TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT!

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

– Sett kaffen intravenøst om morgenen.

– Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

– La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

– Bruk babyen din som mopp, sånn.

Så slipper du å vaske.

 

– Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skrellet når du er ferdig.

– Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.

 

– Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, da, jeg mener: SE på henne da!)


 

– Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Ha en fin torsdag! Med ønske om at du får et lettere liv —

 

 

følg meg på facebook

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #mandag

ER JEG VIKTIGERE ENN ANDRE?

 

Livet på denne jorden noen ganger, altså … Jeg har jo, som de fleste som har rukket å passere konfirmasjonsalder, lært at ordtaket «en ulykke kommer sjelden alene» er det munnhellet som har tålt overgangen fra fordums til moderne tid best. I den forstand at det fortsatt later til å ha rot i virkeligheten. Også når det kommer til elektroniske hjelpemidler, viser det seg.

 

For her. I selveste dette livet vårt. Så 1. Sluttet komfyren å virke på søndag (dårlig ledning eller noe). 2 På mandag tok brødristeren FYR. Olav endte opp med å kaste den ut av vinduet som en brødristerformet brødrister i lys lue. 3. Og i går, så sluttet altså TØRKETROMMELEN å virke. I tillegg 4. Klarte Olav å dra av den «propellen» i oppvaskmaskinen i dag. Men det ordnet seg heldigvis, så den er grei.

 

Men altså. Hallo? Hvordan er det mulig? Ikke har noen av disse tingene gitt uttrykk for at de mistrives hjemme hos oss før nå, heller. Alt skjedde så plutselig. Jeg føler jo nå at noen prøver å kommunisere noe til meg der ute i eteren. Noe om elektrisitet. Men jeg får liksom ikke helt tak i hva. Noen form for ros kan jeg vel neppe regne med at det er …? Så da må det altså være en slags form for straff.  Men for hva? Straffen for at jeg i 1994, som Isfoket-fan, bestemte meg for å SLUTTE å spise mat laget på komfyr og for å ikke bruke annet enn levende lys og OLJELAMPE, muligens? En aksjon gjennomført i en slags solidaritet med tidligere generasjoners mangel på elektrisitet? (demonstrasjonen ble for øvrig gjennomført på pikerommet i en BLOKKLEILIGHET. Utrolig arkaisk. Ler). Men likevel: Denne boikotten av elektriske hjelpemidler, den var kanskje nok til at eteren, som ikke helt utenkelig også styrer elektrisiteten, fikk nok av meg …? Og nå i 23 år har brukt store deler av sin allmektighet til å irritere seg over min elektrisitetsstreik den gang da? Før det BAM! Smalt den siste uken i januar 2017.

 

Men det å tro at noen, en gud eller et univers – eller en allmektig hund for det jeg vet – er ute etter å ta en, det kan vel bare være tegn på stormannsgalskap? Om du sitter i et fly og tror at flyet kommer til å styrte fordi du er om bord – ja, så definerer du deg vel som den viktigste personen om bord i det flyet, da …? Og de andre menneskene er bare staffasje for at gud skal kunne utføre flystyrten, ment på akkurat DEG?

 

Og om nå overjordiske makter finner det for godt å bruke litt av sin tid på å slå ut alle mine elektriske hjelpemidler samtidig, ja … Så må det jo være fordi jeg i så fall er ekstra viktig her på jord? Og det er jeg jo ikke. Heldigvis. Det virker så slitsomt. Huff. Jeg hadde virkelig aldri blitt noen god pave. Ikke kler jeg hvitt, heller. Herregud, så gusten jeg hadde sett ut i Vatikanet! Men pavebil hadde kledd meg, da.

 

Det siste avsnittet her, det er vel den konklusjonen jeg klarer å trekke ut av de siste dagers hendelser. Med andre ord: Dette. Har jeg ikke lært noen ting av!

 

PRØVER Å SE POPE-WORTHY (?!) UT. ER DET IKKE.

 

 

EPILOG: Den 25.01. 2017 kom endelig ny tørketrommel i hus. En elektriker kommer for å se på familiens komfyr i morgen. Brødrister-lens kommer vi til å være helt frem til 27.01.2017.

 

Tørketrommelen har for øvrig sluttet å virke før. Det skrev jeg om HER. En helt vanvittig tabbehistorie, en sannhet fra virkeligheten. Også med i min siste bok, Mine tabber. En av sytten fadeser. De seksten andre er MINST like ille. Om du ønsker å kjøpe boken; legg igjen en kommentar (vises ikke på bloggen) – eller send meg en pm/melding på Facebook-siden min. Betaling via Vipps eller konto, kr 200,- (inkl. frakt). Inntekter fra boken gjør at jeg SLIPPER å skrive idiotiske annonseinnlegg om derma-roller og Botox. Og kan skrive idiotiske innlegg om paver og tørketromler i stedet. Ler.

 

Puh. Nå tar jeg kvelden her. Snakkes!

 

 

PERFEKSJONISME ER IKKE LIVET. PERFEKSJONISME ER TIDLIG DØD.

 

Det er lenge siden jeg ga opp å fremstå perfekt på noen som helst måte. Jeg hadde vel lyst til å være såkalt «flink pike» som barn. Men jeg fikk det liksom aldri helt til. Gode karakterer hadde jeg, og også hobbyer der jeg gjorde det bra. Men sånn på generelt basis, så har jeg liksom ikke klart det. Aldri helt. Jeg stod alltid i fare for å få dårlige karakterer i orden og oppførsel, liksom.  Både på skolen og i livet generelt. Og etter hvert som jeg ble eldre, innså jeg at det også var mange andre ting som stod i veien og gjorde meg ute av stand til å leve et såkalt «perfekt liv». Det er ikke det: Også jeg liker å sminke meg litt, bruke leppestift og neglelakk, også jeg liker å ta meg bra ut på bilder. Og jeg liker fine klær og fine ting. Men så er det dette med at “min beste side” gjerne innebærer både et hint av pulesveis og en dæsj loete strømpebukse, da. Og det på en GOD dag. Haha! Men jeg hadde seriøst heller tatt en overdose arsenikk midtveis i min tid på jorden fremfor å måtte tilbringe halve livet i frisørstoler, på negle- fot-, og vippesalonger – som visst er en del av veien mot det fullkomne liv.

 

De finnes i alle fasonger, i alle aldre og i alle yrker. Men stort sett har de vel dette til felles: De er som oftest kvinner. Og de vil være PERFEKTE. Selv når karakterboken med toppkarakterer i orden og oppførsel har befunnet seg i en nedstøvet pappkasse på loftet i et tiår eller to. Som om de fortsatt har en ungdomskolelærer hengende over skulderen til å observere og evaluere livet sitt og gi det karakter. Og noen av dem klarer det nokså bra. De gjør det til et slags livsprosjekt å fremstå med plettfri fasade. Men hva er en fasade? Jo, det er det som andre ser. Å etterstrebe perfeksjonisme er å gjøre omverdenens blikk til det viktigste i ens eget liv. Men hvor viktig kan man egentlig være i de utenforståendes liv? I de utenforståendes blikk? Ikke det spor. «Du fremstår så perfekt. Du er jo selveste supermammaen! Selveste superkvinnen! Selveste superjordboeren!» Altså … Gratulerer, du har klart å gjøre livet ditt om til en feiende flott kulisse for andre menneskers liv. HURRA!

 

Og så er det jo en gang slik, at selv den mest perfekte i egne øyne egentlig bare PRØVER å være det. For hun får det aldri til. Ikke egentlig. Uansett hvordan det ser ut fra utsiden, vil hun aldri føle at hun får det til. Om så alle rene tangatruser strykes hver kveld, vil det alltid være en tangatruse eller to som ligger ustrøkne i skittentøyskurven. Uansett hvor fine tellekanter håndklærne i baderomsskapet har, vil håndklærne alltid krølle seg i vaskemaskinen. Maten en serverer gjestene kan være god, men den kunne alltid vært enda bedre. Og den jobben man gjør i det fine karrierekonsernet sitt? Man gjør sitt ytterste for å legge hele sin sjel ned i arbeidet. Men det er aldri noen som SER det. De ser det ikke godt nok. Og det er jo de andre man ønsker å være perfekt for, sånn egentlig, og ikke en selv, innerst inne, er det ikke? SNUFS.

 

Og så blir man jo fort fanget i en ond, og stadig ekspanderende, sirkel. For INGENTING kan selvfølgelig være godt nok. INGENTING kan noensinne bli perfekt nok. Og perfeksjonismen kan aldri fremstå som en gulrot, en gledesfull motivasjon. For det perfekte er jo uoppnåelig. Det vet vi alle. Derfor er det bare ødeleggende. Det perfekte minner en alltid, og da mener jeg ALLTID, på det man gjorde feil, ikke det man gjorde riktig eller bra nok.

 

Selv er jeg så heldig at jeg egentlig ikke liker det perfekte. Folk kan gjerne ha sine tilbøyeligheter og ha et ønske om å virkelig PRESTERE her i livet, velge seg ut sine områder der de perfeksjonerer og gunner til. Sånt gjør jeg jo til og med selv: Når jeg skal gi ut en bok, for eksempel, skal alt være riktig helt ned til hver eneste setning, hvert eneste ord. Men summa summarum liker jeg når ting hangler og går og er litt skakt og litt skeivt. De folkene jeg kjenner og setter høyest, er også slik. Nå høres jeg kanskje litt ond ut her, men flinke piker som sier og gjør alt riktig, samtidig som de ser ut som små alver med uttrykksløse øyebryn, blir bare staffasje for min del. Men enda sørgeligere: De er bare staffasje i sitt eget liv, også.

 

Gud, så deilig det er å ikke strebe etter en opphøyet mal som likevel ikke har noe som helst med livet å gjøre! Jeg gir fint blanke faen i at jeg ikke fremstår for andre som verken en supermamma, en superkvinne eller som et supermenneske. For jeg ER det ikke. Jeg kunne sikkert prøve å late som – med mindre hell. Men jeg synes rett og slett ikke det tilfører livet mitt noen verdi å skulle strebe etter slikt. Ikke har jeg noensinne klart det –  og ikke har jeg noe ønske om å klare det, heller. Og herregud, for et begredelig liv jeg hadde levd om jeg nå hadde behov for å være perfeksjonistisk i mitt liv som kronisk syk småbarnsmor! Det hadde virkelig vært min undergang. For hva skulle jeg ha gjort om jeg, med min til tider svært begrensede arbeidskapasitet, skulle henge meg opp i «sorgen» over å ikke kunne vise meg i verden med striglet sveis til enhver tid? Bare så folk kunne tro at jeg var helt uten problemer her i verden?

 

Det er kanskje det jeg har fått bekreftet mest av alt etter at jeg ble kronisk syk: Perfeksjonisme er ikke livet. Det kan det aldri være. Perfeksjonisme er det motsatte av liv. Perfeksjonisme frarøver en livet. Perfeksjonisme er død. Ja, om ikke perfeksjonisme er på toppen av dødsårsaker i Norge, så er det i hvert fall, i tillegg til mer eller mindre alvorlige sykdommer, garantert på topp når det kommer til årsaker til dårlig livskvalitet. Det er jeg temmelig sikker på. Det fører til dårlig selvbilde. Dårlig selvtillit. Usikkerhet. Sosial angst. Isolasjon. Utbrenthet og depresjon.

 

Så er det dette da. Å prøve å forstå hvorfor mennesker – og spesielt kvinner – likevel søker seg til det perfekte. Når det overhodet ikke er med på å gi en bedre livskvalitet. Ja … Hvorfor, egentlig? For før eller siden imploderer perfeksjonismen uansett. Du får et barn og sitter der med sydd underliv og ammespreng. Du passerer førti og oppdager at vippeextentionsene bare fremhever det rynkete trynet ditt. Livet skjer. Og på ett eller annet tidspunkt sprenger livet seg gjennom den fjonge kroppen din. Hengepupper og hengepung får vi alle til slutt uansett. Men så er det dette som er så påtagelig, da: At barna våre, og kanskje spesielt jentene våre, vokser opp i en verden der livet nettopp skal være perfekt. Håret. Puppene. Lårene. Klærne. Sminken. Yrket. Maten. Huset. Mannen. Barna. Vennene.

 

Hver eneste dag prøver jeg å finne frem til «fordeler» ved det å ikke kunne være en del av denne perfeksjonistiske trenden i kraft av å være langvarig syk. Selv om jeg hadde villet, hadde jeg ikke klart det nå (jeg skriver fordeler i hermetegn fordi det egentlig ikke finnes noen fordeler med å få frarøvet livet sitt, og de ønsker og tanker man hadde for det. Ikke egentlig. Men så må man jo likevel prøve å finne noen). Og kan hende har jeg allerede lenge vært litt på utsiden av perfeksjonismetrenden. Både frivillig og ufrivillig. Men etter at jeg ble syk, har dette i tillegg nærmest blitt en fanesak for meg: Det å få lov til å finnes i verden. Med skrupler. Og skavanker. Uten at man skal være så fordømt staffasje i eget liv.

 

Og forhåpentligvis vil jeg, nettopp på grunn av mine tilkortkommenheter her i verden, samt aksepten av dem, klare å formidle dette til min egen lille jente. Ikke gjennom ord. Men i ALLER høyeste grad gjennom handling. Ler.

 

Folk må gjerne poengtere mine tilkortkommenheter her i verden og tenke sitt om dem. Men ingen skal kunne anklage meg for å ville gjøre datteren min om til et statussymbol i sitt eget liv.

 

 

HEI! Her er jeg på en totalt uperfekt dag. Bildet er uredigert, om du skulle lure.

 



… Og her er et bilde tatt like etter jeg fødte datteren min. Synd øynene mine er så opphovnet at du ikke ser at de faktisk matcher agurkskiven!!!

 

 

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#perfeksjonisme #perfekt #kvinneanarki #livet #døden #kvinne #utseende #kropp

 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: KÅL-ROT PÅ HANDICAPTOALETTET

 

Jeg skulle bare på det lille kjøpesenteret en tur. I vesken hadde jeg, som alltid når jeg skal ut i verden, en liten pose oppskåret råkost. For jeg ELSKER nemlig råkost! Denne dagen var det noen saftige skiver kålrot jeg bar på. Det pleier jeg av en eller annen grunn ikke å ha med meg, vanligvis går det i gulrot og paprika, men nå var det på tide å få følge ut i verden av en rotfrukt jeg har kjær.

 

Inn på det bittelille kjøpesenteret postet jeg en fin bunke bøker (Mine tabber, min siste bok) til en herlig bukett kjøpere. Men HERREGUD. Så dyrt det er å sende?! Jeg fikk helt sjokk. Jeg blir jo ruinert av dette. Salget er over, det kan jeg si med én gang! Men nok om det.

 

Da jeg var ferdig, bar det til apoteket. Der var det folksomt. Jeg trakk en kølapp, og satte meg for å vente. Sukk. Jeg kjente det rumle i magen og tok opp posen med råkosten i. Åpnet den. Men altså … Å, FY, som det luktet! Kålroten, selvfølgelig. Obs og nei. Kunne ikke sitte her og stinke, som om jeg forsøkte å prompe ut alle pensjonister fra apoteket. Er det noe jeg hater, så er det nemlig å få kjeft. Og kjeft får jeg dessverre OFTE ute i samfunnet. Enten klarer jeg å snuble i små menn. Eller tråkke skoen av et barn. Eller daske en pensjonist i ansiktet med skjerfet mitt. Jeg så på kølappen. Ni nummer igjen. Hm. Nå VILLE jeg ha kålrot! Jeg tenkte litt, slik jeg ofte gjør like før det går galt på ett eller annet vis … Og så gikk jeg mot publikumstoalettene. På do måtte det vel være greit å spise stinkende greier?

 

MEN! Spise kålrot i bås? Aldri i livet. Altfor nært do. Alt for mange basselusker på et altfor lite område. Ekkelt. Hm igjen. Hva med handicapdoen, da? Jo. Den doen er jo et ROM. Ikke en bås. Kjempelangt bort til toalettet om man stiller seg ved døren og greier. Som en hybel med do midt i stuen, nesten. Jeg gikk inn, låste … Og tok noen reale munnfuller kålrot. NAM! Stinket gjorde det. Men jeg plaget i hvert fall ingen.

 

Jeg gjorde meg ferdig med mine tygg, låste opp igjen, og der bare … En dame. Som ventet på å få komme inn. Jeg ble straks bevisst hva jeg nå nettopp hadde forlatt: Et nærmest lufttett lokalet med den verste prompestanken noensinne. Og jeg bare … OISANN. Unnskyld. Det lukter veldig dårlig der inne. Men jeg har ikke prompet eller bæsjet, altså. Jeg … Altså … Jeg har bare spist litt kålrot. 

 

Å herre. AKkurat ja. «Jeg har bare spist litt kålrot» … Hørtes jo ut som verdens DÅRLIGSTE hvite løgn, haha! Damen så rart på meg. Sa ingenting. Lot som om hun ikke hørte meg, kanskje. Gud, jeg skamrødmer. Litt fordi jeg tok opp handicapdoen helt uten å trenge den i dag. Ikke egentlig. Bare for å spise litt kålrot i ro og mak.

 

Men det er vel slikt man kanskje også kan kalle et handicap.  

 

 

 

 

Om du ønsker å kjøpe den siste boken min, Mine tabber, send meg en pm på facebooksiden min, eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet med navn og adresse, så sender jeg bok!(vises ikke på bloggen). Du kan betale med Vipps eller via konto. Boken koster nå kr 200,- og ikke kroner 180 (inkludert frakt). Men en ting kan jeg love deg: Tabben over er ikke i nærheten av hvor drøye tabbene i mestermakkverket Mine tabber er.


 

 

 

DE ALLER FØRSTE BILDENE

 

Jeg bladde litt gjennom dem her i sted: De aller første babybildene. Fra de aller første dagene. De aller første månedene. Det aller første året. Og HERREGUD og kjære, gode vene. Det er som om morsfølelsen bare sprenger mitt indre hiroshima i luften her. For det er så tydelig at kroppen min husker … Den husker alle hormonene, alt oxytocinet, den husket graviditetene, fødslene, ammingen.  Alt kom opp igjen. Det er nesten for mye varme følelser til at jeg orker det. For mye kjærlighet. Liksom mye sterkere nå når jeg ser tilbake …? Den gang visste jeg jo ikke hvem de var. Når et lite barn kommer ut av magen, vet man jo knapt mer om det enn selv fremmede folk på gaten som stopper en for å se på den nusselige babyen gjør. Men nå vet jeg jo: Nå kjenner vi dem bedre enn noen andre, jeg og pappaen.

 

Det er så rart … Var det liksom I DISSE BABYENE ungene mine lå gjemt? Inni disse små hjelpeløse byltene? Disse folkene som jeg nå kjenner bedre enn noen andre i hele verden? Den lille Pippi-en min. Den lille kunstneren min. Og den første tidens symbiose, preget av en utrolig stor beskyttertrang, møter nåtidens kjærlighet. Den som på et vis er enda dypere nå som jeg vet hvem det er jeg elsker.

 

Foreldreskapet, altså! Det slutter aldri å overraske meg sånn rent følelsesmessig.

 

 

… Og så innser jeg det, at av og til er det visst lurt å dukke litt ned i fortiden for å minne seg selv på hva man har. Det blir liksom ekstra tydelig når man ser sitt eget liv litt utenfra …? Fy søren så heldig jeg føler meg som er mamma til de to fineste folkene jeg vet om. To barn som dessuten ser ut til å trives så helt aldeles utmerket godt i dette livet! Av og til må man bare klype seg litt i armen og minne seg selv på hvor heldig man faktisk er.

 

 

følg meg gjerne på Facebook

 

#baby #babybilder #nyfødt #kjærlighet #forelskelse #takknemlighet #foreldre #foreldreskap #mamma #barn #familie

 

EN MOTBYDELIG GJEST

 

Så støkk man til i går kveld, nøyaktig klokken elleve. Irritert gråt fra barnerommet. Ikke sånn sår gråt, ikke sånn jeg har hatt mareritt-gråt eller jeg må på do-gråt eller jeg er syk-gråt. Men sånn IRRITERT gråt. Ok, inn på rommet og så bare … «Mammaaaa, det kløøøøør!» akkompagnert av synet av en barnekropp som stod i bro samtidig som den vrengte seg som en … Mark …?

 

Javel ja. Dette har man jo vitterlig opplevd før. Så da vet man. Med en eneste gang. At dette er tegn på BARNEMARK. Den motbydelige gjest. Og marken, den har funnet ut, at sånn i ellevetiden, det er den perfekte tid å komme ut og “hilse på verden” og legge fra seg noen egg. Sannsynligvis fordi den innser at dette er det verst tenkelige tidspunktet for en familie å bli plaget ¨på. For da KLØR det!

 

Jeg hentet en ektemann og en lommelykt. For markene søker seg visst til lyset om man lyser et visst sted …? Og vi lyste. Og joda. Som antatt: Der kom den. Snoende, dansende, som en idiotisk slange som FØLER til orientalsk musikk. Vi manglet bare litt fløytetoner på mistenkelige skalaer, så hadde vi vært helt i mål, tenker jeg.

 

Å, herregud så ekkelt. Dette er kanskje ikke noe man skal snakke om …? Men det rammer vel de fleste barnefamilier på ett eller annet tidspunkt. Så jeg tar sjansen. Uansett: Vi slukket lommelykten fort straks vi hadde fått øye på representanten for våre asylanter – og trålte gjennom hele medisinskapet på jakt etter Vermox. Ja, for det heter det man skal bruke (og ja – vi har hatt bruk for det før). Men det fant vi ikke. Og ikke hadde vi Eurax eller noe annet kløestillende (det hjelper vel egentlig ikke, men litt placebo kan man vel alltids håpe på?). Det ble en noe søvnløs natt.

 

Jeg googlet fenomenet barnemark, sånn i et forsøk på å gjøre parasittmareritt om til nysgjerrighet, og kom naturligvis inn på en spørsmål/svar side hos lommelegen.no. En kvinne lufter sin fortvilelse: Hvordan bli kvitt barnemark som kommer tilbake gjentatte ganger? Lommelegenden Brynjulf Barexstein informerer: Han viser også til en amerikansk lærebok han nettopp har kommet over. Her står det at for å bli totalt kvitt barnemark må følgende prosedyrer gjennomføres:

1) Alle familiemedlemmer må gjennomgå behandling.
2) Familien flytter ut av huset i en 3 ukers periode, f.eks. en ferie, OG:
3) Bor på et nytt sted hver natt (!).
4) Ny runde med behandling 2 uker etter første kuren.

 

Haha, bo på et nytt sted hver natt i tre uker?!! Tenker vi gjør landstrykere av oss nå, følg min nye blogg «barnemarknomadene.blogg.no». Oppe om litt!

 

Foreløpig er utelukkende punkt 1 på listen utført. VERMOX. Så får vi se. Nyter kanskje den siste kvelden hjemme før det blir nomadeliv på oss.

Det klør OVERALT! Innbilte symptomer som psykisk terror. For kun en av husstandens medlemmer er rammet. Men se … Har jeg fått barnemark på øyet …? I øret? I hodet? I sjelen? DET KLØR SÅNN! OVERALT!

 

USJ.

 

følg meg gjerne på Facebook for flere oppdateringer fra et til tider tarvelig familieliv

 

 

#barnemark #vermox #mark #ekkelt #barnesykdom #parasitt #kløe #familie #familieliv #småbarnsliv #hverdagsliv

 

 

 

 

 

MIN HEMMELIGE FORTID SOM TAPER OG MIN HEMMELIGE NÅTID SOM VINNER

 

TUSEN TAKK for respons på forrige innlegg! Og til alle dere som det siste døgnet har hevet dere rundt og kjøpte boken min, ikke minst: et STORT smask fra meg! Jeg må jo faktisk innrømme at jeg blir litt glad, det må det vel være lov til å si? Eller er det sånt man helst bør holde for seg selv, liksom?  *oppriktig glede, det siste tabu*

 

 

Herregud. Har ikke reklamert så mye for meg selv siden jeg kjøpte navnet mitt inn i førti kolonner à 2 kroner pr stykk i en loddbok for I. A. Skulemusikk i 1994: Jeg SKULLE vinne, ikke fordi jeg på død og liv trengte verken en Elton John-kassett (4. premie) eller et rosa dosete (2.premie), men fordi kjekkas1, den übernydelige tenorsaksofonisten i mitt liv, skulle FÅ ØYE PÅ MEG i det jeg skred opp på scenen for å hente min premie. Den gang vant jeg ulykksaligvis ikke – og kjekkas1 fikk dermed heller ikke sett hvor HOT jeg var med papegøyeøredobb i det ene øret, og en tupert lugg så full av hårspray at hele Ådnamarka gymsal ville ha sprengt i luften om noen hadde funnet på å fikle med en lighter.

 

Men nå har jeg altså gjort et forsøk på å reklamere for meg selv igjen. Ikke for min egen nittitallspersonlighet denne gangen – men for min egen bok. Så nå kom jeg meg liksom endelig opp på scenen, da. På egen blogg, liksom. TA-DA! Ikke med tenorsaksofonisten i mitt liv i salen, nødvendigvis …? (hallo, er du der ute, S.P…?) men forhåpentligvis med noen nye lesere rundt omkring. Og hei, hva skal jeg med en tenorsaksofonist da, liksom? Godt gift er jeg. Ikke bare med min egen mann, men med dere fine lesere, attpåtil.

 

 

Sees, fininger!

 

Hvis du ønsker å kjøpe boken Mine tabber, omhandlende mine mange feiltrinn og blemmer her i verden: Send meg en melding på 91 18 55 71 eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Så sender jeg deg bok. Betal via Vipps eller via konto. F eks. Januarsalg nå: 180 kroner (inkl. frakt) mot tidligere 280! Magisk.

 

 

 

MIN ALLER VERSTE EGENSKAP

 

Så var det dette med å fungere optimalt her i livet, da. Det gjør jo ikke jeg. MEN. Jeg skrev altså en bok i høst. Det klarte jeg faktisk. Gadd ikke vente lenger på at mitt indre geni skulle våkne til live og gjøre min neste roman ferdig for utgivelse på real-stuff-forlaget mitt, Aschehoug. Så da skapte jeg mitt eget forlag. Og ga rett og slett ut den noe selvbiografiske, nokså ikke-genierklærte boken Mine tabber der. I håp om at mitt sørgelige liv i hvert fall skulle kunne være litt INNBRINGENDE. Hahaha. Jeg ler.

 

For hva skjedde så? Jo. Samme dag som jeg annonserte at boken var kommet fra trykken, og linket til nettbutikk og greier, så forsvant jeg altså fra jordens overflate (om nå bloggen min kan kalles for jordens overflate) i en måned. POFF. Vekke. Og har jeg link til nettbutikken min her på bloggen? Nei. Har jeg promotert boken på noen som helst måte? Neisann. Har jeg sendt boken til aviser og tidsskrifter? Oppsøkt bokhandlere og tryglet dem om å selge mitt liv mellom permer? Gitt gratiseksemplar til de tjue kuleste, mest populære av vennene mine, så de kan lese boken og får lyst til å kjøpe den og gi den til minst tjue av de überkuleste vennene sine etc etc? Nei.

             

Straks jeg fant ut at prosjekt «bok på eget forlag» gikk i pluss, og at jeg altså ikke måtte BETALE for å få lov til å jobbe litt – ja, så senket jeg ganske enkelt skuldrene og tenkte: SÅNN JA. Det var bra. Gi ut en bok uten at det koster penger. KJEMPEHYGGELIG!!

 

Og så glemte jeg nesten helt av det. For jeg vil jo egentlig ikke bli lest. Eller vent, jeg vil bli lest. Eller altså nei, jeg vil jo ikke bli lest, ikke EGENTLIG. Jeg vil jo bare skrive. Etc. Noen som forstår at jeg kanskje hører mer hjemme på et ordentlig forlag med ordentlige jobbefolk som i det minste sørger for å få kastet boken ut til landets biblioteker? Egen makuleringsavdeling har de, også. GULP. Hva skal jeg gjøre når jeg må makulere mine egne bøker, liksom? Klippe dem opp manuelt? *ser for meg vannblemme på tommelen allerede*

 

Blant mine dårligste egenskaper hører definitivt evnen til å markedsføre seg selv. Og DET har jeg altså tenkt å gjøre noe med her og nå.

 

For her er det altså. ANSTØTET. Reklame fra sjelen. For sjelen. JEG VIL SELGE SJELEN MIN! JEG VIL SELGE BOKEN MIN! MINE TABBER, HETER DEN! DEN BLE GITT UT PÅ EGET FORLAG I DESEMBER! BOKEN HANDLER OM, HVA SKAL JEG SI, TJA, DUMME TING JEG HAR GJORT/OPPLEVD HER I LIVET! ALTSÅ, SOM I SELVFORSKYLDTE TABBER! FLAUSER, FADESER, BLEMMER OM DU VIL!

 

Har du lyst til å kjøpe den? Glem nettbutikken min. Utrolig omfattende greie. Bare kjøp den. Send meg en SMS på 91 18 55 71. Eller en melding på facebooksiden min. Eller skriv en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Skriv f eks og adresse og ønsket betalingsmåte. Det være seg via VIPPS, overføring mellom konti, (elsker når jeg kan bruke ordet konti) eller enda smartere måter jeg kanskje ikke har hørt om engang. Jeg kan også hente sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i Bergen sentrum, i Årstad bydel, på Landås og i Fana bydel. Jeg henter ikke sedler puttet i hemmelige sprekker og kriker i følgende bydeler: Fyllingsdalen, Åsane, Arna. Jeg er heller ikke i stand til / vil ikke / orker ikke å hente sedler i hemmelige sprekker og kriker i resten av landet, så om du bor rundt omkring, får du bruke VIPPS eller overføring mellom KONTI el.

 

NB! Det er SALG på boken. Det er jo januar og jeg er PROFF!

Før kostet den 280. Nå koster den 180! (inkludert frakt)

 

UTROLIG LITE SALGBAR SJEL.

 

 

… Fra et mytisk liv som forfatter på befaring i herskapelig seng i Aschehougs eminentpompøse villa … Fotografert med digitalkamera med 3000 Megapixler!

 

… Til et fullsørgelig liv på gulvet hjemme. Pengene i hodeputen er byttet ut med x antall eksemplarer av egen bok … Og selfiekameraet har bare 450 mpxls!

 

ALTSÅ. MINE TABBER. Boken om fadesene i mitt liv. Rett og slett. Verre enn Larry David. Kanskje like ille som Klovn. Opp til deg å vurdere.

DEL GJERNE.
 

 

 

 

FLYKTE OVER I LIVET SELV …?

 

Jeg vil helst bare forsvinne for tiden. Forsvinne og forsvinne. Forsvinne bort fra mening, krav, plikter. Forsvinne bort fra tanker, forsvinne bort fra ord. Å, ORD … Jeg blir så dønn sliten, så dønn oppriktig lei av ord. Tenke, tenke, tenke … Analysere … Få ord til å søke sammen, danne mening, virkelighet. Et forsøk på å forklare omverdenen for en selv. Omsette den fra væren til språk. Hele tiden. Døgnet rundt. I våken tilstand. I drømmene. Alltid. Utrolig slitsomt. En yrkesskade, jeg vet. Forfattere sliter i hodet. Haha.

 

Heldigvis finnes det et sted jeg kan forsvinne. Foran pianoet. Jeg setter meg foran pianoet og forsvinner. Flykter inn i et landskap hvor alt er rytme, følelser, stemning. Tangentene kan ikke ord. Det finnes ingen ord i musikken for meg. Det er rart. Jeg hørte på Joni Mitchell sammen med ungene i går (jeg prøver å snikkultivere dem ved å spille min egen ungdomstids klassiskere): Jeg sang med. Jeg kan sangtekstene utenat etter atskillige gjennomlyttinger. Men så slo det meg: Jeg vet likevel ikke hva sangene handler om. Ikke egentlig. Bare bruddstykker. Har ikke tatt til meg meningen, på en måte. Jeg synger med på teksten, ord for ord, men ordene forblir bare rytme for meg i musikken. Det er rart at det er slik. Jeg som er så besatt av ord. De fleste forfattere jeg kjenner, hører tekst like mye som de hører musikk i musikken. De jubler når Bob Dylan får Nobels litteraturpris. Jeg har også hørt på Bob Dylan. Jeg kjenner sounden, stemningen. Men jeg aner ikke hva han synger om. Hehe!

 

Frem fra hendene mine, fingrene over tangentene, vokser det frem et helt nytt språk. Et kroppens språk. MITT språk. Å kjenne musikken strømme UT av kroppen, gjennom fingrene og ut. Hvor fint er ikke det? Da jeg begynte å spille piano igjen i høst (etter en pause på nærmere ti år), tok jeg et valg: Å IKKE begynne med noter igjen. FØKK noter! Det er så hemmende. Om man øver seg opp, skala for skala, så kan man jo etter hvert spille HVA som helst! Det passer meg så mye bedre. Å ikke være avhengig av et system.

 

VEL. Det var ord om musikk. Og nå: Bort med ordene. Frem med tangentene. En timinutter fra selveste livet. Eller en flukt over i livet selv, alt ettersom.

 

 

Glo på himmelskjermen mens man tar seg en trall …

 


 

… Må bare flytte bort en monstertruck fra tangentene først.

 

 

Håper du har en fin start på uken!

 

HAGL-AVHENGIG

 

Oi, oi, oi og herregud. Dette er bare så ufattelig utrolig typisk meg og Olav! For en måneds tid siden opplevde vi nemlig tidenes haglskur her rundt huset vårt. Vi løp naturligvis bort til vinduet for å se, begge to. Heldigvis var ungene lagt, så vi hadde mer enn nok av tid til å bruke på nitid haglstudering. Og så var det jo slik at disse haglene her, de var de største vi NOENSINNE hadde sett. Både jeg og han. Altså, jeg mener:

 

SKJØNNER du, eller …? (den observante leser ser vel også at vi denne kvelden ble nødt til å  fokusere på hagl fremfor opprydding av leker)

 

Og så gjorde Olav noe som altså skulle vise seg å bli banen til vår verdighet: Han heiv innpå et hagl. Knasket det. Og så bare … “Nam! UTROLIG godt!”. Jeg fant fort ut at han hadde gått foran som et godt eksempel, og heiv innpå et hagl selv. Men altså … NAM! Isbiter, det er jo godt. Det vet alle. Men av og til kan de bli for store …? Ja …? Altfor vanskelige å tygge? Altfor kalde i munnen? Men disse … Å, disse. De var bare helt perfekt i størrelse. Helt perfekt i konsistens. Husker du godteriet “Salte ufo”?Sånn var det. Samme størrelse. Samme konsistens. Bare uten sukker og E-stoffer. Vi så på hverandre … Nikket. Trengte ikke si noe mer: Vi visste begge hva som måtte gjøres.

 

Så var det å hente noen fryseposer i kjøkkenskapet. Og så gikk vi altså på innhøsting av hagl i egen hage. Hagl-sanking. Vips – en fin liten forsyning hagl i vår egen fryser. Haha! I utgangspunktet tenkte vi at haglet skulle være til gjester. Dét er vel fint vertskap det, som stiller med hagl til høytidelige anledninger. Men Neida …

 

“Min mann gikk foran som et godt eksempel. Og nå inntar også jeg hagl!”

 

… Det er vi som knasker, ikke gjestene. Siden har vi tatt oss et hagl sånn når anledningen har bydd seg. I dann og vann. Porsjonert det litt utover – for herregud, hagl er tross alt ikke noe man spiser hver dag. Men av og til. Spare. Må jo ha litt hagl til sommeren, også …? Men. Det ene tar det andre, og plutselig har man spist både tre, fire og fem hagl for mye. Beholdningen minker, og så … I dag tidlig, da jeg søvndrukken og haglhungrig puttet hånden ned i fryseboksen, så bare … IKKE SI DET ER SANT!!!  Tomt for hagl. Lette desperat etter “krutt”, men ikke ett eneste igjen. Bare noen små tarvelige isflak nederst i posen.

 

 

Som du ser av denne selfien er jeg tydelig frustrert. Bildene er for øvrig grovkornet som en hommage til hagl.

 

Hva gjør vi nå? Åpner haglstøperi? Jeg kjenner suget etter hagl mens jeg skriver dette. Nå har vi blitt avhengige. BEGGE TO. Har ett tips til deg: IKKE begynn med dette elementet!! Det er vanedannende. Og utrolig, utrolig godt.

 

 

DEL GJERNE OM DU KJENNER NOEN DU TROR STÅR I FARE FOR Å BLI HAGLAVHENGIGE.

 

Epilog: Jeg kommer etter hvert til å opprette en telefonlinje for haglavhengige. Den kommer til å være døgnåpen. Jeg kjemper også nå for å få innført en de haglavhengiges dag.

 

følg meg gjerne på Facebook, men det er en grunn til at dette står med liten skrift