ÅRSTID I HELVETE

 

Den siste måneden har vært et lite mareritt i et nøtteskall. Ikke i et hasselnøtteskall eller i et valnøtteskall – nei, mer i et kokosnøtteskall, kjennes det som. Jeg føler jeg har kjent på verdens lengste følelse. Den har vart og vart. Den har handlet om å ha hodet helt under vann og gjøre et forsøk på å supe i seg litt luft gjennom en snorkel.

 

Sykdom, sykdom, sykdom. En kropp som overhodet ikke har fungert. Tanker som har snublet litt i det samme legemet. Jeg har likevel ikke hatt vett til å sykemelde meg. Selv om kroppen lenge har forsøkt å signalisere at NÅ – nå går det ikke lenger. Jeg har kjempet meg gjennom dagene, forsøkt å jobbe – med mer eller mindre hell. Bloggen har jo, som du kanskje forstår, vært totalt nedprioritert. Jeg har forsøkt å prioritere romanen, som begynner å bli lovlig forsinket nå. Egentlig var planlagt utgivelsesår 2015, haha! Så det måtte jeg selvfølgelig «bare» forsøke å få gjort noe med. Og så baller det naturligvis på seg. Sånn som det gjerne gjør for alle oss som vil litt for mye, litt for hardt: Man skal «bare» gjøre noen frilansoppdrag. Man skal «bare» skrive ferdig en bestillingstekst. «Bare» gjennomføre noen forfatterbesøk her og der. For alt dette er jo ting man har gledet seg sånn til! Men så begynte kroppen å «fillekrangle» oppå alt det andre … Den ga meg mer bagatellmessige symptomer, liksom i et forsøk på å se om jeg kom til å ta den på alvor da: Omgangssyke, sår hals, hodepine …

 

Men så kan man uansett ikke bare tenke på seg selv. Ungene må komme først. Selv foran den jobben man egentlig elsker. Og så tok det ene det andre. Omgangssyken spredte seg til alle husstandens medlemmer før ørebetennelse hos toåringen tok over stafettpinnen. Men da vi trodde vi hadde kommet i mål –  ja, da sto visst en ny runde for tur. Falsk krupp hos fireåringen. Før hele langdistanseløpet kollapset i influensa hos begge – hvilket betydde ti dager hjemme fra barnehagen (to helger medregnet, da). Innendørs. Ikke få besøk eller gå på besøk. Gud, vi har gått på veggene! Helt bokstavelig; vi har vel stanget hodene våre i tapetet inntil flere ganger, alle fire. Alt har bare handlet om å klare å komme seg gjennom dagene. Både for store og for små. Det har resultert i at barneoppdragelsen har blitt satt pent på pause. Eller pent …? Vederstyggelig på pause, mente jeg naturligvis. Grotesk! Komplett! Det er rett før vi kan starte døgnåpent anarki her hjemme. Virkelig!

 

Men nå har jeg i det minste tatt til vettet og gått med på å sykemelde meg, slik legen min har ymtet frempå om at jeg burde gjøre i flere måneder allerede. Og først nå som ungene er friske igjen, kan jeg ta meg råd til å kollapse litt. Hente litt krefter. Og så skal det bli andre boller! Ikke barkeboller. Ikke firkornboller. Nei, deilige, luftige skoleboller! Nå tåler jeg strengt tatt ikke gluten, da, men sånn i tanken i hvert fall; i ånden tåler jeg jo skolebollene, der er de hvert fall et deilig, velsmakende symbol, NAM! Ler.

 

… Og i går kunne vi sende ungene i barnehagen igjen. I dag ble to par bittesmå vårsko med blinkende hæl kjøpt inn til stor jubel for både voksne og barn: Nå slipper vi våren løs! Og gud, så godt det skal bli.

                                                                                                                                                                                                 

 

Så skulle den siste måneden altså vise seg å bli den lengste bloggpausen min hittil. Men nå kjenner jeg at dette kanskje må få bli mitt lille fristed i verden igjen. For tankene mine er jo her, i meg, uansett. Ja, jeg er sykemeldt (og for ordens skyld kommer jeg derfor heller ikke til å tjene noen penger på bloggen i tiden fremover). Så gjelder det bare å finne den hårfine balansen mellom det som bygger en opp og det som bryter en ned. Og holde seg på rett side. Dessverre er vel denne grensen ofte litt (for)diffus for veldig mange av oss.

 

Men jeg har savnet dere. Uansett hvor merkelig det høres ut; det er sant! Æres ord! Eller vent … Er det liksom meg selv jeg har savnet da …? Siden det er jeg som skriver her, liksom? Jo. Det stemmer nok, det også.

 

Men nå er jeg her. Er du …?

 

Siste selfie tatt med mobiltelefon: Datert 02.03.17. Stemmer greit bra med ståa, det.

 

#livet #sykdom #forfatter #småbarnsliv #kropp #sinn #helse #kronisk #optimist #mamma #vinter #mareritt #kokosnøtt