BARNEBURSDAG ER INGEN KONKURRANSE MED VINNERE OG TAPERE!

Puh! Her er en intens og fin fireårsbursdag nettopp vel overstått. Herregud, altså, fireåringer FTW! De er bare så skjønne, så reflekterte, så veslevoksne  – og likevel så SMÅ! Tenker nok det er siste gang jeg opplever at gutten min underveis i selskapet kommer løpende bort til meg, kaster seg rundt halsen på meg, vil sitte på fanget mitt mellom kakespising og godterifisking og, i full offentlighet, gir meg et digert, kjærlig smask på kinnet!

 

Men tilbake til overskriften … Jeg merket det selv underveis i planleggingen av kalaset, at det er så lett for å tenke at man vil kjøre på litt ekstra! Smelle til med en helt VANVITTIG fin bursdag, liksom. I stedet for en helt ordinær. Kjøre på med innleid klovn (han må MINST ha fått fem av fem mulige stjerner av pålitelige kjenninger), hoppeslott (helst i flere etasjer) og bordkort laget av en barnevennlig interiørkonsulent. For man vil jo at barnet skal huske tilbake på det hele som noe helt fantastisk og storslått …?

Men så kom vi vel frem til samme konklusjon, både Olav og jeg: En bursdagsfeiring er i seg selv helt magisk for de små. Det som for oss voksne liksom bare er et helt ordinært selskap, blir for barna en HELT magisk feiring, uansett! Så lenge det blir litt enkel servering i form av for eksempel pølser  – og litt kake. I dette tilfellet ikke tredimensjonal dinosaurkake – som jeg må innrømme at jeg EGENTLIG dagdrømte litt om å lage – men en helt vanlig todimensjonal en. Pyntet med Non Stop. Etterfulgt av fisking av godteposer. Her havnet både en bleie og et bananskall og en truse på kroken sånn innimellom …  Det var visst mer enn nok underholdning. Litt gaver hører naturligvis også med. Men til neste år vurderer vi å arrangere bursdag hvor gjestene får beskjed om å ta med leker de selv har gått lei som gave. Tror ikke det er noe mindre stas å få brukte gjenstander i presang, altså!

 

Poenget …?  Bursdagsfester skal aldri påmeldes den store, norske KALAS GRAND PRIX – konkurransen uansett. Semifinalister, delfinalister og finalister skal aldri kåres. Ei heller noen vinner! Heldigvis.

Så HIPP, HIPP HURRA – for traust, vanlig, lavambisiøst og tradisjonelt!

 



Dette lille gullet mitt, her en dag gammel, fortjener ikke han DET BESTE AV DET BESTE, liksom …?

JO. Det gjør han. Og det beste kan helt fint være det helt vanlige.

 


Her er bursdagsbarnet selv avbildet i “diskoteket” – det hjemmelagde pappeskehuset som ble en stor slager hos gjestene.

 

Hurra! Jeg er så lettet og glad for at det ble en så fin dag. Marerittet er jo virkelig at ingen dukker opp. DET er forferdelig, det.

følg gjerne den uambisiøse mammaen på facebook

 

REALITETEN

Etter å ha vært på Litteraturhuset i går for å snakke om hvordan det er å være kronisk syk mor, er jeg nå dønn kaputt. Helt aldeles ferdig. En time på scenen, etterfulgt av kaffedate med venninne, ble litt i mest laget. Jeg er glad for at jeg klarte å stille, for at samtalen gikk så fint og for at opptil flere kjente, kjære ansikter ble observert blant publikum. Men nå surrer kropp og hode fælt.

Egentlig var planen å dra ut for å ordne med de siste forberedelsene til fireåringens barnebursdag i morgen. Men det måtte jeg bare glemme. Så akkurat nå skjønner jeg ikke helt hvordan vi skal klare å dra festen i havn. Det blir i alle fall å prioritere å få i stand alt det som er gøy for bursdagsbarnet spesielt og de små gjestene generelt – og nedprioritere alt slikt som vi voksne gjerne ønsker å ha på stell når vi får besøk. Sagt med andre ord: Jeg ber til sofagudene om at det ikke skjer noe som krever at sofaen må flyttes frem – eller at sofaputer må løftes opp i morgen. For her er det virkelig ikke vasket til jul på en stund, for å si det sånn.

Men bursdagsfest må det bli. Og om antall gjester blir trippelt opp av tidligere antatt, i form av tretti ekstra hybelkaniner i lokalet, så er vel det bare stas …? Så lenge jeg setter partyhatter på dem (og kaken ser ut som en langhals), har jeg heldigvis mistanke om at bursdagsbarnet kommer til å bli fornøyd uansett.

Og mor også – for da vet vi jo allerede nå på forhånd at langt over halvparten av gjestene kommer til å opptre eksemplarisk:Hybelkaniner har det vel gjerne med å fremstå hakket stillere og mindre krevende enn en gjeng med fireåringer, haha! Så det går nok helst bra.

“nødoptimisme”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FOR SLIK ER DET Å VÆRE EN MOR


Kjære lille barnet mitt: Har du det bra? Sånn egentlig? Kan jeg egentlig noensinne vite …? Hver kveld før jeg legger meg, lister jeg meg inn på rommet ditt for å se til at dynen er pakket godt rundt deg. For slik er det å være en mor. Og der ligger du: Så helt i din egen kropp. Allerede langt unna den livmoren du en gang var trygt omgitt av. Jeg løfter deg opp og tar deg med på do før jeg skal legge meg. Kroppen din er tung mot min. Og jeg blir minnet på at du en dag vil være for tung til at jeg vil kunne bære deg. En dag vil du ha vokst deg ut av favnen min, så jeg ikke lenger, helt fysisk, vil være i stand til å  løfte deg bort fra konkrete farer i denne verden. Men det skal være min smerte, ikke din. For slik er det å være en mor.

 

I dag er det nøyaktig fire år siden vi fikk hilse på deg for aller første gang. Jeg husker da jeg fikk deg opp på brystet: Er du min? tenkte jeg. Er du virkelig min? Er du mammaen og pappaen din sin? Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Kanskje hadde jeg tenkt at jeg skulle kjenne deg igjen, på et eller annet vis. At du skulle være …  En tydelig kopi av en av oss? Men du var ikke det. Det var mye større, atskillig mer ufattelig og vidunderlig enn som så: Du var jo din helt egen! Du var en personifisering av kjærligheten mellom meg og pappaen din. Og likevel var du bare DEG. Et ansikt med et helt eget blikk. Det nydeligste vesenet jeg noensinne hadde møtt. For slik føles det å være en mor.

 

Og jeg husker det, da jeg, like etter at du var født, strøk deg over kinn og ansikt og rygg. Hvordan det var som om jeg strøk over min egen, helt nyoppdagede, men plutselig liksom livsnødvendige, kroppsdel. Og det var så merkelig. For denne følelsen gjorde jo at dine behov liksom ble til MINE behov.

For slik er det å være en mor: Gråter du, kjenner jeg smerten din. Er du syk, føler jeg feberen din. Er du lei deg, er JEG lei meg. Og fra tid til annen blir jeg redd for dette: At denne fysiske forlengelsen du utgjør av min egen kropp skal føre til at jeg mistolker dine behov. Fordi jeg misoppfatter mine egne følelser som dine. Det er vel slikt som kan skje nærmest uten at man er klar over det. For slik er det å være en mor: Man ønsker at ens eget barn skal slippe å oppleve de sorger man selv har kjent på her i livet. Man ønsker at ungen skal bli jurist eller professor eller profesjonell sanger – alt slikt man selv hadde planer om å bli her i livet, men av en eller annen grunn ikke ble. Det er så mye man kan tenke vil være bra for ens eget barn – fordi det ville ha vært bra for en selv. Men som ikke nødvendigvis er det. Fordi barnet nettopp først og fremst er SIN HELT EGEN.

 

Det hviler et enormt ansvar – ikke bare i det å være foreldre  men også i det å være BARN av foreldre.  Og jeg er nok i overkant sårbar når det kommer til dette, det må jeg innrømme: For i kraft av å til tider være kronisk syk mor, er jeg livredd for at dette skal skje på et mer eksistensielt nivå: At dine behov settes til side for mine egne. At mine utfordringer blir DINE utfordringer. Helt uten at jeg klarer å se det. Kanskje skriver jeg dette som en påminnelse til meg selv, som ord jeg kan lete meg tilbake til også i årene som kommer. For å unngå å gå i nettopp denne fellen som jeg er så redd for å havne i.

 

Da jeg la deg til brystet for første gang, og innså at du var din egen person, ikke MIN person, ga jeg meg selv et løfte: Jeg skal alltid være ydmyk for det du føler. For det du ser. Jeg skal alltid tro på deg. Du skal aldri trenge å tenke på at du er MIN, tenkte jeg. For jeg skal alltid være DIN.

Og tiden går. Og du forsvinner lenger og lenger bort fra det trygge utgangspunktet ditt; livmoren min. Men fortsatt føles du like nær som du alltid har gjort den tiden du har eksistert på denne jorden. Jeg vil så gjerne beskytte deg mot alt som er ondt her i verden. Men jeg må slippe deg. Du må få være deg. En smerte innbakt i en grenseløs kjærlighet: For slik er det å være mor.

 

Og etter hvert er det verden som skal omfavne deg; etter hvert som du vokser til er det den som skal innhylle deg. Jeg ser det allerede; gradvis åpner du opp, utforsker, utvider din egen virkelighet til også å gjelde andre enn mamma og pappa og lillesøster og hjemmet vårt. Du har allerede ditt helt eget liv i barnehagen; livet ditt strekker allerede lenger enn øynene til mammaen og pappaen din er i stand til å se. Og fortsatt vil jeg bare beskytte deg og holde deg inntil meg for alltid. For så vanskelig, og så vidunderlig, er det å være en mor.

 

Kjære, gode gutten min. En sånn som deg fortjener at verden legger seg trygt og varsomt rundt deg; gir deg næring når du trenger det, varme når du søker det, omsorg når du er svak og jubel når du kjenner glede. Slik tenker jeg. For slik er det å være en mor. Men sånn er det ikke nødvendigvis. Livet har mye å fare med, både på godt og på ondt – og sistenevnte vil jeg på et eller annet tidspunkt heller ikke være i stand til å fjerne deg fra ved å holde deg i favnen min.

 

Men måtte den kjærligheten jeg føler for deg likevel sørge for at du føler deg omfavnet her i verden! Og måtte du aldri føle at jeg trenger deg mer enn du trenger meg!

 

Jeg har nettopp vært inne hos deg. Du sov. Jeg pakket dynen rundt deg, som i et forsøk på å gjenskape en trygg, omfavnende livmor på utsiden av min egen kropp. For slik er det å være en mor.

 

Jeg elsker deg. Måtte du også føle det, hver eneste dag på denne jorden: At du fortsatt er omfavnet av dem som var så heldige å få bli mammaen og pappaen din. Så lenge vi lever, jeg og din far. Hvem du nå enn måtte ønske å være. Hva du nå enn skulle råke utfor.

Uansett.

Ikke fordi du er min. Ikke fordi du er vår.

Men fordi du er DEG!

Så vidunderlig, så vanskelig, så altomfattende, så skjellsettende, så fortvilt ukontrollerbart. Og helt ubegripelig stort.

 


 

 

følg gjerne meg og tankene mine på facebook

I MORGEN

 

Det er ikke så ofte jeg beveger meg utenfor hjemmet før klokken tolv på dagen. Men det skal jeg altså prøve meg på i morgen. Så nå lader jeg opp til nettopp det: I morgen skal jeg nemlig på Litteraturhuset i Bergen for å snakke om det å være kronisk syk forelder sammen med Jan Grue. Fine Silje Stavrum leder samtalen. Og jeg gleder meg! En ting er å sitte her hjemme og skrive om sykdom. Det er liksom noe smått skremmende når det man formidler skal stå på trykk for alltid. Noe helt annet vil det bli å samtale om det. Det blir interessant å høre hva min samtalepartner har å si. Selv har jeg mye på hjertet når det kommer til dette, og det kan nok være at selvsensuren ikke er like påslått i en samtale som det jeg er vant til at den har vært – i hvert fall frem til nå – her på bloggen. Kanskje fører denne samtalen til at jeg tør å åpne opp litt mer også her?

 

Det blir spesielt å snakke om dette på akkurat denne dagen, det skal sies: Min nydelige gutt, det lille vesenet som gjorde meg til mamma, fyller nemlig fire i morgen! Tenk, på akkurat denne tiden, for fire år siden, satt jeg hjemme i lenestolen med varmeflaske på magen og hard musikk på øret for å lindre rier som hadde begynt å ta seg kraftig opp. Og så sitter man plutselig her, fire år senere, og tenker tilbake på det som nå virker nesten ufattelig lenge siden.

 

Det er rørende å se hvor stor en bursdag er for en fireåring. I dag våknet han klokken fem, og jeg måtte inn og ligge sammen med ham i den bitte lille sengen i håp om at han skulle sovne igjen. Søvndrukken og, det skal sies, en anelse irritert over å bli vekket så tidlig. Det var inntil jeg så hvordan han holdt fire fingre opp foran seg og liksom bare beundret dem … Og da ble jeg bare helt varm om hjertet. Tenk å ha en liten gutt som så tydelig gleder seg over å finnes i verden!

 

I dag har vi hatt bursdagsbesøk med familien. I morgen blir det, tradisjonen tro, sjokoladekake til frokost – og på onsdag blir det barnebursdag med dinosaurer som tema! Hans aller største interesse på denne jord er nemlig dinosaurer. For å være ærlig digger jeg det! Frem til i høst var det nemlig BARE traktorer, bossbiler og brannbiler som gjaldt. Helt greit, det, men å lære om dinosaurer er jo virkelig SPENNENDE! Vi har vel latt oss rive litt med, både jeg og Olav, og det hender at vi blir sittende og snakke om dinosaurer etter at ungene er lagt. “Herregud, tenk, de levde for seksti til hundreogtjue millioner år siden.” “Det vil jo si at de fantes i seksti millioner år. I SEKSTI MILLIONER ÅR!” “Det er jo helt SYKT!» «Ja, det er jo faktisk HELT sykt!!” Haha. Men det fine med en sånn interesse, er jo at den skaper en ekte glede over det å lære. En nysgjerrighet for verden og mennesker og levende liv som går litt dypere enn bossbiler med kul farge vel kan sies å gjøre …? Et godt grunnlag for de mange årene med skolegang en liten gutt har foran seg, tenker jeg.

 Vel. Jeg skal prøve å holde meg til tema på Litteraturhuset i morgen – og ikke kuppe samtalen og styre den inn på dinosaurer. Vanskelig. Men slett ikke umulig. Hehe!

 

En fin søndagskveld til alle! Dere er så godthjertede og så rause og så støttende. Jeg føler meg direkte beæret over å ha så mange kloke og fine lesere i ryggen, det skal dere vite. Det er altså SÅ sjeldent jeg opplever drittslenging og netthets! Det betyr mye  – den heldigste bloggeren i landet må jeg være! Og kanskje ser jeg noen av dere i morgen …?

En anelse sentimental og emosjonell her i dag, altså. Hjertet svulmer liksom litt over når man tenker seg tilbake til den dagen man fødte sitt eget barn, noen som kjenner seg igjen?

 

 

… Slik så han ut, gutten min, noen måneder før fødselen. 3D ultralyd er bare helt utrolig magisk! Lik seg selv er han, også: Jeg syntes han så så snill og godhjertet ut her, husker jeg. Man ser jo så tydelig for seg hvordan ens eget barn skal bli når man bærer på det. Men snill og godhjertet er NETTOPP det han er, også nå, ute i livet, fire år senere. (og fødselshistorien kommer sikkert nokså snart).

 

følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

FORSLAG TIL NYMOTENS NAVN

 

Lurer du på hva ditt avkom skal hete? Din altruistisk anlagte moder Holck er alltid behjelpelig.

Disse navnene vil garantert bli lagt merke til – og gjøre arvingen helt unik i sitt slag. Vær så god, det er bare å forsyne seg! Her er navn jeg aldri fikk brukt på ungene mine selv.  

 

 

Guttenavn:

 

Akk-Ove

Nokas

Tor-Pedro

Grei

Åme

Alvor.

Og så, min personlige favoritt: KNEIK.

 

Jentenavn (jentenavn synes jeg er vanskeligere, det blir mest å hente inspirasjon fra sykdommer og krig, liksom):

 

Gerilja

Giardia

Clamydia

Alka Ida

Og til sist min personlige favoritt: TILTE!

 

Tvillingnavn:

 

Alibi og Aliba

Innveig og Utveig. Uttalt Inn – og Utveig, for enkelthets skyld.

 

Håper dette var inspirerende. Hvis det ikke var det, ja, så er det jo heller ikke sikkert at du bør få barn.

 

 

Ellers avslutter jeg med følgende sjarmøruttrykk fra Arna på nittitallet:

Sug og svelg, ha en god helg!  

 

 

På jakt etter ny mentor når det kommer til livets små og store valg? Følg meg på Facebook, da vel! Som du ser av bildet, utstråler jeg veiledertrang og innovativ klokskap.

 

 

GYNEKOLOGTIME OG JOGGESKO

 

 Gradvis somler jeg meg visst inn i livet igjen. I dag var jeg ute av huset for første gang på noen dager. Selv om det bare var for å stikke innom butikken og deretter hente ungene i barnehagen, føltes det helt FANTASTISK! Du vet … Som når man tar på seg joggesko for første gang om våren …? Slik. En helt vidunderlig følelse. Likevel kjenner jeg på en slags følelse av kaos for tiden. En slags … forvirrende følelse av å ikke være helt på plass …? Jeg vet ikke.

Etter at ungene var lagt gjorde jeg derfor noe lettere meningsløst: Jeg bladde gjennom min debutbok, Norg. Noen som har lest denne? Ikke det nei. Hehe! For en utrolig merkelig bok! Det må det vel være lov å si …?

 

MEN! Så fikk jeg altså lyst til å dele et lite utdrag med dere. En tekst basert på en sann historie fra en gynekologtime. Den sanne historien forsvant vel mer eller mindre på veien. Men her er den nå uansett:

 

 

DISTRAKSJONSVÆREN

 

Legen ba meg ta av meg klærne, legge meg til rette.

               Jeg brettet skjørt og undertøy pent sammen og gikk bort til gynekologstolen. Jeg dyttet i distraksjonsværen. Ikke hardt, men jeg ga den et lite puff bak.

              Den nektet å flytte på seg.

              Heldigvis var den lavere enn en gjennomsnittlig distraksjonsvær. Jeg klatret over den, rullet meg rundt og plasserte leggene i stålbøylene.

              Væren ble stående. Den stirret nysgjerrig på meg.

              Legen ba den gjentatte ganger om å flytte seg.

              Da den til slutt gikk bort til trauet for å drikke litt, påbegynte hun undersøkelsen.

              Men så veltet distraksjonsværen trauet!

              Straks den hørte latteren min, kom den plaskende over gulvet og slikket meg i ansiktet.

              Legen klapset til den. Da bykset den bort til vinduet og tittet over mot plenen foran Statforsk, hvor en fire-fem distraksjosnværer beitet.

              Er du glad i dyr? Spurte gynekologen.

              Til dette kunne jeg nikke bekreftende.

              Det er jo egentlig jeg også, sa hun. Men denne væren er ikke som den skal.

              Hun forklarte at den forrige, som hadde sovnet inn av alderdom dagen før, hadde vært av et helt annet slag.

              Idet jeg kondolerte gjorde rabagasten fra seg på gulvet.

              Mens legen tørket opp, understreket hun ettertrykkelig at dette ikke kom til å gjenta seg. Jeg kunne være trygg på at denne væren straks ville erstattes av en veldressert.

              Det syntes jeg var sørgelig. Personlig hadde jeg møtt mang en vær i møte med offentlige etater.

              Men ingen kunne måle seg med denne.

 

 

 

SLIK SÅ JEG UT FØR JEG LESTE I MIN EGEN DEBUTBOK:

OG SLIK SÅ JEG UT LIKE ETTERPÅ!

 

Eller vent … Var det omvendt?

Uansett. HUSK: Snart feirer vi at det er 24. november 2016. Bare litt over en time igjen nå, så er vi der. En helt super hverdag skal det bli; slik får man vel tenke.

 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: “DEN TRISTE KVINNEN”

 

Jeg måtte i noen ærender på yndlingskjøpesenteret i dag. Etter å ha hentet ut en resept på apoteket, ruslet jeg litt omkring med tankene på vidvanke slik jeg pleier – for den slags får jeg visst alltid tid til uansett hvor travelt jeg måtte ha det.

Plutselig så jeg en kvinne noen meter bortenfor meg: Selv på denne avstanden syntes jeg hun så merkbart trist ut. Hun liksom søkte seg mot blikket mitt og jeg tenkte som følger: Hun der ser da virkelig ut til å trenge en liten oppmuntring i en trøstesløs hverdag.

Så jeg smilte til henne, jeg! *god hele veien inn*

Men gjett hvem det var, da …?

Jo, det var jo … Altså: det var jo speilbildet mitt!

 

Hahaha!

Snakk om fjols.

 

 

Men jeg ble faktisk oppmuntret da.

 

 

 

 

 


 

Her får du en selfie – tatt helt uten at selvet godkjente den. En perle av et portrett.

 

 

PS: Min tredje bok, “Mine tabber”, kommer for salg i begynnelsen av desember. En grufullt selvbiografisk bok bestående av et utvalg av mine verste fadeser.

(Merk: fadesen nevnt i dette innlegget er ikke drøy nok til at den ville fått bli med i boken. Ler.)

 

 

følg smartingen på facebook

 

Å ELSKE EN SOM ER DØD

 

Sønnen min var ikke gammel da han var med meg på kirkegården for aller første gang. Og opplevde at jeg holdt ham frem mot gravsteinen mens jeg lot tårene renne og sa: “Her er han! Her er han, pappa! Her er den lille gutten din!”

 

Barna mine har en morfar de aldri har møtt. Og som de heller aldri noensinne skal få møte: Pappa døde for ni år siden. Jeg merker nå at jeg vegrer meg litt for å skrive hvor lenge det er siden. NI ÅR SIDEN, ja … Sorgen virker så oppbrukt da. For utenforstående. Sørger du over det fortsatt, liksom …? Men ja, det gjør jeg faktisk. Ikke like intenst som i den første tiden etterpå, naturligvis. Men sorgen har endret form siden den gang; da var det mitt eget tap som stod i fokus. Men etter at jeg ble mor, har sorgen vel så mye handlet om det barna mine går glipp av, i kraft av å mangle en morfar. På noen måter har den altså blitt sterkere ettersom tiden har gått.

Fra de var bittesmå, har jeg passet på å nevne morfar med jevne mellomrom for ungene. Men nå som fireåringen begynner å forstå konseptet død, kjennes det på et vis vanskeligere, ikke lettere. For det er snakk om en person de aldri har møtt, og heller aldri kommer til å møte. Jeg ser at gutten tenker MYE når jeg nevner morfar nå. Spesielt når jeg påpeker at han er død.

Det nesten absurd umulige i dette: Å liksom skulle få barna til å elske et menneske som de aldri noensinne kommer til å ha et forhold til, i levende live. Men jeg har tro på at det lar seg gjøre.

 

Olav ga meg en veldig fin bursdagsgave året etter at pappa døde: et album smekkfullt med bilder av ham. Jeg skal ikke legge skjul på at det fortsatt gjør vondt å se disse fotografiene; det gjør meg så bevisst på hva det er jeg savner.  

Men jeg har bestemt meg for å jobbe for at begge ungene skal føle at de på et vis kjenner morfaren sin likevel.

Så i kveld hentet jeg altså frem det fine albumet med pappabilder. Satte meg i sofaen med en unge i hver armkrok. Og så bladde vi oss gjennom. Og det var så godt! Så utrolig fint. Men også utrolig vondt. For der var han; pappaen min. Med øynene som så inn i kameralinsen. Øyne som liksom nå så rett på de barnebarna han aldri fikk bli kjent med.

Og ungene søkte seg mot disse øynene. Toåringen for første gang. Og det var som om jeg viste henne frem for ham for første gang, om du skjønner?

Der og da så jeg henne liksom utenfra, med min avdøde fars øyne. Slik jeg gjorde den gang jeg stod på graven med min førstefødte sønn. Den lille jenten hans. Slik jeg selv en gang var hans lille jente.

Alt det han gikk glipp av i kraft av å aldri få oppleve det å være bestefar!

Barna mine kommer naturligvis ikke til å kjenne noen sorg over det å mangle en morfar: de kjenner jo ikke til noe annet, likevel. På en måte er det fint, det også. Det gjør liksom at han kan få lov til å være levende for dem – så godt det lar seg gjøre. På en GOD måte. Liksom helt fritatt fra sorgen min. Som om fortellingen om ham kan få finnes i verden gjennom dem, helt uten at det er en sørgelig fortelling om hans altfor tidlige død.

 

For ja, han er død. Men han skal vel få lov til å være en del av livet vårt, likevel?

Målet mitt er at barna skal føle en oppriktig kjærlighet for denne bestefaren selv om han er borte.

Det nærmeste jeg kommer det å la ham få møte dem, er å la dem få bli kjent med ham gjennom meg: ved at jeg levendegjør ham for dem.  

Jeg vet at han ville satt pris på dette.

Og det gjør godt. For meg.

Men jeg tror dette vil gjøre dem også godt. På et eller annet vis.

For jeg har tro på at det å føle kjærlighet som mangler mottaker, i form av at mottakeren er død, også kan være en vidunderlig kraft.

Om enn på en litt annen måte enn kjærligheten man føler til de man fortsatt er så heldige å ha i livet sitt.

 

Og det tror jeg gjelder uansett hvem det er man har elsket, og fortsatt elsker, men som er død: som man forteller ungene sine om. Og som man lar dem få lov til å elske.

Om det nå, som i mitt tilfelle, er en far – eller om det er en mor, et barn, en bestefar, en venn, en onkel.

 

Videreført kjærlighet er også kjærlighet.

 

Ikke sant vel, pappa …?

 

 

 


 

 

følg meg på facebook

 

MENINGSLØST BEFRIENDE

 

Hei kjære folk – og vel møtt til nok et blogginnlegg! Ja, for å være nøyaktig: innlegg nummer 224 siden midten av april. Hvilket betyr i overkant av ett innlegg publisert om dagen sånn i gjennomsnitt! Det var egentlig mer enn jeg hadde trodd, til og med, for jeg har jo tatt meg et par fridager i ny og ne.

Men. Over til den egentlige grunnen til at jeg stikker innom. Nemlig for å prate om … Hold deg fast … INGENTING! Som oftest så har jeg et mål og en mening med det som skal publiseres. Men det kan fort bli litt skummelt og uinspirerende, og til og med prestasjonsangstfremmende, når jeg i alle blogginnlegg liksom ønsker å oppfinne, om ikke kruttet, så i alle fall bakepulveret. Men det klarer jeg jo ikke, i hvert fall ikke når jeg publiserer så godt som hver eneste dag.

 

Men det er vel helt ok å bare tørrprate litt innimellom, også? Det er nemlig ikke alltid jeg har så mange å slå av noen trivialiteter med; jeg tilbringer mye tid i eget selskap, for det krever den litt skrantne helsen min at jeg gjør. Så da skal dere få æren av å være mine småpratmottagere, sånn en gang i blant. GRATULERER!

 

Forresten. De siste nettene har vært forferdelige. Jeg har vel knapt sovet en time i strekk før jeg har blitt vekket av enten storebror eller lillesøster. Hele natten gjennom. Og plutselig vil de stå opp mellom 05-06 igjen. Altså … %»¤¤%&=?)&!!

Jeg vet ikke hva det skyldes, for vi har egentlig hatt lite av nattevåk de siste månedene – etter flere års søvnproblemer. Men nå er det ille igjen.

Så nå tar jeg meg en liten rast på sofaen før det bærer til en legetime. Rast = jobbing med blogg i liggende stilling. Haha!

 

 

Forresten. I går dannet den lave, tette skyhimmelen en rund sprekk, akkurat stor nok til at solen skinte gjennom. Magisk! Mye mer magisk enn bildet klarer å formidle. Minner meg på at jeg må få reparert speilreflekskameraet. Arg.

 

 

… Og nå: en knekk “Selskaps sjokolade”. Særskrivingsfeil orker vi ikke kommentere. Sant vel? Jeg skal i alle fall ta meg en irritasjonsfri dag i dag. Kanskje du henger deg på …?

 

 

Sees senere, jeg stikker nok innom til kvelden. Kanskje med et litt mer innholdsrikt innlegg, hvem vet ..?

… Og ja, det var som jeg tenkte noe liksom meningsløst befriende med å skrive dette nokså uambisiøse blogginnlegget.

 

IDIOT!

 

Denne dagen har virkelig stått i idiotiens tegn – om det finnes den slags astrologiske fenomener. Åpnet så herlig med å ta en morgenselfie:

 

Så ikke før nå i kveld, da jeg la inn bildene, at jeg har vært ute i samfunnet i dag med tidenes pulesveis. Dødsdigg!
 

Men ja: Jeg og herr ektemann dro altså for å storhandle på Rema 1000. MYE handlet vi! Gikk rundt i butikken i kvarter etter kvarter. Jadda … Kvarter etter kvarter? Hvem er det som uttrykker seg slik, egentlig? Skulle ikke forundre meg om det var en idiot. FOR: Etter en stund ble jeg så vant til at Olav gikk like bak meg. Derfor sluttet jeg på et tidspunkt å sjekke om han var der. For det var han jo …? Og så bare: Så KASTET jeg en tomatpuré over skulderen. Tror du den landet i handlevognen?

Nei:

 


 

 

Hadde jeg jobbet på Seinfeld, så hadde det sikkert vært et greit nok slapstick-triks. I overkant billig, men helt ok dersom Kramer hadde utført det, liksom.

“Jobbet på Seinfeld”, faktisk.

Men det gjør jeg jo ikke.

Og butikkbetjeningen, i dette tilfellet representert av mutt kvinne utstrålende bunnløs skepsis til idioter, ble ikke akkurat imponert; det var i hvert fall ikke sånn at hun plutselig og helt akutt nå fikk en dyp og ektefølt forkjærlighet for stakkars slepphendte vandaler, for å si det slik. Sukk.

 

Vel hjemme etter henting i barnehagen stilte vi oss foran vinduet for å se på ruskeværet som herjet utenfor, jeg og familiens ENESTE pertentlige alibi; sønnen. Sikkert i et underbevisst forsøk på å ignorere synet av kaos i stue og omegn, jeg må tilstå såpass.

 

… Som om det å se UTOVER, var det spor bedre, liksom:

 

 

Sønn, snart fire: «Mamma, se så skitten himmelen er!!

Mor, trettisyv: Øh … Hæ …? Eh …? Å, JA VISST!! HIMMELEN er skitten ja, det var DET du sa!

Sønn,snart fire: «Jeg tror vi må vaske den snart!»

Mor, trettisyv: Sukker lettet, og svarer så belærende og selvsikkert som bare en mor som nesten har blitt fersket i mangelfull vindusvask kan gjøre: «Det går faktisk ikke. Vi mennesker kan rett og slett ikke vaske himmelen, skjønner du.

 

HURRA! For tenk, det slipper vi!!

… Og det er jo ikke slik at jeg har tenkt å vaske vinduene før konfirmasjonen til min førstefødte likevel, liksom. Som du ser. Så det slipper jeg, også.

 

… Og rotet i hjemmet …? Jeg skal nok få bukt med det. Snart. Noen som nevnte uttrykket “få ut fingeren …”? NOPE. Det stemmer ikke her. Her er det mer følgende uttrykk som gjelder:

 

“må bare få ut storetåen fra neglelakkfjerneren, som den sitter helt mutters fast i, først.”

 

 

En helt aldeles vanlig dag, med andre ord.

Skaff meg et liv!

 

 

følg idioten på Facebook