VI ER UDUGELIGE. VI ER UVIKTIGE. VI ER LUFT.

Hva er det vi holder på med, jeg og min ektemann? Hva trodde vi egentlig at vi bega oss ut på den gang vi som tjuetoåringer bestemte oss for å bli musikere og forfattere? Svaret er, for oss begge, det samme nå som det var da: Vi kan ikke annet. Vi visste det allerede da vi tilbrakte dag ut og natt inn på kafe: Vi ville skrive. Lage musikk. Vi ville skape! Den gang var vi dønn fattige. Det var vel ikke sånn at vi på død og liv ønsket å være det. Men vi måtte på død og liv være kunstnere. Samtidig var vi livredde for å bli en utgiftspost på statens bekostning. Var det noe vi IKKE ville bli, så var det – tro det eller ei – nettopp det! For vi ville bare jobbe. Være i stand til å forsørge oss selv. Være til nytte. Bidra. På den måten vi kunne bidra på – enn så lite «jobb» det høres ut å være kunstner.

 

Vi tok opp studielån for å finansiere en hobby som ingen av oss med sikkerhet kunne vite ville gi oss tak over hodet noensinne .. Mat annet enn fra hånd til munn … Olav tok noen strøjobber som musiker og komponist her og der. Jeg som skribent her og der. Heldigvis fikk jeg etter hvert en nattevaktstilling som gjorde det mulig å skrive samtidig som jeg fikk penger for det. Og jeg elsket å føle meg til nytte, sånn helt på ordentlig. Det var fantastisk! Men så sa det stopp. Sannsynligvis var det ikke særlig bra for kroppen min å jobbe natt – det er det kanskje ikke for noen, i alle fall ikke over tid.

 

Og likevel har vi klart å kravle oss videre. Og gjett hva? Til slutt endte vi mirakuløst opp med å klare oss ganske bra her i verden. Også økonomisk. Mot alle odds. Både jeg og Olav. Etter mange, mange års slit. Når vi ser tilbake på det nå, så er det litt sånn at vi ikke helt skjønner at det faktisk gikk. At vi klarte det. At det gikk bra! For ingenting var tilrettelagt for oss da vi forsøkte å karre oss opp og frem. Det fantes ingen garanti om jobb etter endt utdannelse. Ingen fast jobb i sikte. Ingen fast inntekt i sikte. Ingen til å kaste penger etter oss ved søknad om boliglån i banken. Helt greit, det. Storforlangende har vi aldri kunnet tillate oss å være.

 

Men om det først går …? Om man faktisk klarer det, mot alle odds ..?  Så er man ikke bare kunstner lenger. Da er man også selvstendig næringsdrivende – og kanskje først og fremst det. Her er vi nå altså to voksne selvstendig næringsdrivende i husholdningen. For staten har vi altså gått over fra å være naive dagdrømmere til å bli «verdiskapere» – det burde i alle fall være det vi ble ansett for å være – alle vi som har næringer som går i pluss. Men så er det ikke det vi blir behandlet som likevel. Uansett hvor mye vi måtte være det.

 

For når vi trodde at vi endelig hadde klart å finne et bittelite musehull inn i velferdsstaten – det ved å gjøre en helt ærlig og redelig jobb av det vi kan her i verden –  så blir vi jo regelrett kastet ut i periferien igjen. Dette gjelder dessverre ikke bare for kunstnere. Dette gjelder dessverre alle som er selvstendig næringsdrivende. Om de er rørleggere med eget firma. Renholdsgründere. Cateringsjefer. Frisørsalongeiere. Kaféinnehavere. Og så videre og så videre. Absolutt alle som prøver å være noe annet her i verden enn en vanlig lønnsarbeider – og som av en eller flere årsaker ikke har mulighet for å opprette et aksjeselskap.  Og ja, vi driver virkelig for oss selv, vi næringsdrivende. Vi driver, langt der ute i åpent farvann på vårt eget lille isflak, driver vi. Langt, langt borte fra velferdsstaten Norge.

 

Personlig er jeg, for å være helt dønn ærlig, nok mer til venstre enn jeg er til høyre på den politiske skalaen. Jeg betaler skatt med glede. Jeg er for å opprettholde en god, trygg, solid velferdsstat. Men for en selvstendig næringsdrivende er trygdeavgiften på 11,4 prosent – kontra 8,2 prosent for en vanlig lønnsmottaker. Hallo … Trygdeavgift …? For hvilken trygd? Ut ifra den høye prosenten å regne, skulle man vel tro at vi kunne få nyte noen av disse velferdsgodene de fleste ser på som en selvfølge. Men trygdesystemet diskriminerer kort og godt sånne folk som oss. Som om de vil ha oss bort og vekk.

 

Hadde det bare vært snakk om en forhøyet trygdeavgift …  Men det er jo verre enn som så. Her hjemme har vi to unger i barnehagealder. Den siste måneden har de vært hjemme fra barnehagen til sammen seksten (!) dager grunnet diverse sykdommer. Men verken jeg eller Olav har krav på sykt barn-dager. Hvor mange slike dager er det en vanlig lønnsmottaker har rett på i året nå igjen? Her hjemme vet ingen av oss det. Vi får det ikke uansett. Fordi jeg for tiden selv er sykemeldt, er det Olav som har måttet forsake disse arbeidsdagene. Seksten arbeidsdager. En halv månedsinntekt tapt.

 

Og apropos sykemelding; sykemelding, fordi man selv er dønn sliten og full av influensa og ikke kan gå oppreist på sitt eget soverom engang, sa du? Om man skulle hatt forsikring som gjaldt fra dag en –  slik at ikke lønnen skulle reduseres til 65 % prosent – ville vi sammenlagt måttet betale om lag femti tusen i året! Hver! Løgn, tror du? Feil. SANT! Derfor har vi ikke råd til å ta forsikring på mer enn 100 % fra dag sytten. Hvilket likevel koster oss sammenlagt om lag tolv tusen i året. Og når jeg da har kommet i skade for å bli sykemeldt uten krav på noen kompensasjon de første seksten dagene …? En måneds sammenlagt inntekt kastet ut av vinduet og rett inn i en statskasse som ikke er for oss. Jeg vil faktisk gå så langt som til å kalle det mobbing satt i system.

 

Hvorfor gidder du å holde på slik? Dette spørsmålet har jeg fått i nærmere femten år fra vanlige lønnsmottakere. Hvorfor jeg gidder? Nei, det kan man si … Svaret er uansett at vi som er selvstendig næringsdrivende gidder. Tro meg: Er det noen som gidder, så er det oss! Vi har giddet oss blakke i en årrekke. Vi har giddet på oss et glefs av en tanngard som ikke har sett tannlege på ti år. Vi har tatt opp studielån for å studere fulltid – for å få lov til å «gidde» å skape på ettermiddag, kveld og natt. Vi har giddet oss gjennom vitaminmangler, gjennom bihulebetennelse og ryggprolaps. Vi har giddet ris og tunfisk til frokost, middag og kvelds. Vi har giddet å samle panteflasker for å få råd til en av helsemyndighetenes anbefalte fem om dagen. Vi har giddet å la være å ta tran fordi det er for dyrt. Hele året gjennom har vi giddet. Hvert eneste minutt, hvert eneste sekund. Og det helt uten krav på ferie. Hvordan i all verden skal folk kunne holde ut sånn over tid? Før eller senere er man dømt til å ende opp som en byrde i stedet. Velferdsstaten avler uføretrygdede av verdiskapere. Genialt, ikke sant?

 

Det er sjelden jeg ønsker å nedverdige meg til å bruke ord som urettferdig. Heller ikke denne gangen ønsker jeg. Men likevel føler jeg at jeg må.

 

Dette er urettferdig.

 

Dette er bare så forbanna jævlig urettferdig.

 

TIL ALLE DERE ANDRE VANLIGE , VERDSATTE LØNNSMOTTAKERE: GLEDELIG 1. MAI!

 

Liten febersyk gutt i kjærlig fars favn

 

Kvinnesnekkeren

 

#1.mai #arbeidernesdag #ENK #selvstendignæringsdrivende #familie #familieliv #småbarnsliv #velferdsstat

 

DETTE ER JEG REDD FOR

 

 

–     Veskehunder som ikke sitter i veske

 

–     Ordet «lell»

 

–     Mennesker som ikke liker musikk

 

–     Mennesker som ikke liker pizza

 

–     Menn som bruker gylfen når de skal tisse 

 

–     Postgang

 

–     Å sitte på samme sted på samme venteværelse fra gang til gang

 

–     Å bli født med hull i hjertet (slapp heldigvis unna den, da)

 

–     Forskuddsskatt

 

–     Å få kappet av en hånd uten å ha gjort noe galt

 

–     Jorden sett fra verdensrommet

 

–     Batikk

 

 

 

Hva er du redd for?

Kvinnesnekkeren …?

 

 

PLUTSELIG BLE DET STILLE

 

Det ble det helt, helt stille. Etter ti dagers sykdom med dertil hjemmeværende unger fra barnehage, kom besteforeldre på besøk for å assistere. Og nå er det lørdag. Og begge ungene ble med dem på tur. Plutselig ble mitt eget hus omgjort til et slags spa spesialdesignet for meg. Så fredelig. Så nødvendig. Så fantastisk! Ops, det sa jeg visst høyt. Men det er virkelig godt med barnefri. Ikke sant …? Jeg har slått av den forferdelig bråkete varmepumpen. Lukket alle vinduer, orker ikke fuglekvitter, engang. Tikkingen fra kjøkkenklokken er unntatt – for den minner meg på at det er så godt som stille. Den hører jeg aldri når ungene er her, for å si det sånn.

 

En av de tingene som var sjokkerende for meg da jeg fikk barn  alle fall litt større barn, var hvor mye jeg blir nødt til å snakke. Snakke og snakke. Kommandere dem rundt. Nå skal vi vaske hender, nå er det middag, avverge krangling, trøste, forklare om verden, lese bøker, etc. Utrolig gøy – men når kvelden kommer er jeg ofte dønn sliten av min egen stemme.

 

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det finnes skrittellere, som skal fortelle en om en  har gått den anbefalte mengden skritt daglig. Mens det ikke finnes en ordteller som sier at: NÅ er det nok. Nå må du holde kjeft. Nå har du for lengst overskredet anbefalt mengde ord på en dag. Dessuten kan jeg virkelig ikke fatte og begripe at foreldre er redde for såkalt «pinlig stillhet» At de føler de må utfylle ethvert hull i konversasjonen. Altså, jeg mener, hallo: Stillheten er vel ALDRI pinlig lenger når man får barn? Den er bare god. Ett hundre prosent god.

 

Men for all del, hurlumhei er også bra. Sånn i visse doser. Senere i dag er det søskenbarntreff med fem herlige unger i tillegg til våre to (like herlige unger). Med andre ord lader jeg opp til bråk. Deilig bråk som jeg har sett frem til lenge.

 

Hm. Kanskje jeg skal ta meg en liten tur ut i våren. Den virkelig bråkete våren. Bare for å gradvis bygge opp toleransen for ståk.
 

Et øyeblikks stillhet – dvs utelukkende elven som buldrer …

 

følg meg gjerne på facebook

 

VISKET UT

 

Hva skal jeg si … At jeg føler meg litt utvisket …? Jeg er så sliten. Og så ble jeg syk. Sånn vanlig syk. Etter ni dagers sammenhengende sykdom hos de tre andre familiemedlemmene, var det nå min tur til å bli smittet. Hvorfor nå, liksom? Etter å ha tilbrakt multiubegripelig mye tid med mine nærmeste uten at en eneste av en milliard virusverstinger har tatt seg bryet med å pløye seg vei inn i kroppen min?

 

Gud, hvor jeg føler meg uggen nå. Litt sånn graviduggen uten at magen produserer noe som helst annet enn elendighet. Har fortsatt ikke spydd, da, er bare veldig kvalm og har mageknip. Ligger på et uryddig soverom uten at jeg orker å rydde. Irriterende at slik det ser ut rundt meg er akkurat like uggent stygt som jeg føler meg innvendig.

 

Men så er det nå også slik at det er godt å få et lite avbrekk fra sine ANDRE syklendigheter. De symptomene jeg vanligvis er så utrolig flink til å skjule ute i verden. Og som til vanlig preger dagene mine og tidvis driver meg sånn mer eller mindre til vanvidd. Og den evinnelige fatiguen som kommer og går, da. Grrr. Men nå viskes jeg ut. Nullstilles på et vis. Det føles faktisk litt deilig å tilbringe mye av dagen på sofaen bare som en “vanlig syk” (så fremt jeg ikke tar til å spy døgnet rundt nå da). Å ha en vanlig sykdom som andre kan forstå og har forutsetninger for å sette seg inn i, fordi det er noe de selv har opplevd. Da blir gjerne medlidenheten litt mer konkret – og akkurat nå bader jeg i den, haha!

 

Jeg konkluderer dermed med at spysyke er luksus. …. “Og solen er ute. Men solstrålen undertegnede er i hvert fall inne”. Å, min, er det ikke ufattelig irriterende med überoptimister? Vel, jeg skal prøve å gjøre glasset halvtomt igjen. Angående forrige innlegg: Olav vant ikke fagprisen. Den gikk naturligvis til SNØFALL. Men Henrik Skram er ingen dårlig person å tape for! Så det tålte han egentlig bra. Shit, kom virkelig “glasset er halvfullt” tilbake så fort? Som jeg hater dette utrykket! Grøss. Nei, søren heller. Olav burde faktisk ha vunnet. For svarte!

 

Sånn ja! Sånn skal det være! Sure miner!

 

… Og nå som jeg kjenner irritasjonen fylle opp det kvalme legemet til langt over halvfullt, erklærer jeg herved dette intetsigende innlegget for publisert.

 

 

 

 

 

 

Å, DET HAR JEG JO GLEMT Å FORTELLE DERE!

 

Utrolig, utrolig velfortjent, synes jeg, det må nesten sies aller først. Men altså: Ektemann Øyehaug har da blitt nominert til Gullrutens fagpris for beste originalmusikk – og det for andre gang. Begge gangene for musikk til Fjorden Cowboys, som han har stått for alle sesongene. Dette med nominasjonen har vi jo egentlig visst en stund, men sykdom hos den ene og den andre har gjort at gleden over å få litt honnør for den jobben man har gjort dessverre har kommet litt i bakgrunnen.

 

Utdelingen av fagprisen foregår alltid i Oslo, ikke i Bergen (hvor kjendisenes fesjå foregår). Forrige gang var det meningen at jeg skulle være med, som i et slags første (og eneste) forsøk på kjærestetur som ettbarnsforeldre. Vel – forsøket gikk i vasken. Jeg var allerede gravid med Frøya, men i nokså fin form. Hadde lett fram stasantrekket mitt og alt. Men så fikk altså Torvald omgangssyke (eller var det det? Kan jo ha vært hva som helst, egentlig, jeg husker ikke). Så da ble jeg hjemme, mens Olav dro. Den gang vant han ikke.  Men kanskje denne gang …? 

 

Fjorden har virkelig bare blitt bedre og bedre, synes jeg. Etter hvert ikke bare er et underholdende innblikk i rølping, men et dypdykk inn i en særegen kultur. Et fantastisk team står bak, og også klipperen er nominert denne gangen. Utrolig velfortjent!

 

De to andre nominerte til prisen for beste originalmusikk, er Kaada for OPPFINNAREN (NRK) og Henrik Skram for SNØFALL. Både jeg og Olav tipper nok på at Snøfall vinner. Litt mer kommers musikk, litt mer amerikansk. Litt mer opplagt. Men jeg mener naturligvis at en så egenartet musikk som det Olav lager, burde løftes opp og frem. Men to nominasjoner er jo fantastisk, uansett.

 

Vel. Sykdommen herjer fortsatt her hjemme. De siste dagene er det Olav som har vært nede. Han stod nærmest i døren med finsko, klar for å dra til flyplassen, men ombestemte seg i siste liten. Det gikk rett og slett ikke. Men tvi tvi uansett, ikke sant? Jeg heier i alle fall på Olav! Som alltid.

 

(ps, alle de fire platene hans ligger ute på Spotify).

 

Her et bilde av komponisten med hundrelapp som solskjerming. Håper det blir en tusenlapp som solhatt snarligst!

 

 

følg meg på Facebook. Ikke heter bloggen min komponistfrue, men dog.
 

BARBERER DU LEGGENE? ER DU DUM, ELLER …?

 

Fikk dere med dere den amerikanske bloggeren Morgan Mikenas, som “stod frem” som urbehåret etter å ha latt være å barbere seg på legger og i ett år? «Jeg ønsker å inspirere kvinner til å omfavne sin naturlige skjønnhet», skriver hun. «Når skal kvinner lære å finne frem til det vakre i seg selv?» Hun understreker at mannen hennes liker henne for den hun er, selv med hårete legger. Og det er selvfølgelig supert at hun har en mann som tenker slik. Men likevel … Er det å kaste høvelen synonymt med å omfavne sin egen skjønnhet?

 

Er det virkelig slik at enten røsker man til seg all den Botoxen man kan få – eller så skal man finne tilbake til sitt autentiske, behårede jeg? Til den man egentlig er? Å finne tilbake til sine egne røtter …  De røttene man en gang satt og gnagde på i bushen for snart femten tusen år siden. Jeg vet ikke, jeg. men jeg har fortsatt til gode å skjønne hvorfor en kvinne må være totalt blottet for estetiske preferanser i 2017.

 

Og dette sier altså en feminist som på ingen måte støtter forfalskningen av kvinnekroppen. Jeg har verken silikon i pupper, rumpe eller lår – eller hvor nå enn det måtte være populært å oppbevare silikon nå om dagen. Ikke har jeg Restylane i sinnarynken, som sikkert blir stadig dypere mens jeg skriver dette noe offensive innlegget. Og ansiktet sagger – mens ammepuppene likevel vinner kappløpet i å komme først ned til navlen. Greit. Det er synd å merke at kroppens beste år for lengst er over. Og nei, jeg trenger ikke engang å bleke anus for å føle at jeg lever et fullverdig liv. Ikke engang falske øyevipper har jeg prøvd. Ei heller falske negler som gjør at man klorer opp sine egne barn når man prøver å stryke dem over kinnene.

 

Men likevel. Så finnes det visse ting som får meg til å føle at jeg ikke er urkvinnen. Og som får meg til å fryde meg over at jeg har visse deilige muligheter som hun ikke hadde. Og det er en ufattelig god følelse. Det er følelsen av velvære. Det å fjerne litt kroppshår er for meg en av disse tingene som fremkaller denne følelsen. Selv om leggbarbering faktisk innebærer at det relativt store fødselsmerket mitt på venstre fot blir mer synlig.

 

Og denne følelsen av velvære? Den skulle vært et trinn på Maslows behovspyramide, spør du meg. For denne følelsen er så … Livsbejaende? Så … Selvrespekterende? Og jeg tror at denne hårfjerningen handler like mye om velvære som «et forsøk på å vinne mannens gunst». For meg gjør det i alle fall det. Dessuten: Hvem ville vel kreve av mannen at han skulle slutte å barbere seg for å «finne det vakre i seg selv»? Og hvilken mann ville finne på å juble over at «kvinnen min liker meg selv om jeg har skjegg – HURRA!»

 

Ja. Jeg barberer leggene. Dette altså til tross for at jeg heldigvis er gift med en mann som ikke kunne brydd seg mindre om jeg IKKE gjorde det. Å barbere bort litt kroppshår her og der har for meg rett og slett ingenting med det å finne det vakre i seg selv – for min manns skyld. Det er noe jeg gjør for min egen del.

 

Jeg er for all del for å lære min egen datter viktigheten av å være stolt av egen kropp – selv om den overhodet ikke ser perfekt og retusjert ut. Derfor passer jeg også på å la henne få se meg naken. Så hun skal kunne innse hvordan en ekte kvinnekropp ser ut. Men å oppfordre henne til å ha hårete legger for å la henne se skjønnheten i sitt eget selv – i et slags fordekt forsøk på å lære henne om steinalderens mangel på høvel? Nope. Det gidder jeg faktisk ikke. Da bruker jeg heller den tiden jeg sparer på å belære henne om de behårede leggers kvinnelige autentisitet til å anbefale henne en god bok.

 


Fødselsmerke som stolt trer frem fra hårjungelen.

 


Legghår – FUCK OFF!!

 

følg kvinnen med de glattbarberte leggene på Facebook

 

NÅ MÅ DET VEL SNART TA SLUTT?

Den siste måneden har vært intens. Litt for intens. Først var det fjorten dagers barnesykdom før påske. Etter ferien i Ørsta hos svigerforeldre, var det på an igjen. Tre dager i barnehage – og så kom omgangssyken i hus. Først hos minste. Deretter tok største over stafettpinnen. Det er fælt å se hvor fort små kropper taper seg når ungene spyr hver eneste gang de får i seg en bitteliten teskje vann. Og ikke klarer å innta så mye som en liten smule mat, engang. Mens jeg skriver dette ligger fireåringen og døser på sofaen. Fortsatt veldig redusert. De siste dagene har jeg dermed først og fremst måttet prioritere rollen som sykepleier. Kose, trøste, bære, synge. Deretter har jeg måttet prioritere vasking av klær og håndklær og sengetøy, kloring av bad og antibacing av hender. Dernest har jeg måttet prioritere min egen helse. Hvilket igjen betyr at blogging overhodet ikke har vært en oppnåelig syssel.

 

Nå må det vel snart ta slutt med dette sykdomsopplegget? Det er ikke første gang jeg skriver dette, jeg vet. Men hver eneste dag gjelder det å tenke: «Nå blir det bedre. Nå er vi snart over kneiken. Snart er det vår. Dette er siste spysyke for i år”. (Det rimte jo faktisk, det er jo helt fantastisk, hurra!) Og så ser man i ettertid at man tok feil. gang på gang Men det vet man heldigvis ikke på forhånd. Hadde man visst på forhånd at man hadde to måneder med sykdom foran seg, (og det altså i tillegg til sin egen skrale helse), hadde man jo bare lagt seg ned og grått. Det eneste som holder en noenlunde oppe, er tanken på at det nå er siste gang.

 

Så igjen tenker jeg nettopp dette: Nå er det slutt. Nå venter i det minste seks sykdomsfrie måneder. Dessuten er jo toåringen snart tre og fireåringen snart fem (seks måneder til det også)? Og da må vel immunsystemet ha bygget seg såpass opp hos begge at vi i hvert fall slipper unna LITT?? Så jeg kan fokusere på min egen helse og bygge meg bitte litt opp igjen?

 

Jeg har troen. Det må jeg jo bare ha.

 

Heldigvis er det mirakuløst fint å betrakte små tær som tilhører et sovende, elsket vesen.

 

 

Og så hjelper det jo alltids å tenke på at man snart skal makulere brunsnegler som forgjeves har pyntet seg med blomst.

 


Følg brunsnegldreperen og kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#barnesykdom #sykdom #vinter #barn #omgangssyken #spysyken #antibac #klor #barneføtter #brunsnegler #hverdag #håp

 

BLI I MØRKET

 

Lyset. Alltid lyset. Eller …? I år er det ikke slik. Jeg har alltid elsket våren. Såklart. Hvem gjør ikke det? Men nå er det annerledes. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er som om jeg trenger å omfavnes av et mørke om kveldene. Lyset glefser liksom litt. Glefser til seg mørket av en kjøter. Er en labrador – egentlig godmodig –  som plutselig tar en stor bit av den mest irriterende puddelen i gaten.

 

Tenne telys med fyrstikker. Stillheten fra stearinen. Ikke la det lille lyset forsvinne inn i det store. Se utover bydelen. La husene stå for varmen, ikke himmelen.

 

Blomstene er alltid velkomne, dog. Jeg er jo innstilt på vår! Sånn egentlig! Ønsker bare kveldsmørket. Hm  … Mørketid med blomster ute. Fuglekvitter. Full flor og høyt gress som blafrer i vinterstormen. Noe så ufyselig.

 

Men sånn er det jo ikke. Bare nok en idiotisk dagdrøm her inne i hjernen min, som du nå, akkurat nå, ser rett inn i.

 

Det går nok over. Det er nok bare labradoren som gjør seg deilig feit.

 

 

JEG SPARKER NEDOVER

 

Yndige, håpefulle, elegante … Eh … Nei? Jeg tror ikke det. Har aldri skjønt poenget, egentlig. I hvert fall ikke siden jeg som åtteåring plukket dem i grøftekanten og prøvde å dørselge dem uten at noen ville kjøpe. Disse løkene av noen blomstrer … De overbeblomstrer hele landet. Hvorfor – HVORFOR? En teit, lang stilk som viser vei oppover og oppover. Med en så lang stilk forventer man vel å få se noe deilig øverst oppe, eller hva?! Men nei. Overhodet ikke deilig. Ikkke nydelig. Ikke skjønt.

 

Skal dette være en blomst?! Virkelig?! Å bli påskelilje i denne verden … Hvordan går det an å synke så lavt? De tror de kan noe. Men det kan de IKKE! De ser visne ut allerede i det blomsten åpner seg. Ser ut som om de lever langt under blomstenes fattigdomsgrense. Hvordan i alle dager har disse overlevd evolusjon og Darwin, bomber og bønder? Mens dinosaurene ikke gjorde det? Sikkert fordi de er for stygge til å være usanne.

 

Nå innynder de seg for fullt. Påskegule for å snike seg inn i påsken vår. Zzzz, sier jeg bare. Faller nærmest i koma hver gang jeg fester øynene på en. Som oftest snur jeg meg vekk i avsky og unngår dem, da.

 

Prøv bedre, kjære natur. Du kan bedre. Du kan bedre. Tenkte jeg. Og holdt på å la håpet fare.

 

 

Jeg mener:

 

 


 

ARG!
 

 … Men så skjedde det noe. Brått og momentant. For plutselig kom svigermor vandrende inn med en bukett. Så potent. Så full av solmett, gult liv. Det ble påskestemning med en gang. Så utrolig fine de var, disse. Jeg mener:

 

 
 

Jeg er herved erklært overbevist. SNUFS. Og god påske!

 

KAN JEG LEVE ET LIV I DUSJEN?

 

Jeg merker at alt av symptomer bedrer seg når jeg dusjer. Uro, anspenthet. Alle uønskede symptomer på liv. Innimellom ser jeg for meg at jeg bare dusjer og dusjer. At jeg flytter livet mitt inn i dusjen. Eller kanskje enda bedre: At jeg flytter dusjen min ut i livet mitt! Det bare dusjes og dusjes. Vannet renner og renner fra taket. Hele taket. Som et sprinkleranlegg som misbrukes med symptomlindring – ikke brannslukking – som formål. Det finnes sluker overalt. Stuen, kjøkkenet og entreen overflømmes aldri. Jeg bare dusjer og jeg dusjer. Spiser havregrøten min i inneregnet. Spiser knekkebrødene mine i inneregnet. Sjamponerer meg mens jeg ser en serie på Netflix. Lar balsamen virke mens jeg skjærer opp gulrot, potet og kålrot til betasuppen. Sover med vannsprøyten plaskende mot den gjennomvåte dynen. Alt i inneregnet. Alltid i inneregnet.

 

En gang dusjet jeg i femti minutter. Det er rekord. Jeg vet ikke om jeg orker å slå denrekorden. Betyr det at jeg på et vis elsker mitt liv – det syndromet som holder oss bundet til jorden med en personlig vri på bevissthet? Hm.

 

En gang drømte jeg at dusjen var plassert midt i stuen. At det ikke fantes noe sluk, at vannet bare flommet ut på gulvet. Sikkert noe personlig guggegreier som jeg burde holde for meg selv. Noe uforløst sludder. Noen freudianske greier. Noe penis-greier. À la at fem milliarder små kuker kommer fra et dusjhode i taket og bare treffer meg mens jeg sjamponerer. Noe slikt.

 

Så: Kunne jeg levd et liv i dusjen? Jeg tror ikke det. Det hadde sannsynligvis ikke vært verken sunt eller godt i lengden. Jeg må nok bare finne meg i å leve mitt liv på det tørre.

 

 

#dusj #velvære #sprinkleranlegg #liv #symptomer #syndrom #stue #kjøkken #bad #penis #Freud

 

                                                                                                                                                                                                            

 

                 KVINNESNEKKEREN – BLOGGEN FOR DEG SOM MISLIKER BLOGGER

 

                                                  SEES PÅ FACEBOOK!