, hadde hun vært akkurat den hun skulle være, da også. For oss. Det er jeg ETT HUNDRE PROSENT sikker på.

Men likevel hadde det blitt et annet liv. Men mange ekstra utfordringer – som kanskje ikke hadde vært helt lett å håndtere med mine helseutfordringer. Det kunne lett ha gått ut over hele familiedynamikken – derfor er jeg glad vi slapp.

 

Men så hadde hun ikke Downs. Hun var Frøya – helt uten.

Den kuleste, morsomste, selvstendige Pippi-en, som bare KLARER SEG i verden. Frøya hadde klart seg om hun så ble satt ut i skogen, hun!

Hun hadde blitt sjefen over elgene og fått ulvene til å hente mat til seg og gaupene til å klø seg på ryggen. LER.

 

 Å få elske dette mennesket er helt aldeles vidunderlig.

 

 

Fødselshistorie kommer, kanskje allerede i morgen. En ekstrem opplevelse var det. Både fysisk og emosjonelt.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

DA LIVET MITT BLE SNUDD PÅ HODET

 

Nå i høst er det hele syv år siden livet mitt tok en helt ny vending i denne verden. For syv år siden debuterte jeg nemlig som skjønnlitterær forfatter på Aschehoug forlag!

Det hadde nærmest lagt i kortene et helt liv at jeg skulle bli forfatter; allerede som elleveåring bestemte jeg meg nemlig for at det var nettopp det jeg ville bli. Men veien frem til drømmen endelig gikk i oppfyllelse, var lang, fortvilende og vanskelig. Og underveis var jeg jo slett ikke sikker på om jeg noensinne ville få det til.

Herregud, så mye jeg har gitt avkall på for å kunne drive med dette.

 

Å jobbe mot et mål over så lang tid, uten å vite om man noensinne kommer til å nå det; det er utmattende. Kan hende heller ikke særlig sunt. Det var som en enorm kjærlighetssorg. Som pågikk i årevis. Og underveis ville jeg så gjerne. Men jeg fikk det ikke til; jeg var ikke god nok. Rett og slett.

Men da det først skjedde, var det verdt alt sammen.

Det kunne liksom ikke ha vært annerledes.

 

Det høres kanskje litt skrudd ut, men først da jeg holdt min første bok i hendene, følte jeg meg HEL. Nå er jeg den jeg skal være, tenkte jeg. Og kunne liksom endelig slappe litt av.

For den boken jeg ga ut den gang, var AKKURAT den jeg ville debutere med. Det var liksom så selvsagt, straks den var skrevet: naturligvis var det NORG som skulle ut i verden som min første bok! Denne skakke, eksperimentelle, pseudovitenskapelige og ytterst merkverdige samlingen med tekster.

Gud, så glad jeg er for at det ble nettopp denne boken som ble min første på trykk, og ikke noen av de mange halvhjertede romanforsøkene jeg tidligere hadde produsert.

 



… Og fortsatt skrives det. Som oftest iført tenkehette, som her. Og bok nummer tre er minst like vanskelig å skrive som bok nummer én.

Men det visste jeg heldigvis ikke for syv år siden.

 

 

Her skal du få et lite utdrag fra Norg i anledning syvårsjubileet:

 

UNNSETNING

 

De gangene jeg er sent ute til jordbruksseminaret pleier jeg aldri å ha øynene med meg, men der, i grøftekanten, fikk jeg plutselig se en kvinne i misjonærstillingen. Den slags hadde jeg sett forut. Det oppsiktsvekkende denne gangen var imidlertid at hun lå i den helt alene. Det så ikke særlig behagelig ut, og jeg bråbremset. Gikk bort til henne, kremtet, spurte i en høflig og saklig tone om det var mulig å få henge seg på. Hun svarte ikke, jeg prøvde meg på et den som tier samtykker, heller ikke nå fikk jeg noen respons. Jeg sa hallo, kan du høre meg? Fortsatt intet svar. Jeg sa se meg inn i øynene, men hun møtte aldri blikket mitt. Jeg rev av meg klærne, delte det jeg måtte dele. Da jeg hadde fått på meg klærne igjen, fikk jeg sjokk. Under meg lå ingen kvinne. Et lite søkk i bakken, det var alt. noe så vidunderlig og intet. Hvordan er det mulig å ta så feil? Jeg har i ettertid gjort gjentatte forsøk på å fremkalle lignende halusinasjoner når jeg ligger med ekte kvinner, men jeg klarer det ikke for mitt bare liv og ser ikke kvinnen for bare kvinne.

 

 

… Og her er jeg, etter pressekonferansen, sammen med mine meddebutanter. LYKKELIG var jeg (det lille knøttet med hatt, som nummer to fra høyre):

 

(bilde lånt fra Google)

 

… Og fortsatt kan jeg ta meg i å tenke på dette: tenk at jeg klarte det. TENK! Jeg KLARTE det faktisk! Iblant føles det fortsatt liksom helt surrealistisk.

 

følg meg gjerne på facebook

 

 

#forfatter #forfatterliv #debutant #debutere #aschehoug #forlag #drøm #liv #karriere

FØDSELSSKADER

 

Jeg tenker med gru på dette: at jeg, da eldste var like gammel som yngste er nå, nettopp hadde født. At jeg kom hjem fra sykehuset, sårbar som bare en kvinne som nettopp har født – samt hennes nyfødte barn – kan være. Til en gutt som fortsatt ikke var fylt to.

Og jeg ammet og jeg ammet og jeg ammet. Natt og dag. Pådro meg brystbetennelse. Gikk rundt og bysset på spedbarnet – med feber, mørbanket, og en totalt ikke-frisk kropp. Skiftet bleier på to barn. Forsøkte å venne et lite nurk til livet utenfor livmoren – og storebroren hennes til den nye rollen som nettopp storebror (sammen med pappa og ektefelle, altså, han har vært – og er – helt enestående).

Sovebaby var hun heller ikke. Og sykdom har det vært FLUST av.

Å, som jeg grøsser når jeg tenker på det. Jeg husker lite fra de to siste årene. VELDIG lite. 

Det var psykt det vi gjorde. Rett og slett. Hvor galskap det var, skjønner jeg ikke før nå i ettertid.

 Jeg skal overhodet ikke romantisere: på mange måter føles det, i hvert fall med min til tider VELDIG skrantende helse, som om de siste fire årene har vært en eneste lang (ikke)rekonvalesens fra enorme pre- og postfødselsskader.

 

Men nå er vi der.

I  hvert fall i blant: i den gode småbarnstiden.

Er det SÅ gøy det er å ha barn? Virkelig?

Snart-toåringen som kommer med nye ord hver eneste dag.

Snart-fireåringens stadig mer intrikate språk.

Liv som begynner å ta form i verden.

To små som endelig begynner å få utbytte av hverandres selskap.  Og som så tydelig elsker hverandre.

Jeg kan nesten ikke tro det.

Men det er sant: utrolig, men sant er nettopp det det er: det var verdt det.

Det var faktisk verdt det, jo!

 

Det første møtet mellom det jeg nå ser på som to babyer: storebror på 23 mnd og lillesøster en dag gammel: noe av det mest rørende jeg har opplevd i hele mitt liv.

ET SNEV AV VERDIGHET …?

 

Hva skjedde, egentlig? I går kveld, akkurat i det jeg fant puten, tenkte jeg plutselig: SHIT! Jeg har jo helt GLEMT å blogge! På to hele dager! Det er ikke ofte det har hendt i min relativt korte, men nokså produktive, bloggkarriere. Tror det må være aller første gang, faktisk: for jeg har allerede sunket så lavt at bloggen har blitt en selvfølgelig del av livet mitt – så godt som hver eneste dag.

Men de to siste dagene, så har jeg rett og slett vært et helt annet sted mentalt. Jeg har ikke ofret bloggen en tanke – la oss kalle det et snev av verdighet, haha!

Jeg har nemlig noe på gang her. *leker lur og mystisk*

Men la meg si det sånn: jeg håper det er noe som forhåpentligvis også dere vil sette pris på etter hvert.

Eller sagt på en annen måte: i går hakket jeg igjen opp et par fedd hvitløk og gikk ut i lekehuset!

(for nye lesere, og evt gamle lesere som ikke kan sin Holck: om du stusser på denne setningen kan du lære mer HER).

Kan for øvrig meddele: fortsatt ingen ny musegjest på kontoret!

 

Formen er nokså god om dagen, så da har jeg energi og overskudd til å føle meg litt lur, da, vet du vel! Og til å neglisjere bloggen totalt, tydeligvis.

Jeg tenkte for øvrig at jeg skal gi en litt mer utfyllende oppdatering på sykdom og friskhet nå til uken en gang; om hvordan ståa egentlig er for tiden.

Enn så lenge prøver jeg bare å nyte de gode timene; jeg har erfaring nok til å vite at det VELDIG plutselig kan snu (og hadde du spurt meg for en uke siden hadde jeg svart at ALT var helt pyton).

Men akkurat nå. AKKURAT NÅ! Så kjennes dagene ikke sånn aller verst.

 

 

Ser kanskje litt sliten ut – men er det faktisk ikke.
 

  

Sees snart!

BEDUGGET

 

Hva skjer?

Helt siden TV-apparatenes morgen har vi alle blitt opplært til at:  “ikke ta på skjermen!!!! Den kan bli fettete! Din døgenikt; dette er et TELEVISJONSAPPARAT, ikke halsgropen til stevnemøtet ditt!!”

Etter hvert spredte denne kollektive skjermmedlidenheten seg til også å gjelde dataskjermene: «fuck, er du enkel, du må jo bruke MUSEPEKEREN om du vil vise meg noe interessant, hallo?! Hvem vil ha fingeravtrykk på skjermen, liksom????”

 

En liten datagenerasjon senere:

Lenovo lanserer laptop med touch screen.

Lol!

Vanskelig å se hva jeg holder på med til tider, men nå er jeg jo avhengig – og kommer aldri i verden til å klare å gå tilbake til en vanlig maskin uten berøringsfunksjon.

 

Velkommen til min verden, her representert ved meg og min gildeste pc tidligere i dag (ja, jeg vet, tiss på meg, jeg bruker ikke mac!):

 

Er det rart jeg virker litt bedugget i innleggene mine iblant …?

 

Håper du har en fin kveld, elskede leser.

Raus og utrolig medmenneskelig må du være, du som leser denne bloggen. *sannhetsfnis*

Sees snart!

 

HEIA DÅRLIG SAMVITTIGHET!

 

Det er jo mangt man skal ha dårlig samvittighet for som foreldre i denne delen av verden. Det meste, virker det som: at ungen din tilbringer for mange timer i barnehagen. Ser barne-tv om morgenen. At din sønns soverom ikke er så presentabelt at en fotograf hadde kunnet komme på uanmeldt besøk og ta bilder av det til et interiørmagasin. At du av og til gir etter og bestikker femåringen din med en knekk sjokolade på en helt vanlig onsdag, bare fordi du selv trenger en liten timeout eller to fra hverdagsmas og kjas. At du ikke gidder å leke med ungene dine i mer enn ti minutter fordi du synes det er kjedelig. Og så videre og så videre.

Dårlig samvittighet. Alltid, alltid dårlig samvittighet!

Jeg heier på bloggere og andre som gir det ufullkomne familieliv et ansikt. Som helt ærlig, helt uten filter, forteller om de utallige fallgruvene man kan gå i som foreldre – og som ikke prøver å gni en halvrusten hverdag skinnende blank.

Du er bra nok. Det du gjør som mor eller far funker!

Å klare å tenke slik skal godt gjøres, selv for den mest pedagogisk oppdaterte: hvor man enn snur seg, støter man på velmenende råd om hvordan man bør te seg for å være en GOD forelder – og hva man absolutt ikke bør gjøre om man ikke ønsker å gi sitt avkom varig svekkede sjelsevner.

I samme slengen manes det like ofte til at man skal legge den dårlige samvittigheten bort.

For min del løsnet det først da jeg begynte å OMFAVNE den dårlige samvittigheten i stedet for å motarbeide den.

For straks jeg snudde litt på det, og begynte å tenke at den dårlige samvittigheten faktisk har en kjærkommen funksjon, har jeg rett og slett landet litt. Etter at jeg begynte å tenke på det på denne måten, har jeg fått en mye større ro i rollen som mor.

For hva betyr dårlig samvittighet, sånn egentlig?

Den er ikke først og fremst en påminnelse om at barna mine ikke får hjemmebakt brød hver eneste dag eller at de av og til får en is på en hverdag fordi JEG trenger at de får det.

Den dårlige samvittigheten jeg både i tide og utide kjenner på, betyr snarere at jeg innerst inne, helt ærlig og helt oppriktig, ønsker å gjøre hva jeg kan for at barna mine skal ha det best mulig. At viljen til å gjøre hva som helst for at de skal ha det så bra som de kan ha det, er til stede!

Så lenge den ikke tar overhånd, signaliserer den at man er på rett emosjonelt sted.

Slik tenker jeg nå.

Hadde jeg aldri hatt dårlig samvittighet, og iblant kjent på denne grusomme følelsen av å være en utilstrekkelig mor, at jeg ikke er til stede nok, ikke gir dem nok, gjør feil og tråkker skeivt i oppdragerrollen – ja, så hadde vel sannsynligheten vært mye større for at jeg VIRKELIG var en dårlig forelder?

Først når den dårlige samvittigheten er helt fraværende, er det kanskje virkelig fare på ferde …?

 

Så gjelder det jo å prøve å se den fra et fugleperspekiv snarere enn fra et navleperspektiv. Lettere sagt enn gjort, det også.

Men for min del har i hvert all den dårlige samvittigheten, ved at jeg tillater meg å kjenne på den, blitt svakere, og ikke sterkere; stikk i strid med det man kanskje skulle tro.

For jeg vet at den vokser ut av kjærlighet.

Vi har etter hvert blitt et riktig så godt team, jeg og den dårlige samvittigheten. For herregud, som jeg opptil ofte skulle ønske jeg strakk til mer som mor!

Men den dårlige samvittigheten minner meg på det, hver eneste gang den titter frem fra det lille mørke stedet sitt i magen min: du tilfredsstiller ungenes mest basale behov for kjærlighet, trygghet, forståelse og varme. Den hilser på meg, nesten blidt: hadde det ikke vært for at du ønsket, ville og kunne, ville jeg aldri ha gitt meg til kjenne for nettopp deg.

 

Så hver gang jeg kjenner den komme snikende, tillater jeg meg nå i stedet å klappe meg selv på skulderen og hilse dem med noen ord myntet på meg selv:

Godt jobbet, kjære mor!

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook for daglige refleksjoner om både dette og hint 

 

#mamma #pappa #foreldre #foreldrerollen #samvittighet #dårligsamvittighet #godsamvittighet #hverdagsliv

 

DET SKUMLESTE JEG HAR GJORT I HELE MITT LIV

 

For rundt fem år siden gjorde jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Det er noe av det desidert skumleste jeg har gjort i hele mitt liv – og nei, det var ikke å føde.

I går, på selveste bursdagen min, fikk jeg et håndfast bevis på at det faktisk skjedde. Det ble nemlig filmet, og Olav hadde nå fått tak i dette opptaket. Filmen viser verken meg som hopper i fallskjerm eller meg som basehopper fra en fjelltopp på Kilimanjaro: det er nemlig et opptak fra Teaterhøgskolen i Oslo!

For om lag fem år siden stod jeg nemlig på den største scenen der. Plutselig. Var egentlig manusforfatter i stykket, men så ble jeg visst skuespiller, også … Hoppet i det før jeg fikk tenkt meg om. Jeg, som tidligere hadde hatt tidenes scenefobi. Riktignok hadde den blitt delvis kurert etter mye livespilling med bandet mitt (som de siste årene har vært nede, men fortsatt ikke er erklært oppløst, sant gutter?!).

Men det var jo noe helt annet. SKUESPILLER er jeg jo virkelig ikke.

Men nå skulle jeg visst plutselig være det, likevel.

Å, herregud, så skummelt! I salen satt et kobbel av Norges fremste instruktører, skuespillere og forfattere. Og der på scenen stod jeg (sammen med makkeren min). Og skulle fremføre MIN EGEN tekst. HERREGUD, så nervøs jeg var. Trodde seriøst jeg kom til å måtte skaffe meg ny identitet i etterkant av dette jeg så for meg ville bli et sosialt og profesjonelt selvmord.

I går så jeg hele stykket sammen med Olav igjen (UTROLIG fin bursdagsoverraskelse! Husket knapt at det fantes opptak av dette) – og det var rett og slett helt fantastisk å se det. Jeg kan ikke tro at jeg turte. Jeg kan ikke tro at det gikk bra!

For en med tidligere sceneskrekk kjennes dette modigere å gjennomføre enn om jeg skulle basehoppet fra en hvilken som helst topp på Kilimanjaro.

 

Jeg liker å føle meg modig. Det vil si: jeg HATER DET! Men det kjennes så godt etterpå.

Og i går følte jeg meg modig igjen. Jeg følte meg modig på mye mer patetisk vis nå: denne gang var det bare fordi jeg avslørte at jeg hadde bursdag. På min egen blogg. Noe så lite. Noe så skummelt. 

Men applausen og støtten etterpå gjorde minst like godt i går som den gang jeg stod på en scene på teaterhøgskolen: tusen tusen takk for responsen på innlegget mitt i går. Tusen takk for alle kommentarer og lykkeønskninger. Dere var med på å gjøre dagen min til en fin en!

 

Jeg ønsker å være modig på denne bloggen også senere. Jeg har mye jeg ønsker å formidle, som jeg trenger å manne meg opp for å kunne si noe om. Jeg vet ikke når, jeg bare vet AT. Du får følge med!

 

… Men i dag har jeg lagt fra meg modigheten og gjemt meg litt bort i verden igjen. Tør ikke åpne mail (venter på konsulentuttalelse på et manus, lol), tar ikke telefonen når den ringer, har ikke orket å svare på alle kommentarer ennå. Jeg er dønn kaputt. Helt kraftløs. Alt går treigt. Kroppen roper etter hvile.  

Takk og lov for at man slipper å være modig hver dag.

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook.

 

#modig #skummelt #frykt #prestasjonsangst #scenefobi #manus #teater #teaterhøgskolen #diagnose #forfatter #forfatterliv

JEG HAR BURSDAG. JEG HAR TRAUMER.

 

I dag har jeg bursdag. Det er en vanskelig dag for meg. Det bringer opp veldig mange minner fra barndommen min. I noen år var bursdagen min den dagen som virkelig minnet meg på at det var de andre barna mot meg, at jeg var helt alene i verden. Dagen min var ikke noe å feire; når man føler at man ikke eksisterer for andre enn seg selv, i kraft av være venneløs, blir en bursdag bare en grufull påminnelse om alt det man ikke er og har.

Ja, jeg har traumer: det er mellom tjue og tretti år siden, dette. Og fortsatt har jeg til gode å virkelig stelle i stand en heidundrende feiring for meg selv.

Det er for vondt, dagen føles liksom for personlig, bursdagen min finnes ikke engang på Facebook, jeg orker ikke.  

Det er sjelden jeg i det hele tatt minner folk på at dagen min nærmer seg. Har villet at den skulle forbigås i stillhet, det har vært lettest slik.

For meg er det å ha bursdag det samme som å være ekstra sårbar.

Frykten for at ingen skal bry seg. Frykten for å stelle i stand fest. Og at ingen kommer. En helt idiotisk frykt: jeg, som har så mange fine folk i livet mitt, som gang på gang har bevist at de er glade i meg?

På grensen til patetisk.

Men traumer er aldri logiske.

Frykten finnes der fortsatt i meg, nesten som et instinkt: flykt! Beskytt deg selv, gjem deg!

 

Dette innlegget er et forsøk på å trosse denne frykten; et bitte lite stykke fandenivoldskhet. Som i et forsøk på å herdes.

Det gjør vondt.

Ingen kommer sikkert til å gidde å lese dette innlegget, likevel.

Men etter at jeg ble mor har jeg gått noen runder med meg selv: ungene mine skal vite at alle som har bursdag fortjener å feires.

Jeg har planer om å ha en storslått feiring på min egen førtiårsdag (det er jo maaange år til enda, da! lol)

Om jeg skal klare det, må det vel en viss avtraumatisering til.  

 

Jeg tenker med gru på hvordan det er å være barn i dag: barn på internett, på facebook, på instagram, på snap.

Hvordan må det være å vokse opp som et mobbet barn i en slik virkelighet, hvor likes og gratulasjoner kan telles opp, som et helt konkret regnskap på hvor verdsatt man er i verden?

Det gjelder vel for øvrig for alle mennesker, store som små: den dagen vi har bursdag tas vi alle tilbake til den dagen vi sa hei til verden for aller første gang; som små hjelpeløse, sårbare individer.

 

Jeg er voksen nå: endelig er det jeg som har ansvaret for å forhindre at mobbing skjer.

Det er godt å være den som nå kan forhindre, ha øyne og ører åpne. Jeg kan gjøre noe! Det kunne jeg ikke som barn.

Å bli mobbet som barn er GRUSOMT; man er så maktesløs, så hjelpeløs.

Jeg har selv opplevd. Jeg liker å tro at det ligger en styrke i dette; jeg vet hva det går i. Forhåpentligvis gjør det meg som voksen bedre i stand til å forebygge.

Husk det, alle foreldre, lærere, barnehageansatte og alle andre voksne som omgås barn: det er ALDRI barna sin feil! Aldri. Når barn mobber, er det ikke barna som mobber som er de egentlige skyldige; det er vi som er voksne som har ansvaret for å passe på at det ikke skjer.

Det er den lærdommen jeg har hentet ut fra mine egne erfaringer.

 

Og med det disse ordene sier jeg, for første gang i historien, helt offentlig: gratulerer med dagen, kjære meg! Jeg er glad for at jeg finnes i verden. Og det skal jeg faen meg sørge for at barna mine, og alle barna de noensinne kommer til å ha befatning med, skal føle at de er, også.

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook for ærlige oppdateringer om livet og alt annet

 

#bursdag #feiring #mobbing #ensom #barn #foreldre #forebygge