JEG STIKKER

 

Egentlig hadde jeg en psykologtime i dag, men jeg avlyste og stakk til Oslo i stedet. Fuck det mentale vedlikeholdsarbeidet! Gidd å bli frisk når man kan være ulykkelig forfatter, liksom! Men kroppen lystrer altså såpass at det er mulig å dra på et forlagsmøte for litt manusprat. Det er lenge, lenge siden jeg har gått inn gjennom den nesten litt for ærverdige porten på Aschehoug nå. Å, så fint det skal bli å se redaktøren min igjen! Redaktør gjennom åtte (!) år faktisk. Og ikke minst min fantastiske konsulent gjennom like mange år. Det blir så bra!

 

Alle burde ha en redaktør i sitt liv. Å ha en redaktør er faktisk veldig, veldig likt det å ha en psykolog – bare at det er en sjanse for at man kan få betalt for avfallsstoffet sitt i stedet for å gråte ut elendigheten på statens bekostning. Der psykologen hjelper til med å reparere diverse mentale skader, applauderer redaktøren de sørgelige tankene: Jo mer tragisk, jo mer ulevelig energi som ligger bak tekstene, desto bedre er det! Og der man blir oppfattet som gal, stakkarslig og gal og stakkarslig og gal som psykologpasient, blir man oppfattet som en karriere dersom galskapen blir til bok. Vinn, vinn, vinn!

 

Jeg føler meg aldri så proff som når jeg drar til Oslo på et dagsmøte. Tur-retur samme dag. Det er viktig å se ut som en fjong forretningskvinne når man ikke har annet enn håndbagasje med seg. Sant? Prøver, prøver å ha alt på stell. Men det går bare ikke. Gaffateip på datamaskinen, som ikke er en Mac, engang. Leppestift på en tann, en fin bluse på vrangen. Gjorde et tappert forsøk på å fremheve de fine neseborene mine, da:

 

 

 

Nei. Jeg innså at flere mislykkede forsøk på å fremstå som et menneske måtte til; jeg måtte lakke neglene. Rasket med meg en lakkflakong (håper virkelig ikke det heter det …?). Rakk ikke lakke før jeg måtte løpe ut døren hjemme, så det ble gjort mens jeg ventet på bussen. Å ha lakkerte negler … Min eneste mulighet til å fremstå med verdighet. Men så gikk jeg altså tom midt i prosjektet. Så innen jeg hadde ankommet flyplassen var det null verdighet tilbake. Haha! Trist.

  

 

(slik gikk det forresten forrige gang jeg var på flyplass. Historisk pinlig, sant?)

 

 Den første gangen jeg skulle i møte på forlaget … Å, herlighet. Å ha en avtale på Aschehoug. Si navnet sitt i resepsjonen. Bli låst inn; den store jernporten åpnet seg og jeg skulle hilse på redaktøren min for første gang. Dette var i januar 2009. Det året jeg ga ut min første bok. Denne dagen … Jeg tror det er en av de beste i mitt liv, virkelig. Forventningen. Gleden over å ha nådd et mål jeg hadde jobbet mot i tjue år. Reise til Oslo på forlagets regning, gjennomgå tekster til det som skulle bli boken min. Få ordene: Du er antatt! Det var så stort. Så uvirkelig.

 

Nå skal jeg inn den store jernporten igjen. Men jeg er ikke så spent at hjertet mitt snor seg rundt alle organer av grufullt overstadig nervøsitet. Jeg sprekker ikke av forventningsfull lykke. Slikt er nesten litt vondt, skjønner?

 

Akkurat nå kjennes alt bare akkurat fint nok i meg. Jeg føler meg så rolig i kroppen. Lun. Litt som om hele innvendigheten er dekket med sånne utrolig myke sokker fra Cubus.

 

Jeg orker ikke møte noen folk, selv om jeg har mange forfattervenner i Oslo. Redaktørmøte får holde. Jeg porsjonerer ut superkreftene. Alt blir lettere å håndtere, mer oversiktlig, mindre utmattende og mindre forvirrende når jeg får tilbragt litt tid for meg selv. Det er allerede litt for mange inntrykk å ta inn for en som har tåkehode og skoddekropp. Sosialisering i hovedstaden får bli til en annen gang jeg ikke skal farte tur-retur.

 

Jeg har litt tid til møtet begynner. Hadde håpet å finne et usedvanlig fint sted å sette meg ned når jeg først hadde muligheten til å få luftet meg litt i en annen by. Men det er knapt en eneste kafe å oppdrive her lenger! Bare skobutikker. Haha! Så nå har jeg altså endt opp på Espresso House. Men selv ikke det kan knekke meg i dag.

 

De siste ukene har det vært stille fra denne kanten. Det er ikke fordi jeg ikke har skrevet, for det har jeg. Men jeg har altså skrevet til meg i stedet for til dere. Innimellom kjenner jeg håp i hjernen. Håp i hender, håp i skrift. Håp i verden. Plutselig gikk det, og plutselig måtte jeg det; være forfatter. En form for arbeidstrening. Slik som alle andre som har vært sykemeldt over tid (som jeg nå altså har vært på grunn av … meg selv), må også jeg prøve meg litt på jobb før jeg blir friskmeldt igjen.  

 

Men det går naturligvis dypere enn som så … Fraværet skyldes også at jeg har vært lei meg. Motløs. Sorgfull. Jeg har grublet på hvorfor jeg er slik og slik og hvorfor verden fremstår som sånn og sånn for meg. Og jeg har måttet innse hva jeg blir nødt til å forsake. Tap jeg selv må stå for. Det skal jeg skrive mer om i neste innlegg, som jeg forhåpentligvis rekker å få ferdig til i morgen.

 

 TYPISK MIN FLAKS på facebook

 

 

 

 

#psykolog #reise #flukt #forlag #Aschehoug #forfatter #cesilieholck #arbeidstrening #kronisk #glede #lykke ##forventningsfull #ro #nervøsitet #håp #motløs #sorgfull #forsake #tap

MOTBYDELIG TANNKOST

 

I går kveld kom jeg i skade for å gjøre noe heslig. Noe som absolutt alltid, så lenge jeg kan huske, har vært et eneste grøss i meg: frykten for å ta feil tannkost. Men nå skjedde det altså. Det var bare min ektemanns, og det burde jo ikke være så ille i og med at vi – la oss være ærlig – har kysset et par-tre ganger opp gjennom tidene.

 

Har du vært på overnatting hos slike en eller annen gang? Som omtrent før du har informert dem om at du har glemt tannkosten hjem innstendig ber deg, aggressivt formanende, om å låne bort sin. LÅN MIN! DU KAN FÅ LÅNE TANNKOSTEN MIN! VIRKELIG! JEG MENER DET! DU MÅ FÅ LOV! HER! TA DEN! Som om de er besatt av å spre sine egne bakterier. Kunne ikke bare et nys i retning gjestens ansikt være bevis nok på vertens gjestfrihet? Beklager å måtte si det, men noe så motbydelig. Usj.

 

Straks jeg oppdaget blunderen (ja, du leste riktig: det sjeldne ordet blunderen!) regelrett kastet jeg tannkosten fra meg. Helt instinktivt. Og så skylte jeg og skylte jeg munnen. Gurglet. Og pusset og pusset tennene med min egen tannkost. Men fortsatt følte jeg meg uggen i munnen. Veldig skitten på en ekkel måte.

 

Hvordan overkomme denne følelsen av at det var noe alvorlig galt med munnen min? Tenkte jeg. Hm, tenkte jeg. Hva skulle jeg gjøre? Etter svært kort betenkningstid hadde jeg allerede funnet løsningen. Et noe snodig valg, det skal sies. Likevel det eneste rette: jeg snek meg inn på kontoret til Olav. Pikket ham på skulderen, han snudde seg mot meg. Kan jeg få et lite kyss? Spurte jeg. Ok, svarte han.

 

Og så fikk han en smask midt på truten. Ahhhh! Deilig! Endelig bakterier som ble overlevert galant: når man kysser lar man i det minste alskens munnbasselusker være et symbol på kjærlighet eller lignende. Til motsetning fra tannkostenes streptokokkbefengte ondskap. 

 

Og plutselig føltes alt helt bra igjen. Pluss pluss.

 

dokumentasjons-selfie. 

 

Om også du synes det er heslig å ta feil tannkost, blir du nødt til å følge Kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#tannkost #tannhelse #munnhygiene #munn #tenner #sjokk #sjokkskadet #feil #blunder #kyss #bakterier #munnbakterier #ekkelt #kjærlighet

240 VOLT GJENNOM KROPPEN OG EKG

 

I går skulle vi bare fikse litt, jeg og Olav. Det vil si: JEG ville fikse litt og ba ham om å ordne noen lampegreier. Jeg var nok litt masete, om jeg skal få lov til å disse meg selv: «Kan du ikke gjøre det, nå har det stått sånn lenge nok, det er jo bare en liten fillejobb!» Joda. Han skulle gjøre det.

 

Jeg er nokså nevenyttig og unngår så langt det lar seg gjøre å kommandere rundt, og det jeg ikke kan av praktiske gjøremål prøver jeg å lære meg Jeg synes det er så dumt at kvinner i vår generasjon ofte blir så passive når det kommer til sånt! Mannen skal gjøre femti prosent av alle de såkalt «kvinnelige» syslene i hjemmet ? men så skal de da også gjøre alle såkalt «mannegjøremål», som det tydeligvis ofte er uaktuelt for kvinner å engang prøve seg på å gjøre. Som for eksempel noe så enkelt som å skifte en lyspære. Skru opp noen IKEA-skap. Eller skru opp en hylle. Det er faktisk ikke sånn at man ikke er praktisk anlagt bare fordi man er kvinne! BAH! Det var dagens lille belærende tone.

 

Nå snakket jeg meg som vanlig bort. For egentlig handler jo dette innlegget om noe langt alvorligere: Da Olav hadde tatt til på oppdraget, og jeg var i stuen og gjorde andre ting, hørte jeg plutselig et BRØØØØØL! Jeg har aldri noensinne hørt en lignende lyd. Det var som et hundebjeff som kom fra en ti meter høy hund. Jeg kjente at alt blodet liksom forsvant fra kroppen. Og ilte selvfølgelig til. Og der satt han, på gulvet, og hendene og føttene bare ristet og ristet og ristet. «Går det bra????» ropte jeg. «Det går bra!», svarte han. Om igjen og om igjen. Som om det var lett å tro på når det så ut som om han hadde et farlig stort epileptisk anfall. Det gikk over i løpet av en ti sekunder, men herregud, så skummelt det var! Han hadde da altså rotet litt borti noen ledninger inni veggen, sånt man strengt tatt (veldig, veldig strengt tatt!) ikke skal gjøre.

 

Etter samtale med legevakt, ble det bestemt at han skulle inn til EKG for å sjekke om alt var i orden med hjertet. Og det var det jo. Heldigvis! Takk og pris! For en forferdelig opplevelse det var. Normalt er vi nokså tilbakelente når det kommer til det å oppsøke legevakt, men denne gangen føltes det virkelig nødvendig å få en bekreftelse på at alt var ok. Hvis ikke hadde jeg nok bekymret meg fortsatt, uansett hvor lite drastisk et sånt støt visstnok er. Og likevel … Blogginnleggets budskap: IKKE fikle inni veggen. Strøm er skummelt! Pass på! Grøsser når jeg tenker på hva en slik mengde volt må gjøre med en liten kropp. Så man skal jammen meg ikke ha sånt hengende løst. 

 

Budskap nummer to: Herregud. Som man av og til får en påminnelse om at liv og død virkelig bor tett i tett. Det brølet … Som kunne ha markert overgangen fra liv til død … Å bli frarøvet en av de kjæreste man har. At det kan skje. Med alle. En sånn oppvekker … Som gjør at alt annet av sorger og bekymringer forsvinner. At alt handler om å ta vare på hverandre. Elske hverandre. Virkelig! Bare så synd at man ofte må oppleve en sånn støkk for å ta det innover seg, helt og fullt.

 

KJÆRLIGHET.

 

 

 

PS: Vi måtte le litt i etterkant. Jeg som hadde gneldret, sagt at det hele bare var en liten fillejobb som ville ta fem minutter og at det ikke var noe å okke og stønne for. Vel … Så endte det altså med et kraftig støt, risting i lemmer som sikkert gjorde utslag på en seismograf et eller annet sted i nærheten, legevakttur og EKG. Haha!

 

Jeg gjentar: KJÆRLIGHET. 

 

 

EDIT: Sikringen skulle selvfølgelig være av! Men noe misvisende kurser på ytterentre/mellomgang førte altså til STRØM 

 

 

følg meg på Facebook

 

 

PÅ VISNING

 

I dag var jeg på visning. Jeg snek meg inn i fremmede menneskers liv; studerte sporene etter dem. Huset. Som et slags velduftende ekskrement.

 

Jeg ville bort fra mitt eget hjem og fra meg. Jeg orket ikke gå i regnet. Jeg kom på at jeg hadde sett et visningsskilt ikke langt fra her vi bor. Og vips, så var jeg der. I hodene deres. Liksom midt i livsanskuelsen deres, som akkurat nå var helt på stell; alt av betydning var ryddet bort. Bare den vinylaktige atmosfæren og de mest nødvendige møblene var igjen. Den dyre slaskesofaen. Det enorme sofabordet. Spisebordet i glass, de lyseblå spisestolene. Settekassereolen. Samt noen røde roser på bordet; kjøpt natur som smisk. Jeg likte ingenting av det som var der. Det var deilig. Jeg trengte ikke engang å like dem, selgerne: De var der ikke. Livene deres hørte ikke hjemme her, de hørte mindre hjemme her enn mitt akkurat da.

 

Så godt det var å komme seg vekk fra sitt eget rot! Det kunne vært topp å være i et ryddig døgn. Men de ryddige døgnene stikker liksom bare av hver gang jeg kommer.

 

Tenk om jeg hadde med meg take away. Thai. Satte meg ned i sofaen og gaflet. Tenk om jeg gikk på do. Låste døren, tisset. Pusset tennene. Gurglet. GUUUURGL!

 

Jeg gjorde det jo ikke. Jeg bare dagdrømte. Tankesvermeri. Når det er sagt, er jeg ennå ikke utlært når det kommer til konvensjoner. Vet for eksempel ikke om man bør smile overlykkelig til en bil som stopper for en ved et fotgjengerfelt. Bør man?

 

Om jeg en gang dør (?) skal jeg oppføre meg ytterst høflig. Helt korrekt. Jeg skal ikke selge noen noe som helst. «Jeg dør. Kjøper du den? Du kjøper den, ikke sant? Hæ Ikke sant?». Masing på dødsleiet, grøss og gru.

 

Ble dette litt rotete? Jeg er visst ikke så flink til å sjaue, gjøre tankene klar til visning. Men ok. Jeg gikk i alle fall hjem til slutt. Jeg kjøpte ingenting, la ikke engang inn lurebud på kroner hundre tusen mens jeg lo godt av meg selv.

 

Men så var det deilig å komme hjem til sitt eget rot; det var jo fortsatt liv der. Sokker, puter, leker, tegninger, piano og instrumenter overalt. Så bra! Må jeg konkludere. For livet mitt er visst fortsatt bebodd. 

 

 

 

Knekkebrød i håret finner jeg visst også av og til. 

 

 

følg Snok på facebook

 

 

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot ekspeditrisen.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler til seg selv .

 

Jeg sitter på en kafe, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

 

 

 

 

Facebooksiden til kvinnen som prøver å snekre seg et fint liv

 

#mennesker #verdighet #godhet #skjørhet #vidunderlig #magisk #liv #øyeblikk #menneskemøter

 

 

#mennesker #menneskeheten #vidunderlig #søt #sårbar #nydelig #hender #forretningsmann #bole #gammel #gud #blikk

 

I DAG HAR JEG BURSDAG

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke en helt udelt positiv greie, som jeg skrev om i DETTE innlegget fra bursdagen min i fjor. Hver gang jeg ser datoen på telefonen, så kvepper jeg liksom litt. Den er så skjør, denne dagen. Den er jo min!

 

Men i dag bestemte jeg meg for å mimre litt … Her er en sammenligning av en bursdag for, la oss si femten år siden og bursdagen min i dag.

 

For femten år siden:

-Våknet jeg klokken 13 og spiste salmiakk til frokost fra en godtepose som lå på nattbordet.

-Stakk jeg på kafe med kjæresten min (som for øvrig er den samme kjæresten som jeg har i dag, tenk det!) for å drikke dagens første, andre, tredje og fjerde kopp kaffe.

-Hadde jeg audiens på den samme kafeen, hvor venner som heller ikke hadde noe obligatorisk sted å være, kom og gikk for å slå av en prat med jubilanten. Fikk gratis påfyll av (ubegrensede mengder kopper) kaffe av baristaen siden jeg tilbrakte minst en time der hver dag, og dermed var en ytterst innbringende kunde (hvordan er det mulig å tillate seg å bruke fem tusen kroner på kaffe i året når man er helt rakafant?)

-Irriterte jeg meg synlig over mammaene og puppene og de skrikende ungene deres på den samme stamkafeen – i fire timer.

-Gikk jeg hjem til «grotten» (den bitte lille altfor ekle leiligheten) og lette etter mynter under sofaputene for å få råd til dagens «middag»; et pizzastykke på 7eleven.

-Klinte jeg og min nåværende ektemann i full offentlighet – og var stolte av å gjøre det.

Sjekke jeg saldoen på kontoen minst ti ganger for å se om det hadde kommet inn fem hundre bursdagspenger fra min far (ikke via sms – jeg måtte oppsøke minibanken hver eneste gang, så jeg tilbrakte vel nærmere en fjerdedel av bursdagen min der).

-Ble jeg nærmest patologisk fortvilet da jeg forstod at pengene ikke ville ankomme tidsnok til at jeg ville få råd til å ta meg en velfortjent bursdagsettermiddagsøl.

-Ringte jeg rundt for å forhøre meg om det var noen som kunne låne vekk en femhundrelapp til et stakkars bursdagsbarn – uten at noen av dem hadde råd.

-Kom jeg på at det fantes en nokså brun pub med offline betalingsterminal. Jublet og fikk med meg kjæreste og tre venner for å drikke øl.

-Drakk jeg og bursdagslaget øl til en euforisk brisen bekjent tok oss med på Garage og spantet øl på hele gjengen helt til det stengte.

-Gikk jeg hjem med kjæreste og så en episode av «7th heaven» (som jeg for øvrig hadde sett før).

 

 

Det var den gang.

 

Og så. Femten år senere:

-Våknet jeg til at en liten, varm bylt møtte øynene mine og smilte. «Pappa?» «Henne (hvor) er pappa»?

-Tok jeg ungen med meg inn til Olav, som skulle stå opp med henne og storebror.

-Fikk jeg gratulasjoner og klapp og klem og gikk og la meg igjen.

-Våknet jeg halv ti (patologisk), det var stille i huset, ungene hadde gått i barnehagen og ektemann var på jobb.

-Spiste jeg frokost bestående av hjemmelagde knekkebrød med alle de sunneste frø som fantes. Yndlingsmaten min for tiden.

-Gikk jeg på kafe for å møte en nydelig en, vi ble sittende to timer ute i varm høstsol.

-Kjøpte jeg sårt tiltrengte votter til gutten og en strengt tatt ikke tiltrengt bukse til lillesøster. Samt tiltrengte, men fancy barnetannkoster. OG gave til meg selv, for det har jeg alltid unnet meg selv på bursdagen min; en ny, ekstra lang dyne! Mamma er også en person som vil ha tiltrengte og utiltrengte ting, nemlig!

-Kom jeg hjem til fire kjærlige øyne som rakte frem hjemmelagde gaver og hadde ordnet med taco- og sjokoladekakekalas.

-Fikk jeg en kunstbok jeg hadde ønsket meg av mannen. Fin, den skal jeg bla i når jeg drikker god, dyr vin!

Satte jeg meg sammen med ungene og så på barne-tv for å kunne snikkose litt på femåringen min.

-Pustet jeg inn lukten av den lille kroppen mens jeg smugtittet på den lille, kule Pippien min som satt like ved.

-La jeg den lille, kule Pippien min og nøt nærheten av den lille klumpen og lesestunden og den typiske treåringshumoren (BÆSJ! PROMP! HAHA!!! DEN VAR GOD!!!)

Skrev/skriver jeg litt på bloggen, som jeg for femten år siden hadde ledd av at jeg hadde (og fortsatt ler litt flau over at jeg har. På den tiden het for øvrig ikke slikt noe blogg, men hjemmeside, som jeg blir litt mindre flau av å tenke på at jeg har, når jeg tenker meg om).

-Sitter jeg i sofaen nydusjet og gleder meg til jeg skal ta en iskald Corona etter å ha skrevet ferdig dette.

-Stillhet. Tanker. Fred.

-Snart skal jeg sjekke inn på Netflix og se en fantastisk, tsjekkisk (!) serie ved navn Wasteland – mens ektemann må jobbe ferdig noe filmmusikk på kontoret (og vi ikke har klint én eneste gang offentlig i løpet av dagen – for øvrig uten å være flaue av det). Det føles for øvrig helt utrolig greit å tilbringe en god del av kvelden i eget selskap.

 

Et kjedelig liv, synes du? På en måte har det jo blitt det. Samtidig er det ikke det: Jeg ønsket meg jo alltid en familie. Barn. Gjorde jeg ikke det ..? En liten tvil var det nok. Men jo. Innerst inne gjorde jeg nok det. Det var bare det at jeg var så livredd for å miste meg selv. Livredd for å måtte oppgi drømmene mine. Livredd for å bare skulle leve for ungene mine. Det var nok derfor det var så viktig for meg å debutere med en bok før jeg fikk barn – da var det liksom ingen vei tilbake, da hadde jeg allerede viklet meg inn i forfatterlivet og var tilknyttet et forlag. Og oppnådd en veldig viktig drøm.  

 

Men nå … Huff, når jeg tenker tilbake! Jeg savner egentlig ikke det livet i det hele tatt.  Jeg slipper å spise 7eleven pizza (urk!!!!) Jeg tåler ikke kaffe lenger, men drikker rød te med like stor glede.  Salmiakk liker jeg dog fortsatt, og skal nok unne meg et skjeletthode i løpet av kvelden. Jeg ser på kvalitetsserier jeg liker og blir inspirert av – i stedet for å se på en reprise av en såpeserie jeg ikke engang liker. Jeg gidder ikke å irritere meg over andre mennesker enn meg selv og ektemannen lenger (hehe). Jeg tilbringer bare tid med folk jeg virkelig liker (jeg tilbringer for lite tid med folk jeg virkelig liker – men det er bare slik det er akkurat nå og ikke slik det kommer til å være for alltid). Jeg klarer helt fint å snakke med andre om annet enn barna mine – og foretrekker faktisk det! Jeg er KJEMPEfornøyd med at jeg ikke bare lever for og gjennom dem, men fortsatt har interesser (behov) som betyr dønn ufattelig mye for meg (som å skrive) Og jeg har ikke den samme uroen og higen etter … “Livet”?

 

Mye, mye er annerledes, også på vondt. Sånn virkelig, virkelig, virkelig. Det finnes ting jeg er sjeleglad for at jeg ikke visste noe om den gangen. Men dette er min dag. Dette har vært min dag. En temmelig fin en, også. Så det snakker vi ikke om akkurat nå.

 

S-E-L-F-I-L-I-E!

 

TRE MISTEDE FORTENNER. FORGUDET.

 

Slik ser jeg ut når jeg har mistet tre fortenner. Det var en grusom ulykke. Det forstår alle straks de får tenkt seg litt om. Den drømmen de fleste vel en eller annen gang har hatt … Den forferdelige drømmen: At man mister tenner. At man kjenner etter med tungen, og så er de ikke der. Akkurat slik var det. Akkurat slik føltes det. Et komplett, grusomt mareritt. Men etter dette har jeg faktisk ikke drømt en eneste gang at jeg har mistet tenner, slik jeg faktisk nokså ofte gjorde før. Er ikke det rart? Nok selvmedlidenhet for nå. Nå er uansett gapet i tannraden byttet ut med tre porselenstenner.

 

(den observante leser ser at det bare er to fortenner som mangler her – men at den tredje (den helt døde, gule, skakke), ikke var mye å samle på, den heller)

 

Her de nye tennene. Det kjæreste jeg eier, faktisk.

 

Det var bakgrunnshistorien. Nå skal jeg fortelle dere om noe som skjedde. Her kommer det: Jeg spradet rundt i verden en helt vanlig dag. Etter litt gåing la jeg merke til at det var mange menn som smilte til meg. Jeg hadde ikke pyntet meg eller noe, så det kunne ikke være årsaken …

 

(bilde lånt fra fødsel nummer to, men det var vel omtrent slik jeg så ut, bortsett fra helseskjorten (hadde på meg andre klær, da!!) og knekkebrødet)

 

Kanskje de så den vakre sjelen min tvers gjennom mitt ustriglede ytre? Tenkte jeg. For jeg var virkelig så hinsides populær! Det var nemlig ikke sånn at de bare tittet på meg i smug, eller ga meg et forsiktig smil på bybanen. Nei, noen av dem hilste til og med! Og andre ga meg et lite nikk! Det kunne vel være snakk om en åtte-ti stykker totalt. De fleste mennene var i aldersgruppen femti til sekstifem år. Men hei, tenkte jeg – jeg begynner jo å bli en moden kvinne nå. Det er vel ikke så rart om de plutselig får opp øynene for meg? På samme måte som tjuefemåringer plutselig får øynene opp for tjuefemåringer når de ikke lenger er seksten og nettopp har fått øynene opp for sekstenåringer? Hm. Jeg skjønte virkelig INGENTING. Hva er det med verden i dag? Tenkte jeg. Men den pleier nå å oppføre seg nokså mystisk iblant. Så det var vel bare en sånn dag i universet, konkluderte jeg.

 

Historien kunne ha endt nokså gåtefullt her. Men det gjorde den ikke. En liten uke senere var jeg nemlig hos tannlegen min, engelen som har hjulpet meg gjennom årevis av tannoperasjoner, og som faktisk bærer det passende navnet Engelsen. Og så viste det seg altså at jeg nå, her i tannlegestolen, skulle få svar på de middelaldrene mennenes nesegruse beundring. Plutselig, midt i sjekken av porselenstennene, sa han: Forresten, vet du, jeg var på tannlegekongress her om dagen. Og plutselig dukket det opp et stort bilde av deg på powerpointen. Altså over hele det gigantiske lerretet! Foreleseren hadde da altså tatt meg frem som et eksempel på (delvis manglende) refusjonsordning for alvorlige tannskader. Og jeg, sa tannlegen, jeg reiste meg opp, jeg! Og sa HUN ER MIN! Haha. Altså som i «jeg er tannlegen hennes» om noen lesere skulle finne på å misforstå. Kanskje ikke så rart at vi har så god kontakt, for noe så misforstått kunne jeg utmerket ha plumpet ut med selv.

 

Men så fikk jeg jo litt tid til å tenke der jeg lå i tannlegestolen (slik jeg har fått tid til i hundrevis av timer i den samme stolen, det er derfor jeg har blitt så smart). Og så gikk det opp for meg: Det var naturligvis alle byens tannleger, som nå altså gjenkjente meg, som hadde hilst på meg der jeg flanerte rundt i byens kjerne. Haha! Og jeg som hadde trodd meg attraktiv for en hel horv med uinteressante menn denne dagen? Sånn var det altså ikke. Så jeg er visst ikke en gudinne for sekstiåringer, likevel. På en måte er jeg litt lettet; jeg er ikke helt klar for at pensjonister skal se på meg som en potensiell kjæreste, merker jeg.

 

Denne historien er ment som en liten advarsel til deg som plutselig tror du er helt ufattelig fin en dag. Det er ikke sikkert du er det: For alt du vet har bare trynet ditt, fotografert på en virkelig dårlig dag, fylt hele lerretet i en stor sal på en nisjekongress – uten ditt samtykke – denne dagen.

 

God helg!

 

 

KVINNEN SOM SNEKRER ALVORLIG TANNFELLING OG ALVORLIG GRAD AV SELVINNSIKT

 

#tannskade #fortenner #mareritt #tannfelling #tannlege #refusjon #helfo #nav