DERE HJELPER MEG

 

Jeg blogger. Sannheten er at jeg ikke klarer å gjøre så mye annet om dagen. Har ikke fokus noe sted – annet enn på mine egne ord. Ahhhh, så deilig selvsentrert! Haha! Klarer ikke å se på en tv-serie i fem minutter, engang – før jeg blir så sliten i tankene at jeg bare må sette på pause. Alt handler om å sette alt på pause. Klarer ikke google. Ikke lese. Ikke male eller tegne (som jeg elsker). Kan ikke trene. Ikke løpe. Kroppen vil ikke. Tåler ikke. Jeg kan ikke snekre, sage og hamre (som jeg også elsker). Orker ikke treffe folk. Klarer ikke henge med i samtaler. Tåkehode. Så om du kjenner meg, og lurer på hvor jeg blir av: Hei – jeg er her. I sofaen i verden. I sofaen i min egen verden. På bloggen. Hodet har ikke plass til andre folk enn meg om dagen. Det er fælt. Jeg føler meg ensom. Isolert. Men det går over. Før eller senere. Det vet jeg.

 

I mellomtiden er dette stedet min kontakt med omverdenen. Jeg vil bare skrive. Det er det eneste jeg klarer å gjøre. Men det er vel noe? Få ut tanker. Bare bli kvitt litt rask og rot. Hodet går i ett. Hele tiden. Jeg kjeder meg aldri. Har aldri skjønt at folk bruker uttrykket «stirre i veggen» for å beskrive det mest intetsigende og ubrukelige et menneske kan gjøre. For meg er det konstruktivt. Det nærmeste jeg kommer JOBB for tiden. Hehe. Å tenke. Ikke gruble. Men tenke; på verden, Skandinavia, Scandinavian walking, vaskebjørner, fenomener, krakker, saker, sakser, tran . Prøve å finne sammenhenger. Hele tiden. I ett og alt. Ofte helt uten å klare det, engang. Men ingen skal si at jeg ikke prøver. Og samtidig vet jeg at det å utelukkende skulle prøve aldri føles helt godt nok.

 

Men DETTE er viktig for meg. Å blogge. Kanskje er det det lureste jeg kan gjøre akkurat nå. I et forsøk på å skyve oppmerksomheten over på noe annet enn meg selv. Symptomer. Fraværet. Hodetåken. Skranglekroppen. Merkverdig nok – i og med at det å blogge sannsynligvis er noe av det mest egosentriske man kan finne på her i verden.

 

Nå var det godt å “lette seg litt”. Bare flyte litt passivt av gårde gjennom setningene. Det føles litt som å tisse, egentlig. Og å tisse er vel bra? I hvert fall er det bra for den som tisser. Hehe.

 

 

Her har vi for øvrig hatt en fin og rolig ettermiddag. Familiekjærlighet hjelper på humøret. Toåringen har danset hip-hop inspirert til en melodi fra Schindlers liste. Fireåringen har skrevet beskjeder jeg ikke helt forstår. Kanskje jeg bare må bli smartere først. Kanskje forstår jeg dem en annen dag.  

 


TEFBOLT …

 

Takk for at du titter innom! Du hjelper meg. Du er med på å gi dagen min mening (og ikke er du et nettroll, heller, tusen takk!!).

 

 

følg meg gjerne på facebook

GULLKORN FRA DAMEMUNN

 
Hei. Stikker bare innom for å dumme meg en anelse veldig ut i all offentlighet igjen. Her kommer det: Jeg og en ektemann av meg var en tur på torget. Ja, torget. Vent litt: En del vesentlige opplysninger må til først for at det hele skal gi mening. Vi, altså jeg og en ektemann av meg, pleide en stund, det vil si da førstemann nettopp hadde blitt storebror, å kalle nevnte førstemann for «den gamle babyen». Fordi vi nettopp hadde fått en ny baby ? som altså ble kalt for «den nye babyen». Det gikk som det måtte gå: «Den gamle babyen» ble etter hvert bare kalt for «den gamle». Mens «den nye babyen» bare ble kalt for «den nye». Etter hvert utartet det seg selvfølgelig enda mer, og nå ble «den gamle» plutselig bare kalt for «gamlingen». Vi har etter hvert gått bort fra disse betegnelsene, men av og til sniker de seg likevel inn igjen i ordforrådet, sånn av gammel vane.

 

Og nå kommer det altså: Vi gikk forbi en kafe. Og plutselig kom jeg på at her, ja nettopp her, pleide vi ofte å sitte mens vår førstefødte var født. Vi satt der og var lykkelige førstegangsforeldre. Mens jeg ammet og ammet og ammet. Og dette kom jeg altså på nå. Hvorpå jeg utbrøt høyt, kanskje akkurat litt for høyt, i begeistring, i vemodig glede: «Å …!!! Husker du, her pleide jeg å sitte og amme gamlingen!!».

 

Tror du jeg fikk noen blikk, eller? Godt mulig. Meget, meget godt mulig.  

 

 

følg meg på Facebook. Eller vær som alle de andre.

 

#babyer #småbarnsliv #fadese #tabbe #tabbetryne #mor #mamma #idiot #tosk #kastrertihodet

TO TETTE ANBEFALES IKKE!

 

Det begynte så bra. Det gjorde jo det. Da vi var førstegangsforeldre, var vi BEST.I.VERDEN. på å oppdra. Olav har jo også hele tiden hatt hjemmekontor og er fleksibel med tanke på når han må jobbe, så vi kunne avlaste hverandre når som helst. Dermed virket det så utrolig lurt å få barn nummer to, da … Veldig, veldig kort tid etter at førstemann kom. Andremann ble født nøyaktig tjuetre måneder etter førstemann. For jeg har dessverre en lei tendens til ikke å tro på sånt man egentlig burde tro på. Klisjeer. Ordhell. Som for eksempel dette: Én er som en – to er som ti. Hahaha, tenkte jeg: «føkk en hel verdenshistorie av visdom!»

 

Ja vel. Barn nummer to kom. Og plutselig hadde vi to bittesmå unger som begge egentlig trengte oss like mye; som var avhengige av oss, men på hvert sitt vis. Med helt ulike behov. Nå skal ikke jeg fremstille det å ha tvillinger som en lek til sammenligning. For det vet jeg jo egentlig ingenting om hvordan er. Dessuten er jo det å få tvillinger ikke noe man velger selv. Mens det å få to tette er noe man helt og holdent har valgt. Så da kan man jo egentlig bare skylde på seg selv.  

 

Men dette var det jeg etter hvert fikk vite, og som andre også kan bekrefte (i alle fall de som har pseudotvillinger selv og ikke tvillinger, høh!): Med tvillinger går man bare gravid en gang. Begge kommer ut samtidig og har nøyaktig de samme behovene. Etter hvert blir de vel også så samkjørte at de blir hverandres beste lekekamerater …? Haha, det er vel kanskje ikke slik. Men det er i alle fall noe jeg innbiller meg akkurat nå i all min uempatiske og slitne selvsentrerthet (forresten, tar naturligvis høyde for at tvillingene blir de to eneste barna i familien, orker ikke engang tenke på hvordan det må være å få tvillinger tjuetre måneder etter nummer en!!!)

 

Men altså … Å gå høygravid med en totalt trengende ett og et halvt-åring på armen… Å være gravid for andre gang så nært opptil første graviditet – med alt det medfører av slitasje på kroppen. Det å føde under to år etter man sist fødte. Et nytt fysisk traume (som jo en fødsel udiskutabelt er) så nært opp til et annet. Å komme hjem med en nyfødt baby med mørbanket underliv og brystbetennelse og skulle etablere amming, sørge for ro og harmoni til en liten bylt som er helt ny i verden. Mens 23-månedersungen trenger ekstra oppmerksomhet for ikke å føle seg tilsidesatt og for ikke å utvikle sjalusi. Og den minste ungen bæsjer og bæsjer med sitt umodne fordøyelsessystem. Og eldste skal skiftes bleie på med det lille nurket på armen. Tolv til seksten bleieskift i døgnet totalt (drømmen om å bruke tøybleier gikk raskt dukken, for å si det sånn). Og eldste må få utfolde seg, aktiviseres og stimuleres. Og så har man overvurdert seg selv igjen, da … For det viser seg fort at man er så DRITLEI spebarns og småbarnstid (noe man først innser når barn nummer to har rundet året), at man knapt orker å se for seg hvordan man skal komme seg gjennom de nærmeste årene.

 

Og så blir det jo faktisk verre … For det å ha en baby er jo egentlig mye mindre krevende enn det er å ha en ettåring og en ennå ikke fylt treåring. For nå er begge mobile. Mer og mer. Og de blir ordentlige søsken. Og de vil leke med de samme lekene. Og de krangler. Og de krever. Og de maser. Og man må forklare. I hytt og pine. Herregud, så lei jeg blir min egen stemme i løpet av en dag!

 

For tiden er det nærmest umulig å få tid til å skrive noe som helst i helgene. Selv om barna nå nærmer seg fem og tre år, er det fortsatt nok å henge fingrene i. Akkurat nå har det vært sykdomsrunder igjen – med dertil hørende dårlig søvn. Lungebetennelse hos ene. Falsk krupp hos den andre. Vindu som må åpnes om natten. Pleie. Omsorg. En liten kropp som vil sitte i mammas fang. En annen som vil stå opp klokken fem. Så denne helgen – blant mange andre – har vi sett oss nødt til å dele opp dagen i «vakter», jeg og Olav (det er ikke alltid det er slik, altså!). I dag var min vakt fra elleve til fire. Ett minutt på elleve hører jeg fra den ene ungen: «Mamma!!!! Det er pappa sin pause!!!» Haha, huff! Og så … Vel … Her er et lite minutt for minutt-utdrag. Altså utelukkende fra tidsrommet elleve til tolv. Bare sånn at innlegget ikke skal bli altfor, altfor langt. Merk: Jeg kunne virkelig aldri stilt til valg som leder for «Særdeles Sørvisinnstilte Mødres Parti». Jeg lar (og må!) mye skure og gå på halv åtte helt for seg selv. Og likevel … Så ufattelig mye man må gjøre av obligatoriske sysler!

 

11.00: Bestemmer at det blir innetid på grunn av småsyke barn. Det høljer ned og er surt og kaldt.

11.01: Den ene ungen skal ha medisin. Stor ståhei for ingenting. Liker egentlig medisinen, men nekter å ta den fordi det er obligatorisk.

11.10: Medisin inntatt etter ni minutters lokking og luring. Den andre ungen: Mammmaaaa! Jeg må på do!! Siden vedkommende unge ikke tør gå på do alene, blir jeg med, da med en motvillig andremann på armen, så ikke denne skal finne på noe lureri i mellomtiden.  

11.13: Toalettbesøk overstått. Barn nummer to har utmerket godt klart å finne på noe lureri likevel: Ungen har bak ryggen min tisset i potten og faktisk rukket å finne frem både ketsjup og appelsinjus for å lage “suppe” (det å klare å få til noe slikt på tre minutter er jo faktisk en bragd, da!!) Jeg heller ut innholdet og … Vel – rister smått oppgitt på hodet, kan man nok si.

11.15: Sånn. Potteinnhold helt i do og ketsjup og appelsinjus satt tilbake i kjøleskapet (etter litt antibacing på emballasjen for sikkerhets skyld).

11.16: Den uskyldige hva pottesuppemakeri angår, vil aktiviseres: Kan vi pusleeee? Jeg: Bare finn frem et puslespill, du!

11.17: Mammaaaa! Det mangler en brikke!!! Uhu, snufst og vræl. Jeg: Hva skal du gjøre da (prøver meg alltid på å la de løse problemer selv) …? Ungen tenker seg litt om. Før vedkommende begynner å kaste de andre brikkene mot den andre ungen med et lite kjedsomhetssmil rundt munnen. Ok. KJEMPEGOD problemløsningsstrategi!!

11.17: Det andre barnet: VRÆÆÆL! Jeg trenger plaster på genseren!!! Greit. Jeg ber synderen om å si fint unnskyld og finne (egentlig unødvendig) plaster til offeret mens jeg trøster sistnevnte. Plasterpakken er visst tom.

11.18: Må i stedet blåse på genseren med det for øye å oppnå en for avkommet perfekt smertelindring.

11.19: Smertelindring av genser har hatt god effekt og ungen går for å leke med søskenet sitt.

11.20: Sammen får de endelig dukken “Lilletå” til å sove, og mens de begge hysjer på hverandre for at ikke “babyen” skal våkne, nyter jeg endelig «mitt eget selskap» og spiser litt og drikker en kopp te. Helt vidunderlig, magisk stillhet!

11.25: “Babyen” “våkner”. Den ene ungen: Mammaaaa! Babyen vår trenger mat!!! Jeg: «Du får lage litt, da». Den andre ungen: Mammaaaa! Babyen vår trenger bleie!!!» Jeg: Da får du prøve å finne en og så skifte (ler skadefro: Nå kan de saktens få se hvor mye styr det er med babyer).

11.27: Begge er lei av mor og far og unge-leken. Siden det er lørdag og jeg vil at de skal ha det litt koselig og at vi skal finne på noe fint sammen (jeg prøver jo faktisk å finne frem det beste i meg selv, selv om det i blant er umulig!), bestemmer jeg meg for at det er en kjempegod ide å bake boller …

 

Huff, jeg merker at jeg ikke orker å skrive ferdig loggen. Lider vel av en mild form for PTSD, tror jeg.

 

Dette høres ut som et klageinnlegg, jeg vet. Hm. Det ER det jo også, virkelig! Men gud, så deilig ulovlig og vidunderlig egosentrisk det er å okke og stønne seg over hvor hardt det er å være pseudotvillingmor. For akkurat i går … Så var det ikke særlig gøy. To tette. En rett og en vrang. En vrang og en rett.

 

Men så er det jo bare det: Plutselig så er det en helt annen dag. Plutselig så går alt på skinner, selv om to egentlig er ti. Plutselig er alt bare harmoni og stas. Og det egosentriske får igjen helt glatt vike. Uten at noe av det travle er glemt, det må sies. Men travelheten blir liksom bare et symbol på hvor travelt også tiden har det; snart er de store. Snart er de deilig lubne armene blitt til keitete, lange lemmer på tenåringskropper. En gang skal de være vesener jeg ikke vet alt om. Vesener som har vokst seg langt utover min egen intimsone og helt har forsvunnet over i sitt totalt selvstendige selv.

                                              

Så hvordan i alle dager kommer man seg gjennom det? Alt maset? All disharmonien? Å få to tette: Er det virkelig til å anbefale? Nei. Om jeg hadde visst hva som ventet, hadde jeg aldri gjort det igjen. Virkelig. Helt dønn ærlig og oppriktig: ALDRI! Og aldri om jeg kan anbefale det til andre.

 

Men så er det jo det … At logikken får heldigvis ikke noen taletid når det kommer til slikt. Ikke egentlig. Et sannhetens ord vinner aldri debatten når det kommer til for og imot i denne sammenhengen. Ikke når det først har skjedd. At de er her i verden. De bittesmå barna som nesten bruker samme klesstørrelse. For det finnes jo heldigvis noe som utkonkurrerer både logikk og sannhet og konklusjoner angående virkelighet: Kjærligheten. Den vidunderlige, uintelligente kjærligheten. Som er så sterk at du, mens du betrakter barna som har sovnet tett, tett inntil hverandre, plutselig lurer på om det kanskje kunne være smart å få et tredje barn.

 

 

 

 

 

PS: Jeg har fått de barna jeg skal ha, altså.

 

PPS: Om du er tvillingforelder: Ikke ta dette innlegget ille opp! Du har garantert hatt dine utfordringer og vel så det.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#familie #pseudotvillinger #småbarnsliv #småbarn #trøbbel #mamma #sliten #hektisk #rampestreker

JEG ORKER IKKE KYLLINGKADAVRE

 Alt føles meningsfullt uvesentlig om dagen. Uvesentlig og meningsfullt.

 

Jeg har aversjon mot kyllingkjøtt. Blir smått uvel bare av tanken. I går lå det et dyr på kjøkkenbenken. Et dødt dyr. Et ovnsgrillet dyr. Ungene hadde forsynt seg rikelig, nå var de lagt, jeg var alene i stuen. Og utpå kvelden, så begynte jeg liksom å bli redd. Litt sånn … Koseredd? For her satt jeg i stuen i morgenkåpe og tøfler. Og der på kjøkkenet, der inne lå det et LIK. Tenk om … Tenk om kyllinggjenferdet nå flakset uhumsk usynlig rundt i stuen …?

 

Å spise hele kyllingen opp … Alene. Det går faktisk an å gjøre det. Spise vinger, lår, bryst, rubb og stubb. Være årsak til kyllingens grufulle skjebne helt alene. Slik at dyrets liv – og død – BARE ER TIL FOR MEG.

 

Nei. Bedre å spise deler av dyret. Da føler jeg meg ikke så ond. Jeg er en vegetarianer som spiser kjøtt. Jeg elsker når jeg glemmer at jeg er vegetarianer. Og spiser okser. Sauer. Lam. BÆÆÆ! Svin. Det får meg til å føle at jeg deler litt av den dårlige samvittigheten med en rekke andre mennesker. Det er jo tross alt sjelden at man ender opp med å spise et helt kveg alene. Selv om en grandonkel en gang … Nei, forresten, ikke la meg begynne.  

 

Jeg elsker det jo … At jeg får frysninger av tanken på kyllinggjenferd i stuen. Det betyr at jeg har det så bra at bagatellene lusker seg frem fra skyggene. Jo. Alt føles meningsfullt uvesentlig. Sinnet har det bra. Kroppen har det bra. Ingen smerter. Ikke lykke; ikke noen plagsom eufori. Bare ro. Fred. Velvære.

 

Det er faktisk helt vidunderlig. Jeg orker ikke kyllingkadavre. For jeg har overskudd til å tenke på dem.

 

 Og vidunderligheten bare: BØØØØØØ!

 

 

 

 

 

DU SOM HAR VIPPEEXTENSIONS: DU DREPER USKYLDIGE MENNESKER!

 

Det er så lett å tenke at de valgene man tar ikke får konsekvenser … Uansett hvor små de er. Men det gjør de jo faktisk. De gjør selvfølgelig det!

 

Dere med vippeextensions … Er dere klar over hvilke katastrofale følger forfengeligheten deres får for verden …? For nå må du høre godt etter, du som føler deg truffet av dette innlegget: Du har vel hørt om sommerfugleffekten …? Det er visst til og med laget en film om dette fenomenet. Du har sikkert sett den. En romantisk film om hvordan selv det minste slag fra en sommerfuglvinge kan få store globale ringvirkninger; et lite vingeslag fra en sommerfugl kan for eksempel skape orkan på andre siden av verden. Og det er jo sant.

 

Men hva da når øyevippene dine utkonkurrerer sommerfuglvinger suverent, både med tanke på antall slag og kraft? Naturkatastrofer skjer jo titt på andre siden av verden. Flomkatastrofer … Orkankatastrofer … Har du noensinne tenkt litt på det? At det kanskje er din feil? Ønsker du virkelig å stå til ansvar for naturdrapet på fem hundre tusen amerikanere bare for din egen forfengelighets skyld?

 

Måtte du virkelig få noe å tenke på nå, du vippefrøken. Måtte du sperre dine dådyrblafrende øyne opp et lite øyeblikk når du leser dette. Og la den evinnelige fatale flørteblafringen din gi orkaner og flommer en velfortjent pause.  

 

… Og Gud, så deilig det er å ligge her i sofaen og være meg. Med en popkornbolle på magen på en tirsdag. Blafre mot Laptop-skjermen med mine akkurat passe slunkne og suverent naturlige øyevipper. Og vite at jeg bare tar livet av en bitte liten meningsløs sjømann eller to.

 

HER SER DU RESULTATET AV DIN FORFENGELIGHET.

(bilde lånt av Google)

 

for flere tragedier, følg meg på facebook

 

 

#vippeextentions #øyevipper #forfengelighet #naturkatastrofer #blafring #blunking #forstillelse #Bergen #Oslo #Østlandet #Vestlandet #orkan #flom #død #sommerfugleffekten

SIDEN SIST

 

Jeg har vært opptatt med mitt i det siste. Det begynte så herlig bra i forrige uke: Jeg gikk inn på nettbanken min, så skjelven at jeg knapt klarte å taste inn koden, for å se om jeg hadde fått sykepenger fra NAV (som jeg av noe uforståelige grunner altså ikke har fått utbetalt på tre og en halv måned). Men så HADDE jeg fått penger! Helt sånn plutselig, liksom helt ut av det blå, liksom helt uventet! For jeg hadde regnet med å måtte gå en god stund til. Bare fordi det er slik det kan være. Og redselen for å ha oversett noen regler som gjorde at jeg likevel ikke ville få etterbetalt beløpet (NAV-systemet er så komplekst at det fort kan skje, selv for meg som dessverre har lang erfaring i det samme systemet). MEN! Så fikk jeg altså penger! Og ikke nok med det: Jeg fikk akkurat det beløpet jeg skulle ha! Hurra! Jeg er så lettet. Jeg er så ubeskrivelig lettet. Jeg har merket det nå i ettertid: Hvor mye krefter denne påkjenningen faktisk har kostet meg. Krefter jeg skulle ha brukt på å bli frisk. For de fleste er det jo nokså dramatisk når den ene i husholdningen mister inntekten sin brått og over tid. Det skjedde altså her denne gangen … Og den følelsen av ikke å vite når man får penger … Å ikke orke åpne regninger fordi man allerede vet at man skylder kemneren nitti tusen i restskatt … Og dermed frykter at hele familieøkonomien står på spill … Sånt er bare helt forferdelig! Sånn er det jo. Og sånn var det. Vel. Det var dagens sladder om familiesituasjonen min.

 

… Men så blir det visst enda mer sladder. For gjett hva …? Jeg sa det til Olav etter at vi kom tilbake fra ferien og ungene begynte i barnehagen igjen for to uker siden: Bare vent. Jeg gir det maks to uker. Så er en av dem syke igjen. Og onsdag kveld ble en av dem brennende varm. Det er rart … Jeg kjenner nesten eksakt hvilke febergrad det er snakk om når jeg legger hånden mot pannen på ungen. Denne gangen “målte” jeg feberen til å være rundt 39,2 (det stemte på desimalet). Sånn er det når man har lang erfaring i å stelle syke barn. Så da fikk jeg altså rett med god margin: Det gikk en og en halv uke før basselusker bestemte seg for å marsjere resolutt inn i hjemmet vårt og okkupere det igjen (merk: Vedkommende unge var også syk onsdag og torsdag før ferien startet).

 

Og så ble det pleie og omsorg. Barnet ble naturligvis prioritert over alt annet. Først antok vi at det bare dreide seg om en helt vanlig febersykdom. Sånt som barn bare skal gjennom uten at man trenger å oppsøke legen. For det var jo bare feber og slapphet. Ingen andre symptomer. Men så sa Olav plutselig: Nei NÅ, nå oppsøker vi legevakten. Og så gjorde han det. Og så var det altså en bakteriell luftveisinfeksjon som krevde antibiotika. Helt merkelig, for barnet hadde absolutt ingen symptomer fra luftveiene. Et utmerket eksempel på hvordan mors- og farsinstinktet virker. For det har hendt mange ganger at vi har oppsøkt lege (barnet er såkalt ørebarn), og legen har himlet med øynene når vi har kommet inn på kontoret. For ungen har jo nærmest oppført seg helt frisk! Men vi som kjenner barnet bare vet at det bør undersøkes likevel … Og alltid, hver eneste gang vi har oppsøkt lege av de utallige gangene det har vært sykt (cirka fjorten (!) sykdomsepisoder til nå i år, hvor vi har oppsøkt lege cirka en av tre ganger, vil jeg tro) – så har vi alltid endt opp med antibiotikakur (dette til tross for at vi prøver å unngå det så langt det går, og ikke ønsker behandling av barnet om det likevel kommer til å bli frisk av seg selv). Så heia mors – og farsinstinktet!

 

Men i dag var altså begge ungene tilbake i barnehagen igjen. Og da jeg stod opp i dag, sminket jeg meg litt i overkant mye og tok på meg finstasen og subbet rundt i huset i festkjole. Bare for å feire at det var en helt aldeles normal dag. En slags hverdag. Haha! Det føltes helt aldeles suverent bra.

 

Nå ligger jeg her. På internett. Og pjatter, som seg hør og bør i eteren. Ungene er lagt. Jeg orker ikke bekymre meg for garantert nært forestående sykdomsrunder, engang. Bekymringene får bli til en annen gang. Akkurat nå er det bare jeg som finnes. Her. Hjemme. Akkurat nå er det bare suselyden av det litt for gamle kjøleskapet som får dominere. Og klimpringen på tastaturet. Det føles beroligende. Trygt. Normalt på et kanskje noe aparte vis.

 

 

Snakkes snart igjen, godtfolk!

 

 

TIL MINNE OM PÅL NORHEIM

 

På lørdag fikk jeg vite at en kjær forfatterkollega er død. Pål Norheim er død. Brått og uventet. Pål skrev særegne, vakre og finurlige bøker. Mitt første bekjentskap med forfatterskapet hans var gjennom hans debut fra 1998; den herlig aparte romanen Gottfried von Baaders dagbok, som handler om den 97 (!) år gamle boktyven, immigranten og tenkeren Gottfried von Baader.

 

Siden leste jeg den bittelille boken Z (Gasspedal 2005); en hybrid mellom essay, roman og reiseskildring bestående av en rekke opptegnelser fra en reise til Tanzania og Påls barndoms Etiopia. Z handler kanskje først og fremst om et annerledes jeg – hvor annerledesheten gjør jeg-et til en fremmed. Og fremmedheten gjør jeget til et jeg. Og Påls oppvekst i en helt annen verden var nok også nettopp med på å gjøre blikket hans fremmed årvåkent og lite selvsentrert norsk.

 

Tomas Espedal sier i Bergeners: «Han er den av oss det er mest interessant og givende å lytte til». Og: «Pål snakker med få, men de han snakker med, snakker han med i mange timer, ofte i flere dager.» Jeg var en av de heldige dette skjedde med noen ganger; Pål snakket og snakket inn i natten. Kong alkohol måtte abdisere. For trass en promille en forfatter verdig, klarte ikke vinen å knekke koden når det kom til å innsnevre Påls intellekt. Han ble liksom bare kvikkere og villere utover natten, der vi andre ble stadig sløvere og dummere. En gang han var på nachspiel i leiligheten vår (i et for meg annet liv), ble han sittende mens de andre gjestene en etter en sjanglet hjernetrøtte hjem. Han og broren. Til slutt ga jeg og ektemann Olav opp; klokken var blitt fire og vi snakket bare vrøvl. Men Pål ble sittende og snakke sant. Som en nåtidens punker av en Heidegger med nyslipt ljå. Han snakket og han snakket og han snakket sant. Og da vi våknet dagen etter, i ettiden, satt han fortsatt der og snakket merkverdig og litt skrudd og nokså insisterende sant.

 

De siste årene har Pål gjort seg fortjent synlig som debattant på Facebook. Sjelden har vel dette navlebeskuende blårammede mediet blitt utnyttet til det fulle med den slagferdigheten som Pål utviste. Disse statusene utgjør også grunnlaget for boken Oppdateringer (Kolon forlag 2014) – som også ble nominert til Brageprisen.

 

Her noen utdrag fra samme bok – en bok som for øvrig tematisk strekker seg langt utenfor disse bittesmå notisene (og som aller helst bør leses i sin helhet):  

 

Kairo 25. april 2012

FACEBOOK TROR VISST at jeg er egypter. All reklame på veggen min er på arabisk, som jeg skjønner lite og ingenting av. Godt.

 

Eidsvågneset 29. november 2012

HADDE SOKRATES VÆRT på Facebook, ville det ikke gått lang tid før flertallet hadde blokkert og strøket ham fra vennelisten sin. Klegg! Kverulant! Nettroll»!

 

Nå er nachspielene over – og det er en stemme mindre som snakker finurlig sant i verden. Men måtte det likevel finnes mennesker i dette land som også fremover finner glede, undring og ettertenksomhet i Påls bøker! 

 

Og jeg løfter glasset opp i en siste hilsen og sier: Skål inn i natten, Pål!

 

 

(bilde lånt av Kolon)

 

#litteratur #kultur #Pål Norheim

SKAMFER MEG!

 

Unnskyld. Jeg må gråte. Nei vent. Jeg gidder ikke unnskylde meg likevel. Det er jo meg jeg gråter av. Den eneste personen i hele verden jeg kan gråte av akkurat så mye som jeg både vil og ikke vil. Bortsett fra Lill Babs da, så klart.

 

Helt siden jeg var liten, les: Tjueen, har jeg stort sett klippet meg selv. Med mer eller mindre hell. Stort sett mindre. Det begynte – og endte – med at jeg hadde hår til litt nedenfor livet (grøss!) Denne manken klippet jeg av like over skuldrene etter en fuktig natt i Bergen by. Kastet alle flokene i restavfallet. Min far, som var på besøk, hylte til da han skulle ut med bosset morgenen etter – han trodde jeg hadde kastet et marsvin. Det ble jo fort litt ekstra suspekt i og med at jeg da altså ikke eide noe marsvin. Hehe! Men det var altså bare håret mitt.

 

 

Etter dette fikk jeg raskt en genial idé. Hver gang jeg våknet med sovehår, eller om det stakk noen fjon ut på feil sted i den ellers så plettfrie pulesveisen, så bare klippet jeg dem av. Haha, skamklipt til slutt! Og slik har det fortsatt. Og på et eller annet selvinnsiktstidspunkt, forstod jeg at for meg og håret mitt, gjelder bare fortrengingens metode. Den går som følger: Jeg innbiller meg at jeg bare finnes forfra, og ikke bakfra. Det innebærer igjen at jeg er fin på håret så lenge jeg ikke ser meg selv i det store speilet i det lille speilet.

 

Men så skjedde det … En dag, en hine hård en, tok jeg meg en titt i det lille speilet som speilet det store speilet. OG HERREGUD! Hva i alle dager …? Se på meg!!

 

 

Men altså, oi i helvete og skjærsild, er det virkelig mulig? Slik har jeg altså gått rundt i nærmere en måned nå. Etter en litt utålmodig klippeseanse da jeg hadde det litt travelt til bussen (rakk den for øvrig ikke). Men likevel er det jo ingen som har sett rart på meg, så jeg har liksom ikke tenkt noe over det. Men nå skjønner jeg det: De har jo ikke sett rart på meg ansikt til ansikt. De har selvfølgelig sett rart på meg bak ryggen min! Haha.

 

Dette er altså sannheten om mitt hår. Det er lengre på venstre side enn høyre side, ser du det, du også …? Legg også merke til krøllene midt på der om du gidder. Altså … Jeg vet: Det ser ut som om en sibirsk bjørn har revet av seg fitten sin og bare KASTET den mot hodet mitt. Men bjørnekjønnshårimitasjonen er altså ekte. På en måte.

 

Vel. Svigerfaren min. Det er han som pleier å ta saksen fatt når det blir for ille. Han fikk klippet av lengden, så da ble det jo litt bedre. Og det føltes faktisk veldig bra med horisontalt hår! Hvem skulle trodd.

 

Men så er det bare det … At så går dagene … Og så våkner man jo på et tidspunkt opp med sovesveis igjen. Og så befinner man seg plutselig foran speilet på badet med saksen i hånden og vasken full av fjon. Og vips, en liten uke senere, så:

 

 

 

Avhengighetsskapende er det. Skamklipping: Avhengighetsskapende. Klarer ikke slutte. Jeg har nå tatt et valg: Jeg skal få lov til å skamklippe meg. Men også her, som når det kommer til alt annet som er bra i livet, gjelder det å ikke overdrive. Så nå har jeg endelig funnet løsningen. Jeg skal få lov til å skamklippe bort sovesveisen på fredager og lørdager. Og gud, som jeg gleder meg til helgen.

 

 

 

 

DET SKULLE HA BEGYNT SÅ BRA

 

Vi kom tilbake fra ferie. Fra en helt fantastisk ferie. Da vi var hjemme etter en lang båttur og gikk oppover trappene til huset vårt, sa Olav: Dette har vært den beste ferien noensinne. Og jeg svarte: Ja! Dette har vært den beste ferien noensinne! Men så skjedde det noe. For BAAAAAM! Der, på selveste trappen vår, lå det en stor død fugl. Ikke kan jeg noe om fugler – og særdeles ikke noe om døde fugler. Men den var ENORM. Ørneaktig i størrelsen, spør du meg. Vi skrek og hylte og kvapp alle som en. BAAAAM! Der var liksom den vidunderlige ferien brått over. Jeg hater å bruke uttrykket “typisk meg” – “typisk meg” gjelder for absolutt alle uansett. Og jeg pleier egentlig ikke å ta enorme døde fugler som et tegn på kommende ulykker fra himmel eller helvete. Men litt symbolsk var det jo, det må jeg si. For det var vanskelig å komme tilbake. Plutselig skulle ungene begynne på førskolen og storbarnsavdeling. Vanskelig nok for dem. Og plutselig skulle jeg åpne brev jeg ikke har åpnet på … tjue dager? Jeg har rett og slett utviklet en rimelig sterk angst for å åpne brev. Og for å åpne e-post. Spesielt etter utallige både ventede og uventede spillopper fra NAV. Jeg er for tiden sykemeldt. Fortsatt. Fra NAV sin side er det ingen tvil om at jeg har rett på sykepenger, bare for å ha det sagt. Likevel har jeg altså nå gått i TRE! MÅNEDER! Uten å få utbetalt penger – av mer eller mindre mystiske grunner (brev som “aldri har kommet frem”, “forsinkelser grunnet ferie”, “problemer med at legen har hjulpet meg med å utfylle skjema” (kom i skade for å si dette i en telefonsamtale)-  selv om jeg altså underskrev erklæringsskjemaet helt selv). Hei hvor det går!

 

Så nå. Nå er ferien helt tydelig over. Og da jeg åpnet brev etter brev i går, var det med skyhøy puls, brekningsfornemmelse og magesyre i munnen. Det høres kanskje bagatellmessig ut. Men det er det ikke. Tidligere har jeg alltid vært lettet etter at jeg har gjort sånne obligatoriske og ulidelig fæle ting. Men denne gangen er det annerledes. For angsten har blitt så dyptpløyende. Brev vil fortsatt komme. Brev tar aldri slutt. Angsten murrer og lurer som et lokk oppå alt det andre jeg prøver å holde i sjakk. Og brevene blir bare en påminnelse om at jeg kanskje bare blir dårligere av å være sykemeldt. Og hva er vitsen da …? Skal jeg liksom ikke bruke denne tiden til å bli friskere …? Men jeg trenger det jo. Om jeg skulle late meg “frisk” akkurat nå, blir jeg heller ikke bedre. Så da blir jeg per definisjon ikke bedre akkurat nå.  

 

Sånn. Ååå, klaging er så bra! For det hjelper jo ikke engang! Dermed kan man jo bare klage og klage i det uendelige. Perfekt! Nå har jeg lagt meg på sofaen. Min egen lille – egentlig altfor harde – festning. Den burde vært mykere. Som et hoppeslott, egentlig. Kanskje jeg burde investere i det? Haha. Det kunne være akkurat temmelig “typisk meg”.

 

Ja. Jeg drikker i alle fall en kopp “kafa” – en drikk oppfunnet av meg og Olav, som altså er kakaopulver blandet med kokende varmt vann. To små teskjeer i en kopp. Det aldrende menneskets svar på kakao. Det burde det i alle fall være. Du burde prøve! Jeg skal drikke kafao til døyand dag. Mine siste ord har jeg allerede klar: «JEG ELSKER KAFAO!» Men: Måtte jeg ha mange år igjen med klaging og surmuling før tiden er inne. 

 

Snakkes kjære guder.

 

Oui, c’est moi!

 

#problemer #angst #epost #ferie #høst #nav #sykdom #sykemeldt #syk #kronisk #