BLANT ANNET MISUNNELSE SOM ETSER

 

Hver eneste morgen våkner jeg med en ny sang på hjernen. Den kverner og den kverner i hodet hele dagen. Hver dag er det en ny sang. Jeg vet aldri hva som venter meg. I dag våknet jeg til «I dont feel like dancing» av Scissors sisters. Da blir det ikke helt den samme dagen som om man har Lacrimosa fra Mozarts Requiem på hjernen, for å si det lett kokett. 

 

På grunn av at dansefoten svinget seg under dynen i morges, altså allerede før den hadde stått opp, grep jeg tak i telefonen min for å forevige den gode starten på dagen. Frem med selfie-stangen. Klikk! Et bilde tatt. Jeg ville se hvordan jeg ser ut når jeg er i godt humør altfor tidlig på morgenen. Dette dannet imidlertid et godt utgangspunkt for å bli i dårlig humør igjen. Det er alltid så deilig når man har en grunn til å være i dårlig humør og man ikke bare er det!

 

For så kom det … Jeg kjente at den sedvanlige misunnelsen på dem som får røde øyne på bilder, etset sjelen min i stykker. Jeg har ALDRI, jeg gjentar: ikke siden 1999 – hatt røde øyne på et bilde. Det var til gjengjeld på et fotografi tatt av (bla) meg på scenen i kirken (er det det ikke det heter, der fremme som alteret er? Kommer ikke på det i farten). Jeg var fadder for en nydelig baby og hele familien stod rundt den og skulle … forevige den? (er det ikke det man gjør under dåpen?) Jeg holdt babyen frem mot presten så han skulle kunne holde hodet dens under vann eller noe. Men på bildet som ble fremkalt (ja, fremkalt!) så jeg på ham med de ondeste øynene jeg har sett på noe menneske. Helt sprengrøde, djevelske øyne. Presten holdt hendene utstrakt mot barnet. Som om han prøvde å rive det ut av hendene på meg og redde det fra meg. Som om han hadde følgende beskjed til meg: «Vik fra meg satan!»

 

Nok om guddommelig forevigelse av barn. Her er det egentlige poenget: Jeg har aldri fått bruke røde øyne-funksjonen på redigeringsprogrammet på en eneste selfie, og det er sårt. Jeg forsker nå på hva det er som gjør at man ender opp med røde øyne på kamera. Eller riktigere: hvilke egenskaper man må besitte som person for å klare å oppnå dette. Stikker bare innom for å formidle det før jeg igjen skal fordype meg videre i denne utforskningen.

 

btf

 

Ser du? Ikke et rødt øye så langt øyet kan se. 

 

 

 

#misunnelse #sang #dans #scissorssisters #mozart #lacrimosa #requiem #morgen #misunnelse #dåp #foto #1999 #satan #rødeøyne

JEG SKAL PUSTE

 

Av og til må jeg puste inn, og da kan jeg ikke skrive her. Men så må jeg puste ut igjen. Og da er jeg tilbake.

 

Dette med mening. Igjen, akkurat som før, tror jeg, blir jeg irritert på ordet «meningsfullhet». FOR! For ordet meningsløst, betyr ikke mening, sant? Mens meningsfullt er noe annet enn bare “mening” Noe høyere, noe mer vidunderlig enn mening? Mening får liksom ikke lov til å være noenting. 

 

 

Det er mye styr med unger. Konstant småsyke. Barnehageunge som fortsatt er liten. Og når eldste har begynt på skolen er det kaos. Barnebursdager, fritidsaktiviteter, foreldremøter, elevsamtaler … Når ungen går på Steinerskolen attpåtil, hvor det er mye dugnader, er det ekstra intenst. I dag er det julemarked, vi skal straks bake sjokoladekake til kafeen og pinnebrød til bålpannen og så skal vi komme oss av gårde og selge pølser i to-tre timer. I vanvittig skyfritt, krystallklart kaldt novembervær, det skal sies! Mange fine folk skal vi også møte på. 

 

Alt styret på Steinerskolen til tross … Så verdt det! Ukeplan for førsteklassingene en vilkårlig uke: Tegne i aktivitetsboken. Tur til xxx-marken. Lage lysholdere i keramikk. Frilek. Dramatisering av eventyr. Tur til ditt. Tur til datt. Gjøre opp bål. Litt dansing. Male litt. Bake litt. Tegne i aktivitetsboken igjen. Ingen lekser!

 

Men folk, folk, folk. Venner, barn, barnas venner, kollegaer, bekjente. Jeg forsøker å bli stille i hodet når jeg kan. Innimellom samvær med alle de nydelige folkene jeg og familien min omgir oss med (det er nesten for mange å rullere mellom, så det ender ofte opp med at vi ser samtlige av dem for sjelden). Det virker kanskje som om jeg bare henger rundt for meg selv. Men det gjør jeg altså ikke. Når jeg skriver her; det er da jeg er godslig alene.

 

Jeg så et opptak av en Joni Mitchel-konsert utendørs. Fem hundre tusen tilskuere. Alle helt vanvittig neddopet. Joni avbrøt konserten midt i og kjeftet på dem fordi de ikke hørte etter. Deretter spilte hun en sang om Woodstock (den er fin, da!). I løpet av sangen klarte to hippier å komme seg opp på scenen. Den ene gikk lydig ned på rolig oppfordring fra arrangøren. Den andre ropte utover folkemengden: «I belive this is MY festival!!!» Haha. En konstabel kom og bar ham ned fra scenen. Så da fikk jeg formidlet dét.

 

Jeg ser på fikentreet mitt. Jeg har pleiet det i to måneder nå og det er med på å gi livet mitt mening. Det er ikke meningsfullt. Det er ikke meningsløst. Det er bare fikentreet mittDa jeg kjøpte det var det perfekt. Det var dessuten på tilbud. Så falt alle bladene av fordi jeg maktet å vanskjøtte det helt ufrivillig. Men jeg ga det en sjanse. Det vil si: jeg ga meg selv en sjanse. Klippet litt ned, vannet litt. Og så kom det skudd! Nye, skjøre, forsiktige skudd. På to måneder har de nye grenene allerede rukket å vokse en halv meter (!)

 

edf

Fikentreet erstatter Facebook for nå. Sjekker innom det tre-fire ganger om dagen for å se om det har kommet nye skudd. Og det har det jammen annenhver dag!!

 

Skjønt: Samtidig et annet sted …

edf

Et litt tristere liv som plante. Men det bryr vi oss ikke noe om, jeg og fikentreet. 

 

Jeg leste noe en gang. Det var garantert i en bok på grunnfag i psykologi. «Forskerne» (som det jo heter) sammenlignet to aldershjem. Det ene fikk blomster og planter som beboerne skulle ha ansvar for. Det andre fortsatte som før. Uten noe i vinduskarmene. Det man opplevde var en markant forskjell i antall dødsfall i denne perioden. Blomstergamlingene holdt rett og slett ut lenger i dette skjøre livet.

 

Hm. Hvilken konklusjon kan jeg trekke ut av dette innlegget? Kanskje bare at det finnes et fikentre som er mitt og bare mitt her i verden. Og som jeg, helt, helt på skikkelig, har blitt inderlig glad i.

 

Jeg kommer til å skrive mer her fremover nå. 

 

TOTALE SANNHETER

 

I går kveld gikk jeg til sengs da det luktet hjortetakksalt i huset. Ektemannen laget kaker som han trykket ut i små stjerneformer klokken tolv om kvelden. Det er vel sånt som skjer iblant. Før det fotfilte jeg føttene (ja, føttene!) til musikk av Ravel. Det gikk ikke særlig bra. 

 

I natt drømte jeg at jeg laget kaviarsuppe. Jeg brukte tre tuber, kokte det opp. Den ble servert med majones. Det smakte grusomt!

 

I dag har jeg tenkt litt på at “angstskrik” egentlig er et ganske kult ord. Syv konsonanter etter hverandre uten at det blir tungekrøll er ikke verst!

 

Under lunsjen fant jeg ut at de brukte sæd som usynlig blekk under krigen. Den blir visstnok synlig på papiret når man varmer den opp eller noe? Jeg synes det er trist at kvinner ikke kan skrive hemmelige beskjeder under kriger på samme vis. 

 

 

Endelig ble det en ordentlig selfie. Hurra!! Jeg ser skummel ut. Og jeg er det. 

 

fbt

 

 

 

Så lenge er det siden jeg kokte egg sist: 

 

 

 

 

Men DETTE! Dét var det som gjorde dagen: 

 

 

 

 

 

 

#sannheten #sannheter #hjortetakksalt #fotfil #ravel #åsekleveland #egg #stoppeklokke #google #sæd #angstskrik

 

DERFOR BLIR DU ELDRE – ALDRINGENS GRUFULLHET DEL 3

 

 

Du vet det garantert ikke. Men jeg vet. Jeg har svaret på hvorfor du blir eldre. Hør bare her: når du er baby må du ligge på rygg, sant? Du får ikke lov til å ligge på mage. Du ser opp på moren din som pupper deg, et cetera, absolutt alt ser du opp på der du ligger i den fancy barnevognen din. 

 

 

Senere er du nysgjerrig og kontaktsøkende. Og så er tiden inne for å være ung og pen og deilig: du gjør ikke lekser, du ser ut av vinduet i timene. Du titter på gutter og jenter og du gjør alt du kan for å møte blikket deres. Du vil bli sett, og om du skal bli sett, og om det fine ansiktet ditt skal bli sett, så må du vise det frem. Sant? Du ser rett frem, eller du har hodet litt hevet, ikke for å virke arrogant, bare for å fremheve kinnbeina og hakepartiet akkurat passe kokett. Eller, forresten, du gjør det for å virke arrogant, også. For jo deiligere du er, jo mer uoppnåelig er du.

 

 

MEN! Så skjer det noe. Plutselig begynner du å forstå at du ikke bare vil være pen, men pen og SMART! Samtidig! Det er da det virkelig begynner å gå utforbakke med deg; du har rukket å bli tjueåtte og de første antydningene til linjer i ansiktet har begynt å vise seg. Sjarmrynker, kunne man kalle det. Men det er fatalt det som skjer! Du begynner å bøye ansiktet nedover for å kunne lese studiebøkene dine. Du går ut av jusstudiet med beste karakterer! Du begynner å jobbe på et kjempeinteressant kontor og ser ned og ned og ned på sakspapirene!

 

 

Og så finner du en mann du liker og som liker deg tilbake, og så trenger du egentlig ikke å se på ansiktet hans noe mer, for du trenger ikke lenger å flørte med øynene nå som du likevel er gift. For eksempel.

 

 

SÅ! Så begynner huden din virkelig å kollapse. Du får et hastebarn like før eggene dine begynner å råtne. Og så må du få kontakt med ungen, se ned på den når den skal ha pupp.

 

 

Det blir bare verre og verre. For du blir nødt til å oppdra ungen! Og ungen vil ha oppmerksomheten din hele tiden! Og den sover ikke to dupper à to timer om dagen lenger! Den drar deg i skjørtet! Du må leke med den! Kort og godt vender ansiktet ditt nedover absolutt hele tiden. For når du ikke leker med ungen, eller studerer sakspapirene på arbeidet, så må du se ned på ipaden din!

 

 

Og før du vet ordet av det må du hjelpe ungen med lekser. Du må administrere familien. Du gjør ikke noe annet enn å organisere! Betale regninger! Se ned når du bretter sammen klær! Når du skjærer opp grønnsaker til middag! Når du begynner å løse kryssord!

 

 

Alle tror at ansiktsagging og aldring er naturens verk. Men det er det altså ikke. 

 

 

Se ned, øynene ser ned. Hele tiden ser de ned. Huden sagger og nærmer seg bakken mer og mer. Den blir tyngre og tyngre og slappere og slappere. Ungen begynner å bade i ansiktet ditt. Hamsterkjakene … Øyelokkene som siger så mye nedover øynene at det er rett før du må lære deg blindeskrift. De enorme weekendbagene av noen poser under øynene. Etc etc.  

 

 

 

Og så, en dag i femtiårene, opplever du å snuble i din egen ansiktshud. Lurer på hvorfor. 

 

 

Det er din feil. Alt er din feil. 

 

 

 

 

Den eneste løsningen når det allerede er for sent: å henge opp ned. 

 

 

 

Hilsen saggetryne

 

 

 

saggetryne på facebook

 

 

 

 

 

#aldring #ansikt #alder #alderdom #rynker #barndom #ungdom #organisering #administrering #sagge #hamsterkjaker #øyelokk #kinnbein #huff

 

JEG. HER

 

Jeg har tiden med meg overalt. Eller med meg? Foran meg, er det jo riktigere å si. Noen ganger lunter jeg etter den. Og ganske ofte løper jeg etter den. Prøver å nå den igjen uansett hvilke tempo jeg velger. Alltid. Jeg må rekke den, det er så mye den skal være for meg. Det er jo selvfølgelig helt håpløst, for det kommer aldri til å skje. At vi forenes, jeg og fremtiden. Som noe annet enn en illusjon. 

 

Altandøren er åpen og det lukter brent kaffe. Vi bor i nærheten av Friele-fabrikken. Akkurat langt nok unna til at vi slipper å se den. Akkurat nærme nok til at vi vet når pipene er i bruk. Lukten minner meg om barndommen min. Farmoren min bodde også nær denne lukten og faren min vokste opp i den. Det er fem minutter med bil herfra. 

 

Vi har utsikt i retning barndomsstedet mitt, Fana, men selve området er skjult bak et lite fjell. Vi ser det ikke. Vi bare vet at det finnes. 

 

I ryggen har jeg byen min. Vestlandsfjellene jeg må ha for å kunne føle meg trygg. Fjellene er dyner!!

 

Langt, langt borte et helt usynlig sted; bydelen jeg flyttet til da jeg var elleve. Arna. Livets svar på døden. Det er ikke det som har gjemt seg for meg. Det er jeg som har gjemt meg for det. 

 

Jeg kunne aldri ha flyttet tilbake. Jeg blir stresset bare av tanken. Jeg kan ikke dra tilbake! Aldri, aldri tilbake. Ikke noe sted. 

 

btf

 

Så nå: Her. Jeg gjør meg klar til å spise makrell i tomat. Et gammelt håndkle rundt halsen. Som alltid når jeg ser bilde av meg selv, blir jeg overrasket over hvor rødhåret jeg faktisk er. Jeg tror jeg er blond.

 

btf

Sånn! (ustelt hår. Leppestift på halve munnen. Rot i bakgrunnen. Det er nåtiden sin, det!)

 

edf

På veien ut til varm høst, ser jeg på blomsten eller planten eller busken eller hva det nå er, som jeg nettopp har plukket i hagen. 

 

edf

Jeg gleder meg over at jeg snubler i alt popkornet jeg nettopp har kjøpt. Fem kilo!! På tilbud, sant? Jeg er i hvert fall opptatt av popkorn.

 

edf

Jeg mister hårstrikken jeg har festet makrell-i-tomat-håndkleet i oppi en barnestøvel, og det er ikke verst. 

 

Og så er jeg ute på altanen. Jeg spiser maten og drikker en kopp kaffe uten å ta bilde av det. 

 

edf

MEN! Jeg rakk selvfølgelig å ta bilde av det hele FØR jeg spiste. Her er maten sammen med mitt kjære bord med håndtak. Jeg har det med meg overalt! Så jeg vet akkurat hvordan det er å ha litt trøbbel med å bevege seg. En åndelig bekkenløsning kunne man vel kanskje kalle det.

 

Herfra. Den varme, gode følelsen av å ha et eget sted. Et eget rom med utsikt, som man lett kan finne på å si. Jeg er så opptatt av å bo. Det aller viktigste jeg vet om er å bo. Jeg har et barn som er redd for å være i underetasjen alene. Jeg sa: huset passer på oss. Det er det fineste jeg noensinne har sagt (selv om det ikke hjalp helt).  

 

Lukten av brente bønner forsvinner og erstattes av høstlukt og lunken Bergenssol. Kanskje er jeg ikke så langt borte som jeg tror. Kanskje er jeg egentlig her. Akkurat, akkurat nå. 

 

 

tekst skrevet i historisk presens