JEG SKULLE IKKE HA SAGT DET SÅ UNIVERSET HØRTE DET!

 

Endelig sover ungene hele natten, tenkte jeg. Men så kom jeg altså i skade for å si det høyt. …Og så er det jo gjerne slik at straks man sier noe høyt, så skjer det motsatte. Sant? Usant? SANT!

 

Endelig er ungene friske, de har ikke vært syke på tre uker!!!”. “Endelig har godværet kommet for å bli!”. «Jeg brekker aldri armene. Jeg gjentar: ALDRI!”. “Heldigvis brenner huset mitt aldri ned”.  Og så videre og så videre.

 

Konklusjonen er naturligvis følgende: Aldri si noe høyt så det idiotiske universet kommer i skade for å høre det! Og i hvert fall ikke på norsk! For av en eller grunn er jo universet spesielt ute etter oss nordmenn. Kanskje ikke så rart med tanke på at Norge er jordens navle, men.

 

… Men nå tror jeg at jeg har funnet et fantastisk smutthull her: Universet forstår ikke Esperanto. Det nekter jeg virkelig å tro at det gjør! Hvilket univers er så dumt i hodet at det finner på kunne dét, liksom …? Så nå vurderer jeg seriøst å lære meg dette språket. Slik at jeg kan skryte av alt jeg ønsker å skryte av. Så mye jeg bare vil.

 

Helt uten at universet bestemmer seg for å få meg til å fremstå som en lystløgner hver gang jeg bestemmer meg for å være helt dønn skrytende ærlig overfor omverdenen.

 

 

 

kvinnesnekkeren på facebook

 

#universet #skryting #feber #småbarnsliv #mamma #menneske #norsk #nordmann #esperanto #smart #genialt
 

TILSTANDSRAPPORT 23.05.17

Jeg har det ennå ikke sånn 75 % bra for tiden. For 75 % bra …Det er vel så bra man har det på sitt aller aller beste …?Lol. Men altså: Jeg er blant annet plaget av barnehagestreiken. Jeg støtter de ansatte i deres krav om bedre pensjonsordning. Men sanne mine ord: Det var aldri planen å bli hjemmeværende med to små barn på to og fire år! Gulp og i himmelens navn: Hvem er det som gjør slikt frivillig? Jeg har mistet all verdighet. All staselighet. All forfengelighet. Alle pedagogiske evner. All livsgnist. Haha! Akkurat i dag er det tilsynsordning i barnehagen mellom ti og to. Nettopp derfor kan jeg ta meg tid til å skrive disse meningsløse ordene til dere. Og dessuten innrømme at forrige innlegg nok ikke stemmer helt med virkeligheten i disse tider. Bare i teorien.

 

Barnehagestreiken kan vare i flere måneder – og bare det å innstille seg på dette, tærer på kreftene. Jeg er tross alt sykemeldt oppi det hele og trenger å bli friskere! Dessuten bruker jeg ALL ledig tid på det idiotiske regnskapet om dagen. Drar straks til revisoren. Hjelp! Klage klage klage. Merkelig, egentlig. Jeg klager nesten aldri ute i det fri (les IRL). Egentlig burde vel denne bloggen skifte navn fra kvinnesnekkeren til klagesnekkeren. «Jeg snekrer selvmedlidenhet!» Apropos det: «Å snekre en låt» … Hvor grufullt er ikke dette begrepet? Skjønner ikke hvordan jeg trodde at det å snekre tanker, følelser, meninger og idioti som “kvinnesnekker” var noe som helst bedre. Men! Heldigvis trenger jeg ikke å være selvmedlidende. Det har jeg altfor mye å være takknemlig for til å være.

 

Hm … Det jeg snekrer, er jo også en slags form for sosialpornografi, forstår jeg etter å ha lest gjennom forrige avsnitt. Men vi har ikke gjenboere til huset vårt, så noe må jeg jo finne på for å skaffe meg kikkere inn til meg og mitt. Og gratulerer: De kikkerne ble dere!! Men! Det er ikke sant at det å benytte seg av sosialpornografi er vemmelig. Tvert imot, det er veldig bra! Man spionerer på noen andre – og vips så er man mindre selvopptatt. Nå skulle man selvfølgelig gå ut ifra at dette argumentet samtidig gjør meg mer narsissistisk. Men slik er det naturligvis ikke; det er tross alt jeg som gjør dere mindre selvopptatt – og hvor lite selvopptatt er kanskje ikke det???! Dessuten har jeg ikke tatt en selfie på mange, mange uker. Orker knapt å ta bilder av ungene, engang. Har vel bare lyst til at denne tiden skal forsvinne, egentlig. Så jeg kan begynne å gjøre det jeg vil: Skrive, skrive. Skrive. Og ha det skikkelig 75% bra.

 

Gammel selfie med sedvanlig dårlig oppløsning og finesse.

 

MELLOM RODODENDRON OG FEBER

 

Hele vinteren gjennom har jeg stått foran kjøkkenvinduet og sett mot rododendronen i hagen. Når det har vært ordentlig kaldt ute har bladene rullet seg sammen og pekt nedover. Straks gradestokken har krøpet litt oppover, har bladene åpnet seg bitte litt og strakt seg vannrett ut. Da temperaturen rundet om lag fjorten grader, pekte bladene oppover, glade, utbrettet, frie.

 

Etter hvert har jeg, helt seriøst, klart å tolke temperaturen nokså eksakt ut i fra hvor åpne rododendronbladene har vært. Med en feilmargin på rundt en grad. Haha! Det høres helt skrudd ut. Og det er det selvfølgelig også. Men det er helt, helt sant. Jeg lover deg! Først nå som temperaturen har kommet opp i mer enn femten grader, har jeg mistet kontrollen. For da har bladene foldet seg helt ut og forblir slik, uansett hvor varmt det måtte være.

 

Samtidig i det samme livet … Mye sykdom har det, som nevnt i tidligere innlegg, vært i vinter. Så mye sykdom at jeg etter hvert har kunnet måle temperaturen eksakt på ungene – ikke ved å ta i bruk termometer, men ved å kjenne med hånden på panne og i nakke. Er det trettiåtte komma fem, mon tro? Ja, det er det. Er det trettini ..? Jepp. Hver gang har det stemt, omtrent på desimalen.

 

Men nå som temperaturen i det siste har vært relativt vårlig (i alle fall så godt som, og i alle fall ikke helt vinterlig lenger), og rododendronen har stabilisert bladene sine og ungene ikke lenger har feber … Så har det jo oppstått et gap, da. Mellom rododendronens vinter og barnas febrile tilstand. Mellom femten grader celsius og opp til trettiåtte grader. I dette mellomrommet har jeg jo overhodet ikke noen kontroll på temperaturen. For å ta i bruk tradisjonelt barometer er jo naturligvis uaktuelt. Og feber er nå en gang feber; under trettisyv grader kommer jo kroppstemperaturen sjeldent.

 

Men så innså jeg det. Helt tilfeldig. Uendelig kjærkomment: Mellomrommet mellom femten grader og trettiåtte grader celsius: Det er jo målbart. I meg. Helt av seg selv. For det er i dette mellomrommet jeg kjenner følelsen av varme, av glede, av noe vernende, av sommer.

 

I dette mellomrommet som representerer fraværet av kulde … Fraværet av feber … Det er jo der livet finnes. Sånn føles det jo. Dette mellomrommet: Det er jo det som er bra. Det er jo det som er livet.

 

Rododendron 2 grader

 

Rododendron 8 grader

 

Rododendron 15 grader

 

Kvinnesnekkeren på Facebook

 

#rododendron #feber #vår #sommer #vinter #livet #termometer #celsius #glede
 

UNNSKYLD!

 

Til alle dere nydelige mennesker og lesere: Unnskyld. Unnskyld for at jeg nesten aldri svarer på verken facebookmeldinger, sms-er, kommentarer, eposter eller instagrammeldinger for tiden. Jeg leser hver eneste av dem. Og jeg setter pris på dem. Virkelig! Det er nemlig ytterst sjelden jeg får stygge kommentarer. Derfor er denne bloggen som oftest med på å bygge meg opp. Ikke på å bryte meg ned.

 

Men! Så har jeg altså så mye annet å gjøre som er obligatorisk. Å betale regninger, for eksempel. Arg! Helt idiotisk at jeg må bruke tid på det heller enn på mennesker. Men nå er det nå en gang slik at regningene kan gå til inkasso. Og at mennesker heldigvis ikke kan det. Eller kan dere det? Kanskje dere kan gå til inkasso? Til Lindorff? Lindorff … Huff. Håper det ikke er noens etternavn. Hei: Mitt navn er Cesilie Lindorff. Noe så fult.

 

Men altså … Når jeg har fått hentet meg litt inn igjen og barnehagestreiken er over, så lover jeg å kommentere igjen. Ja, jeg skal endatil begynne å stalke dere og komme på døren deres og kommentere i egen person! Neida, jeg bare tuller. Herregud … «Neida, jeg bare tuller». Som jeg hater det uttrykket. Det er som om humorens føtter faller under den. Humorens svar på å synke ned i et hull  i gulvet. Trist. Huff. Nå ser dere rett inn i hjernen min her. Sånn er det. Gruble. Gruble på meningsløse ting. Men heller det enn å gruble på meningsfulle ting, eller hva …? Kanskje ikke sant, men.

 

Nå snakker jeg meg visst bort her. Poenget med dette innlegget var jo å unnskylde seg. Så altså: Unnskyld! Håper dere bærer over med meg.

 


 

PS: Ha en fin 17. mai i morgen!

 

PPS: Jeg kommer tilbake med mer informasjon på torsdag. På gjensyn!
 

Å VÆRE EN MOR FOR SIN DØDE FAR

 
I dag er det ti år siden pappa døde. Hele ti år siden han døde av kreft på en palliativ avdeling i Bergen. Mens jeg var der. Som hans desidert nærmeste pårørende. Den han ville ha helt nær, helt tett inntil. Konstant. Den siste han så mot før blikket hans forsvant og bare øynene var tilbake. Sannsynligvis er det derfor sorgen har vært så intens. Så langvarig. For uansett hvor skrud det kanskje høres ut, ble jeg på en måte en mor for min egen far. Så jeg mistet ikke bare en pappa, men meg selv som moren hans. Og fortsatt er han borte. Nå, ti år etter, er han fortsatt død. Tenk det! Problemet med døden er jo ikke at man dør, men at man skal være det til evig tid.

 

I dag planla jeg å oppsøke graven sammen med den lille familien min. Eller planla …? Jeg så på det som en selvfølge at vi skulle dit. Graven, ja … Den gang for ti år siden, da valget sto mellom å gravlegge urnen eller å spre asken, falt valget mitt på gravlegging i familiegraven. Jeg syntes han hadde reist nok. Vært globetrotter nok. Så nå som han var død, fikk han vær så god bli værende her i Bergen!

 

For å være helt ærlig har jeg ikke besøkt graven spesielt ofte. Veldig sjelden, egentlig. Men likevel er den med meg i tankene. Og jeg tenker på den med en sorgfull humring. For det kler ham liksom så godt å ligge i familiegraven sammen med sin mor og sine tanter. Som i et evig familieselskap på en bitte liten hybel. Haha! Akkurat passe merkverdig.

 

Og jeg har vært lettet for at graven ligger litt bortgjemt, utenfor allfarvei. Så jeg ikke har trengt å strigle den daglig av frykt for å virke som en dårlig sørgende. Som en pårørende som vanskjøtter sin avdødes grav. At den i stedet har fått være litt vill og uregjerlig. Akkurat slik han selv også var.

 

… Og disse merkverdige valgene og resonnementene har vært med på å binde meg til ham. Gjøre noe av døden hans om til liv. Gjøre at jeg skaper ham tilbake, slik han var. Vite hva han trenger; hva jeg selv trenger. Som en datter som var en mor for sin døende far.

 

Men så kom vi oss altså ikke av gårde i dag. Og det på selve tiårsdagen. Ungene var slitne etter fire timer ute i barnehagen i stygt og surt vær (streik i barnehagen, bare tilsyn). De var konstant i tottene på hverandre og den trassige seksten kilos toåringen ville bæres overalt. Dette er naturligvis bare et forsøk på å finne en unnskyldning for at vi ikke kom oss til graven. Selvfølgelig er det det.

 

Men så utrolig dårlig samvittighet jeg har. For akkurat denne dagen, akkurat i dag føler jeg at jeg måtte være der. Skulle være der. For ham. Som en datter. Ikke som en mor. Akkurat denne dagen. Denne dagen skulle være bare hans. Livet hans. Og ikke min og sorgen min sin. Jeg vet at dette bare er noe jeg har fått for meg. Et tankeoppheng. Men likevel: Som jeg skammer meg akkurat i dag. Så utrolig lei meg jeg er.

 

(og i morgen blir det nytt forsøk på ekspedisjon grav med familien, så får vi håpe at den døde gamlingen synes dagen etter dagen er godt nok)

 

 

følg meg på Facebook

 

#sorg #død #liv #grav #gravstein #minner #dødsleie #palliativ

 

 

 

SKJØNNHETS – OG HODEFEIL NUMMER ÉN (NB: DETALJER)

 

Så hadde vi hine hårde gårsdag … Jeg fant ut at hælene mine – vel, de var ikke akkurat sommerklare. Da jeg studerte dette som så ut som uttørret ørken fra oven, konkluderte jeg raskt med at noe burde – og måtte – gjøres. Men å ta i bruk en sånn ostehøvel fra apoteket som blir brukt i palliative avdelingers velværeseksjon …? Det kom ikke på tale. Så da hentet jeg naturligvis heller frem fotfilen jeg arvet etter farmor som døde i 1988. Men den gang var visst fotfilvitenskapen kommet ennå kortere enn det den har i dag. Hm. Hva med pedikyr? Tenkte jeg. Nei. Aint that kind of sexy humankind anywayz (nedlater meg sjelden til å bruke “engelsk” i egen blogg, men i akkurat dette innlegget er dessverre den slags heller en åndelig oppgradering enn det motsatte).

 

VEL. Hva skulle jeg da gjøre? Hm. Jeg måtte tenke litt. Selv om den slags sjelden er lurt i mitt tilfelle – så måtte jeg jo selvfølgelig det. Arg. Hvorfor kan jeg aldri lære?

 

Samtidig, nærmere ett døgn senere (universet har som kjent et litt skrudd forhold til samtidighet, i hvert fall mitt univers): Yours truly idiot Kvinnesnekkeren troppet opp på nærmeste jernvarehandel. Ufjong ekspeditør med oransje bart og bæsjeånde. Var usikker på om jeg skulle føle meg freshere eller mindre fresh enn ham, men konkluderte med at jeg – med min bachelor i fortrengelseskunnskap – kunne erklære meg selv for freshest. Aller nådigst.

 

Ekspeditøren: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Eh … Jeg skulle gjerne ha pusset opp en … Gyngehest?

Ekspeditør: Ok. Da trenger du vel noe sandpapir.

Jeg: Ja, det er nettopp det jeg også tror.

 Ekspeditør: Er den malt fra før?

 Jeg: Ja. Veldig tjukk maling. Det er liksom en sånn gyngehest fra … Liksom nittensyttini, der omkring.

 Ekspeditør: Et antikt møbel, altså.

 Jeg: Ikke SÅ antikt, da. Litt snurt.

 

Han nikket og viste meg frem til sandpapiravdelingen. Pekte og forklarte mens jeg kjente over tykkelsene og visualiserte mine egne hæler. DENNE her! Sa jeg etter en taktil oppdagelsesferd: Den tenker jeg må duge. Et temmelig mellomgrov utgave. Tok også med meg en rull av det fine slaget for å gjøre “finpussen” (bokstavelig talt). Og så betalte jeg og rasket med meg begge sandpapirrullene mens jeg så meg rundt. Pilte ut av hele sjappen. Sjelden har vel noen sett mer suspekt ut etter å ha handlet oppussingsmaterial.

 

Og så hjem da. Og så pusse … Og pusse … Og når jeg trodde jeg hadde pusset nok: Pusse enda mer nok. Huff. Noe så vemmelig … Det må det vel være lov å si om sitt eget, selvforherligende selv? Men etter den nitide seansen etterfulgt av en kjapp inspeksjon av nevnte hæler, konkluderte jeg med at prosjekt sommerfins første fase var vellykket overstått.

 

Samtidig, hine hårde denne morgen: Jeg våknet. Alt ekstra vel. Sommervær ute og alt. Jeg satte føttene på såkalt norsk jord og bare … Å FYTTI! Som det gjorde vondt! Maltrakterte hæler. Totalt maltrakterte hæler. Så nå går jeg rundt her i denne verden som en mislykket spikermattegjøgler. Med knekk i knærne og løftede hæler. Tror sommerhælene pent må holde seg innendørs en tid fremover nå.

 

Å, så utrolig smart. Så utrolig ubegripelig smart.

 

idioten på Facebook