ALDRINGENS GRUFULLHET, DEL 1

 

Dette er første del i min nye serie Aldringens grufullhet, som grufullt og enkelt skal handle om begynnende alderdom.

 

Vi starter litt forsiktig med å ramse opp noen tidlige tegn på død. Du vet at du har nådd såkalt “moden alder” når: 

 

– Du begynner å snakke med bananfluene – og oppdager at du liker å gjøre det

– Du ikke tør å sette deg på huk og se ned mot bakken av frykt for å skrape opp ansiktshuden

– Du begynner å lyge oppover på alderen, ikke nedover, for i det minste å få høre at «du holder deg godt for alderen» (jeg: «jeg er femtitre». Hun: «du ser jo bare ut som om du er førtini!!!!»)

– Du ommøblerer i oppvaskemaskinen etter idioten som har satt gaffelen på feil sted før deg

– Du kan pusse brillene speilblanke helt uten å ta i bruk brillepussemiddel

– Du spør en tjueåring om hvordan «stevnemøtet» gikk

– Du ikke orker å se en film fordi du har sett «traileren» – og ikke liker filmer som omhandler verken «trailere» eller andre kjøretøy

 

SØREN

 

 

kvinnesnekkeren på facebook

 

 

#aldring #grufullt #moden #sprek #stevnemøte #gammel #midtlivskrise ##bananfluer

 

UTBRENT PÅ DE GODE TINGENE

 

Har du det sånn av og til? At det føles som et ork å gjøre ting man virkelig liker? Da snakker jeg ikke om det som er godt for en, sånne ting som kjennes obligatorisk for at man skal ha det «bra». Som å trene regelmessig (som oftest mer enn man egentlig vil) fordi det “utløser endorfiner, som igjen fører til en lykkefølelse”, å spise sunnere enn man egentlig klarer (narasinfritt, oppdrettslaksfiskfritt, fjellhuleørretfritt) og erstatte levende lys (kreftfremkallende) med gulgrelle batteriflammer. Ta vare på deg selv! I betydningen ta vare på HELSEN!

 

Jeg har hatt det litt sånn for tiden. At jeg er utbrent på de gode tingene. Jeg har tatt meg selv i å tenke: «Nå vil jeg høre på klassisk musikk! Nei, forresten. Jeg orker ikke». Sitte på altanen i gyngestolen og bare nyte utsikten? Nei. Gå ut i hagen og bare trekke inn lukten av seinsommer, jord og regn? Det kjennes bare som et eneste stort ork. Alt føyer seg inn i rekken av en hel del andre nødvendige gjøremål. Jeg vil. Men det føles for obligatorisk: “Du må nyte! Du må verdsette det du har!!” For utrolig skrudd greie. For hvordan skal jeg kunne ha det bra når jeg liksom skal tvinge meg selv til å gjøre sånt jeg egentlig liker å gjøre? Hva i huleste skal det være godt for?

 

Jeg har bestemt meg for å sette det gode liv på vent for en liten periode. Ikke tenke at NÅ – nå skal jeg gjøre de tingene som gir livet mitt innhold. Det kommer til å skje igjen. At jeg bare gjør det; nesten lykkelig ubevisst. Ikke for å tvinge frem en form for kunstig lykke. Frem til da skal jeg gjøre ting som jeg egentlig også liker, men som kan omtales som «å kaste bort livet», og som dermed ikke høres like livsbejaende ut: Jeg skal flate ut på sofaen og se på serier. Ha et fat med knekkebrød med kaviar på magen (utrolig nok føles det ikke obligatorisk for meg å spise den slags!). Mildt duvende i magefettet under hjertet.

 

Ja. Bare la livet daffe litt lett gjennom meg. Bare ikke bry meg om å gjøre så stas på livet akkurat nå. HERLIG! Herlig forbudt. Vidunderlig meningsløst.

 

          

kvinnesnekkeren på facebook

 

 

#livet #obligatorisk #lykke #meningsløst #tv-serier #kaviar #helsen ##verdsette #nyte

VISSE TING I ANDEBY

                                           

Jeg har grublet mye de siste månedene. Per i dag irriterer jeg meg over visste ting i Andeby. Det er først nå nylig jeg har blitt oppmerksom på at «Mikke mus» nok egentlig heter «Michael Mouse»; at Mickey selvfølgelig er en forkortelse for Michael. Det irriterer meg at han egentlig heter Michael. Den pripne idioten.

           

Men det er mer … Donald Duck heter Donald Duck. MEN! Hans navn forkortes ikke. Burde det ikke være en viss form for konsistens her? Når det kommer til nettopp dette? At det enten burde være «Michael Mouse» og «Donald Duck» – eller «Don Duck» og «Mickey Mouse»?

Jada. Dette er et i-landsproblem. Men det er like fullt et problem.

Neste problem/blogginnlegg/kronikk, som er forventet ferdigstilt sommeren 2019: En gjennomgang av Ivar. F. Andresen – problemet bak pastillen IFAs – irriterende liv.

 

           

S-e-l-f-i-l-i-e

 

A Dieu.

LIVET MITT

Hei! Her er jeg og livet mitt igjen. Det er mye som skjer for tiden. Plutselig er boken min snart kommet fra trykken og jeg gleder meg noe helt enormt til å holde den i hendene! Det er alltid sånn at boken ikke finnes på ordentlig før man holder den tett inntil brystet. I farvann av utgivelse kommer det jo også oppdrag. Det startet med brask – BRASK! Og bram. BRAM, BRAM! på litteraturhuset i Oslo, deretter ble det opplesning på litteraturhuset i Bergen. En del oppdrag her og der fremover nå. Gøy! Det dumme med bokutgivelse, er at man går og venter på anmeldelser. Jeg har vært heldig på den fronten, men man tror jo alltid man skal bli totalslaktet. Herregud. Man skriver på en bok i årevis. Underveis får man kritikk, rettelser, innspill fra redaktør og konsulenter. Og så. Når boken kommer ut. Så kan en eneste anmelder av et menneske sørge for at både du og boken din drar til helvete. 

Javel. 

 

Her hjemme har vi en skoleunge for første gang. Herregud, som jeg gråt da vi kjøpte skolesekk og han stod med den på ryggen for første gang. Hadde trodd det skulle bli enda verre første skoledag. Men jeg glemte å gråte under seremonien fordi personen ved siden av meg sang så falskt. Å føle at man blir snytt for litt gråting … Det føles ikke særlig bra, det vet vi alle. Men nå er ungen i alle fall godt i gang. Vi har valgt Steinerskolen og er strålende fornøyde så langt. Ingen lekser det første året. Hypping av poteter og plukking/sylting av plommer fra egen hage. Tvinning av vennskapsbånd. Masse bli-kjent-tid. Etterhvert skal ungene også ha egne besøksdager på en nærliggende gård. Mange har fordommer mot Steinerskolen, og jeg kan til en viss grad forstå noen av dem. Som på en vanlig skole, er det ikke alt man selv er enig i når det kommer til læreplan. Men dette valget er veldig riktig for oss – og ungene våre, som helt klart vil blomstre mer her enn på en offentlig skole. Det blir lagt mye vekt på utetid, læring i praksis og skolen har et økologisk fokus med røkting av egne bier, planting av grønnsaker/bær//frukt i egen hage, som igjen blir brukt i all matlaging. MEN. Det er ikke til å stikke under en stol at foreldrene er godt voksne. Det er dyrt å gå på privatskole og man tar et aktivt valg. Så det er ikke mange som heter Vanessa-Chantelle der, for å si det sånn. Heldigvis er skolen nærskolen vår, så ungene blir ikke utenfor i nabolaget.

sdr

LIVET!

 

Vi bruker mye tid på å istandgjøre for tiden. For det første forsøker jeg  å istandgjøre ansiktet for vinteren. Skal jo ikke kjøpe ferdigproff ansiktsmaske, da. Er jo en sekterisk Steiner-mor. Men avocado skal være godt for huden. Jeg kan forresten nevne at den ikke er økologisk, så blir du sikkert i godt humør igjen. Orket ikke mose den, det ble for mye styr. Så jeg smurte bare noen klumper i ansiktet. Følte ikke helt at det hjalp. 

fbt

For det andre istandgjør vi hus og hage. Jeg hogger trær og sager ved. Fantastisk!! Det må være noe av det beste man kan gjøre her i verden. Herpe, lemleste, brenne. 

fbt

Feil bilde. Skulle vise bilde av meg ved siden av et høyt tre, men så ble det bilde av meg selv igjen. Akkurat sånn det skal være. Her forsøker jeg å se om leppestiften ser ok ut. Det gjorde den ikke. 

Når jeg ikke lemlester trær, er jeg suspekt kunde på butikk. Har du noensinne sett en kvinne kjøpe seksti lyspærer og én flaske Thousand Island? For øvrig: til mitt forsvar så LIKER jeg faktisk Thousand Island. 

 

sdr

Apropos butikk … Har du lagt merke til at proffe folk bruker gal grammatikk når de snakker om jobben sin? Blant de proffe heter det I KIWI. Ikke PÅ KIWI. Optikeren kaller BRILLENE FOR BRILLEN.,”her har du brillen din”. Og bussjåfører kaller bussen for “BIL”. Som om noe i dem desperat prøver å motarbeide eget valg av yrke og sin egen profesjon. Det sjelen ønsker minst av alt, er vel – når alt kommer til alt – å være profesjonell. 

Javel. 

Ha det. 

 

 

 

#kvinnesnekkeren #livet #skolestart #høst #trefelling #hogging #saging #ved #skole #steinerskole #økologi #lyspærer #thousandisland

OM FOLK

 

 

For en dag! Nok en dag. Jeg er rundt og snoker litt for tiden. På vestlandet. Etter at jeg kom tilbake fra Oslo kjenner jeg at jeg virkelig – virkelig – ALDRI vil bo i en storby! Alle folkene. De skumper borti hverandre, er liksom så nærme fysisk overalt, men er totalt uinteresserte i hverandre. Slik blir det naturligvis! Jeg hadde også blitt sånn om jeg bodde i Oslo (for øvrig elsker jeg Oslo og har småbodd der i kortere perioder i forbindelse med jobb, men det blir noe helt annet).

 

Men så kom jeg hjem til Bergen. Den lille landsbyen min! Det er luft mellom folk på gaten. Masse luft! Alltid! Merkelig, men jeg tror muligheten for fysiske distanse gjør at det ikke føles så påtvungent å nærme seg andre mennesker. Det går liksom litt inflasjon i folk når det blir for mange av dem ??

 

Her på vestlandet er alle folk helt uten skavanker. ALLE – og da mener jeg nitti prosent – er gode mot hverandre. Småprater litt, småler og rister litt godslig på hodet om man snubler i dem så de faller og knekker en fot.

 

Jeg elsker å prate med fremmede. Man småslarver litt og går videre når man har gått lei, helt uten å føle dårlig samvittighet. Og om du måtte lure: å snakke om været er ikke patetisk. Høst, vinter, vår sommer; det er tross alt noe man bare gjør cirka åtti ganger i løpet av et liv. Og det er IKKE mye! For øvrig går man naturligvis ikke lei fremmede mennesker og ser deres mest irriterende og dårligste sider, slik man gjør med alle etter å ha kjent dem i en uke eller mer. Sånn sett kan man si at fremmede mennesker er PERFEKTE.

 

Gud. Det er godt å blogge igjen. Det føles litt som å pakke personligheten sin inn i et lunt pledd laget på eget hår.

 

Jeg gikk inn på stam-møbelbutikken min i dag. Hadde snakket med fem fremmede og følte meg plutselig så utrolig trøtt. Da er det bare én ting å gjøre: trekke seg tilbake og finne frem til en rådyr godstol. Jeg satt og småjobbet litt (hvem trenger å leie et uhørt dyrt kontor når man har kontorstol på Skeidar?). Etter å ha skrevet en leddsetning, satte jeg meg godt tilbake for å småslumre litt. Endte opp med å sovne, men det gjør ingenting. Det er IKKE frekt! Betjeningen blir ikke sur, de ler og vekker deg: «var stolen så god at du sovnet, haha, da vet vi jo virkelig at den er god, du burde altså SÅ kjøpe den!!

 

Nå har jeg forlatt Skeidar og skal hjem og spise ertesuppe. I morgen venter nok en fantastisk dag i samvær med perfekte folk.

 

SAMSUNG CSC

 

 

#folk #vestlandet #bergen #oslo #storby #landsby #fremmede #samfunn #skeidar #kontorstol #slumre

 

01.08.2018

 

Det var så fint i går! Merkelig å være ute i offentligheten igjen som forfatter – og ikke minst å mingle. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men det er da altså en helt utømmelig kilde av fine, kloke forfattere/kunstnere å bli kjent med i dette landet. Gjensyn med en del gamle kjente, ble det også. Vidunderlig nok.

 

S.e.l.f.i.l.i.e!

 

Men det blir mye inntrykk og jeg blir så rotete i hodet av det. Selv om det var veldig deilig å bo på hotell igjen! Jeg har vært så lei av det fordi jeg har gjort det så mye, men nå føltes det veldig luksus. Helt flunkende nytt var det, også. 

 

Klassisk. 

 

Se her! Jeg tok bilde av en frisørsalong: 

 

 

Her har frisøren tråkket og tråkket og tråkket på gulvet. Stått på samme stedet i årevis. Nå er malingen helt flasset av. En halvmåne av liv. Er det ikke fint?

 

Og her: jeg mistet manus (som fortsatt ikke har kommet fra trykken som ferdig bok) på gulvet da jeg leste. Måtte løpe rundt på scenen og sanke inn alle arkene. Jeg har jo skammet meg litt fordi denne boken er så tynn. Men manuset fikk jo nesten ikke plass i vesken min, jo! Det gjorde meg oppstemt.

 

 

Nå er jeg på vei. Hjem. Jeg sitter på flyplassen og venter, slik man gjør på flyplasser. Før likte jeg å sitte på flyplasser. Og vente på å dra et sted. Det gjør jeg ikke nå lenger. Nå liker jeg i all hovedsak å BEFINNE meg der. I vinter, før varmen lokket meg ut i hagen min på tilnærmet permanent basis i selveste Bergen, dro jeg til flyplassen hver eneste dag. Jeg hadde med meg trillekoffert. I trillekofferten hadde jeg laptopen min. På laptopen hadde jeg alle ordene mine. Jeg gikk i «drakt». Høyhælte sko. Pyntet meg, skikkelig forretningskvinne-skikkelig (kommer alltid noen ukledelige flekker på blusen, men). Jeg gikk med veldig raske skritt gjennom den uviktige hallen i underetasjen. Lot som om jeg var på vei til den viktige avgangshallen. … Og rett bort til Espresso house, hvor jeg bestilte min sedvanlige koffeinfrie Americano (jeg vet, kan man være mer alien?)

 

Det er lenge siden jeg har virket bereist forretningskvinneproff nå. Men til høsten skal jeg dra til flyplassen igjen. Kanskje innimellom for å dra på fine litteraturarrangementer, og det blir bra, det også. Men det jeg gleder meg like mye til, det er å ikke skulle noe sted. Bare kunne late som om jeg er spesielt viktig. Uten å trenge å lee på så mye annet enn fingrene som glir dovent over tastaturet på jakt etter mening. Mens jeg innimellom, lett kokett ser på klokken for å ikke «miste flyet». Den perfekte måten å forkle latskap som vellykkethet på.