JEG HAR FÅTT ET FANTASTISK GRIPETAK

 

Nå har jeg snart vært gravid fem år i strekk. Det er ikke mulig, tenker du kanskje. Men jo. Det er i aller høyeste grad mulig! For et svangerskap varer ikke i ni måneder, slik rykter skal ha det til: Det er ikke slik at man får kroppen sin tilbake selv om ungen er ute. For det er så mye bæring at man knapt merker forskjell – annet enn når det kommer til at det at man nå, til forskjell fra da barnet lå i magen, ikke har en eneste hånd fri til å gjøre noe som helst av finmotorisk verdi. For det er bæring og byssing og pupping. Det er trassanfallutløst bæring. Det er nå-må-du-bli-med-meg-vi-har-dårlig-tid-bæring. Det er skill-søsken-fra-hverandre-så-de-ikke-dreper-hverandre-bæring. Og så blir det naturligvis litt kosebæring, også. Et cetera.

 

Men! I dag slo det meg hvilke geniale ferdigheter jeg har utviklet i løpet av disse årene. Det er som om jeg egenhendig – helt, helt alene – rett og slett har utviklet en livsnødvendig egenskap som diverse arter gjerne bruker et par millioner år på å utvikle (mønster som ser ut som gigantiske øyne på rumpen til frosken gjør krokodiller livredd, bedre torner skal gjøre at rosene kan holde finheten sin enda mer for seg selv, etc).

 

Nytt avsnitt. Det handler om tærne. Det er tærne jeg har evolusjonert. For i sted da jeg skulle løfte opp noe fra gulvet, så la jeg merke til det, dette som i årevis har skjedd helt på automatikk: Jeg brukte ikke hendene. Jeg gadd ikke bøye meg ned. Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, når føttene mine gjør jobben bedre? Det er bare å krumme tærne rundt gjenstanden som skal opp, løfte den … Og vips! Så er den løftet. Dette altså en ferdighet jeg ene og alene kan takke svangerskap og bæring for å ha utviklet. Derfor går jeg alltid barføtt innendørs. Å være genial med tærne er mye, mye vanskeligere med sokker på.

 

Jeg har naturligvis sett denne enestående egenskapen før. Hos apene. De er like flinke som meg til å bære ting etter føttene. Tror jeg da …? Eller er de kanskje ikke det? I så fall: WOW! Men det viktigste er uansett at de klatrer i trær. For nå nærmer jeg meg poenget med innlegget her: Om noen år, nærmere bestemt femten, når bavianer og sjimpanser og eksotiske trær og blomster og lianer og kokospalmer har kommet til Norge grunnet miljøkatastrofe og forhøyede temperaturer, vil jeg være grundig forberedt. Da vil jeg dytte apene kjapt og effektivt til side og klatre opp i nærmeste kokospalmefor med tærne mine for å livnære meg og overleve. Helt uten problemer.

 

Måtte du som leser dette også vite å øve opp tærne dine til den dagen de virkelig skal tildeles stjernerollen blant ekstremiteter på kroppen. Kanskje hjelper det ikke på klimakrise. Men da blir du i alle fall selvberget. Sånn cirka. Kokosnøtter øverst i trærne og klatring med tærne FTW!

 

 

 

 

 

 

#gripetak #tær #graviditet #svangerskap #bæring #bysse #mor #barn #klimakrise #kokospalmer #kokosnøtt #trær #sjimpanse #bavian #klatring #vellykket #evolusjon #selvskryt

TERRORMISTENKT EKTEMANN: OPPDATERING

 

Nå har det seg jo slik at mannen min ikke var langt ifra å bli terrormistenkt for noen dager siden. Slik du helt sikkert (HELT! SIKKERT!) leste om i dette innlegget. Kort oppsummert: Utenfor barnehagen til ungene kom det lyder fra et søppelspann. De hørtes ut som lyder fra en bombe som går av: PIP – PIP – PIIIIIP! Og for å redde verden, så ringte han ditt og datt og så hørte han plutselig hvor suspekt han hørtes ut og måtte prøve å spille uskyldig over telefonen for ikke å bli fengslet for terrorforsøk.

 

Vel. Her kommer oppdateringen: Senere den dagen fikk han det som kalles «føling». Han har diabetes type 1 og trengte sukker umiddelbart. Han har lenge klaget over dårlig insulinpumpe (som gir tilførsel av insulin via magen), og har ønsket seg et nymotens vidunder av en pumpe som, ifølge staten, koster så akkurat passe med penger at han ikke er den verdig. Og som kunne ha gjort følingsfrekvensen noe lavere. Men altså. Han leitet etter sukker, men hadde ingenting på seg. Gikk dermed bort til XXX, venn som bor i nærheten av barnehagen, for å få i seg litt sukker. Han fikk litt sukker. Hvorpå begge gikk til barnehagen for å hente barn. Og der, i søppelspannet, så var det noe som fortsatt pep. PIP – PIP – PIIIIP! I all verden, hvor lang tid skal det ta før denne bomben går av? Tenkte han. For nå som VM i sykkel straks skulle ta til, var det vel jammen på tide at verden gikk under.

 

Vennen kom til unnsetning. Vennen var villig til å ofre begges liv for å finne ut hva dette var. Han løftet opp lokket. Og der – der i søppelspannet, så lå det altså en ødelagt INSULINPUMPE! Av nettopp den typen Olav har ønsket seg i årevis. Som ville gjort livet hans lettere. Så det ikke ville bestått av så mange følinger. Hahaha! Hva er oddsen for at noe slikt skal skje? Temmelig høy for en absurdistisk forfatter (som han er) å være, skulle man tro. Insulinpumpen var dog – og dessverre – og typisk nok – ødelagt. Så det var jo derfor noen bare hadde kastet den fra seg. Og nå er det bare å vente på at det skal begynne å pipe fra spannet igjen. Og håpe på at det er en splitter ny og fungerende pumpe som ligger der.  

 

Men nå blir det altså ingen bombemoro denne gangen heller. Og kjendis som terrormistenkt ser det jo heller ikke ut til at en ektemann av meg blir med det første.

 

Da hjelper det vel at kone nummer en, altså temmelig bestemt deres blogger, Kvinnesnekkeren, altså jeg, fra nå av kommer til å gjøre mitt for å komme i avisene. Eller på en ipad nær deg. For nå har jeg fått blod på smak, eller hva det heter. Jeg vil også bli kjendis!!! Om det så innebærer at jeg må fyre opp en tidsinnstilt bombe. Må bare lese meg litt opp på koblinger og ta noen kurs i faget «Suspekt Elektronikk» først.

 

Tipper det holder lenge med et bilde som dette, så går jeg vel inn i Norgeshistorien av mistenkelige mordere (?) for godt.

 

SKUMMELT!!!

 

Ha det.

EN MERKVERDIG INNSIKT

 

I dag hørte jeg rop. Jeg hørte mengden rope. Det var sykkel-VM og publikummerne hadde stilt seg opp langs veien. Jeg gikk ut på altanen, så ikke ansiktene, bare flaggene som vinket over hodene deres. Et helikopter nærmet seg, stoppet på himmelen, der, tjue meter over meg. Eller var det tjuefem? Eller kanskje bare ti …? Jeg er visst ikke så god til å regne avstander i luft. Spesielt ikke vertikale avstander, viser deg seg.

 

Helikopteret … Hvordan kan noe menneskelagd bare stå slik, brummende, helt stille på himmelen? Plutselig fikk jeg en slags følelse av hvordan det må være å være superstjerne. Stjerne på jorden. Med et motormonster svevende i luften over en, slik må det være; å bli leitet etter med en telelinse med en gang man befinner seg i verden og ikke hjemme, innendørs.

 

Jeg gikk ned i hagen. La meg i hengekøyen. Solen lukket øynene mine. Hoiingen der nede … Hurraropene til et for meg totalt ubetydelig sykkelsirkus. En vegg av liv, tenkte jeg. En vegg av liv mellom meg og andre siden av veien. Nei, tenkte jeg: Liv på rekke og rad kan vel aldri danne en vegg? Nei. En åpning. En åpning av liv må slikt kunne kalles. Og så. Akkurat der, så tiltrengt, så kjærkomment: En malplassert ro. Sjelden i meg. Utelukkende vanlig i liv som ligger horisontalt en halvmeter over bakken, skulle man tro: Det er vel slikt man plutselig kan ta seg i å oppleve om man henger i luften med bare et tøystykke mellom seg og jorden.

 

Ja. En ro som kom syklende inn i meg utenfra. Liksom ut fra en syklist på avveie; syklende inn i lokalgaten min, opp trappen min, sykkelhoppende opp i hengekøyen min, sykkelsmettende inn i kroppen min. Mens verdensmestrene peste seg konkurrerende forbi verdenen min til stormende jubel der nede.

 

 

Facebook

 

#sykkel-VM #Bergen #innsikt #sol #syklister #hengekøye #liv #fred #ro #heia #hurra

 

SYKKEL-VM OG TERRORMISTENKT EKTEMANN

For et par timer siden fikk jeg vite at det skal arrangeres sykkel-VM i Bergen (hvor jeg bor). Sant? Nå rigges det virkelig til. Vi bor langs traseen ? men heldigvis har vi en lokalgate mellom oss og veien. Å herre min, hvor irriterende det kommer til å bli! Veien er stengt og vi er isolerte. Tror ikke vi kommer til å oppleve noe som helst annet enn oss selv de neste ti dagene.

 

I dag da Olav nettopp hadde levert ungene, oppdaget han et søppelspann like ved utgangen. Den er grei, søppelspann oppdages jo gjerne i forbifarten. Men! Det pep fra det! Pip-pip-pip-PIIIIIIP! En sånn bombeaktig lyd, sant? Rett før bomben går av. Olav ble paff, slik man gjerne blir når man tror man skal dø. Og så ? I ren dødsfrykt ? Så ringte han til VEIVESENET! Ja ? Her i familien vår er det nemlig dit vi ringer når livet passerer i revy. Veivesenet tok ham straks ikke på alvor, og gjorde hva de kunne for å legge på. Men nå som det er sykkel-VM og alt, er det jo ikke utenkelig at vi opplever et lite terrorangrep eller to. Veivesenet gjespet og ba ham ringe til politiet om det virkelig var så ille fatt at søppelspannet ikke terroreksploderte. Så da gjorde Olav det i stedet: «Hei, det er politiet!» «Ehh ? Eg er Olav. Eg vil rapportere om ein pipelyd. «Å ja?» «Nemlig heilt sikkert bestemt ja. Ein pipelyd». Og så forklarte han. Hva han hadde sett og hørt. Og på et tidspunkt, nøyaktig ti sekunder inn i samtalen, forstod han at han holdt på å virke suspekt. «Kva hvis dei trur at det er eg som står bak» ?? Tenkte han. Og når slikt skjer, så prøve man jo å spille uskyldig, da. Så man ikke skal høres helt gjerningsmann ut. Men det gjør man jo gjerne når man ikke akkurat er skuespiller headhuntet til en Cannes-gullpalmeverdig spillefilm.

 

Så nå er det jo bare å vente på at politiet skal knakke på døren. Ja, knakke: Ringeklokken vår er nemlig ødelagt. Vi får vente og se. Jeg har i alle fall gjort et forsøk på å stelle meg. Så får man jo håpe at et øyevippsblafrende, middelaldrende og flørtende rynketrynefjes imponerer PST nok til at det ikke blir ektemannsfengsling i løpet av dagen.

 

Får være lekkert nok.

 

TVI TVI!

DAGEN DERPÅ

 

Jeg er dønn kaputt, jeg prøver å hente meg inn igjen. Etter en hektisk helg etterfulgt av planleggingsdag (og skjærekrise jamfør forrige innlegg). Jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil ikke tenke noe. Det vil si: Blogge har jeg visst tydeligvis lyst til å gjøre! Så det dementerer vel fint de forrige setningene.

 

Jeg har overhodet ikke fulgt med på valget i år. Har ikke orket, det drar meg for mye ned og sånt kan jeg bare ikke ha noe av! Men likevel har det nok ? utvilsomt – vært med på å gjøre meg bitte litt fjern i dag. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg stemmer mer mot venstre enn mot høyre. Det har jeg alltid gjort, selv om jeg vel ikke har pleid å være blant de mest ekstreme. Så jeg er ikke helt fornøyd med utfallet av valget, kan man si. Først og fremst ? eller over alt – er det FrP som plager meg. «Morna Jeeeeeeens!» Jeg kommer aldri til å glemme sånt, for det sier egentlig alt. Bortsett fra FrP kan jeg egentlig – om jeg absolutt MÅ – tåle det meste. Selv om jeg er uenig i et partis politikk. Sånn i all hovedsak. Men FrP i regjering ?? Fy F sier jeg bare!

 

For noen dager siden tok jeg en såkalt partitest. Og jeg var så livredd! Kjente meg helt skjelven der jeg satt og svarte så ærlig jeg kunne på spørsmålene. For hva om det viste seg å være FrP som egentlig var mitt parti? Som var det partiet meningene mine stemte best overens med? Jeg hadde vel troen på at det ikke ville bli slik, for å si det ekstremt mildt. Egentlig visste jeg jo, så det var et fiktivt scenario. Men sånn hypotetisk: Hva om ?? Å hjelpes, det hadde vært en identitetskrise! For da hadde jo alt jeg føler jeg står for, alle fanesaker, bare vært løgn og fanteri. Da hadde jeg ikke vært den jeg til nå har trodd at jeg har vært. Da måtte jeg ha blitt en egoistisk slamp på flekken. Haha!

 

Men så kom altså FrP dårligst ut med tanke på hvilke partier jeg er mest enig med. Og det er i alle fall en slags trøst i dag. En bitteliten trøst.

 

Dessuten: Det går seg vel til denne gangen, også. Når noe blir for skakt, så snur vinden. Det er i alle fall slik det ofte har vist seg å være. Jeg orker bare å være optimist.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

 

#valg #valg2017 #partitest #valgvake #FrP #identitetskrise #dagenderpå

 

 

 

 

 

Å VÆRE LIVREDD FORAN BARNA SINE: SÅ UTROLIG FÆLT!

 

I dag opplevde jeg å bli vettskremt for første gang på så lenge jeg kan huske. Og ikke nok med det: Jeg ble det med barna som vitne. Vi var på kjøkkenet, jeg og toåringen og fireåringen. På stuen stod altandøren på vidt gap. Plutselig hørte vi en svusjelyd – etterfulgt av krafse- og flakselyder i stuen. Jeg hørte med en gang at det var en stor fugl som hadde funnet veien inn. En skjære, nærmere bestemt. Min første reaksjon? Det var å sette i et hyl. Ikke et sånt hvin, men et sånt hyl som varte og varte og varte. For er det noe som fremstår som det fødte i-landsmareritt for meg, så er det å være fanget i et hus med en stor fugl flygende rundt. Ikke en helt uvanlig frykt, vil jeg tro. Skjønner godt hvorfor Hitchcocks film Fugler er en skrekkfilm, for å si det sånn. Ungene begynte straks å vræle, de også. Jeg ropte OLAV! OLAV! OLAV! I håp om at ektemannen skulle kom til unnsetning. Han befant seg nemlig i underetasjen. Men han hørte oss ikke. Vi gjemte oss under kjøkkenbordet, som om det var noe virkelig grusomt som skjedde. Og vi skrek og vi skrek og vi skrek. Fuglen bakset, den ble naturligvis livredd, stanget mot vinduet og veltet lysestaker og bæsjet (naturligvis) i sofaen. Før den endelig fant veien ut gjennom den samme døren den hadde kommet inn.

 

Det var så utrolig fælt! Først i ettertid forstod jeg hvor fælt det var. For som mor er man jo – og skal være – den som beskytter barna mot farer. Og trygge dem og prøve å berolige dem om det er noe skummelt som skjer. Det er i alle fall sånn jeg ønsker å være med hodet. Og heldigvis er det egentlig ikke så mye som skremmer meg og setter meg helt ut. Om ungene plutselig løper ut i trafikken eller den slags, naturligvis. Men da er jeg jo nettopp der for å geleide dem inn på «rett spor» igjen. Da er jeg jo nettopp en voksen som har kontroll.

 

Men nå …? Nå forlot jeg hodet mitt totalt. Jeg ble omgjort til pur frykt. Det å føle at man helt forsvinner … Det å føle at man ikke har det spor bedre kontroll over situasjonen enn barna sine. Det å føle at man selv blir et forsvarsløst barn igjen – helt uten evne til å ha et overblikk over situasjonen. Først da fuglen hadde funnet veien ut igjen, gjenfant jeg roen (om enn fortsatt med galopperende hjerte). Men ungene – og spesielt minste – var fortsatt rimelig oppskaket, for å si det mildt. Toåringen gråt og gråt og gråt. Men så var det som om den som alltid pleier å være der for å trøste henne, hun hadde ikke kunnet trøste henne når hun selv var livredd. Og å se sine foreldre reagere sånn må da være direkte usunt for barna …? Jeg har hatt så dårlig samvittighet etterpå. De første timene i etterkant ville ungen bare til pappa. Hun klamret seg til ham. Plutselig ble jeg liksom selv redusert til å være en fare. Som om barnet mitt trenger å få bekreftelse på at jeg representerer noe trygt på ny.

 

Så nå er jeg helt på alerten her. Ikke fordi jeg er redd for at en fugl skal finne veien inn nok en gang (men altandøren er lukket!!). Men fordi jeg er redd for at ungen min skal føle at om en virkelig «krise» inntreffer senere; at hun da vil bli minnet på denne hendelsen og føle at jeg er en upålitelig voksenperson/en hun ikke kan søke tilflukt hos.

 

Heldigvis krøp vi godt inntil hverandre ved leggetid i går kveld – og sov sammen hele natten. I en trygg seng. I et trygt hus. I et trygt land. Men denne hendelsen fikk meg til å tenke … I dag har tankene dreiet seg rundt alle de mødre og fedre som blir stående ansikt til ansikt med forferdelsen. Som er dødsens redde av en grunn. Sammen med sine egne barn. Som ikke bare er satt ut av en ytterst ufarlig skjære. Men er livredde på grunn av krig, naturkatastrofer, nød. Som opplever bombing og henrettelser på nært hold. At landsbyen ens blir jevnet med jorden. Helt uten at mammas fang kan trøste. Hva slikt må forvolde av uopprettelig skade i et sårbart barnesinn … Dersom det ikke finnes noen trygghet i verden. Dersom selv ikke den som står en nærmest er i stand til å betrygge fordi betryggelsen mangler feste i virkeligheten. Gang på gang på gang. Disse skadene får nok verre konsekvenser om barnet blir værende i denne permanente frykten. Fanget i den. Sammen med sin mor og far. En hel barndom. Enn om vedkommende tas varmt i mot av et land der trygghet, stabilitet, omsorg – og ikke minst grundig traumebehandling og langvarig oppfølging – er en selvfølge. Så hun/han ikke automatisk er på alerten og mistror alles intensjoner. Fordi hun må det. Være på vakt. Alltid. Fordi det ikke er noen som er der til å trygge og passe på. Kanskje – kanskje kan dette gjøre arrene mindre. Muligens noe naivt … Men kanskje – kanskje – er dette mer terrorforebyggende enn om man nok en gang blir avvist av noen som egentlig burde ta imot en med åpne armer. Når hele ens liv til nå har vært en eneste lang avkreftelse på at det finnes en beskyttende favn.

 

Kanskje en litt merkverdig sammenligning. Men kanskje ikke så helt usaklig, når alt kommer til alt …? Bare som et sånt bittelite PS på valgdagen.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#livredd #følelser#skjære #frykt #sårbarhet #mor #barn #tilknytning #katastrofe #i-land #u-land #terror #terrorisme #medmenneskelighet #traumer #traumebehandling #åpenhet #innvandring #innvandringspolitikk #valg2017

SIGARETTENE

 

I dag går alle mine tanker til sigarettene. Hvorfor? Fordi jeg minnes. Mimrer: Det fantes en gang et femtitall og et sekstitall og et syttitall og et åttitall. Hvem vet, kanskje fantes det et førtitall en gang, også. Denne svunne tid … Hvor helseministeren røykte på TV. Den gang det fantes lekesigaretter som glødet i lekebutikkene og som så ut som helt ekte sigaretter. Den gang det fantes askebegre på fly, på busser, på toaletter, på tog. Ja. Det fantes askebegre overalt. På alle stuebord. På alle kafebord. Det fantes sigaretter overalt. Enkeltvis, tivis, tjuevis, førtivis, hundrevis.

 

Kvelden før forbudet av røyk på kafeer, puber og restauranter inntraff, var jeg og noen venner på en såkalt brun kafé. Da klokken passerte midnatt, tok kafeeieren en anarkistisk en og ropte ut i lokalet at nå var det bare å forsyne seg med resten av sigarettene fra baren. «Her skal dere lov til å røyke til jeg stenger for natten selv om det ikke er lov!» Sa han med klump i halsen, rørt over egen evne til selvoppofrelse. Og så KASTET han pakkene ut i lokalet. Folk ble helt ville! Tror noen gråt mens de tok sin siste sigarett innendørs, også. Nå hadde det vel vekket mer furore om noen hadde tent opp en sigg på kafeen enn om vedkommende hadde vist fram tissen sin. Ja, selv om tissen ikke var glattbarbert.

 

Usaklig bilde, men en selfie må med.

Vel. Altså. I pur helsefremmende, kjernesunn nostalgi (nostalgi er vel ikke påvist kreftfremkallende ennå, vel…?): Denne boken fant jeg i dag. En eksperimentbok for barn og unge. Se her:

 

“Vil du tro det var mulig å slå knute på en sigarett? Pakk sigaretten inn i cellofanen fra esken og vri endene godt om …”

 

“Legg et kronestykke under et lommetørkle av bomull, og be en voksen person slokke sigaretten mot mynten”.

 

Ah ha ha ha ha!

 

Nå – det var alt.

 

Eller forresten. En ting til:

 

Uovertruffen eleganse.

 

Ha det!

 

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#sigaretter #nostalgi #askebeger #kreftfremkallende #røykelov #røykeforbud

SKAMLØST TAKKNEMLIG

 

I dag kjente jeg på en nærmest merkverdig følelse. Jeg følte meg plutselig så takknemlig. Så heldig. Ikke en sånn nå-må-du-vite-hva-du-har og så-mye-verre-mange-andre-har-det-takknemlighet. Denne påtvungne takknemligheten … Som man liksom bør føle på selv om man har sine utfordringer her i livet (det har vi vel egentlig alle, når alt kommer til alt …?). Den som egentlig bare får en til å føle skam. Den som tvinger en til å kvitte seg med «feile følelser». Hm Hvordan kan egentlig følelser være feile? De er vel egentlig det eneste sanne i verden, tror jeg. Følelser kan aldri lyge.

 

Jeg snakker meg bort. Men altså: Når denne takknemmeligheten helt plutselig kommer smygende av seg selv … Helt oppriktig. Helt utvungent.  Og jeg liksom for et øyeblikk igjen blir barnet  og ungdommen som drømmer om sin egen fremtid. Med kriblende, forventningsfullt og håpefullt hjerte … Alle disse tingene jeg ønsket så inderlig at jeg skulle få oppleve at jeg nesten ikke turte drømme om at virkelig ville skje. Men så mange av drømmene fra den gang som faktisk gikk i oppfyllelse! Nesten alle, når jeg tenker meg om. Jeg ble gift, og det i tillegg med en fantastisk mann. Jeg fikk to barn, de nydeligste menneskene jeg vet om. Jeg ble forfatter; min den gang største drøm for fremtiden. Jeg har vært vokalist, låtskriver og frontfigur i mitt eget band. En nesten like stor drøm. Jeg har reist mye. Jeg har opplevd så mye! Jeg er omgitt av landets fineste folk (når formen tillater det så klart – og nokså altfor lite om dagen, det skal sies). Vi bor på et sted vi elsker. Vi eier et hus som vi elsker. En hage vi elsker. En utsikt mot verden vi elsker.

 

Ja. Jeg har så utrolig mye fint i livet mitt. Det følte jeg på i dag. Sånn helt inderlig. Sånn helt innenfra og ut. Det er takknemlighet, det. Sånn helt, helt på uobligatorisk, vidunderlig ekte.

 

 

 

følg meg på Facebook

 

#takknemlighet #glede #vidunderlig #drømmer #håp #dagdrømmer #barndom #familie #ektemann #hus #venner #forfatter #skam

 

NY SYKDOMSRUNDE OG BØTING AV SOKKER

 

Så ble det ny sykdomsrunde på minste. Sånn cirka to uker etter forrige gang. Ikke noe infeksjon, bare ubestemmelig febersykdom. Jeg er sliten. Jeg er ennå ikke i form. Gud, som jeg hater dette uttrykket: «Jeg er ikke i form» … Som om jeg egentlig er en slags pepperkakeaktig form. En geitebukkform, regner jeg med. Som støtt får bulker og ser mer ut som en amøbe etter steking. Før man klarer å hamre formen på plass og man igjen er en … geitebukk.

 

I går kveld stoppet jeg hull i strømpebukser. Sanne mine ord! En sånn idiotisk ting å gjøre. Eller …? Nei. En ikke-obligatorisk hussyssel. En sånn greie kommer aldri til å føles obligatorisk igjen noensinne. Slik det plutselig, i vår tid, nærmest er blitt obligatorisk å dyrke grønnsaker i hagen igjen. Stelle godt med urtene i vinduskarmen. Plukke heggebær og lage likør av dem. Slitsomt obligatorisk. Dårlig samvittighets-fremmende. Men dette er jo helt annerledes; om jeg plutselig ikke gidder å stoppe dem, er det bare å kaste dem i søppelet med – om ikke god samvittighet –  så i alle fall med likegyldig samvittighet. Så premieidiotisk, egentlig: Å gå fra barnesykdom til sykhetssykdom. Sykhetssyssel. Men jeg fant en ro. Jeg har aldri likt sånne fargeleggingsbøker. Det blir liksom så obligatorisk når fargene skal innenfor strekene. Haha, selvopphøyet rebell! Yoga elsker jeg å praktisere. Men det er ikke alltid kroppen min orker det. Men dette, å stoppe. Å bøte. Egentlig helt uten mening i vår tid, men likevel med et mål. Det føltes bare så godt!

 

Og nå gjenstår det bare å bli vant til å gå med klumpete sømmer langs tærne igjen. Hvem vet, kanskje det føles fint, det også. Etter hvert.

 

 

 

 

#barnesykdom #sykdom #familie #mamma #barn #sokker #bøting #stopping #absurd #lykke #meditasjon #merkverdig