LILLE GUD AV ET MENNESKE

 

Jeg klarer ikke å la være å tenke på den akkurat nå, alt jeg vil er å  myse mot solen, tenke på den; denne vidunderlige solen. Hvordan den omfavner meg i lys, fra langt, langt fra der ute i mørket et sted. Solen. Alle rynker, alle fine linjer i ansiktet kommer frem. Selv på alle. Slik at mennesker ikke trenger å fortelle de gode historiene sine; de forteller seg selv likevel. Av og til glir jeg inn og ut av smilene. Ser dem, føler dem. Det er så godt! Det fremmede blikket som møter mitt på gaten … Ansiktet som smiler mot meg, akkurat der og da helt uvitende om alt som er ondt. Sorgene våre finnes et annet sted, er i møtet lånt bort til noe vi ikke vet hva er. Noe vi ikke trenger å vite hva er.

 

En sommer sørget jeg. Voldsomt, voldsomt. Solen etset, den tok ikke hensyn. Den tørket ut tårene uten at jeg ville. Uten at jeg egentlig orket. Jeg ville ikke bort; jeg ville inn. Inn i kroppen min, svømme i sorgen i cellene. I de sytti prosentene vann vi alle trenger å bestå av. Jeg kjenner igjen mennesker som selv er der nå. Det er ikke sant at det er i rynkene sorgen finnes; den finnes mellom rynkene. Sorgen glatter ut ansiktet. Så den ikke skal finnes for tydelig i verden, så man kan gjemme dem i rynkene langt, langt der inne et sted. I fred fra alt. Fra alle. Den må uansett være altfor personlig, den kan aldri lekke helt ut. Vi har det vel sånn, alle sammen. Vi strever alle med vårt. Er små guder som gjør hva vi kan for å finne det gode.

 

Lille gud av et menneske; måtte også du myse mot solen innimellom. Uten solbriller. Så de gode historiene får slippe til i ansiktet ditt i alle fall iblant. Lille gud av et menneske; jeg håper også du er en som har myst mot solen i dag.

 

 

 

UTEN VERDIGHET

 

Jeg vil bare fremstå med verdighet. Jeg vil virkelig det! Også i dag. Jeg dro for å kjøpe noen frosne rosenkål, litt popkorn, litt dopapir. Og så skulle jeg ta bussen hjem. Fortsatt med verdigheten i behold. Det var planen. Stilte meg på busstoppet, kom ikke engang for sent – jamfør forrige innlegg (søren, hvorfor må jeg alltid jamføre?). Bussen kom, jeg skulle bare plukke opp posene og skride inn … Men så kjørte bussen fra meg! Jeg ble så sint! Jeg viste finger. Eller: Den stygge fingeren bare poppet opp av seg selv. BØ!! Fy skam til bussjåføren. Han var en sånn idiot med verdighet. En sånn som skal ha rødvin «litt øverst i glasset, takk». En sånn som dør en uhøflig død midt under oldemors åttiårsfeiring bare for å få fokuset over på seg selv. Hm … Hvorfor må jeg alltid disse idioter …? Forresten, la oss bare kalle det et retorisk spørsmål, så slipper jeg i alle fall galant unna å selv fremstå som en idiot.

 

Jaja. Jeg måtte ta en annen buss. En som går helt i motsatt retning, men likevel på mystisk vis tar meg hjem. Det pleier den i alle fall å gjøre. Nå tror du sikkert at jeg mistet den? Vel. Det var ikke det som skjedde. Da jeg hadde kjørt akkurat litt for langt forstod jeg at jeg hadde havnet på feil buss. Jeg hadde havnet på bussen som skulle til stedet jeg bodde før. Arna. En drabantgreie utenfor Bergen by. Universets svar på Drammen, sikkert. Og nå passerte altså livet mitt i revy. I alle fall «livet mitt». Helt uten at jeg trengte å dø for at det skulle gjøre det. Eller forresten: Jeg forstår jo nå at livet også kan passere i revy om man er i ferd med å dø av kjedsomhet.

 

Å ja. Min barndoms bydel. Jeg kjørte forbi Skadedyrbutikken – som klokelig hadde slått seg sammen med NOKAS. Jeg kjørte forbi huset hvor en øksemorder drepte en uskyldig økseeier med – øks. Jeg kjørte forbi huset til han jeg ikke var forelsket i. Jeg kjørte forbi gravsteinhuggeriet og den italienske pizzeriaen like ved (neppe tilfeldig, jamfør – jamfør – mafiavirksomhet!!)

 

Og så … Så kjørte jeg inn i selveste gaten min. Min tidligere gate. Hvor alt var annerledes og helt likt. STØLSVEGEN, som ikke er en stølsveg. Stølsvegen hvor geiter bor i blokk. MÆÆÆÆÆ! Jeg trodde jeg ble glad da bussen svinget bort og videre. Men nei. Alt var pyton. I en annen gate hadde et stort boligkompleks fått en ny Kiwi-butikk i underetasjen og alt var pyton.

 

Og så var vi fremme på togstasjonen. Og så var det av bussen. Og så var det inn på toget, som jeg tilfeldigvis, som om det skulle være planlagt, akkurat nådde. Og så var det inn på en ny buss igjen. Som jeg hadde så god tid til å rekke at jeg hadde vært et meningsløst menneske om jeg ikke hadde klart det. Altså i tillegg til å være et menneske uten verdighet, som jeg – i hvert fall sånn reisemessig – altså er.

 

Hm. Det lukter rundtur lang vei her, sant? Ja. Det var nettopp det det var. Men så fikk jeg i alle fall brukt opp min «uforskammede gode form» i dag. Haha! Men! Jeg nådde akkurat tilbake til at ektemann Olav R. Øyehaug fikk dratt av gårde til lanseringsfest. Sin egen. Og min nydelige svigerinne Gunnhild Øyehaugs. De har begge bøker ute denne våren, må vite! Se Kolon forlag (fikk ikke til å linke).

 

Ja. Nå skal jeg ta meg et lite glass hvitvin. Hadde ikke isbiter i fryseren (som jeg må ha i hvitvin) – så da får erter gjøre «samme nytten». Kan rapportere at det fortsatt ikke smaker ertete. Men det kommer sikkert etter hvert. Adjø!

 

 
 

 

 

 

 

#verdighet #uverdig #buss #forvirring #rotehode #dumhet #dårskap #arna #bergen #fortid #barndom #minner #blokk #tog #øyehaug #hvitvin #erter

 

HIMMELEN OG JEG

 

Å … Himmelen er meg i dag. Jeg er himmelen. Vi møttes i horisonten og ble til pur gledeslykk. Og gledeslykken hang seg til og med på meg hjem fra badestranden! Glemt er all sympati og forståelse for huleboerne (jamfør forrige innlegg). Jeg gidder ikke synes synd på dem likevel – de har jo dauet for lengst, så nå er det bare jeg som teller.

 

Håpet om godvær …? Jeg ble hørt. De to siste dagene med finvær her i Bergen kan jeg nesten leve på til neste sommer! I dag hentet vi ungene tidligere og dro på badestrand. Litt vel frisk vind, men tjue tær fikk i alle fall dyppet seg litt i vannkanten mens min BFF, den blå himmelen, fulgte med. Litt turbulens blir det jo med to barn på to og fire på sånne utflukter (i alle fall når man ikke har bil) – men det tåler vi så lenge vi nådde bybanen med ett minutts margin og deretter bussen videre med ett minutts margin. Flaks, naturligvis (å, jeg elsker flaks!) – for det finnes dessverre ikke snev av rekke-det-man-skal-rekke-talent i dette hodet på jorden. Litt dumt egentlig, siden kroppen kan oppføre seg nokså stygt mot meg. Men nå ligger jeg i alle fall på sofaen. Totalt og dønn sliten. Og klapper meg på skulderen for dagens flaks. Haha! Livsløgn FTW.

 

Vel … Bare et lite sånn slik-er-det-her-i-gården-innlegg. Litt tompjatt rundt flaksen. Å, håper du også har hatt en vidunderlig dag i solen!

 

 

… Forresten: Fant et halvt knekkebrød i håret etter at ungene var lagt. Regner med at det var minste som hadde plantet det der. Så da ble jeg heldigvis SUUUUR igjen. Joda. Neida. Joda.

 

 

Snakkes i grunn.
 

 

 

#glede #lykke #himmel #horisont #badestrand #familiedag #huleboer #flaks #buss #bybane #antibilist #kropp #sinn #helse #sol

 

HÅPET SOM ALDRI SLIPPER TAK

 

Den siste tiden har jeg på en måte følt meg mobbet. Helt uten at det er personer som angriper meg. Hvordan det er mulig …? Jo; det er været som lynsjer. Regnet og vinden og søledammene utgjør til sammen en mobb. Og jeg har følt meg helt forsvarsløs. Hjelpeløs; det er ingenting jeg kan gjøre med det.

 

Hele den siste måneden har det vært slik: Her i Bergen har selveste været nå overgått seg selv med å slå den gamle rekorden: Det har ikke regnet så mye i juni på over sekstifem år. Og hver dag våkner vi. Og hver dag håper vi. Men sannheten på himmelen – regnskyene – utkonkurrerer aldri livsløgnen på bakken; håpet om at sommeren før eller senere skal omgjøre den urgamle sannheten på himmelen til sol.  

 

Hvordan er det i det hele tatt mulig? Å gå vinteren gjennom og glede seg til sommer og sol? I tusenvis av år? Uten at virkeligheten på noe vis underveis har prentet seg inn i vestlendingenes hoder? Hvor ble det av overlevert kunnskap fra tidligere generasjoner?  Burde ikke det tidløse sommerhøljet være en folkelærdom nærmest innprentet i cellene våre?

 

En ti tusen år gammel livsløgn. For været må jo ha vært det samme også den gang …? For ti tusen år siden, da de første menneskene kom til Norge …? Og huleboeren – stakkars, stakkars, stakkars  – må vel ha sittet i den råttenkalde hulen sin og hutret og gledet seg til sommer? Og håpet at regnet ville holde seg unna?

 

Et håp som aldri gir slipp; som klamrer seg til oss. Som om det er her, i selveste oss, det hører hjemme. Som om det er her det har tatt bolig for godt.

 

Et ti tusen år gammelt håp. Det er jo noe vidunderlig ved det. Er det ikke? Noe nærmest religiøst: Et ukuelig, utrettelig håp.

 

… Ønske seg bort til denne dagen i gresset. Omfavnet av gress og blomster som ikke mobber.

 

 

… Men tenk: I dag er det “godvær” i Bergen!!! Jamfør bildet over … 

 

 

#Bergen #vær #godvær #regn #pøsregn #skyer #håp #himmel #huleboer #vidunderlig #livsløgn
 

 


 

HVORFOR HAR IKKE JEG DREPT NOEN …?

 

Sorry, det ble ikke noe blogginnlegg i går likevel. Som enhver blogger med selvlysende ego ville ha sagt det. «Har ikke noe å blogge om, snakkes i morgen!!!» – etterfulgt av innlegget “glemte helt å blogge, men har noe sykt spennende jeg kommer til å avsløre snart!!» dagen etter.

 

Men altså hvor var jeg …?

 

Jo. For tiden holder jeg på med slikt man egentlig aldri burde holde på med i et verdig liv. Etter tre år som forstadshuseiere, fant jeg og Olav ut at nå – nå begynte det jammen å bli på tide å vise litt omsorg for huset. Huset … Det utakknemlige beistet som bare krever og krever og krever av oss, helt uten å gi så mye som en eneste godklem tilbake. Slik krevende småbarn, i alle fall stundom, kan finne på å gjøre. 

 

I dag snek jeg meg rundt med pensel og gikk over alle småhull og alle fargestiftmerker i stuen med maling. Merke for merke for merke. Det er ennå lenge til vi skal bytte tapet, kjenner jeg. For den ville jo bare bli maltraktert av husets hærverkere med det samme likevel. Hele opplegget tok meg vel totalt to uutholdelige timer. For øvrig til fremragende antiperfeksjonistisk resultat, om jeg må få si det selv (og det får jeg jo!!). Etterpå vasket jeg ytterdøren. Og så vasket jeg inni skapene på kjøkkenet. Og snart må vi vaske UTSIDEN av huset. Å fy f. For en meningsløshet.

 

FOR! Det sykeste med dette, det aller, aller mest tragiske med dette, det er jo at ingen bryr seg om at man har gjort det. Fordi det ikke er noen som legger merke til det likevel. Man får ikke klapp på skulderen fordi ytterdøren ser ren ut, liksom. Eller fordi veggene ikke er fulle av antisosiale kratre. Så utrolig, ufattelig trist det er; at det bare er motsatsen som blir lagt merke til. For om veggene ER fulle av kratre og ytterdøren ser ut som … Vel – en skitten ytterdør; ja, da vil besøkende brekke seg i avsky.

 

Det hele kan vel egentlig utelukkende sammenlignes med om man ender opp med å ikke drepe noen her i livet. Det er liksom bare en selvfølge, det også. Noe folk tar for gitt. Omverdenen sier liksom ikke «å, så flink du er som ikke har drept noen! Det er så utrolig bra jobbet, det!». Men kanskje vi burde bli litt flinkere til å si nettopp det til hverandre. Det er mitt budskap. For det ER jo faktisk ganske godt jobbet, er det ikke? Selv om det er en selvfølge? Tror jammen jeg skal begynne å si dette til kassadamer og bussjåfører. Da tenker jeg nok at jeg-personen blir tauet bort fra offentligheten nokså fort, hehe! Men fra drap til alvor: Poenget mitt var jo egentlig at jeg vil ha SKRYT for å ha helt vanlig hel tapet uten flekker på. Så vet du det neste gang du kommer på besøk til oss.

 

… Og om du altså i tillegg bestemmer deg for å fullrose meg for aldri noensinne å ha utført massakren i Portugal i 1998 – så blir jeg takknemlig for det, også. Særlig storforlangende er en stakkars blogger tross alt ikke.

 

 

den-fantastiske-kvinnen-som-aldri-har-drept på Facebook

 

 

 

OND MOR SØKER TAKKNEMLIGHET

 

Jeg skulle bare være snill, men endte visst opp som ond; vi var i byen på søndag, jeg og ungene. Og herregud, for et leven! Vi hadde planer om å ta toetasjersbussen. Og alle var spente, inkludert meg! Det er jo nokså stas å finne på ting som ungene synes er magiske, det er jo det …? Og da de så bussen ble faktisk øynene nesten blanke i andektighet på begge. For den ser jo unektelig litt helligfjong ut. Som en slags automobil barnekatedral.

 

Så entret vi altså bussen for å få en rundtur gjennom Bergens gater. Men kjære vene; da vi skulle betale viste det seg at det kostet selveste fem hundre og tretti kroner! For en humpete tur, hovedsakelig gjennom Bergens mest berømte horestrøk (ok, jeg overdriver kanskje bitte litt). Vi gikk opp i andre etasje og plasserte oss der. Selvfølgelig gjorde vi det! Men hva skjedde etter femten sekunder …? Jo, storebror på fire spurte: Hvor lenge er det til vi skal av …?!! Lillesøster fulgte opp med det svært selvstendige spørsmålet: Hvor lenge skal vi av ..?!!!! Hm. Vi skal bare kjøre LITT, sa jeg og forbannet min egen optimisme, som nettopp hadde fått meg til å svi av fem hundre kroner på noe ungene så på som tortur. Jeg følte meg rett og slett ond og raus på en og samme tid! Haha, for en følelse!

 

Men maset ga seg selvfølgelig ikke: Mamma! Mamma? MAMMAAAAAA! Hvor lenge er det til vi skal av? Hvorfor humper det sånn, mamma? Uhuuuu, det humper sånn! Når skal vi av???! I løpet av maks tre minutter hadde vi rukket å skaffe oss fiender blant samtlige medpassasjerer. Også det hadde vi visst betale fem hundre kroner for. Vel … Da kunne vi egentlig like gjerne ha hoppet på en hvilken som helst vanlig buss og irritert på oss medpassasjerer for kun tretti kroner. Men det fikk bli til en annen gang, innså jeg nå. Håper i det minste at turistene fikk refundert billetten, for de kan umulig ha hørt noe info om verken horestrøket eller den gamle telefonkiosken utenfor akvariet gjennom kakofonien for å si det slik.

 

Uansett: Til slutt fikk vi hoppet av bussen (lenge, lenge, lenge før den guidede turen egentlig var over). Etter «magiske» seks minutter. Og hva skjedde …? Ungene jublet, som om de endelig hadde klart å rømme fra et barnefiendtlig barnehjem. Straks de var sluppet fri, løp de rett bort til et tre, altså et helt vanlig tre, og satte seg på huk og tok til med å telle småsteiner. Jepp. Lo og hoiet: «Mamma! SEEE på den spesielle gråsteinen her!!!!» Haha.

 

Konklusjon? Neste gang og gangen etter der og gangen etter der igjen, skal ikke helgetorturen koste meg en eneste krone. Det blir å spane etter asfalthull og kongler fra nå av. Og pengene jeg sparer på manglende stormannsutflukter …? De har jeg allerede planer for; de skal nemlig rett inn på en konto merket “CESILIE”.

 

Dagens mest dyrebare bilde

 

 

I MORGEN: INNLEGGET “HVORFOR HAR IKKE DU DREPT …?”. Vel møtt!

 

 

 

ENSOMHET FOR VIDEREKOMNE

 

Jeg er mye alene om dagen. Jeg orker ikke fine folk. Hjernen går amok om jeg må føre en dialog over for lang tid. Akkurat nå trives jeg visst best med å spy ut ord på denne bloggen. Det er lettere enn å få spy i øret. Misforstå meg rett, det finnes naturligvis dårlig og god spy. Spy laget på bringebær er bedre enn spy laget på akevitt et cetera. Eller tar jeg helt feil nå …?

 

Jeg er ikke ensom. Ikke akkurat nå. Ikke på ordentlig. Jeg føler meg heldig som kan ha det slik; jeg koser meg. Jeg synes synd på mennesker som er ufrivillig ensomme. Det er forferdelig. Jeg har også vært der; det var en tid for lenge, lenge siden at jeg ønsket meg et sosialt liv. Men det fantes ingen folk som kunne gi meg det. Nå er jeg så heldig at jeg har en hel perlerad av fantastiske folk jeg kan kontakte når jeg vil. Når jeg trenger det. Når jeg vil ut av aleneheten. Og det er jo selvfølgelig derfor dagene i eget selskap nå føles så utrolig gode.

 

Forresten; også nå, en gang i blant, har jeg vel hatt muligheten til å kjenne på denne totale ensomhetsfølelsen. Når jeg er så dårlig i kroppen at ensomheten overhodet ikke er selvvalgt. Men på et vis befinner jeg meg da ofte i en så totalt vegetativ tilstand at jeg ikke har ork til å savne noe som helst. Hm. Dette ble et høyst personlig innlegg. Kanskje det er noe jeg savner likevel …? Sannsynligvis mer meg selv enn andre, tror jeg. Meg selv som hundre prosent frisk. Men jeg er bedre i kroppen for tiden. Og det er som om jeg trenger å la den halte seg etter meg før jeg kan komme på plass. Før jeg kan tåle andres nærvær.

 

Og likevel … Ja, likevel, så koser jeg meg! Herregud, som jeg kan le meg gjennom dagene i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri. I alle fall ikke alene. Den skal jeg ha! For eksempel, da jeg var på butikken i sted, og betalte med sedler (!) en ekte einstøing verdig. Utrolig hyggelig og forfriskende nostalgisk. Men! Aporpos verdig: Da jeg tok frem den skjønne femhundre-lappen min, trodde jeg et øyeblikk at det var Jesus sitt ansikt som prydet den. Seriøst. Serr! Hehe! Det hadde jo vært uforlignelig. Jeg tror jeg trenger briller. Men hvorfor ha briller når man bare ser innover? Det får vente litt. Uansett, så var det nå i alle fall Sigrid Undset som flankerte lappen så elegant. Herregud, da jeg snudde den, altså lappen, lot jeg meg som vanlig fascinere av de to signaturene. Øystein Olsen og Trond Ellelunf (??) Tenk å ha navnet sitt på penger! Lurer på om man blir stormannsgal av det. Svir av femhundrelapper i berømte hytt og pine. … Og tenk, så tragisk for dem når sedler en gang erstattes totalt av bankkort! Regner med at minst ett av dem opplever at ekteskapet går i oppløsning.

 

Hm … Kjedsomhet. Så nitrist det egentlig er at den er i ferd med å forsvinne helt fra samfunnet! I alle fall her i Norge. Men også jeg er vel bitt av underholdningsbasselusken. Jeg vil jo helst underholde meg selv hele tiden. Tenke hele tiden. På alskens rask og rusk. Og det gjør jeg jo.

 

… Men om kjedsomheten plutselig skulle melde seg i livet ditt, har jeg et nydeligfiffig forslag til deg: Da går du bare inn på et mammaforum og spør om det kan være lurt å bytte til Marlboro Light i de to siste månedene av et svangerskap. Haha! Jeg lover deg, det er underholdning verdig en storforlangende konge.

 

Vel … Takk for meg for denne gang. Og hyperhadet!

 

 

Å klatre i et skakt klatretre … Det er ikke verst bare det!

 

EN UBEGRIPELIG SPASERTUR

 

Forleden time tok jeg meg en ubegripelig spasertur. Litt bortover en vei, litt oppover en bakke, litt nedover en sti, litt bortover en bakke – og så litt nedover en bakke. Så vet du det. Tenkte du ville ha litt ekstra interessante opplysninger siden det tross alt er en blogg du leser nå. VEL – her kommer enda flere interessante opplysninger: Bortover veien møtte jeg en mann og to afghanske mynder. Mannen så HELT ut som en afghansk mynde. Men han så i alle fall ikke ut som to. Men det bekreftet nå uansett myten min om at hundeeiere ligner på hunden sin. Man trenger jo heldigvis bare ett eksempel for å få bekreftet myter. Personlig har jeg ingen hund. Sannsynligvis fordi jeg ikke ligner på en. Bortsett fra det med kjettinghalsbåndet, så klart.

 

Jeg tar dere med videre på spaserturen: Jeg har nå kommet til det noe vage stedet litt oppover en bakke. Men akkurat her, på dette vagt definerte stedet, kjente jeg plutselig en kraftig parfymelukt. Manneparfymelukt. Jeg snudde meg rundt om kring, men kunne overhodet ikke få øye på så mye som en eneste bitte liten herremann. Nei, ikke engang så mye som en bitteliten overfallsmann var å se (de bruker vel sjelden parfyme …?) Hm. Jeg sniffet meg videre. Fulgte lukten – og så, i det jeg bøyde meg ned: Jeg kunne ikke tro det. For der, der, der nede, i grøften: DER var det jammen meg lukten kom fra. Jeg grafset litt i ugresset og snuste meg frem til en knøttliten plantunge som jeg aldri har sett før. Det var DEN som luktet mann, jeg sverger! Jeg tok nokså raskt til å skjønne at dette måtte være den planten selve prototypen på en manneparfyme er inspirert av. Vurderte et øyeblikk å plukke den med meg for å brygge et lite parti «velduft» og utkonkurrere taxfreen lokalt. Men jeg droppet det; jeg orker ikke å ha så mange stinkende menn rundt meg.

 

Nok om det: Jeg beveger oss videre på turen. Nedover-stien gikk meg nokså hus forbi. Men da det gikk bortover en vei igjen … Så så jeg en ROTTE. En ekte, fullekkel rotte. Og rotten fikk meg til å tenke på hvor ekle mennesker kan være. USJ!! Strakslig senere observerte jeg en Kiwi-mann lempe noe avfall utenfor butikken. Sikkert noen delikatessegreier som går ut om fem dager., samt sånn råtten frukt som man alltid får kjøpt på Kiwi. Det var nok det rotten hadde snust seg frem til. Søren. Fy som det stinket! Et øyeblikk angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med meg manneparfymeplanten i et forsøk på å være støttekontakt for egen luktestans.

 

Men nå sitter jeg altså her. Er tilbake fra turen. Helt fortumlet av alle inntrykkene. Jeg klarer ikke å få den afghanske myndemannen ut av øynene. Jeg klarer ikke å få manneparfymeplanten eller rottedudens måltid ut av nesen. Klarer ikke å få rottekroppens krafselyder bort fra hørselsminnet.

 

Som om dette ikke var nok er jeg rimelig sikker på at den afghanske mynden feis på meg idet den passerte meg. Lydløst og stankfritt. Jo. Det var slik. Jeg bare nevner det, sånn på tampen av det hele. Det VAR en ekte myndepromp jeg opplevde. Det skulle vel, tradisjonen tro, tross alt bare mangle.

 

 

facebook

GULLKORN FRA BARNE- OG DAMEMUNN

 

Å, det er så gøy når barn tenker som barn og klarer å formidle det de tenker i ord!

 

Her er noen tankevekkere fra de to siste dagene:

 

Storebror: Stakkars Frøya (lillesøster) som ikke har en pute hun kan legge tissen sin på!

 

Lillesøster, i søvne: «Kaffi! Jeg vil ha kaffi! (gråter sårt, vantro og i avsky). Haha!

 

 

… Og å! Det er så trist når damer tenker som meg og uheldigvis formidler det i ord! Her er altså dagens «gullkorn» fra undertegnede:

 

Inne på hittegodskontoret på busstasjonen for å spørre etter et par gjenglemte solbriller.

Hittegodsmannen: Hva har du mistet …?  

Cesilie Holck: Cesilie Holck …

 

(Og om du måtte lure: Jeg føler faktisk at svaret stemte nokså godt. En freudiansk glipp. Jeg føler meg i alle fall nokså mistet i småbarnskaoset etter en måned med barnehagestreik)

 

Vel, det var alt for denne gang. Ha det!

 

Nei forresten, en liten ting til: Nykål er så godt!!

 

 

KUNSTEN Å BLI EN DÅRLIGERE MOR

 

Kall meg gjerne dumsnill. Kall meg gjerne svak. For den siste tiden er det vel nettopp det jeg har innsett at jeg har vært: Jeg har rett og slett tatt meg selv i å være butler for mitt eget avkom. Jeg, som aldri skulle bli slik! Jeg, som før jeg fikk barn tenkte at alle unger hadde godt av å bli selvstendige tidlig. Og det begynte jo så bra! Min førstefødte fikk smøre på sine egne brødskiver fra han var ni måneder gammel (for øvrig med fremragende resultat!). Han fikk lov til å tørke opp melken fra sitt bevisst veltede glass. Han fikk lov til å kle på seg selv. Han fikk lov til å tørke seg selv etter kveldsbadet.

 

Men så skjedde det noe: Dårlig tid skjedde. Mangel på tålmodighet skjedde. Med andre ord var det vel kort og godt flerbarnsmorpsykosen som rammet meg så selvutslettende og fatalt. For etter å ha fått barn nummer to kapitulerte jeg rett og slett: Jeg har simpelthen ikke orket å vente i tusen timer på at begge barna skal kle på seg selv før vi går ut. For mens jeg har kledd på lillesøster har den i utgangspunktet ferdig påkledde storebroren kledd av seg. Og når han har fått på seg klærne igjen, vel – da har lillesøster allerede fått av seg klærne på nytt. Etter hvert har denne mangelen på tålmodighet gjort meg mer og mer sørvisinnstilt. Mer tjenestevillig enn jeg med sikkerhet var i samtlige år som barnløs. De kampene jeg har orket å ta har blitt færre og færre.

 

Jeg innser det nå: At det har sklidd helt ut. Så gradvis at jeg knapt har merket at det har skjedd. For den siste tiden har jeg tatt meg selv i å bruke meningsløst mye tid på ungene. Og da snakker vi ikke om kvalitetstid, men om bjørnetjenestetid; jeg har løpt og jeg har løpt og jeg har løpt. Også når det verken har handlet om dårlig tid eller mangel på tålmodighet. Jeg har løpt for å hente vann til tørste munner. Jeg har løpt for å smøre på et knekkebrød til storebror – for deretter å løpe for å smøre på et knekkebrød til lillesøster to minutter etterpå. Jeg har hentet kluter for å tørke opp søl. Jeg har hentet papir for å tørke snørrete neser. Jeg har hentet rene klær i skapet når de har tilklint seg selv med leverpostei. Og så videre og så videre.

 

Nå er det jammen meg nok! Tenkte jeg i går. Endelig. For det var jammen på tide. Og nå tror jeg altså jeg har funnet en løsning på mitt eget butlerproblem. En løsning en helt alminnelig dårlig mor verdig. En løsning som gjør det mulig for meg å knapt løfte en finger. I alle fall der det går. Der det er mulig. Nå er ungenes latskapstid forbi; nå er det jammen meg MIN tur til å være lat!

 

Løsningen …? Jeg har rett og slett laget et morssubstitutt; jeg har erstattet butleren i meg med et skap. Et førstehjelpsskrin for en sliten småbarnsmor. Eller et hjelp- til-selvhjelpsskap for barn, om du vil. I barnehøyde. For det er jo så mange ting de egentlig kan gjøre selv om det bare blir lagt til rette for det! Og dette skapet har altså på under et døgn allerede blitt min store redning både en og femten ganger.

 

Innholdet i “førstehjelpsskrinet” …?

To fat

To flasker med vann

To barnekniver

Smør

To typer pålegg

En boks med knekkebrød

En boks med oppskårede skiver

Litt frukt/grønnsaker

To håndklær (til å tørke opp masse søl)

En pakke våtservietter (til å tørke opp litt søl eller nesesnørr)

Ett skift til storebror

Ett skift til lillesøster

 

Altså, jeg sier bare: NAM, NAM, NAM! Livet har rett og slett blitt lettere å leve allerede. Endelig kan jeg bruke min dårlige tålmodighet til annet enn bjørnetjenester. Til å vaske klær for eksempel, med det som formål å frigjøre kvalitetstid til etter ungene er lagt. Hehe!

 

Og barna …? De later til å like løsningen oppsiktsvekkende godt: De VIL jo egentlig klare seg selv. Vise at de kan. Vise at de er store. De VIL jo selvfølgelig det! Det vet jeg jo innerst inne. Så får jeg heller leve med å skifte en bæsjebleie på minstemann og lage middag til dem og tvinge på dem ytterklær for at vi skal komme oss av gårde uten månedslange forsinkelser enn så lenge.

 

Men nå var det på tide å bli en dårligere mor. En velfortjent lat mor. Og gud, så deilig det er. Curlingperfekt, sa du? Fra nå av: Not so much. SKÅL!!

 

 

følg meg gjerne på facebook