IRRITASJONEN

 

Det er viktig å irritere seg over ting her i livet. Både små og store ting. Men jeg har nå kommet til det punktet at jeg trenger noe nytt å irritere meg over. Og en ting vet jeg: om det er noe jeg virkelig, virkelig vil, så får jeg det til! Jeg har en vilje av stål!

 

De siste dagene har jeg med andre ord forsøkt å finne frem til nye irritasjonsmomenter. Men straks jeg har trodd jeg har funnet et, har det revet seg løs fra meg og pilt av gårde til en person som allerede har nok å irritere seg over. Det er jo sånn livet er.

 

I går forsøkte jeg å irritere meg over en narkoman som nesten datt ned i fanget mitt på bybanen på grunn av denne rusen sin. Men så smilte han unnskyldende til meg, og da var hele opplegget ødelagt.

 

Senere samme dag skulle jeg spise litt sen lunsj. Jeg forsøkte å tenke ut noe jeg hadde veldig, veldig lyst på, men som etter all sannsynlighet ikke fantes i kjøkkenskapene. Elgpølse, måtte det bli. Elgpølse på frøknekkebrød. Perfekt! Men så viste det seg altså at vi hadde både elgpølse og frøknekkebrød. Det er bare så typisk. Jeg har flaks hele tiden! Og spesielt akkurat når jeg ikke vil ha det.

 

Men igjen: denne viljen av stål. Jeg nektet å gi opp. Jeg sjekket været for det neste døgnet. Nei. Gode prognoser for skyfri himmel. Så ingenting å hente der.

 

Jeg prøvde å finne en hårbørste, men fant den.

 

Jeg forsøkte å irritere meg over senhøstfluen, men straks den satte seg på nesen min, virket den bare søt. 

 

Men så Aha! Så fant jeg heldigvis ut av det til slutt. For. Jeg kan jo irritere meg over at jeg ikke har noe å irritere meg over?

 

Jeg gjentar: Vilje av stål. Vilje av stål.

 

 

 

 

 

 

Vi bloggere liker å publisere femten bilder av samme motiv i et blogginnlegg, men jeg fant dessverre ikke det. Bildene har heller ingenting med hverandre å gjøre. Og de har dårlig kvalitet. Vær så god, min lille gave til deg, for da har du også noe du kan irritere deg over!!

 

følg meg på facebook

 

 

#irritasjon #irritasjonsmomenter #livet #blogg #blogger #elgpølse #frøknekkebrød #bybane #narkoman #vilje #stål #flue #hårbørste #skyfri #vilje #stål 

 

MÅ MAN VIRKELIG VÆRE RIK FOR Å KUNNE VÆRE MILJØVENNLIG?

 

Jeg har grublet en del på dette med miljøvern i det siste. Ganske mye, faktisk. Sagt først: det er naturligvis en skam at mye av ansvaret for å leve miljøvennlig må bæres av den enkelte forbruker: enten så er man for å redde kloden og gjør alt man kan for å skåne miljøet. Eller man orker ikke bry seg. Dette er i alle fall den gjengse holdningen når det kommer til forbrukeres miljøbevissthet. 

 

Det finnes åpenbart fortsatt altfor få regler og lover for å pålegge og tilrettelegge for at individer skal kunne leve bærekraftig. Det er fortsatt veldig tungvint å resirkulere avfall (i Bergen har vi heller ingen ordning for henting av kompost). Det er et ork å levere inn elektronisk søppel (i alle fall større ting). Det finnes ingen regler for dårlig kvalitet på hvitevarer og brunevarer. Mange mener jo til og med at dette er en bevisst strategi fra produsentenes side – i alle fall er det påfallende hvor mye dårligere kvalitet nye elektroniske artikler (med mer) har enn tjue-tretti år gamle modeller, som fortsatt kan virke helt utmerket. 

 

 

Som forbruker har man et valg mellom miljøvennlige (for eksempel svanemerkede produkter) og miljøskadelige midler. Hvordan i huleste skal man orke å lese bakpå ethvert produkt for å finne ut av om det er det ene eller det andre? Det burde være en selvfølge at alle produkter som kan være det, er miljøvennlige. Samtidig er det fortsatt en helt avsindig bruk av emballasje fra spesielt matvareprodusentenes side – noe som heller ikke reguleres statlig i form av et tydeligere lovverk. Og man kan kjøre bil så mye man bare makter. Og man kan spise så mye kjøtt man bare vil. Jeg kunne ha fortsatt med å nevne eksempler i det uendelige. 

 

Det som er ekstra sørgelig her, er at man ikke nødvendigvis VIL velge bort et miljømessig bærekraftig liv. Men at man rett og slett MÅ velge det bort. Dette innebærer at man nærmest må være rik – eller i alle fall har en noen lunde anstendig inntekt – for å kunne være såkalt “miljøbevisst” (for et trist ord!). I grunnen trenger man ikke engang å være fattig/lavtlønnet for å måtte velge bort for eksempel økologiske produkter. Man merker det fort på økonomien om man skal bidra bærekraftig. Å kjøpe økologiske produkter er DYRT! Det er også kortreist mat. Fortsatt er sånne alternativer i svært liten grad subsidiert av staten. 

 

Og da stiller jeg følgende spørsmål: er det virkelig sånn at man må være rik for å kunne bidra til å “sette færre miljøavtrykk”? Man kjøper seg til god samvittighet. For paradoksalt nok er det kanskje de mest bemidlede som setter størst miljøavtrykk etter seg. De har to biler, alle som en, og de har sannsynligvis også råd til å reise utenlands med fly en fire ganger i året. I tillegg til de femten flygningene de har i forbindelse med møter i hovedstaten, så klart. 

 

Dermed blir altså resultatet følgende: man kjøper økologisk og kortreist. Man handler fairtrade. Selvfølgelig gjør man det! For det er så viktig å tenke i et langsiktig perspektiv! Når det gjelder kloden! Vår kjære jords fremtid! Men sannheten er at man likevel går kraftig i minus: det hjelper ikke mye å handle økologisk når man har fem reiser til eksotiske reisemål i året. Selv om man får au pairen til å levere inn det elektronisk avfallet for en innimellom all kloringen av badet. 

 

Mange av de som vil leve bærekraftig, har ikke mulighet. Skal det virkelig være slik at miljøengasjement skal være forbeholdt de bemidlede? At såkalt miljøbevissthet skal danne et klasseskille mellom de som kan og de som ikke kan? At de som vil, men ikke kan, automatisk blir regnet som miljøsyndere?

 

Heldigvis kan lavtlønnede bruke tiden på å fly rundt og levere farlig avfall på femten forskjellige avfallsstasjoner i kommunen. Levere inn den eneste bærbare PC-en de hadde råd til og som sluttet å virke etter to år. Om man ønsker å bidra. For dårlig samvittighet som lavtlønnet miljøbevisst kan man jo alltids ha. 

 

 

 

 

 

 

#miljø #bærekraftig #miljøbevissthet #forbruker #subsidiering #resirkulering #avfall #kompost #miljøavtrykk #fattig #rik #økologisk #fairtraide #kortreist

 

 

 

 

ALDRINGENS FORBANNELSE, DEL 2

 

Det er dette med aldringen. Aldringen tar knekken på meg! Jeg forsøker så godt jeg kan å virke ungdommelig. “Sprek”, som man sier om folk som er “godt modne” om de “holder seg godt”. Jeg forsøker å ikke stresse når jeg skal ta frem mynter fra portemoneen min. Å skjelve på hendene er ikke bra om man prøver å virke ung (man passer selvfølgelig også på å ikke bevege seg altfor sakte, sånn at man blir tatt for å være en sliten pillemisbruker i stedet).

 

I dag har jeg vært i noen ærender: Jeg skulle selge en kåpe jeg la ut på Finn forleden. Jeg skulle møte den potensielle selgeren i byen og jeg staset meg opp litt, jeg må innrømme det: sånn at hun skulle se at denne jakken hadde tilhørt en person som hadde teft for klær. Men så innså jeg det: dette var trolig siste gang jeg solgte en jakke på Finn, sånn ansikt til ansikt. For ingen ungdommelig person vil vel kjøpe en kåpe av en aldrende dame ..? Jeg glemte nesten vantene under handelen fordi jeg var så opptatt av å se ungdommelig ut. Men hun endte i alle fall opp med å kjøpe den. 

 

Jeg gjør virkelig alt for å virke ungdommelig. ALT! Jeg nedverdiger meg selv på det groveste, og jeg vet det. Jeg gikk innom vinmonopolet. Kanskje mer i håp om å bli spurt om legitimasjon enn fordi jeg på jakt etter fyrrig rødvin. Også denne gang. Lenge ble jeg spurt. Lenge! Men så. Ved påsketider. Så skjedde det noe. En dag ble jeg ikke spurt lenger. Det sa bare stopp. Helt, helt brått. Og så aldri mer. Etter dette ble jeg desperat! Jeg vurderte å kjøpe Peach Canei for å øke sjansen for å bli spurt!  Jeg gjorde det ikke, men jeg merket at jeg gjorde stemmen min litt lysere når jeg snakket med ekspeditrisen. For å se om det kanskje kunne hjelpe. Men nei. Det er slutt. Det kommer aldri mer til å skje. Og jeg er sur. Ingenting hjelper. Så nå vurderer jeg å slutte å gå på polet. Så kan de bare ha det så godt.

 

Vel Nå er jeg på vei hjem. Det skal bli godt med litt toddy foran peisen. 

 

 

Så nydelig!!!

 

#alderdom #aldring #forbannelse #forråtnelse #peachcanei #vinmonopolet #nedverdigende #legitimasjon #vin #ung #sprek #moden #kåpe #finn 

 

 

 

DETTE MÅ DU VITE OM “JEG LUGGET MEG I DRØVELEN”

 

Jeg lugget meg i drøvelen i sted. Det var som om noe var malplassert i halsen, et hår liksom bakerst på tungen, du vet akkurat hva jeg mener! Og så tok jeg det pinsettgrepet man da tar, et litt sånt smalt ett, når man skal grafse rundt i sin egen hals. Men. Det var jo ikke noe fremmedlegeme der. Det var jo en drøvel! Er du med? Jeg har ikke brekningsrefleks, da. Kanskje det var derfor det gikk så langt som det gjorde. Å lugge seg selv på denne måten Som om jeg forsøkte å nøkke hjernen min ut via halsen. Skremmende.

 

Men hjernen min ville tydeligvis ikke ut via halsen. Den om det.

 

Ektemennesket – som for tiden da altså lager filmmusikk til den kommende spillefilmen om Aurora – verken mer eller mindre – er på jobbjobbjobb. Skremmende mye, faktisk.

 

Og da følger jeg opp med noe mer skremmende: Jeg ser på serien “Bates hotel” basert på Psycho om Norman Bates.

 

OG det kanskje aller mest skremmende av alt: Jeg venter på en kvinne som skal kjøpe et dosete av oss (ubrukt, altså). Hun insisterte på å komme i kveld klokken 21! For å hente dosetet til 100 kr! Nå har hun fortsatt ikke kommet, og jeg begynner for alvor å bli redd.

 

Jeg sier som før: Ta vare på hverandre, folkens! 

 

(Jeg har ikke fått svart hår oppå det hele, jeg har bare øreklokker med Heavy metal inni fordi jeg er så redd)

HORING I BOKBRANSJEN

 

For litt siden var jeg på et såkalt innsalgsmøte til bokhandlerne i Bergen i regi av forlaget mitt Aschehoug. Dette for å markedsføre boken min, og kanskje få noen flere bokhandlere til å anbefale den/ha den utstilt i butikklokalet/ta den inn overhodet, jeg vet ikke.

 

Det var omtrent utelukkende krimforfattere som var der. Og herregud, som de hadde forberedt seg på å selge inn bøkene sine. Og som de klarte det! Når de snakket om mursteinen de holdt i hånden, var det som om de hadde doktorgrad i markedsføring og seg selv på en og samme tid. De fortalte anekdoter fra barndommen sin, de var morsomme, karismatiske, tok lokalet med storm. De snakket i ti minutter og leste i ett minutt.

 

Det er for så vidt ikke noe galt i dette i seg selv. Men disse forfatterne selger likevel i bøtter i spann. Dette er likevel bøker som bokhandlerne tar inn. Og som bokhandlene likevel legger i stabler så høye at lokalet sannsynligvis ikke trenger støttebjelker for å holde taket oppe engang. Og grunnen til at bøkene ligger i stabler? Det er selvfølgelig fordi de selges av seg selv. Fordi det er underholdende bøker som de fleste kan like. 

 

Og så har du meg og mine kollegaer. Som skriver såkalt «smal» litteratur. Den litteraturen som ikke ligger i stabler i butikken. Men som folk kanskje likevel hadde lest mer av om det var slike bøker bokhandlere av og til trakk frem fra støvet i reolen innerst i lokalet. For det er nesten ingen som finner frem til bøkene som bare er på nitti sider av seg selv. Selv om det er mange, mange som kan like dem!

 

Vi har totalt forskjellige karrierer, jeg og mine «smale» kollegaer på den ene siden og de «tjukke» forfatterne på den andre siden. De skriver de bøkene de vil skrive. Og vi skriver de bøkene vi vil skrive. Problemet her, er at det ikke er den smale litteraturen som er smal. Dét er det nemlig salgssuksessene som er! De handler stort sett alle om det samme: mord, kjærlighet, lidenskap. Den såkalt smale litteraturen er egentlig VIDSYNT. For den omhandler andre ting enn storselgernes temaer – eller belyser de samme temaene på en annen måte; den vidsynte litteraturen er grensesprengende, utfordrer språket, utfordrer tankesettet vårt, ser, er stillstand eller bevegelse, er øyne eller hender. Er ord og ikke handling drevet frem av mord. Er handling drevet frem av tanker.

 

Vi «smale» forfattere har et helt annet yrke enn tjukkasene. Salgsinntektene er ikke akkurat en fast post på debit-kontoen, for å si det sånn. Men det hadde jo vært gøy å selge BITTELITT, også? Ikke bare fordi man ønsker kroner på kontoen. Men fordi man virkelig tror på det man holder på med. Fordi mangfold i litteraturen virkelig trengs. 

 

Du blir sikkert sjarmert i hjel av storselgeren, kjære bokhandler. Men det er den vidsynte litteraturen som utfordrer samtidens måte å tenke på. Som danner avtrykk av nåtiden for fremtiden. Som er i stand til å sette filosofisk nærmest livsviktige spor. Og det kan til og med være at disse bøkene ikke er dørgende kjedelige som langt på vei de fleste tror – men attpåtil morsomme og rørende og spennende bøker. 

 

NB: det finnes SELVFØLGELIG bøker som både selger, er fantastisk god litteratur, vidsynt og viktig på en og samme tid. Ta Tomas Espedals og Kjersti Annesdatter Skomsvolds bøker som eksempel. Dessuten finnes det naturligvis smale bøker som IKKE er gode. Uten at jeg skal nevne navn. Hehe!

 

Her har du noen eksempler på fantastiske, norske smale bøker (bare noen veldig, veldig få som jeg kommer på i farten):

 

Cathrine Knudsen: Manuell

Pål Norheim:   Oppdateringer

Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes

Eldrid Lunden: Det er berre eit spørsmål om tid 

Ingvild Lothe: Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt

Inghill Johansen: Klage

 

 

FORSTÅTT?

 

GIFTERING ELLER SPISEBORD?

 

Nå har jo jeg, som viden kjent, hatt bursdag. Og “bursdagsprosessen” fortsetter. For å gå rett på sak: Jeg har lenge tenkt at jeg ønsker meg en giftering. Og det kan jeg si i den forstand at jeg har vært gift i syv (?) år (vi giftet oss i hvert fall i 2011), uten at noen av oss – altså verken meg eller min mann – har båret en. Vi orket bare ikke bruke penger på ringer, vi orket bare å bruke penger på selve giftemålet, vi måtte ha en stor fest, en veldig, veldig stor fest. Vi ville samle absolutt alle de beste folkene i verden rundt oss i stedet for å samle litt gull rundt ringfingrene våre. Det er jo fint, da …? Dessuten mister jeg alt som er av verdi, derfor er det lurt å ikke ha noe av verdi. Heller ikke menneskeverd. For hadde jeg hatt det, hadde jeg trolig mistet det i gulvet, det også. 

 

MEN! Så fant jeg ut at jeg kunne ønske meg en giftering til bursdagen. For det virker jo egentlig vidunderlig med giftering? Jo. Jeg vil virkelig, virkelig ha en. Det ser så samholdsproft ut. “Dette er ingen lek, Jeg er GIFT”. Det blir ikke proffere enn det? Og jeg må vel klare å ta vare på den? Nå som jeg har blitt gammel og fingrene er i ferd med å ese ut, er det vel mindre og mindre sjanse for at ringen sklir av en slank ringfinger? Så altså: God idé. En giftering måtte det bli. Jeg informerte ektemann: “jeg tror jeg ønsker meg en giftering til bursdagen”. Romantisk. Ektemann, som er nesten uhyggelig flink til å finne gode gaver, noterte seg bursdagsønsket med hele selvet.

 

Men så, etter litt tilfeldig googling, hvor jeg “siklet” på diverse fine ting (det er sånn vi bloggere uttrykker oss når vi ønsker å vise at vi er svært materialistiske på en sjarmerende søt og barnslig naiv måte) … Så bare: Kanskje var det et vanvittig nydelig spisebord jeg ønsket meg og ikke en giftering? Jeg huket tak i ektemann: “Eeeeh. Det kan være jeg trekker det jeg sa i går. Det om gifteringen Hm. Altså. Jeg vil ha en, MEN! Så ønsker jeg meg plutselig dette spisebordet her!” Jeg pekte med andektig finger mot kvalitetsmøbelet som fylte hele skjermen. Vi trenger vel og merke nytt spisebord, men å kjøpe et så fint som dette – bare fordi man trenger det – føltes forbudt. Men kanskjekanskje om noen spytter i litt? At det kunne ha gått da?

 

“Du mener at du heller vil ha en innleggsklaff til bursdagen enn en giftering”?

“Ehhh. Ja. Det er vel så godt som akkurat det jeg mener, ja”. 

 

Han så på meg. Misbilligende …? Bebreidende? Nei. “Hm”, sa han: “Det er jo egentlig en god idé. Det ser ut som et godt bord. Et sånt vi kan ha resten av livet og som har plass til barn og barnebarn. Og alt”. 

 

DÅN! SMASK!!!!!

 

Heller en fantastisk mann enn en fantastisk giftering, får man si. Samt et fantastisk spisebord, da. 

 

 

 

 

Vi hører sammen, uansett. 

 

 

#giftering #gift #bursdag #bursdagsgave #presang #bursdagsønske #ektemann #kone #ekteskap #spisebord #innleggsklaff #penger

 

SVELE OG MENING

 

Vi stakk. Vi tok båt. Dette må du vite! Vi dro hjem til Bergen fra høstferie på Sunnmøre. «Snøggbåt ploget i helvete» erstattet «Elg i solnedgang». Så utrolig trollete det er på Vestlandet! “Utaskjærs”! Herregud! Om bord var det obligatorisk høy sveleføring. Meningen med livet nord for Sognefjorden, er svele og kaffi. Merk: KAFFE er IKKE meningen med livet. KAFFI er det!

 

Jeg kan ikke spise gluten og oppfører meg som bestemor på syre om jeg får i meg koffein, så sånn sett er livet mitt meningsløst når jeg er i Ørsta. Sagt på en annen måte: jeg er meningsløs når jeg er i Ørsta. Og på snøggbåt. Men så er jeg plutselig tilbake i hjembyen hvor jeg drikker koffeinfri kaffe fri for både kaffe og kaffi og spiser glutenfritt brød uten gluten. Og er totalt meningsfull person. 

 

Hm Hva var det jeg skulle si nå igjen? Glemte det helt. Det var noe viktig. Master i filosofi og det. Et eller annet med Foucault? 

 

edf

mENING. og vI mENN!

 

Latskap på båt i storm, nær forlis: blogger trenger internett, men orker ikke reise seg for å se wi-fi-koden på plakaten. Tar bilde og zoomer inn i stedet. 

 

 

“Find are bloggers on this page”. 

 

 

Men altså: 

edf

Et sted i hjertet. 

 

edf

Et annet sted inni meg.

 

Så jeg har jo tydeligvis en sjel, da!!! Jeg har vel det???!

 

 

#mening #svele #kaffe #kaffi #Sunnmøre #vestlandet #snøggbåt #båt #hjerte #sjel #koffein #glutenfri #blogger #bloggere #master #filosofi #meningsfull #smart

OM FOTOGRAFI OG DØD

 

 

Herregud, for en fin dag jeg hadde i går! Vi er på høstferie hos bestemor og bestefar sammen med en helt herlig gjeng andre nære slektninger, og vi hadde FEST! Med partyhatter og kaker og gaver. Det var bursdagen sin, det!

 

Men selve «bursdagsprosessen», som man kunne kalle det, får frem veldig blandede følelser i meg. Man må justere seg, man skal bli en annen person, et nytt år har gått; vips, fra den ene dagen til den andre. På nyttårsaften blir livet nytt for alle. Men på bursdagen er det som om man selv forflytter seg til et nytt nivå helt alene.

 

Et stort sprang i tankerekken, kanskje, men dette er i alle fall dette denne «bursdagsprosessen» får frem i meg: følelsen av sårbarhet. Hvor sårbar man er med tanke på fortiden. Øyeblikk. Savn. Død. 

 

Pappa: han døde. Han bodde hjemme hos meg og min ektemann til han døde. Jeg hadde så lite bilder av ham! Han flyttet fra Bergen da mamma og pappa skilte seg da jeg var ti-elleve år. Så da han endte opp med å flytte til Bergen for å være nær oss, så ble jeg helt desperat etter å skape minner. Det vil si: dokumentere ham, mens jeg fortsatt kunne, for å ha bilder for ettertiden. Nå, i det såkalte ettertiden, blir jeg jo bare uvel av å se på disse bildene. Den langsomme forråtnelsesprosessen … Det tok syv måneder fra han fikk kreftdiagnosen til han døde. Og jeg tok bilder og tok bilder og tok bilder. Hver eneste dag. Nå orker jeg ikke å se på dem. Det er helt grusomt. Jeg tenkte på det nå i sted: med så mange nærme rundt meg. Vi er borte fra huset vårt, men likevel hjemme. Og ungene Hvordan de elsker å være her. Være i barndommen sin, i de gode minnene. Jeg har fått et annet forhold til bilder nå. Der jeg før tenkte at det er noe falskt ved å ta bilder av de gode dagene, og attpåtil velge ut de beste til å representere ettertiden, kjenner jeg nå at det føles vidunderlig. Disse bildene som speiler følelsen i kroppen da man tok dem. Herregud, som jeg angrer på at jeg ikke tok mer bilder av min far. Ikke mens han var langsomt døende. Men på de gode dagene, da han fortsatt var pur levende.

 

Nå har jeg sertifikatet hans hengt opp på kjøkkenveggen. Et enslig lite bilde. Blikket hans som skjeler mot linsen. Sertifikatet finnes fortsatt i verden; det er gyldig til 2054.

 

dav

Kokosnøttåpning med drill – og dinosaur som vitne! Og dermed er bursdagsfesten også erklært for åpnet!

 

edf

KJEMPEBRA bilde av bursdagsfeiring. Dårlig foto, men god stemning. 

 

edf

God fest skaper oppvask, da. 

 

TA VARE PÅ HVERANDRE

 

 

kvinnesnekkerenpåfacebook

 

 

#bursdag #fødselsdag #feiring #selskap #fotografi #bilde #sorg #savn #øyeblikk #hurra #kokosnøtt ##blinkskudd #glede #høstferie #familie #slekt #samhold 

BURSDAGEN MIN

 

I dag har jeg bursdag. Det er ikke bra. Jeg har alltid syntes det er vanskelig med denne dagen, jeg føler jeg må være en perfekt utgave av meg selv, og det er jo helt umulig. Jeg synes også synd på folk rundt meg som må huske dagen min, fordi jeg selv blir helt nervevrak hvis jeg oppdager at jeg har glemt noen andres. Dette har selvfølgelig med manglende Facebook-etikette å gjøre: Jeg har aldri registrert datoen min på Facebook. Så sjansen for å bli gratulert er minimal. Det er egentlig deilig, for da slipper jeg å gratulere alle andre folk hver bidige dag på Facebook for å få noen hilsener tilbake. Det er da man oppretter en blogg, for da kan jeg gå ut offentlig med at det er min dag i dag, samtidig som jeg slipper unna å gratulere deg tilbake! Helt genialt.

 

Jeg har blitt gammel nå, og det er ikke lurt. Det er kanskje relativt normalt, men det er ikke innforstått med at det er bra. Desto eldre jeg blir, jo mer desperat blir jeg, ikke bare av å være en perfekt utgave av meg selv, men av å være god mot meg selv. Gjøre noe som jeg selv har glede av. Problemet er bare at desto mer obligatorisk noe føles, jo mindre er sjansen for at jeg liker å gjøre det. Derfor ble jeg så glad i sted, da jeg kjente at jeg virkelig klødde på mage og rygg. Jeg tok en hårbørste og bare børstet og børstet. Så skjønt! Etterpå fikk jeg dog en ekkel følelse av at jeg hadde påført hårbørsten døde mage- og ryggceller. Jeg begynte dermed å børste håret helt frenetisk for å erstatte de døde kroppscellene med døde hjerneceller, eller døde hodebunnsceller heter det vel kanskje? Det ble også viktig å erstatte dem med alle rester fra skittent hår og hårprodukter. Selv om de døde mage- og ryggcellene nok er reinere, i og med at jeg dusjet kroppen i går, men ikke håret. Hårbørster skal nå en gang være skitne på riktig måte. 

 

Men det jeg lurer mest på i dag, som alle bursdager tidligere, er dette: Da jeg ble født, i setefødsel, kom baken min til syne litt før tolv om kvelden 08.10. Resten av meg kom først ut 09.10. Det jeg spør meg om da, er om jeg ikke burde ha feiret meg selv i to omganger? Baken først, og hodet dagen etter? Det føles jo egentlig helt absurd å feire seg selv bare én av disse dagene, da det rett og slett ikke stemmer at jeg bare ble født da. Men jeg tror ikke det ville virke spesielt sosialt sivilisert å be folk i bursdag for å feire et anus. 

 

Men i dag er det altså hodet mitt som har bursdag. Gratulerer!

 

btf

Bilde tatt av fireårig datter. Det er ikke akkurat elg i solnedgang, men person i livets høst er det i alle fall. 39!!

 

#bursdag #fødselsdag #feiring #ulykke #aldring #alderdom #mage #rygg #hårbørste #hodebunn #hår #celler #solnedgang #kløe #perfekt #uperfekt

 

 

HÅP ER OVERVURDERT

 

Det er altfor mye håp i verden. Alltid dette håpet. Man skal håpe på ditt og i hvert fall på datt. Mye av ønskedrømmene er det noe passivt ved; “jeg håper at jeg vinner i lotto”. “Vi kan jo bare håpe på at klimaendringene ikke blir altfor store”. Jeg er egentlig nokså lei av alt dette obligatoriske fremtidstyranniet. Håp er bra, men ikke i altfor store doser. For det betyr egentlig bare at man har tankene sine i en (uoppnåelig?) fremtid og ikke her. Det er jo selvfølgelig fint å tenke på at alt skal bli bedre, langt der fremme i livet et sted, spesielt når man har det HELTFORJÆVLIG. Nåtiden kan jo ofte være nokså oppskrytt, den også. Kanskje enda mer enn fremtiden, forståelig nok. Og da – det er da, kjære folkens, at jeg har selveste løsningen på ALT!

 

Dagdrømming! Dagdrømming er nedskrytt. Dagdrømming er den kognitive terapiens perfekte kusine. Den kognitive tilnærmingen til menneskesinnets muligheter, er ofte skamfullhetsfremmende. MAN SKAL HA DET BRA SELV OM MAN EGENTLIG HAR DET FÆLT, OM MAN HAR DET DRITT ER DET BARE FORDI MAN SER BEGRENSNINGER DER MAN EGENTLIG SKAL SE MULIGHETER. DU ER KJEMPEHELDIG SOM ER DØDSSYK, FOR DET GJØR AT DU SETTER MER PRIS PÅ DE SMÅ TINGENE I LIVET!!!! Det kan ofte føles nedverdigende å skulle tenke sånn. For ingen klarer vel å tenke seg lykkelig sånn helt på ekte alltid? Og i alle fall ikke om det egentlig er litt synd på en? 

 

Jeg elsker å dagdrømme. Man trenger ikke å få dårlig samvittighet fordi man ikke «dagdrømmer på riktig måte». Dagdrømmene er ikke bitterhet. Innimellom, kanskje når det er som viktigst, gjør den nåtiden lunere. Dagdrømmen finnes i øyeblikket. Bare i en parallell nåtid. Man vet det er en drøm, ikke urealisert virkelighet. Den er det motsatte av stress. Et tankespa. Dagdrømmer er ufarlige. De er urisikable. Man trenger ikke presse seg til å føle seg heldig straks man blir lam fra hodet og ned. Man kan tenke at man bare stuper og tar salto og piruetter. Om innholdet i dagdrømmene ikke går i oppfyllelse, har man likevel hatt følelsen av at det fineste av alt i hele verden skjer her og nå. Man kan leve et helt liv i dagdrømmen, når jeg tenker meg om. Bare man sørger for å stikke innom livet og få seg en matbit, innimellom. 

 

 

 

 

Den perfekte dagdrømmen om å være en afghansk mynde med filosofisk perfekt logisk trukne konklusjoner

 

 

#håp #dagdrøm #tro #nåtid #virkelighet #livet #kognititerapi #afghansk mynde #menneskesinnet #filosofi #pseudofilosofi #skamfølelse #skam #glede #øyeblikk