FRA NÅ AV KAN DET VIRKELIG GÅ TIL HELVETE

 

Denne dagen har jeg gruet meg til LENGE. Har jeg gjort noe fryktelig dumt nå …? Jeg vet ikke.

Altså, å si at jeg bare har gruet meg er vel feil: Jeg har GLEDEGRUET meg. For selvfølgelig har jeg gledet meg, også: I dag kom nemlig min tredje bok, MINE TABBER, fra trykken! Helt rykende fersk. Og jeg har vært så utrolig spent på resultatet. For jeg har gjort alt HELT selv denne gangen.

Frykt nummer en: Jeg har vært livredd for å få tilsendt en bok som bare bestod av krypterte tegn. A-er og å-er som ser ut som de driter ø-er og b-er (?) Bilder trykket opp ned etc. OG HUSKET JEG NÅ VIRKELIG Å GI BESKJED OM AT BOKEN IKKE SKULLE TRYKKES I BLINDESKRIFT, LIKSOM???! Det ville jo nettopp være så utrolig avgjort typisk at forfatteren bak en bok med tittelen MINE TABBER, klarer å klusse det til, liksom.

Men gjett hva? Boken ser ut AKKURAT slik jeg håpet at den skulle bli! Jeg kan nesten ikke tro det. Haha!

 

Og så har vi frykt nummer to, da … Jeg har jo brukt penger på dette. Denne gangen har jeg ikke noe forlag i ryggen som tar kostnader og markedsføring. Denne gangen er det JEG som taper alt om ingen kjøper. Men at denne boken blir kjøpt representerer så mye mer for meg enn de pengene jeg eventuelt måtte tjene på dette.

For denne høsten har jeg sannsynligvis gjort noe forferdelig dumt. Jeg innser det nå: Det er ekstremsport det jeg har bedrevet. Jeg har ikke blitt basehopper. Jeg har ikke engang bedrevet strikkhopping.

Nei, jeg har gjort noe, for meg, vel så farlig: Jeg har friskemeldt meg. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å stå på egne ben. Egentlig helt uten å ha den helsen som skal til for å gjøre den slags. Og det har egentlig gått greit sånn rent økonomisk. Men jeg innser det nå; at jeg nok har drevet rovdrift på egen kropp. Og de siste ukene har jeg vært verre enn på lenge. Her snakker vi liggende posisjon opptil tjuetre timer i døgnet. Derfor handler det å bli lest, å bli kjøpt, å bli sett, denne gangen om MESTRING. Det handler om å føle at man klarer å bidra med noe – tross alt!

Og om de to små kassene med bøker jeg har investert i å skrive og trykke bare blir stående her hjemme uten å bli solgt …? Vel så blir de liksom et helt konkret bevis på min udugelighet her i verden.

 

Jeg har vært heldig: I løpet av den tiden jeg har blogget, har jeg stort sett vært blant de mest leste bloggene i landet. Egentlig helt uten å ha hatt noe særlig overskudd til å markedsføre den.

Og det er deres fortjeneste, det! Takk! Hver og en av dere lesere. Virkelig. Fra dypet av min skakkjørte sjel og byrde av en kropp!

Dere har gitt meg tilbake troen. På at verden kan finnes – også for slike som meg.

På at verden kan komme til meg. På at jeg kan bety noe – trass alle utfordringer.

Og på bakgrunn av dette har jeg altså samlet sammen alt jeg har hatt av krefter og skrevet denne boken.

Jeg er sliten nå.

Men jeg kjemper så lenge det går.

Jeg kjemper. Med nebb og klør og tanker og tekst og alt jeg har.

Og om dere som liker bloggen min, som jeg tross alt bruker nokså mange av mine ytterst begrensede krefter på, kjøper boken min, så blir jeg altså så utrolig GLAD! Da er liksom forverringen jeg nå opplever verdt noe, om dere skjønner?

Mitt ønske er jo dessuten at dette skal være en blogg fri for reklameinnlegg. Så langt det lar seg gjøre.

 

Men over til noe litt lystigere: nemlig BOKEN. For dette er altså et selvbiografiske dypdykk ned i noen av mine største fadeser her i livet! Og gud, jeg håper at disse ytterst drøye tabbene ENDELIG kan være verdt “bryet”. Lol.

Jeg skal ikke røpe for mye – men her får du blant annet lese om da en klovn trodde jeg forsøkte å kjøpe sex av ham … Og andre tabber som rett og slett er for drøye til at jeg har turt å trykke dem her på bloggen.

Synes du Klovn er pinlig? Rødmegrøsser du av Larry Davids blemmer i Curb Your Enthusiasm? Jeg kan love deg at dette er like ille. OG desto sannere.

 Dette er altså den MINST perfekte julegaven noensinne. Perfekt å gi bort til både dem du elsker – og dem du innerst inne forakter.

 

I løpet av morgendagen er den vel å finne til salgs på bokhandelen på Litteraturhuset i Bergen. Den ligger også til salgs på min egen nettbutikk.

 

HER KOMMER DU TIL NETTBUTIKKEN MIN

KJØP BOKEN – ELLER DØ!!!! (og del gjerne. sikkert veldig fristende etter en trussel om avlivning, liksom)

 

Sinnsykt dårlig oppløsning på bildene. Vi tar det som et tegn på at det snart er JUL! (og bestiller du boken nå får du den i god tid til gavene skal pakkes opp).

 

 

 

TULL OG TØYS. OG OMSORGSSVIKT?

 

Jeg har gjort mye ufornuftig her i livet. Snusfornuft? Not so much. La oss heller kalle det snusidioti! Ta bare en titt på denne mesterhjernen her:

 


(Bilde hentet fra min kommende bok Mine tabber)
 

Det er mange ting her i livet som jeg sånn i utgangspunktet har tenkt på som en VELDIG god idé. Når den egentlig, i beste fall, er … URTÅPELIG? Før jeg fikk barn satte jeg dem ofte ut i livet, også. Som den gang jeg bestemte meg for at det var en god idé å kjøpe en dør på Maxbo (holdt på å pusse opp en leilighet). Helt uten transport tilgjengelig. Et skikkelig impulsivt dørkjøp! Endte opp med å stille meg i veikanten og HAIKE, du vet – sånn med tommelen ut og opp og greier …? Haha! Endte faktisk bra, da. En snill mann med tilhenger stoppet. Og jammen kom både jeg og døren oss helskinnet hjem helt uten å bli verken kidnappet eller makulert.

 

MEN TILBAKE TIL NÅTIDEN. Og sånne innfall jeg fortsatt kan få.

 

Eksempel nummer 1:

Vi har ikke bil. Vi har ikke sertifikat, heller, verken jeg eller Olav. Tapere, jeg vet.

En dag jeg var jeg på Toys R Us med ungene (går det AN å starte en lekebutikk med dette navnet, og faktisk ende opp som internasjonalt ledende leverandør av leker? Svaret er visst JA).   

Jeg fikk øye på en sånn pedaldrevet lekebil. Nærmere bestemt denne:

 

 

 Mitt første innfall var som følger, helt, helt oppriktig: WTF?!!!! Koster den bare 4000?!! Det er jo sånn cirka bare EN HUNDREDEDEL av hva en vanlig koster bil, liksom! Jeg kunne jo faktisk kjøpe en sånn og kjøre rundt med den ..? De dagene jeg føler meg for dårlig i kroppen til å gå …? Haha – SE det for deg, da – hvordan det hadde sett ut om jeg kom og hentet sønnen i barnehagen med en slik en. Tipper jeg hadde fått stempelet tidenes mamma blant ungene. Men blant de andre foreldrene? Heller tvilsomt. Og det er jo naturligvis dem jeg er ute etter å imponere. Så da ble det naturligvis bare med tanken.  

 

Eksempel nummer 2:

Om jeg hadde frosset sterkt en vinterdag og ikke fant noe å ta på hodet – så hadde det ikke direkte bydd meg imot å gå med en afroparykk. Godt og varmt er det! Se på meg her, da!

 

Litt dårlig bilde, jeg vet. Fikk naturligvis Olav til å smøre inn linsen med vaselin, da jeg syntes jeg så så sexy ut.

 

Egentlig er det en gåte for meg hvorfor det nesten bare er folk sør for ekvator som er født med tjukt, krøllet afrohår på hodet. Og hvorfor INGEN av dem har måne. Det er jo her nord vi virkelig kunne trenge litt ekstra polstring på hodet. Urettferdig er det – ikke minst for alle menn med nordiske gener som sliter med hårtap og måne. For en ting er sikkert – hentesveis har ALDRI vært annet enn et «estetisk fenomen». Lol men sant! Jeg har i hvert fall fortsatt til gode å høre menn med hentesveis forklare sveisvalget med at de ønsker å være varme på issen. Selv om hentesveisen nok, totalt uintendert, har denne effekten. Her er det jo et enormt potensiale – det hadde jo kunne gjøre hentesveisen – om ikke mer hipster – så i hvert fall mer LOGISK! Tenk litt på det alle mannlige lesere.

 

Men nå snakker jeg meg helt vekk her. Poenget var at sånt, å gå med afroparykk for å varme hodet, får jeg meg rett og slett ikke til å gjøre lenger. Det blir liksom så trist når mamma oppfører seg barnsligere enn selv toåringen. Eller hva?

 

Eksempel nummer 3:

Jeg hadde lett kunnet sette meg på et busstopp og brukt det som kontor på fine sommerkvelder. Ta med seg et campingbord, laptopen, en termos med peppermyntete. Og bare JOBBE i skuret. Tenk å sitte ute i frisk luft, men likevel være forskånet fra bergensk sommerregn … Se trafikken bare fare forbi mens man skrev på sin nyeste roman …

Men om jeg hadde gjort det? Byens største byoriginal, sier jeg bare. Det hadde vel heller ikke tatt lange tiden før mammapolitiet hadde kommet på døren og arrestert meg for useriøs oppførsel! Så da ble det å okkupere DUKKEHUSET i stedet. MYE mer voksent. Eller i hvert fall diskret. Så lenge ikke mammapolitiet (hvem de nå enn måtte være) snoker rundt huset.

 

Poenget? Gud, jeg er altså så glad for at jeg fikk barn. Da blir jeg nesten nødt til å moderere meg litt. For deres skyld. Og det tror jeg er like greit. Og eksemplene nevnt ovenfor kan jeg helt fint avstå fra å sette ut i livet, altså.

 

Likevel skal det jo altså så forsvinnende lite til for å bli oppfattet som både sær og uskikket som foreldre i våre dager. Bare det å ikke eie en bil når man har barn, for eksempel? TOTALT UANSVARLIG. Og å droppe hjemmelaget julekalender? KRISE. Og å unnlate å sende med ungene nusselige matpakker hvor det står skrevet med løkkeskrift på silkepapir at I LOVE YOU. SMASK!! Altså … ER DU IKKE GLAD I UNGENE DIN, ELLER?? 

Jo. Det er jeg. Så glad at jeg helt fint gir avkall på den råkule lekebilen. Uansett hvor überstas jeg hadde syntes det var å råne ut i en sånn doning. For jeg innser jo at sånt ville bli litt overkill.

 

 

… Men LITT må det vel gå an å tøyse, likevel …? Og dumme seg ut? Selv om man har blitt mor, liksom? DET kan de vel ikke ta skade av.

 

 

 

 

 

MÅ bare!

 

… Og snart vil det også stå svart på hvitt. At jeg kanskje ikke er HELT riktig navlet. Boken Mine tabber, inneholdende noen av mine største tabber her i livet, er snart ute i verden. Følg med, følg med! Egenreklame, jeg vet, skyt meg (men skyt meg skånsomt. Nakkeskudd foretrekkes. Eventuelt forfra, med en miljøvennlig papirpose tredd godt nedover hodet mitt – for jeg er faktisk veldig opptatt av miljø! Elektrolekebil fremfor bensinbil. Sier ikke mer.)

 

 

følg hjernen på facebook

 

 

 

HELT UTENFOR SAMFUNNET

 

Jeg har alltid følt meg litt i periferien av samfunnet; jeg har vel hatt det som kan betegnes som nokså smale og rimelig sære interesser. Filmene jeg likte å se på kino (jeg går egentlig aldri på kino lenger) ble stort sett alltid vist i de aller minste salene – og de ble tatt av plakaten etter et par-tre stusselige visningsdager. Om de ble vist her i Norge overhodet.

Bøkene jeg ønsker å lese, er enten bare å få kjøpt i bokhandelen et par måneders tid før de blir borte – om de nå i det hele tatt blir solgt over disk. Og på biblioteket har jeg ofte pent måttet be personalet hente frem romaner og diktsamlinger fra magasinet. Fordelen er at de sjelden er utlånt, da!

Også i tv-ens storhetstid har sendeskjemaet bare i små gløtt vært til for meg: Det har vært sport, sport. Og atter sport. Jeg har ofte misunt folk med interesse for sånt – for dere var jo helgen helt spikret, uansett hvor lite som ellers skulle skje; fotball eller friidrett eller langrenn eller utfor på tv-en dagen lang! Noe tv-maraton innen sjangrene kultur, vitenskap, litteratur, musikk og filosofi, har jeg ALDRI opplevd. Det nærmeste var vel «Hurtigruten minutt for minutt». Haha!

Og så, når det kommer til musikk … Herregud. Da man fortsatt måtte ta seg en tur i butikken for å kjøpe et fysisk objekt, CD-en, for å få seg noe musikk i øret, så kunne utvalget være nokså begredelig begrenset. Aldri har jeg kunnet svippe en tur innom bensinstasjonen for å raske med meg en CD til roadtripen, for å si det slik.

 

Men nå? De siste fem årene har det jo skjedd en REVOLUSJON for sånne særinger som meg. Fortsatt har jeg vel ikke klart å venne meg til å lese e-bøker. Og bokhandlene blir jo dessverre bare smalere og smalere (jeg bare FATTER ikke hvorfor de bøkene jeg liker å lese kan gå under betegnelsen smal …? Det er jo den smale litteraturen som er den virkelig VIDSYNTE! For de bøkene som til enhver tid ligger på bestselgerlisten handler jo sjelden eller aldri om noe annet enn kjærlighet eller mord – smal, smal tematikk med andre ord. ). Men likevel gjør mitt elskede internett det mulig for meg å bestille gull på originalspråket (svensk og dansk og engelsk litteratur)!

 

Og når det kommer til film og musikk og tv-programmer har det jo skjedd MYE. TV-tid er jo ikke en obligatorisk reise fra A til Å lenger. Netflix gjør det mulig for meg å se på akkurat det jeg vil, når jeg vil. Endelig kan jeg følge sære serier! Man trenger ikke engang bekymre seg for om de i det hele tatt finner veien til Norge: Internett har gjort det mulig å få tilgang til det beste av det beste, umiddelbart, likevel! Serier jeg liker kan nok ha en tendens til å bli tatt av før jeg egentlig vil det, men det får være greit. Enlightened, har du sett den? HERREGUD, for en fantastisk serie! Bare to sesonger, naturligvis. Men den ligger nå der ute i eteren. Og finnes og finnes. For sånne skrullinger som meg.

 

Og så har du Spotify, da. Det er jo bare helt utrolig hvor mye SMALT man kan finne, også der! For tiden hører jeg mye på Patti Smith sin plate BANGA. Det har jeg for øvrig gjort en stund. Men den er så fin! Kanskje ikke av det smaleste jeg hører på. Men jeg liker ikke BARE smale ting, altså!

Og så har du ektemannen min, da.  Han er vel egentlig helt likedan. Han snoker seg frem til alskens podcaster. Hører alltid på et eller annet program om vitenskap eller penger (?) Rimelig smal musikk lager han, også. Men den finnes der ute likevel. Nå. Og nå. Og nå. På Spotify.

Olav har blant annet laget musikken til Døden – a series about life. Og Fjorden Cowboys. Til sammen fire plater med filmmusikk ligger tilgjengelig på Spotify. Musikk som ALDRI hadde funnet veien til musikkhyllen på OBS eller Hydro Texaco, for å si det sånn.

Hør for eksempel den nydelig western-inspirerte Lothepus theme fra Fjorden Cowboys (Søk på Olav Øyehaug på Spotify, fikk ikke link til å fungere). Resten av platen er også verdt litt lyttetid – de andre platene likeså (inhabil og stolt!!)

Selv kjøpte jeg for en tid siden opp restopplaget til bøkene mine. Hadde ikke hjerte til å makulere dem! Snart finner du dem i min egen nettbutikk. Sammen med min splitter nye bok Mine tabber – som snart kommer helt rykende fersk fra trykkeriet.

ENDELIG føler vi oss innlemmet i samfunnet! Sånn virkelig! Eller, det vil si: Vi ER det vel egentlig ikke. Men det FØLES i hvert fall sånn. Haha!

 

INTEGRERT: CHECK!

 

ser vi ikke innlemmet ut, kanskje?!

 

 

følg særingen på Facebook, da!