DE FINNES ALLEREDE. HVER FOR SEG.

 

Jeg har vært hjemme med sykt barn i dag. Eller rettere sagt; et sykt barn har vært hjemme sammen med meg. Det har blitt mye kos. Nærhet. Jeg har fått studere henne på en helt annen måte enn når hun er en frisk virvelvind av en toåring. Vel. Dette lille barnet … Barnet mitt. Jeg har sett på henne. Tenkt på henne: På det livet jeg har holdt i armene mine hele dagen. Og så kom jeg til å tenke på det: At der ute i verden et sted, i den samme verden som vi finnes i nå, liksom bare uendelig langt borte, finnes det mest sannsynlig et annet barn (eller kommer snart til å finnes?) …Et barn selv ikke hun vet hvem er. Ennå. Som en gang i fremtiden er akkurat det mennesket som skal bli hennes ektefelle eller livsledsager. Den personen hun skal få barn med. Hennes livs kjærlighet.

 

Han  – eller hun – er akkurat nå opptatt av å være liten. Leve, leke, være. Har forhåpentligvis ikke annet i tankene enn nettopp det. Kanskje har vi, familiene våre, en eller annen gang passert hverandre på gaten. Helt uten å ense hverandre; jeg og hennes kommende svigermor. Pappaene deres. Hun og hennes kommende ektefelle. Et bitte lite møte som egentlig er historisk i våre liv. Uten at vi vet om det: Dermed helt betydningsløst i den forstand at ingen av oss i så fall noensinne kommer til å huske det. Er det ikke rart …?

 

Men en gang i tiden skal de møtes og se hverandre. Få øynene opp for hverandre. Er det ikke rart …? De finnes allerede. Hver for seg. Og venter, helt uten engang å vite om det, på en gang å finne hverandre. Et eller annet sted der ute finnes det mennesket som en gang skal bli mitt lille barns menneske. Som en gang skal ta henne imot. Ta imot denne vidunderlige skapningen som en gang skal flytte ut fra oss og leve sitt eget liv. Og de skal fortelle hverandre om hvor de kommer fra. Hvorfor de ble som de ble. Og nåtiden deres, den tiden de lever akkurat her akkurat nå, atskilt fra hverandre, vil en gang forenes som minner de utveksler.

 

Og herregud, som jeg håper at dette andre barnet blir godt ivaretatt.  

 

 

KANSKJE DET ER VÅRE EGNE BEHOV VI FØRST OG FREMST VIL TILFREDSSTILLE – OG IKKE BARNETS?

 

Det er sprøtt hva vi foreldre forventer av oss selv når det kommer til det å underholde og glede ungene. De har ikke engang kommet seg ut av sportsvognen før vi drasser dem med på kino, til akvariet, til fornøyelsesparker, lekeland, tivoli, sirkus, zoologiske hager med eksotiske dyr og til eksotiske reisemål. For å stimulere dem. Gi dem det aller beste. Kanskje også for å hanskes med vår egen dårlige samvittighet; når vi først har tid til ungene våre, skal tiden fylles med noe MAGISK!

 

Men sannheten er vel at når man er helt ny i verden, i hvert fall nesten, så er jo alt magisk. En gråstein er magisk, en lyktestolpe. En istapp. Et strå. Et blad. En kråke. Et klistremerke. Selvfølgelig er det det! For små barn er ikke et dinosaurskjelett mer merkverdig enn en kråke som flyr. Det er det vi voksne som synes. Det er gjennom våre egne øyne, og vår egen entusiasme, vi prøver å skape gode minner for barna. Eksepsjonelle minner. Spektakulære minner.

 

Dette er overhodet ikke ment som noe formanende innlegg. Men jeg kom til å tenke på det her en dag da jeg selv, ytterst ivrig, forsøkte å vise toåringen min en neseape på Youtube – dette altså et dyr jeg selv synes bare er så fantastisk legendarisk merkverdig.  Men hun reagerte egentlig med mindre begeistring enn det hun gjorde da hun så en kongle i hagen dagen i forveien. Som hun med et gledesrop løftet opp og knuget til brystet,.Som om det var det nydeligste hun noensinne hadde sett. Kanskje var det også det.

 

Og så dro vi på oppdagelsesferd. Bare jeg og hun. Men det var ikke Leos lekeland eller andre såkalt “barnevennlige” steder vi dro til. Nei, vi bare spankulerte rundt. Rett og slett. På et lite torg i nærheten av der vi bor, der det egentlig ikke hendte noen ting, var det visst mer enn nok å finne på. Syntes hun. For la meg innrømme det: Jeg synes vel, om jeg skal være dønn ærlig, at det er hakket kjedeligere å utforske sprekker i asfalten enn det er å se en gjeng lystige pingviner på Akvariet. Virkelig. Og det er vel kanskje derfor vi heller velger sistenevnte underholdning fremfor førstenevnte? For den slags er jo definitivt mer magisk for oss som er litt mer vant til å leve på denne kloden; for oss som for lengst har sluttet å se noen nyhetsverdi, enn si verdi i det hele tatt, i kongler.

 

Men denne dagen klarte jeg det altså: Å glede meg sammen med henne over det hun så og det hun gjorde. Uten å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke tok henne med til et mer underholdende sted. Og ikke nok med det – jeg klarte også å LIKE det hun så. Jeg klarte å se verden gjennom hennes øyne. Og ikke la henne se verden gjennom mine. Det skjer ikke alltid. Virkelig ikke! Jeg har vært småbarnsmor i over fire år nå – og da blir man vel både smålei og litt blasert hva angår de smås nyoppdagelser.

 

Men nå, akkurat denne dagen, ble det dørgende kjedelige torget magisk. På ekte. For meg. For oss. Sammen.

 

 

Livet er å se på verden som farer forbi …

 

 

Livet er å få en liten rosekvast av blomsterbutikkmannen, bare fordi man tilfeldigvis er liten og søt.

 

… Og livet er å vise denne rosen til noen nokså uinteresserte torsker i et vannkar utenfor fiskebutikken.

 

Livet er å betrakte et kumlokk. Eller bekkalokk, som vi kaller det her i Bergen.

 

Livet er å oppdage at fontenen er tom for vann …

 

… Og livet er å skli på de glatte hellene i den samme tomme fontenen.

 

Livet er å være på et tomt torg. Og livet er å finne de små gledene nettopp der.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#barn #barndom #foreldre #oppdagelsesferd #fornøyelse #hverdag #hverdagsliv

VALENTINSDAG, FENGSEL, ÅSE

Helt dønn seriøst: Han måtte i fengsel i går. Olav. Og det på selveste Valentinsdagen. Altså, ikke som fange .Men som … forfatter? I fengsel som forfatter. I fengsel grunnet litteratur. På ekte: Han var invitert til å lese fra bøkene sine for en hel liten gjeng innsatte. Det var vanskelig å finne frem – det var faktisk (faktisk!) første gang han skulle i kasjotten. Da han hadde funnet riktig buss, steg han på. Jeg skal i fengsel, sa han; hvor skal jeg av? Jeg skal si ifra jeg, sa sjåføren. En halvtime senere stoppet hun, snudde seg mot ham (han satt selvfølgelig på fremste sete, haha, pratesykt og suspekt!!): Nå skal du av. Tusen takk! Svarte han. Hun bare: Vær så god. Og lykke til med å finne frem. Men resten kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med! Han bare: Bøyde hodet og gikk. Hehe.

 

SAMTIDIG ET ANNET STED …

Satt jeg. I huset vårt. Helt alene. Og Facebooket. Og hva oppholdt så JEG tankene mine med? Jo, i selvsamme går fikk jeg altså opp et venneforslag på Facebook som forbløffet meg i all sin .. Uvirkelighet? Det viser seg altså at jeg og Åse Kleveland har fem felles venner. ÅSE KLEVELAND!! Jeg tror det er stort for meg. Det burde det vel være …?

 

La oss oppsummere:

På selve kjærlighetsdagen fylte Olav tankene (hodetankene, ikke bensintankene, vi har ikke bil) med fanger.

Og jeg? Jeg fylte mine tanker med Åse.

 

Hvilken konklusjon jeg vil at dere skal trekke av dette, det aner jeg ikke. Kanskje er det simpelthen så enkelt som at vi ikke er sånn superduperopptatt av Valentinsdagen, noen av oss.

 

 

 

OM DØDEN OG STJERNENE

 

Jeg kan ikke huske å ha sett Karlsvognen på lenge. Sannsynligheten er dermed stor for at jeg ikke har lett etter den på like lenge. Samtidig registrerer jeg at Venus lyser sterkere enn den liksom noensinne tidligere har gjort. Eller? Kanskje har Karlsvognen gått med i dragsuget av dette andre lyset i mørket. “Venus lyser faktisk så sterkt at om man står på et mørkt sted kaster den skygge”, leser jeg. Liksom et velsignet tabloid sted. “Grunnen til at Venus lyser så kraftig er at den er nesten totalt dekket av hvite skyer, og dermed reflekterer sollyset usedvanlig stekt”. WTF? Hvite skyer i universets uendelighet? Men det kjennes sant: Det er nesten som om jeg tror det har oppstått en ny sol langt der ute et sted.

 

Jeg har hatt jordskrekk så lenge jeg kan huske. Jeg har det fortsatt: Jeg klarer ikke å se satelittbilder av kloden. Det blir for mye for meg. Skjør, haha! Men virkeligheten blir liksom litt for liten, på en måte …? Jeg orker det ikke. Litt på samme måte som jeg aldri hadde kunnet bo i Berlin eller i New York eller i en annen verdensby. Jeg trenger å innbille meg at jeg er større enn jeg er: At livet er større enn jeg er.

 

Og månen …? Jeg husker at min far kjøpte en stjernekikkert to måneder før han døde. På sin egen bursdag satt han der, i sofaen vår og smilte lurt en ettermiddag vi kom hjem til ham, jeg og Olav. For han bodde hjemme hos oss på den tiden – helt frem til han ble så syk at han måtte dø. På gulvet stod en enorm, firkantet pakke. Han ba Olav om å åpne den. Inni lå en stjernekikkert. Den skulle være en gave til oss alle, sa han: Til meg. Til Olav. Til ham selv. Slik er det vel man tenker om sin egen bursdag når man vet at man snart skal dø. Og han hadde kjøpt en kjeledress til oss. En vi skulle dele på. Så vi alle kunne bruke stjernekikkerten etter tur, selv på kalde kvelder. Så utrolig vakkert på en utrolig vond og vanskelig måte: Vi måtte uansett se i stjernekikkerten en og en. Slik er det jo. Noe annet er umulig.

 

Noen år tidligere kjøpte jeg et månekart til ham: Han var så glad i å reise, hadde alltid en ny ekspedisjon i tankene. Hvor er det han IKKE har vært tenkte jeg – og endte opp med å gi ham denne gaven. En utopi i form av et kart til et reisemål de fleste av oss aldri noensinne får nå.

 

Men nå var han døende. Var på vei mot et reisemål vi alle en gang skal sette kursen mot. Og jeg husker at jeg gikk ut på altanen. Og jeg husker at jeg så på månen. Jeg ville prøve dette blikket som vel kanskje først og fremst var min fars: Se uendeligheten. I stjernekikkerten. Liksom gjennom øynene hans. Men da jeg festet blikket inn i linsen, fikk se månen, månelandskapet … Det ble for sterkt: Det minnet meg for mye om ham som lå inne på sofaen og ventet på hva jeg hadde å fortelle. Om den samme månen som han bare ti minutter tidligere hadde slitt seg ut på å se på nært hold.

 

Jeg har fortsatt dette bildet av ham som ser opp på stjernehimmelen. Og jeg husker hvor skuffet han var over at stjernekikkerten ikke hadde automatisk zoom. Er du klar over hvor fort månen går over himmelen? Det skal ikke mer enn noen sekunder til, så er den ute av fokus. Jeg skal for alltid se ham for meg slik: Med sin egen døende kropp vendt ut mot dette store mørket. Liksom parerende.

 

Himmelen er høy her vi bor. Stjernene mange. For lyset fra byen ligger bak åsen og gjør stjernene så uforskammet klare. Den minner meg om stjernekikkerten som står nedstøvet i boden et sted. Og den minner meg om min far som ligger i graven, ikke i himmelen.

 

Men om kvelden er det bare himmel jeg ser.

 

 

 

KROPPEN, LIVET, DRØMMEN, FAMILIEN

Kroppen og jeg ? Her er vi. I hjørnet av sofaen. Jeg jobber litt sånn halvliggende. Lettere henslengt. Nonchalant, kunne man kanskje kalle det om man ikke visste bedre. Utrolig proft!

 

Jeg venter på at droget skal våkne litt til liv, sånn at jeg kan komme meg en liten tur ut i den store tredimensjonale tumleplassen jeg har hørt rykter om at finnes. Den dere har gitt navnet «verden». Det pleier nemlig å hende sånn i totiden og utover at kroppen girer litt opp. Så det lar seg gjøre å være i litt lett aktivitet. Det passer ytterst bra med tanke på at jeg da får unnagjort litt ærender, gått i behandling eller evt truffet noen venner ? samt at jeg stort sett er i noenlunde form til å være (aktivt) med ungene på ettermiddagen (jeg er ikke diagnostisert med ME om du lurer på det. Men jeg sliter med en uttalt fatigue som følge av andre sykdomstilstander).

 

Vel ? planen er å kjøpe to bittesmå termoser. En til hver av ungene. Og ny tursekk til minsten! Jeg håper nemlig at vi skal gå litt mer på «koseturer» fremover. Små, uambisiøse turer. Det er begrenset hvor langt en toåring kan gå, og hun begynner å bli altfor tung for bæremeis. Men helt i nærheten av huset vårt ligger det en fin, liten skog. Og går man en liten timinutters tur, så kommer man til en gamme og en grue der det må være perfekt å tenne opp bål, lage pinnebrød og drikke medbrakt kakao! Dette har vært en drøm jeg har hatt lenge. Helt siden vi flyttet hit for to og et halvt år siden. Da jeg gikk gravid med Frøya og bar en ettogethalvtåring på armen. Jeg visualiserte dette stedet. Hvordan vi om noen år kunne sitte der. Og så fint det ville bli. Altså: At ungene var så store at de hadde tålmodighet til å sitte på en leirplass helt til bålet var godt fyrt opp og pinnebrødene/pølsene var ferdig grillet. Det har på INGEN måte vært aktuelt frem til nå. Det hadde ikke vært koselig for noen. Men nå? Nå begynner det å nærme seg mulig. Absolutt. Og det kribler i hele magen når jeg tenker på det!

 

Så små ting. Så hverdagslige gleder i verden ? Jeg begynner å kjenne mer og mer på dem. Ikke mindre og mindre, slik som jeg hadde trodd da jeg var yngre: At man ble mer blasert med alderen. Satte pris på mindre og mindre. Fordi man hadde sett så mye. Opplevd så mye. Men jeg tok feil: Det å ha barn er jo virkelig å se livet på nytt. Å oppdage barnets gleder med voksne øyne. Og det er så rørende, så utrolig gripende. Fordi man blir minnet på sin egen barndom. Og samtidig lever seg så inn i hva ens egne barn ser og føler. Dobbelt opp av følelser, med andre ord!

 

? Og med hverdagens gleder, følger ukens og årets rytme. Til tross for at vi jobber hjemmefra, både jeg og Olav, og dermed ikke har noen skille mellom arbeid og fritid, mellom arbeid og helg/ferie. Men i dag er det fredag og det skal være ekstra ryddig når barna kommer hjem. Helgeblomst.Tradisjonen tro spiser vi spagettimat (planen er å innføre fredagspizza etter hvert, men ungene liker det ikke, så da er det jo ikke noe kos på barnas premisser ? enn så lenge). Og så ringer vi helgen inn med saft til maten! Å, jeg gleder meg til solbærsirup! En så liten ting. Men så symbolsk stort: Nå er det helg. Denne tiden er bare vår.

 

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

På Instagram er jeg visst også. Under navnet kvinnesnekkeren.

 

 

God helg til deg og dine!

BIZARRO WORLD

 

 

Det finnes mer eller mindre bisarre måter å leve ut livet sitt på. Å gjøre seg om til kunstner må vel definitivt være noe av det mer aparte man kan ta seg til. Det administrative arbeidet har fortsatt også i dag her i min lille bedrift kalt Cesilie Holck (som også spissfindig nok viser seg å være et helt levende menneske. Kanskje ikke “sprell” levende – men i alle fall sånn “slapt levende”. Hehe!) Hele formiddagen har gått med til å ordne regnskap, fikse administrativt plingplong, svare på mail og andre henvendelser, etc.

 

Det paradoksale med å være kunstner er følgende: Jo bedre det går for deg og kunstnerkarrieren din, desto mindre tid får du til å konsentrere deg om nettopp kunstnerkarrieren din. Du har kjempet et helt liv for å kunne livnære deg som kunstner, du har spist skosåler og kråker i femten år for å kunne få lov til å drive med DET DU VIL; nemlig å KUNSTE. Men hva skjer så? Jo, følgende: Jo mer oppdrag du får, jo mer penger du får inn på ditt virke, jo mer folk vil ha tak i deg og ønsker kunsten din …? Desto mindre tid får du til å skape dine dingser og dangser. Og så ender du opp med NETTOPP den typen jobb du i tidligere år lovet deg selv dyrt og hellig å ALDRI ende opp med: KONTORROTTEJOBBEN. Haha!

 

Misforstå meg rett, jeg er ikke helt der oppe, for å si det slik. MEN. Jeg merker at administrasjonen gjør meg, hva skal jeg si … Litt lettere tappet for genialitet? Lol. I dag var det rett og slett bare å dra inn årene. Gi opp å gjøre noe som helst. Har rett og slett ikke hatt lyst til å skape noe O.V.E.R.H.O.D.E.T.  Skriver jo litt her da, som du som leser sikkert forstår (jeg har jo fått med meg at jeg har veldig smarte lesere!!). Men det er jo ikke så mye kunsting, egentlig.

 

Dette har jeg gjort i dag i stedet for å skape noe: Jeg kjøpte meg en fotfil på apoteket. Så steg jeg inn i det dypt irriterende stygge dusjkabinettet vårt; det ser ut som en tidskapsel som bare har EN eneste mulighet: Å ta deg med tilbake til 1998. 

 

Vel; nå er jeg hakket mindre hardhudet i det minste. Du får tolke det som du vil.

 

 

 

 

#bizarroworld #bisarr #kunstner #forfatter #forfatterliv #selvstendig #næringsdrivende #hverdagsliv #administrasjon #regnskap #livet