ORKER IKKE

 

Jeg orker ikke, jeg gjemmer meg i livet. Hjernen er avlang på sofaen. I sengen. På stranden. Men av og til blir den loddrett og strekker seg mot himmelen. Stråler nedover kroppen, blir til føtter som tråkker på den vidunderlige jorden. Jeg blir en totalt tilstedeværende mor. Og noen ganger går jeg turer i ulendt terreng!

 

Det er sommer. Vi har dratt på ferie til svigerfamilien min og jeg er omgitt av noen av de fineste folkene jeg vet om. Vi har ikke dratt bort. Ikke til legoland eller til syden eller sånt man kanskje skal gjøre for å oppnå god samvittighet som foreldre; vi har dratt hjem. Hjem fra hjemmet vårt. Det er bare her vi vil være. Minutt for minutt. Sommerdag for sommerdag. Vi vi være i en bitteliten dråpe regn på tungen. I nyperoselukten. Ved det magiske hullet i grøftekanten. I sanden på stranden i det vidunderligste som finnes; vestlandsk finvær. All tid går med til å være med ungene, være sammen som familie. Så langt det lar seg gjøre for den stakkars, slitne kroppen min. Det har faktisk gått overraskende bra og jeg er så lettet!

 

Men å ha det bra er det eneste jeg orker … Er det ikke fint? Bloggen har vært borte fordi jeg har vært til stede i det mystiske, tredimensjonale opplegget som, om jeg ikke tar helt feil, fortsatt blir kalt for virkeligheten. Jeg orker ikke annet. Orker ikke ord innenfra, orker bare ord som kommer utenfra. Men akkurat nå er jeg helt alene for første gang på fjorten dager. Og da melder behovet for å skrive seg øyeblikkelig! Jeg merker at stillheten gjør meg godt. At jeg bør begynne å savne den ganske straks. Og snart er ferien over og barna skal i barnehagen igjen. Da blir det enda flere ord. Horisontal hjerne som surfer bortover bokstavene på tastaturet. Blir dere med meg igjen da …? Her …? Å, jeg håper det! Kjære fine elsklinger. Smask!

 

 

Selv i familieoppgang


Bloggposør-selv i gravemaskinnedgang

Selv i sauenedgang
 


Selv i skrotnedgang
 

 

 

 

 

DAGENS PROBLEM

Jeg har det ikke særskilt bra akkurat nå. Solen angrep meg og de få øynene mine. Først var det godt med sol, så solte jeg meg, så koste jeg meg – og så ble øyene sure. De er hovne, helt røde, det gjør vondt å ha dem åpne, vondt å ha dem lukket. Og det høres ut som kastanjetter hver gang jeg blunker. Med andre ord … Du vet – den følelsen du får når du har hengt etter en semitrailer etter hendene med eksosrøret rett i fleisen fra Mexico City til Kansas …? Jepp, akkurat slik føles det. Sikkert noe psykosomatiske greier. Eventuelt en bivirkning av noen sleskhetsmedisiner jeg går på. Så nå har Olav dratt til apoteket for å skaffe meg noe øyefjernende.

 

Egentlig burde jeg IKKE sitte på dataen akkurat nå. Men jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for å oppdatere dere om meg og mitt!! Dessuten har jeg tro på at selvforskyldt øyevondt føles bedre enn ufortjent øyevondt. Og det gjør det! Så nå bare pøbler jeg det til for meg selv. Har iført meg to par solbriller, da, så jeg er i alle fall rimelig sexy her jeg ligger i mørket. Har dessuten innvilget meg en sminkefri kveld. Huden trenger å få puste en gang iblant – glem ikke det!

 


NB: Husk å kommentere på en ondskapsfull måte hvor buskete øyebryn jeg ikke burde ha.